Angrepet på Sovjetunionen 22. juni, 1941

Det er i dag 60 år siden nazi-Tyskland gikk til angrep på Sovjetunionen i den største militære operasjonen verden til da og til nå har sett. Fronten gikk fra Østersjøen i nord og ned mot Svartehavet i sør, fra dagens Estland til dagens sørlige Ukraina. Det er ikke til å tro at så kolossale troppebevegelser ikke skulle bli oppdaget på forhånd, at angrepet ikke skulle bli varslet. Og det ble det da vitterlig også, men varlsene ble avvist av den eneste som behøvde å tro på dem: Josef Stalin. Slik ble historiens mest massive angrep også et av de mest vellykkede. De tyske hærstyrkene møtte de sovjetrussiske praktisk talt uforberedt, ja, verre enn det, den røde armé hadde fått streng ordre om ikke å angripe og ikke å svare på provokasjoner. Josef Stalin ønsket ikke å starte krigen ved et uhell. Han visste utmerket godt hvordan vinterkrigen i Finland hadde startet, ved et uhell forårsaket av russerne selv. Dermed stod de sovjetrussiske kommandantene i et pikant dilemma. De hadde ordre om ikke å besvare provokasjoner, og de visste godt hvordan det gikk med dem som ikke lystret ordre i den røde hær. Samtidig måtte de forholde seg fra et massivt bombardement fra de tyske styrkene. For å gjøre en umulig situasjon bare enda verre, falt Josef Stalin inn i en tilstand av apati, og klarte ikke å svare på henvendelsene han fikk. Tvert i mot flyktet han ut til en av datsjaene sine utenfor Moskva, der han var overbevist om at han ville bli arrestert da man endelig fant ham.

Tragedien er bortimot umulig å forestille seg. De sovjetrussiske militærflyene kom seg ikke opp i luften engang, før de ble bombet bort av det tyske Luftwaffe. Slik fikk nazi-Tyskland herrdømmet i luften, et herredømme som skulle vare langt inn i slaget ved Stalingrad halvannet år etter. Tysk artilleri skjøt de russiske forsvarsstillingene møre, og tyske tanks kunne kjøre rett gjennom dem. For infanteriet og kavaleriet og resten av styrkene som kom etter, var det bare å forsyne seg. By etter by falt, mange på tross av ordre om å forsvare seg for enhver pris og til siste mann. Stalin var livredd for tilbaketrekninger, livredd for å gi fra seg noe. Slik ble de sovjetrussiske tapene bare enda større. Hundretusenvis av russiske krigsfanger ble sendt vestover, fra hver eneste storby, hver eneste region, hvert eneste område. Hver av disse hundretusnene er en menneskeskjebne, og fortvilelsen er ikke til å forestille seg når man nå vet hva de har i vente. I de tyske konsentrasjonsleirene fikk de russiske fangene en behandling som bare er overgått av det ufattelige som skjedde med jødene, millioner av russere døde i tyske fangeleire. Og av dem som overlevde, ble hundretusener sendt like i russiske fangeleire straffet for forræderi, for å ha overgitt seg til fienden. Det er ikke til å forestille seg.

Dimensjonene i det som skjedde er ufattelige. De tyske nazistene var kjent for sin strenghet og grusomhet, hvor de enn kom, og mange franskmenn, særlig, men også mennesker i andre vestlige land fikk lide under nazistenes terror. For dem som gjennomgikk disse lidelsene, er det vanskelig å forestille seg dem verre. Men i øst var grusomhetene på en helt annen skala. Først i Polen, der nazistene møtte Untermensch, slavere, som det fantes for mange av, men som godt kunne bestå som rase, for å arbeide for det tyske herrefolket. Dette var Hitlers store plan, og at den ikke lar seg fatte i et av vår tids siviliserte hoder, betyr ikke at det var akkurat sånn den var. Menneskeheten ble inndelt etter raser. Noen skulle herske, det var tyskerne, noen skulle bestå for å arbeide for herskerne, dette var slaverne, og noen måtte utryddes, jødene. I Polen var dette ille, men i Sovjetunionen overgikk det alle grenser. Dette var verdens største land, et enormt område fullt av det verste som kreler på jorden, russiske slavere, jøder og kommunister. Selveste elitestyrkene, SS, ble satt inn for å få ned dette antallet. De kom etter hovedstyrken inn i byen, og skjøt rett ned uønskede element, jøder, såkalte bolsjeviker, andre som kunne utgjøre en trussel eller være til skade, heller for mange, enn for få. Her er det topptrente elitesoldater, Tysklands beste menn, som skyter ned nakne kvinner, menn og barn, på 8 – 10 meters avstand. Det er en grusomhet som ville vært enda mer kjent, om den ikke var blitt overskygget av den enda større grusomheten som skulle finne sted i de tyske dødsleirene, der masseutryddelsen av mennesker blir industrialisert. Det er det grusomste som har skjedd i menneskehetens historie, toppen av ondskap, for den som tar det inn over seg blir det umulig å opprettholde troen på mennesket og vår sivilisasjon. Dette var det endelige forfall, undergangen, alt mennesket hadde tenkt og gjort kan vanskelig forsvares når det endte i dette.

I det siste er det kommet forskning – blir det sagt på nyhetene, – som viser at de tyske soldatene ble tatt bedre i mot av den Sovjetrussiske befokning enn hittil antatt. Alt er relativt. Det kommer an på hva man mener med hittil antatt, det har lenge vært kjent at i hvert fall deler befolkningen – om enn ikke i Russland, så i de baltiske statene og Ukraina, så på tyskerne som befriere fra det forhatte regimet til Josef Stalin. Det er heller ikke så underlig, og man trenger ikke mye forskning for å skjønne det, det er bare å sette seg litt inn i hva som egentlig skjedde, og hadde skjedd. De baltiske statene var sammen med de østlige delene av Polen angrepet og erobret av Sovjetunionen like etter at nazi-Tyskland hadde angrepet og erobret vest-Polen. Grusomhetene i øst stod ikke særlig tilbake fra dem i vest, den kvalitative forskjellen er at i vest var overgrepene også rasistisk motivert, mens man i øst bare ville kvitte seg med absolutt alle som kunne utgjøre en trussel. Og i Stalins verdensbilde var dette så godt som alle og enhver. Hundretusenvis ble sendt til sovjetiske fangeleire i avsidesliggende deler av riket, like så mange, og like så rettsløst og dypt urettferdig som hos tyskerne i vest. Går man på krigsmuseum i noen av de baltiske statene, er det ingen forskjell mellom den russiske okkupanten og den tyske, krigen begynte for dem 17. september 1940, da russerne kom, og ikke 22. juni da det var tyskerne som angrep. At hele resten av verden har sett annerledes på det, skyldes stort sett at man følte seg noenlunde nødt til å se med milde øyne på en tidligere alliert, og på en superstormakt man uansett måtte forholde seg til. De baltiske statene var lette å ofre.

