Ukraina og Russland

En litt utrivelig post, på en trivelig kveld, dagen før julemåneden begynner.

For fem år siden planla min kone og jeg å reise ned til Kiev, for å feire julen og nyttår der. Det er den eneste gangen vi har fått gjort det. Det var demonstrasjoner i gatene i Kiev, og hadde jeg ikke selv hatt en kone derfra, så hadde jeg også vært med i den europeisk euforien, enda et land som velger vår demokratiske vei.

Det fulgte et par år med flittig blogging om dette, jeg var naturlig nok engasjert, det var livene våre som stod på spill, hvordan det skulle bli i vårt andre hjemland. Det kostet mer enn det smakte å skrive om disse tingene. Det er en uting med dagens debatter, at man bare skitner hverandre til, og sår tvil om både motiver og moralsk standard. Som ukrainere og russere selv sier, når man snakker med dem, politikk skaper bare uvenner, det er best å holde kjeft.

Jeg har hatt lykkelige år med å holde kjeft. Også de to årene jeg engasjerte meg, hadde jeg det fint utenom. År 2014 var året vi fikk barnet vårt, Irina, halvt norsk, halv ukrainsk. Halvt russisk. Det blir halvannen, og det en halv for mye. Hun er ukrainsk statsborger, dobbelt statsborgerskap, men hun er like så russisk som ukrainsk, det er russisk språk hun kan, og russisk kultur og historie som er hennes. For oss er russisk og ukrainsk nærmere enn norsk og svensk, i de gode årene før Maidan-revolusjonen sa både kona og svigermor at det var hipp som happ om jeg kalte dem russere og ukrainere. Hva er forskjellen, liksom?

Og når moren til min kone forklarte meg slekten sin, så er det helt riktig. Det går ikke an å si om dette er russisk eller ukrainsk, her går det om en annen, generasjoner bakover. For å gjøre det ekstra tydelig, så er jeg selv av en slekt der det er en god del svensk, og litt dansk, på morssiden. Det er ikke noe å snakke om, spiller ingen rolle, bare kjekt.

Men nå er altså Ukraina og Russland i en konflikt som nesten føles litt uvirkelig, mange ganger. Hvordan havnet vi hit? I dag kom nyhetene om at President Porosjenko i en måneds tid fremover nekter russiske menn mellom 15 og 60 år innreise i Ukraina. På nyhetene på NRK ble det presentert som en saklig beslutning, på bekgrunn av at dette er menn i stridsdyktig alder, og derfor kan danne «militsgrupper».

Har dere hørt på tull? Det er tjukt med ukrainere med slekt i Russland. Nå tar godeste Porosjenko julefeiringen fra dem, fordi de kanskje vil starte «militsgrupper», som det heter.

Bakgrunnen er selvfølgelig båtene den ukrainske marinen fikk beslaglagt, fordi de seilte opp gjennom Kersj-stredet, og med det nødvendigvis nær Krim. Enhver idiot vet at russerne ikke tillater militære skip der, ukrainerne vet det helt utmerket. Man kan godt være prinsippiell, og holde på at Krim ennå juridisk er ukrainsk,land, og at ukraina er i sin fulle rett til å seile med skip i egne farvann. Det er også en avtale fra 2003, som garanterer russisk og ukrainsk ferdsel i Azov-havet.

Alt dette kan man mene. Man kan også mene det skal gå an å gå i bakgatene i Lima på kveldstid, uten å bli ranet. Virkeligheten er en annen. Ukraina ønsket at disse skipene skulle få problemer, de søkte denne konfrontasjonen, sånn at preisdent Porosjenko kan få litt internasjonal støtte, kanskje, og sette i gang noe unntakstilstand og strenge reaksjone. Han kan vise seg sterk, og liksom konfrontere russerne, og med det kanskje ha en mulighet til å bli gjenvalgt som president i mars, selv om han ligger elendig an.

På NRK, som ellers i mediene her i den vestlige verden, så blir det fremstilt som Ukraina er utsatt for overgrep, og de snakker ublygt om hva «Putin ønsker», noe det er svært få som vet, siden han er av statslederne i verden som holder kortene tettest til brystet. Det som vet litt om Russland, og om verden, vet at de har ingenting å tjene på en konflikt som dette. De vil aldri få sympatien for å ta arrest i ukrainske skip, som seiler i nærheten av land russerne har erobret fra dem. Russerne gjør ikke dette fordi de har lyst til å bli upopulære.

Og uansett hva man måtte mene, så er det vanlige folk det går utover. Sånn den mislykkede Maidan-revolusjonen og 4 års sedvanlig vanstyre fra President Porosjenko, og hans menn. Russerne blir diskriminert i Ukraina. Det lever den vestlige veldig godt med, så jeg skjønner ikke hvorfor jeg skriver poster som dette. Vi har det helt strålende, hver eneste sommer, og ofte ellers, i Ukraina. Vi slipper lett inn og blir topp behandlet med våre norske pass, og blant vanlige folk er det selvfølgelig ingen problemer med å snakke russisk, alle gjør jo det. Men oppe på det politiske nivået, så er de nasjonalistiske og rasistiske og alt vi pleier å være i mot her oppe hos oss, og det er ingen her som vil reagere på at en russisk bestefar ikke skal få feire nyttår med familien i Ukraina, fordi president Porosjenko har lyst til å late som det er farlig nå, i Ukraina, sånn at ikke så mange tenker så sterkt på at det er helt for jævlig å leve i Ukraina, og at sånne som han har skylden for det.

 

Siste dag i Kiev – klar for reisen hjemp

Klokken er 2030. Jeg har vært oppe siden 0430, liksom for å venne meg til det latterlig tidlige flyet vi skal ta. 0610 går det. Vi må av gårde i taxi klokken 0345. Helst skulle jeg sloknet straks, men babusjka har bestilt pizza til klokken 2200. Hun tenker at vi skal ha den med på flyet også. Jeg skriver posten underveis, og posten den 2330. Forhåpentligvis er vi i seng og i søvn, da.

Det får gå som det vil. Babusjka er altså virksom igjen, og jeg kunne med det komme meg ut om morgenen igjen. Det skulle redde et liv i metroen, i alle fall sørge for at noen unngikk ganske alvorlige skade. En litt eldre dame fikk et illebefinnende nederst i rulletrappen. Hun hadde fullt av bæreposer hun ville ha av, men fikk det ikke til for seg, og så så det ut til at hun fikk problemer selv også. Dette var helt nederst, der rulletrappen flater ut og man går over til fast grunn. Hun fikk ikke dette til, for plastposene lå og spant mot kanten, og hun var ikke i stand til å trå over dem, eller gå rundt. Hun måtte holde seg i rullebåndet, og liksom gå bakover.

Jeg var allerede i god fart nedover, for jeg visste jeg hadde dårlig tid. Fra 0430 hadde jeg vært våken, to timer hadde jeg brukt på å lese Majakovskij, fra 0630 var jeg på vei ut, nå var klokken snart syv. Planen var å trene raskt, og på veien hjem gå innom butikken, posten og et sted å kjøpe en ekstra koffert. Det stedet åpnet klokken 1000, og lenge etter det ville jeg ikke komme hjem, sånn at ikke babusjka skulle være der alene med Irina for lenge.

Det passet bra jeg var i god fart, for det var ikke mange andre i rulletrappen denne morgenen. Jeg spurte om hun trengte hjelp, og tenkte å geleide henne av, men hun trengte mye mer hjelp enn som så. Selv med min støtte kom hun seg ikke over plastposene sine, og ikke bare det, hun klarte ikke lenger å holde balansen. – Jeg er dårlig, sa hun hjelpeløst, og falt bakover. Det ville være en katastrofe, med rulletrappen som rullet på, og med plastposene som lå foran og hindret henne i å komme av. Jeg holdt henne fast, i armen, og kjente at her måtte jeg bruke alle krefter. Jeg måtte rett og slett hale henne opp og av, uten hjelp fra henne. Styrketreningen kommer til sin rett. Dette var ingen sak. En annen fyr kom til og ordnet med plastposene. Jeg så til at han snakket med henne, og at hun kom til seg selv når hun var på fast grunn. Alle andre dager skulle jeg hjulpet mer, men denne var virkelig spesiell, og som nordmann var det ikke så enormt mye mer jeg kunne gjøre. Nå måtte noen kanskje tilkalle profesjonell hjelp, og det er ikke jeg den beste til å gjøre, et land som ikke er mitt. Hun var også helt tydelig utenfor akutt fare.

Ærender

Treningen gikk unna med et program om et langt persisk dikt, det lengste diktet i verden faktisk, så et om Tsjekhov, et om islendingesagaene og et om de tre kongedømmer (engelsk: 3 kingdoms, vet ikke om det er oversatt slik til norsk). Alt sammen fra utmerkede In our time, med Melvin Bragg. Så får jeg trent både kroppen og hodet, akkurat som jeg liker det. Mellom øktene blir det noen svømmetak også. Alt er unnagjort på omtrent 3 x 42 minutter.

På vei tilbake er det gloser, og så er det ærendene. Først er det posten, det er Olia som er så glad i å bestille alt mulig, og hun rakk ikke å hente det selv før hun reiste hjem. Nå må jeg gjøre det for henne. Og med det roter jeg meg opp i ukrainske problemer. De vil ikke gå med på at jeg har SMS-en fra avsender og passet til kona, de trenger også et eller annet fra svigermor babusjka, og ber meg om å ringe henne. Alt er plaget av jeg omtrent ikke har batteri på telefonen. Så jeg må gå med uforrettet sak.

