Tyveri av t-skjorte

I dag ble t-skjorten min stjålet. Jeg gikk som vanlig ned til treningssenteret i Hydropark, gjennomførte mine vanlige repetisjoner, men da jeg skulle ta på meg t-skjorten og  gå hjem, var t-skjorten vekk. Jeg måtte gå hjem i bar overkropp.

Det er kjedelige greier. Jeg har trent der borte i flere år nå, men aldri vært utsatt for noe tyveri. For et par år siden ble barnevognen vår stjålet i oppgangen, i går var det ei dame som forsøkte å lure til seg ballen vår på lekeplassen, gjenglemte ting forsvinner raskt, men jeg har alle de år jeg har vært her aldri blitt offer for tyveri verdt å anmelde. Det holder å blogge litt om det.

Til tyvens forsvar skal jeg si at jeg hang – eller la – t-skjorten fra meg på kleshengerstativet, slik at det var fare for at den kunne ramle ned. Og ramlet den ned, ville den fort ha ramlet i søpla, slik at den kunne se ut som en t-skjorte noen ville kvitte seg med. Kanskje er det det som har skjedd.

Men t-skjorten var altfor fin til at noen ville kvitte seg med den, og sjeldent fin til meg å være. Det var en sports-t-skjorte fra Nike, lite brukt, og aldri til trening, så den var hvit og fin som ny. Det var rett og slett ganske dumt å gå med en så fin t-skjorte til treningsanlegget, når jeg uansett skulle legge den fra meg. Jeg har klart meg et helt liv gjennom å være skjødesløs, men ikke ha så mange ting verdt å stjele. Sånn at klær man eventuelt blir frastjålet, egentlig er like greit å miste.

Nå forsvant altså en av de beste t-skjortene jeg har. Den lar seg erstatte for penger, men jeg likte jo akkurat den, og vet ikke om jeg får den igjen. Dessuten har jeg et sunt og velutviklet instinkt over virkelig å ergre meg over ting mister, og ting som går tapt. Akkurat med klær har det vært en lei tendens til at det er de jeg har bruk for, som blir ødelagt, stjålet eller forsvinner. Ofte i forbindelse med ferier.

Nåvel. Kanskje verst var det å måtte gå hjem i kortbukse, sandaler og ingenting mer. Det er ikke god kutyme på metroen, og slett ikke gjennom byen. Jeg følte et sterkt behov for å fortelle alle at t-skjorten min var stjålet, at det ikke skyldtes mangel på dannelse og kultur at jeg gikk som jeg gikk.

Til slutt fortalte jeg det til en kar som stod og kostet utenfor blokka vår. Han gjør det stadig, alltid ulastelig antrukket, i klær fra en svunnen tid. Meg hilser han som regel på tysk, eller av og til litt engelsk. Konemor Olia sier at han er i mot alle revolusjoner som har vært, og egentlig kunne tenke seg tilbake til sånn det var i tsartiden, da folk hadde dannelse og oppførte seg, eller hvilken forklaring han nå har. Jeg har sett han bli intervjuet her nede, lenge og vel, av ei ung dame som flittig noterte med blyant i en notisblokk.

Han sa – det er Ukraina, og ville ikke helt la meg gå. Først tenkte han det var verdt å skrive om i avisen, noe jeg tok som en spøk, men han sa var alvorlig. Jeg vet ikke om han har en egen avis, eller hva han mente. I alle fall viste han meg noen filmer på mobiltelefonen sin, en god gammel av den kornete sorten, det var 4-5 filmer å velge der. Han viste meg tre. Først reklame for vodka av et bestemt merke, så av ham som billettselger og bussjåfør, og til slutt ham som isbader. Jeg fikk like mye ut av det som dere lesere, tenker jeg.

Hjemme var kona og svigermor også ganske avslappet til det hele. – Dette er Ukraina, du må aldri legge noe fra deg, sa de med smil og latter. I alle fall ikke noe av verdi. Så satte de frem en haug med poteter, og tungt leverkjøtt av kylling, og purre og vårløk og tomater, og så var det visst mulig å leve godt her nede likevel.

Bildet har ingenting med tyveriet å gjøre, men jeg tok det – i bar overkropp – på vei hjem.

