Mellomspill i Frankfurt

Jeg spanderer et tilbakepostet innlegg på den kjappe turen vi gjorde til Frankfurt sentrum mens vi mellomlandet i byen. En rolig reise ble med det dramatisk, og vi var på nippet til å miste flyet da vi tok feil tog tilbake til flyplassen.

Reisen til Kiev var ikke ideell denne gangen, men var den beste vi kunne gå når vi på kjent vis bestilte litt for sent. Den gikk fra Sola til Gardermoen kl 1025 søndag formiddag. Min mor stilte som vanlig opp for å kjøre oss. Min kone Olia var som vanlig roligheten selv når reisen nærmet seg, og stresset burde komme. Hennes stress er dagen og dagene før.

Vi fløy greit til Oslo uten mat på flyet, og ventet de par timene vi skulle på Gardermoen. I Frankfurt var vi kl 1500, flyet videre skulle gå kl 2200. Jeg hadde undersøkt dette på forhånd, og funnet vi hadde god tid til en tur inn til sentrum. Så ville også Olia få se en tysk by for første gang.

Helt strømlinjeformet var det ikke å ta banen inn. Betalingsautomatene godtar ikke Visa-kort, og heller ikke store sedler som var det eneste minibanken på stedet hadde å tilby. Vi måtte kjøpe litt frukt i en slags butikk der, for å få veksel. Selv da fikk vi bare 20-sedler, som maskinen heller ikke aksepterte. Men da fikk Olia nok, og gikk og vekslet på manuelt vis.

Når billettene først var i hende gikk reisen inn til sentrum helt fint. Stoppet vårt er Hauptverche (tror jeg, men ble i tvil, det var noe sånt, Haupt-, og noe på V). Reisen inn tok noe sånt som 20 minutter.

Olia hadde utbytte av turen, og tok intet mindre enn 87 bilder. Hun var dog ikke imponert, «dette var som i Kiev», mente hun. Jeg som har vært i mange europeiske byer mente det var en erketypisk tysk by, gotiske kirker og gamle rådhus, og plasser med statuer og fontener rundt omkring, veldig typisk. Frankfurt skiller seg ut med at det også er finanssentrum, med flere høyblokker og nybygg.

Vi gikk rundt nokså på måfå. Jeg hadde et mål om at vi skulle komme oss til elven, krysse den, og gå langs bredden. Det klarte vi, over den vakreste broen til og med.

Det var kamp i EM mellom Tyskland og Slovakia mens vi var der, vi hørte brøl hver gang Tyskland laget mål. Langs bredden av elven satt de sløvt, de som ikke er interessert i fotball. Det var en varm dag, og flyklærne vi gikk i var ikke tilpasset forholdene.

Lille Irina vår hadde gøy med å mate gjessene som holder til der med Mariekjeks. Vi tok bilder av disse gjessene allerede før vi begynte å mate. Jeg var også interessert i å mate oss selv, men Olia var nådeløs. Her var alt for dyrt.

Jeg er dypt uenig, og skulle gjerne ofret pengene det kostet for litt tysk pølse og øl på et tradisjonelt utested. Ellers hadde vi bare maten fra Lufthansa å leve på, lille Ira hadde morsmelk. Men Olia går heller sulten enn å bruke det hun mener er for mye penger på mat, det har vårt ekteskap lært oss. Jeg jenker meg.

Så begynte det å nærme seg tiden å reise tilbake til flyplassen. Klokken var ti på åtte, kampen mellom Tyskland og Slovakia var slutt, flyet vårt gikk altså kl 2200. Jeg ville gjerne ha god tid på den enorme flyplassen Frankfurt er. Olia ville se en siste gate før vi reiste. Lille Ira ville gå opp og ned trapper og rulletrapper, en hobby vi ikke ante hun hadde.

Dermed endte det slik. Olia gikk ned gaten sin, jeg fintet Ira vekk fra trappene ved å tilby en statue (av David og hodet til Goliat) å klatre på.

