Permanent oppholdstillatelse

I går kom beviset i posten. Det er et lite plastkort på størrelse med et bankkort. Slik de fleste identitetskortene er nå for tiden. På kortet er det et bilde av min kone Olga, og det står at hun nå har permanent oppholdstillatelse i kongeriket Norge. Med det oppfyller hun også vilkårene for norsk statsborgerskap. Det vil antagelig gå i orden i løpet av våren, slik at hun kan stemme ved valget nå i høst. Og hun kan reise til utlandet sånn som alle norske statsborgere kan, og hun slipper styret og kostnadene med å fornye oppholdstilatelsen hvert år.

Kravene som er nødvendige for å få innvilget permanent oppholdstillatelse står godt og greit forklart på UDI sine hjemmesider. Der står også hvordan man skal gå frem for å søke. For de som er kommet til Norge på familiegjenforening etter giftemål, er det viktigste kravet at de skal ha bodd i Norge sammenhengende i tre år. Olia kom julen 2009, og passerte altså tre år for en knapp måned siden. I tillegg er det krav om deltakelse i opplæring i norsk språk og norsk samfunnskunnskap. Fra 2012 er disse reglene skjerpet, fra til sammen 300 timer til sammenlagt 600 timer norsk og samfunnskunnskap.

Det er politikernes fine ord om integrering som ligger bak denne doblingen, som ikke tar hensyn til hvilket utbytte deltakerne har i undervisningen. For Olga opplevdes mange av timene særlig i norsk språk som meningsløse, siden hun allerede kunne norsk ganske godt da hun kom, og hadde bestått alle nødvendige tester da hun hadde de siste undervisningstimene. I andre kulturer ville det vi kaller integrering fort kunne kalles indoktrinering. Vi kaller oss åpne og tolerante. Men nåde den innvandrer som er kritisk til våre grunnleggende verdier. Hele intensjonen med dette kurset sier litt om hvor overlegne vi føler oss. Vi legger ikke frem vårt samfunnssyn og våre holdninger som noe som er åpent for diskusjon, det er noe vi skal lære bort. For innvandrere fra andre kulturer og med et annet samfunnssyn må det til tider oppleves ganske nedlatende, hvordan vi legger frem vårt syn som riktig, mens deres syn er feil.

Om Olga nå blir norsk statsborger så vil hun aldri bli norsk. Hun er i Norge fordi hun er gift med meg. Men hennes tanker er i Ukraina, hennes identitet er russisk, hun vil alltid føle seg fremmed her hos oss. Enda hvor kritisk hun er til alt tullet som foregår i hennes egentlige hjemland, og hvor mye elendig det er med så mange russere og ukrainere, så er hun umåtelig stolt av sitt hjemland, og vil forsvare det til sin død. Også dets måte å tenke og oppføre seg på. Der er folk for eksempel åpent og ærlig drittsekker, mens her hos oss foregår baksnakkingen og selvdiggingen bak et skinn av vennlighet. Russere er til å stole på, med det at du med en gang forstår at her må du ikke stole på noen. Her i Norge blir man lurt av falske smil.

Det var mest praktiske forhold som gjorde at Olga valgte å søke permanent oppholdstillatelse. Det viktigste er at det koste et par tusen kroner å fornye den midlertidige hvert år. Det er også plagsomt med måneder med behandlingstid hver gang. I fjor gjorde det at vi ikke fikk reist til Kiev i vinterferien. Nå kom bekreftelsen på at oppholdstillatelsen var innvilget i juleferien, slik at vi allerede har bestilt billetter og kan reise. Nå blir det ikke flere problemer med å reise dit når det passer oss. Det er derfor Olia er så glad for den permanente oppholdstillatelsen hun har fått.

Fornyelse av oppholdstillatelsen

Da jeg startet denne bloggen hadde jeg ingen anelse om at jeg skulle komme å gifte meg med det første, langt mindre at det skulle være med en kvinne fra Ukraina. Slik gikk det imidlertid, og dermed har flere av postene handlet om hvordan det er å få ordnet giftemål og oppholdstillatelse for slike kvinner. Noen av postene er skrevet i ettertid, som en ren oppskrift av hvordan man skal gå frem, og noen er skrevet underveis, om usikkerheten og spenningen når man ikke vet hvordan man skal gå frem og hvilket resultat som vil komme på hvilket tidspunkt.

