Elvecruise i Kiev

I dag var jeg for første gang på et elvecruise på Dnjepr. Jeg har reist ned hit i over ti år, første gang var i 2007, jeg har vært her hvert år siden, men jeg har aldri vært på elven i båt. Før nå. Det var mitt lille barn som gav meg påskuddet til å få det gjort.

Elvecruise i Kiev ligger nok litt utenfor masseturismen. Det er en russisk tradisjon. Jeg skriver Russland, selv om jeg er i Ukraina, for dette er noe man finner også i Russland, og som ligner helt på sånn man gjør det her. Alle de innfødte vet hvordan man skal gjøre det. Det er som med nordmenn og ferjer, utlendingene vet liksom ikke helt hvordan man skal gjøre det.

For turister som er litt eventyrlystne er det imdlertid fritt frem. Kaien ligger i nærheten av Posjtova plosjad, blå linje på metroen eller buss 62 fra botanisk hage, via Arsenalnaja metrostop og ned med Marinskij park, er enkleste måte å komme seg dit på. Eller man kan simpelthen spasere ned fra hovedgaten Khresjtsjatik. Posjtova plosjad er et sentrum, og lett å finne. En annen liten havn for disse elvecruisene, finnes ved metrostoppet Dnjepr, rød linje mellom Arsenalnaja og Hydropark.

Billetten koster sannsynligvis 100 griven. Det staves hryvnaer, men det er ikke sånn det uttales, så jeg veksler litt i postene mine med å skrive det vi sier – griven – og sånn det skrives- hryvnaer. Delt på tre og plusset på litt, blir det omtrent 35 kroner. Så det er ikke rare utgiften for en uvant opplevelse.

Når man nærmer seg blir man overveldet av pushere, som vil ha deg med på akkurat sin lille cruise. Konkurransen er komisk hard på det lille elvestykket seilasene foregår, det er stadig minst 3 og helst flere båter ute. Irina og jeg valgte ласточка, lastosjka – svalen. Årsaken til det var at de tilbød en is i tillegg til billetten. Båtene ligner hverandre, typisk med to små etasjer, og rikelig med sitteplasser oppe. Vi synes vår båt så fin ut på bildene, grei nok.

Isen måtte vi ha en stemplet papirlapp for å få. Den skulle vi fått samme sted som vi kjøpte billetten, billetten blir kjøpt mens man går ombord, cruisene blir aldri utsolgt, selvsagt, om en båt mot forodning skulle bli full, velger man en annen. De går en gang i timen, så det er heller ikke nødvendig å studere noen avgangstabell. Man finner seg en båt, og går ombord.

Vi fikk ikke noen papirlapp med stempel da vi gikk ombord. Det skyldes nok mangler i min russisk. Matrosen som solgte meg billetten, spurte om noe jeg ikke forstod, så i stedet for å nøste opp i hva han mente, viftet jeg bare med hånden, svarte benektende. Men det lot seg lett ordne da misforståelsen ble oppdaget i den lille baren. Det var bare å gå ut og spørre om denne papirlappen. Og om det ikke hadde latt seg gjøre, så kostet isen bare 5-6 kroner, ikke noe å krangle om.

Mens jeg fikk igjen vekslepengene for ølet jeg kjøpte, eller rettere sagt, ikke fikk dem igjen, så forsvant Irina for meg. Som så mange andre steder her nede var det også her problemer med veksel, jeg betalte en 50-lapp for øl til 40 griven, og ventet på tieren min, mens hun bak baren ekspederte en annen, og Irina stakk av gårde. Da hun andre endelig var ferdig, sa hun bak baren at hun skulle huske meg, tieren skulle jeg få senere. Irina, vår lille, hadde i mellomtiden kommet seg helt bak i båten, og opp den bratteste trappen, til forskrekkede passasjerer på andre dekk.

Hun likte godt cruiset, selvsagt. Først var hun litt avholdende, men da vi endelig kom i gang, stod hun med rekkverket med store øyne, og vinket til byen og til folkene igjen på land. Turen vår gikk nedover elven, under gangbroen, metrobroen og bort mot Patona-broen, der vi snudde like før. Vi har også sett båter snu like etter, mens vi har vært på strendene og badet. På meg virker det som det er litt hipp som happ, og litt cirka, turen skal vare omtrent en time.