I Ukraina er forholdene noe mer kompliserte. Dette landet hadde i årevis vekslet mellom å tilhøre russere og polakker, gjerne med flytende grenser, og som regel ganske diskriminert. Men i Ukraina finnes også og har alltid vært en ganske stor del av befolkningen som har vært noe man like greit kan kalle russiske nasjonalister, en stor del av befolkningen er endatil russere, disse har i prinsippet ikke hatt noe særlig i mot at Ukraina har stått under den russiske tsaren. I de vestlige delene av Ukraina finnes få slike, her er enkelte ukrainske nasjonalister, og de ønsker med alle midler en selvstendig, ukrainsk stat. Disse få setningene skraper bare overflaten av hvordan det egentlig forholder seg, det er komplisert, og man blir aldri ferdig med å sette seg inn i det og forstå mer av det. På 30-tallet var det imidlertid få som støttet kommunistregimet. Det har sin meget enkle forklaring. Fra omtrent 1933 til 1935 ble mange millioner ukrainere sultet i hjel, som en direkte følge av kommunistregimets politikk. Kommunistene ønsket å organisere jordbruket i kollektivbruk, jordeierne skulle gi fra seg jorden til det russiske kommunistregimet, man kan forestille seg, gi fra seg det man eier til det man hater mest på jord. Mange brant heller avlingene, enn å gi den fra sg. Uansett skulle de sovjetrussiske jordbruksmyndighetene ha oppfylt målene i den overambisiøse femårsplanen sin. Det betydde at de skulle ha inn så og så mange sekker korn, enten kornet fantes eller ikke, om så befoklningen som eide kornet sultet i hjel. – Det er like bra det dør noen ukrainske bønder, de som overlever vil være mye mer medgjørlige, er et bare mildt omskrevet sitat. Det er klart, ethvert regime som ikke er dette, vil være velkomment.

Det er imidlertid like kjent at velviljen mot tyskeren ikke varte lenge. Man kan kanskje si at Hitler misbrukte muligheten sin, han ville ha mye større sjanse til å holde på de nye landområdene sine om han hadde forsøkt å spille på lag i hvert fall med noen deler av befolkningen. Hitler gikk i stedet direkte i gang med utrenskelsespolitikken sin, godt synlig for alle, og uten påtrengende ønske om å holde noen av overgrepene skjult. Tvert i mot var det uttalt politikk at befolkningen i de okkuperte områdene, og særlig i øst, skulle vite hva som ventet den som ikke i ett og alt støttet Hitlers regime og var med på det han foretok seg. De som kritiserer Hitler for ikke å ha gått mildere til verks og gjort seg til venns med befolkningen, har ikke helt forstått hva som var denne mannens mål. De har heller ikke forstått hans grenseløse selvtillit på egne og tyskernes vegne. Det er klart at han kunne ikke samarbeide med slavere, utermensch, bare for å tekkes dem. Hitler var helt sikker på at han var den utvalgte fører for den utvalgte rase, seieren var skjebnebestemt, og han behøvde ikke å gå på kompromiss med noe. Det hadde han aldri gjort, og frem til 22. juni 1941 og vel så det, hadde dette ledet ham til en lang rekke seire og nøkternt sagt imponerende prestasjon å bygge opp Tyskland fra praktisk talt null, til Europas klart dominerende makt på drøyt åtte år. Hitler fortsatte denne politikken sin like til det siste, og han var skremmende nær å lykkes med den atskillig mer varig enn slik det nå kom til å gå.

For frem til denne datoen, og litt videre ut over dette året 1941, hadde all Hitlers gambling endt i hans favør. Han hadde spilt svært høyt, tatt enorm risiko, hver gang hadde han vunnet, og gevinsten hadde blitt deretter. De samme argumenter om hans overambisiøse planer som blir brukt mot ham i Sovjetunionen, kunne like gjerne vært brukt i Polen, Norge & Danmark, Be-ne-lux-landene, ikke minst Frankrike, nord-Afrika, Hitler satset alt hver gang. Det var ikke gitt det skulle gå bra.

Det er alltid lett å tolke historien i ettertid, og komme med sine kjølige vurderinger når man vet hvordan det kommer til å gå. Jeg mener at av og til fører de riktige valg til galt resultat, og gale valg kan likevel gi gode resultat, og man skal kanskje ikke alltid dømme en persons handling etter hvordan det gikk. Fra Hitlers ståsted var det slik jeg ser det helt nødvendig å gå inn i Sovjetunionen. Det var et godt tidspunkt, fortsatt fra Hitlers ståsted, han hadde alltid startet angrepene sine før de var ventet, og det var en kanskje ikke helt uvesentlig forklaring på hvordan han hadde lyktes så godt med dem. I Sovjetunionen lyktes han også godt, over all forventning godt. Alle militære mål ble nådd, mange av dem langt tidligere enn planlagt, det var umulig – selv for Hitler – å planlegge for den som suksessen som skulle komme i starten av angrepet mot Sovjetunionen. Men den enorme suksessen skulle vise seg akkurat i dette landet også å bli et problem. De store avstandene gjorde det vanskelig å opprettholde gode forsyningslinjer, det var vanskelig å unngå at hærstyrkene ble spredt. Og Sovjetiske styrker, og særlig sovjetisk industri, kunne alltid bli fraktet lenger øst og være utenfor tyskernes rekkevidde. Slik har Russland det fascinerende ved seg, at det kan bli mørbanket og tynet og herjet med så mye man måtte ønske, utslått blir det aldri. Det har i hvert fall historien vist så langt. Napoleon og Hitler har fått unngjelde for dette.