Så langt har det meste gått bra. Vi er trygt i Norge begge to, og vi har nettopp flyttet fra leilighet i Bergen til hus på Ganddal. Olia har nettopp klart bergenstesten, og er klar for høyere utdanning i Norge. Hun har allerede studieplass ved universitetet i Stavanger, og hun har i tillegg fast jobb i en deltidsstilling det er lett å få fylt opp med ekstra vakter. Det meste har gått veien for oss.

Under bloggingen har vi også mistet fedrene våre. Jeg mistet min far før jeg traff min kone, det er det frykteligste jeg har vært i gjennom. Min kone mistet sin far nå i høst. Hun planla nå i julen å reise ned til Kiev og få ordnet med arveoppgjøret. Dermed vi er vi ved det denne posten skal handle om, og som det ikke står så mye om ellers rundt om på nettet. På grunn av lang behandlingstid for fornyelse av oppholdstillatelsen kan ikke min kone forlate landet, uten å risikere å ikke få lov til å komme tilbake på månedsvis.

Reglene er slik at man kan søke om familiegjenforening med permanent oppholdstillatelse. Dette gjorde Olia og jeg i 2009, rett etter at vi giftet oss. Den høsten var en eneste lang ventetid. Så kom hun inn i landet den julen, 14. desember, toårsjubileum i går. Vi hadde virkelig tanken i hodet at slik ventetid skulle vi aldri måtte oppleve igjen, nå skulle vi leve sammen for alltid.

Det er imidlertid lagt inn noen hindringer og ekstra vanskeligeheter. Hvert år må min kone og alle andre i tilsvarende situasjon søke om å få oppholdstillatelsen fornyet med enda et år. Det gjør hun og alle andre hos politiet, det koster en drøy tusenlapp. Etter tre år kan hun søke norsk statsborgerskap og slippe dette. Det blir eventuelt til neste år.

I fjor søkte hun fornyelsen i Bergen politidistrikt, noe som gikk så glatt og smertefritt at jeg ikke engang husker hvor lang tid det tok. Olia stakk innom politistasjonen på vei hjem fra et av sine barnehageoppdrag, etter en stund var alt i orden.

I år har vi søkt hos politiet i Sandnes, Rogaland politikammer, må det vel være. Hun søkte 21. november, en knapp måned før visumet går ut 21. desember. Stor var sjokket da hun fikk vite at fornyelsen ikke vil bli ferdig i tide.

En ting hadde vært om dette hadde blitt litt problemer, litt å vente, hun fikk reise på midlertidig visum eller noe sånt. Saken er at om hun reiser, vil hun ikke få komme tilbake før behandlingen er ferdig. Fra politikammeret har hun fått høre fem måneder. Temmelig like lenge som da oppholdstillatelsen ble gitt første gang.

Olia ble helt fortvilet da hun fikk vite det. Hun hadde gledet seg sånn til å se igjen familien sin. Koffertene har stått ferdig pakket med julegaver i ukevis, nesten hver dar hun vært på Skype og snakket med dem, om hva hun har kjøpt, og om alt de skal få gjort når hun kommer. Det har også en praktisk side. Arveoppgjøret i Ukraina er nødt til å bli gjort innen et halvt år. Den tiden går ut før behandlingstiden for fornyelsen av oppholdstillatelsen gjør det.

Jeg har vært i kontakt med Utlendingsdirektoratet, og fått det hele bekreftet. Det er som vi tror. Rogaland politidistrikt har stor søknadsmengde, så 5 måneders behandlingstid er ikke uvanlig. Det betyr også at så fort min kone har fått innvilget denne, må hun begynne å tenke på å søke om neste.

Det finnes en utvei. Vi kan søke om prioritert behandling. Da må vi legge ved dokumentasjon om at prioritert behandling er nødvendig. Det betyr nytt kjør med oversettelse av dokumenter, og apostillestempel. Denne gangen er det imidlertid Olias mor og søster som må ordne med alt, som om ikke de hadde nok å gjøre. Alternativet er å holde Olia utenfor arven, eller å håpe på et lite mirakel sånn at behandlingen går litt raskere.