Området vi seilte i er et område vi kjenner godt, og har sett i timevis fra begge sider. Så her var det få overraskelser. Helst ville jeg seilet oppover elven, men båten som gjorde det, klarte vi ikke å finne. Noe helhjertet forsøk gjorde vi heller ikke, vi gikk ombord i svalen for å få det gjort. Om vi skulle seile nedoer, kunne vi heller gjort det fra kaien ved Dnjepr, metrostoppet, hvor vi starter lenger nede, og antagelig kommer ned mot jernbanebroen og metrobroen for grønn linje. Her er vi ikke så ofte, dette området ser vi helst på avstand.

De innfødte hadde disket seg opp med mat og medbrakt allerede før det lille cruiset var i gang. Irina og jeg måtte kjøpe alt ombord. Utvalget er ikke rare greiene. De har noen typer vis å velge mellom, og de har alle typer alkohol. De selger også god kaffe, espresso og cappucino, fra skikkelige maskiner. Det var også en liten meny med pizza og slikt, men den prøvde ikke vi. Vi spiste i stedet på vår georgiske favorittrestaurant, etter at det lille cruiset vårt var ferdig.

Jeg vil avslutte med at det er en russisk tradisjon dette, det er for de lokale, det er de som er målgruppen. Her er ingenting tilrettelagt for utlendinger, lite av informasjonen er på engelsk. Det var en familie fra Korea ombord, og jeg hørte noen amerikanere etter at vi hadde gått av, ellers var dette enten Kievianere eller ukrainere og andre russiskkyndige på ferie hit. Jeg skilte meg jo litt ut, med min kraftige aksent, og ikke alltid helt gjengse grammatikk og ordvalg. Som vanlig lurte de på om jeg var fra baltikum.

Til neste år blir det bedre, da lille Irina vil snakke flytende, og kan hjelpe meg å oppklare misforståelser. Som med den isen…

 

Mellomlanding i Riga

Det er fryktelig tidlig. 0540 gikk flyet i dag morges fra Sola. Mor og jeg stod opp i firetiden, alt var pakket, så det var bare å drikke litt juice, pusse tennene og bære ut i bilen. Selv om alt var pakket og lå fremme, greide jeg å glemme fotoapparatet. Vi måtte snu, og kjøre tilbake.

Jeg var trøtt og vond. Det hadde vært veldig kjekt og behagelig å være hos mor disse dagene, hun hadde som vanlig strukket seg langt, det var kvalitetsmat til alle måltid, og mange av dem. Men nå ville jeg sitte i bilen med øynene igjen. Nå ville jeg sove, hvor som helst, og samme hva.

På flyplassen var det kaos. Det er vanskelig med disse flyene, på Sola er det umulig å beregne. Sist gang satt vi som idioter ved gaten og ventet på å slippe inn i flyet, en time vi meget lurere kunne sove. Denne gangen var det en forferdelig kø foran innsjekk til AirBaltic. Det var som innsjekken nettopp hadde åpnet, og alle passasjerene stod der på en gang. De tar 90 kroner ekstra hvis du ikke sjekker inn på forhånd, men det så ikke ut til å hjelpe på farten. Dette gikk tregt.

Klokken fem over fem eller noe slikt, tiden vi skulle møte på gaten, da hadde jeg kommet fremst i køen, og AirBaltic åpnet også en nabosjekkinn, i regi av KLM. Først nå ble det tre skranker til å ta seg av passasjerene. Det var fremdeles mange bak meg, og sikkerhetssjekken stod igjen.

Sikkerhetssjekken stod igjen. De siste gangene jeg har flydd fra Sola, har den gått riktig fort. Det gjorde den kanskje denne gangen også, men det var bare så altfor mange passasjerer. De var ikke i nærheten av å få oss igjennom til flyet vårt skulle gå. Og det er verdt å merke seg at vi alle var på flyplassen i god tid, det var bare klin umulig å komme seg gjennom de trange passeringssystemene, så mange vi var. Det hadde ikke nyttet å komme tidligere, køen ville fremdeles vært der. Vi brukte alle tiden på å stå i den.