Men strengt tatt kan man aldri vite hvordan resultatet ville bli, da Hitler gikk i gang med sitt voldsomme angrep, var han forutbestemt til å tape, eller kunne han ved å handle annerledes klart å holde på seieren han tross alt fikk også her. Mitt syn er at en mann som Hitler ikke kunne handle annerledes, det var nettopp at han handlet og tenkte som han gjorde, at han var havnet der han nå var. Og å forvente at han plutselig her, akkurat i denne krigen skulle begynne å handle annerledes, det er slik jeg ser det enda mer umulig enn å overvinne Russland.

Status i VM før semifinalene

Denne posten er skrevet søndag morgen og plassert lørdag kveld etter at siste kvartfinale var spilt mellom Spania og Paraguay. Før VM tippet jeg Tyskland som vinner og i alle fall ikke Spania, så får vi se onsdag om jeg får rett. Jeg har fulgt noenlunde med på kampene, på streaming hjemme i Norge (sjekk http://www.channelsurfing.net/), og på forskjellige utesteder her i Kiev. Jeg har også fått med meg noen kamper på litt forskjellige andre måter, og i alle fall som regel lest kampreferatene på de utmerkede sidene til BBC. Her er Live-kommentarene mer humoristiske enn hjemme i Norge, og de blir krydret med meldinger fra Twitter, SMS og en kanal de kaller 606, pluss fra eksperter i studio. Alt sammen er redigert, slik at bare det beste kommer med, dette er underholding i ordets beste betydning.

Det gleder meg at de fleste eksperter og kommentatorer både før og under VM har gjort større en feil enn jeg når det gjelder å tippe vinnere. Mange regnet før VM at Afrika ville gjøre det bra, men ingen at det ville bli Ghana som skulle gjøre det. Jeg regnet med at Afrika som vanlig ville gjøre et dårlig VM. Selv om de etter hvert har stjernespillere spredd rundt i de beste europeiske ligaene, så har de fremdeles ingen nasjonale trenere som forstår kulturen til å lede dem, men må leie inn stjernetrenere for spinndyre penger på det som vanligvis viser seg å være kortidskontrakter. Afrikanerne burden nok heller bruke disse pengene på å utdanne nasjonale trenere, om de plent skal bruke dem på sport. Og selv med gode trenere i ryddige forhold, er det vanskelig å få samlet spillerne, og de vil også være plaget av ganske store egoer og egeninteresser i å vise seg frem.

Etter gruppespillet leste jeg International Herald Tribune på flyet ned til Kiev. Det er måte på hvor alvorlig man skal ta amerikanske fotballkommentatorer, men de har mange å ta av, og for å nå frem i en så seriøs avis som denne må man uansett hvilket felt man skriver om, ha noe å fare med. Denne kommentatoren fremviste imidlertid en komplett etterpåklokskap etter gruppespillet, stikk i mot sånn som det videre ville gå. Han mente VM demonstrerte Europas store fiasko og særlig Sør Amerikas store suksess, der brydde de seg om VM, mens for eksempel overbetalte franske spillere brydde seg om seg selv. I det siste kan han forresten ha rett. Men han gikk videre, og forklarte Frankrikes VM-fiasko med deres fiasko også i innvandringspolitikken, der de ulike immigranter ikke var godt nok integrert og ikke følte seg som franskmenn, i motsetning til i USA som hadde gjort et godt VM og fremvist god fotball. Man kunne jo argumentere mot ham at det var et mål i aller siste spillerminutt som gjorde at amerikanske USA gikk videre på bekostning av europeiske Slovenia, og i neste runde ble jo det velspillende USA med den vellykkede integreringen plent utslått.

Og de europeiske lagene som skulle være en slik fiasko, er på ny representert med tre lag i semifinalene. Det fjerde laget er en solid underdog, Uruguay, som fikk en ganske lett vei dit etter at Frankrike kortsluttet i innledningen, og Uruguay bare måtte passere Sør Korea og Ghana på veien. Det skulle vel også legge den gryende diskusjonen død, om Europa skulle få færre plasser i VM. Det er med respekt å melde Afrika, Sør-Amerika, Nord-Amerika, Asia og Oseania som burde få plassene sine redusert. Fra Europa mangler nasjoner som Russland, Tsjekkia, Ukraina, Sverige og Irland, for bare å nevne fem. Ønsker man fem nye, kommer Bulgaria, Romania, Polen, Kroatia og Skottland, for eksempel. Slike lag finnes bare ikke i de andre kontinentene, Egypt, Ecuador, Honduras, Iran og Fiji holder bare ikke standarden. Europa er bedre.

Stormaktsmøtene i kvartfinalene var Nederland – Brasil og Tsykland – Argentina.  Disse kampene burde forandre noe av ryktene til disse lagene. Brasil har gjennom hele turneringen spilt antifotball, fem mann bak og to defensive midtbanespillere, til og med mot svake Nord Korea stilte de slik – og fikk ros for det av TV2. Kampen mot Nederland var preget av stygge taklinger og tjuvriks fra begge lag, man simulerte skader og frispark fra begge lag, verst fra Arjan Robben hos Nederland. Jeg forstår ikke hvordan folk kan like disse lagene, og samtidig mislike Italia. Tyskland mot Argenina, derimot, var velspilt, fair, og bortsett fra et lite og svært utysk hopp ved kanten av sekstenmeteren i andre omgang, uten tjuvtriks og uthaling av tiden. Best ble det illustrert av tyskeren som fikk ballen knallhardt  ansiktet, og ikke et øyeblikk la seg ned for å klage. Symptomatisk ble tilleggstiden kun ett minutt.

I semifinalen håper jeg overraskelsen kommer fra Uruguay, og at de slår ut et oppblåst og stygtspillende Nederland. De spiller nå uten press, og kan flyte på noe av den samme bølgen Danmark fløt på da de ble europasmestere i 1992.Det ville også bli en artig bekreftelse fra Frankrikes trenere, Domenec, som så artig etter første kamp sa han var meget fornøyd med spillet og resultatet mot Uruguay. – Det var et godt lag som kom til å komme langt, bare se. Men tipset må nok likevel bli Nederland, de er bedre lag.

