Diskusjonen om Canadas utenriksministers ukrainske bakgrunn

Da Christina Alexandra – eller Chrystia – Freeland overtok stillingen som Canadas utenriksminister etter Stephane Dion i januar i år, vakte det ikke så enorm oppsikt. Utenfor Canadas grenser ble det lagt litt vekt på at hun var Canadas første kvinnelige utenriksminster på 24 år, og at hun stod på listen over canadiere med nektet innreisetillatelse til Russland. Den listen havnet hun på i 2015. Hun skrev selv en artikkel om hvorfor, på Brookings, My Ukraine, and Putin’s big lie. Artikkelen er så velskrevet at det er sjelden politikere er i stand til å skrive sånn uten profesjonell PR-hjelp. Men så har jo også Freeland en fortid som journalist og forfatter. Det er i følge henne selv noe av årsaken at hun ble nektet innreisetillatelse.

I alle fall, artikkelen er et retorisk mesterverk. Hun skriver at hun var lei seg for innreiseforbudet, at hun «regner seg som russofil», at hun «snakker språket», har fordypet seg i og studert litteraturen. Så fortsetter hun med at hun også er en del av Canadas ukrainske samfunn, eller Ukrainian-Canadian community, og videre at besteforeldrene på morssiden flyktet fra Vest-Ukraina etter at Stalin og Hitler tegnet sin ikke-angrepspakt. Deretter er det kort om drømmen om et fritt Ukraina, «slik det hadde vært en kort periode i kaoset etter revolusjonen i 1917», men at de måtte leve i «politisk eksil».

Slik blir det tegnet en ganske gripende historie om en familie som måtte flykte fra hjemlandet sitt, leve i eksil, og greide seg som best de kunne, inntil tidene nå er blitt annerledes. Det blir referert til en del historiske kjennsgjerninger, Molotov-Ribbentrop-pakten, eller Stalin og Hitler, som det heter her, og om revolusjonen i 1917. Hun forteller om det ukrainske samfunn i Canada, det teller ganske mange, og består av flyktninger, som henne. Så er det hvordan hun har slått seg opp i Canada, blitt medlem av parlamentet, og hvordan hun som politiker og journalist har kritisert Russland, av grunner få kan være i mot, som hvordan oligarkerne har vokst frem og hvordan Russland kriget i Tsjetsjenia. Hun skriver ikke engang at hun har kritisert det, bare at hun har skrevet om det, som journalist. Og hun har aldri vært nektet visa, som hun skriver, inntil nå. Deretter er det om krisen i Ukraina, Freedland blir her tydelig provosert, men holder seg i skinnet og skriver aldri usaklig, om enn noe av det hun skriver som fakta, er diskutabelt, og blir diskutert, intenst. De diskusjonene skal ikke jeg gå inn i. Det er ikke den som er hovedsaken med dette innlegget mitt.

Jeg vil i stedet vise til en artikkel som ble publisert i OttawaCitizen. Det er en avis jeg ikke kjenner, men som jeg lenker til her fordi med den kommer man raskest inn til kjernen i denne historien her, og den diskusjonen som har oppstått rundt det. Når Freeland skriver om sine besteforeldre på morssiden, som flyktet fra Sovjetunionen etter Stalin-Hitler-avtalen, og som så levde på flukt og med drømmen om et fritt Ukraina, så er det en sannhet med visse modifikasjoner. Denne bestefaren samarbeidet med de tyske nazistene, noen han langt fra var alene om blant ukrainske nasjonalister. Det var strategien de ukrainske nasjonalistene valgte, de ville samarbeide med nazi-Tyskland for å kvitte seg med Sovjetmakten. Det er hva de som støtter dem i dag, sier om disse tingene. Men det er også en del av historien at de ukrainske nasjonalistene delte den nazistiske ideologien, de var voldelige som dem, og var med på masseutryddelse av russere, polakker og jøder. Så det er virkelig vanskelig å komme utenom en konklusjon om at disse ukrainske nasjonalistene ikke bare samarbeidet med de tyske nazistene, de var nazister selv også.

Dette er en del av historien man generelt skal være litt forsiktig med. Her er det mye gammelt hat som vekker sterke følelser når det kommer frem i lyset og blir diskutert, eller blir brukt i propagandaen for å nå politiske mål. Polakker, ukrainere og russere har begått mange stygge overgrep mot hverandre opp gjennom historien. Ønsket om hevn og rettferdighet blir raskt sterkere enn ønsket om forsoning. I dagens verden er det de som har blitt utsatt for russiske overgrep som har lettest for å vinne seg plass i den vestlige medieoppmerksomheten, det er polakkene, balterne, ukrainerne og de andre som møter forståelse, det er de som får sympati. At de også har begått ugjerninger blir bortforklart, bagatellisert eller glemt. Men for de som er utsatt for overgrepene eller hatideologien, så er det ikke så lett å bortforklare det, bagatellisere det, eller glemme det.

Begrep som «Alternative facts» og «Fake news» sitter løst nå om dagen. Det var også det Christina Freedland prøvde seg med, når familiefortiden på ny kom opp, nå etter at hun ble utenriksminister. Det står litt om det i Washington post, i en artikkel kalt Russia should stop calling my grandfather a Nazi, says Canada’s foreign minister. Jeg tar med hele sitatet hvordan hun uttaler seg, under en pressekonferanse der saken var at Canada fortsetter et militært treningsprogram i Ukraina i ytterligere to år (militært treningsprogram i to år, folkens, det er NATO, allerede det er nok til å få mange til å se rødt):

“I don’t think it’s a secret,” she told reporters after announcing a two-year extension of a Canadian military training mission in Ukraine. “American officials have publicly said and even (German Chancellor) Angela Merkel has publicly said that there were efforts on the Russian side to destabilize Western democracies, and I think it shouldn’t come as a surprise if these same efforts were used against Canada.”

«Jeg tror ikke det er noen hemmelighet», fortalte hun reportere etter å ha annonsert en toårig forlengelse av et canadisk militært treningsoppdrag i Ukraina. «Amerikanske tjenestemenn har offentlig uttalt og til og med (den tyske kansleren) Angela Merkel har offentlig sagt det er forsøk fra russisk side på å destabilisere vestlige demokratier, og jeg tror ikke det skulle komme som noen overraskelse om de samme forsøkene ble brukt mot Canada.

Hun avviser med andre ord hele greiene. Hun og hennes støttespillere viser også til at det er såkalte «prorussiske medier», som kommer med saken, og videre derfra til at det er en antiinformasjonskampanje fra Kreml, og fra Putin, og altså at målet er å «destabilisere vestlige demokratier».

Mon det. Jeg har for eksempel ikke noe slikt mål. Men jeg kan lese, og jeg kjenner historien lite grann. Det står også å lese i de to lenkene jeg har lagt ut, til Washington post og Ottawa citizen. Alt jeg nå skriver, tar jeg fra de to artiklene, og fra diskusjonene som har fulgt ut i fra dem. Bestefaren til Chrystia Freedland heter Michael Chomiak. Han vokste opp i en del av vestukraina som ble annektert av Polen i mellomkrigstiden, så det var visst ikke så veldig fra Stalin og Sovjetunionen de flyktet allikevel, ikke ennå i alle fall. Under nazi-okkupasjonen var han redaktør for en avis i Krakow, Krakivski vesti, en ren nazi-avis, ren nazi-propaganda. Dette er ikke russisk desinformasjon, men fra Los Angeles holocaust museum (om avisene Krakivski visti og Lvivski visti):

“The editorial boards carried out a policy of soliciting Ukrainian support for the German cause,” the Holocaust Museum noted. “It was typical, within these publications, to not to give any accounts of the German genocidal policy, and largely, the editions resorted to silencing the mass killing of Jews in Galicia. Ukrainian newspapers presented the Jewish Question in light of the official Nazi propaganda, corollary to the Jewish world conspiracy.”

«Redaksjonene førte en politikk med å oppfordre til ukrainsk støtte for den tyske sak», bemerket Holocaust museet. «Det var typisk innen disse publikasjonene ikke å gi noe regnskap for den tyske folkemordspolitikken, og i det store og hele, så brukte utgavene å tie om massemordet på jøder i Galicia (et område i det vestlige Ukraina og/eller østlige Polen). Ukrainske aviser presenterte det jødiske spørsmålet i lys av offisiell Nazi-propaganda, som en følge av den jødiske verdenskonspirasjonen.

