En tur ned til Maidan

Det er kanskje noe passende i at det i dag er blitt kaldere i Kiev. Jeg gikk som vanlig ut i kortbukse, her har jo vært god norsk sommervarme dette oppholdet, men nå var det kjølig, kaldt. Siste dag i Kiev trosset jeg Olias klare beskjed om å la være, og gikk ned til sentrum av Kiev, til demonstrantene på Maidan. Det skulle bli en deprimerende opplevelse.

De andre dagene har jeg fått liten tid for meg selv her nede. Jeg har stort sett vært med Olia, og ordnet med datsjaen. Den ene dagen jeg hadde, kom jeg sent i gang, og rakk ikke mer enn Hydropark. Også i dag kom jeg sent i gang, det er dette med måltidene, de slår en ut et par timer. Og når man har kommet seg etter frokosten, er det lunsj.

Men jeg kom meg altså ut, på ettermiddagen, i et kaldt Ukraina, og kledd i kortbukse. I tankene var alt det forferdelige som har skjedd denne helgen. Særlig dødsfallene i Odessa, som gikk slik inn på meg. Disse dødsfallene der skremte meg nesten mer enn de på Maidan. Der var det mest sjokket, og det uvirkelige. Her var det også sjokk, og uvirkelig. Den fredelige byen Odessa, jeg var der i 2007. Det er der panserkrysseren Potemkin er spilt inn, det vil si de berømte trappescenene med en av filmhistoriens første kryssklippinger, av vakter som skyter og folk som løper vettskremt og faller, og en barnevogn som triller, stor effekt. Jeg gikk selv i de trappene.

Nå er et 40 talls mennesker drept, der. Brent inne. Det er som vanlig informasjonskaos. Russiske medier er klare på at det er høyreekstremister som står bak, Høyre sektor og ultranasjonalistiske fotballfans. De tente på bygningen, og stod og ropte og lo da pro russiske demonstranter brant inne, eller døde i fallet da de hoppet ut fra høye etasjer. De har film som underbygger påstandene, angivelig også av høyreekstreme ukrainere som tvinger de som har overlevd å hoppe fra bygningen, til å krype på knærne i skam mellom dem, for så å bli banket opp. Det er ikke småtterier.

Vestlige medier er litt mer forbeholdene. De skriver gjerne det er uklart hvordan brannen startet, og lar det i det hele tatt være litt uklart hva som skjedde, og hvordan det kom til denne tragedien. Ukrainske medier kan få seg til å skrive at brannen var forårsaket av de pro russiske separatistene, og at de som døde for en stor del var russere eller folk fra den moldvoske utbryterrepublikkem Transdenistria.

Parallellene til dødsfallene på Maidan er åpenbare. Der er det russiske medier som spekulerer i hvem som stod bak skytingen og drapene, mens de ukrainske er veldig klare på at det var styrkene til Janukovitsj som skjøt på fredelige demonstranter. Jeg skriver ikke dette for å provosere de som ser på de døde fra Maidan som sanne helter, mens de som døde i Odessa var delvis skyld i det selv, siden de demonstrerte for Russland og selv brukte våpen, og det var ikke i kamp mot statsmakten, men mot andre demonstranter. Det er en vesensforskjell. Men det er også noe ved disse drapene i Odessa som minner om slakt, slik jeg opprørt skrev første gang jeg rapporterte om dette, og for de som sympatiserer med de dødes sak, er de døde i Odessa vel så verdt å minnes som martyrer, som de døde på Maidan.

I anstendighetens navn på med at det midlertidige regimet i Kiev har erklært to sørgedager til minne om ofrene. Men det virker nok litt halvhjertet, jeg så i hvert fall ingen spor av noen sørgedag i Kiev i dag. Ut fra det jeg så på Maidan, vil jeg heller si tvert i mot.

Det er i dag en uke til 11 mai. Det er dagen folkeavstemningene i de to selverklærte utbryterrupblikkene, Donetsk og Lugansk, er annonsert. Folkeavstemningene skal liksom bestemme hvilken status de to nåværende oblastene i Ukraina skal ha i fremtiden. Folkeavstemningene vil ikke bli godkjent, verken av Ukraina selv, eller av det internasjonale samfunn. Det vil naturligvis heller ikke utfallet av dem. Men det hjelper lite om Ukraina og EU og Nato underkjenner resultatet, om Russland sørger for at det de facto blir oppfylt. Det ligger i kortene at det kommer Russland å gjøre. Folkeavstemningen vil få betydning.