I den andre semifinalen vinner Tyskland. Spania har en eneste fordel, og det er at de nå for første gang i VM spiller uten press, de er for første gang ikke favoritter. Mot Paraguay var det åpenlyst spillerne var vettskremte og ikke turde noen ting. Nå har Spania brutt forbannelsen om aldri å få spille en semifinale i VM, og de møter en motstander det ikke vil være en skam å bli slått ut av. De kan vende hjem som noenlunde helter selv om de taper. Tyskland er favoritter, har vært det før, og har ingen problemer i den rollen. De har et godt tak på og vinner så godt som alltid i VM mot sterke lag som Frankrike, England og Argentina. De har ikke tilsvarende tak på Spania, rett og slett fordi de så sjelden har møtt dem. Jeg kan ikke forestille meg at Tyskland taper mot Spania. De har alle fordeler, og kommer til å være tryggere enten Spania eller de scorer først, Tyskland vet de kan komme tilbake og at de kan holde på  en ledelse. Spania gjør begge deler i panikk. Og blir det straffekonkurranse, taper ikke Tyskland.

Jeg tippet Tyskland før VM, og tipper dem på ny uforbeholdent nå. Det har aldri i VM-historien vært en VM-finale uten en av de fire store, Brasil og Argentina fra Sør-Amerika, Tyskland og Italia fra Europa. Det blir ikke noe unntak i årets finale, Tyskland ordner opp. Det passer også godt at Tyskland blir det første landet i Europa og det første utenom Brasil som vinner på et fremmed kontinent. Det passer også at Tyskland går opp til fire gull sammen med Italia. Alt passer. Tyskland vinner.

Tyskland vinner

Om en halv time er det avspark. Sør Afrika møter Mexico i det som vel må være første gang et europeisk lag ikke deltar i åpningskampen, og en av de uhyre få gangene åpningskampen ikke holder i det minste en kandidat til mestertittelen. Tidligere var det forrige mesterskaps vinner som skulle spille åpningskampen, fra VM i Tyskland var det vertslandet. Siden Tyskland på hjemmebane var favoritt, og det er sjelden et mesterlag i løpet av fire år blir så mye dårligere at de overhodet ikke er kandidater engang, så vil åpningskampen nærmest automatisk inneholde et av lagene som kan nå til topps. Sør Afrika kan aldri vinne noe mesterskap om det går aldri så mye på hjemmebane, det kan ikke Mexico heller, og begge lag vil få det tøft nok med å gå videre fra innledningsgruppen. Jeg tror ikke Sør Afrika vil klare det, og jeg tror de vil tape åpningskampen.

Og jeg tror Tyskland vil vinne. Jeg må rekke å skrive det før VM rekker å komme i gang, så det blir et gyldig tips. Jeg vokste opp på 80-tallet hvor det ikke var VM uten at Tyskland – eller Vest-Tyskland, som det den gang var – i det minste kom til semifinalen, samme hvilket lag de hadde og samme hvor gode de andre lagene var. Karakteristisk er at et av de dårligste lagene som noensinne har vunnet et VM, og det attpåtil ved å slå det beste laget som ikke har vunnet, det var Vest-Tyskland i 1954, og de slo de magiske magyarer fra Ungarn. Selv om jeg ikke engang levde på den tiden, føler jeg meg ennå litt bitter over dette, det var en feil at Vest-Tyskland den gang vant. Selv folk med dyp og genuin fotballinteresse vil ha problemer med å nevne noen navn fra det tyske laget den gang, mens selv folk uten all verdens interesse vil kjenne igjen navn som Ferenc Puscas og kanskje også Sandor Kocsis.

I 1982 kom de til finalen med et lag like solid og kjedelig som de hvite og svarte draktene de spilte i (det er generelt en stygg feil at tyskerne begynner å pynte med flaggets farger på skuldrene, hva er det egentlig som skjer med verden?). Karl Heinz Rummenigge var riktignok en stor stjerne og en stor spiller, men han var skadet, mens en annen av de fargerike, Bernd Schuster, var satt ut av laget etter typisk tysk, intern krangel. Fire år senere var tyskerne enda dårligere, men kom likevel til finalen, og fikk Garry Lineker til å komme med sin levedyktige definisjon på fotball som et spill med 22 spillere der Tyskland til slutt vinner. Det gjorde de i 1990, da de endelig for første gang på 16 år hadde et minneverdig lag, og spilte på en måte som gjorde det svært vanskelig å mislike dem, selv for dem av oss som gjør det instinktivt.

Siden 1990 har det gått tråere, og de som er født på 1990-tallet har problemer med å skjønne Linekers uttrykk. I 1994 ble de slått ut av Bulgaria og det ble fest på Balkan, de har hatt ganske gode lag, men likevel tapt, stikk i strid med sånn det skal være med Tyskland. Tyskland er turneringslaget som alltid klarer det litt bedre enn forutsetningene tilsier, mens Spania, for eksempel, er stikk motsatt. De blir aldri verdensmestere, ikke i min levetid, eller i noen annes levetid.

I år taler alt mot Tyskland. De har et dårligere lag enn på lenge, i tillegg er flere av nøkkelspillerne blitt skadet. De starter med ryggen mot veggen og ganske glemt. De vinner i år. Og blir det første landet i Europa som vinner på et fremmed kontinent.

Jeg håper inderlig jeg tar feil. Jeg holdt med Argenina selv i 1990, og i år med et slikt stjernespekket lag og fettspekket trener, så hadde det bare vært vidunderlig om de lyktes. Det hadde også plassert Diego Maradona i den himmelsfæren han hører hjemme. Da jeg var liten unge som akkurat hadde lært å se på TV, så var Argentina verdensmestere og Diego Maradona verden beste spiller. Han var 19 år, fikk jeg for meg, og i årevis var 19 år den alderen jeg ville være, om jeg fikk velge en alder. Gjennom 80-tallet blomstret Maradona, og jeg vokste opp. Siden har jeg tilgitt ham alt. Fortsatt har jeg en følelse av magi når jeg ser Argentinas stripete drakter, det er det  som mest av alt får meg til å føle ekte fotballfølelser igjen. Der alt inntelekt går tapt, og det bare dreier seg om å vinne og å beseire motstanderen. Nå er Argentina atter Argentina, der ligger hjertet.