Alt dette er Freedland selvfølgelig fullt klar over. Hun visste det også da hun kom med beskyldningene om «russisk desinformasjon». Hennes støttespillere, påfallende ofte fra demokratene i USA, har i kjent stil vært uforbeholdne i sin støtte, og stormet til konklusjonene om at russisk løgnaktighet og uredelighet ikke kjenner noen grenser, også familien til en stakkars flyktning, kan de angripe. Men så er det jo noe med det at også de som ble utsatt for volden og overgrepene til de tyske nazistene og deres støttespillere, har etterkommere, og sympatisører. Det er å gå litt over grensen, dette var folkemord, på kvinner, eldre og barn, det har ikke noe sidestykke i verdenshistorien. Det finnes ingen unnskyldning. Og det nytter heller ikke å komme med en bortforklaring, som at den stakkars bestefaren ikke hadde noe valg, han måtte samarbeide «for å berge livet». Han var redaktør for en avis. Det er litt mer enn bare å gjøre gode miner til slett spill. De ukrainske nasjonalistene og særlig de som støtter dem bør nok ta et oppgjør med seg selv, og hva sak de egentlig sklir ut i å støtte. Det ser virkelig rart ut, med alle såkalte liberale og progressive, som plutselig får det for seg at det ikke er så farlig å spre litt nazipropaganda, en tid der nazistene utrydder hundretusener og millioner fordi de tilhører en annen rase enn de selv.

En som lenge har talt russernes sak, uten at det på noen måte kan gå an å påstå at han står i ledetog med Putin, er Glenn Greenwald i The Intercept. Han har mye kredibilitet i de riktige miljøene, for han var en av dem som hjalp Edvard Snowden å publisere sin informasjon om hva den amerikanske etterretningsorganisasjonen NSA egentlig drev med. Greenwald er også åpen homofil, med en latino-partner, så verken beskyldninger om homofobi eller fremmedfrykt biter på ham. Skitten man pleier å kaste på de som er kritisk til vestlig mediedekning av Russland, fester seg ikke på ham. Greenwald er svært aktiv på Twitter, og man kan se at han er mektig irritert på alle de moralske bedreviterne – ofte fra demokratisk side – som er så raske til å tro på alt negativt om Russland, og like raske til å forsøke å sverte alle som forsøker å modifisere dette bildet. Han har også tatt tatt i denne saken, med det enkle spørsmålet, hvordan kan Freedland i 20 år ha tiet om familiens Nazi-fortid? Hvorfor går hun ikke enkelt ut og tar avstand? Hvorfor kaller hun det «russisk desinformasjon», når det er åpenbart at denne «desinformasjonen» verken er «desinformasjon» eller «russisk». Det er ganske enkelt kjensgjerninger.

Stormen pågår på Facebook og på Twitter. I akkurat denne saken ser prorusserne ut til å vinne, uten at det vil komme til å ha så mye å si. Forholdet mellom Canada og Russland er noe bedret, sammenlignet med sånn det var tidligere, slik det også er blitt det mellom Russland og de skandinaviske landene. Det er nå noe mer kontakt. Russiske styresmakter er heller ikke interessert i å fyre opp dårlig stemning med Canada, de har ingen interesse av at det blir konflikt med Canadas utenriksminister, det er generelt en grov forregning at Russland, Kreml og Putin kontrollerer alle såkalte «prorussiske»-nettsteder som dukker opp i ulike land. Også på prorussisk side finnes det myriader av folk som skriver og poster og mener ut i fra det de mener er riktig, og ofte har de også noen gode og gyldige poeng. Som her, for eksempel.

Kanskje kan vi også se en tendens til at den veldige demonisering av Putin og alt russisk er i ferd med å slå litt tilbake på de svertingen kommer fra. Glenn Greenwald skulle jo være et godt eksempel, han er ingen republikaner, han er verken kristen eller konservativ, han er nettopp en slik demokratene skulle hatt stemmene til, men nå har de satt ham og hans like ettertrykkelig på motstanderens banehalvdel. På engelsk har de lansert et uttrykk, energizing, jeg lurer på om jeg først så det hos Katherina vanden Heuvel, redaktøren i The nation, at all svertingen av Trump bare bidrar til å gi støttespillerne hans mer energi. Uten sammenligning for øvrig. I hvert fall er det klart at de som synes hatpropagandaen mot Russland går for langt, og at vi heller burde prøve å finne ut av det med vår store nabo i øst, denne gruppen får energi og tar til nettet når desinformasjonen blir for drøy fra den andre siden, når man får det til å virke som om man flykter fra Stalin og Hitlers redselsfulle regimer, når det man egentlig flykter fra, er straffen man vil få fordi man har samarbeidet med de tyske nazistene og okkupantene.

 

 

Ukrainas tidligere statsminister, Jatseniuk, på BBC Hardtalk

Arsenij Jatseniuk var sammen med bokseren Vitalij Klitsjko og den ytre høre nasjonalisten, Oleg Tjagnibok, en av de politiske frontfigurene  under demonstrasjonene på uavhengighetsplassen i sentrum av Kiev for tre år siden. Det var Jatseniuk den amerikanske viseutenriksministeren Victoria Nuland ville ha inn i det politiske lederskapet, under en lekket telefonsamtale (lagt ut på YouTube) med den amerikanske ambassadøren i Kiev, Geoffrey Pyatt. Det var også Jatseniuk som ble statsminister, og siden han snakket godt engelsk og til en viss grad greide å tilpasse seg hva vestlige medier ønsker å høre, så ble han en slags talsmann også for oss. Folk som kan russisk og ukrainsk, og fikk se hva han sa på sitt eget språk og hva han tidligere har uttalt, fikk naturligvis et ganske annet bilde av ham enn det som ble presentert den gang. Den gang fikk uttalelsen hans stå uimotsagt, at han som en slags politisk martyr, skulle ofre seg for landet og lede en politisk kamikaze-regjering, et politisk selvmordsprosjekt, stilt overfor de enorme utfordringene Ukraina hadde foran seg. Det er vel neppe å trekke det for langt at han og landet hans vant vår sympati.

Den euforiske gleden varte mer eller mindre gjennom 2014, selvfølgelig alvorlig forstyrret av hva som skjedde med halvøyen Krim og «antiterroroperasjonen» som utviklet seg til ren krig i Donbass. Alt dette gikk det an å gi Russland skylden for, og ukrainske politikere, inkludert Jatseniuk, fikk opptre uforstyrret i vestlige medier, som reformvennlige, demokratisk innstilte politiske ledere, i et land Russland forsøker å rive i stykker for å beholde under sin innflytelse. Gjennom hele 2014 og store deler av 2015 gikk det ikke godt an å påpeke at Ukraina hadde andre problemer enn de russiske, og at det også er andre som forøsker å rane til seg landets ressurser, enn russerne. De ukrainske politikerne, og ukrainske makthaverne, som stort sett var de samme som landet alltid hadde hatt, fikk fortsette med sitt, og skylde alle landets problemer på Russland. Ble det bråk, gikk det bare an å si at Russland hadde vist sitt sanne ansikt med annekteringen av Krim, og med krigen i Donbass, så nå var det bare å ruste opp og forsvare seg, og sørge for å opprettholde sanksjoner og propaganda mot Russland, slik at alle holdt oppmerksomheten rettet mot andre problemer enn de ukrainske.

Samtidig falt den ukrainske økonomien med tosifrede prosenter, fra de kritiske nivåene som hadde ført til Maidan-protestene. Landet pådro seg gjeld, ikke bare fra Russland, men også fra IMF og andre vestlige institusjoner, med alt det slike lån fører med seg. Hellas har vel kanskje en gang for alle fjernet bindet for øynene om hva disse lånene er for noe, og innbilningen om våre lån alltid er av det gode lån, mens russiske lån og lån fra andre land vi er i mot, alltid er politiske, sleipe og slikt det følger en baktanke med. For vanlige mennesker i Ukraina har livene blitt veldig mye verre. De har nå Europas laveste inntekter, ganske utrolig i et ressurssterkt land som Ukraina, den av sovjetrepublikkene med «best utsikter» da unionen gikk i oppløsning.