Kaffe på det lille kaffestedet går naturligvis mye bedre. Her får jeg slappet av, og lest flere gloser. Så er det innom butikken, og kjøpe kvoten og annen drikke vi trenger i løpet av dagen. Deretter er det bursdagsgave eller julegave til Irina, vi får se hva det blir. Og så er det den kofferten. Klokken er elleve i det jeg kommer hjem. Men da har jeg også fått gjort alt, utenom den postsendingen.

Det er deilig å spise frokost hjemme, og slippe å gå ut for å starte dagen på restaurant. Riktignok starter vi dagen på restaurant uansett, for Irina er sulten straks vi kommer ut, og vi går på den nye småfavoritten vår, like i nærheten. Irina vet nøyaktig hva hun vil ha, spaghetti carbonara, laks, potetmos og hjemmelagde poteter også. Alt på klingende russisk.

Deretter får vi omsider hentet postsendingen. Det dreier seg om noen bøker i begynnertysk, Olia tenker på Irina. Vi går hjem med dem. Klokken er omtrent tre. Mye av dagen er allerede unnagjort.

Kort bading

Så kommer vi oss i buss 118, og reiser over til venstre bredd. Vi går til høyre, denne siste dagen. Der er de meningsløse sandhaugene på stranden, men vi skal jo ikke ligge på stranden. Vi skal bade.

Og vi bader som vi pleier. Triksene til Irina er etablert. Det kommer ikke noe nytt nå. Det er voldsomme saker til 3-åring å være. Men ikke lenger noe spesielt til Irina å være.

Deretter er det øl til meg, slikkepinne og is til Irina, i tråd med tradisjonen. Det er veldig koselig å sitte sånn med en øl, på stranden, det er fint det ennå finnes land der dette er tillatt. Irina når sitte høydepunkt når hun har en slikkepinne i den ene hånden, og en ispinne i den andre.

Hun vil litt i hoppeslottet utenfor Kvartal. Jeg bestiller ikke noe mat der, bare øl til meg, kompott til Irina, bare drikke.

Så reiser vi hjem. Det har vært en kort dag på stranden. Klokken er så vidt over sju. Min plan er å spise pizza, og gå veldig tidlig til sengs. Den planen er altså endret av babusjka, som har bestilt pizza kun fra klokken ti.

Dermed kommer jeg til det som står i det følgende:

Jeg vet ikke hvor langt jeg vil komme i skrivingen, og poster litt underveis. Irina bader nå, og før henne, kan jeg i alle fall ikke legge meg. Alt er pakket, så vi er ganske klare.

Pizzaen kom nå en gang litt før klokken ti. Irina og lille Tasia flottet seg med en liten fest, pyntet seg med skjørt og greier. Jeg spiste pizza og drakk opp ølet jeg hadde igjen. Det er begrensede mengder, aldri fyll når Irina er med, det er ikke et aktuelt spørsmål. Men vi får jo slappet av litt, og cruiset inn ferien til mål. Først litt før elleve er vi i seng.

Klokken 0330 venter alarmen. Klokken 0345 er det bestilt taxi. Klokken 0610 går flyet. Det store spørsmålet er om passkontrollen vil gå bra. Irina har vært her lenger enn de 90 dagene lovlige for utlendinger. Vil jeg klare å overbevise dem om at Irina ikke er utlending? I det vi sovner er dette spørsmålet flere timer frem i tid. Vi er uten bekymringer, etter en veldig, veldig fin ferie. Som alltid.

Hvordan det egentlig står til i Ukraina

Mens jeg sitter utenfor kafe Skyberry og venter på den skal åpne, hører jeg det romstrere i søppeldunkene like ved. Det er en gammel, tynn pensjonist som leter etter om det er noe han kan bruke.

Turister i Ukraina vil ganske sikkert få et galt inntrykk hvordan det egentlig står til her nede. På overflaten er alt ganske bra, som man kan forvente i Øst-Europa, litt falleferdige bygninger her og der, dårlige veier og mange steder og ting modent for reperasjon, men folk går skikkelig kledd og alt er etter standarden rent og pent. Folk vandrer omkring og ser ganske glade ut i sommervarmen, på lekeplassene er det barn som leker, strender og parker har folk som koser seg, og i butikkene er folk og handler matvarer. Det ser helt vanlig ut.

Men under overflaten er alt mye, mye vanskeligere. Gå hjem til folk, og se innom kjøleskapene deres. Ta en titt på lønningene, og se på utgiftene. Særlig de faste utgiftene. Ukraina konkurrerer med Moldova om å være Europas fattigste land, det er et spørsmål om hva man måler etter, hvem som kommer dårligst ut. Omregnet i dollar er ingen lønninger lavere enn i Ukraina, de var i hvert fall ikke det sist jeg sjekket. Og Ukraina har problemer med arbeidsledighet, manglende sosial sikkerhet, og alt man forbinder med land med svak økonomi.

Det er beinhardt. Og alle TV-kameraer ble slått av, straks det var innført en vestvendt president i landet, sjokoladeoligarken Porosjenko. Under ham er landet blitt fattigere, og mer nasjonalistisk. Det går under raderen her hos oss, hvor alle er mer opptatt av hvor vanskelig og fælt det er i Russland, mens sannheten er at folk i Russland er mye mer fornøyd både med styret sitt og økonomien sin enn folk i Ukraina er. Med god grunn.

Fredag spaserte jeg langs strandgaten Rusanivskaja på andre siden av elven. Jeg hadde nettopp sett Frankrike – Urugay, og tatt noen øl i en bar som utenom meg og to andre, besto av de ansatte. En gammel dame står med en gåstol, og sier noe jeg ikke klarer å oppfatte. Jeg lurer på om hun trenger hjelp, kanskje skal hun over veien, eller noe, så jeg går og forhører meg hva det er. Hun sier noe på det som må være ukrainsk, for jeg skjønner ingenting, og jeg ber henne snakke russisk, for jeg skjønner ikke ukrainsk. Hun svarer på engelsk, tre ord: HELP ME, MONEY.

Pensjonsalderen ble i Russland nettopp satt opp fra 60 til 65 år. Protestene var i kjent stil større i Vest, enn i Øst. Putin mistet noen prosentpoeng oppslutning, det var noen demonstrasjoner, men skulle man finne de sterke følelsene og opprørte stemningen, måtte man søke etter engelske tekster på nettet. Ikke russiske. Som planen var, var russerne mer opptatt av VM i fotball, og drømmestarten med 5 – 0 over Saudi Arabia. I Vesten ble dette fremstilt som et lumsk triks av Putin.

Samtidig ble pensjonsalderen hevet i Ukraina også. Pussig nok fra 60 til 65 år. Det finner man ikke informasjon om, i alle fall ikke på engelsk, men folk her nede vet det, selvfølgelig, for det berører deres liv. Jeg har ikke tallene, men fra hva jeg har hørt er pensjonen i Russland fire ganger større enn i Ukraina. Kanskje har pensjonen i Ukraina steget nå, men da jeg hørte for et par år siden, var den under 1000 griven. Det er ukrainske penger, som før var jevngodt med norske, men nå, etter Maidan, skal deles på tre. Pensjonistene her har altså hundrelapper å leve for i måneden. Og i en storby som Kiev, er allerede de kommunale avgiftene med vann, søppel og kloakk og alt som hører med, høyere. Det er ikke rart de ber om penger.

15. juli stiger nok en gang prisene på offentlig transport her i Kiev. Det er vanlig med prisstigning, etter økonomisk teori skal det til og med være å ettertrakte med en viss inflasjon. Her i Ukraina er imidlertid stigningen 100 %, prisene på buss blir doblet, fra fire til åtte griven. Metroen skal også koste åtte, nå koster den fem. Etter norske forhold er det småpenger, umerkelig, et par kroner for hver reise, men for folk som bor og jobber her, og er avhengig av reise, blir denne femmeren hver dag en del av utgiften som spiser av inntekten.

I går, da vi kjørte hjem fra stranden med linje 118, kom det ombord en spesiell skapning. Han minnet litt om en professor, av den typen man sier om, at dette er en professor som ser ut som en boms. Klærne var gamle, slitte og falmede, hår og skjegg bustet og ustelt, slik det er når man har andre ting å tenke på, om det er viktige professorale emner, eller hvordan man skal klare seg gjennom de neste 24 timene. Han hadde også et plastskilt på brystet, et slik man får som identifikasjon når man er på kurs, og han hadde poser og en veske. Billetselgeren kom og ba ham kjøpe billett, og da var bløffen avslørt. Dette var nok ingen professor. De fire griven han trengte, hadde han ikke. Billettselgeren så ham kjøre de par hundre meterne til neste stopp, der han gikk av.

Solen skinner, Kiev presenterer seg fra sin beste side, overalt hvor turister kan tenkes å ferdes, er det lagt inn solide beløp for å gjøre det fresh og shiny, for å si de på engelsk. Det er imidlertid overflate, den overflaten vestlige turister og den vestlige verden liker å se, og den det offisielle Ukraina helst vil presentere. Det er ikke det riktige bildet. Det bildet består også av pensjonisten som graver gjennom søppelet, som står på gaten og ber om penger til tilfeldig forbipasserende, karen som kommer på bussen, og ikke har råd til kronen det koster.

Våpen til Ukraina

Vi har gode juledager hjemme i Norge. Men det er nyheter få vet om ute i den store verden egnet til å ødelegge enhver god stemning hos oss.

Jeg er i stuss hvor mye tid og krefter jeg skal bruke på det. Det gjør meg bare deprimert, sint og redd, og det gir meg en overveldende følelse av maktesløshet. Jeg kan ikke gjøre noe med dette uansett, så hvorfor ta belastningen med å engasjere meg?

Det er ikke frivillig at jeg gjør det. Det er ikke et valg jeg tar. Jeg kan ikke la være å ta til orde for noe som provoserer meg noe helt forferdelig, selv om jeg vet at mine stakkars ord ikke hjelper mot noe som helst.