Så hva gjør Ukraina for å holde landet samlet? De har så langt forsøkt å slå ned oppstanden med vold, noe som hittil ikke har gått særlig bra. Det er også vanskelig å se hvordan dette skal gå bra, når styrkene fra Kiev ikke er velkomne i områdene de skal forsvare, og opprørsstyrkene temmelig sikkert er forsynt med våpen fra Russland, og dessuten har befolkningens støtte. Jeg er klar over at befolkningen er delt, og at de i øst som støtter Ukraina må ligge lavt, men det kan heller ikke være tvil om hva stemningen er i disse områdene. Som jeg har skrevet mange ganger før, blir ikke stemningen bedre av at Kiev sender militærstyrker mot dem. Folk som i utgangspunktet kunne tenke seg å tilhøre Kiev, vil det kanskje ikke etterpå, når de ser hvordan Kiev behandler dem, og hvordan de snakker om dem. Det er i det hele tatt vanskelig å se for seg at disse militære operasjonene skal lykkes. Jeg vil si det er umulig, men er ingen spåmann. Jeg kan ta feil.

Hvilke andre alternativ har Kiev? En tur ned på Maidan, og hovedgaten Kresjtsjatik, burde gjøre hvem som helst deprimert.

Det er fremdeles barrikader i sentrum av Kiev. Hvem er det som kontrollerer dem, og bestemmer om de skal være der eller ikke?

På hjørnet av barrikadene i Kresjtsjatik ligger det store handelsmagasinet Sjum. Det var her jeg kjøpte bryllupsdressen min i sin tid, skoene også, og skjorten. I årevis har denne bygningen nå vært til restaurasjon. Arbeidet har fått pågå langsomt, men i fred. Nå er det laget graffiti på dekselet på ytterveggen. Med enorme bokstaver står det: Rinat, forrådte du, eller solgte du Donbassenget? Dette blir et ordspill på russisk, predal (forrådte) og prodal (solgte). Rinat er fornavnet til Rinat Akhmetov, oligarken, og Ukrainas rikeste mann. Åpenbart eieren av denne gigantforretningen, som av så mye annet i Ukraina. Donbassenget er området rundt elven Don, øst i Ukraina. Det er det meste av samfunnseliten i Ukraina kommer fra, det er her storindustrien er, og motoren i Ukrainas økonomi. Det er også disse områdene som er mest russiskvennlige, og som nå truer med løsrivelse.

Handelsmagasinet Sjum i sentrum av Kiev. På banneret foran står det: Rinat (Akhmetov, Ukrainas rikeste mann), forrådte du Donbassenget, eller solgte du det?

På engelsk står det: before you can make money, you must make peace. Det står også en grov melding til Putin, på ukrainsk, som jeg ikke skjønner. Det får meg til å lure på hvem som egentlig eier denne bygningen. Jeg spurte Olia, men hun visste heller ikke. Antagelig er det en eller annen pro russisk oligark eller rikmann. Som den politiske eliten i Ukraina, kommer også den politiske fra Donbass-området, eller Donbassenget, som vi vil si. Det viser litt av hva som står på spill, skulle Ukraina miste disse områdene også.

Hvem er det disse barrikadene skal beskytte mot? Når skal de bli fjernet

Innenfor barrikadene er det røde og svarte flagget til høyreekstremistene mer synlig enn noensinne. Ut fra hva man ser i sentrum av Kiev, i hjertet av Ukraina, går det ikke an å si at ultranasjonalistene er marginale i landet. Det blir sagt at disse demonstrasjonene i Kiev er lovlige. Det er da en underlig lov, som sier det er greit å okkupere hovedgaten i hovedstaden i månedsvis.

Det svarte og røde flagget er fargene til Høyre sektor, de høyreekstreme i Ukraina.

Hvilken funksjon har så disse demonstrantene? De skal passe på at valget 25. mai går riktig for seg. De skal også passe på frem til den tid. De har allerede stukket opp til nasjonalforsamlingen, Verkontij rad, noen ganger, og laget bråk. Mest markant da en av lederne i Høyre sektor, Pravij sektor, som jeg vil kalle dem, Oleksander Muzytsjko – eller Sasjka Bilyj, som han kalte seg da han deltok i krigen i Tsjetsjenia, mot russerne – ble drept av ukrainsk sikkerhetspoliti. Det fant de seg ikke i, og krevde innenriksministerens avgang, enda Muzytsjko var en militant bølle, som brakte skam over Ukraina gjennom videoer han selv og hans støttespillere la ut på YouTube.

Det nåværende regimet i Kiev har ingen kontroll over demonstrantene på Maidan. De har knapt nok innflytelse. Med rå makt lar de seg ikke fjerne, det forsøkte Janukovitsj. Jatseniuks forsiktige «nå kan dere gå hjem», etter han var kommet til makten, ble knapt nok lagt merke til. Det er ikke lett å se hvordan den neste presidenten skal ha mer autoritet, enten han heter Porosjenko, eller hun heter Timosjenko. Teltene på plassen er spikret i asfalten som var de grodd fast. Sånn ser de ut også.