Men hodet sier Tyskland, og hodet kommer til å vinne denne gangen. Tyskland vinner VM. Det er mitt tips. Finalen spilles 11. juli.

20 år siden Berlinmuren falt

Den tyske forfatteren Günter Grass skriver i boken «Mitt århundre» – en boksamling mer eller mindre oppdiktede, små prosastykker om hvert av årene fra 1900 til 1999 – for året 1938 om en tysk historielærer som med datoen 9. november ikke er opptatt av 9. november 1989, men samme året i 1938. Det er datoen for krystallnatten, natten da hele det tyske samfunnet går til angrep på jødisk liv og eiendom, for å hevne drapet på en tysk diplomat foretatt av polsk-tysk jøde. I den lille tre siders historien til Grass er det lektor Hösle som underviser i historie, og en av skoleelevene som forteller, og gjennom den smått uinteresserte skoleeleven får vi den nødvendige distansen både til krystallnatten og Berlinmurens fall, og til den tyske lærerens historieundervisning. Den blir flittig kritisert på foreldremøtene, gode tyske besteborgere  anklager læreren for «fortidsbesatthet».

Jeg er ingen stor fan av Günter Grass, men akkurat denne historien har gjort at siden jeg leste denne boken, alltid har hatt helt klart i hodet at krystallnatten og Berlinmurens fall skjedde samme dag, samme natt, og at det var et lite stykke uti november. Det gjør meg også oppmerksom på hvor usannsynlig rik og problematisk tysk historie fra det forrige århundret er, et århundre som egentlig stort sett omfatter hele den tyske stats levetid. Denne staten har vært full av enorme nederlag og seire, ufattelige katastrofer og like ufattelige gjenreisninger, redselsregimer på begge ytterpunkter av den politiske skalaen, og begge uten større problemer med å finne frivillige til å utføre ugjerningene regimet påkrevde, også ugjerninger uten sidestykke i verdenshistorien. Hva er det egentlig med tyskerne og den tyske historien fra det forrige århundre? Hvordan kan en stat og et folk pådra seg så mange verkende sår over en så kort periode, og være så åpen og redelig i forsøk på å lege disse sårene igjen?

I det første er det mange stater som kan måle seg, i det siste står tyskerne alene. Det er bare der viljen til å rette opp i feilene virkelig har vært til stede, og man i dag har et demokrati som står seg som et av de aller beste i verden.

Mot en slik bakgrunn blir den utrolige Berlinmuren bare en av mange ting. Rivingen av Berlinmuren er den første, store historiske hendelsen som fant sted i min levetid, og som jeg allerede når det skjedde, skjønte var betydningsfullt. Berlinmuren stod der da jeg var født, og jeg visste at den var et både symbol og en meget konkret sak i kampen mellom øst og vest under den kalde krigen. Jeg visste at Øst-Tyskland var kommunistisk, og at Vest-Tyskland ikke var det, og jeg hadde også noen forestillinger om hva dette innebar. Jeg visste at Berlinmuren hindret folk å reise fra den ene siden til den andre.

Siden har jeg selvfølgelig fått vite mye mer om denne vanvittige muren, som ble reist så å si fra den ene dagen til den neste.  Plutselig en dag i 1961 var den der, det var ikke lenger mulig å gå fra øst til vest, slik det merkelig nok hadde vært mulig like siden krigen. En vanlig utbredt misforståelse er at muren straks ble reist for å skille den sovjetiske delen fra de franske, britiske og amerikanske etter andre verdenskrig. Muren er atskillig nyere.

Jeg har vært 3 ganger i Berlin, og jeg har rukket å besøke museene som har med muren å gjøre. Det smått konroversielle museet ved Checkpoint Charlie har jeg vært ved hver gang. Det er kontroversielt, fordi det ikke er opplagt hva det er som gjør at amerikanerne skal tjene penger på Tysklands vanskelige historie, og dette museet er amerikansk. Det er også litt usmakelig hvordan amerikanerne og alle vi i vesten, egentlig, trykker på for å vise at vi hadde rett gjennom hele den kalde krigen, og at de kommunistiske regimene var akkruat så grusomme som vi hele tiden sa. Historien kan godt være litt balansert, selv om det er seierherrenes historie som også her blir skrevet.

Men trass i at museet er kontroversielt, så er jeg der hver gang. Det skyldes naturligvis at det er så mye interessant å se der inne. Og siden jeg nå en gang er i en situasjon der jeg egentlig ikke har tid til å skrive bloggposter, skal jeg inntil denne posten eventuelt bli utvidet, bare skrive litt om den ene filmen som blir vist på et av de mange TV-apparatene der inne.

Det er en seiersfilm fra det som må være 10. desember 1989, eller der omkring. Muren er ikke bare åpnet, men vanlige tyske mennesker er også i gang med å gyve løs på den med hammer og meisel, for å ødelegge den. I en scene er det en gammel mann som klatrer opp en stige, for å sette seg oppå den og hamre løs noen biter. Han er ikke så sprek som han en gang var, det går stivt oppover, og han har litt problemer bare med det å forlate stigen, og sette seg overskrevs over muren. Så tar han frem utstyret sitt, hammer og meisel også for ham, men han eier ingen balanse i det hele tatt, og jeg antar at alle som ser det må tenke som jeg, at han der vel umulig kan greie å hamre løs noe. Det klarer han da heller ikke, med en gang han begynner å hamre på skrå inn mot meiselen, ramler han ned bak muren på andre siden, filmen skifter til et annet klipp, og alt forsvinner.