Vår allierte USA har besluttet seg for å gi våpen til Ukraina. Disse våpnene skal brukes til å drepe mennesker der borte. Jeg vet ikke om det er noen vestlige medier som rapporterer det? Har det stått i noen norske aviser, blitt nevnt i NRK? Det er rystende nyheter, for få år siden var det stor diskusjon, og også ganske stor enighet om at å gi våpen til Ukraina ikke var særlig lurt. Det var Obama-administrasjonen. Her hjemme hos oss i Norge var det ingen som forsvarte å forsyne Ukraina med våpen, der gikk grensen.

Nå er den grensen brutt. Til øredøvende taushet. Og det Trump-adminstrasjonen, den vestlige medier og vestlige leg-intellektuelle er hysteriske etter å stemple som «Russlands-vennlig». Enkelte ser ut til å ville ha Trump avsatt på grunn av hans forbindelser til Russland, at det liksom skal være en nødutgang fra en president som nå en gang er demokratisk valgt, men som oppfører seg som en vandrende katastrofe.

Jeg har en ikke så altfor fjern slektning som har vært involvert i denne krigen, på ukrainsk side. Det er ikke noe tema, ikke når vi har snakket med ham, og ikke når jeg har snakket med de nære slekningene mine som er kona, og familien hennes. Det har ikke så veldig mye å si om det er ukrainsk eller russisk side, eller om inndelingen «ukrainsk» og «russisk» gir noen god mening. Det er en veldig vestlig tanke, dette her, at det finnes gode og dårlige sider i konflikter, og at vi i vest på nesten magisk vis alltid er i stand til å velge den moralsk riktige.

Jeg tror ikke lenger noe på det. Krig er vold, drap og grusomheter. Alt man lærer der, er å drepe hverandre, og at den som har de beste våpnene og største ressursene kan påføre sin egen vilje andre. Jeg er helt i mot, man skulle holde seg unna, ikke gripe til våpen, ikke sende våpen, ikke sende soldater, ikke krige utenfor egne landegrenser, og egentlig ikke krige innenfor landegrensene heller.

Det er akkurat nå ikke noe håp. Det er opprustning alle veier. Krigen i Donbass ser ut til å ville kunne fortsette med utømmelige ressurser fra stormaktene i alle fremtid, krig i muslimke land vil jeg holde meg unna fra å snakke om en gang. Ukraina er ødelagt av stormaktenes politiske spill, der vi i vest helt merkelig har overbevist oss selv om at vi ikke er en del av spillet, av vi liksom «bare vil det beste» og at vi er de eneste i verden med gode hensikter. Så når vi gir våpen til Ukraina for å drepe mennesker i Donbass, så er det gode våpen som dreper dårlige mennesker. Når Russland gjør ganske det samme, så er det onde Putin som ønsker egen makt og verdensherredømme.

Tilbake til julefeiringen.

Sirkus Saakashvili

Da krisen i Ukraina var mer intens og denne bloggen var mer politisk, skrev jeg en del om den tidligere georgiske presidenten, Mikhail Saakashvili. Den gang ble han sett på som en Vestens mann, mot korrupsjon, og for demokrati, og som en som skulle hjelpe Ukraina på sin vei mot å bli mindre russisk og mer europeisk. Jeg var sterkt kritisk til ham, som jeg var til det meste av det som foregikk i Ukraina, noe jeg også skrev om her på bloggen den gangen. Det var ikke så mange som skrev på den måten, da.

Nå, 4 år etter de første demonstrasjonene på Maidan, så er det få som snakker om Ukraina. Det som skjer der, får liten oppmerksomhet. Konflikten mellom Russland og Vesten – ledet av USA – har nå funnet seg andre arenaer, og mangelen på tillit har nådd nivåene fra den kalde krigens dager. Det gir helt god mening å si at vi er inne i en ny kald krig, mange av de gamle mekanismene er nå på plass, med gjensidig propaganda og dyrking av fiendebilder, mens en del andre ting er annerledes enn den gang.

At to av verdens stormakter ikke lenger er på god talefot med hverandre hadde vært en dyr pris å betale, om Ukraina hadde blitt et bedre land å leve i. Dessverre har vi bare betalt prisen, ikke fått levert varen. Ukraina har ikke blitt noe bedre, og det er heller ingen som later som lenger. Ukraina er i levestandard verre enn det var under Janukovitsj, den tidligere presidenten, og de har ikke fått bukt med korrupsjonen eller vanstyret de har lidd under siden Sovjetunionens oppløsing.

Ukraina har rett og slett maktet å få det verre. Etter 25 år med selvstyre og teknologisk utvikling. Og med startpunkt fra et notorisk ineffektivt og tungrodd sovjetisk system.

Mikhail Saakashvili tok makten i Georgia gjennom et kupp. Det ble fremstilt som en «fargerevolusjon», typisk for de tidligere sovjetrepublikkene. Felles for disse «revolusjonene» var at de skulle dra de tidligere sovjetrepublikkene i vestlig retning, og ut fra Russlands skygge og kontroll. Mikhail Saakashvili var Vestens og særlig USAs mann, tett opp til det republikanske partiet der. Han har tette kontakter til John McCain, har kalt opp en gate i hovedstaden etter George Bush, og har også vært buddy med Donald Trump, før denne ble president. Han startet en krig mot Russland, i håp om at han skulle få NATO-styrker trukket inn på sin side, og måtte spise slipset sitt på TV, da dette ikke gikk.

Siden ble han kastet fra makten i Georgia, og er der anklaget og etterlyst for korrupsjon. Det er et kjent trekk ved de tidligere sovjetrepublikkene. Om makten skifter, forsøker man alltid å få de gamle arrestert. Som man også arresterer (eller dreper) sine politiske rivaler og meningsmotstandere. Når det skjer i Russland, eller utført av «russiske sympatisører», så får det alltid stor oppmerksomhet i vestlige medier. Når det er «våre menn», de som liksom skal være «vestlige», så blir det fortiet. Det var således enorm oppmerksomhet over Janukovitsj, som arresterte Julia Timosjenko, men ganske stille om alle de nåværende president, Porosjenko, vil arrestere og arresterer.

Det er mot denne bakgrunnen sirkus Saakashvili må ses. Han er tidligere vant med å få Vestens støtte, og gå i mot regimer han kaller korrupte og kriminelle. Det lyktes ham i Georgia, men her i Ukraina er kritikken hans rettet mot en president som med stor brask og bram ble ført inn til makten med stor vestlig støtte. Porosjenko er Vestens prosjekt, ikke Russlands, og om Vesten allerede nå støtter at Porosjenko fjernes, så blir det veldig synlig hvor spektakulært Vesten med alle dets institusjoner her har feilet.

Så Saakashvili gjør alle de samme tingene, men når ikke frem til noen av de store vestlige mediene. Han blir nå filmet og fotografert av sine egne, og bildene av han og hans tilhengere blir lagt ut på sosiale medier, men det fremstår vel heller nettopp som et sirkus, enn som en politisk kamp å ta helt alvorlig. Saakashvili kom tidlig inn som en av president Porosjenkos mange rådgivere, og ble deretter satt inn som guvernør i det omstridte og russisk-vennlige Odessa. Der fikk han med amerikansk støtte og penger iverksatt noen høyprofilerte «reformer», men disse var nok mer synlige i mediene, enn i virkeligheten. Og de hadde ganske sikkert mer betydning der.

I alle fall mistet Saakashvili sin posisjon. Han kom på kant med Porosjenko, ble avsatt fra å være guvernør, og mistet også det ukrainske statsborgerskapet. Så Saakashvili er nå formelt statsløs.

Likevel reiste han altså inn i Ukraina nå tidligere i høst. Det var et iscenesatt sirkus, han krysset den polsk-ukrainske grensen, liksom båret frem av sine tilhengere. Den ukrainske statsmakten kunne ikke hindre ham. Ikke er jeg så sikker på om de egentlig prøvde.

Deretter møtte Saakashvili alltid levende Julia Timosjenko, hun har også ambisjoner på den storpolitiske arenaen, og hun spiller sine kort nøye. Så ble det stille om Saakashvili.

Inntil han i går plutselig ledet en demonstasjon a’la Maidan. Dette var mer sirkus enn sirkus, der han liksom maskert og med sekk over hodet, listet seg ut av hjemmet sitt, og over hustakene, alt på film, selvfølgelig, før han endte opp utenfor parlamentsbygningen. Der hadde han håndjern på høyre arm, og lar seg fotografere med dem på, mens han smilende viser V-tegnet i luften.

Alt er fritt tilgjengelig gjennom enkle søk på internett.

Det er ikke nødvendig å kommentere så mye mer. Saakashvili har støtte fra 1-2 prosent av den ukrainske befolkningen. Det er omtrent det samme som den russiske opposisjonspolitikeren Navalnyj har, men oppmerksomheten Navalnyj får for sine demonstrasjoner kan ikke sammenlignes med dem Saakashvili nå har fått. Porosjenko og den ukrainske statsmakten trenger ikke forsvare seg en gang. Det er ikke lenger noen som tar Saakashvili alvorlig. Og det er få som nå følger med på Ukraina.

Litt hverdagsliv i Kiev, litt politikk i Ukraina og en hund med et ødelagt ben

I dag morges da jeg trente i Hydropark hørte jeg plutselig en hund klynke noe inderlig. De fleste løshunder i Kiev er avlivet, jeg vet ikke om det er noen igjen i byen, verken i sentrum eller i utkanen, men her i Hydropark finnes det ennå noen. De tusler forskremte rundt på jakt etter noen som kan forbarme seg over dem, og gi dem en matbit. Det er et hardt liv, og noen vil kanskje argumentere med at det ikke er å forbarme seg over dem å gi dem mat, men tvert i mot å forlenge lidelsen med å la dem leve lenger. I den diskusjonen går ikke jeg, men klynkingen jeg hørte, det var fra en av disse hundene. Den holdt det ene benet opp, og la ørene tilbake, i et fortvilet forsøk på medynk og lindring. Andre hunder kom til for å se hva det var. Ikke vet jeg, men den haltet noen meter unna, uten å bruke den skadete foten, la seg ned, og begynte å slikke seg.