Etter sikkerhetskontrollen måtte jeg på toalettet. Klart jeg måtte det, alltid før en flytur. Jeg hadde klarhet i at det var folk bak meg, så de ville uansett bli senere enn jeg, og dessuten var dett en knall som skulle på samme fly, som gikk på taxfree. Det hadde alt sammen gått helt fint, etter forholdene, var det ikke for at flyplassen var ombygget. Jeg fant ikke gaten.

På skjermene stod det «Gate closing», så det er klart, det var ikke trivelig. Jeg befant meg i en ende av flyplassen uten dører. Det var bare nødutganger. Jeg gikk ut en av dem, og så flyet som måtte være vårt. I panikken tenkte jeg bare å løpe ned til det, men jeg ombestemte meg. Det blir for dumt var det feil fly. Dessuten liker ikke flyplasser at folk løper rundt omkring i det fri. I så fall bør de lage idiotsikre system å finne frem i.

En kar hjalp meg, sa det var ned en trapp. Jeg løp ned trappen. Der var det helt tomt. Et bygg med skilt «Passkontroll» dekket korridoren videre, men ingen var der, og lysene var av. – Skal dere til Rigs, spurte jeg de første andre som kom ned. Det skulle de ikke. De neste skulle, men ble forvirret over at jeg stod der og ikke fant frem. Vi skulle bare gå rett forbi denne «Passkontrollen». Gaten var bak der.

Flyet ble en halv time forsinket. Det er ikke så rart. Olia hadde også veldig store problemer da hun fløy ned, hun fløy også med AirBaltic. De må passe seg, så ikke pengene vi sparer på å reise med dem, blir oppveid av alle de ekstra ubehagelighetene det fører med seg.

På flyet kunne jeg endelig sove. Eller jeg kunne jo ikke det, jeg sov ikke der. Jeg leste noen gamle aviser, elektronisk, som jeg nå har den, og jeg døset med en podcast på øret. Turen gikk jo ganske fort. Vi var fremme i ruten, selv om avgangen altså var altfor sen.

I Riga tok jeg ut 10 lettere, eller hva nå de latviske pengene kalles, og tok bussen til sentrum. Bussen fra flyplassen i Riga er super, det er vanlig rutebuss, og like billig. Min plan var å gå på okkupasjonsmuseet i gamlebyen. Det hadde vært kjempekjekt, det er fem år siden jeg var der nå, ville være artig å få fristet opp litt. Men museet var stengt.

Hva skal man gjøre da? Jeg har vært i byen flere ganger før, sett det jeg vil se. Det finnes ingen andre museer jeg kjenner til, som jeg vil gå til en gang til eller for første gang, og kirkene her er jo ikke all verden. Det er koselig å tusle rundt i gamlebyen, men jeg kom klokken 0930, flyet videre til Kiev går 1800.

Det jeg gjorde, var å sette på en lydbok med korstogene fra muslimenes synspunkt, og trasket i vei i en retning vekk fra alt. Slik gikk jeg til jeg kom til et lyskryss der det røde lyset var for plagsomt, og så gikk jeg på samme måte til venstre. På denne måten får jeg sett de delene av byen som ikke er ment for turister, jeg kommer meg liksom ut i livet.

Riga er en fin by. Det er en særegen blanding av Øst-Europeisk manglende vedlikehold, kommunistisk betong, pittoreske gamle bygninger og nye bygninger i gammel stil, og gjennomkommersialisert wannabe vesten. Det lyser gammel sovjetisk by av den, som det også lyser at det er en by med historie. De som bor her har nok større problemer enn det ser ut på overflaten, men det er ikke verre enn at de ikke har noen problemer med bare å vise solsiden til turistene.

På Lido, en briljant stolovaja – det er rette navn, russisk kantine – like ved sentrum av sentrum i gamlebyen, der har de 1 liter latvisk øl for 2,10. Det har jeg kjøpt. Sist gang jeg var her, hadde de også Internett. Det har de sikkert ennå, men jeg prioriterer å sitte ute, heller enn å bruke det. Klokken er nå 1310. Det er ennå et par timer igjen, til jeg tar bussen ut til flyplassen for å reise til Kiev og Olia.

Er det rart solen skinner?

20130623-132950.jpg