Irina og jeg venter på toget til flyplassen i Frankfurt

Klokken var litt over ni da vi gikk ned til Hauptvache, eller hva det heter, uten helt å vite hvilken bane og hvilket tog vi skulle ta, annet enn at vi skulle til flyplassen. Den tyske oversiktligheten så vi lite til, dette var vanskelig å finne ut av. Og folkene vi spurte var bare moderat til hjelp. Mange av dem var turister, som vi.

Til slutt kom et tog, nr. 1, vi hev oss på, og Olia fikk i farten spurt en fyr som sa det var til flyplassen. Jeg fikk spurt en kar med koffert på samme tog, han visste ikke, han skulle ikke til flyplassen. Jeg hadde også sett dette toget hadde samme endestasjon som togene til flyplassen. Så vi slo oss til ro.

Vi slo oss til ro.

Olia snakket i vei om sine ting, blid og ubekymret. Om prisene på boliger de forskjellige stedene i byen. Hvor tyskerne bodde, det var mange i Frankfurt med en annen opprinnelse enn tysk. Om sammenligningen mellom Frankfurt og Kiev. Om en tysk venn i Norge, han er fra Frankfurt. Helt ubekymret.

Kl rundt halv ni kjørte vi forbi et digert fargeverk vi overhodet ikke kunne huske fra turen inn til byen. Turen skulle bare ta omlag 20 minutter, nå var det en halv time, og ingen antydning til flyplass. 

Olia var mer opptatt av at en dame med sykkel skulle få sitte, slik mistet vi enda en stasjon. Jeg fikk Olia til å spørre damen med sykkelen om dette var veien til flyplassen. Hun skjønte ikke spørsmålet, men det gjorde en annen et sete lenger unna. Han kunne fortelle oss at det var det IKKE.

Kalddusj.

I hodet svimlet tankene om overnatting i Frankfurt og nytt fly og hvor mye det ville koste. Det var halvannen time til flyet gikk, vi var en halv time på feil vei, og hadde ingen som helst unnskyldning. Vi måtte bare sette alt inn på å komme oss raskest mulig tilbake, og over på riktig tog.

Så var det å håpe vi raskt ville komme oss til riktig terminal i Frankfurt, og raskt gjennom sikkerhetskontroll og passkontroll. Det så lite realistisk ut, jeg vurderte å skaffe oss en taxi, hvordan vi nå skulle få til det.

Herre min hatt så nervepirrende det var å løpe full fart i undergangen og over broer, for å komme oss over på andre siden før eventuelt neste tog kom. Så var det å håpe neste tog kom raskt. Vi kunne ingenting gjøre annet enn å vente, og være klare.

Toget kom, vi satte oss på. En ting talte til vår fordel, vi trengte ikke reise helt tilbake til stasjonen vi hadde reist fra. Hauptbahnhof – Hovedbanestasjonen – holdt lenge. Klokken var litt før ni i det vi gikk av der.

Nå tok vi ingen sjanser. Olia spurte togsjåføren hvor linjen til toget til flyplassen var. Fra vinduet svarte han hvor vi måtte gå, og vi løp. Jeg hadde allerede sjekket nøye plakaten for togene, og funnet hva vi hadde gjort feil. Vi spurte flere, for sikkerhets skyld. Det var ikke tog nummer 1, men 8 eller 9. Endestasjonen for disse tre togene var den samme. Men ruten bort dit var litt forskjellig. Nr 1 går altså ikke innom flyplassen.

Olia forsøkte å trøste med at kanskje flyet var forsinket, noe som var fullstendig urealistisk en finværsdag som denne. Vårt tog skulle komme i løpet av ti minutter.

Jeg regnet på det. Fra 20 minutter før avgang risikerer vi at gaten stenger, vi bør være der 2140. Alt under 20 minutter å løpe bort dit er et mirakel. Det var derfor kritisk vi var på flyplassen før halv ti, og ti på halv ti skulle vi ha gode sjanser. Senere ville være bortimot håpløst.

Det ventet oss en svært gledelig overraskelse, nesten utrolig. Reisen fra denne stasjonen var raskere, det stod opplyst vi ville være på flyplassen 2112. Da ville vi greie det.

Klokken 2111 stoppet toget og stod stille. Skjermen viste toget ville bli forsinket med ett minutt, men vi så det ville bli flere. Vi stod klare med Irina på armen, vognen hadde vi ikke.