 

Sovjetunionens angrep på Polen

I år har jeg fått med meg årsdagen for Tysklands angrep på Norge Aldri mer 9. april 1940, og Tysklands angrep på Polen 1. september 1939. Bildet vil ikke bli helt komplett uten å ta med også Sovjetunionens angrep på Polen denne dagen her, 17. september 1939. Fortsatt i dag får man ikke mange gode treff om man søker på Sovjets angrep på Polen, selv om man søker på engelske nettsider. Sammenlign med søk på Tysklands angrep, og se forskjellen. Sannheten er at Sovjetunionen under krigsårene oppnådde mange av de målene Tyskland hadde for krigen, deriblant å utvide terriotoriet sitt. De brukte bare ikke uttrykk som «Lebensraum» for å legitimere målene sine, og brukte ikke raseideologi for å sende andre folkeslag i konsentrasjonsleir og var ikke åpne på at de undertrykket dem. Det nazi-Tyskland gjorde åpenlyst, gjorde kommunist-Sovjet i det skjulte. Sånn kan også den annen verdenskrig forstås.

Alle som har reist i Øst-Europa nord og øst for Karpatene vet at der er det rimelig flatt. Og uten fjell og andre naturlige grenser, er det ikke så lett å sette og holde på statsgrenser heller. Verken inntrengere eller innflyttere kan lett holdes ute. Slik har grensene blitt satt mange ganger, ettersom styrkeforholdene mellom land og fyrstedømmer har forskjøvet seg, og hele tiden har folk og folkeslag flyttet rundt omkring, og slått seg ned der de har funnet betingelsene best. I posten Polen skriver jeg litt om hvordan grensene var da Polen var mektig. Under Katerina den store ble Polen effektivt slått ned, og grensene ble trukket på nytt i 1797, til god fordel for Russland og russiske interesseområder. Siden den tid har Polen stort sett måtte finne seg i å være praktisk talt som et russisk fyrstedømme.

I fredsoppgjøret i Versailles etter første verdenskrig kom Polen godt fra det. Den ene naboen, Tyskland, hadde ingen god sak når det gjaldt å trekke nye grenser for Europakartet, den andre naboen, Russland, lå i kaos og borgerkrig, og hadde andre ting å tenke på enn å få orden på grensene sine i vest. Polen benyttet dette kaoset, og fikk utvidet grensene sine i øst gjennom den Polsk-russiske krig, i årene 1919 – 1921. Russland gikk med på disse grensene gjennom freden i Riga i 1921, det var i tiden borgerkrigen var i ferd med å bli helt slutt, og den kommunistiske stat skulle bygges opp og blomstre. Den senere så mektige Sovjetstaten var på dette tidspunktet helt utarmet av kriger, vanstyre og terror.

Gjennom 20-årene bygget Sovjetuninoen seg opp igjen. De fikk i hvert fall konsolidert sitt eget styre, og gikk inn i 30-årene med en aggressiv og jernhard leder i Josef Stalin. Polen hadde all grunn til å føle seg truet, først og fremst fra Tyskland, der aggresjonen var helt åpenbar, men også fra Sovjet, som ikke hadde noen grunn til å være særlig fornøyd med de siste grensene som var trukket. Siden det var Tyskland som først startet krigen, og siden Hitler gjennom hele 30-tallet så tydelig hadde snakket om å utvide rikets grenser og skaffe tyskerne livsrom, så fremstår de tyske nazistene som mye mer ekspansive enn de sovjetrussiske kommunistene. Slagordet proletarer i alle land, foren dere stod aldri så særlig sterkt i Stalins retorikk. Han brukte aldri dette uttrykket, og uttalte i stedet at man først måtte få kontroll i eget land. Han skrev også mye vakkert om at alle folk måtte ha sin frihet, og selv bestemme hvem og hvilket styre de ville høre til. Men han gjorde noe helt annet.

Invasjonen

Tysklands angrep på Polen blir med rette sett på som en overlegen makts overgrep mot en svakere motstander. Tysklands krav var helt urimelige, Polen hadde ingen mulighet til å imøtegå dem uten å gi slipp på deler av sin egen selvstendighet, og de hadde dessuten på toppen all grunn til å tro at om de innrømmet noen krav,ville Tyskland komme med flere. Uten krigserklæring angrep tyskerne på bred front første september 1939, og slo raskt ned all motstand som var. Det ligner meget på Sovjets angrep.

Sovjet angrep også uten krigserklæring. Dette var også et angrep fra en overlegen makt, og dertil mot en motstander som allerede lå nede og ble banket opp. Polen hadde ingen som helst mulighet til å forsvare seg fra angrepet på to kanter, forsvaret mot Sovjethæren ble rent symbolsk. Men Tyskland får all skylden for overgrepene som ble gjort.

Rett skal være rett, ingen kommer opp mot nazistene i grusomhet. Men sovjetstyrkene gjør mye av det samme. Også de fanger polakker og andre fremmede folk i hopetall, og sender dem av sted i arbeidsleire. Tysklands leire er verre, og fangevokterne er mer brutale, men polakkene blir i det minste holdt i leire i sitt eget land. Sovjetstyrkene sender dem til Sibir, og enda lenger unna.

Tyskerne er beryktet for sine systematiske massedrap. Disse er så motbydelige at om de ikke hadde overgått seg selv med den enda verre gassingen senere, så ville denne oppstillingen og nedskytingen av forsvarsløse mennesker vekket akkurat den avsky den fortjener. Men også sovjetstyrkene foretok slike mord. I den senere tid er drapene i Katynskogen blitt mer kjent. Det er takket være internett, tror jeg. Der står det. Tusenvis av polske offiserer blir brakt til skogs og skutt rett ned av det russiske sikkerhetspolitiet NKVD. Forbrytelsen var at de var polakket, og offiserer, og derfor kunne være litt for mektige, og litt for farlige. Tilsvarende drap på polske offiserer finnes ikke blant tyskerne.

Og enda en invasjon

Som et nordisk folk skulle vi nordmenn selvsagt kjenne litt til den finske vinterkrigen. Den kom en drøy måned etter Sovjetunionens vellykkede invasjon av Polen. Dette var raskere enn det tyskerne greide å angripe en ny motstander. Invasjonen var legitimert av en frykt mot et tysk angrep. Om tyskerne allierte seg med Finland, ville de kunne utnytte Finlands grense som den gang gikk bare noen få mil utenfor Sovjetuninonens meget viktige by, St. Petersburg, som den gang het Leningrad. Tyskerne kunne også i fred seile hele veien oppover Østersjøen, og også sjøveien effektivt angripe Leningrad. Kravet fra sovjetrusserne mot finnene var derfor at Finland gav fra seg noen øyer og marinebaser i Østersjøen, og et område slik at man fikk et forsvarlig område rundt Leningrad. Som kompensjason skulle finnene få områder i nord, i Karelin. Symbolsk var området russerne skulle gi fra seg dobbelt så stort som det finnene skulle gi, noe kommunistene spilte veldig på i propagandaen, og kommunister ellers i verden var helt med på. Selvfølgelig måtte det kommunistiske Sovjetunionen ha forsvarbare grenser.