Den militante høyreekstremisten og ultranasjonalisten, Oleksandr Muzytsjko, blir hedret i sentrum av Kiev som «Helt av Ukraina».

Utenfor en av hovedbygningene langs Kresjtsjatik står et blått og gult piano. Det har hatt symbolsk betydning gjennom hele revolusjonen. Det var dette pianoet som ble spilt på fremfor opprørspolitiet, Berkut, et slags forsøk på å møte vold med kultur. Også norske medier har rapportert om dette pianoet, vet jeg. Nå henger det en lapp på det. Der står det på ukrainsk et minneord til alle patriotene som døde i Odessa, dagen før. Takk, står det. Det døde kanskje 3-4 såkalte patrioter, altså pro Ukraina, der i Odessa. Det døde opp mot 40 pro russere. Og det var disse patriotene, som de kalles, som drepte dem.

Teksten på pianoet sier: 3 og 4 mai ble Ukraina rammet av et TRAUME med de drepte PATRIOTENE i ODESSA. Takk for forståelsen.

Nå kan man tenke over hvordan det skal være mulig å forene øst og vest i Ukraina.

Og så går man oppover gaten. Utstyr brukt i demonstrasjonene – eller kampene – i Kiev, ligger som var det et museum. Det er hjelmer, skjold, alt slags blikk og skrammel, det er vanskelig å si hva er brukt til, og flasker brukt til Molotov-coctails. De røde og svarte flaggene til Pravij sektor er plagsomt nærværende. Nazisymbolene er der som ingenting, folk er likegyldige til dem. De er en del av gatebildet.

Her ligger noe av utstyret som er brukt i kampene i Kiev.

Øverst i gaten, der Kresjtsjatik går over i uavhengighetsplassen, står en mann i militærklær og balaklava. Ved siden av ham er en boks med penger, merket Pravij sektor, høyre sektor. Et par går forbi, legger penger oppi. Noen gamle damer kommer bort, tar hvert sitt eksemplar av avisen den høyreekstreme gruppen lager. Den gjennomsiktige boksen med penger er full av sedler. På den er en lapp, som Olia oversetter for meg: Hjelp oss med penger eller våpen.

Medlemmet i Høyre sektor trenger ikke vente lenge, mellom hver gang noen gir ham penger eller vil ha avisen de lager. På lappen står det: Hjelp oss med penger, eller våpen. For sikkerhets skyld er Right sector skrevet på engelsk, på klisterlappen, så også utlendinger skal forstå hva dette er for noe.

Så kan man tenke på hvordan det er mulig å få et normalt land ut av Ukraina, når nynazistiske grupper kan stå midt i sentrum i hovedstaden og helt åpenlyst samle inn penger til våpen.

De har okkupert hele det gamle postkontoret den enorme bygningen på hjørnet av Kresjtsjatik og Maidan Nezavisimosti – Uavhengighetsplassen. Den kanskje mest sentrale bygningen i hele Kiev, hele Ukraina, den tilhører nå ultranasjonalistene og ny-nazistene i Pravij sektor. Også der tusler vanlige folk forbi som ingenting, slår av en prat, er litt nysgjerrige. Det er overhodet ingen som reagerer på at en voldelig, militant fascistisk gruppe er så synlig til stede i sentrum av Kiev, sentrum av Ukraina.

Det gamle merket til det ukrainske postvesenet er fremdeles synlig under flagget til Høyre sektor, selv om det nå er de som har overtatt bygningen.

Eller kanskje kan man heller si at de som vil reagere, ikke tør nærme seg. Det er ikke mer enn et par dager siden, sist tirsdag, det var kamper mellom Høyre sektor og ukrainere som vil føre en mer moderat linje i utformingen av landets fremtid. Høyre sektor er en maktfaktor i Ukraina. Det er ikke til å komme vekk i fra. Vi i Vesten ser en annen vei, vi vil ikke vite det. Det midlertidige regimet i Ukraina, det til Turtsjenov og Jatsienuk, de er ikke i nærheten av å ta noe oppgjør med dem. Fordi de synes det er helt greit?

På dette bildet ser vi tydelig hvordan Høyre sektor dominerer gatebildet der hovedgaten Kresjtsjati går over i uavhengighetsplassen i Kiev. Vi ser også hvor stor og sentralt plassert postbygningen er, der de høyreekstreme ultranasjonalistene nå har sitt hovedkvarter.

Og som om ikke dette er nok, så kommer jeg opp til selve Maidan, selve plassen, uavhengighetsplassen, det viktige, symbolske stedet, der så mye av Kievs historie har skjedd. Der henger det et stort, stort banner av – Stepan Bandera.