Da toget stoppet, løp vi. Vi fant raskt vi var ved rett terminal, det hjalp veldig. Sikkerhetskontrollen gikk trengt, som vanlig, de hadde et veldig kult system med røntgten-fotografering, men det systemet taklet ikke barn som løp rundt, som Irina gjorde.

I passkontrollen måtte vi stå i kø, for automatisk visning fikser heller ikke barn. Deretter var vi fri til å løpe. B28 var gaten, helt i enden, husket jeg, fra tidligere reising med lignende løping.

Men nå trengte vi ikke løpe. Klokken var så vidt over halv ti, boarding var ikke engang begynt, vi hadde greid det, vi kunne gå vanlig bort til gate!

Og der kunne lille Ira endelig få se på flyene eller løpe rundt som hun ville, mens Olia og jeg vekslet på å gå på do. Det gikk enda en tid før vi kunne gå ombord, vi hadde antagelig rukket det hadde vi tatt det neste toget også, men det visste vi ikke mens det stod på, og det var mildt sagt stress.

Men det endte godt. Og da er det ekstra deilig å la freden senke seg mens man setter seg i flysetet. Man er på plass, flyet kan lette, man er med, men greide det.

En dag for meg selv i Kiev

I går kveld fikk jeg melding fra min kjære Olia at hun ikke kom hjem for kvelden. Det vil si, hun forble hjemme. Fra leiligheten i Petsjersk til leiligheten i Lepse boulevard er det en god time med forskjellige marsjrutkaer, og hun orket ikke reisen når klokken var elleve. Uansett hadde hun flere gjøremål med utgangspunkt i sentrum i dag, og måtte i alle tilfeller ha reist tidlig inn til byen i dag morges. Så jeg hadde kvelden i går og hele dagen i dag alene.

Det største problemet for ikke å si et av de eneste i slile tilfeløer er maten. Jeg har bodd uten kone eller mor opp mot halvparten av årene mine, så jeg har vært tvunget til å lære meg å lage mat, men med kone eller mor på plass, blir man raskt bortvendt, i alle fall har jeg blitt det. Og her i Ukraina går det bare ikke. Her kan man si at kvinnesak er at mannen selv skal betale for maten kvinnen lager til ham, og selv betale for spriten han drikker.

Kort sagt: jeg har spist alle mine måltid ute siden Olia bleborte for en stund. I går lette jeg etter en restaurant i nærområdet, fant den ikke, og ble derfor stående uten mat for kvelden. Folk som har det minste kjennskap til sakene vet også at her i øst er gatene dårlig opplyst, sidegater ikke i det hele tatt, så letingen ble også litt halvhjertet. Jeg er jo ennå ikke helt kjent i området vi bor nå. Som regel tar jeg bare drosjebuss (marsjrutka) bort fra det.

Det ble en urolig natt uten Olia. Vi har bare vært gift halvannet år, jeg er allerede avhengig. Jeg følte meg våken hele tiden, drømte rare, skumle drømme med en rekke mennesker jeg til vanlig ikke forholder meg til i sentrale roller. Om morgenen var jeg ikke utsovet.

Selv om jeg skriver på min nye tablet med berøringstastatur og litt for småbokstaver, er jeg tydeligvis ike redd for ord. Først nå begynner jeg på det posten skulle handle om.

Tredje inngang til venstre er leiligheten vår.

En ting går til min fordel når Olia er borte: jeg får lese i fred. Ellers har hun alltid en historie å fortelle, spørsmål å stille, og hun er like slepphendt med ordene når hun snakker som jeg er når jeg skriver. De renner ut, som fra en kran til et vannmagasin som aldri blir tomt. Jeg leste til å begynne med ti sider i Mortvie dusji (Døde sjeler) av Gogol. Det er krevende lesning, tre timer og over hundre gloser tok det. Men så gjenstår også bare tolv sider i hele romanen (første del av den, den kjente, den delen som er oversatt til norsk). Jeg får lest den ut i kveld når jeg kommer hjem, alt er da lest i løpet av vinterferien, verd hele ferien bare det.

