Fakta om Sotsji-OL

Jeg tenkte å ta en pause fra utviklingen i Ukraina og fortelle litt om hva som foregår hos storebror i øst: Russland.

Til hjelp har jeg fått Aleksej Navalnij, en frenetisk twitrer og blogger, som nå har blitt Putins farligste opposisjonelle. Regimet prøvde å knekke ham i sommer, med en merkelig anklage og rettssak om at Navalnij skal ha svindlet til seg 500 000 dollar. Det er slik det foregår i det moderne Russland, man kjører en rettssak mot plagsomme og truende rivaler, og får dem i fengsel eller sendt vekk. I det minste er det en fremgang fra tidligere, da man kvittet seg med motstandere ved å henrette dem.

Navalnij og hans menn har laget en fantastisk nettside på denne lenken: http://sochi.fbk.info/en/award/.

Det er et interaktivt kart, der man klikke seg inn på ulike anlegg og arbeider i forbindelse med OL i Sotsji, og få rikelig informasjon om hvordan oppdragene er blitt tildelt Putins menn, hvordan de er statlig finansiert – også de som liksom skulle være private, de er finansiert av statseide selskap, eller privat investert med lån fra staten, der det ser ut til å kunne bli tvilsomt med tilbakebetalingen -, hvordan budsjettene er overskredet, og i det hele tatt hvordan dette har vært et gigantisk sløseri, der på russisk vis en liten klikk gode venner har tatt til seg det enorme overskuddet.

Norske medier og politikere er opptatt av om statsminister Erna Solberg kommer til å reise på åpningsseremonien. Vi er særlig opptatt av de såkalte homolovene, loven om at det skal være forbudt å lage propaganda for utradisjonell kjærlighet. I Norge er vi opptatt av alt som er fint, og vi synes selvsagt det er grusomt at sympatisører for homosaken ikke kan vise frem sitt syn også i Russland. Jeg synes det er skivebom. I Russland er det ikke problem å være homofil, det er problem å være menneske.

Disse lovene har også lite med olympiaden å gjøre.

Norske medier og politikere og meningshylere på sosiale medier skulle nok være mer opptatt av at Russland er et land med kolossale ressurser, og at en veldig liten gruppe nære venner på toppen forsyner seg veldig grovt av disse ressursene, slik at det meste av det russiske folket lever i fattigdom. De skulle være opptatt av at OL i Sotsji setter dette i system. Fordi OL i seg selv har blitt en gigantomani, det inviterer til sløsing og smøring og kameradi i russisk skala, å være kritisk til pengebruken er å være kritisk til festen. «Og det blir jo så mange glade…»

Når idretten kommer i gang pleier det politiske komme i bakgrunnen. Slik er det hver gang, og både Russland og IOC håper nok at det samme skal skje denne gangen. Jeg tror dessverre det går slik denne gangen også, for det er så vondt å være den som maser om regningen når festen er så gøy og alle er så glade.

Men regningen er sinnssyk. Og den kommer i et land der folket er fattig, i en verden der folk flest fortsatt er fattige. Russland skinner opp sitt Sotsji, som allerede er og var og har vært en prestisjeby for eliten. Nå får de det enda litt finere, når de skal reise på sine ekstravagante ferier, sommer som vinter, der nede på den solfylte Svartehavskysten.

Norske medier skulle være veldig forsiktige med å mase på Solberg for at hun vil reise til åpningsseremonien. De sender selv rikelig med journalister, som bidrar til hypen og gigantomanien, mye viktigere enn om en skarve statsminister deltar på en skarve åpningsseremoni. Og rundt omkring i de tusen hjem vil det norske folk følge nøye med på hvordan det går, mange av de samme som synes det er så fælt at Erna Solberg skal reise ned, og passer på å melde på Facebook at det er fryktelig at homofile ikke kan demonstrere for sine rettigheter der borte.

Og det norske idrettsforbund er forberedt på å bruke 12 millioner kroner – i Russland – på bevertning av IOC, for at vi selv skal få OL i 2022. Det er en skam. Dette er smøring og korrupsjon og alt som lukter vondt, satt inn i et system der en gutteklubb på topp kan sitte og nyte godt av rikdommer og luksus, og strø om seg med fine ord om «den olympiske ånd» og «den olympiske idé» og «fredelig kappestrid». Vi skulle ikke gå med på dette lenger. Det har gått for langt.

Bruk litt tid på siden til Navalnij, og se selv (lenken er til bloggen hans, den er på russisk, men det går lenker videre til engelske sider med informasjon om OL). Søk også på Navalny på nettet, så får dere dekning i internasjonale medier og høydepunkter i internasjonale blogger. Så kan dere også begynne å kritisere Russland for hva det er verdt å kritisere landet for. Og hvis dere virkelig er så glad i sport at dere kommer til å se på OL, kan dere i det minste holde dere for nesen mens dere gjør det.

Kong Jens Stoltenberg

Noen husker kanskje den litt merkelige episoden fra tidligere i år da arbeiderpartiet ønsket å dele ut krigskorset i sølv til tapre soldater i Afghanistan. Det var mange grunner til å reagere. For eksempel, hvorfor skulle vi premiere med en norsk orden tapperhet i Afghanistan? Ville ikke det nedvurdere litt, de andre som hadde fått denne medaljen i forsvaret av konge og fedreland? Man kan mene mye om vår deltagelse i kriger mot motstandere mildt sagt svakere enn oss, men at det er en innsats for Norge, det skal man strekke seg langt og anstrenge seg for å mene. Det var ene og alene symbolpolitikk at det tidligere høythengende korset skulle deles ut til norske stridende så langt utenfor våre egne grenser. Arbeiderpartiet ville gi inntrykk av at de norske soldatene hadde en støtte de egentlig ikke har.

Den andre grunnen til å reagere på denne utdelingen var at det var Jens Stoltenberg som insisterte på å gjøre det. Han skulle vel ha med seg forsvarssjefen, Grete Faremo, om jeg ikke husker helt feil. Den norske kongen skulle i alle fall ikke være med. Det er virkelig merkelig. For det er nå en gang slik i vårt konstitusjonelle kongedømme, at det er kongen som er statsoverhodet her i landet vårt, og det er han som er øverste leder for de militære styrker. Det er han som har kraft til å dele ut medaljer og ordner. Det er denne type symbolhandlinger som vel egentlig står igjen av den gamle kongemakten. Hvis også dette tas bort, kan man virkelig spørre seg hvorfor vi i det hele tatt har konge. Foreløpig er ikke dette et spørsmål man vil stille, det blir ikke engang antydet fra Arbeiderpartiet, så da burde man også ta konsekvensen av det og la kongen ha det kongen skal ha.

