Tur til Veda-fjell med Irina

I dag fikk Irina og jeg vår eneste ordentlige søndagstur på sensommeren, og tidlig høst. Tidligere søndager har vi bare reist til stranden, besøkt slekt, eller tatt det rolig, først i dag pakket vi bæremeis med tradisjonell niste, og gikk til småfjells. I morgen blir hun tre år, tirsdag reiser hun og moren til Kiev.

Det er sterke, men nå avdempede følelser for meg å reise motorveiene og rundkjøringene til Melshei hvor vi parkerer. Alt går gjennom min barndoms landskap, slik jeg kjente det og gikk tur i det. Det er veier og boligfelt nå. – Dette er utviklingen, sier de, men man kan vel også si det koster dem svært lite å ta jordbruksjord eller turterreng for nye boligfelt med rekkehus. Det er gode penger for de som bygger dem, og for de som selger dem, og for kommunen. Det er nok viktigere enn utviklingen, tenker jeg. Det er i alle fall viktigere enn turterreng og jordbruksjord.

Heller ikke Melshei og området rundt der får ligge i fred. Skaarlia er for lengst utbygd, og mer skal det bli. I tillegg blir det boligfelt ved skytebanen, ser det ut til. I alle fall er det mørk asfaltvei der nå, og tydelig tilrettelagt.

Lille Irina vet heldigvis ikke noe om dette. Hun får verden som den er, og tenker ikke annet enn at det er som dette den må være. Hun er veldig glad for å sitte i bæremeis. Det er lenge siden, nesten så hun ikke husker det, og bare kom på det igjen når hun så den. I alle fall ville hun sitte i bæremeis fra hagen til garasjen, garasjen ligger inntil hagen, og hun ville straks i meis da vi gikk ut av bilen.

Det får hun lov til. Jeg er bare glad for å være med henne, nå som hun snart skal reise, og jeg skal være uten henne i tre uker. Jeg snakker og snakker på norsk, forteller om alt jeg ser, og lar hun snakke med, på sin blanding av norsk og litt russisk.

Det viser et skilt til Veda-fjell, men vi trenger ikke noe skilt, og vil ikke ha noe skilt. Vi går vår egen vei, strake veien, vi ser jo fjellet med masten veldig tydelig, det er ganske klart hvor veien må gå. Veien med skiltet er en drøy omvei, rundt en del andre fjell. Selvsagt har jeg gått den også, jeg er godt kjent i nærområdet mitt.

Oppe på en høyde, der, er et hus som har satt opp et godt gjerde rundt. Det er tydelig de som bor der har mye penger, de har gjerdet inn det meste, og alt ser fint og nytt ut. Huset er også nytt. I dette området var det bare gårder før.

Det er omvei å gå rundt gjerdet, og vi må ned i søle og langs kanten av små skrenter og fjell, men det får så være, det går fint. Jeg tar Irina ut av bæremeisen, og lar henne gå selv. Hun løper av gårde. Ei kurenne er hun ikke vant med å gå over, ellers er det bare lek og glede, hun er fin i farta.

Jeg ser de har satt opp et skikkelig gjerde med både piggtråd og advarsel om elektrisitet. Jeg kan vanskelig tro hva jeg ser, elektrisk gjerde her? Og så med piggtråd? Dette gjerdet er ikke for dyr, men for mennesker. Men Norge har allemannsretten, den sikrer allmenn ferdsel i utmark, vi er i vår fulle rett å gå der, og det skulle bare mangle. Jeg løfter Irina over gjerdet med piggtråd og strømtråd, og setter henne trygt på andre siden. Det er verre med meg. Jeg vil ikke ta noen sjanser, og vil ikke prøve meg over før jeg har kontroll. Jeg vil prøve et annet sted enn der jeg prøvde første forsøk, og mens jeg er der, og ser der er det enda vanskeligere. Mens jeg er der, forsøker Irina å klatre tilbake til meg. Hun vet ikke noe om strømgjerde, tar i det, og faller ned bakover på ryggen i gresset. Hun gråter, og jeg er ennå ikke over.

Bravo, Sandnes. Vi i Rogaland er notoriske for alle gjerdene vi setter opp, og all piggtråden vi vil ha på toppen. Sånn var det også i min barndom. Det gjør oss rogalendinger som går på tur, også vante med å komme over slike gjerder. Som regel er det også lagt til et sted å komme seg over, enten med at et punkt er lavere, litt ødelagt, eller at det er satt opp port eller trappestige. Her var gjerdet høyt og helt, og med piggtråd på toppen, og en elektrisk tråd bak den igjen. Utspekulert.