Fortsatt vinter

I helgen ble barnevognen vår stjålet. Den stod nede i oppgangen. Noen må ha irritert seg over den, at den tok for mye plass. Og i stedet for å henge opp en lapp, eller finne ut hvem den tilhørte, har de fjernet den. For oss i fjerde etasje er det drøyt at vi skal ta den opp alle trappene, gjennom gangen vår og ut på balkongen, eller hvor vi kan ha den, når vi bruker den hver dag. Forrige uke gjorde vi ikke det, naturligvis, da lille Irina var syk. Mama Irina fortalte at det har stått vogner der nede i alle år, alltid når noen har trengt det, aldri har det blitt stjålet eller fjernet noe.

Vi våkner til et teppe av snø i dag. Det er en kuldegrad. Skal opp til 3-4 pluss. En spurv har bygget seg rede under vindusplatene på rommet vårt. Det er en gammel kjenning, den var her i sommer også. Da husker i hvert fall jeg den spesielle opplevelsen da ungene plutselig en dag hadde forlatt redet. Kvitringen var der ikke lenger. Kanskje får vi denne våren oppleve at kvitringen plutselig en dag blir mer intens, når ungene kommer seg ut av egget? Foreløpig er det bare foreldrene som styrer og romstrerer. Vi hører det trippe og dunke i platene utenfor.

Det har kommet en meningsmåling her i Ukraina som viser at bare 16 % fortsatt tror på drømmen om EU. Det er demonstrasjoner i Brasil også om dagen, mot korrupsjon, kameraderi og vanstyre, men der er ingen amerikanske topper med demonstrantene i gatene og deler ut småkaker og lar seg fotografere. Der er det heller ingen euorpeiske ledere som krever at det valgte styret må gå av, slik det var i Ukraina, da demonstrasjonene var her. Demonstrantene i Kiev lyktes i å kaste den sittende presidenten, men uten at det med det ble slutt på korrupsjonen, kameraderiet og vanstyret. Situasjonen i Ukraina er nå betraktelig verre enn den var. Andelen i den ukrainske befolkningen som mener styresmaktene gjør en god jobb, er lavere enn den var før den såkalte «revolusjonen».

Verden har gått skikkelig på skjeve etter dette. Ukraina er dødsdømt, de seiler videre som vrakgods, og det er uvisst hva landet vil ende opp som. De kan selvfølgelig ikke fortsette å dekke opp underskuddene med utenlandske lån for evig og alltid, de utenlandske kreditorene vil en eller annen gang ha pengene sine tilbake, og det går vel kanskje an å gjette på at det vil føre til greske tilstander her også. Nasjonalistene i landet splitter det, og setter kreftene inn på å rive ned statuer av Lenin og skifte navn på gater og byer og fabrikker. Krim er tapt, Donbass utenfor kontroll. Og Russland og NATO er blitt fiender igjen.

Bravo.

Å sette seg inn i disse tingene gjør en bare deprimert og desillusjonert. Det er bedre å vende seg til de tingene som gir håp og glede. Olia skal reise ut til datsjaen i dag også. Hun har kjøpt tak. Siden vi kom hit har hun vært opptatt på telefoner og nettbrett, lett seg frem til verktøy og utstyr, søkt etter materialer, bestilt og tenkt og ordnet. Hun har fått lagt inn vann og strøm. Kanskje er det ennå tidlig med overnatting der ute, men når alle er helt friske skal i alle fall lille Ira og jeg bli med ut dit. I dag blir en ny dag der vi skal være barnevakt her hjemme. Nå som lille Irisjka er frisk og rask igjen, så skal nok det gå bedre enn på lørdag, da hun ikke ville spise og vi ikke kunne være skikkelig ute.

Heller ikke i dag kan vi være ute lenge. Det er kaldt, snø, slaps, og vi har ikke engang barnevogn lenger, annet enn den lille, rosa som egner seg til lite annet enn bagasje på fly. Selv hoster jeg kanskje lite grann mindre i dag. Jeg håper i alle fall det, slik at dette kan bli en vanlig uke, og ikke enda en syk inneuke.

Aldri mer butikksenteret metro, og andre ubehageligheter her nede i Ukraina

Det går litt i surr i dagene her nede, og jeg legger ut midlertidige utkast så jeg vet hva jeg skal skrive i de forskjellige postene. Denne skal handle om hvordan Olia ble anklaget for tyveri, og jeg resolutt bestemte meg for å boikotte butikken som gjorde det for alltid. Det skal også handle om andre ubehageligheter her nede, og om et begynnende stolkjøp. For den som liker orden i tingne (det vil si jeg selv), er posten i hovedsak skrevet søndag 4. juli.