Nå i år og i fjor har Ukraina druknet litt i andre nyheter. Det går jo ikke så bra der nede, og medieflokken liker jo bedre historien om «et folk som reiser seg mot det autoritære styret» enn historien om at «det ene autoritære styret ble skiftet ut med et annet». Vestlige medier tok jo ganske feil om hvordan det ville gå i Ukraina, optimismen var ubegrunnet, og det ville folk skjønt om de hadde tatt seg litt bedre tid på å sette seg inn i situasjonen, eller hørte på eksperter som hadde gjort det. I stedet ble mikrofonene gikk til politikere, kommentatorer og tenketankere som har satt sin karriere på å spre det liberale, kapitalistiske demokratiet over hele verden,  den vestlige og amerikanskledede verdensordenen, systemet de alle var en del av og hadde sine posisjoner i. Det har fulgt en periode hvor militære kommandører i NATO og etterretningskilder i CIA, NSA og FBI plutselig er «pålitelige kilder», også når de opptrer anonymt, og om man forsøker å påpeke dette, blir man raskt stemplet som antiliberal, antidemokratisk og – som alltid til slutt: pro Putin.

Ukraina har forsvunnet litt i alt dette. Krigen har blusset opp igjen i Donbass, med nye beskyldninger fra begge sider om at det er motparten som har begynt, og det er også innført en blokade av kull fra området. Dette skal det være den ultranasjonalistiske gruppen Høyre sektor som står for, og målet skal være å «lamme økonomien i Donbass» (som om det skulle være nødvendig), men det lammer jo oså økonomien ellers i Ukraina, siden landet trenger dette kullet. Få skriver om dette. Donald Trump, hacking og alt støyen om alle disse tingene har overtatt helt. Ukraina er overlatt til seg selv. De nye makthaverne kan stjele fra budsjettene og ta opp nye lån å stjele penger fra, slik de alltid har gjort.

Men i går dukket plutselig en av de gamle «heltene» opp i BBC Hardtalk. Det er en helt som mildt sagt har falt fra den litt opphøyde posisjonen han fikk etter Maidan, med å være statsminister i Ukraina og talerør i vestlige medier, stadig på besøk i Washington og europas viktige hovedsteder, for å ta smilende bilder av seg selv og statsledere «mot Russland». Det gikk under radaren at oppslutningen hans i Ukraina falt til under 2 %, at partiet han opprettet og som gjorde det bra i det første, litt spesielle, parlamentsvalget etter Maidan, men som så straks gjorde det så dårlig at det ikke engang ville stille opp i lokalvalgene, det ville blitt for pinlig. Det var heller ikke mange som fikk med seg at Jatseniuk måtte gå av, varslet i uker og måneder, og at Groismann har overtatt, en person de aller, aller færreste i vesten vet hvem er, som ikke snakker engelsk offentlig, og som ikke blir fotografert sammen med den vestlige, politiske eliten.

Nå var imidlertid Jatseniuk i England, og i den forbindelse stilte han opp i BBC Hardalk, med programleder Stephen Sackur. Endelig ble spørsmålene stilt, som skulle vært stilt i årevis. Endelig fikk ikke Jatseniuk lov til å slippe unna med billige beskyldinger om at Russland har skylden, at Putin har planer om å innvadere Europa, at den vestlige verden står under stor og øyeblikkelig fare fra Putins autoritarisme, alle slike lettkjøptheter ble ignorert, og Jatseniuk ble endelig stilt til ansvar for hva han og andre ukrainske politikere har gjort, hva som egentlig skjer i landet.

Det er på høy tid. Og sannsynligvis altfor sent.

Programmet skal finnes på lenken under.

http://www.bbc.co.uk/programmes/p04v48h7

det

Friske igjen

I går kunne jeg endelig ta en morgentur ned til treningsparken Katsjalka igjen. Det er en ennå litt rusk igjen i kroppen, så jeg løp bare kvarteret frem og tilbake til metroen Arsenalnaja, og kjørte de to stoppene derfra. I tillegg hadde jeg på tykk treningsbukse, og genser. Temperaturen på mobilen viste da også en kuldegrad, og «føles som» -8. Halvannen uke uten trening gjør at jeg har litt gangsperr i dag, og dropper treningen for en morgenpost i stedet.

Det var en dramatisk dag i kandidatturneringen i sjakk i Moskva i går. Russeren Sergej Karjakin – som en gang var ukrainsk statsborger -, slo tilbake etter tapet mot inderen Anand dagen før, og vant tilsynelatende enkelt mot bulgareren Topalov. Topalov har selv uttalt at han ikke er topp motivert til denne turneringen, og lenge var usikker på om han i det hele tatt ville stille. Han spiller på gøy, tar store sjanser, og er ikke så nøye som de andre på om det blir seier eller tap. Denne dagen var det en stor fordel for Karjakin. Bulgareren prøvde siciliansk forsvar mot Karjakins e4. Det leder gjerne til friskt angrepsspill med kongeangrep på hver sin fløy, midt i blinken for Karjakin. Han virket også godt forberedt, motivert og fokusert, han utspilte Topalov, og stod til seier etter få trekk.

Godt for Karjakin var det også at inderen Anand nokså uventet tapte stort mot amerikaneren Nakamura, som til det har hatt en elendig turnering. Men Nakamura har tradisjonelt hatt et godt tak på Anand, er nokså alene i sjakkverdenen om det, og spillet for inderen gikk skeis med en gang. Det var nesten pinlig så han ble utspilt allerede i åpningen, og fikk en stillig som kan minne om sånne amatører får når de spiller mot mestere. Brikkene stående i hytt og vær, og helt åpen kongestilling. Veldig merkelig etter det svært gode partiet mot Karjakin dagen før, for Anand.

Resultatene gjør at Karjakin ligger meget godt an nå som det er to runder igjen. Han leder over rivalen Caruana på kvalitet, som det heter, eller tiebreaks, på engelsk. Hadde Anand klart remis i går, var det Caruana som ville ledet på kvaliteten. Så jevnt er det. Men selv om det er nesten helt likt, er det Karjakin som er lite grann foran, og siden han skal ha hvit mot Caruana i siste runde, står han frem som klar favoritt. Før lå det an til at Karjakin måtte vinne med hvitt mot Caruana. Nå er det Caruana som kanskje må vinne med svart mot Karjakin. Siden det er hvit som begynner, er det Karjakin som har fordelen, og på aller høyeste nivå har dette en god del å si. Det er imidlertid en runde igjen før sisterunden, der Caruana har hvit mot russeren Svidler, og Karjakin svart mot armeneren Aronian. Den runden er klart vanskeligst for Karjakin. Så det er kanskje her Caruan må håpe det blir avgjort. Han må vinne over Svidler, eller så må Karjakin tape mot Aronian. Siden tittelkampen mot Magnus Carlsen i november er i New York, er det viktig for amerikanerne å få en av sine egne, det vil gi mer oppmerksomhet, og det er gøy med hjemmebane. Jeg holder imidlertid med Karjakin, og var veldig glad for sånn det gikk i går.

Med oss gikk det også ganske godt i det som forhåpentligvis var den siste, kalde dagen. Konemor Olia fikk flyt i eksamenslesingen i statistikk, endelig forstod hun dette med normalfordelingen og binomisk fordeling, hun tegnte grafer i geogebra og skjønte formler og symboler, hun ville være hjemme og lese, mens lille Ira og jeg gikk ut. Godt kledd. I fire lag gensre og to-tre lag bukser så hun ut som en klump i den store kunstpelsen hun har ytterst. Skoene er også altfor store, arvet etter søskenbarnet, slik at hun kan ha tykke sokker i dem, uten at de blir for små. Dette holder henne varm, men minsker bevegeligheten hennes.

Den opprinnelige planen var å ta bussen et sted, gjerne høydene langs elvebredden, men i stedet tuslet vi bare de par hundre meterne opp mot sentrum av Petsjersk, krysset med metrostasjonen. Jeg brukte tiden også til å gå gjennom russiske gloser på Anki, og som vanlig fotografere flittig. Lille Irina er veldig søt i den pelsen, og ser ikke ut til å la seg sjenere av at hun knapt kan bevege seg. Hun vagger omkring, peker på biler og busser, og prøver å klatre over gjerder og opp på benker likevel. Når hun blir sliten, vil hun bæres litt. Og det er slik vi kommer oss fremover.