Så var det ut å spise frokost. Litt slumaktig ble den spist på McDonalds, i perieferien ute i Provitofloski boulevard, om jeg fikk det riktig, laangt oppe i den veien som går opp fra Lev Tolstovo, undergangen like ved jernbanestasjonen. Der fikk jeg sjekket internett, ikke minst når flyet vårt går hjemover i morgen. Jeg fikk også sjekket kartet på min eminente tablet (det er koblet til nettet, og jeg har ikke funnet ut noen måte å laste ned byene jeg er i på) og lagt planen for veien videre.

Denne McDonalds i Kiev er det nok ikke mange turister som har besøkt, selv om jeg ikke med det vil reklamere for den.

Herfra gikk jeg. Det er mange timers gange og god mosjon. På ørene hadde jeg foredrag, spilt av på min Phillips GoGet Mp3, først et om astronomi, «galaxies, stars and the universe», så et om kosmologi, «dark materie and dark energy». Dette er hva jeg studerer i fysikk for tiden, og en fin liten repetering. Det er også artig å legge merke til hvordan særlig den første forelesningsrekken unngår all matematikk. Foreleseren snakker om kompliserte emner som partiklenes bølgenatur, Heisenbergs usikkerhetsrelasjon og Einsteins generelle relativitetsteori, men en enkel ting som gravitasjonskonstanten lar han bare ligge. Ingen tall, ingen formler. Det er rart det har blitt sånn her i verden – og ikke bare i Norge – at man frykter matematikken mer enn det abstrakte.

Det fine med Kiev og andre russiske byer av en viss størrelse er at det aldri er langt mellom en russisk kirke med en sovjetrussisk boligblokk i bakgrunnen.

Alright, mens jeg gikk og hørte på dette foredraget, beveget jeg meg ned hele den lange hovedgaten Utruskovo ned til broen ved stasjonen, broen jeg kjenner fra første stedet vi bodde her denne ferien. Jeg fotograferte også en del, men kan ikke laste opp biøder fra denne anretningen. Fra broen gikk jeg opp Lev Tolstovo (ikke plassen, gaten), og tok dristig til venste. Det er en omvei, men også en vei jeg sjeldnere går. Det blir rumdt universitetsparken på venstreside. Cirka ved Volodimorskij-katedralen skiftet jeg foredragsserie, den nye er mer seriøs, 24 foredrag er satt av, formler er ingen frykt, det eneste er at det virker til å være opprinnelig en filmet serie, for foreleseren henviser hele tiden til bilder, men jeg ser selvfølgelig ingen der jeg går. Jeg ser bare Kiev.

Russere og ukrainere har aldri vært for opptatt av klima og miljøvern. Dette kullkraftverket - Tets-3 - er plasser midt i sentrum av Kiev, like ved stasjonen.

Ved den gule katedralen ved den store hovedgaten – Taras Sjevsjenko – oppkalt etter den store, ukrainske nasjonalforfatteren, den eneste av dem som skrev på ukrainsk (men Olia gjør også et nummer av at han var halvt tysk), tar jeg til venstre, og holdt meg lengst mulig på veier jeg sjelden går. Jeg gikk på baksiden av nasjonaloperaen, men Volodmirskaja ulitsa nedenfor «Den gylne port (Zolota vorota)» er det naturligvis vanskelig å unngå.

Den gule Volodomirskij-katedralen ved Boulevard Taras Sjevsjenko delvis skjult bak trær - som vanlig, når man skal fotografere den fra denne vinkelen.

Det er også en vakker gate, med den ærverdige St. Sofia katedralen med sine grønne kupler, og med utsyn til St. Michaels gylne dom som ble skandaløst revet i Stalins 30-årene, men gjenoppbygget i år 2000. Her er også mye annen vakker arkitektur, selvsagt kontrastert med plumpe betongbygninger fra Sovjet-tiden.

Målet for denne delen av spaserturen er Bulgakovmuseet. Vinterferien 2008 gjorde jeg helhjertede forsøk på å finne det, jeg hadde adressen, kart og russiskkunnskaper. Det hjalp ikke. Siden har jeg hatt museet i tankene hver gang jeg har vært her, og også spurt Olia hvor det er. Hun vet det, hun har vært der, så det eksisterer, men hun har aldri vært noe særlig ivrig på å forklare nærmere nøyaktig hvor det er hen. Årsaken til at jeg var mer optimistisk denne gangen, var at det dukket opp på kartet på tableten min. Da skulle jeg være nødt til å finne det.