Finnene gikk imidlertid ikke med på dette, naturlig nok. Og som svar gikk det overlegne Sovjetunionen inn i lille Finland 30. november 1939, etter selv å ha fremprovosert et angrep ved rett og slett å skyte på seg selv – og gi skylden til Finland. Dette er vinterkrigen. Finnene forsvarte seg med fortvilelsens krefter, som man så fint formulerte seg i gamle historiebøker, og de klarte faktisk å holde de på alle måter overlegne sovjetstyrkene unna i månedsvis. Det var den russiske fiaskoen i denne krigen som var med på å gi Hitler motet til å angripe Sovjetunionen halvannet år senere.

Men Russland har i alle kriger de har vært med på dratt nytte av at de har hatt tilnærmet uttømmelige ressurser både av mannskap og materiell. Så ettersom tropper og kompanier og bataljoner ble sønderskutt i de finske skogene, fylte russerne bare på med nye, og etter hvert klarte man også å finne ut av den finske taktikken, og legge seg litt fornuftig taktikk selv. Finnene var dømt til å tape denne krigen, og tapte den også.

Grensene som russerne her vant, er de som gjelder den dag i dag. Og man gav aldri fra seg noe område i Karelin.

Og enda en…

Året etter invasjonen av Polen og Finland, gikk Sovjetunionen også inn og forsynte seg med de baltiske landene Estland, Latvia og Litauen. Også disse landene fikk Sovjetunionen beholde etter at krigen var slutt, og i over 40 år fremover.

I 1941 ble Sovjetunionen som kjent angrepet, og led fryktelig under en av de mest hensynsløse kriger som har funnet sted på kloden. Tyskerne angrep og kjempet med tanken på at motstanderne var Untermench, krigens regler skulle ikke gjelde for dem. Sivile skulle ikke spares, fanger skulle ikke tas, og gjennom drap kvittet man seg bare med en menneskerase det var for mange av. Om man likevel tok fanger, det gjorde man når det ikke medførte noe bryderi, og når fangene kunne gjøre nytte for seg gjennom arbeid for tyskerne, så skulle de behandles hardt og brutalt, og settes i arbeid til de døde.

Gjennom disse lidelsene og gjennom kraftanstrengelsen som gjorde slutt på dem, fikk Sovjetrusserne en bølge av sympati fra hele verden, som gjorde at man ved krigens slutt ikke godt kunne be Sovjetunionen gi tilbake de nye landbesittelsene de hadde tatt. Sant å si hadde vestmaktene så mye å stille opp med heller, om Stalin hadde nektet, som han garantert hadde gjort. Som det gjaldt for Tsjekkoslovakia i 1938, gjaldt det for Estland, Litauen og Latvia i 1945. Det var ikke verdt det.

Der Baader Meinhof komplex

Et sjeldent tema i dag også. Jeg skal ut og se en kinofilm. Den har fått blandede kritiker, men innvendingene har vært av en type jeg tror jeg vil oppfatte positivt. Jeg skal ikke skrive mer om det foreløpig. Jeg skal i stedet se filmen, og skrive etterpå…

*

Og sett filmen har jeg nå, og stort mer har jeg ikke så lyst til å skrive. Jeg ser ikke så ofte film, og jeg ser omtrent aldri TV, og det er kanskje dette som er grunnen til at ikke tåler så godt å se sterke scener. Jeg får vondt av dem. Og selv om disse scenene her kanskje ikke var av de sterkeste, så var de gjort skikkelig realistiske, og jeg fikk for hver som ble drept en sterk følelse av at her var det et menneske som døde. Og dette mennesket lignet meg og mine.

Det ble for mye, jeg har ikke lyst til å se sånne filmer. Jeg er ikke enig med dem som mener filmen ikke gir noe skikkelig svar på hvorfor så mange valgte å bli med i eller å støtte denne terrorgruppen, og støtter filmen i ikke engang å forsøke å gi noe slikt svar. Det er bare i starten litt voldelig følelselse av frihet. For de som virkelig vil vite dette, er det bare å lese historien, der er fullt av svar og forsøk på svar.

Jeg kan ikke skjønne hvordan noen kan forsvare at når man ikke liker et varehus, så sprenger man varehuset, når man ikke liker et system, så myrder man dem som representerer systemet. Og det første mordet som blir ordentlig vist, på den uskyldige, gamle vakten som bare skal passe på Mr. Baader i starten, han får svart på spørsmål om han har kone og barn, det har han. Så blir han skutt. Og Ulrike Meinhof skriver etterpå «En mann i uniform ist nicht ein Mensch, es ist ein Schwein.» Det er riktig uhyggelig på tysk, 30 år etter nazismen.

Jeg trenger ikke å se en kinofilm for å mene at dette er forkastelig.

Hva er det med Island?

Man skal være forsiktig med å skrive om land man ikke har vært med språk man ikke kan,  men i god akademisk ånd, skal jeg like etter å ha kommet med forbeholdet, bryte det. Dette skal bli en post om Island, og den Islandske økonomien. Økonomi kan jeg heller ikke, så alt er overflatekunnskap og nettlesning, men saken er så spesiell, at noen ord vil jeg spandere.

Island er som man vet en vulkansk øy i Atlanterhavet. Den var antagelig sparsomt befolket av irske munker fra 700-tallet av, men systematisk innvandring og statsdannelse kom først med norske vestlendinger og Hålogalendinger mot slutten av 800-tallet. Dette var folk med utferdstrang, de var kanskje misfornøyd med det nye statsstyret til Harald Hårfagre, eller så ønsket de seg bare nye eventyr i et annet land i Norge. Det er mange grunner til å reise utenlands.