Det gjorde litt inntrykk på meg med denne hunden. Jeg tviler på den vil bli avlivet, eller vil få noen meningsfylt hjelp. Skaden i benet vil gro eller ikke, med naturens egen hjelp, og det er også naturen som vil bestemme om hunden vil klare seg. Livet er vanskelig nok for en løshund med alle fire bena i behold, mangler den bruken av det ene venter et liv i smerte og ulykke.

Denne dagen vet jeg ikke mer hvordan det gikk med hunden. Jeg fortsatte treningen min, og tok metroen hjem til en god og lang frokost. Dagen ble som mange av de andre dagene våre her, alle sammen reiste til stranden på venstre side av elven, der det forresten også finnes en løshund, skabbete og syk. Vi var lille Irina, Olia, Tasia, babusjka og jeg, Olia som vanlig med et ekstra ærende, slik at det var vi fire andre som satt utålmodige og ventet på buss nummer 118, etter at vi hadde sett den forrige gå fra oss akkurat i det vi kom. Men det at vi måtte ta denne andre, gjorde at vi kom i samme buss som konemor Olia allikevel, hun hadde kjøpt en sparkesykkel – samokat – til å bruke til og fra Datsjaen vår i Glivaka (tror ikke jeg skriver det riktig), eller til og fra busstoppen der og selve datasjen. Den gjorde stor lykke hos barna, og var sentrum for oppmerksomheten gjennom hele bussturen.

Sånt har jeg skrevet om mange ganger denne sommeren, den ene posten er den andre lik, slik den ene fine feriedagen vår ligner på den andre. Det bare små variasjoner hvor vi reiser, hva vi gjør, og hva vi opplever. Så jeg tenkte å sneie innom et tema jeg har latt ligge en god stund, den politiske situasjonen i Ukraina. Det er ikke så ofte vi blir minnet om den her nede, her er en og annen liten demonstrasjon, folk uttrykker frustrasjon og misnøye når de blir satt i gang, men folk flest vil som oss ikke bruke sommerdagene på noe som er negativt. Det blir som denne bloggen, fylt med sol og glede, men samtidig vel vitende at denne solen og gleden slett ikke er hele bildet.

Jeg kom over denne artikkelen i The Observer, tittelen er:

I Ukraina vinner pistol over loven – forræderi er overalt. Ingressen er kort og grei; Bare 1,9 % støtter president Petro Porosjenko.

Artikkelen, trykket under vignetten Opinon, er skrevet av en som heter Mikhail Klikushin. Han kan ellers se ut til å ha skrevet artikler som virker litt spekulative, men jeg kjenner ikke godt til ham, og i artikkelen jeg her skal gå gjennom, siterer han tall og kilder det går an å etterprøve.

De som er interesserte, kan lese artikkelen selv. Jeg skal bare parafrasere deler av den her, med noen små ekstra tillegg og kommentarer fra meg. Klikushin skriver om et ukrainsk ord for forræderi, Zrada, det er et ord jeg ikke kjenner, og jeg kan heller ikke bedømme at det er riktig at ukrainere ser zrada, forræderi, overalt rundt dem. Jeg vet de er dypt mistroiske til sine politikere, og til det politiske systemet, og at de har god grunn til å være det.

Da den gamle presidenten, Viktor Janukovitsj, drev og forhandlet med EU om en avtale, var et av kravene fra EU at han skulle frigi Julia Timosjenko. Det er hun damen med den lyse håret og fletten, hun ble et symbol på oransjerevolusjonen i 2004, og EU ville ikke la Janukovitsj få noen avtale, om ikke Timosjenko ble satt fri. De fleste som følger med vil huske dette, at det var mye snakk om Timosjenko, og at hun satt urettferdig innelåst. Som man kanskje husker, så var det til slutt Janukovitsj, og ikke EU, som takket nei til en avtale, Janukovitsj ville ikke underskrive, og det var det som utløste Maidan-protestene. Disse protestene var støttet av en samlet vestlig verden, EU- og NATO-landene, politikere og presse hånd i hånd, ingen kritiske røster, ganske samstemt. Protestene endte som kjent med at Janukovitsj ble jaget bort, Ukraina fikk et nytt styre, og Timosjenko ble sluppet fri fra fengselet. Nå fikk hun imidlertid ikke spille den rollen hun hadde tenkt seg, hun fikk ikke noen god mottagelse på Maidan, og måtte finne seg i en tilværelse i skyggen.

Nå er det snakk om å arrestere henne igjen. For den samme «forbrytelsen» Janukovitsj arresterte henne for, nemlig å underskive en dårlig gassavtale med Russland. Skal vi tippe den vestlige verden vil forholde seg taus, denne gang? Om Timosjenko blir arrestert på nytt?

Det er en ganske grell ironi i at det nye styret begår akkurat de samme politiske forbrytelsene som det gamle, utmerket illustrert i forfølgelsen av Timosjenko, og forsøket på å gjøre denne gassavtalen til en kriminalsak, og ikke en politisk sak. Ukraina har lang tradisjon i at de som kommer til makten arresterer sine forgjengere, og bruker loven mot sine politiske motstandere. Her er det veldig vanskelig å se noen forskjell mellom det nye styret, og det gamle. Som Klikushin skriver, Ernst and Young gjorde en rangering av 41 korrupte land, Ukraina kom på 41 plass.

Mange av politikerne som inntok scenen med brask og bram og store medieoverskrifter etter Maidan, er borte nå. Finansministeren, Natalie Jaresko, som jeg selv var så kritisk til, tenk å utnevne en utenlandsk finansminister? Et av landets viktigste ministerposter? Jaresko er fra USA, har amerikansk statsborgerskap, og har jobbet i den amerikanske statstjenesten. Hun fikk sitt ukrainske pass, samme dag som hun tiltrådte stillingen som finansminister, eller om det var dagen før. Hun beholdt sitt amerikanske statsborgerskap også, noe som vel var ganske påfallende, og nå har hun da også reist hjem til USA, der hun tjener godt over en halv million dollar i året på å føre tilsyn til finansene i Puerto Rico. Det er bare å lese artikkelen til Klikushin, om de andre som er forsvunnet.

Det gjør vondt å lese hvordan pensjoner og lønninger er falt. Pensjonen er nå på $60 i måneden, kanskje blir det $70, før Maidan var det $190. Gjennomsnittslønnen var $410, er nå $230. Prisen på leiligheter i Kiev faller med tosifrede prosent i året. Vi har tre eiendommer her i Kiev, i familiens eie, der prisene har falt med disse prosentene, men det er selvsagt ikke synd på oss, som klarer å holde på dem. Vi ringte gartneren vår, han vi har brukt litt på datsjaen, for å spe på lønnen hans for jobben i botanisk hage, men han jobbet ikke lenger i botanisk hage, og han var flyttet fra Kiev.

Det står mye mer i artikkelen. Om at landet nå er neddynget i gjeld, den er økende, i en synkende økonomi. Det står om at tilliten til politikerne er forsvunnet, om den noen gang har vært til stede. Verdt å merke seg er at dagens politikere er atskillig mer upopulære og har betydelig mindre tillit, enn de som ble kastet med Maidan. Lovløse tilstander har det også blitt. Det har det vært før også, men det nye er, som en opposisjonspolitiker sier det, at nå kan man bare bli drept, og så marsjerer morderen vekk, som ingenting.

Og så står det om hvordan tilliten til politikerne svinner hen. Hvordan noen politikere snakker om «diktatur», andre om «de lange knivers natt», begge deler som «løsning» på problemene landet er inne i. Jeg legger mest vekt på de økonomiske problemene, det er de som merkes blant folk flest. 60 % lever nå under fattigdomsgrensen, bare 5 -10 % har råd til å benytte seg av den nye visa-frie muligheten for reiser til Europa. Disse få hadde nok muligheten til å få reist til Europa tidligere også.

Der vi er på stranden, ser vi det ene militærflyet etter det andre fly inn til en Kievs mindre flyplasser, ikke hovedflyplassen Borispol. På avstand kan vi ikke bedømme nasjonaliteten til flyene, de ser ut til å være transportfly av noen art. Det er vanskelig for oss å avgjøre. I alle fall minner det oss om at Ukraina er et land i krig. I tillegg til alle de andre problemene.

Olia og jeg liker ikke disse flyene, men hva kan vi vel gjøre? Disse tingene skjer langt over hodene på oss, på så mange måter. Vi reiser med bussen hjem, den nye, 118, og lar tingene være som hunden med det vonde benet. Smertene er til å holde ut, når de ikke er ens egne.

 

Siste varme helgen på en stund

Denne helgen var det fremdeles rundt 30 grader her i Kiev. Fremover er det meldt mellom 20 og 25.

Natt til lørdag var konemor Olia som sov dårlig. Det skyldtes ikke lille Irina, med henne har vi lært. Når hun våkner om natten gir vi henne litt vann og et kjapt eventyr, så sovner hun raskt. Men kona, hun lå og leste på mobiltelefonen. Så da morgenen og dagen kom, ville hun bare sove.