Så skjedde altså katastrofen i regjeringskvartalet og den nasjonale tragedien på Utøya. Det var et angrep rettet mest av alt mot Arbeiderpartiet, Jens Stoltenberg og andre i partiet hadde grunn til å føle seg personlig rammet, det var et angrep mot dem og deres like. Av den grunn fikk de også fortjent og riktig en voldsom sympati fra hele det norske folk, politisk aktive og passive, fra ytterste venstre og langt, langt ut til høyre, nasjonen stod samlet om det denne uforklarlige massemorderen hadde angrepet. Og kjernen i det som ble angrepet, var den norske toleransen og fellesskapet, og den politikken denne morderen mente Arbeiderpartiet hadde ført for å undergrave norsk og vel også europeisk kultur. Vi støtter heller Arbeiderpartiet enn morderen, selvfølgelig, hans sak er svært lett å ta avstand fra, og Arbeiderpartiets sak er romslig nok til at også dem som er smått uenig kan være villig til å forsvare den og slutte opp om dem.

I unntakstilstanden som gjaldt etter dette angrepet stod Jens Stoltenberg og Arbeiderpartiet utenfor kritikk. Det ville virkelig ikke ta seg ut, å kritisere den sørgende i sorgens stund. Det var også et godt svar til morderen, at hans forsøk på å svekke Arbeiderpartiet, tvert i mot bare styrket dem. Det var noen ytterst få som prøvde seg med at kanskje Arbeiderpartiet utnyttet situasjonen noe for langt, at de fikk politisk fordel av den i valget som fulgte, og at denne valgkampen kanskje ikke var helt rettferdig. Denne kritikken kom for tidlig, og var utidig, siden den antydet at Arbeiderpartiet kynisk utnyttet sorgen og krisen nasjonen befant seg i.

Nå har det imidlertid gått noen måneder. Og Jens Stoltenberg har nok en gang vist at han ikke helt vil finne seg i rangordningen konstitusjonen setter mellom konge og statsminister. Kongen er hans overordnede, og slik må det være, skal vi være et kongedømme. Men da kongen inviterer til middag på slottet, for regjering og storting, så har kong Jens Stoltenberg ikke tid til å være med. Han skal nemlig på TV. Opptakene blir gjort den dagen middagen er, for å bli sendt på TV dagen etter.

På Dagsnytt 18 var statsministerens kommunikasjonssjef sendt ut for å forsvare beslutningen. Han kom veldig passende i skade for å kalle Jens Stoltenberg for konge, akkurat som han skal være i bildet de ser ut til å bygge opp. Kommunikasjonssjefen har en elendig sak, når kongen inviterer til middag har man å stille opp, det er eventyrlig respektløst å la være. Kommunikasjonssjefen trekker imidlertid Utøyakortet enda en gang, det som løfter statsministeren over all kritikk. Han må være med i dette TV-programmet, fordi han skal motta en pris fra svenskene. TV-programmet, som altså er Skavlan, forbrødrer det norske og svenske folk, slik vi også stod forbrødret etter tragedien på Utøya.

Det er mer enn merkelig. Man skal virkelig legge vilje til for å mene at svenskene støttet oss mer enn andre land gjorde etter tragedien, sjokket var vel bare like stort der som i resten av verden. Dessuten er det jo litt rart, om enn sånn stor og viktig statlig pris skal deles ut på Skavlan, underholdningsprogrammet. Det smaker vel heller slik som kommunikasjonssjefer liker så godt, markedsføring. Det er en million som ser dette programmet, har jeg hørt, og blant dem finnes mange potensielle velgere. I samme slengen får statsministerens kontor også med at Nordisk råd ikke er så viktig. Det kan nesten se ut som Skavlan er det viktigste som finnes som samarbeidsarena mellom Norge og Sverige, en deprimerende tanke for oss som ikke bryr oss om programmet.

Og da er tiden inne til å se tilbake på hvordan minnemarkeringene og den nasjonale sorgen egentlig var organisert etter terroranslaget 22. juli. Mange har allerede reagert på at den store minnehøytideligheten fant sted uten at nasjonalsangen ble sunget. Den ble aldri sunget, og det ble heller ikke kongesangen, eller andre sanger som handler om Norge som nasjon. Sangene som ble valgt var hentet fra Arbeiderpartiets sangkatalog. Likeledes ble Arbeiderpartiets symboler – med rosen – valgt foran nasjonale symboler.

I krisen og tiden som fulgte fikk Jens Stoltenberg med rette mye ros for hvordan han stod frem som leder og klarte å samle nasjonen, slik at vi langt fra lot oss knuse av den. Nå ser det imidlertid ut til at dette har gått til hodet på ham og kontoret hans. Han er ikke konge, om han aldri så mye ønsker det, og Arbeiderpartiet er ikke det vi som nasjon vil samle oss om. Det kan se ut som han og hans stab er i ferd med å gjøre samme feil som George W. Bush gjorde etter 11. september. Han klarer å rote bort sympatien etter et fryktelig terroranslaget, i et forsøk på å utnytte situasjonen for mer enn den er verdt.

 

The thick of it og Aftenbladets anmeldelse av det

I dagens Stavanger Aftenblad har Elisabeth Bie en anmeldelse av en politisk satireserie fra BBC. Den heter The thick of it, og Bie liker den godt, blant annet fordi den sparker oppover. Jeg er en vanlig blogger som neppe kan regne med flere enn noen hundre lesere for det jeg skriver her. Bie jobber i regionens største avis med et nedslagsfelt på flere hundre tusen. Når jeg kritiserer henne, sparker jeg oppover. La oss se hvordan hun liker det.

Anmeldelsen begynner som var den skrevet på facebook. Liker du å le så tårene triller og magen verker? Da MÅ du sjekke ut britiske «The thick of it». De store bokstavene i «MÅ» er journalistens, ikke mine. Starten setter standarden for hele anmeldelsen, journalisten er begeistret, gir serien terningkast 6, og gir seg selv ende over.