Noen ganger når det er trygt for biler og andre ting går jeg foran, og hun kommer etter. I andre tanker som jeg så ofte er, kan jeg glemme vesle Irisjka for en stund. På plassen foran administrasjonsbygningen i byen – den ligner forresten litt på den i Sandnes, en skikkelig murblokk, ingenting for estetikken her -, så kom jeg kanskje 40-50 meter foran henne, før jeg snudde meg for å se hvor hun var blitt av. Da hadde hun satt seg ned, og i de gigantiske klærne var det ikke helt enkelt å komme seg opp igjen. De første middelaldrende kievianere var allerede begynt å flokke seg om henne. Hva var dette? Et godt kledd, vakkert barn, alene her? De så seg om etter foreldrene, men i feil retning, opp mot selve plassen, der det var flest folk. Jeg kom fra andre siden, den som går vekk fra sentrum, og sa på russisk «hun er med meg», «hun er med meg», alt er under kontroll. Det ble en morsom liten episode, jeg reiste henne opp, de spurte hva hun het, og alle smilte.

Utenfor en liten lekepark bak den første boligblokken sørøst for plassen traff vi en mor og to små barn som rant på en lang sklie, eller rutsjebane, som det også heter på norsk. Irina stoppet opp og så på den. Hun blir veldig initiativrik, slike øyeblikk. Det må være morens gener, hun kaster seg inn i det, ivrig etter kontakt med andre, mens jeg er norsk og mer forsiktig i starten. Til gjengjeld er jeg god på å bli godt kjent og nær venn med mange ulike mennesker, når kontakten først er oppnådd. Der er kona annerledes, hun er rask på den første kontakten, men lar det så gjerne bli med det. Hennes sosiale nettverk er lite, og det virker på meg og hun sier selv det er slik hun vil ha det. Det gjenstår å se hvordan vår lille Irina blir.

Her, med disse to små barna, vant hun ikke helt frem med smilene og gledeshylene hun prøvde med først. Hun stod ved rutsjebanen, og så på når de rant. Da de var nede, og satt på en benk, gikk hun mot dem. Siden hun ikke kan snakke, og ikke har kommet så langt i tenkingen ennå, så er det ikke så mye mer hun kan gjøre enn å stå der. De to barna, særlig hun eldste, er interesserte, men de vet jo ikke helt hva de skal gjøre. De kan ikke akkurat ta henne med og leke.

Snart skal de gå, og moren tar de to barna i hver hånd, og tusler av gårde mot boligblokkene som nå kommer på rekke og rad. Da de har kommet et stykke unna, smiler lille Irina for full kraft, løfter den lille hånda, og roper fornøyd på klingende norsk «hade». De to barna er for langt unna til å høre hva hun roper, men de ser at hun vinker, og de vinker ivrig tilbake. Jeg vinker også, det samme gjør moren. Kontakt er oppnådd. «Hade», «hade», gjentar Irina, jeg forsøker å rette til russiske «poka», men til ingen nytte. Det norske «hade» og det norske «toge'» har limt seg fast. Det er de to ordene hun bruker.

Et delmål for turen var at vi skulle til en liten sjappe jeg vet om, og kjøpe øl. Jeg har kommet til at jeg vil støtte disse små butikkene, som ikke er med i noen kjede, og som ikke kan være så effektivt drevet. Derfor er det også en tanke dyrere. De kronene har jeg råd til. I den lille butikken, som var enda mindre enn jeg trodde, det var mer som to kott, enn en butikk. I det ene lille rommet stod kjøleskapene med øl og kald drikke, i det andre enda flere kjøleskap, og et bitte lite utvalg bakst, melkeprodukter, kjøttpålegg og godteri. I denne lille butikken var de to barna, og moren. Nå var de de som kom bort til oss, og nå snakket de. De spurte hva vi het, hvor gammel Irina var, og de sa de selv var to og fire, og de sa hva de het, og moren. Jeg ble nesten litt flau for å kjøpe øl, jeg skulle jo ha i halvannenliters flasker, og jeg skulle ikka ha noe annet. Jeg ville ikka ødelegge det koselige inntrykket med faren som var ute på tur med barnet. Så jeg ventet til de hadde gått, og vi på ny hadde vinket og satt «poka, poka», før jeg kjøpte flaskene mine.

Med dem og Irina i armene haltet vi oss hjem i tide til å få med oss runden i kandidatturneringen i sjakk. Mama Irina var også klar med suppen, kjøttfull og kraftig, står seg godt til ølet jeg hadde kjøpt. Sjakk er slik at man trenger ikke følge så intenst, man har tid til å mate barnet eller leke litt med henne om det trengs, og man kan også gjøre andre ting. Konemor Olia fortsatte å lese, mens lille Irina og søskenbarnet Tasja tuslet rundt og fant på moro, eller fordypet seg i filmer på YouTube.

Jeg tenkte også å ta med litt om mordet på han advokaten som forsvarte de to russerne arrestert i Donbass, her nede. Det gjorde litt inntrykk på oss, han ble jo drept i Kiev, mens vi var her. Det virker åpenbart at han ble drept nettopp fordi han forsvarte disse russerne. Han ble utsatt for vold, og så skutt. Dette var for å skremme. Og det klarer de.

Jeg har fått med meg at det var masse oppmerksomhet rundt den ukrainske piloten som nylig ble dømt i Russland for en eller annen forbytelse i Donbass, om hun hadde ledet artilleriild mot to russiske journalister, slik at de ble drept, eller hva det var. Hun ble i hvert fall dømt, og det er blitt fordømt, av en samlet vestlig verden. Jeg kjenner ikke saken godt, hadde ikke tenkt å skrive om den, men kjenne den godt gjør i anstendighetens navn heller ikke de journalistene og kommentatorene som ser seg i stand til å skrive side opp og ned om hva dette var for noe. På et øyeblikk er de i stand til å se at dette er justismord, hun må sendes tilbake til Ukraina. USAs utsending til FN, Samantha Power, har også engasjert seg, og uttalt at sånn er det som skjer i «oppnedlandet» Russland.

De to russerne den drepte advokaten skulle forsvare er slik jeg har forstått det de som ble fanget skadet, og som før de fikk behandling til stor ståhei uttalte at de var russiske soldater i det russiske systemet, og at det var russere sendt av Russland i Donbass, det var ikke bare frivillige, som det ellers blir uttalt fra offisielt hold i Russland. Nå har de gått tilbake på denne uttalelsen. Jeg er ikke helt sikker på hva de nå egentlig er siktet for, men det er forståelig og fair at de nå skal i rettsak for å ha oppholdt seg i Donbass og deltatt i krigen. De kan også godt bli dømt for min del, noe de utvilsomt vil bli, siden det ukrainske rettsystemet ikke er det grann bedre enn det russiske. Var det opp til meg å gjette, var det heller verre.

Det er imidlertid ikke opp til meg å gjette. Derimot har jeg rett til å være bekymret og irritert over at ukrainske nasjonalister fritt kan drepe journalister, advokater og politikere som ikke deler deres syn på hvordan tingene skal være her nede. Det er ikke et ord til fordømmelse fra den vestlige verden, selv om dette temmelig åpenbart er et stort problem i dagens Ukraina. Man blir skutt og drept for meningene sine her, for å utføre jobben sin. Ingen av de tidligere mordene er oppklart, heller ikke volden og truslene. Nasjonalistene går alltid fri for den bøllete, truende og skremmende oppførselen sin. Det skal ikke mye til å gjette at de går fri denne gangen også. Til øredøvende taushet fra den vestlige verden.

Fortsatt vinter

I helgen ble barnevognen vår stjålet. Den stod nede i oppgangen. Noen må ha irritert seg over den, at den tok for mye plass. Og i stedet for å henge opp en lapp, eller finne ut hvem den tilhørte, har de fjernet den. For oss i fjerde etasje er det drøyt at vi skal ta den opp alle trappene, gjennom gangen vår og ut på balkongen, eller hvor vi kan ha den, når vi bruker den hver dag. Forrige uke gjorde vi ikke det, naturligvis, da lille Irina var syk. Mama Irina fortalte at det har stått vogner der nede i alle år, alltid når noen har trengt det, aldri har det blitt stjålet eller fjernet noe.