Men jeg måtte over, for Irina lå i gresset og gråt på andre siden. Fremdeles ville jeg ikke ta noen sjanser, og ramle, og kanskje sette foten fast noe sted. Jeg ville ikke bli skadet, det vet man jo om noen som er blitt, foten hektet fast i piggtråd, låret skrapt opp. Dog kommer jeg over til slutt, ganske så irritert.

Nå er det tid for sjokolade og eplejuice, og reparasjon. Etter en stund slutter Irina å gråte, sjokket var nok større enn smerten. For sikkerhets skyld begynner det å regne også, men vi har regnjakke i bæremeisen, og Irina synes det er bare gøy å få den på. Gresset er i høyeste laget for henne å gå i, så jeg setter henne snart i messen.

Der sitter hun hele veien opp til toppen.

Oppe på fjellryggen blåser det ganske kraftig, nede i lavlandet har vi vært helt i le. Her er vi også på stien, motorveien, kan det kalles, flere folk ser vi gå opp og ned. Da vi er kommet oss opp til den nest høyeste toppen, setter jeg Irina av, så hun kan gå det siste stykket opp. Herfra går hun også nesten hele veien hjem, i skikkelig ulendt terreng, og ofte utenfor stien.

Fra Veda-fjell kan vi se det meste av Sør-Rogaland med Stavanger, Sandnes og Jæren. Det er derfor det er satt opp mast med antenne her. Havet dekker horisonten. Vante og Sandnes-heiene går innover. Synet er flott, og jeg tar mange, mange bilder av lille Irina, som tusler rundt der på toppen.

Det blåser såpass mye at det er ikke noe å spise nisten på toppen. Så vi vil gå et stykke ned for å finne le. Men det er ingen steder det er både le og sitteplass og fint, vi går faktisk hele veien ned til skogen. Den smale skogsstiene er enkel for voksne, men krevende for lille Irina og en voksen med et lite barn i hånden. Irina har holdt meg i hånden, og stort sett gått ned fjellsiden selv, også det med en del krevende partier. Jeg må som voksen få det til smidig, slik at Irina ikke et øyeblikk er i tvil om at far klarer alt, og at hun får akkurat passende utfordringer å klare selv.

Nytt av denne turen er at Irina her og der setter seg ned, og vil bli fotografert. – Bilde, sier hun. Jeg tror for meg selv at dette er noe hun sier når hun er litt sliten, og vil ha en liten pause. Men hun setter seg så kjekt ned på hvilket som helst sted, at jeg fotograferer henne jo litt også. Jeg tror ikke ennå hun helt har grepet om at bilder vi tar og senere ser på, har en sammenheng mellom en situasjon vi har vært i, jeg tror ikke hun skjønner at bildet jeg tar der hun sitter, blir værende på mobiler og datamaskiner. Men barnesinnet er ugjennomtrengelig, hun sitter nå der og blir tatt bilde av. Vi er kommet til et punkt der jeg må lirke henne videre.

Etter en stund vil hun, og får lov til, å sitte i bæremeisen igjen. Der sitter hun til vi kommer til en trapp over et gjerde. Det vil hun klatre over selv. Trappen er ganske høy, men slike gjerder forserte hun første gang i vår. Hun har vokst og utviklet seg flere måneder siden det, trappen volder små problemer. Så er det på moderne vis et skilt om man trer inn i beiteområde for storfe og sau, med instruksjoner om hvordan man skal oppføre seg. På skiltet er logoen til Sandnes kommune.

Det er ikke le for vinden her heller, det var det inne i skogen, men vi foretrekker åpne områder og vind, enn å sitte inni tette skogen å spise. Irina er veldig glad, og spiser mine hjemmelagde rundstykker med stor entusiasme. Osten ramler riktignok ned i sauemøkk og søle, men det får være så sin sak, her har vi en god lunsj.

Og så er det hjem. Det er forunderlig langt å gå. Jeg vil ikke rundt småfjellene, der stien går, jeg vil skjære over, og ta korteste vei. Prisen er en god del ulendt terreng, høyt gress og søle. Irina er imidlertid i storform, og trasker avgårde, godt tilsølet på joggeskoene, og med innsikten at det lønner seg å gå på steinene. Den store hiten er en sang som går på YouTube, om Johnny-Johnny som har spist sukker, og ikke vil si det. Sangen går Johnny, Johnny – Yes papa, – eating sugar – no papa – telling lies – no papa – open wide – ah,ah,ah, men lille Irina får det ikke skikkelig, og sier både eating sugar, eating lies, uten at det gjør noe med humøret. Sangen er fin, for hun kan synge, og jeg kan svare, eller omvendt. Godt fornøyd er jeg også med at hun er utviklet nok og intelligent nok til å leke med sangen, skifte ut tekst, eller synge en annen melodi til den. Veldig fornøyd er hun når hun skifter ut det hele med: ned til bilen?