Jeg har så vidt sneiet innom den lille saken om sjakkbrettet som måtte leies for penger i parken, ubetydeligheten i kelneren som var så ivrig etter å ta i mot bestillinger og fylle opp vinglassene våre og den enda litt mer irriterende saken med kelneren som anbefalte en skål peanøtter til 40 hryvna (4 ganger dyrere enn ølet). Nå skal jeg som oppvarming skrive om hvordan jeg ble fratatt de siste ti minutter av kampen Spania – Portugal, og helt hårreisende hvordan Olia og jeg ble holdt igjen i en halvtime i et butikksenter på grunn av at de mistenkte Olia for tyveri der.

Oppvarmingen skal være snart gjort. Den handler også om min tidligere favorittrestaurant Hatinkas fall. Denne tirsdagen må det ha vært gikk jeg rundt i Kievs gater på jakt etter et passende sted å se kampen. Jeg hadde tidligere på dagen vært et sted og kikket litt på Japan – Paraguay, en helt håpløs kamp, jeg trodde det var Brasil – Chile som skulle spille. Etterpå virret jeg bare rundt i gatene, og hadde veldig god tid. Jeg kom forbi Hatinka nedover Krasnaja armejskaja ulitsa, og så at de et TV-apparat der og reklamerte med FIFA-fotball. Klokken var blitt ni da jeg spurte om det gikk an å se VM der, og fikk svaret «selvfølgelig». Jeg gikk rundt kvartalet en halvtime, og kom tilbake for å se kampen, bestilte både mat og øl, og satt og koste meg med en god kamp og en fin nerve. Etter hvert dukket det imidlertid opp tegn på at restauranten skulle stenge, nye gjester fikk ikke komme inn, og de få som var forlot stedet. Til slutt var praktisk talt bare jeg igjen (jeg opplevde til overmål at de slokket lyset et øyeblikk). Ti minutter før slutt kom kelneren – den samme som hadde sagt at jeg kunne få se kampen der – og ba meg gå, de var stengt. Dermed kommer jeg ikke tilbake til restauranten mer. Skal man se fotballkamp, så skal man se fotballkamp. Det hadde kostet dem lite å la meg se de siste ti minuttene, de kunne jo også se kampen. Skulle det bli ekstraomganger, kunne jeg heller forstått det og funnet meg et annet sted. Det ble det ikke. Og det blir det heller ikke for Hatinka.

Neste morgen foreslo moren at jeg måtte drikke vodka. Sånn som dette går bare ikke an. Det skjer bare i Ukraina og vodka er løsningen, det er derfor vi drikker sa hun både med og uten smil. Vodka hjalp som bare juling mot denne ergrelsen, det var bare ti minutter av en fotballkamp. Verre skulle det bli allerede samme dag.

Vi skulle ut på storhandel, og hadde masse å gjøre. Delen som handler om internett skal jeg skrive om i morgendagens post. Det tappet allerde krefter, som ble påfylt igjen av en god lunsj på Pervak restaurant. Så var det ut for å kjøpe møbler og ting og tang til leiligheten.

Det varsler allerede fare. Jeg kan ikke fordra å tilbringe mye tid i butikker, og i slike stormagasin er det vanskelig å bli ferdig raskt, i hvert fall når man reiser med en kvinne (som er ens kone). Det var også usannsynlig varmt akkurat denne dagen. Jeg skal ikke skrive så mye om de tingene og plagen med å være timevis i to forskjellige stormagasin, det vil drukne hovedpoenget i posten, som er en helt utilbørlig oppførsel fra stormagasinet Metro. Det ligger ved Poznajky metrostopp langs grønn linje, et lite stykke utenfor bykjernen.

Olia hadde allerede handlet en del småting i et stormagasin like ved, der hovedhensikten vår med å gå dit var å se etter tepper til vår leilighet og eventuelt vask og andre forskjellige ting ved en eventuell renovering av farens. Det endte opp med at vi var der veldig lenge, men kun kjøpte for 65 hryvna, som skulle tilsvare 60 norske kroner.