Da fikk jeg lyst til å gi opp. Da finnes det ikke håp. Stepan Bandera er den ukrainske nazi-kollaboratøren som under andre verdenskrig organiserte SS-divisjoner, og hjalp nazi-Tyskland både med å utrydde jøder og russere. I Sovjetunionen ble han naturlig nok sett på som en landsforræder, i Russland både som det og som en livsfarlig trussel. Det er nettopp «Banderas» russerne kaller dagens ukrainere i sin propaganda, og i sin frykt. Ukrainere gjør ingenting for å distansere seg fra det. I stedet for har de et bilde av det de kaller frigjøringshelten, men som vitterlig er en nazist og en jødemorder. Og en russerhater.

Et enormt banner av den ukrainske frigjøringshelten, nazi-kollaboratøren og jødemorderen, Stepan Bandera, er plassert midt i hjertet av Kiev og i sentrum av revolusjonen som nå rir landet.

Hvordan skal det da kunne bli forsoning? Hvordan har da ukrainerne tenkt å holde landet sitt samlet?

Det er noe av det mest deprimerende og utrolige jeg har vært med på, denne turen her, opp Kievs hovedgate, der jeg har gått så mange, mange ganger før, og det aldri har vært noe spørsmål om hvem som er ukrainer, og hvem som er russer. Hvordan har man kunnet la ekstremistene overta? Hvordan har man kunnet tillate at landet blir splittet, og ødelagt?

Nå vil jeg bli provosert om noen sier russere har skylden. De folkene som var plassert opp langs hovedgaten i Kiev, og på uavhengighetsplassen i sentrum, det var ukrainere. De er kanskje et symptom på et land som har spilt helt fallitt, der også skolesystemet har sviktet, der folk har blitt rotete i hodet av å vokse opp i et Ukraina uten muligheter og håp. Det er en tragedie, men tragedien er ikke Russlands.

Dette er Institutskaja ulitsa, veien opp til regjeringskontorene og nasjonalforsamlingen, stedet der de verste kampene foregikk i kampen mot Janukovitsj. Fremdeles er gaten tungt barrikadert, som man ser.

Og så er jo det store flertallet av Ukrainas befolkning så helt annerledes. Går man bare noen meter bortenfor hovedgaten, så er folk smilende og vennlige, slike jeg er så glad i. Det er det overveldende flertallet.

Men nå er det ikke flertallet som dominerer gatebildet i sentrum, og begivenhetene i landet. Det er bermen, pøbelen. Det gjør at jeg tror at landet er dødsdømt. Dette kan aldri gå bra.

Øverst i gaten er et pansret militærkjøretøy, med en hvilken som helst jalla-kar i den. Ukraina er helt på bærtur. Mine ukrainske lesere får ha meg unnskyldt, men det går ikke an å late som om dette er normalt. Pansrede militærkjøretøy på avveie blant militante, høyreekstremistiske grupper. Det beskriver for meg et land som er på vei mot sin undergang.

Slike kjøretøy som dette har ingenting å gjøre i sentrum av en by. Og karen som er oppi, hvem er han? Hvem tjener han? Hvem tar han ordre fra?

Avslutningen av Sotsji-OL

Det er mye å si om dette. Etter alt som har skjedd i Ukraina i det siste, og all den velfortjente kritikken som er rettet mot OL i Sotsji, så er det klart det blir spesielt å sitte og se den overdådige avslutningsseremonien. Min ukrainske kone fra Kiev gjorde dette. Og det var mange følelser for henne, mange tanker for meg.

Jeg tenkte jeg skulle boikotte dette OL. Jeg mener det har gått for langt, både OL og det meste av idretten er forvokst, det er kommersielle interesser og tull som styrer. Jeg liker det ikke. Og det tok selvfølgelig fullstendig av når landet som er så disponert for ekstravaganse, Russland, skal arrangere de mest ekstravagante av alle leker, de olympiske. Jeg har skrevet en bloggpost, Fakta om OL i Sotsji. Jeg mener det som står der.

Samtidig klarer jeg ikke mene det fullstendig heller. Jeg er jo glad i og reiser gjerne til alle berømte kirker og palass rundt om i Europa, enda disse er bygget under langt verre betingelser enn OL i Sotsji. Den russiske opposisjonspolitikeren og bloggeren, Aleksej Navalnij, har rett når han kaller OL i Sotsji Putins moderne monument. Det er hans minnesmerke, som Peter den store bygde St. Petersburg, og enhver skikkelig tsar bygde seg et ordentlig palass. Det var overdådig luksus mens det meste av befolkningen var lutfattig, slik situasjonen på mange måter fremdeles er i Russland og med Sotsji-OL.