Derfor ble det til at lille Irina og jeg tok ut på egen hånd etter frokosten. Det var varmt, men jeg orket ikke styre med ryggsekk og klær for å reise til stranden, ikke en gang badebukse. Min plan var Marinskij-parken, en tur jeg synes passer som lørdagsaktivitet. Men straks jeg var ute og lille Irisjka trippet skjønn og herlig ved siden av meg, så skjønte jeg at jeg hadde gjort noe dumt. Det var klart jeg skulle hatt med badetøy, så vi kunne ha slengt oss i en metro, og reist til Hydropark. Ennå angrer jeg litt på at vi ikke gjorde det.

Ikke at Marinskij-parken ikke byr på opplevelser. Både negative og positive. Nederst i enden av parken er plassen for vennskap mellom folkene. Det er laget til av russerne, selvfølgelig, for å symbolisere vennskapet mellom det russiske og det ukrainske folk. De har laget en vennskapsbue, og en skulptur typisk kommunismen og sovjettiden. Det viser de typiske «sovjetmenneskene», støpt i betong, grovhugde og maskinaktige, og lent fremover og med hammeren og sigden høyt hevet. Til høyre for disse er en samling ukrainere, også støpt av den samme kunstneren, som et overtydelig symbol på at den ukrainske historien ser frem mot «sovjettiden». Nå ser ukrainerne altså annerledes på det, og vet vel ikke helt hva de skal gjøre med denne skulpturen. Under melodi grand prix så malte de buen i regnbuefarger, for å symbolisere «den nye tid» i Ukraina. Og så malte de den ikke helt ferdig, for å symbolisere at «russerne ikke helt har sluppet taket», det ennå er litt igjen.

Symbolismen er kanskje fullendt når regnbuefargene nå er tatt helt bort, og buen er den samme, gamle grå. På plassen pleide det være rikelig med aktiviteter, karuseller og leker for barn, reneste tivoli, og mange kiosker og utsalg, kaffe, øl og is, og mye mer. Det var sydende liv, på denne plassen som også er et flott utsiktspunkt nordøstover i byen, oppover elven, og på slettene bak den. I fjor tok de bort ølsalget her, og i år var det tatt bort det meste. Den en gang så sydende plassen, var nå blitt ganske stusselig.

Så Irina og jeg forlot den raskt. Det lille barnet vårt gjorde en ganske bra prestasjon alderen tatt i betraktning, med å komme seg opp alle trappene til selve parken, helt selv. Alle som har vært her, vet dette er ikke verst for et barn som ennå ikke er tre.

Tapet av øl- og kaffesalg gjør noe med Marinskij-parken også. Det pleide være mange hyggelige fortauskafeer her, bare å sette opp en bod, og noen bord, så var det en slags kafe. Nå er alt dette vekk. Om det kan gjøre noe med alkoholismen i landet, så er det kanskje greit, men det gjør jo også noe med sommerstemningen for de som klarer å drikke med måte. Jeg er med lille Irina, og vi får en prøvesmak av en ny sportsdrikk, før jeg kjøper en is til hver av oss. Like ved er det konsert med politiets orkester, på scenen de har der. Det var rett som jeg tenkte, parken passer for en lørdagstur, men det er altfor varmt.

Målet med turen var egentlig lekeparken de har øverst. Det er søskenbarnet Tasia som har lokket Irina med at de har et hoppeslått der. Så hver gang vi spør Irina hvor hun vil, så svarer hun «Marinskij», på sitt vis. Nå er hun der. Dessverre er hoppeslåttet altfor varmt, der i solen, til at det gir mening for henne å hoppe og skli der, i bare kjolen og bare ben. Så det får vente.

I stedet reiser vi hjem, i det som på mange måter ble en litt amputert dagen. Den ble avsluttet med kraftig sommerregn, lyn og torden.

I dag insisterte jeg på ikke å gjøre samme feilen igjen, og fikk med meg Irina og Olia til stranden. Det var den vanlige ruten, buss nummer 118, så venstre side av veien. Tre busser med nummer 118 kjørte forbi oss, før kom oss inn i en, langt oppe i gaten. Det skyldtes at Olia ville gå og snakke litt, hun ville ikke vente på bussholdeplass, og hun ville også inn i en butikk og handle litt enkle leker til Irina. Mens dette skjedde, kunne Irina og jeg konstatere at buss 118 går ganske ofte. Også om søndagene.

Og der, på andre siden skjønte vi som vanlig at vi hadde gjort det rette. Jeg visste det jo på forhånd, men også Olia skjønte det. Hun kjøpte meg en kaffe, og gav Irina eplejuice å drikke. Ved neste kaffeutsalg kjøpte hun enda mer, nå en sukkerbombe av espresso, kokos, krem og sukker, og en sånn overflod av søtt at selv Olia syntes det ble for mye. Irina, derimot, drakk i vei, om enn det kan være spørsmål hvor mye espresso det lønner seg å få i en snart treåring.

På stranden var det som alltid deilig å bade, deilig å hvile. Og Irina hadde i tillegg til meg og vannet, nå også de nye lekene sine å interessere seg for. Hun har alle tiders ferie her nede i Kiev, så mye skal være sikkert. Kiev er barnevennlig.

Men vi ble ikke så lenge på stranden som vi pleier, og det var jeg som brøt opp. Jeg la merke til at det var to litt eldre jenter som ganske merkelig forsøkte å få leken fra lille Irina, og også presset henne mens hun gikk alene på til henne å være dypt vann. Jeg gikk selvfølgelig og hentet henne med en gang, og tok henne ut dit hun og jeg leker, og vi har vannet for oss selv, men det var noe litt merkelig med disse jentene, særlig hun ene.

Senere så jeg moren, og da ble litt av hvert forklart. Jeg tok en litt tilfeldig spasertur, tilsynelatende tilfeldig spasertur frem og tilbake på stranden, og kunne se det var rene fyllefesten på gang. Vodkaen ble drukket i literflasker, og noen hadde helt åpenbart fått for mye, og ikke bare denne dagen. Jeg syntes det var såpass ubehagelig at jeg ville forlate stedet. Olia var enig. Både Ukraina og jeg er veldig tolerante når det gjelder alkohol og fyll, men det er grenser for alt, særlig når det er barn til stede. Og det er ubehagelig når folk er så fulle og rare at man ikke helt kan vite hva de vil finne på.

Vi gikk det som en tur, over de fine gresshaugene og sanddynene i området. Det er naturen som den var, midt i storbyen. Her er det også mange som griller og har flasker både med det ene og det andre, men her er det som det skal være, og ikke som på stranden som vi forlot. På et tidspunkt tar jeg Irina på skuldrene, og på et annet tidspunkt går Olia for å kjøpe oss en øl og en is. Turen går videre til Livoberezjna, der vi tar metroen hjem til en overdådig kveldsmat laget av babusjka.

Diskusjonen om Canadas utenriksministers ukrainske bakgrunn

Da Christina Alexandra – eller Chrystia – Freeland overtok stillingen som Canadas utenriksminister etter Stephane Dion i januar i år, vakte det ikke så enorm oppsikt. Utenfor Canadas grenser ble det lagt litt vekt på at hun var Canadas første kvinnelige utenriksminster på 24 år, og at hun stod på listen over canadiere med nektet innreisetillatelse til Russland. Den listen havnet hun på i 2015. Hun skrev selv en artikkel om hvorfor, på Brookings, My Ukraine, and Putin’s big lie. Artikkelen er så velskrevet at det er sjelden politikere er i stand til å skrive sånn uten profesjonell PR-hjelp. Men så har jo også Freeland en fortid som journalist og forfatter. Det er i følge henne selv noe av årsaken at hun ble nektet innreisetillatelse.

I alle fall, artikkelen er et retorisk mesterverk. Hun skriver at hun var lei seg for innreiseforbudet, at hun «regner seg som russofil», at hun «snakker språket», har fordypet seg i og studert litteraturen. Så fortsetter hun med at hun også er en del av Canadas ukrainske samfunn, eller Ukrainian-Canadian community, og videre at besteforeldrene på morssiden flyktet fra Vest-Ukraina etter at Stalin og Hitler tegnet sin ikke-angrepspakt. Deretter er det kort om drømmen om et fritt Ukraina, «slik det hadde vært en kort periode i kaoset etter revolusjonen i 1917», men at de måtte leve i «politisk eksil».

Slik blir det tegnet en ganske gripende historie om en familie som måtte flykte fra hjemlandet sitt, leve i eksil, og greide seg som best de kunne, inntil tidene nå er blitt annerledes. Det blir referert til en del historiske kjennsgjerninger, Molotov-Ribbentrop-pakten, eller Stalin og Hitler, som det heter her, og om revolusjonen i 1917. Hun forteller om det ukrainske samfunn i Canada, det teller ganske mange, og består av flyktninger, som henne. Så er det hvordan hun har slått seg opp i Canada, blitt medlem av parlamentet, og hvordan hun som politiker og journalist har kritisert Russland, av grunner få kan være i mot, som hvordan oligarkerne har vokst frem og hvordan Russland kriget i Tsjetsjenia. Hun skriver ikke engang at hun har kritisert det, bare at hun har skrevet om det, som journalist. Og hun har aldri vært nektet visa, som hun skriver, inntil nå. Deretter er det om krisen i Ukraina, Freedland blir her tydelig provosert, men holder seg i skinnet og skriver aldri usaklig, om enn noe av det hun skriver som fakta, er diskutabelt, og blir diskutert, intenst. De diskusjonene skal ikke jeg gå inn i. Det er ikke den som er hovedsaken med dette innlegget mitt.