Og man vet Islands historie i Middelalderen er en suksesshistorie. De kan skryte av den eldste lovgivende forsamling, alltinget, som ble opprettet allerede i 930. Mye av den norske Sagalitteraturen er skrevet på Island, mye av den har også handlingen derfra, og den største forfatteren – Snorre Sturlasson – var Islending. Island ble riktignok lagt inn under norsk styre etter hvert, og når Norge siden ble dansk, ble også Island dansk. Det var det helt frem til 1944.

Så Island er en ung stat, det er en ressursfattig stat, og det er en liten stat både i befolkning og geografisk utstrekning. Med 300 000 innbyggere er staten blant de tynnest befolkede i verden, nedover på listen finner man bare øyestater og gamle fyrstedømmer. Og selv om 103 000 km2 ikke er så håpløst lite, er mesteparten stein og ubrukelig fjell som i Norge. Av ressurser har de stort sett fisk.

Jeg har alltid latt meg imponere av ressursfattige land som klarer å bli økonomiske stormakter. Island var riktignok aldri noen stormakt i direkte forstand, slik for eksempel Sør Korea og Japan har klart å bli det, men målt mot BNP per innbygger og alle mulige andre indikatorer per innbygger, så er helt på verdenstoppen i alt som er bra. På FNs levekårsindeks, der Norge liker så godt å være på topp, var Island siste år nummer 2. Norge kan forklare det med oljen. Vi fant olje (og gass), og dermed har vi penger til alt vi trenger, det er helt urealistisk så mye penger vi har. Og allikevel klarer vi bare så vidt å slå Island, som ikke har noe annet enn fisken. Vi har jo også fisk, men når olje og gassinntektene blir trukket fra det norske nasjonalbudsjettet, blir alt sammen pinlig for oss. Da er ikke mye igjen.

Så hva er det med Island, som har gjort det mulig for dem å slå seg sånn opp? Og hva er det med dem nå, som de er rammet av en krise som kan sammenlignes med Zimbabwe og Argentina? De to siste der er jo de verste økonomiske vanstyrene i moderne tid, hva har Island med dem å gjøre? Hvordan kan det vestlige, nordiske landet nevnes i samme setning som disse to verstingene?

Huff. Jeg vil bare si: huff. Når man setter seg litt inn i hvor de islandske pengene kom fra, og hvorfor de ikke er her lenger, så får man et innblikk i et problem man ikke kan forestille seg noen løsning på. Samtidig så må det jo finnes en løsning, for det bor 300 000 mennesker på Island, og de er vant med å bli tatt vare på og har akkurat som oss i Norge tatt sosiale rettigheter og sosiale goder som en selvfølge. Island er i en umulig situasjon, men denne situasjonen er virkeligheten. Og islendingene må gjøre noe.

Jeg har skrevet to tidligere poster om finanskrisen. Den har sitt utspring i boliglånene i USA, at bankene gav for mange lån til for mange som ikke skulle ha lån, og det ble etter hvert litt uklart hvor bankene egentlig tok disse pengene fra, de som de lånte ut. Det ble et ganske vanvittig system, der bankene lånte penger av hverandre, for å låne dem videre, og betale renter rundt omkring, og tjene på renter rundt omkring, i et system som har alle kjennetegn til en finansboble. Den blir alltid blåst høyere opp enn man trodde skulle være mulig, det blir alltid lånt litt ekstra for å få den litt større, og så blir man til og med kreativ for å få låne enda litt ekstra, og så må man bare låne og låne for at boblen ikke skal sprekke, men før eller siden så vil det jo være tid for et oppgjør i reelle verdier. Og i boblen som var nå var de reelle verdier så mye mindre enn det som ble omsatt rundt omkring, at gapet bare ser ut som et bunnløst sluk, det sluket for eksempel noen hundre Terrakommunemillioner er forsvunnet i. Og 700 milliarder statlige amerikanske dolllar. Og 340 norske milliarder kroner. Og EU-midler. Og midler fra alle verdens land.

Og midt oppi dette står vesle Island. Den vesle øya hadde tre av de mer betydelige bankene i verdensmålestokk, Glitnir, Kaupting og Landsbanki vokste langt utover bare Island, de tok opp lån og lånte ut og var med på karussellen, ja, de tok så store sjanser, at mens festen varte, så vokste de mye raskere og mer enn konkurrentene. De var giganter med lån – var det 10 ganger mer enn Islands BNP? Og så skulle plutselig dette lånet betales tilbake.

Det er katastrofe. De tre bankene er naturligvis konkurs. Kan dere i det hele tatt forestille dere Norges tre største selskaper gå konkurs? StatoilHydro, Orkla og DNBnor, for eksempel, selv om disse ikke egentlig er de største, men de gir et godt bilde på katastrofen. Det er arbeidsplasser, det er folk som brukte disse firmaene, det er skattepenger til staten, det er det ene med det andre, det er helt vanvittig. Den Islandske børsen falt med 75 % dagen det skjedde. Og folk mistet sparepengene sine. Og den islandske kronen er devaluert. Og Islandske studenter får plutselig uoverkommelige problemer med regningene sine. Og staten Island har jo også uoverkommelige problemer med regningene sine.

Finansverdenen vet jo ingen annen råd enn å sprøyte mer penger inn i det døde systemet. Så nå må islendingene ut og ta opp lån. Og her snakker vi i hundremilliardersklassen, og det blir sikkert flere, og disse skal betales tilbake. De er ikke en del av en fest. De er regningen for festen.

Jeg tror forresten Islendingene vil klare seg. De er et folk vant med å klare seg, vant med å ha det bra, og de vil ikke finne seg i at det blir for mye tull. De er ikke som Zimbabwe og Argentina, der folket ikke har opplevd annet enn vanstyre og elendighet (uten at jeg skal snakke stygt om Argentina, da, det er et flott land – men ordnede forhold kan de ikke skryte på seg), og det tror jeg vil utgjøre hele forskjellen. Det er jo historiker jeg er. Og historien har gang på gang vist at gode land alltid har reist seg og alltid har reist seg raskt selv etter tilsynelatende bunnløse kriser. Som Tyskland på 1920-tallet, og etter andre verdenskrig, Japan det samme, og – hvis det går som jeg tror – Island nå.