Alt dette er til å holde ut. Man kan ikke lenger kreve at folk skal klare å tenke for å skrive anmeldelser i norske aviser, og enda mindre for at de skal klare å gi uttrykk for tankene sine. Verre blir det når Bie skal forklare hva denne serien er for noe, og hvorfor den er så «sylskarp» og «supersmart», ordene Bie velger å bruke. Den skildrer et politsk landskap befolket av aggressive medier som tørster etter statsrådblod, sleipe lobbyister, enda sleipere spin doctors, kyniske byråkrater, tullballrådgivere og politikere som først og fremst er opptatt av egen posisjon og medieimage.

Timingen er spesiell. Akkurat nå har engelske politikere avbrutt sommerferien sin, etter de blodige opptøyene som har vært i London og andre byer de siste dagene. Eller for å pleie sin egen posisjon og medieimage, som ser ut til å være det serien og Bie legger til grunn for politikernes aktiviteter. Norske politikere har kanskje også vært opptatt av egen posisjon og sitt medieimage den siste tiden. For man skal for all del ikke menneskeligegjøre en politiker, en byråkrat eller en rådgiver.

Anmelder Bie er uvanlig slepphendt med kraftuttrykk. Slik går det gjerne når man skriver uten å filtrere ordene gjennom tankene. «Den geniale humoren ligger i manuset», skriver Bie, «i de ekstremt godt besatte og velspilte rollefigurene», det er ikke småtteri. Som eksempel på det geniale i manuset, eller hvordan de får til den geniale humoren sin i manuset, så skriver Bie at manuset må gjennom en «språkkonsulent». Hermetegnene er Bies, ikke mine. Denne språkkonsulenten «sørger for sitatvennlige utsagn som «He is as useless as a marzipan dildo«.

Utsagnenet er kanskje sitatvennlig, men da for å vise hva som skjer når språkkonsulenten ikke gjør jobben sin. Eller for å vise hvor vanvittige utsagn som nå kan bli sitatvennlig for norske anmeldere, uten ironi og ment fullt ut positivt. En dildo av marsipan kan man spise, hvis man liker marsipan. En vanlig dildo derimot, vil jeg ikke kunne ha glede av, verken for meg selv eller sammen med min kone. Så for meg vil Elisabeth Bie være like ubrukelig som en ekte dildo. Det er jo veldig morsom og supersmart og sitatvennlig, og det er et «ondt og fullstendig respektløst spark oppover», som Bie skriver et annet sted i teksten.

Vanligvis vil jeg ikke gå til så direkte personangrep i en bloggpost. Skulle noen kjenne Bie, får de ha meg unnskyldt. Det gjelder også om hun skulle finne frem til den selv. Jeg leser selvfølgelig ikke anmeldelsen slik den er ment. Men slik den er ment, kommer den heller ikke frem til meg. Jeg mener man i det minste må skru på tankene når onde og respektløse spark går i den ene eller andre retningen. Det er ikke sikkert de er legitime bare fordi de går oppover. Å sparke politikere kan i dag være som å sparke noen som ligger nede. Og man vil alltid slippe bedre fra det når man behandler hverandre med respekt.

Jeg vil ikke uttale meg om serien. Den har jeg ikke sett, og kommer neppe til å se. Normalt står BBC for kvalitet, så serien er sikkert god. Da ytte ikke denne anmeldelsen av den serien rettferdighet.

Vi som elsket radioen

I 1984 gav den britiske poprockgruppen Queen ut albumet «The works». Første sang på den platen heter «Radio Gaga», og er en av de sangene flere kjenner uten å ane at det er Queen som har laget den og i alle fall ikke at det er trommeslageren Roger Taylor som er kreditert den. Jeg kjøpte min første Queen-plate, det vil si en kassett . Live magic – 5 år senere i 1989, da jeg var på utveksling i Tyskland. Der kjøpte jeg også CD-spiller og 6 CD-plater – 5 av dem Queen, deriblant nevnte «The works». Også jeg var overrasket over at det var Queen som hadde denne sangen far hadde på opptakskassett fra AGFA eller BASF, og som jeg allerede likte godt. 15 år var jeg, og mitt møte med Queen ble et fire år langt kjærlighetsforhold der jeg rakk å skaffe meg alle platene og lære meg det meste utenatt.

Den gang syntes jeg Queen var best i alt og bedre enn alle andre til sammen. Nå har jeg forandret musikksmak en god del, men Queen har fått en posisjon i midt liv mye større enn de fire årene jeg var ung storfan skulle tilsi. Radio Gaga, stadionslageren med de karakteristiske trommeslagene i refrenget, kom meg derfor med en gang i hodet når jeg tenkte ut hvordan jeg skulle legge opp dagens post. Denne sangen er en hyllest til radioen, den gang i frykt for TV-mediet som skulle være i ferd med å overta, ubetalelig understreket i det som må være en påkostet musikkvideo av sangen, der de fire Queen-medlemmene flyr rundt i romskip og frontfigur Freddie Mercury dreier på digre visere i et futuristisk landskap. Av de få tekstlinjene i sangens vers det er mulig å få noe ut av (Sangen har sin tekstlige styrke i refrenget, som består av All we hear is/ Radio Gaga/ Radio GooGoo/ Radio Gaga med variasjonen Radio BlahBlah i gjentakelsen) er So stick around, cos we might miss you/ When we get tired, of all this visual (særlig viktig fremført under konserter, forresten, der vokalist Mercury snakkesynger siste linjen der).

Jeg vet ikke om det er riktig å gi TV skylden for hva som nå skjer med NRK radio. Det måtte i så måte være at NRK lanserer så mange rare kanaler for tiden, at det kan ikke være mulig å fylle dem med skikkelig innhold, det gjelder både TV og radio. På radio kunne jeg vært en svært trofast lytter. Mye av det beste som har gått på NRK har gått på radio, som det gamle Revolvermagasinet, nyere Hallo i Uken, og også debatt- og aktualitetsprogrammene på radio går utenpå tilsvarende på TV, for de er ikke så avhengige av å være så innbitt underholdene. På radio kan man ta det med ro, snakke ut, forvente at den som hører på vet ting og er interessert i å få vite mer, og ikke bare er nødt til å bli underholdt. Underholdning finnes det nok av rundt omkring.

Det er lenge siden nå jeg skrev en post om P2s nyhetsmorgen, som ble slått sammen med nyhetssendingene til Alltid nyheter, og har fått en programleder for alle nyhetskategorier. Tidligere hadde hver redaksjon sine tilmålte minutter, og gjorde en innsats for å lage noe skikkelig. Nå er det mer et spørsmål om å få tiden unna, sende innslag om igjen, pøse på jingler og «teasere», og den eneste ordentlige reportasjen er noen minutter utenriks fra 0740. Det er ikke engang verd å høre på. Heldigvis blir nettradio stadig enklere å få rask tilgang til, så man kan høre skikkelig nyheter fra verden.