Likevel fulgte jeg altså ganske nøye med på ishockey-turneringen, og var så vidt innom noen av de andre øvelsene. I dag ble datamaskinen stående på etter ishockeyfinalen, og det gikk over i avslutningsseremonien. Min kone, Olia, var der også. Hun hadde nettopp snakket med sin mor i Kiev. De er svært usikre på hvordan dette her kommer til å gå, og deler langt fra optimismen og gleden som ser ut til å råde overalt ellers. Mange av de som deltar i demonstrasjonene og uttaler seg er vest-Ukrainere. Deler av Olias familie har også røtter i vest, men hun identifiserer seg med Russland, og bryr seg ikke om man kaller henne russer eller ukrainer. – Hva er forskjellen? spør hennes familie. Mange har militante meninger i dette spørsmålet, og nå er motsetningene skjerpet enormt. Vest-Ukrainerne har overtaket, de ser ut til å ha en samlet vestlig verden bak seg, og det er ingen som ser ut til å bry seg om at de har fått dette overtaket gjennom protester mot en avtale mange russer-ukrainere er for. De har tatt seg til rette, kan man si, og har fått veldig sympati, siden protestene er møtt så vanvittig av Janukovitsj. Det er vanskelige tider for de som synes Russland er ok, som er glad i og stolt av Russland, som føler at Russland og Ukraina har felles historie, og hører sammen.

Kanskje jeg kan si bent ut at jeg er blant dem. Min russofile legning har tatt overhånd. Jeg har kanskje mistet min dømmekraft når det gjelder Russland. Jeg elsker dem, og skjønner ikke selv hva jeg er villig til å tilgi dem. Det er ekte lidenskap, ekte kjærlighet, man ser ikke den elskedes feil.

Så sånn er det. Derfor syntes jeg for første gang i mitt liv at en avslutningsseremoni i en olympiade var flott. Jeg pleier ikke engang se slike seremonier. I dag så vi hele, fra start til mål, og trykket på pause og fant tilbake til plassen vi stoppet, om det var noe vi gikk glipp av, eller hadde et ærende, og ikke fikk sett. Og jeg tenkte tanken at dette var verdt 300 milliarder. Det bygger en stolthet som Russland trenger. Jeg holdt med Russland i femmilen i dag, og på stafetten i går, og var så glad når de vant. Det var kjempekjekt å se fornøyde russere nede i OL-byen, så fornøyde med alt, og stolte av landet sitt og av Putin. Det pleier jo gå så dårlig for dem hele tiden, de har så sjarmerende dårlig selvtillit, er så herlige pessimistiske, men likevel så glade og humoristiske. Endelig klarte de noe som verden fikk se.

Olia tenkte ikke så mye, hun gråt. De er jo følelsesmennesker, og det ble rent for mye, med førstesats av pianokonsert av Rachmaninov, ballett fra Scheherazade, og den fabelaktige seansen med alle forfatterne. Det er virkelig et utrolig land som har gitt verden mye, og nå skal liksom vi lære dem å tenke, de som har gitt oss så mye, og hatt bruk for så lite tilbake. Første gang Olia gråt var når alle barna sang nasjonalsangen, da ble det allerede litt mye. Og rent alt for mye ble det da Misjka kom, bamsen, sammen med kaninen og leoparden, men det var Misjka, som også var med i 1980, da fløy han vekk, og det måtte han gjøre nå også, sa Olia, og så viste de klippet, fra den lille bamsen som fløy med alle ballongene den gang i Moskva i 1980, og Olia gråt sine tapre tårer over alt som er vondt og fælt og stolt og fantastisk.

Det var en maktdemonstrasjon av russisk kultur. Ydmykt og humoristisk, og storslått og vakkert, og bare helt skikkelig gjort. Dette her kan russerne. Sånn feiring og oppvisning kan russerne. 300 milliarder er brukt verre i det landet der.

Og så er det en annen dag på jobben for Putin og hans menn i morgen. Ukraina står på programmet. De har en vestlig del, der mange ikke føler seg som en del av programmet som ble vist under avslutningsseremonien (sånn rett fra hukommelsen er i hvert fall Bulgakov og Gogol ukrainske, men blir kalt russiske, og hva er forskjellen?), og en østlig del der mange likte bedre hva Russland fikk til under OL, enn hva demonstrantene fikk til på uavhengighetsplassen i Kiev. Disse håper at Russland kommer inn enda en gang og redder situasjonen, slik de har gjort så mange ganger før, i deres øyne. Mens ukrainere i vest mener Russland aldri har gjort noe godt for Ukraina, bare unyttet det som en mann som forgriper seg på en dame igjen og igjen.

Så det er mange tanker og følelser i sving. Det er virkelig utrolige tider. Og urolige tider. OL i Sotsji endte i hvert fall godt, og enda så kritisk jeg var til arrangementet og til OL generelt, så er jeg glad for det. Hvordan det ender i Ukraina, vet ingen.