Deretter var det tid for metro, hvor hovedsaken var å se etter en kontorstol (denne letingen skal også bli en sak, som jeg skal skrive om i overimorgen). Vi brukte lang tid på å finne den riktige, men var også jeg interessert, siden jeg sannsynligvis ville komme til å bli den som brukte den mest. Til slutt fant vi frem til en veldig flott stol, som også var den dyreste, og vi var godt fornøyd med oss selv som hadde gjort vårt første virkelig ekteskaplige kjøp.

Det viste seg imidlertid å være en del problemer med akkurat denne stolen. Den fantes ikke innpakket, og den som stod utstilt var brukket i armstøtten. Så Olia fikk en lapp med telefonnummer, slik at hun kunne ringe om en dag eller to, hvor stolen ville være på plass.

Slitne (jeg), men fornøyde (Olia), gikk vi så etter enda en stund ut av denne butikken uten å kjøpe noenting. Ved å forsøke samme vei vi kom inn, fikk vi beskjed om at all utgang skjer gjennom kassen, så vi måtte til andre enden av bygget. Det var jo litt spesielt å gå gjennom kassen når vi ikke skulle kjøpe noe, så vi gikk forbi køen og forsøkte å passere en av kassene, der det satt en gammel kjerring etter sovjetisk mønster. Hun ble rasende på Olia, og forlangte å få se posen hennes. Der lå vaskebørster, malingskost og et malingsspann, stort sett, 60 kroner var verdien. Hun forlangte å se kvitteringen, den hadde jeg.

Man skulle tro dette var nok, men på dette tidspunktet tilkalte hun forsterkninger i form av vaktmannskapet. De kom også og interesserte seg veldig for Olia, kikket gjennom varene hennes og kvitteringen. De forsøkte til og med å la noen av varene gå gjennom magnetstripen i kassaapparatet. Det gav selvfølgelig ikke signal, de var jo kjøpt i en annen butikk.

Man skulle tro dette var nok. Det var det ikke. De snakket også noe om at de skulle ringe den andre butikken og undersøke om vi virkelig hadde vært der, samt undersøke TV-kameraene i butikken om vi virkelig ikke på finurlig vis likevel hadde stjålet noe. Teorien deres var at vi kunne kjøpt en del varer i den andre butikken, lagt dem bort, tatt med kvitteringen og stjålet de samme varene her. For 65 hryvna, mine damer og herrer. Vi skulle kjøpe en stol for halvannet tusen, og ble mistenkt for tyveri av varer til en sum av 65 hryvna.

Olia tok dette ganske med ro, men jeg ble aldeles rasende. Jeg bestemte meg med en gang for at denne stolen kom jeg aldri til å kjøpe, ei heller kom jeg til å sette mine ben mer i denne butikken. Uten at jeg kunne se det skjedde noe som helst, holdt de oss ennå et kvarter før de gav oss varene tilbake, og lot oss gå med beskjeden om at vi neste gang måtte låse varene våre inn i sikkerhetsskapet. – Det blir ingen neste gang, sa Olia. – Dette er siste gang, sa jeg. Min kone og jeg går ikke steder hvor vi blir anklaget for å være banditter, kunne jeg sagt, om jeg var mer veltalende på russisk.

Hjemme ventet vodka.

Nordmann drept i Astrakhan

Jeg fikk sjekket nettavisene i dag, og så der at en 41 år gammel mann fra Egersund ble drept i Astrakhan sammen med sin russiske kone nå nettopp. Det ser heldigvis ut til at gjerningsmannen allerede er tatt, og at saken går mot full oppklaring, men det er likevel uhyggelig når sånn skjer i et land man selv er i, og med en landsmann. Jeg kjenner ikke saken mer enn gjennom nettavisene, og skal ikke skrive om den, men jeg skal srive litt om byen Astrakhan og om mitt syn på kriminaliteten i Russland.

Inne i Kremlin

Astrakhan er en by som ligger helt nede ved utløpet av Volga, eller helt presis der elven Volga går over i Volga-deltaet, før den munner ut i det kaspiske hav. Beliggenheten er meget gunstig, med handelsmuligheter ned mot de Kaukasiske områdene og det som i dag er Georgia, Armenia og Asarbadsjan, samt rundt hele kysten av det kaspiske hav og først og fremst Kazakstan, og oppover byene langs Volga. Den ble grunnlagt av mongolene, den gyldne horde, av russerne kalt tatarene, og lå da på østbredden av Volga. Siden ble den erobret av Ivan den grusomme, som bygget en Kremlin på vestbredden, hvor hovedtyngden av byen ligger nå. Forresten, å kalle det hovedtyngde er en underdrivelse, alt sammen ligger på vestbredden.