Etter det kuttet NRK nyhetene 1230. Det var et kvarter nyheter, følgt med 3 minutter økonominyheter fra børsen. Dette er nå kuttet ned til syv minutter fra klokken 1200, og ingen spesialredaksjon med egen tid. I protest har jeg aldri noensinne hørt disse 1200-nyhetene.

Nå har NRK kuttet nyhetene også 1730. Tidligere gikk disse frem til 1800, altså en halvtime, om det var noe spennende på gang, fikk man tid til å høre om det. Og etterpå fulgte Dagsnytt 18 med debatter. Nå er 1730 nyhetene kuttet ned til ti minutter, og blir fulgt av «P2 artisten». Når jeg vil høre musikk har jeg musikk selv, eller kan gå til alle andre radiokanaler. Skal jeg høre radio her, må jeg skru på 1730, skru av 1740, og skru på igjen 1803 til Dagsnytt 18. Jeg kommer selvsagt ikke til å gjøre det.

Og så virker det på meg som om NRK har begynt å kjøre «samsending», det vil si at de stoler så lite på radioen sin og på at folk har evne til å danne seg bilder i hodet, at de legger hele radiosendingen ut på TV. Og det vil si at de sparer penger. Kursorisk er at da jeg var med i Studentradioen på slutten av 90-tallet var vi på et radiokurs, der vi fikk spørsmål om det kanskje var lurt å legge ut ansiktene våre på plakater når vi annonserte for sendingene våre. Vi mente at det kunne det kanskje være, men fikk den gang som kurssvar at det var det absolutt dumme man kunne gjøre. Noen hadde prøvd, og fått ras i lyttertallene da folk endelig skjønte hvordan programlederne ser ut. Det er noe eget med en stemme man ikke har sett ansiktet til, det blir litt som når karakterer i en bok man kjenner godt blir spilt av skuespillere, det blir liksom aldri riktig. Mange ser kanskje på disse TV-sendingene av radio-sendingene (kan det skrives annerledes), slett ikke det dummeste man kan se på sikkert, men for oss som hører radio blir det dårligere radio.

Det gjelder særlig med hun som akkurat nå driver og slår inn spikrene i kisten til min radiokjærlighet. Hun heter Anne Grosvold, har helt sikkert vært på TV, men har nå gått over til NRK P2 der hun leder både nyhetsmorgener og Dagsnytt 18. Min vekkerklokke er nyhetene som slår seg på klokken syv, er det henne, bråvåkner jeg for å skru dem av igjen. Tidligere markerte programlederne i P2 seg med å være godt informerte, skikkelig forberedte og velformulerte, Anne Grosvold er kanskje det første, men skjuler det godt. Velformulert er hun ikke. Hun vil gjøre morgennyhetene som en prat i sofakroken, som Frokost-TV, med et forerdelig muntlig språk, og med å sette sin ære i å være litt dummere enn lytteren. » Døh, kan’ke du forklare litt for mæi hva disse budsjettforslagene vil innebære for vanlige folk». Tidligere var det journalister som interesserte seg for økonominyheter og som kunne litt som både spurte og svarte, vi som lyttere ble mye bedre informert. Nå er det bare som om alt skal være koselig, og Anne Grosvold liker seg best om hun kan småle litt sammen med intervjuobjektet. Det høres ut som hun har fått for mye skryt i sitt liv, nettopp for å være så uhøytidelig i noe som skulle være så høytidelig som radionyheter.

Hun er stadig vekk på Dagsnytt 18 også, og gjør akkurat det samme der. «Kan’ke du forklare dette litt nærmere, a’, for jeg er så dum at jeg skjønner det ikke helt». Det skulle selvsagt heller være: «Kan ikke du forklare dette litt skikkelig, for jeg er så intelligent at jeg skjønner det du sier der uten at du trenger å si det».

Hver lørdag klokken 1100 har utenriksredaksjonen Verden på lørdag. Utenom det har ikke vi som ønsker å bli opplyst og bedre informert stort mange andre steder å flykte til. Dagsnytt 18 har fortsatt noen gode programledere som gjør en skikkelig jobb der de har noen ordentlige saker å ta opp, de samme programlederne kan gjøre en god jobb i Søndagsposten på søndagene. Ellers virker det som om også NRK P2 nå har gjort  det til sitt fremste mål å få folk sløve og få tiden til å gå, og spare nok penger til å gå i overskudd av det. Da vil det også miste en lytter som meg.

Eller som trommeslagerpoeten i Queen, Roger Taylor, sier det i avslutningen på sin suverent største hit:

All we hear is Radio ga ga
Radio blah blah
Radio what’s new?
Radio, someone still loves you!
Loves you

Jeg skriver ikke lenger under på det.

 

 

Barnevakt på Kverneland

I går hadde Olia og jeg litt tørrtrening. Trude og Lars skulle i busrdagsselskap til gamle Thomas Thesen, han som pleide å være keeper på aldersbestemte Ganddalslag og klassekamerat med Trude, men som nå er gift og barnefar, og kona fylte 30 år. Olia og jeg skulle være barnevakt.

Mor introduserte oss for muligheten med en gang vi landet med flyet og hun hentet oss på flyplassen. Trude og Lars skulle ut på lørdag, men slik det ble fremlagt da, virket det slik at mor skulle være barnevakt, mens Olia og jeg skulle få en kveld for oss selv hjemme. Eventuelt skulle barna plasseres et annet sted, og vi skulle få ha mor hjemme. Jeg tenkte ingen skulle ha noe ekstra bry for oss. Hele saken fikk imidlertid en helt annen vending da vi via SMS fikk tilbud om å være barnevakt selv, og Olia øyeblikkelig sa ja. Så sånn ble det.

Egentlig ble det enda litt mer avansert, da det viste seg at også Torben og Tone skulle ut, så også de trengte barnevakt. Dermed ble det til at hele gjengen, mor, Olia og meg skulle ut og være barnevakt, hvert vårt sted.

Mor var veldig ivrig på at vi komme ut tidlig, så barna skulle få tid til å bli vant til oss. Men er det noe jeg sjelden er ivrig på, så er det å komme noe sted tidlig. Så det endte med at vi reiste hjemmefra litt over ti minutter etter den halvseksen vi visstnok skulle reise, og likevel kom ut i god tid.