Vi var så sikre på at alt var i orden at det er rene tilfeldigheter at vi ikke allerede hadde kjøpt billetter. Jeg var så smått begynt å helle mot at jeg skulle være med selv, og var begynt å jakte billetter om det skulle finnes noe vanskelig å si nei til. Nå er vi imidlertid tilbake i en juleforberedelse som minnet om den for to år siden. Vi er invitert rundt omkring i familiebesøk, selvsagt, men det er vanskelig å si sikkert om vi kan komme eller ikke, eller hvor det blir av oss i julen.

Noe av det dummeste med dette er at det kom så brått og uventet. På nettsidene til UDI står det at man må søke en måned før oppholdstillatelsen går ut. Det gjorde Olia fire dager for sent. Betyr det at hun må vente fire måneder ekstra før hun kan forlate landet og se igjen familien sin? Akkurat nå ser det sånn ut.

Olia åpner bankkonto og går på handlerunde

Blant de som følger bloggen vet jeg det er en del som mest av alt er interessert i hvordan det går med Olia i Norge, om hvordan det er å finne seg en kvinne i utlandet, gifte seg med henne, og finne seg vei gjennom alt som kreves for at hun skal få lov til å bo her og klare seg godt her. Olia og jeg er for lengst over de viktigste problemene, vi er lykkelig gift og får bo sammen, Olia har nettopp fått fornyet oppholdstillatelsen med enda et år, det var bare å stikke innom politiet, levere søknad og betale 1100 kroner, dyrt, men forståelig.Vi har videre fått godkjent utdannelsen hennes fra Ukraina etter standarden, alt godkjent minus ett år. Olia har også klar den høyeste norsktesten hun er nødt til å ta, norskprøve 3. Det holder til normalt arbeid, og til noen høyskolelinjer, for høyere utdannelse kreves Bergenstesten som hun ennå ikke har. Etter alt dette formelle er selvsagt det viktigste å finne seg noe meningsfylt å gjøre, enten en god utdannelse eller en god jobb.

Dette neste skrittet har vært Olias største bekymring og hva hun har satt alle krefter inn mot fra første dag hun kom til Norge. Hun har satt inn støtet alle retninger hun kan få napp, og har brukt timevis, dagevis og uke- og månedsvis på å søke rundt på Finn.no etter jobb, og på nettsidene til forskjellige utdanningsinstitusjoner etter studieplass. Hun har søkt på alt som har vært relevant og det meste som ikke har vært relevant, ingenting for høyt eller lavt, fjernt eller dumt, og som regel fått høflige avslag, eller noen få kanskje, men likevel ikke. Det har på det verste gått på humøret løs, men det er jo til å overleve, at det bare er humøret som blir råket.

Og nå i det siste ser det ut til å ha løsnet. Hun er ringevikar i et vikarbyrå, og storfornøyd med det, fordi hun nesten hver dag blir ringt til, og må ut å jobbe i en eller annen barnehage. Når hun kommer hjem skriver hun sirlige notat hvor hun har vært og hvor lenge hun har jobbet, og gleder seg veldig over muligheten hun har til å tjene egne penger. Hun er med det storfornøyd, og har for øyeblikket slått fra seg alle planer om å bli noe som helst annet enn ringevikar i barnehage, så lenge hun er ønsket der og får penger for å jobbe, har hun det bra.

Nå har hun nettopp fått seg egen mobil og egen bankkonto. Hun logget seg inn på Skandiabanken første gang i går. Snart skal pengene komme direkte inn på hennes konto, og ikke via en gammel reservekonto hos meg. Å bestille alle disse tingene har gått like greit for Olia, som for en hvilken som helst nordmann, det har ikke vært andre problemer enn de vi selv har tullet til.

Pengene Olia tjener går foreløpig uavkortet og vel så det til gaver. Selvoppofrelse er en så stor og naturlig del av Olia, at om noen mener oppofrelse er galt, så er det ikke så mye igjen av Olia om hun må gi slipp på dette. Det er ikke tillært eller noe hun mener er godt eller dårlig, det er henne. Det er fryktelig vanskelig å få gitt henne noe eller få henne til å kjøpe noe til seg selv, mens hun til enhver tid vil være parat til å gi fra seg absolutt alt for en av sine nærmeste. Her er vi komplimentære. Jeg er alltid parat til å ta i mot det meste, mens jeg vanligvis har vondt for å gi fra meg noe.