Vi våkner til et teppe av snø i dag. Det er en kuldegrad. Skal opp til 3-4 pluss. En spurv har bygget seg rede under vindusplatene på rommet vårt. Det er en gammel kjenning, den var her i sommer også. Da husker i hvert fall jeg den spesielle opplevelsen da ungene plutselig en dag hadde forlatt redet. Kvitringen var der ikke lenger. Kanskje får vi denne våren oppleve at kvitringen plutselig en dag blir mer intens, når ungene kommer seg ut av egget? Foreløpig er det bare foreldrene som styrer og romstrerer. Vi hører det trippe og dunke i platene utenfor.

Det har kommet en meningsmåling her i Ukraina som viser at bare 16 % fortsatt tror på drømmen om EU. Det er demonstrasjoner i Brasil også om dagen, mot korrupsjon, kameraderi og vanstyre, men der er ingen amerikanske topper med demonstrantene i gatene og deler ut småkaker og lar seg fotografere. Der er det heller ingen euorpeiske ledere som krever at det valgte styret må gå av, slik det var i Ukraina, da demonstrasjonene var her. Demonstrantene i Kiev lyktes i å kaste den sittende presidenten, men uten at det med det ble slutt på korrupsjonen, kameraderiet og vanstyret. Situasjonen i Ukraina er nå betraktelig verre enn den var. Andelen i den ukrainske befolkningen som mener styresmaktene gjør en god jobb, er lavere enn den var før den såkalte «revolusjonen».

Verden har gått skikkelig på skjeve etter dette. Ukraina er dødsdømt, de seiler videre som vrakgods, og det er uvisst hva landet vil ende opp som. De kan selvfølgelig ikke fortsette å dekke opp underskuddene med utenlandske lån for evig og alltid, de utenlandske kreditorene vil en eller annen gang ha pengene sine tilbake, og det går vel kanskje an å gjette på at det vil føre til greske tilstander her også. Nasjonalistene i landet splitter det, og setter kreftene inn på å rive ned statuer av Lenin og skifte navn på gater og byer og fabrikker. Krim er tapt, Donbass utenfor kontroll. Og Russland og NATO er blitt fiender igjen.

Bravo.

Å sette seg inn i disse tingene gjør en bare deprimert og desillusjonert. Det er bedre å vende seg til de tingene som gir håp og glede. Olia skal reise ut til datsjaen i dag også. Hun har kjøpt tak. Siden vi kom hit har hun vært opptatt på telefoner og nettbrett, lett seg frem til verktøy og utstyr, søkt etter materialer, bestilt og tenkt og ordnet. Hun har fått lagt inn vann og strøm. Kanskje er det ennå tidlig med overnatting der ute, men når alle er helt friske skal i alle fall lille Ira og jeg bli med ut dit. I dag blir en ny dag der vi skal være barnevakt her hjemme. Nå som lille Irisjka er frisk og rask igjen, så skal nok det gå bedre enn på lørdag, da hun ikke ville spise og vi ikke kunne være skikkelig ute.

Heller ikke i dag kan vi være ute lenge. Det er kaldt, snø, slaps, og vi har ikke engang barnevogn lenger, annet enn den lille, rosa som egner seg til lite annet enn bagasje på fly. Selv hoster jeg kanskje lite grann mindre i dag. Jeg håper i alle fall det, slik at dette kan bli en vanlig uke, og ikke enda en syk inneuke.

En forsiktig tur ut (vinter, sykdom, godhetstyranni og sjakk)

Vi er fortsatt kraftig forkjølte i den lille storfamilien vår her i Kiev. Jeg hoster og har snue, mama Irina tusler rundt og har feber, lille Irina er heller ikke helt seg selv, og spiser lite og sover mye. Sånn har det vært nesten siden vi kom hit. Det vil si, til å begynne med var det bare lille Tasja som var syk, tantebarnet. Men Irina er smittet, og vi har derfor måtte tilbringe mesteparten av tiden inne her i leiligheten vår.

Vinteren har også kommet tilbake. Da vi kom var det 10-11 dager, jakker, handsker og lue gikk av, i solen kunne jeg til og med gå i t-skjorte, og være komfortabel. Men omtrent samtidig som vi ble syke, ble det 10 grader kaldere, og slik vil det fortsette så langt prognosene på værappene går. Om nettene er det kuldegrader, morgenene er iskalde. Det er ingen antydning til vår, ennå.

Jeg følger litt med på debattene hjemme i Norge, har begynt å gå innom Facebook på nyhets- og informasjonsrunden min. Det gjorde jeg aldri tidligere, det kunne gå uker og måneder mellom hver gang jeg sjekker inn der. Nå har jeg fått med meg at det går en diskusjon rundt ordet «Godhetstyranni», en diskusjon som vel kan være vanskelig å se for seg andre steder enn i Norge og Skandinavia. Her i Ukraina vil den være utenkelig, og det av veldig mange årsaker. I Norge kaster politikere, kommentatorer, samfunnsdebattanter og hobbyintellektuelle seg inn i den, til og med akademia har engasjert seg.

Jeg vil helst holde meg unna, det ender jo helst opp med skittkasting når man diskuterer spørsmål hvor moral er involvert, det er vel det som var noe av planen med den opprinnelige bruken av ordet «Godhetstyranni». Den som mener seg å være på siden av den gode moral, altså representerer godheten, tyranniserer dem som måtte finne på å ha andre meninger. Ordet blir imidlertid forstått og brukt på en annen måte, kan det se ut til, som om det var «tyrannisk å være god». Dette er også et dumt kjennetegn ved våre dagers debatter, og det gjelder ikke bare i Norge, i stedet for å forsøke å sette seg inn i og forstå hva motparten egentlig mener, tolker man det inn i det mest idiotiske, umoralske og latterlige man kan få til, og argumenterer mot det. Meningsmotstanderen blir en idiot, en umoralsk klovn det ikke går an å ta alvorlig.

Eksemplene er mange på dette. I USA blir det brettet ut i grell synlighet i den vanvittige presidentkandidatvalgkampen, den som koster milliarder og varer i månedsvis, og som jeg har sett treffende bli karakterisert som et realityshow. Resultatet er Donald Trump, og et splittet USA der hans motstandere mener det er noe i veien med tilhengerne hans, og vice versa. Det har utartet til at man har begynt å ta nevene fatt, idioter som meningsmotstanderne går det ikke an å diskutere med, det er bedre å gi dem en saftig omgang bank. Donald Trump har selv fyret opp, og sagt han skal dekke advokatutgiftene (legal cost) til de som får problemer etter slik vold.

Jeg følte også mye på dette den tiden jeg skrev om krisen i Ukraina, i 2014 og 2015, da folk som knapt hadde satt seg inn i hva det gikk i beskyldte meg for å være Putin-troll, antidemokrat,og det som verre er, om det er mulig å være noe verre. Det var noe i veien med deg hvis du i konflikten i Ukraina støttet den onde siden, Russland, i stedet for den gode siden, oss i EU og NATO. Det nyttet ikke å komme med argumenter i denne diskusjonen, for det var jo en diskusjon mellom rett og galt, Russland er jo ikke noe godt demokrati og de respekterer ikke menneskerettighetene, hvordan kan de da ha rett i noe som helst? Hvordan kan jeg da finne på å insinuere at også vi i Vest kan gjøre noe galt, at det hadde vært bedre om vi holdt oss unna, at i Ukraina har vi gjort veldig vondt veldig mye verre. Og vi har beveget Russland fra å være en partner til å bli en motstander på kjøpet, med alt det har å si for vår følelse av trygghet og sikkerhet, og den reelle faren for at dette kan gå galt.

Diskusjonen gikk da også i stå. Slik den har gjort det også hjemme i Norge når det gjelder godhetstyranniet, flyktningekrisen og alt som følger med. For lesere i Oslo og omegn er det møte i Litteraturhuset i kveld, Kjetil Rolness skal være ordstyrer i en diskusjon mellom Terje Tvedt og Thomas Hylland Eriksen. Terje Tvedt er den som i følge ham selv lanserte begrepet godhetstyranni, tilbake i 2003, og da for å karakterisere problemene ved å kritisere norsk bistandspolitikk. Thomas Hylland Eriksen er professor i sosialantropologi, og skal vel da representere godhetstyrannene, da, tenker jeg. Av en eller annen grunn tenker jeg Star Wars, og kamp mellom Luke Skywalker og Darth Vader, som det var i den første filmen. Luke Skywalker er den lyse mannen i de lyse klærne, den lyse og gode siden, Darth Vader er helt svart, og den rene ondskap. Hylland Eriksen går inn i dødsstjernen når Rolness skal være ordstyrer. Det begynner klokken 2000 i kveld.