Jeg vil i stedet vise til en artikkel som ble publisert i OttawaCitizen. Det er en avis jeg ikke kjenner, men som jeg lenker til her fordi med den kommer man raskest inn til kjernen i denne historien her, og den diskusjonen som har oppstått rundt det. Når Freeland skriver om sine besteforeldre på morssiden, som flyktet fra Sovjetunionen etter Stalin-Hitler-avtalen, og som så levde på flukt og med drømmen om et fritt Ukraina, så er det en sannhet med visse modifikasjoner. Denne bestefaren samarbeidet med de tyske nazistene, noen han langt fra var alene om blant ukrainske nasjonalister. Det var strategien de ukrainske nasjonalistene valgte, de ville samarbeide med nazi-Tyskland for å kvitte seg med Sovjetmakten. Det er hva de som støtter dem i dag, sier om disse tingene. Men det er også en del av historien at de ukrainske nasjonalistene delte den nazistiske ideologien, de var voldelige som dem, og var med på masseutryddelse av russere, polakker og jøder. Så det er virkelig vanskelig å komme utenom en konklusjon om at disse ukrainske nasjonalistene ikke bare samarbeidet med de tyske nazistene, de var nazister selv også.

Dette er en del av historien man generelt skal være litt forsiktig med. Her er det mye gammelt hat som vekker sterke følelser når det kommer frem i lyset og blir diskutert, eller blir brukt i propagandaen for å nå politiske mål. Polakker, ukrainere og russere har begått mange stygge overgrep mot hverandre opp gjennom historien. Ønsket om hevn og rettferdighet blir raskt sterkere enn ønsket om forsoning. I dagens verden er det de som har blitt utsatt for russiske overgrep som har lettest for å vinne seg plass i den vestlige medieoppmerksomheten, det er polakkene, balterne, ukrainerne og de andre som møter forståelse, det er de som får sympati. At de også har begått ugjerninger blir bortforklart, bagatellisert eller glemt. Men for de som er utsatt for overgrepene eller hatideologien, så er det ikke så lett å bortforklare det, bagatellisere det, eller glemme det.

Begrep som «Alternative facts» og «Fake news» sitter løst nå om dagen. Det var også det Christina Freedland prøvde seg med, når familiefortiden på ny kom opp, nå etter at hun ble utenriksminister. Det står litt om det i Washington post, i en artikkel kalt Russia should stop calling my grandfather a Nazi, says Canada’s foreign minister. Jeg tar med hele sitatet hvordan hun uttaler seg, under en pressekonferanse der saken var at Canada fortsetter et militært treningsprogram i Ukraina i ytterligere to år (militært treningsprogram i to år, folkens, det er NATO, allerede det er nok til å få mange til å se rødt):

“I don’t think it’s a secret,” she told reporters after announcing a two-year extension of a Canadian military training mission in Ukraine. “American officials have publicly said and even (German Chancellor) Angela Merkel has publicly said that there were efforts on the Russian side to destabilize Western democracies, and I think it shouldn’t come as a surprise if these same efforts were used against Canada.”

«Jeg tror ikke det er noen hemmelighet», fortalte hun reportere etter å ha annonsert en toårig forlengelse av et canadisk militært treningsoppdrag i Ukraina. «Amerikanske tjenestemenn har offentlig uttalt og til og med (den tyske kansleren) Angela Merkel har offentlig sagt det er forsøk fra russisk side på å destabilisere vestlige demokratier, og jeg tror ikke det skulle komme som noen overraskelse om de samme forsøkene ble brukt mot Canada.

Hun avviser med andre ord hele greiene. Hun og hennes støttespillere viser også til at det er såkalte «prorussiske medier», som kommer med saken, og videre derfra til at det er en antiinformasjonskampanje fra Kreml, og fra Putin, og altså at målet er å «destabilisere vestlige demokratier».

Mon det. Jeg har for eksempel ikke noe slikt mål. Men jeg kan lese, og jeg kjenner historien lite grann. Det står også å lese i de to lenkene jeg har lagt ut, til Washington post og Ottawa citizen. Alt jeg nå skriver, tar jeg fra de to artiklene, og fra diskusjonene som har fulgt ut i fra dem. Bestefaren til Chrystia Freedland heter Michael Chomiak. Han vokste opp i en del av vestukraina som ble annektert av Polen i mellomkrigstiden, så det var visst ikke så veldig fra Stalin og Sovjetunionen de flyktet allikevel, ikke ennå i alle fall. Under nazi-okkupasjonen var han redaktør for en avis i Krakow, Krakivski vesti, en ren nazi-avis, ren nazi-propaganda. Dette er ikke russisk desinformasjon, men fra Los Angeles holocaust museum (om avisene Krakivski visti og Lvivski visti):

“The editorial boards carried out a policy of soliciting Ukrainian support for the German cause,” the Holocaust Museum noted. “It was typical, within these publications, to not to give any accounts of the German genocidal policy, and largely, the editions resorted to silencing the mass killing of Jews in Galicia. Ukrainian newspapers presented the Jewish Question in light of the official Nazi propaganda, corollary to the Jewish world conspiracy.”

«Redaksjonene førte en politikk med å oppfordre til ukrainsk støtte for den tyske sak», bemerket Holocaust museet. «Det var typisk innen disse publikasjonene ikke å gi noe regnskap for den tyske folkemordspolitikken, og i det store og hele, så brukte utgavene å tie om massemordet på jøder i Galicia (et område i det vestlige Ukraina og/eller østlige Polen). Ukrainske aviser presenterte det jødiske spørsmålet i lys av offisiell Nazi-propaganda, som en følge av den jødiske verdenskonspirasjonen.

Alt dette er Freedland selvfølgelig fullt klar over. Hun visste det også da hun kom med beskyldningene om «russisk desinformasjon». Hennes støttespillere, påfallende ofte fra demokratene i USA, har i kjent stil vært uforbeholdne i sin støtte, og stormet til konklusjonene om at russisk løgnaktighet og uredelighet ikke kjenner noen grenser, også familien til en stakkars flyktning, kan de angripe. Men så er det jo noe med det at også de som ble utsatt for volden og overgrepene til de tyske nazistene og deres støttespillere, har etterkommere, og sympatisører. Det er å gå litt over grensen, dette var folkemord, på kvinner, eldre og barn, det har ikke noe sidestykke i verdenshistorien. Det finnes ingen unnskyldning. Og det nytter heller ikke å komme med en bortforklaring, som at den stakkars bestefaren ikke hadde noe valg, han måtte samarbeide «for å berge livet». Han var redaktør for en avis. Det er litt mer enn bare å gjøre gode miner til slett spill. De ukrainske nasjonalistene og særlig de som støtter dem bør nok ta et oppgjør med seg selv, og hva sak de egentlig sklir ut i å støtte. Det ser virkelig rart ut, med alle såkalte liberale og progressive, som plutselig får det for seg at det ikke er så farlig å spre litt nazipropaganda, en tid der nazistene utrydder hundretusener og millioner fordi de tilhører en annen rase enn de selv.

En som lenge har talt russernes sak, uten at det på noen måte kan gå an å påstå at han står i ledetog med Putin, er Glenn Greenwald i The Intercept. Han har mye kredibilitet i de riktige miljøene, for han var en av dem som hjalp Edvard Snowden å publisere sin informasjon om hva den amerikanske etterretningsorganisasjonen NSA egentlig drev med. Greenwald er også åpen homofil, med en latino-partner, så verken beskyldninger om homofobi eller fremmedfrykt biter på ham. Skitten man pleier å kaste på de som er kritisk til vestlig mediedekning av Russland, fester seg ikke på ham. Greenwald er svært aktiv på Twitter, og man kan se at han er mektig irritert på alle de moralske bedreviterne – ofte fra demokratisk side – som er så raske til å tro på alt negativt om Russland, og like raske til å forsøke å sverte alle som forsøker å modifisere dette bildet. Han har også tatt tatt i denne saken, med det enkle spørsmålet, hvordan kan Freedland i 20 år ha tiet om familiens Nazi-fortid? Hvorfor går hun ikke enkelt ut og tar avstand? Hvorfor kaller hun det «russisk desinformasjon», når det er åpenbart at denne «desinformasjonen» verken er «desinformasjon» eller «russisk». Det er ganske enkelt kjensgjerninger.

Stormen pågår på Facebook og på Twitter. I akkurat denne saken ser prorusserne ut til å vinne, uten at det vil komme til å ha så mye å si. Forholdet mellom Canada og Russland er noe bedret, sammenlignet med sånn det var tidligere, slik det også er blitt det mellom Russland og de skandinaviske landene. Det er nå noe mer kontakt. Russiske styresmakter er heller ikke interessert i å fyre opp dårlig stemning med Canada, de har ingen interesse av at det blir konflikt med Canadas utenriksminister, det er generelt en grov forregning at Russland, Kreml og Putin kontrollerer alle såkalte «prorussiske»-nettsteder som dukker opp i ulike land. Også på prorussisk side finnes det myriader av folk som skriver og poster og mener ut i fra det de mener er riktig, og ofte har de også noen gode og gyldige poeng. Som her, for eksempel.

Kanskje kan vi også se en tendens til at den veldige demonisering av Putin og alt russisk er i ferd med å slå litt tilbake på de svertingen kommer fra. Glenn Greenwald skulle jo være et godt eksempel, han er ingen republikaner, han er verken kristen eller konservativ, han er nettopp en slik demokratene skulle hatt stemmene til, men nå har de satt ham og hans like ettertrykkelig på motstanderens banehalvdel. På engelsk har de lansert et uttrykk, energizing, jeg lurer på om jeg først så det hos Katherina vanden Heuvel, redaktøren i The nation, at all svertingen av Trump bare bidrar til å gi støttespillerne hans mer energi. Uten sammenligning for øvrig. I hvert fall er det klart at de som synes hatpropagandaen mot Russland går for langt, og at vi heller burde prøve å finne ut av det med vår store nabo i øst, denne gruppen får energi og tar til nettet når desinformasjonen blir for drøy fra den andre siden, når man får det til å virke som om man flykter fra Stalin og Hitlers redselsfulle regimer, når det man egentlig flykter fra, er straffen man vil få fordi man har samarbeidet med de tyske nazistene og okkupantene.