Kvelden ble innledet med et tøft ishockyslag mellom Daniel og meg, med sporadiske bidrag fra lille Benjamin som keeper og puckkaster. Han hadde også forskjellige egne prosjekt med dette ishockyspillet, som ingen andre enn han skjønte noe av, men som til gjengjeld for ham virket uhyre viktig, og han fikk stort sett lov til å gjennomføre dem, som et slags «Deux et machina» i spillet vårt. Daniel vant 18 – 11.

Så var det pizza. Det gir en dekkende beskrivelse å si det sånn at det var to pizzaer, Lars laget dem, og jeg spiste dem.Vi fikk begge litt hjelp, men i all hovedsak var det slik det var. Så var det ned og hente snop, flere skåler, alt i orden. På TV gikk Disney-channel over til TV-Norge da det var «Americas funniest videos», for anledning på jubileumscruise i Karibien, og så tilbake til Disneychannel. Der var det en primitivt laget, men iderikt tenkt ut serie om noen feer som ved hjelp av noen tryllestaver kunne trylle til det meste i den amerikanske småbyen Dimmendale.

Legg merke til at Trude og Lars ikke har gått ennå. Det gjorde de klokken 1945. Den eneste utfordringen som gjensto var å få ungene i seng. Klokken litt over åtte sa jeg til Benjamin at han måtte legge seg etter filmen som gikk nå var slutt, og det gjorde han jammen. Så ble klokken ni og vel så det, og jeg forstod til min skrekk at samme triks neppe ville gå så bra med Sofie, siden pågående film sikkert ville holde frem til halv ti. Plutselig så filmen ut til å være slutt tidligere likevel, og jeg sa til Sofie hun måtte legge seg, nå som det var slutt. Og det gjorde hun. Selv om filmen ikke var slutt i det hele tatt.

Det gjensto bare Daniel, og han la seg lettest av alle. Ved minste antydning om at tiden var inne, var han inne på badet for å pusse tennene, og hadde bare innvendende spørsmål om han var nødt til å pusse tennene med strøm på den elektriske tannkosten, og om han kunne ligge og lese litt før han slokket lyset. Det kunne han. – Kom bare inn og si i fra når det er over grensen! sa han.

Og så var det bare Olia og meg. Vi satte på Brødrene Karamasov. Etter to kapitler i serien, så slokket vi også alt sammen, og la oss på sofaen for å sovne litt.

Klokken halv ett kom Trude og Lars hjem til det roligste huset de har hatt. Olia og jeg gikk rundt med lysene av, og hvisket. Olia våget ikke engang å være nede i første etasje, i frykt for at ungene skulle våkne uten at vi hørte det. Så hun satt oppe i mørke i andre etasje da Trude og Lars kom, mens jeg stod stille på kjøkkenet. Så sånn var det.

Drepende hjernevask

Det kommer kanskje som en overraskelse, men jeg har begynt å se på TV-programmene til Harald Eia, og jeg har likt det jeg har sett så godt, at jeg kommer til å se dem alle. Det har overrasket meg, både at jeg har sett dem og at jeg har likt dem. Jeg må også si at jeg gjennom disse programmene har fått større respekt for Harald Eia, de er rett og slett godt laget. Det er noe så sjelden som program av betydning på NRK.

Jeg var skeptisk på forhånd. Jeg fikk med meg klagen fra Willy Pedersen mens opptakene til serien ble gjort. Slik han fremstilte saken, tok jeg klart hans parti. Han var blitt invitert til programmet uten å bli presentert skikkelig for hva han skulle snakke om, han fikk ikke forberedt seg skikkelig, og han syntes Eia egentlig ikke interesserte seg for svarene hans, men heller ville høre om et eller annet utenfor hans forskning, som han kunne litt om, men ikke ordentlig. Jeg tenkte det ville bli et nytt halvmorsomt, halvsleipt program, der forskere ble fremstilt som dumme på feil vilkår. Generelt i dette landet her, er det for lite tiltro til kunnskap og forskere. Flertallet har mer rett enn autoriteten.

Jeg fikk med meg at de første programmene skapte debatt, men interesserte meg ikke i det hele tatt. Jeg leste ingen av innleggene, verken for eller i mot, og jeg hørte heller ingen av debattene. Jeg tenkte dette var diskusjoner av typen jeg ikke interesserer meg for.

Men da det sjette programmet i serien skulle vises, det om rase, så hørte jeg debatten på Dagsnytt 18. Der klarte manusforfatteren av serien, Ole M. Ihle, seg meget godt. Da jeg også har en kone som strekker seg ganske langt i unorsk retning i spørsmålene programmet tar opp, tenkte jeg at hun og jeg kanskje kunne se på noen av dem på internett. Hun må jo få se hvor brennbart det er å si og mene enkelte ting her i Norge, og hvor raskt grensen blir satt om man snakker om kvinner og menn, hvite og svarte, homofile og heterofile, og alt det andre disse programmene har tatt opp.

Vi skulle se programmet om rase, der det ble antydet at det kunne være genetiske forskjeller mellom ulike folkegrupper, og at disse forskjellene kanskje også kunne gjelde hjerne og intelligens. I Norge blir diskusjonen låst allerede i det at det ikke er lov å snakke om raser, spørsmålet blir avvist før det er i gang. I diskusjonen på Dagsnytt 18 klarte imidlertid manusforfatter Ihle seg atskillig bedre enn sin motdebattant fra SOS rasisme, Ihle var saklig, mens motparten var panisk. Rasismen begynte i følge denne allerede i det spørsmålet ble tatt opp. Litt rart, synes jeg, det må jo være lov å i det minste undre seg over om fysiske forskjeller som er åpenbare, også kan gjelde forskjeller i hjernen. Det er jo ikke gitt apriori at ikke naturen selv skal være litt rasistisk, og utstyre noen med bedre forutsetninger enn andre. Nåvel, vi fikk ikke straks svar på dette, da programmet ikke var lagt ut.

I stedet så vi det første programmet, som gjaldt kjønnsforskjeller. Deltakere fra Norge var en del kjønnsforskere og debattanter i kjønnsspørsmål, Jørgen Lorentzen og Cathrine Egeland som de mest markante, men Eia våget også å legge seg ut med Martine Aurdal. Det vil si å legge seg ut med Dagbladet og omegn, en øvelse som kan ende med et lite selvmord som offentlig meningsberettiget og som populær kjendis. Slikt blir husket.