Jeg er fan og Twitter-venn av Sergej Karjakin. Sjakkspilleren fra Krim, som for noen år tilbake ble russisk statsborger, og som var utilslørt glad da Krim på ny ble russisk i 2014. Det gav ham mange, mange problemer, fullt av hatmeldinger og stygge karakteristikker. Etter å ha vunnet eliteturneringen NorwayChess i Stavanger to år på rad, ble han ikke engang invitert i fjor, han måtte i så fall spille en «kvalifiseringsturnering». «Putin-venn» ble han kalt i norske medier. Det skulle vært et bedre ord enn godhetstyranni til å karakterisere sånt. I motsetning til alle som på et øyeblikk har skjønt hva dette går i, og aldri har satt sin fot verken i Ukraina, Russland eller Krim, er Karjakin født der og vokst opp der, han skulle vel strengt tatt få et ord med i laget om hva Krim skal være, eller hva? Det er hans sak, personlig, mye mer enn det er en sak for kritikerne og skittkasterne.

I alle fall, disse tingene har roet seg nå, tid er gått, Sergej Karjakin er tilbake i varmen. Han er nylig gift, og paret venter sitt første barn. De er lykkelige sammen, og det er absolutt ingenting i veien med ham moralsk. Han er et godt menneske, autentisk, som det nå har blitt så populært å være. Nå gjør han det også godt i kandidatturneringen i Moskva, der vinneren skal møte Magnus Carlsen til tittelmatch i New York i november. En match mellom Karjakin og Carlsen vil være svært interessant, de er begge supertalenter, Karjakin er den yngste stormesteren i sjakkhistorien og også den yngste som har vært sekundant i en tittelkamp (han var vel bare 13 år da han var på laget til Ponomariov i kampen mot Ivantsjuk på begynnelsen av 2000-tallet, de var alle ukrainere den gang, og tittelmatchen var i den mindre prestisjetunge FIDE-kategorien, altså ikke den klassiske der man blir ny mester ved å slå den gamle), Carlsen var også som alle vet en barnestjerne. De er også omtrent like gamle. Spillestilen står også godt til hverandre, med Carlsen som den litt late improvisatøren, den som frivillig går inn i litt dårligere stillinger for å lokke motstanderen ut av teorien og hjemmeforberedelsen, i den tanke at han rett og slett er bedre og vil vinne om motstanderen ikke kan bruke trekk han har pugget på forhånd. Karjakin er i den russiske og sovjetiske skole, svært godt forberedt, teoritung, profesjonell til fingerspissene. Karjakin har også mange ganger vist at han har kontroll på nervene. Han er svært vanskelig å slå, tar få sjanser og gjør få feil, men slår nådeløst til om motstanderen skulle gi ham en mulighet.

Nå leder Karjakin med to seire etter fire runder i Moskva. På andreplass ligger armeneren Aronian med én seier, resten har like mange seire som tap, eller flere tap enn seire. Det er ti runder igjen, og mye kan ennå skje, men starten har vært meget lovende for de to spillerne jeg her har nevnt, og som jeg begge liker godt. Jeg heier på dem, og følger turneringen ganske tett, skrur på liveoverføringen klokken 1400 ukrainsk tid, da partiene starter. Etterpå leser jeg det meste som er av rapporter, omtaler og diskusjoner på nettet og på sosiale medier. Siden vi uansett må være inne, har jeg tid til det. Lille Irina tusler omkring for seg selv, og hvis hun vil være med meg eller jeg trengs, legges selvfølgelig sjakken og alt annet vekk, der er det ingen tvil og ingen diskusjon.

I går gikk vi ut litt før klokken tre. Fjerde runde var godt i gang, partiene mellom amerikaneren Nakamura og nederlenderen Giri var allerede ferdig, en spennende remis (der begge spillerne nok hadde gått gjennom hele partiet på forhånd, hver for seg, og kjente spillet helt ned til sluttstillingen), og i de andre partiene var det ennå ikke skjedd så mye at det gikk an å si hvem som lå bra an. Selv om vi er småsyke, trenger vi frisk luft, og Olia ville gjerne hente en pakke på posten. Lille Irina ble kledd opp etter alle kunstens regler, hun hadde så mye klær at det ble vanskelig å bevege seg, særlig når hun var litt syk i tillegg.

«Romantisk tur», kaller vi alltid disse turene våre, når vi er ute og går i Kiev, Olia og jeg. Denne gangen gikk det ned mot gaten som før het «Den røde arme», jeg vet ikke hva den heter nå, metrostasjonen kulturpalasset, mellom den og Lesu Ukrainka, som er gaten vi bor i. Det var en vei jeg aldri hadde gått før, enda jeg virkelig har gått på kryss og tvers i det jeg trodde var alt som er i nærområdet, men her var det altså noen veier jeg ennå ikke hadde prøvd. Så veldig minnerik var veien imidlertid ikke, grå vei, grå sand og ukrainske betongblokker, i en stilblanding som ville gitt gode arkitekter vondt i hodet.

På posten hentet Olia en pakke med verktøy hun hadde bestilt, og ble veldig glad for den. Hun måtte åpne pakken og se hva det var, før vi kom hjem. Jeg fikk kjøpe meg en kapputsjino (som det heter her) på en av de veldig mange rullende kaffekioskene i byen, Irina tuslet omkring som den klumpen hun var i alle klærne hun hadde på. Det er asfalt og biler, og ikke noe koselig. Eller sin helt spesielle måte å være koselig på. Irina sovnet til slutt i vognen da vi gikk hjemover, og Olia og jeg kunne snakke om alle de tingene vi snakker om.

 

 

Innedager (vinter og sykdom i Kiev)

Vinteren har bitt seg fast igjen i Kiev nå. Trærne står uten knopper, temperaturen svinger en og to grader rundt null, det er skyet og grått. Hos oss i leiligheten til Olias lille familie er praktisk talt alle blitt syke. Mama Irina har feber, vår lille Irina har også litt feber som går opp og ned, snue har hun mye av, og i går hadde hun noe som plaget henne, og som vi ikke fant ut av. Jeg er også i ferd med å bli litt guffen, litt sår i halsen, hoster litt, og så sluttet jeg å spise da halve suppen var spist til lunsj i går. Mer spiste jeg ikke den dagen. Veldig ulikt meg.

Vi er så uforsiktige med glass og tallerkner og kniver og skjeer at alle vil bli smittet. De har ikke så mye av det her nede. Det irriterte meg i en populær norsk film om en flyktning fra Balkan som kommer til Norge, og strever med å finne seg til rette. I begynnelsen av filmen knuser han en kopp fordi han er sint, moren står bare og ser på. Regissøren var norsk, så vidt jeg husker, og han tenkte nok han ville ta med denne knusingen av koppen for å illustrere hvor sint gutten var, og hva slags temperament han hadde. Men i en fattig familie er knusing av kopper en stor sak, knuser man en kopp, kommer ingen ny.

Her nede er de ikke så opptatt av smitte når det gjelder sykdom. Det ligger for russeren å søke spekulative forklaringer, de er ikke som oss. Opposisjonspolitikeren Navalnyj uttalte at dødsfallet til den tidligere mediekongen hos Putin, han døde i USA med spor av slag og vold, uten at det har kommet noen rapporter om hva som kan ha skjedd, ikke engang at det er trolig han er drept – uansett, Navalnyj uttalte i alle fall at han nok ikke var død allikevel, og at det dreide seg om en slags «dekkoperasjon». Sånt gjør seg ikke hos oss, og om for mange slike uttalelser blir kjent, vil han miste støtte i vest.