Inne i Kremlin i Astrakhan

Forrige gang jeg var i Russland, i 2005, reiste jeg nedover her, og på forhånd leste jeg alt som var av reiselitteratur om Russland, alt som var å finne på biblioteket. Da ble Astrakhan gjerne beskrevet som en litt skummel og farlig by, jeg ser også Aftenbladet i dekningen sin om drapet, skriver at her er det utstrakt kriminalitet og at folk er redde for å stå frem med identiteten sin i intervju. Jeg hadde ikke noe spesielt å gjøre i Astrakhan, men reiste dit, fordi jeg var i Volgograd, og det passet fint å ta et elvecruise nedover Volga til Astrakhan. Elvecruiset var fortreffelig, men heller ikke jeg likte meg i Astrakhan. Jeg kom der helt uventet om morgenen, plutselig var jeg der bare, jeg hadde misforstått informasjonen som alt sammen var på russisk, og jeg måtte med full bagasje og på sedvanlig vis ut og finne hotell. Det ble et dårlig førsteinntrykk, altfor varmt, og fullt av sand og støv, og en befolkning som ikke hadde den usikkerheten russerne er så full av.

Astrakhans viktigste kryss med Kremlin i bakgrunnen

Jeg hadde bestemt meg for å velge et sted guideboken omtalte som «skummelt hotell med dunkel belysning», jeg skulle liksom vise for meg selv at jeg ikke var redd noe som ikke var farlig, men hotellet var virkelig elendig. Rommet var fullstendig innrøkt, og vertskapet selv etter russisk standard ugjestmild og uvennlig. Jeg ble der bare en natt. De har en Kremlin i byen, og den er jo fin nok og verd å se, men det er mange russiske byer som har slike, og restaurantstandarden var sånn at plaststolgrillkafeene langs bredden av Volga høynet snittet på kvaliteten. Det var så varmt at man var nødt til å bade, men her så nær utløpet er Volga på sitt mest ufyselige, så Astrakhan er av typer byer man helst vil forlate. Det hadde vært verdt turen om jeg hadde kommet meg ned Volgadeltaet og sett på dyre- og fuglelivet der, men jeg forstod aldri at for å få en slik billett var man pent nødt å gå gjennom et reisebyrå, så når jeg forsøkte i en vanlig billettluke, reiste båten feil vei, nordover, hvor jeg altså nettopp hadde vært på vei ned.

Russiske badere i Astrakhan

Dog er å si at jeg opplevde ingenting som helst negativt i Astrakhan, det var bare stemningen, varmen og støvet, og den simple grillmaten. Da jeg betalte sjåføren i Marsrjutkaen 70 rubler i stedet for 7, fordi jeg ikke i mine villeste tanker kunne tro det kostet 2 kroner å reise til flyplassen, fikk jeg det hele tilbake, ingen svindel her. Og sånn har det stort sett vært for meg hele tiden og hver gang i Russland og omegn, taxisjåførene svindler hver gang, og det har vært noen merkelige episoder, men aldri riktig skummelt, og i hvert fall ikke farlig. De gangene jeg har vært utsatt for tyveri, har hver gang vært i Italia, og der er det jo ingen som er redde.

På denne holdeplassen stopper faktisk flybussen

Vi i Norge lever jo i et annerledes land når det kommer til kriminalitet. Det har kommet en Sør afrikaner inn i leiligheten nå, og han hadde vært i Norge en gang. Han syntes det var spesielt vi bare hadde ett drap i uken, og at dette blir skrevet om i avisene, han reagerte enda mer på at avisene skrev om en person som hadde AIDS i Trondheim, dette syntes han var riktig morsomt. Og han syntes det var utrolig at av Tromsøs 50 000 innbyggere, var det 12 som hadde AIDS. og alle var under full  kontroll av myndighetene. Aftenbladet skriver at Russland har flere drap enn de andre landene i vesten, men det er ikke i nærheten av hva som foregår i Sør Amerika, for eksempel, og også USA har byer som er farligere enn noen av byene i Russland.

Så det er ingen grunn til å overdrive risikoen her borte. Det er sjelden folk blir drept, og enda sjeldnere det skjer med turister. Turistene blir frastjålet verdisakene, og det vil jeg alltid ha råd til. I hvert fall nå som jeg er forsikret.