Jeg sier for spøk til Olia at det er farlig de dagene hun har fri, for da stikker hun alltid ut i en butikk for å kjøpe seg noe, det vil si, kjøpe seg noe å gi bort. Det har vist seg det er like farlig om hun ikke har fri, for hun stikker gjerne innom en butikk på vei hjem. Sånn som i går, hun hadde vært på en kjempejobb, varslet på forhånd og over åtte timer, og på vei hjem kjøpte hun hele dagens fortjeneste i gaver til familien for neste gang vi reiser til Kiev. Heldigvis finnes det en grense med at det fysisk blir umulig å få mer ned i kofferten, eller inn på flyet, så drøye to måneder før vi reiser ser det ut til å bli en nødvendig kjøpestopp. Og til Olias enorme glede og endeløse forundring kommer pengene raskere inn på konto enn hun klarer å bruke dem opp. Først nå er hun i ferd med å skjønne at Norge er et godt land.

Olia med dagens fangst. Interesserte kan jo gjette om hun er godt kledd fordi hun ikke har tatt av seg ennå, eller fordi det er kaldt i leiligheten min.

Mobiltelefon og jobbintervju for Olia

I en svært travel periode der jeg mest av alt skal forsøke å få lest ut «Il sistemo periodico» og få gjort unna en del andre ting før høstferien, blir det lite og ingenting tid for blogging. Så det ligger en del løse og uferdige poster ute nå, og de er ikke på toppen av prioriteringslisten.

Men jeg tar meg en liten pause i alle gjøremålene for å legge ut en liten oppdatering om hvordan det går med ekteparet Salen for tiden.

Olia fikk en liten krise her i Norge for litt siden, etter at en del ting som så ut til å gå i orden, i løpet av noen få dager rant ut i det absolutte ingenting, og vi stod helt tomhendte tilbake. Ingen nordmenn jeg kjenner og i alle fall ingen av dem jeg er i kontakt med stresser med det at Olia ikke har jobb. Selvsagt har hun ikke det, hun må først finne seg til rette og lære seg hvordan tingene fungerer her, det er utrolig at hun i det hele tatt prøver, mener vi. Men for Olia er det et forferdelig stressmoment at hun ennå ikke har noe meningsfylt arbeid her, og foreløpig er helt avhengig av meg.

Nåvel, et ektepar skal kontemplere hverandre, og jeg er i så fall den som tar meg av optimismen. Jeg gleder meg veldig over dagens eller denne ukens små nyheter. For en tid tilbake forsøkte vi å bestille simkort for Olia. Vi valgte Onecall, det billigste, og vi ville ha det tilbudet som gav gratis ringetid og gratis sms, selvfølgelig. Kontantkort er dyrt. Dessverre kunne ikke Olia få noe vanlig simkort, viste det seg, siden hun ikke er kredittverdig. Ergerlig, tenkte vi, men sånn får det være. Vi deler min, og siden vi også har fasttelefon, har vi aldri hatt noen store problemer med at vi er utilgjengelige for hverandre og for omverdenen. Det er heller ikke mer enn 10-15 år siden det var helt uvanlig å ha mobiltelefon, og jeg var regelrett imot, for de som hadde mobil var klyser.

Nåvel, igjen, mens vi slo oss til ro med at simkortet fikk vente til Olia hadde fastere inntekt eller fast studielån, så har Onecall arbeidet og stresset for om de ikke kan gi henne et kort allikevel. Konkurransen er jo hard i bransjen, og jamen kom ikke selveste simkortet i posten i dag. Ny telefon har Olia fått fra mor, flott mobil fra Samsung, og nå kan hun til og med sette simkort i den. Hvor ivrig hun er etter dette, viser det faktum at hun ennå ikke har gjort det. Så kul er hun.

Den andre nyheten er jobbintervju, og ikke bare ett, men to. Det gledelige er ikke så mye selve intervjuene, som det at det er jobber som er relevant for utdannelsen og arbeidserfaringen hun har fra Ukraina. Stillingene har selvsagt også sine ulemper, til dels større ulemper enn fordeler, men vi er jo ikke i en situasjon der vi kan drive og stirre på ulemper.

Det første intervjuet er i morgen, det andre vil eventuelt komme etter høstferien. Det er spennende tider for oss, og store avgjørelser å ta. Men ikke større enn at vi snart helt bekymringsløst reiser på høstferie.