Når det gjelder smitte og sykdom er de mye, mye mer påpasselige med å holde det varmt og godt for den syke, enn å passe på at vedkommende ikke smitter noen. De er mye mer opptatt av at det den syke drikker skal være varmt, eller temperert, enn at ingen andre skal drikke av glasset etterpå. Forklaringen på at lille Irina er syk går vel så mye i retning at vi har sovet med vinduet åpent, hun har drukket kaldt vann, jeg har vært ute med henne for lenge, sånne ting, enn at søskenbarnet lille Tasja har smittet henne. Jeg blir litt irritert av det, jeg mener jo det er rett å sove med vinduet åpent, bra å drikke kaldt vann, og sunt å være ute lenge. Jeg tror ikke det er kulde som gjør folk syke, men virus og bakterier, og at kulden kanskje kan svekke imunforsvaret, slik at virusene og bakteriene kommer lettere til.

Derfor har jeg også kommet meg ut, hver morgen de siste dagene, utenom lørdagen som var helt spesiell, jeg har løpt til treningsparken i Hydropark, og der gjort mine 300 repetisjoner styrketrening. Jeg har hatt på meg en tynn treningsdrakt, jakke og bukse, så tynn som det går an, og bare t-skjorte under. Ikke lue eller handsker.  Vanter kunne jeg nok hatt, om jeg hadde hatt med noen sportslige eller stygge, men de jeg har med er sorte skinnhandsker til finslig hverdagsbruk. Jernstengene jeg løfter på er iskalde i morgenkulden. Alle som er der er bedre kledd enn jeg, naturlig nok. Men så vet jeg ikke om det er andre som løper frem og tilbake, og for meg er det viktigere å løpe lettkledd, enn å ha det varmt etterpå. Jeg foretrekker å ha det litt for kaldt, enn litt for varmt.

Jeg blir sjelden syk, men denne omgangen her er vanskelig å motstå. Jeg drikker av samme glass og samme kopp som lille, syke Irina, vil ikke være vanskelig. De har ikke mange glass og kopper å ta av, og når Irina har drukket ferdig, er det alltid mye igjen. Så nær vi er hverandre, er smitten sannsynlig uansett. Jeg kan like godt gå inn i det med åpne øyne, ikke være redd, ikke være bekymret.

Hele dagen er vi inne. Leiligheten har tre rom, mellom 20 og 30 kvadratmeter kanskje, grei plass, men det blir jo innestengt med tre stykker og lukkede vindu. Nå som Irina er syk, er de ekstra redde for trekk. Jeg åpner vinduene så godt jeg kan og lufter, når vi ikke er i rommet, når vi er på kjøkkenet eller badet, for eksempel. Eller når Irina tar en av sine utflukter til Babusjkas rom, der også hunden Mike og katten Pudrik er. De har ikke lyst at jeg skal ta med Irina ut, og det er jo ganske forståelig. Lille Tasja var med ut i lekeparken utenfor en kort stund sist tirsdag, og ble så syk igjen etter å ha vært på vei til å bli frisk. Hun var vekke fra skolen hele forrige uke. Kanskje vil det ta så lang tid før også Irina er helt frisk igjen, så hun kan bli med ut, og vi kan ha vanlige dager.

Av nyheter er det meldinger om at president Porosjenko er i ferd med å si opp georgieren Mikhail Saakashvili fra guvernørstillingen i Odessa. Det er russiskspråklige nettsteder som melder dette, også russiskspråklige i Ukraina, så jeg stoler ikke helt på det før det kommer offisielle bekreftelser eller at internasjonale medier fanger det opp. Jeg håper imidlertid det er sant, Saakashvili er en klovn og en bajas, svært høy på seg selv, og en fornærmelse mot folket i Odessa som gav klar beskjed ved lokalvalget i høst om at Saakashvilis menn ikke var populære. Han er også russofob, og en provokatør i så måte, noe vi i «tolerante» og «antirasistiske» vest nok hadde møtt med avsky, om det ikke var akkurat russerne som ble utsatt for grovhetene. Det er også meldinger om at Porosjenko har satt opp finansminister Natalia Jaresko og en toppolitiker fra Lvov (eller Lviv) som kandidat til statsministerstillingen. Det er veldig dårlige nyheter om det blir Jaresko, amerikaneren. Da vil det ikke være langt igjen før det går an å kalle Ukraina en vanstyrt, amerikansk koloni.

President Barack Obama hadde et lengre intervju i et magasin som heter Atlantic. Å kalle det «lengre» er å underkommunisere hvor langt det er, det er sjeldent langt, det tok meg flere timer å lese det. Det er fascinerende lesning, sjeldent på mange måter. På meg virker det som om Obama er litt ferdig med presidentembedet sitt, han virker litt trøtt av det, og ser frem til å bli ferdig. Han bruker mer tid på forskjellige slags stunt, som dette intervjuet, som en samtale med komikeren Jerry Seinfeld i baksetet av en bil, som hun gamle damen som ble med til dans i det hvite hus, mer tid på sånne ting, enn på å markere seg i krisene og konfliktene som preger verden i dag. Det er andre som gjør jobben, og det i en slik grad at det nesten er vanskelig å finne ut hva Obama mener. I dette intervjuet forklarer han seg, men mer som en forberedelse til sitt ettermæle, der han gjerne vil ha et ord med i laget, enn for å bane vei i problemene han ennå bør ta fatt på, og få gjort noe med. Han kritiserer en rekke allierte, få kommer utenom kritikken, hele Europa, allierte i Midt-Østen, de kunne alle sammen «gjort mer», free riders, kaller han dem, slike som kan høste fordelene av amerikansk maktpolitikk, men ikke vil være med å bidra til den. Jeg håper på mange free riders, de siste 20 årene har amerikanerne gjort mer vondt enn godt i verden. I mange land ville det vært bedre om de holdt seg unna.

Ukraina er ett av dem. Russland og Kina tenker sphere of influence, i følge Obama, og mener det er viktig at Kina nå vokser som stormakt uten å være opptatt av sphere of influence, eller «innflytelsessfærer». Her kan det være på sin plass å bli litt Bibelsk, og hente frem historien om flisen i andres øye og bjelken i ens eget. Etter Sovjetunionens fall har amerikanerne vært opptatt av å legge hele verden under sin sphere of influence, i samme åndedrag som Obama snakker om kinesiske innflytelsessfærer, så sier at han at amerikanerne har fått flere allierte i sørøstasia, og blant annet ser ut til å kunne få opprette en permanent militærbase i Vietnam. Innflytelsessfære? Er det noen forskjell mellom det og allierte? Har ikke USA hele Europa i sin innflytelsessfære, og er på vei med å forsøke å dra inn også Ukraina og Georgia og de resterende landene i området nettopp i den samme sfæren? EU og NATO? For en som meg er det rart å lese, særlig så mye vondt amerikansk «innflytelse» har gjort for Ukraina og landets befolkning.

Men det får være ukrainernes sak. Kona har heller ikke stemmerett lenger, hun er blitt norsk statsborger. Om Ukrainerne selv vil ha amerikanerne inn, vil ha en amerikansk statsminister, vil ha lån fra amerikanske institusjoner som IMF og verdensbanken, vil prøve den veien de nå har slått inn på, så er det vel bare å vente å se hvordan det går. Min gjetning nå om dagen er at pendelen vil svinge igjen, ukrainerne vil få nok av vestmaktene som ikke vil kunne hjelpe dem til velstanden de drømte om, som stiller krav og vil ha penger de låner ut, tilbake. Før eller siden vil forholde til Russland bli normalisert, og først da vil det også være mulig å finne ut hva man skal gjøre med Krim og Donbass. Det kan vanskelig gå annerledes enn at Krim forblir russisk.

Som sagt, dette er ukrainernes sak. Vi er på besøk i landet, og har familie der. Med norske penger kan vi ha gode dager. Da bugner det av alt på bordet, mat og drikke. Jeg følger mer med på kandidatturneringen i sjakk, enn på nyheter. Jeg leser den fornøyelige historien om Candide, av Voltaire, den om den «beste av alle tenkelige verdener», og om «hvordan alt må være som det er, og ikke kan være annerledes» og hvordan dette og det lette språket står i grell kontrast til grusomhetene som skjer i boken. Det er en kort og lettlest bok som kan lastes ned gratis på engelsk. Mye tid har jeg ikke til lesing, selvsagt, for mesteparten av tiden er Irina våken, og jeg må se til henne.