Etter lang tid ned skråninger og over marker, er vi nede på en sti som vil lede ned mot veien og parkeringsplassen. Irina er som vanlig ikke klar over hva hun egentlig har gjort, hvor langt hun har gått, og i så vanskelig terreng. Det er nok ikke mange som har gått denne strekningen før de er tre. Akkurat den veien vi gikk, er det kanskje ikke noen. Men Irina synger i vei om Johnny som eter løgnene sine, og ned til bilen, og det hele. Hun er skitten på klærne. Regnjakke er for lengst av, det samme er den tykke genseren, som var blitt litt våt. Turen har vart i flere timer. Klokken er over fire og nærmer seg fem, vi var ute før tolv, tror jeg. Godt over fire timer, altså.

Det var en skikkelig søndagstur.

Tur til Sæland-skogen

Søndag var Tone, Sara, Andreas, mor og jeg på tur til Sælandskogen. Det har vært travle dager denne uken, så jeg har ikke hatt tid til å skrive om den før nå.

Mor og jeg trengte ikke tenke en gang at vi skulle på tur denne søndagen, Tone og ungene ville være med. Vi reiste av gårde sånn utpå formiddagen, og fant raskt frem til riktig sted og parkeringsplassen. Andreas var overfylt av energi, og stakk rett til skogs straks vi kom ut av bilen, øyeblikkelig. Grusvei var uutholdelig for ham, snarvei, kalte han det, omvei var det, men det var like greit, så fikk han nytte av å løpe litt.

20121106-210018.jpg

 

 

Jeg benyttet anledningen til å lære min slekt litt om natur og vegetasjon. Sælandskogen er av de siste restene naturlig skog på Jæren. Jeg er ingen ekspert, så det føles rart å skrive sikkert noe jeg bare har lest i opplagte informasjonsskriv, lik turisten som har lest om Athen og kan bable om Akropolis og Agora, men til Tone, mor og barna kunne jeg lære av det lille jeg visste. Dette er varmekjær løvskog, den vokser i lavlandet og tåler ikke kulden i høyden, her er Eik, det eneste treet jeg er så sikker på, at jeg tør skrive det offentlig. Det er også skog der trærne får dø en naturlig død, og bli brutt naturlig ned. Det er jo litt å tenke på, synes jeg, at vi bygger ned det meste vi har av natur i Stavanger, Sandnes og Jæren. Der vi ikke skal ha boliger, skal vi ha vei, industristeder eller vindmøller. Naturlig skog som Sælandskogen blir som et naturreservat, med skilt om at man «kan ikke plukke noe med seg hjem». Tenk at det har blitt slik, allerede i 2012.

20121107-200638.jpg

Som om ungene nettopp hadde fått med seg dette at det var hengt opp skilt om å ta vare på skogen, siden den har blitt så sjelden, så var de akkurat her veldig opptatt av å knekke greiner. Det er jo en fin lek når det er skog i overflod, nye greiner vokser mange og fort, men Sælandskogen er ikke så stor, og det er press med mange som går her. Så man er tvungen til å være forsiktig med skogen, og gå i den som var den nesten en urørlig museumsgjenstand. Det er litt spesielt. Utviklingen har gått veldig fort i dette si siste 100 år.

20121107-200657.jpg

 

Nåvel. Hva det gjaldt om etter hvert, var å få meg til å gå i søla. Det hadde jo vært en finfin lek, om ikke det var for at jeg akkurat denne dagen for en sjelden gangs skyld gikk i helt nye skog. De var kjøpt på torsdagen, uken før. Målet var å få seg tursko som ikke gikk opp over ankelen, en slags robust joggesko, slett ikke ment å gå i søla med, som akkurat denne turen ble et viktig mål for barna. Målet var dessuten lett å oppnå, siden det var søle overalt. Jeg måtte bruke virkelig mye kløkt og smidighet og fantasi for å holde leken realistisk, og skoene rene.