Om det ikke er klart allerede skal jeg gjøre kort rede for mitt eget ståsted. Jeg er sterkt konservativ når det gjelder forskning, og generelt skeptisk til fag som er yngre enn 2000 år gamle. Alle disse samfunnsvitenskapene som har dukket opp de siste tiårene og får statsstøtte, skjønner jeg bare ikke. Men man kan ikke irritere seg over alt det er verd å irritere seg over, la dem forske på hva de vil, meg interesserer det ikke.

Det første programmet

Så kikket jeg altså på det første programmet i serien, og ble svært overrasket, både positivt og negativt. Fordelingen mellom det ene og det andre var klar, Eia og programmet overrasket positivt, kjønnsforskerne negativt. Det siste er oppsiktsvekkende, siden jeg allerede på forhånd var negativt innstilt, men tydeligvis ikke så mye som jeg burde. Her var jo ikke snakk om kryssklipping eller skitne triks, tvert i mot fikk både Lorentzen og Egeland god tid til å legge frem både synspunktene sine og argumentene til dem. Problemet var bare at det siste manglet.

Etterpå vet jeg at både Egeland og særlig Lorentzen har forsøkt å forsvare seg. De har ment at Eia har hatt en tydelig agenda, og at det er åpenbart i programmet. Jeg er helt enig i dem i dette, som jeg også er helt enig i Eias agenda. Det var på høy tid at noen stilte disse forskerne noen kritiske spørsmål, og tvang dem til å svare ordentlig på dem. Ut i fra fakter og kroppsspråk var det helt tydelig at de alle sammen tidligere har levd godt på å avfeie alle andre syn som dårlig fundert, uinteressant eller det rene vås. Da Eia ikke flirte med, fikk de problemer. Og disse problemen var direkte pinlige. Se bare slutten på det første programmet. Eia har vært ute og reist og møtt amerikanske og engelske forskere. Disse uttaler seg mye mer moderat, mye mer åpent, og er helt åpne på hva som er bakgrunnsmaterialet deres og argumentene deres. De får også se hva de norske kjønnsforskerne sier, og imøtegå deres standpunkt. Da de norske kjønnsforskere fikk se innslagene fra utlandet, låste det seg helt for dem. Jeg skjønner bare ikke hvordan de her kan skylde på redigeringsteknikker og agenda. De kan da virkelig ikke forlange at alle skal ha samme agenda som dem.

Flere program

Siden har jeg sett også program nummer 3 og 6, nummer tre var om homofile og heterofile, nummer 6 om rase. Begge programmene viste norske forskere som kategorisk avviste alle andre standpunkt enn deres egne som først feil, så uinteressante, og kanskje også litt farlige et sted på veien. For en uskyldig seer som ikke har levd livet siitt i samfunnsvitenskapene er det litt rart å se hvordan det kan være farlig at vi har forskjeller med oss fra fødselen av, er det ikke vel så farlig å avvise slike forskjeller, som å interessere seg for dem? Hvorfor er det så om å gjøre for alle kjønnsforskere og homoforskere at homofili ikke skal være medføtt?  Hvorfor skal vi ikke kunne akseptere at det kanskje kan være også innvendige forskjeller mellom ulike folkegrupper?

Standhaftigheten i at alt skal være miljø og ingenting arv kjennetegner alle programmene. I dette legger disse forskerne sin yrkeskarriere, noen av dem omtrent hele sitt liv. I siste program ble det ikke bare pinlig, men også riktig ubehagelig, da samfunnsforskerne selv ikke i det reneste møtet med virkeligheten, kunne innrømme at det kanskje er forskjeller mellom oss som følger med fra fødselen av. Det gjelder barn med missdannede kjønnsorganer, der det kan være vanskelig å avgjøre kjønn fra fødselen av. I følge samfunnsforskerne er dette også her helt uinteressant, siden kjønn ikke er noe man er, men noe samfunnet gjør oss til. Det er dermed helt hipp som happ om man dermed blir gutt, eller jente. Programmet viste en gutt som hadde hatt slike misdannelser, hvor man hadde valgt å gjøre ham til jente, og hvor han resten av livet har slitt med det. Det har ødelagt livet hans. Programmet viste et sterkt møte både med ham, og med legen hans.

Kjønnsforsker Agnes Bolsø fikk se dette klippet. Dere kan også se det, det ligger på http://www.nrk.no, alle programmene er lagt ut. Hun gikk knallhardt ut, og kalte det skandaløst hvordan legene skjærer i barn og velger kjønn på dem. Programmet viste imidlertid helt tydelig at legene har argumenter, empiri og seriøs forskning bak standpunktene sine, Bolsø har virkelig ingenting. Hun bygger hele sin slakt av legestanden og avvisning av all biologisk forskning på sitt urokkelige utgangspunkt, hentet fra Bolivar, om at kjønn ikke er noe man er, men noe man blir. For henne, for Lorentzen og for flere av de andre norske samfunnsforskerne er programmet drepende. De kan ikke fortsette som før. Heldigvis.

Konsekvenser

Jeg skrev tidligere at jeg var skeptisk til fag yngre enn 2000 år. Det er en grunn til det. De fleste fag som har eksistert en stund har hatt noen ordentlige oppgjør med sine egne metoder, legitimitet og synspunkt, alt det grunnleggende er mer enn en gang revet vekk, og erstattet med noe annet. Argumenter har fått leve en tid, og prøvd seg en tid. Nye fag har ikke gått gjennom denne utviklingen. Det er rett og slett mye tøys der.

Det er ikke synet til Eia som har levd godt og fått statsstøtte i mange år. Feminismeteoriene lever godt både på universitetene, i media og i politikken. Det har vært avansert risikosport å legge seg ut med dem. Eia har gjort en prisverdig jobb i å ta saken, og han har rett og slett gjort godt håndverk i oppgaven. Det er sjelden jeg anbefaler TV-program. Jeg anbefaler dette. Måtte det også få konsekvenser.

Tilbake i Bergen. Klar for 2009.

Punktum i overskrift. Det går bare ikke an. Jeg er uansett tilbake, uansett klar for 2009.

Leiligheten her ønsker meg aldri særlig vennlig velkommen. Den er kald, og den er rotete. Selv om jeg bare har bodd her i snaue fem år, har den allerede blitt slik at den vel aldri noensinne vil bli ryddig. Det er for mange ting i den, for mange ting, for mange bøker, for mange ting, møbler, hyller, alt er satt opp nokså provisorisk, og så er det provisoriske blitt permanent. Og jeg har flere bøker enn hyller. Og flere hyller enn det er plass til. Men det er greit. Sånn er jeg.