Denne posten har jeg skrevet fordi jeg er småsyk, og dermed dropper morgentreningen, for ikke å gjøre vondt verre. I denne verden er det for mye av det, for mange som gjør vondt verre rundt omkring. Her i vår lille familie forsøker vi så godt vi kan å gjøre vondt bedre, og leve lykkelig med uenighetene vi har om hva det vonde skyldes, og hva som må gjøres for å bedre det.

Morgen i Kiev, 7 år etter vi ble sammen

Det var på denne tiden i 2009 Olia og jeg traff hverandre for første gang, og ble sammen på en liten uke fra tirsdag til søndag. Google foto forer meg med bilder fra «på denne dagen for 7 år siden». Det var en ganske annen jeg som var den. Ikke hadde jeg skjegg, og ikke var jeg integrert i å være sammen med Olia. Jeg hadde en ferie, og når jeg ikke var med Olia, reiste jeg rundt og fotograferte severdigheter, slik jeg pleide. Innimellom kirkene og museene og bygningene og plassene er det imidlertid bilder av Olias hjem, som også ser helt annerledes ut nå, enn den gang. Jeg sjenerte meg også for å ta bilder har den gang, men var veldig begeistret og syntes det var stort, første gang ordentlig hjemme hos noen. Olia er nesten ikke med på noen av bildene, og ingen der hun er klar over hun blir fotografert. Jeg stjal meg til bildene.

Det er gode minner, fra tirsdag til søndag, en utrolig uke, der utrolig mye skjedde på en utrolig uke. Man kan se det på to måter, det var stikk i strid med all matematisk sannsynlighet at Olia og jeg skulle bli sammen, det var så mange måter det kunne gått galt på og så nære på det gjorde det. Men det var også så mye som trakk oss sammen, så mye vi hadde felles, at livets nødvendighet gjorde at det måtte gå som det gjorde. Når vi først en gang møttes, noe som om også var ganske tilfeldig, og mot matematisk sannsynlighet, så måtte det bli oss. Som det ble.

Også Kiev er helt annerledes nå enn det var den gang. De har hatt EM i fotball, og de har hatt Maidan-revolusjonen. På vei inn i taxien fra flyplassen merket vi det ikke annet enn at en øl-sjappe i krysset ved metrostasjonen Petsjersk er erstattet med noe merkelig kalt «Loveburger», og med altfor flotte og profesjonelle svarte og røde skilt. Kjedene overtar. Det er ikke lenger mulig eller blitt mye vanskeligere for en kar eller et ektepar å starte en liten sjappe for seg selv. Man må inn i kjedene, bli glatt og steril. Vi merket det også med at taxisjåføren sa at hver tredje bil her på veien er utstyrt med våpen.

Reisen ned hit gikk veldig fint. Alt stresset ble unnagjort på forhånd. Denne gangen gjorde vi det verre for oss selv med et dokumentstunt fra Olia, det var ganske kritisk, men det gikk bra. Alle dokumentene er nå under kontroll og i hende. Til og med norsk pass, som vi hentet på fredag. Aldri mer problemer med å få Olia ut og inn i landet.

Ved siden av pakkingen og de andre vanlige tingene vi måtte ordne før reisen, så måtte huset spikres sammen. Dette ble forstyrret av dokumentstuntet til Olia, et par dager gikk vekk i det, og for mye var igjen til lørdagen før reisen. Lille Irina merker det, er det stress for far og mor klikker hun ut, «husk meg, husk meg, husk meg». Hun sov ikke et øyeblikk denne lørdagen. Jeg skal ikke utbrodere disse tingene her. Klokken elleve eller senere var vi ferdig pakket, cirka. Lille Irina skrek opp fra sengen der hun skulle sove for natten, akkurat i det mor Olia skulle legge de siste garnnøstene ned i kofferten og tvinge den igjen med muskler og viljekraft. Olia og jeg lå lys våkne en stund etter tolv. Kunne ikke tro vi hadde greid det igjen, at alt var i orden.

Helt i orden var det jo riktignok ikke. Min mor måtte vente en halv time da hun kom og hentet oss fire om morgenen, det er greit å høre til i en sånn familie, bli kjørt til flyplassen til alle døgnets tider. Litt stress for henne, men Olia og jeg har sjelden hatt så ro og kontroll, og forlatt et hus som er så greit. På sola flyplass er det ikke travelt en søndag morgen, moderne flyplasser liker jeg ikke, men vi ble nå sluset gjennom på et vis, og kunne sette oss ved gaten et passelig kvarter før boarding.

Flyturen gikk bemerkelsesverdig greit. Lille Irina hadde hatt en urolig dag og en kort natt, men på reisen var hun trygt hos mor og far hele tiden, og oppførte seg som en engel. Spredte bare glede, og ro og fred. Det var tre etapper på reisen, København, München, Kiev. Til København sov hun litt, på flyplassen der fikk hun gjort fra seg godt i bleien, akkurat mens vi bare satt og ventet og ikke hadde annet å gjøre. Ideelt. Så sov hun halvannen time fra København til München, og på flyplassen der sjarmerte hun alle. En koreaner mistet herredømmet over seg selv fordi hun var så fin, hoppet og sprellet, og smalt inn et par fotografier med speilreflekskamera, «very Nice! Very Nice!» Irina tok det med stoisk ro, som den engel hun er, lot ham sprelle og fotografere. 

På den siste flyturen, fra München til Kiev, var det fire spebarn, hvorav det ene satt like bak oss og hylekoret hele turen. Stakkars far, som ikke hadde noe magisk bryst å gi det, som Olia har. Vår lille Ira var våken, og rolig. To timer. Under landingen ville hun gjerne se hva som foregikk, så da måtte vi velge en russisk løsning, bare slakke sikkerhetsselen maksimalt, slik at hun kom fra Olias sete over i mitt. Da kunne hun slå på vinduet, og være fornøyd.

Det er ikke kø ved passkontrollen på Borispol, flyplassen i Koev, lenger, og våre kofferter varden aller første som kom. Faktisk var vi før søster Tanja som skulle møte oss, i taxi. Det hadde vært like praktisk, og billig, å finne taxi selv. Mellom tre og firehundre hryvnaer får de innfødte det for, utlendinger som ikke kan russisk må nok ut med mer. Omregnet til norske kroner er det ikke mye penger. Problemet er heller at det ikke går så mange fly hit. Etter Maidan har Ukraina blitt et mindre attraktivt reisemål.

Taxien søster Tanja hadde å by oss var knøttliten. Jeg så med litt gru på hvordan dette ville gå, det var jo med nød vi hadde fått alt inn i bilen til mor. Denne bilen var mindre, og nå hadde vi en ekstra passas hun løste set imidlertid greit selv, tok lille Irina med i forsetet, og lot oss ordne resten.med koffert og ryggsekk i baksetet ble det knapt plass til Olia og meg. Slik reiste vi inn til sentrum.

Der tok søster Tanja lille Irina med opp, hun fant seg i mye der, Irina vår. Det skal mye til at hun husker tante Tanja fra i fjor sommer, og Tanja fikk rett bort til henne og hilste på henne først, og nå opp til leiligheten, mens mor og far balet med bagasjen. Ingen problem. Lille Ira fant seg til rette øyeblikkelig.

Og mor til Olia hadde laget det så fint til oss på rommet vårt. Litt ommøblering er det nesten hver gang, alltid til det bedre. På kjøkkenet ventet overdådig mat kyllingsuppe, plov, vodka og vin.  Vodkaflaskene er vekk, så jeg måtte drikke av hvitvinsglasset. Ingen problem. Kjekt endelig å komme på dagtid, og ikke midt på natten, som vi har gjort så mange ganger i det siste. Lille Tais kalte meg for pappa, og Ira for søster. Hun var veldig,v Edith glad for at vi var kommet, og hadde laget gaver til oss. Jeg fikk en flott tegning der det med russiske bokstaver stod «Evint», slik at jeg visste den var til meg.Ira og Tais fikk også bedre til å leke, nå som Irina kan gå. I sommer gikk gleden bare den ene veien, fra Irina til Tais.

Etter maten var det som vanlig rett i søvn. Olias familie tok med seg lille Irina ut, slik at Olia og jeg fikk ferd. Da vi våknet ventet russiske pannekaker, blini.