En utrolig dag i Ukraina

Hvem skulle trodd dette. I alle fall ikke jeg. Jeg har vært bent frem mot disse protestene, og ment at demonstrantenes sak var håpløs. Så ser det i dag ut som de har vunnet frem med alle sine krav. President Janukovitsj har i alle praktiske henseender tapt makten. Han forlot i dag morges eller i natt Kiev, og i løpet av dagen har det som vel ennå best kan kalles opposisjonen tatt makten, og gjennomført en serie vedtak som lammer presidentmakten. Opprørerne har kontroll over alle viktige bygg i Kiev, de har til og med vært ute i presidentens private residens, og Janukovitsj har sittet hjelpeløst et eller annet sted i øst og mottatt nyhetene. Det er ganske utrolig.

Det er en klart gledelig utvikling fra bunnpunktet torsdag, da mennesker ble drept i hopetall. Men det er etter min mening for tidlig til å bli optimistisk. Ukraina står inne i en dyp, dyp krise, og det er ingen verken av demonstrantene, opprørerne eller opposisjonen som har vært i nærheten av å presentere noen løsning for den. Noen av problemene i Ukraina har også blitt verre nå, enn de var. Ukraina har alltid vært et splittet land. Nå er splittelsen dypere.

Det er ingen tvil om at Janukovitsj etter alle fornuftige mål var en elendig og forferdelig president, og en ulykke for sitt land. At han var og er korrupt og hensynsløs er åpenbart, jeg mener også at han var mindre intelligent og forferdelig vinglete. Bare sånn som han har håndtert denne siste krisen, med vekselsvis å være forsonlig og knallhard, og ikke kjøre noen av linjene frem til en mulig løsning. Man kan ikke stole på ham, man vet aldri hvor man har ham, og plutselig stikker han bare av. Det er ganske utrolig, som hele landet Ukraina og det politiske systemet der, er utrolig.

For det er ingen av alternativene som ser ut til å være noe særlig bedre. Det er mange gode mennesker blant demonstrantene, som kjemper for og oppriktig tror på demokrati og menneskerettigheter, og ønsker seg en rettsstat, også i Ukraina. Men det som nå har skjedd er ingen av delene. Merk talen Janukovitsj holdt i dag, som blir vist på alle TV-kanaler og ligger overalt på internett. Det er ingen som hører på Janukovitsj lenger, for alle hater ham, og sammenligningen med opprørerne og nazistene er langt utover alle grenser, og et eksempel på hans merkelige intelligens. Men legg merke til anklagene han har mot demonstrantene, de er vandaler, det er statskupp, og de forbyr hans eget parti og i tillegg kommunistpartiet. De brenner også ned kontorlokalene til disse partiene. Det lover ikke godt for demokratiet som liksom nå skal komme.

Og statskupp er det vel de facto. Jeg fulgte med et smil med i debatten om det var statskupp i Egypt, den gang militæret overtok makten, fra Mursi, så jeg vet at teoretikerne liker å angripe bruken av ordet, og særlig når det blir kalt de facto. Men disse parlamentsmedlemmene som vedtok alle disse lovene i dag, de hadde vel høyst tvilsom dekning for å gjøre det. Det er opposisjonspartiene som griper sjansen når katten er vekk.

Så sent som i går ble det vedtatt en annen avtale, mellom Janukovitsj og tre av lederne fra uavhengighetsplassen, Klitsjko, Janutsiek og Tsjehnebok. De tre siste gikk med på mye av det samme de ikke ville gå med på for noen uker siden, blant annet en plass i en ny regjering. Nyvalg skulle være i desember, en måned eller to før det uansett skulle være valg. Jeg tenkte da at de tre lederne gikk med på denne avtalen, for de var også farlig nær å ha «blod på hendene», som det så lettvint blir strødd om seg med i norske medier. De hadde tatt på seg en lederrolle i en revolusjon som hadde utviklet seg voldelig. Det hadde vært litt av et ansvar å oppfordre til fortsatt kamp. Det ville veldig fort kunne koste flere liv.

Så de skrev under. Og ble buet ut av demonstrantene og opprørerne på plassen. Et ganske så sikkert tegn på at revolusjonen levde sitt eget liv, at den ikke hadde noen ledelse. Like etter at de tre liksomlederne forgjeves hadde prøvd å selge inn sitt kompromiss, griper en kar mikrofonen, og snakker som tilhørerne vil høre det: Janukovitsj må trekke seg innen klokken ti neste dag, og skrive ut nyvalg. Ellers blir det nye angrep.

Det er ikke akkurat fredelig. Og det var direkte skummelt å se reaksjonen til deltakerne på plassen, hvordan de ropte «Skam! Skam» da Klitsjko snakket, og ville roe situasjonen, og jublet vilt da det var snakk om nye angrep. Hvem kunne vite hva som ville skje med Ukraina da?

Jeg har tenkt i dag at kanskje var Janukovitsj redd for denne trusselen. Hvis det ble nye angrep, ville han måtte bruke mer vold, og havne dypere inn i sine egne problemer. Her er det mange spekulasjoner å gjøre. Han reiste i hvert fall.