 

 

Ukrainas tidligere statsminister, Jatseniuk, på BBC Hardtalk

Arsenij Jatseniuk var sammen med bokseren Vitalij Klitsjko og den ytre høre nasjonalisten, Oleg Tjagnibok, en av de politiske frontfigurene  under demonstrasjonene på uavhengighetsplassen i sentrum av Kiev for tre år siden. Det var Jatseniuk den amerikanske viseutenriksministeren Victoria Nuland ville ha inn i det politiske lederskapet, under en lekket telefonsamtale (lagt ut på YouTube) med den amerikanske ambassadøren i Kiev, Geoffrey Pyatt. Det var også Jatseniuk som ble statsminister, og siden han snakket godt engelsk og til en viss grad greide å tilpasse seg hva vestlige medier ønsker å høre, så ble han en slags talsmann også for oss. Folk som kan russisk og ukrainsk, og fikk se hva han sa på sitt eget språk og hva han tidligere har uttalt, fikk naturligvis et ganske annet bilde av ham enn det som ble presentert den gang. Den gang fikk uttalelsen hans stå uimotsagt, at han som en slags politisk martyr, skulle ofre seg for landet og lede en politisk kamikaze-regjering, et politisk selvmordsprosjekt, stilt overfor de enorme utfordringene Ukraina hadde foran seg. Det er vel neppe å trekke det for langt at han og landet hans vant vår sympati.

Den euforiske gleden varte mer eller mindre gjennom 2014, selvfølgelig alvorlig forstyrret av hva som skjedde med halvøyen Krim og «antiterroroperasjonen» som utviklet seg til ren krig i Donbass. Alt dette gikk det an å gi Russland skylden for, og ukrainske politikere, inkludert Jatseniuk, fikk opptre uforstyrret i vestlige medier, som reformvennlige, demokratisk innstilte politiske ledere, i et land Russland forsøker å rive i stykker for å beholde under sin innflytelse. Gjennom hele 2014 og store deler av 2015 gikk det ikke godt an å påpeke at Ukraina hadde andre problemer enn de russiske, og at det også er andre som forøsker å rane til seg landets ressurser, enn russerne. De ukrainske politikerne, og ukrainske makthaverne, som stort sett var de samme som landet alltid hadde hatt, fikk fortsette med sitt, og skylde alle landets problemer på Russland. Ble det bråk, gikk det bare an å si at Russland hadde vist sitt sanne ansikt med annekteringen av Krim, og med krigen i Donbass, så nå var det bare å ruste opp og forsvare seg, og sørge for å opprettholde sanksjoner og propaganda mot Russland, slik at alle holdt oppmerksomheten rettet mot andre problemer enn de ukrainske.

Samtidig falt den ukrainske økonomien med tosifrede prosenter, fra de kritiske nivåene som hadde ført til Maidan-protestene. Landet pådro seg gjeld, ikke bare fra Russland, men også fra IMF og andre vestlige institusjoner, med alt det slike lån fører med seg. Hellas har vel kanskje en gang for alle fjernet bindet for øynene om hva disse lånene er for noe, og innbilningen om våre lån alltid er av det gode lån, mens russiske lån og lån fra andre land vi er i mot, alltid er politiske, sleipe og slikt det følger en baktanke med. For vanlige mennesker i Ukraina har livene blitt veldig mye verre. De har nå Europas laveste inntekter, ganske utrolig i et ressurssterkt land som Ukraina, den av sovjetrepublikkene med «best utsikter» da unionen gikk i oppløsning.

Nå i år og i fjor har Ukraina druknet litt i andre nyheter. Det går jo ikke så bra der nede, og medieflokken liker jo bedre historien om «et folk som reiser seg mot det autoritære styret» enn historien om at «det ene autoritære styret ble skiftet ut med et annet». Vestlige medier tok jo ganske feil om hvordan det ville gå i Ukraina, optimismen var ubegrunnet, og det ville folk skjønt om de hadde tatt seg litt bedre tid på å sette seg inn i situasjonen, eller hørte på eksperter som hadde gjort det. I stedet ble mikrofonene gikk til politikere, kommentatorer og tenketankere som har satt sin karriere på å spre det liberale, kapitalistiske demokratiet over hele verden,  den vestlige og amerikanskledede verdensordenen, systemet de alle var en del av og hadde sine posisjoner i. Det har fulgt en periode hvor militære kommandører i NATO og etterretningskilder i CIA, NSA og FBI plutselig er «pålitelige kilder», også når de opptrer anonymt, og om man forsøker å påpeke dette, blir man raskt stemplet som antiliberal, antidemokratisk og – som alltid til slutt: pro Putin.

Ukraina har forsvunnet litt i alt dette. Krigen har blusset opp igjen i Donbass, med nye beskyldninger fra begge sider om at det er motparten som har begynt, og det er også innført en blokade av kull fra området. Dette skal det være den ultranasjonalistiske gruppen Høyre sektor som står for, og målet skal være å «lamme økonomien i Donbass» (som om det skulle være nødvendig), men det lammer jo oså økonomien ellers i Ukraina, siden landet trenger dette kullet. Få skriver om dette. Donald Trump, hacking og alt støyen om alle disse tingene har overtatt helt. Ukraina er overlatt til seg selv. De nye makthaverne kan stjele fra budsjettene og ta opp nye lån å stjele penger fra, slik de alltid har gjort.

Men i går dukket plutselig en av de gamle «heltene» opp i BBC Hardtalk. Det er en helt som mildt sagt har falt fra den litt opphøyde posisjonen han fikk etter Maidan, med å være statsminister i Ukraina og talerør i vestlige medier, stadig på besøk i Washington og europas viktige hovedsteder, for å ta smilende bilder av seg selv og statsledere «mot Russland». Det gikk under radaren at oppslutningen hans i Ukraina falt til under 2 %, at partiet han opprettet og som gjorde det bra i det første, litt spesielle, parlamentsvalget etter Maidan, men som så straks gjorde det så dårlig at det ikke engang ville stille opp i lokalvalgene, det ville blitt for pinlig. Det var heller ikke mange som fikk med seg at Jatseniuk måtte gå av, varslet i uker og måneder, og at Groismann har overtatt, en person de aller, aller færreste i vesten vet hvem er, som ikke snakker engelsk offentlig, og som ikke blir fotografert sammen med den vestlige, politiske eliten.

Nå var imidlertid Jatseniuk i England, og i den forbindelse stilte han opp i BBC Hardalk, med programleder Stephen Sackur. Endelig ble spørsmålene stilt, som skulle vært stilt i årevis. Endelig fikk ikke Jatseniuk lov til å slippe unna med billige beskyldinger om at Russland har skylden, at Putin har planer om å innvadere Europa, at den vestlige verden står under stor og øyeblikkelig fare fra Putins autoritarisme, alle slike lettkjøptheter ble ignorert, og Jatseniuk ble endelig stilt til ansvar for hva han og andre ukrainske politikere har gjort, hva som egentlig skjer i landet.

Det er på høy tid. Og sannsynligvis altfor sent.

Programmet skal finnes på lenken under.

http://www.bbc.co.uk/programmes/p04v48h7

det

Friske igjen

I går kunne jeg endelig ta en morgentur ned til treningsparken Katsjalka igjen. Det er en ennå litt rusk igjen i kroppen, så jeg løp bare kvarteret frem og tilbake til metroen Arsenalnaja, og kjørte de to stoppene derfra. I tillegg hadde jeg på tykk treningsbukse, og genser. Temperaturen på mobilen viste da også en kuldegrad, og «føles som» -8. Halvannen uke uten trening gjør at jeg har litt gangsperr i dag, og dropper treningen for en morgenpost i stedet.

Det var en dramatisk dag i kandidatturneringen i sjakk i Moskva i går. Russeren Sergej Karjakin – som en gang var ukrainsk statsborger -, slo tilbake etter tapet mot inderen Anand dagen før, og vant tilsynelatende enkelt mot bulgareren Topalov. Topalov har selv uttalt at han ikke er topp motivert til denne turneringen, og lenge var usikker på om han i det hele tatt ville stille. Han spiller på gøy, tar store sjanser, og er ikke så nøye som de andre på om det blir seier eller tap. Denne dagen var det en stor fordel for Karjakin. Bulgareren prøvde siciliansk forsvar mot Karjakins e4. Det leder gjerne til friskt angrepsspill med kongeangrep på hver sin fløy, midt i blinken for Karjakin. Han virket også godt forberedt, motivert og fokusert, han utspilte Topalov, og stod til seier etter få trekk.

Godt for Karjakin var det også at inderen Anand nokså uventet tapte stort mot amerikaneren Nakamura, som til det har hatt en elendig turnering. Men Nakamura har tradisjonelt hatt et godt tak på Anand, er nokså alene i sjakkverdenen om det, og spillet for inderen gikk skeis med en gang. Det var nesten pinlig så han ble utspilt allerede i åpningen, og fikk en stillig som kan minne om sånne amatører får når de spiller mot mestere. Brikkene stående i hytt og vær, og helt åpen kongestilling. Veldig merkelig etter det svært gode partiet mot Karjakin dagen før, for Anand.