20121107-200714.jpg

 

Underveis i dette søleløppet var også mellomspill å gå fra stein til stein i vannet. Det var slett ikke verst, siden steinene var sleipe og delvis såpeglatte, etter langvarig regn. Det var ikke bare å hoppe og sprette og la det stå i. Alltid kjekt når Sara da stikker av gårde, og jeg vet at om hun nå ramler uti, er det ikke garantert at jeg vil komme raskt og greit etter henne. Plutselig sklir jeg også og ramler uti. Sånn er det. Niste fikk vi også spist, rundstykker og horn, kakao. Mellommat, så Andreas fikk smi – og Sara klatret på steiner så jeg ikke fikk tatt henne.

20121107-200741.jpg

 

Det ble tørrere og brattere når vi et stykke oppe i den lille elva som renner nedover, tok til venstre. Da ville Sara bli løftet. Grei trening. Stigningen er ikke på mer enn et par hundre meter. Men både Andreas og Sara hadde tatt ut veldig mye energi på veien etter å komme dit. I tillegg til alt jeg hittil har beskrevet, gjaldt det ofte å løpe langt foran eller hvor som helst, rope «BØ!», og skremme. Her hadde de forresten mye å lære, og ropte Bø lenge før mor Tone var så nærme at hun kunne høre dem og forstå hun skulle bli skremt. Oppover den siste stigningen ble barna litt slitne.

20121107-200758.jpg

På toppen var det imidlertid fint vær og nydelig mat. Jeg hadde middag, kjøttdeig og spaghetti. De andre reagerte på at jeg spiste den kald, men det var selvsagt helt urealistisk å spise den varm, når vi ikke hadde med koseapparat. Kakao og det meste hadde vi også. Utsikten gikk over Melsvann og Lye, og helt bort til Jærstrendene. Det var panoramautsikt over Jæren. Slike ting får sjelen fred av. La oss ikke bygge det helt ned.

20121107-200830.jpg

Deretter gjaldt det å fortelle gåter. Mor satte tidlig standarden med følgende jeg hadde hintet om, det dreide seg om skremte elefanter, trær og høst, og mor samlet det alt sammen i følgende utbrudd: «Å, ja! Elefantene går opp i trærne når de blir skremte om høsten!» Bra fortalt vits, eller gåte, som det skulle være.

Særlig Andreas ble hektet på dette med å fortelle gåter. Men siden begge gåtene vi voksne fortalte dreide seg om elefanter som gjemte seg i trærne (den andre var om hvorfor de lakker tåneglene røde, slik at ingen skal se dem, og ingen gjør det), så han ble nokså låst fast i det sporet. Alle hans gåter dreide seg om hvorfor elefanter gjorde et eller annet, og alle svarene hadde å gjøre med at de var redde for mus. Sara løp også omkring og fortalte gåter, eller hva hun fortalte. Ved hver minste anledning stien vi gikk på gjorde en sving, fortsatte både Sara og Andreas rett frem. Ingenting å si på engasjementet.20121107-200850.jpg

Til bilen var det reneste sjarmøretappen. Jeg kjørte en liten test om mor og Tone ville oppdage det da vi startet på samme runde en gang til. Denne testen stod de med glans. – Her har vi vært før! sa Tone. Og så orienterte vi oss rett tilbake til bilen.20121107-200904.jpg

Det siste som skjedde var at Andreas i et forsøk på å få ut resten av energien løftet en lang trestamme, det lengste han har løftet i sitt liv, som jeg sa. Som den tøffe mann er i ferd med å ville bli, måtte han også kaste den. Det er helt riktig. Lille Sara kan jo ikke være mindre tøff enn broren, så hun måtte jo også løfte den, og ble virkelig overrasket da det var ganske vanskelig. Som om det var helt uventet at storebror var sterkere enn henne.20121107-200923.jpgKjøreturen hjem gikk uten større hendelser enn at det nok ikke hjalp særlig mye på energien til barna å løpe rundt i skogen, skremme mødre og bestemødre, hoppe på alle de steinene, gå opp det fjellet, fortelle alle gåtene, løfte den lange pinnen, tenke så mye på alt vi spurte dem om, de sprutet av latter hele kjøreturen. Mor Tone måtte stadig be dem være stille, men glad latter er ikke så lett å gjøre noe med. Den strenge tonen blir helt malplassert, og andre toner hjelper ikke. Det var kort og godt en finfin tur, som turer skal være. La oss håpe mange, mange generasjoner fremover fortsatt får noenlunde uberørt natur å bevege seg i, uten å måtte reise så altfor langt.