Og resten er historie.

Det vil si, historien er ikke ferdig. Det kan gå mange veier herfra, og det er fremdeles lettere å se for seg hvordan  dette skal ende med ytterligere vanskeligheter for vårt kjære Ukraina, enn at det skal gå godt med det. La meg ta en liten ting, for eksempel, som ikke akkurat har kommet frem i vestlige medier i dag. Alle er rystet og overrasket over rikdommene som fantes i Janukovitsj’ hjem, i dyp kontrast med fattigdommen ellers i landet. Overrasket er kanskje feil ord, siden alle visste at presidenten stjal fra budsjettet, og brukte deler av pengene på overdådige eiendommer. Men det er noe eget å se det med egne øyne, og få det på film. Det er et eksempel på hvor korrupt og elendig hans regime var.

Men det er ingen som har nevnt at lignende hjem har hver eneste en av de som stemte frem alle de nye lovene i det ukrainske parlamentet i dag. Alle politikerne er søkkrike, de har beriket seg av offentlige budsjetter, av korrupsjon og av snuskete handel. Mediene kunne tatt en tur til hjemmet til heltinnen Timosjenko, som ble løslatt i dag, eller til noen i hennes familie. Luksusen vil neppe stå noe tilbake for den til Janukovitsj.

Det skal komme raskt nyvalg. Men på den korte tiden vil det umulig å bygge opp en troverdig og redelig og dyktig kandidat. Det vil bare være å stemme over den samme banden som sist gang, de samme som var for udugelige og korrupte til å vinne over Janukovitsj i 2010. Det er ingen å slutte seg opp om, ingen å anbefale. Folket krever slutt på korrupsjonen, et fromt og godt ønske, men selv den dyktigste kommentator og smarteste intellektuelle kan ikke peke på en måte å få gjennomført dette i praksis. Korrupsjonen og uærligheten sitter for dypt.  Den rene og ranke får ikke engang begynt på sin karriere, han er for farlig for alle skurkene han konkurrerer med.

Og i mellomtiden fortsetter de økonomiske problemene. De har ikke blitt bedre under krisen. Tvert i mot. Nå er Ukrainas statsgjeld nedgradert fra CCC+ til CCC, er det 15 % de må ta nå, tro? Var det ikke 7%, eller noe sånt, som var katastrofe for Italia og Spania? Enkelte politikere i EU har vært prisverdig ivrige på å hjelpe Ukraina økonomisk, det trengs virkelig, skal det være håp. Men vil stille opp, når det gjelder å betale ut pengene, og ikke bare si det må gjøres? Hvem tar regningen?

I morgen avsluttes OL i Sotsji. Da kommer også Russland inn for fullt. Hittil har det vært helt umulig å spå utviklingen i Ukraina, nå er det verre enn noensinne. Torsdag var pessimismen enorm, i dag finnes det noen lyspunkt å glede seg til. Men det skal fremdeles enormt mye til om dette skal kunne vare.

Verre og verre i Kiev

Det er deprimerende nyheter vi får inn fra byen og landet vi er så glade i. Dødstallene er allerede så høye at ingen helt har oversikten. Olias mor, som jeg nettopp snakket med selv, siden Olia er på jobb, sier at alt nå er stengt. Alle sitter bare hjemme. Ingen tar sjansen på å gå ut på gaten, der folk skyter hverandre, som hun sier.

Olia har lagt igjen et kredittkort der nede de kan bruke om det kniper på pengene. Det er stolte mennesker, de bruker det aldri, og lever på søster Tanyas lille lønn. Nå sier moren det ikke er nødvendig med penger, siden butikkene er stengt. Og de butikkene som er åpne, har ingen varer. Det var en stund planer om at jeg skulle reise dit i morgen. – Det er godt du ikke reiser, sier moren.

I norske medier blir det ensidig presentert slik at det er Janukovitsj som er skurken. Det er han som er presidenten, han som representerer statsmakten. Det er alltid styggere når politiet skyter demonstranter enn når demonstranter skyter politimenn. Men vold er eskalerende, og ingen må få stå uimotsagt å si at dette er fredelige demonstranter. Det er nok av bilder der de slår opp brostein, forbereder molotovcoctailer eller likefrem står med skytevåpen. De har okkupert offentlige bygninger, de har brent og ødelagt.

Da EU gav sin hjelpepakke til Hellas ble det også demonstrasjoner i gatene. Også da tok norske medier i det store og hele demonstrantenes parti, avtalen fra EU og Tyskland var for tøff. Avtalen EU presenterte for Ukraina var atskillig tøffere, likevel ser det ut til at alle mener at denne burde Ukraina gå med på, og at demonstrantene har legitim grunn til å kreve presidenten avsatt, når han ikke gjorde det. For øvrig ble det ganske raskt slik at det ikke var denne avtalen som var hovedsaken, folk demonstrerte for å få avsatt Janukovitsj generelt.