I går på Ganddal var en sliten dag. Jeg stod opp, spiste frokost, skrev en underskrift, og gikk ned i kjellerstuen der jeg tente opp i peisen. Så besto resten av dagen stort sett av å fylle på med ved, og skifte TV-kanaler, eller til og med sette i en film, en video, en DVD. Og noen ganger var det å gå fra lenestolen, til sofaen, og kanskje også tilbake. Etter en lang stund var det lunsj, jeg måtte opp og spise. Mor og Tonje hadde også kjøpt ny seng, til meg, og på et tidspunkt måtte jeg opp og være med og bære ned platene på den gamle. Med de to tingene der, først skrive under på noe, så bære noe, ble det en dag med litt for mye å gjøre, slik jeg følte meg der. Men det var verdt det, for det var skikkelig gøy på fredag. Og jeg fikk sett filmer og TV-program jeg ellers aldri ville sett.

Her er et avsnitt om dem. Batman, the dark knight, var en film jeg så tidligere i julen, og det var en skikkelig film. Det var skikkelig håndverk i manus, spill og regi, dette var ikke noe tull, dette var godt gjort, og Joker var en skurk som gikk langt utover den tradisjonelle tegneserieskurken. Han var rett og slett uhyggelig. Så da tenkte jeg at jeg skulle se film nummer 1 også, men så bommet jeg, og så i stedet Batman returns, fra 1989, der Jack Nicolsen rett og slett dummer seg ut i forhold til Jokeren av i fjor. Batman returns var noe tull i manus, spill og regi, her var ikke noe skikkelig håndverk. Men jeg så den, eller jeg sov, mens filmen gikk i foran meg (eller i nærheten av meg). Olsensbandens aller siste kupp. Hvem skulle trodd at jeg skulle se den i en alder av 35 år. Den har sin sjarm, frivillig og ufrivillig, i 1982 kunne man slippe unna med mye. Jeg fikk også sett Discovery channel, i Alaska om man ramler uti et isvann, så må man huske regelen 1-10-1: Man har 1 minutt på å orientere seg og ikke få panikk og beholde roen, 10 minutt å gjøre meningsfulle bevegelser og kanskje komme seg opp, klarer man det ikke innen det, så klarer man det ikke, og kan bare håpe på hjelp, etterpå har man 1 time på å få tilbake varmen. Jaja. Og jeg så naturprogram fra Amazonas med 2 diameter store vannlinjer, vannulven (eller hva det het), og sjøku (eller hva det het, i slekt med elefant), og otere som jaget krokodiller og spiste pirayaer. Jaja.

Søndag, i dag, var siste dag hjemme på Ganddal. Jeg var utvhilt, etter en god natt i en ny seng. Det var god, lang frokost, og jeg hadde ikke så mye annet å gjøre enn å pakke, og stort sett er det mor som pakker. Vi var godt i rute, og jeg fikk til og med meg litt pizza på veien, pluss mat i kofferten nok for et par uker til med juleferiestandard. Men jeg glemte fotoapparatet.

På flyplassen tar det som vanlig lenger tid å komme ombord på flyet, enn selve reisen, det er ikke måte på hvor mye tull det er med innsjekking, sikkerhetskontroll, og det ene og det andre for tiden. I landets 1000 årige historie er ikke et eneste fly kapret eller forsøkt kapret her hos oss, om man ser bort fra noen fylleforsøk, så jeg ser egentlig ingen grunn til at normalt godt fungerende mennesker skal bli hjerneutkoblede sikkerhetsvakter på flyplasser. Plutselig kan man ikke kjenne igjen en bærbar datamaskin, om den ikke ligger for seg i en eske (jeg fikk ikke en gang legge nøklene i samme esken), plutselig blir vanlig vann regnet som et livsfarlig våpen, plutselig må man gjennom full beføling med metallsøker og hender, om man glemmer å ta av seg beltet før man går gjennom personkontrollen. Det er premieidiotisk. Jeg skjønner det ikke, jeg skjønner det bare ikke.

I Bergen ventet flybusskø. De fyller opp en buss om gangen, selv om det stå langt flere folk i kø, enn bussen har plass til, og selv om det står en ny buss like bak, som skal kjøre like etterpå. Og de fyller ikke en gang bussene skikkelig opp. Dette kan de gjøre raskere, og bedre. Men det eneste man kan være sikker på at de klarer, er å skru opp prisen med fem kroner hvert år. Nå koster det 85. Det nærmer seg prisen for flyreiser. Jeg håper vi får et russisk system, en gang, med marsjrutkaer eller drosjebiler, som kan gi disse bussene litt konkurranse.

Så kom jeg altså hjem, egentlig optimistisk, egentlig klar for et nytt år, egentlig med et par planer. Men distre og ubekymrede folk som jeg får av og til svi for at vi tar så lett på forskjellige slags ting vi regner med bare er i orden. Denne gangen var det for meg husleien, som ikke gikk slik på autogiro som jeg hadde hatt i hodet, og nå hadde det hopet seg opp med regninger som plutselig skulle betales. Med betydelig straffegebyr. Og jeg som i alle år har gjort alle ting for å unngå enhver form for gebyr, som aldri tok telefoner før fem, når det var billigere etter fem, som alltid har gjort mitt for å knipe inn der det har vært penger å spare, for å leve mer og arbeide mindre, plutselig ble en del av det revet bort fordi jeg ikke har åpnet nok konvolutter i mitt liv, eller i høst. En telefon hadde vært nok.

Jaja. Jeg er klar for 2009 allikevel. Godt nytt år fra Bergen.

Og så var juleferien i gang på Ganddal…

Helt uten forviklinger gikk det ikke. Det ville da også være unormalt.

Jeg har i natt sovet i tre timer, så vidt kommet meg med på et fly og enda mer såvidt fått bagasjen med, men alt gikk bra, som vanlig, og på Ganddal har jeg værrt siden i dag morges. Det har vært frokost med mor og Tonje, tenk at far ikke er her lenger, det har vært disiplinert lesning av Brødrene Karamasov på russisk, det har vært slitsom TV-titting, og det har vært feiring av Saras treårsdag borte hos Tone og Torben, familien Sivertsen.