Resultatene gjør at Karjakin ligger meget godt an nå som det er to runder igjen. Han leder over rivalen Caruana på kvalitet, som det heter, eller tiebreaks, på engelsk. Hadde Anand klart remis i går, var det Caruana som ville ledet på kvaliteten. Så jevnt er det. Men selv om det er nesten helt likt, er det Karjakin som er lite grann foran, og siden han skal ha hvit mot Caruana i siste runde, står han frem som klar favoritt. Før lå det an til at Karjakin måtte vinne med hvitt mot Caruana. Nå er det Caruana som kanskje må vinne med svart mot Karjakin. Siden det er hvit som begynner, er det Karjakin som har fordelen, og på aller høyeste nivå har dette en god del å si. Det er imidlertid en runde igjen før sisterunden, der Caruana har hvit mot russeren Svidler, og Karjakin svart mot armeneren Aronian. Den runden er klart vanskeligst for Karjakin. Så det er kanskje her Caruan må håpe det blir avgjort. Han må vinne over Svidler, eller så må Karjakin tape mot Aronian. Siden tittelkampen mot Magnus Carlsen i november er i New York, er det viktig for amerikanerne å få en av sine egne, det vil gi mer oppmerksomhet, og det er gøy med hjemmebane. Jeg holder imidlertid med Karjakin, og var veldig glad for sånn det gikk i går.

Med oss gikk det også ganske godt i det som forhåpentligvis var den siste, kalde dagen. Konemor Olia fikk flyt i eksamenslesingen i statistikk, endelig forstod hun dette med normalfordelingen og binomisk fordeling, hun tegnte grafer i geogebra og skjønte formler og symboler, hun ville være hjemme og lese, mens lille Ira og jeg gikk ut. Godt kledd. I fire lag gensre og to-tre lag bukser så hun ut som en klump i den store kunstpelsen hun har ytterst. Skoene er også altfor store, arvet etter søskenbarnet, slik at hun kan ha tykke sokker i dem, uten at de blir for små. Dette holder henne varm, men minsker bevegeligheten hennes.

Den opprinnelige planen var å ta bussen et sted, gjerne høydene langs elvebredden, men i stedet tuslet vi bare de par hundre meterne opp mot sentrum av Petsjersk, krysset med metrostasjonen. Jeg brukte tiden også til å gå gjennom russiske gloser på Anki, og som vanlig fotografere flittig. Lille Irina er veldig søt i den pelsen, og ser ikke ut til å la seg sjenere av at hun knapt kan bevege seg. Hun vagger omkring, peker på biler og busser, og prøver å klatre over gjerder og opp på benker likevel. Når hun blir sliten, vil hun bæres litt. Og det er slik vi kommer oss fremover.

Noen ganger når det er trygt for biler og andre ting går jeg foran, og hun kommer etter. I andre tanker som jeg så ofte er, kan jeg glemme vesle Irisjka for en stund. På plassen foran administrasjonsbygningen i byen – den ligner forresten litt på den i Sandnes, en skikkelig murblokk, ingenting for estetikken her -, så kom jeg kanskje 40-50 meter foran henne, før jeg snudde meg for å se hvor hun var blitt av. Da hadde hun satt seg ned, og i de gigantiske klærne var det ikke helt enkelt å komme seg opp igjen. De første middelaldrende kievianere var allerede begynt å flokke seg om henne. Hva var dette? Et godt kledd, vakkert barn, alene her? De så seg om etter foreldrene, men i feil retning, opp mot selve plassen, der det var flest folk. Jeg kom fra andre siden, den som går vekk fra sentrum, og sa på russisk «hun er med meg», «hun er med meg», alt er under kontroll. Det ble en morsom liten episode, jeg reiste henne opp, de spurte hva hun het, og alle smilte.

Utenfor en liten lekepark bak den første boligblokken sørøst for plassen traff vi en mor og to små barn som rant på en lang sklie, eller rutsjebane, som det også heter på norsk. Irina stoppet opp og så på den. Hun blir veldig initiativrik, slike øyeblikk. Det må være morens gener, hun kaster seg inn i det, ivrig etter kontakt med andre, mens jeg er norsk og mer forsiktig i starten. Til gjengjeld er jeg god på å bli godt kjent og nær venn med mange ulike mennesker, når kontakten først er oppnådd. Der er kona annerledes, hun er rask på den første kontakten, men lar det så gjerne bli med det. Hennes sosiale nettverk er lite, og det virker på meg og hun sier selv det er slik hun vil ha det. Det gjenstår å se hvordan vår lille Irina blir.

Her, med disse to små barna, vant hun ikke helt frem med smilene og gledeshylene hun prøvde med først. Hun stod ved rutsjebanen, og så på når de rant. Da de var nede, og satt på en benk, gikk hun mot dem. Siden hun ikke kan snakke, og ikke har kommet så langt i tenkingen ennå, så er det ikke så mye mer hun kan gjøre enn å stå der. De to barna, særlig hun eldste, er interesserte, men de vet jo ikke helt hva de skal gjøre. De kan ikke akkurat ta henne med og leke.

Snart skal de gå, og moren tar de to barna i hver hånd, og tusler av gårde mot boligblokkene som nå kommer på rekke og rad. Da de har kommet et stykke unna, smiler lille Irina for full kraft, løfter den lille hånda, og roper fornøyd på klingende norsk «hade». De to barna er for langt unna til å høre hva hun roper, men de ser at hun vinker, og de vinker ivrig tilbake. Jeg vinker også, det samme gjør moren. Kontakt er oppnådd. «Hade», «hade», gjentar Irina, jeg forsøker å rette til russiske «poka», men til ingen nytte. Det norske «hade» og det norske «toge'» har limt seg fast. Det er de to ordene hun bruker.

Et delmål for turen var at vi skulle til en liten sjappe jeg vet om, og kjøpe øl. Jeg har kommet til at jeg vil støtte disse små butikkene, som ikke er med i noen kjede, og som ikke kan være så effektivt drevet. Derfor er det også en tanke dyrere. De kronene har jeg råd til. I den lille butikken, som var enda mindre enn jeg trodde, det var mer som to kott, enn en butikk. I det ene lille rommet stod kjøleskapene med øl og kald drikke, i det andre enda flere kjøleskap, og et bitte lite utvalg bakst, melkeprodukter, kjøttpålegg og godteri. I denne lille butikken var de to barna, og moren. Nå var de de som kom bort til oss, og nå snakket de. De spurte hva vi het, hvor gammel Irina var, og de sa de selv var to og fire, og de sa hva de het, og moren. Jeg ble nesten litt flau for å kjøpe øl, jeg skulle jo ha i halvannenliters flasker, og jeg skulle ikka ha noe annet. Jeg ville ikka ødelegge det koselige inntrykket med faren som var ute på tur med barnet. Så jeg ventet til de hadde gått, og vi på ny hadde vinket og satt «poka, poka», før jeg kjøpte flaskene mine.

Med dem og Irina i armene haltet vi oss hjem i tide til å få med oss runden i kandidatturneringen i sjakk. Mama Irina var også klar med suppen, kjøttfull og kraftig, står seg godt til ølet jeg hadde kjøpt. Sjakk er slik at man trenger ikke følge så intenst, man har tid til å mate barnet eller leke litt med henne om det trengs, og man kan også gjøre andre ting. Konemor Olia fortsatte å lese, mens lille Irina og søskenbarnet Tasja tuslet rundt og fant på moro, eller fordypet seg i filmer på YouTube.

Jeg tenkte også å ta med litt om mordet på han advokaten som forsvarte de to russerne arrestert i Donbass, her nede. Det gjorde litt inntrykk på oss, han ble jo drept i Kiev, mens vi var her. Det virker åpenbart at han ble drept nettopp fordi han forsvarte disse russerne. Han ble utsatt for vold, og så skutt. Dette var for å skremme. Og det klarer de.

Jeg har fått med meg at det var masse oppmerksomhet rundt den ukrainske piloten som nylig ble dømt i Russland for en eller annen forbytelse i Donbass, om hun hadde ledet artilleriild mot to russiske journalister, slik at de ble drept, eller hva det var. Hun ble i hvert fall dømt, og det er blitt fordømt, av en samlet vestlig verden. Jeg kjenner ikke saken godt, hadde ikke tenkt å skrive om den, men kjenne den godt gjør i anstendighetens navn heller ikke de journalistene og kommentatorene som ser seg i stand til å skrive side opp og ned om hva dette var for noe. På et øyeblikk er de i stand til å se at dette er justismord, hun må sendes tilbake til Ukraina. USAs utsending til FN, Samantha Power, har også engasjert seg, og uttalt at sånn er det som skjer i «oppnedlandet» Russland.

De to russerne den drepte advokaten skulle forsvare er slik jeg har forstått det de som ble fanget skadet, og som før de fikk behandling til stor ståhei uttalte at de var russiske soldater i det russiske systemet, og at det var russere sendt av Russland i Donbass, det var ikke bare frivillige, som det ellers blir uttalt fra offisielt hold i Russland. Nå har de gått tilbake på denne uttalelsen. Jeg er ikke helt sikker på hva de nå egentlig er siktet for, men det er forståelig og fair at de nå skal i rettsak for å ha oppholdt seg i Donbass og deltatt i krigen. De kan også godt bli dømt for min del, noe de utvilsomt vil bli, siden det ukrainske rettsystemet ikke er det grann bedre enn det russiske. Var det opp til meg å gjette, var det heller verre.

Det er imidlertid ikke opp til meg å gjette. Derimot har jeg rett til å være bekymret og irritert over at ukrainske nasjonalister fritt kan drepe journalister, advokater og politikere som ikke deler deres syn på hvordan tingene skal være her nede. Det er ikke et ord til fordømmelse fra den vestlige verden, selv om dette temmelig åpenbart er et stort problem i dagens Ukraina. Man blir skutt og drept for meningene sine her, for å utføre jobben sin. Ingen av de tidligere mordene er oppklart, heller ikke volden og truslene. Nasjonalistene går alltid fri for den bøllete, truende og skremmende oppførselen sin. Det skal ikke mye til å gjette at de går fri denne gangen også. Til øredøvende taushet fra den vestlige verden.