Det samme gjaldt under oransjerevolusjonen i 2004. Den gang hadde demonstrantene legitim grunn, siden Janukovitsj og hans parti hadde jukset i valget. Den gang var også demonstrasjonene fredelige. Den gang kunne ikke Janukovitsj stå i mot. Det ble omvalg, og Janukovitsj tapte. Men det tok ikke mange årene før han ble tatt inn i varmen igjen, som statsminister under president Jusjtsjenko, helten og offeret fra oransjerevolusjonen. I 2010 vant Janukovitsj er demokratisk valg, der han ikke ble tatt i juks, og det er derfor han er president i dag. Neste valg kommer i januar 2015. Det er 10 måneder til. Kanskje kan det gå an å spørre hvorfor det er så nødvendig for opposisjonen å gå all inn, og kreve nyvalg øyeblikkelig? De som mener at Janukovitsj i denne konflikten har vært for steil, og ikke har villet inngå kompromiss, må da kunne se at fra ham har det i det minste vært bevegelse. Han har avsatt regjeringen, og tilbudt opposisjonslederne Klitsjko og Jatseniuk de viktigste posisjonene i en ny. Det er vanskelig å se hva slags bevegelse det har vært i opposisjonens krav. De har krevd nyvalg, og at presidenten går av, og de nekter å godta noe som helst annet.

Det gjør situasjonen svært deprimerende. Hva slags grunn er det til å tro at et nyvalg vil bli respektert? Hva om Janukovitsj vinner igjen? Hva om de østlige og sørøstlige delene av Ukraina ikke vil ha noe av at det skal bli en annen president enn han de har valgt, før perioden hans er over? Saken er at konstitusjonen og lov og rett for øyeblikket er satt til side. Et nytt valg nå vil ikke være legitimt. Det er ingen grunn for at de som er i mot det, skal gå med på det.

I vestlige regioner av Ukraina blir det allerede erklært uavhengighet fra Janukovitsj og hans parti. Det kan gå mot en umulig splittelse av Ukraina, som har som første paragraf i grunnloven at landet skal være suverent og uavhengig, og som andre at det skal være udelelig og ukrenkelig. Det er øst som har all industrien og økonomien, de vestlige delene har ikke mye å leve av, skal de klare seg selv. Det er heller ingen som ønsker en deling. En som virkelig vet hva han snakker om, forfatteren Amdrei Kurkov (Døden og pingvinen), skriver i en glimrende artikkel på BBC at «en fredelig tilbakeføring av makten til Janukovitsj i de Vest-Ukraina ikke lenger er mulig». Det skrev han 28. januar. Siden har det blitt betraktelig verre.

Det begynner å se vanskelig endatil med en teoretisk mulighet for en fredelig løsning på konflikten sånn den har utartet seg. Jeg satte lenge min lit til valget i januar neste år, om bare demonstrantene roet seg og alt roet seg frem til da, så kunne vi få et demokratisk valg, og få Janukovitsj avsatt da. Nå ser det ikke særlig mulig ut. Det har gått for langt, hatet er for stort på begge sider, og begge sider har gått over grenser det ikke er så lett å gå tilbake fra. Plutselig kan jo Janukovitsj finne på å annullere hele valget, han har jo alt å tape på det. Og ti måneder ser nå plutselig fryktelig lenge ut.

Men sånn som det er nå kan det heller ikke fortsette. Gårsdagens forsøk på våpenhvile holdt ikke engang et døgn. Det er ikke så rart, opposisjonslederne Klitsjko, Jatseniuk og Tsjagnybok har ingen kontroll på demonstrantene. Oppstanden lever nå sitt eget liv. Plutselig lever kanskje opprørspolitiet, Berkut, også sitt eget liv. De liker sikkert heller ikke å se kameratene sine bli drept, det blir personlig for dem også. Og hvem vet i det hele tatt hva slags kontroll Janukovitsj har over maktapparatet sitt.

Det er dystre, dystre tilstander. Forhåpentligvis er dette et bunnpunkt. Men når den triste sannheten skal sies, så er det lettere å se for seg hvordan dette kan bli verre, enn hvordan dette kan løses. Jeg tror ingen egentlig ønsket situasjonen vi har nå. Og ingen vet egentlig hvordan vi skal håndtere den. Mitt forslag er raskest mulig forsoning, og nedkjøling av konflikten. Folk bør ikke gå ned på uavhengighetsplassen. Politiet bør holde seg unna demonstrantene. Ingenting av dette virker særlig realistisk.

11. april har min kone og jeg flybillett til Kiev. Forhåpentligvis skjer det et under til den tid.