Julebordet i enkeltmannsforetaket ble en raus affære. Tor Inge, Rune, Tomas og Glam Chris var også med. Det begynte med biff og fløtegratinerte poteter på Egon, og fortsatte med øl og mer øl på Biskopen og et sted jeg ikke engang helt vet hva heter, Vamoose, kanskje, eller noe sånt, i Nygårdsgaten. Tor Inges selskap er et kombinert komiker- og tryllekompani, og han hadde derfor tatt med tryllesakene sine på julebordet sitt. Særlig Glam Chris ble imponert – og lurt.

Jeg hadde opprinnelig planlagt å gå tidlig hjem for å pakke, men hva jeg opprinnelig planlegger pleier sjelden få for stor innvirkning på hva som kommer til å skjer. Derfor bruker jeg ikke så mye tid på å legge planer. Det var jo gøy, og når det er gøy, går man ikke hjem. Det er et enkelt prinsipp som er lett å huske, og det har jeg levd godt etter hittil.

I tre-tiden var jeg hjemme, i fire-tiden kunne jeg legge meg. Jeg hadde sjekket busstidene for flybussen, den gikk 0720 og 0750, mitt fly gikk 0900, flybussen til Flesland tar cirka en halvtime søndags morgener. Så jeg skulle satse på den første bussen der, og lat og rotete som jeg er, tenkte jeg det ikke ville være vits i å begynne å stille på vekkerklokken. Den ringer godt klokken 0700. Det kunne den gjøre i dag også. Om alt var pakket og klart, og jeg bare kunne gripe tingene med meg, så ville jeg rekke de ti miniuttene det tar å gå bort til sentrum og bussholdeplassen i Olav Kyrres gate.

Det er klart, det ble ikke mye søvn. Og pakkingen kunne nok blitt klart mer vellykket. Jeg husket som vanlig pertentlig på alt som har med bøker og tekniske ting og mat å gjøre, data og foto er med, russiske bøker er med, leverpostei, paprika og Camenberre er med, findress og sko er lagt igjen i Bergen. Synd, når det både er jul og nyttår å feire.

Dog ble det ingen problem å rekke bussen. Den rakk jeg akkurat på nippet, som vanlig. Den stod på holdeplassen da jeg kom, siste passasjer på vei inn. Jeg gikk også inn, hilste på mitt søskenbarn Pia, som tilfeldigvis også var der, hun kan jeg jo hilse på på ny her i Cyber space, hei Pia!, fant meg en plass i den etter hvert overfylte bussen, satte meg ned, og slumret hele veien til Flesland.

Det gikk nok litt langsomt i hodet her på morgenkvisten. Jeg var jo egentlig ute i god tid, litt over åtte, når flyet skulle gå ni, men somlet utilbørlig og brøt det forbaskede prinsippet om at på flyplasser lønner det seg å sjekke inn og komme gjennom alle kontroller og finne frem til gaten, før man begynner med andre ting, her gjorde jeg andre ting først, og opplevde å være et halvt minutt for sen til å sjekke inn bagasjen en halv time før. Ved manuell innsjekking er ikke slikt noe problem, her var det automatisk, og min avgang var ikke lenger å finne klokken 0831. Manuell innsjekk hadde kø herfra til kvart på, jeg tok en øyeblikkelig avgjørelse med å prøve å sjekke inn med full bagasje sånn det gikk an uten problemer i gode gamle dager på 90-tallet.

Kort fortalt – det gikk.

På Sola ventet mor, på Ganddal ventet frokost. Tonje skulle etter hvert på jobb, mor og jeg skulle etter hvert i bursdagsselskap hos familen Sivertsen, min søster Tone og Torben, og lille Sara som ble født på denne dag i 2005. Hun mente selv at denne dagen ikke var noen grunn til å feire, tvert i mot var det grunn til å protestere mot feiringen, og hun ville verken ha gave, sang eller kake. Særlig gaven er det verdt å legge merke til, sjelden at barn på tre år ikke er interessert i gaver. Og mot kake og sang protesterte hun på det aller, aller kraftigste.

Hun vennet seg imidlertid snart til situasjonen. Trude og Lars hadde med seg sine barn, selvfølgelig, Daniel, Sofie og Benjamin, og med de fem ble det det reneste lille barneselskap, i tillegg til det lille voksenselskapet. Tone serverte karbonader, laks og loff, som hun selv var godt fornøyd med. Ingen vil protestere.

Sara fra den gang hun nettop var født, julen 2005. Sofie følger med.

Mor og jeg kom sent hjem, til oss å være, halv ni-ni, og jeg gjorde noe så sjelden som å slå meg ned foran TV’n. Det var et program på Animal planet om den russsiske Amur-tigeren, eller Amber, som de litt uvanlig kalte den her. Programmet var et godt argument for hvorfor jeg så sjelden ser TV. Det var jo et førsteklasses emne, russisk og det hele, fjerne østen, med utgangspunkt i Vladivostok, ut i skogen og vinteren i grensetraktene mellom Russland og Kina, på russisk side, med russisk reisefølge, på jakt etter en tiger. Det er bra. Men det sluttet med konklusjonen «nettopp fordi vi ikke så en tiger, så lærte vi den bedre å kjenne» og «jeg følte at jeg så den allikevel». Nå ja, nå ja, nå ja, alright, alright, alright, det var nå en gang være måte på. De hadde jo vist en tiger luske rundt gjennom hele programmet, den ble til slutt avslørt å være en tiger i fangenskap. Jeg liker ikke å bli holdt for narr.

Da var det en langt renere glede å lese to nye kapitler videre i russisk Brødrene Karamsov. Nå har jeg den norske oversettelsen fra Olaf Broch som støtte, en langt bedre oversettelse enn den til Geir Kjetsaa, mener jeg, om det skal jeg skrive mer senere. De som er orientert i Brødrene Karamsov, kan få vite at kapitlene i går kveld var de to siste i niende bok, der vitnene blir avhørt i Mokroje, og Dmitrij Karamasov har sin fantastiske drøm om de nedbrente husene, moren og barnet (eller bånet, som Olav Broch kaller det) som gråter. Her har han sin renselse, og er klar til å sone sin straff, til og med en urettferdig straff. Avslutningen på denne boken er sublim, som alt i denne store romanen er sublimt.

Dermed var en ny og lang og begivenhetsrik dag til ende, og juleferien på Ganddal hadde fått sin start. Det blir en annerledes jul i år, men den skal også i år bli god.