Andriskij-kirken til Bartolomeo Rastrelli er et yndet bakgrunnsobjekt for bryllupsfotografier i Kiev.

Museet ligger i Andreiskij gaten, eller – nedstigningen. Det er en gammel, ærverdig gate, sikert den høyest elskede i Kiev. Her ligger brosteinen som den har ligget siden den ble lagt der. Her er ingen biler, men fredelige gateselgere og koselige småkafeer på begge sider av gaten. St. Andrews katedralen, tegnet av samme arkitekt som tegnet Ermitagen – Vinterpalasset – i St. Petersburg, ligger flott på en liten høyde langs nedstigningen. Det er Pittoresk, i ordets beste betydning.

Andrivskij uzviz, som det må bli på ukrainsk, Andrivskij-bakken, er kanskje best på norsk. Kievs høyt elskede og gamle ærverdige gågate ned fra en byens mange høyder.

Etter litt strev fant jeg også Bulgakovmuseet. Jeg gikk først litt for langt, men med kart der stedet var merket av, måtte jeg klare det, og klarte det. Jeg fotograferte det lille, gule huset, som ligger på innerhjørnet i svingen ned mot Kontraktnova Plotsjad, men besøke det fikk jeg ikke denne gangen heller. Denne dagen var museet reservert for grupper.

This is it. Bulgakov-museet i Kiev.

Neste mål var en liten lunsj, som jeg konsumerte raskt, før jeg gikk ned til elven og fulgte den til hengebroen over til en av Dnjeprs mange øyer. Jeg gikk over denne broen første gang i sommer, og kommer til å gjøre det til en tradisjon. Det er en praktfull utsikt mot den nordlige delen av byen, og selvsagt også nedover østbredden. Jeg går alltid øangsomt over, stopper ofte, fotograferer flittig. Det er 3 grader i Kiev nå, etter en periode med kraftige kuldegrader. Så det er lagt seg opp is på elven, nå løsner den, og renner nedover i store flak. Det er et mektig og forunderlig syn.

En vinterdag i mars ser hengebroen over Dnjepr gjerne slik ut.

Jeg brukte også litt tid på øyen, tuslet rundt, hadde gladelig kjøpt.meg et beger øl hadde jeg funnet noe, men vinterstid er visst selv ikke Kievs ølkiosker åpne.

De beveger seg, disse isflakene, i en forunderlig rekke som ikke ser ut til å ha noen ende.

I stedet gikk jeg tilbake, opp til vennskapsbuen, satt skulle det være i hermetegn, det er et symbol på vennsskapet mellom Russland og Ukraina. Kanskje er det et ufrivillig godt symbol, for buen er grell, plantet der i 1983, i Sovjettiden, og helt vilt har det to kommunistmennesker med hammer og sigd midt under buen, og en vakrere skulptur av ukrainere opp igjennom historien som står og ser på det. Det ser ut som den ukrainske rekken er satt der først, viljesterke folk somskuer fremover – og så er kommunistene satt der midt i synet på dem etterpå. Takke meg til vennsskap.

Jeg ville gjerne også ha med bildet av disse vintervolleyballspillerne i Kiev.

Etter dette gjensto bare sjarmøretappen ned paradegaten Kresjtsj. Den er stengt for biler i helgene, så det var god plass til meg og alle andre fotgjengere. Jeg ble rent optimistisk i hodet. Ved enden av gaten, og litt til, ligger restauranten Pervak, der jeg er nå og skriver denne posten. Så er det bare å betale regningen, og ta drosjebuss 69 eller 411 tilbake til leiligheten langt unna. I morgen går flyet hjem til Bergen via Riga klokken 1550.

De har det med å bli vellykkede, disse vinterferiene i Kiev.

Turen jeg gikk, som den blir strukket opp i GoogleEarth. Den begynte oppe i toppen, og endte som man ser på Pervak. Cirka halvannen mil var det alt i alt i følge denne beregningen.