Jeg vet ikke hvor mange faste lesere jeg har lenger. Av og til sitter jeg med et inntrykk av jeg skriver for meg selv og min mor, det blir veldig lange innlegg og veldig mange ord om et dagligliv som ikke skulle være interessant for andre enn mine aller, aller nærmeste. Så er det de som stikker innom av og til, kjente og ukjente, som antagelig leser deler av innleggene før de går videre til andre ting. Noen dumper sikkert innom fra søkemotorer og andre lenker også. En gang var dette en nokså fungerende reiseblogg, kategorien reiser er jo fyldig, men alle detaljene i hva vi gjør i Kiev nå, kan bare være nyttige for de som kjenner byen veldig godt. Og de trenger ikke denne bloggen som hjelp.
Jeg trives godt med det. Midt i alt det andre jeg har å gjøre, lever jeg i tvangstanken at nå i ferien skal jeg produsere et innlegg hver eneste dag. Og minnene og inntrykkene er så levende og påtrengende, at jeg har veldig store problemer med å begrense meg. Alt må liksom med. Selv om det gjør postene mindre lesverdige. Episoder som kunne være kjekke å lese om, også for de som ikke kjenner meg, slik som de to fyllikene og Irina på konsert, drukner i tekst fra en veldig lang dag.
Hver morgen pleier jeg å våkne i sekstiden. Er det lyst når jeg slår opp øynene, står jeg opp. To av tre dager er det til morgentrening i Hydropark, Katsjalka. Det er ikke sånn jeg hadde sett for meg meg selv, at jeg skulle drive så mye med styrketrening, men det er skikkelig kjekt, og som så mange av de andre tingene jeg gjør, fyller det meg helt, når jeg først går i gang med det. Rutinen er å spasere til Arsenalnaja metro, ta metroen til Hydropark, gjennomføre 300 eller 450 repetisjoner i grupper på 3 x 10 x 5 x 2 eller 3, om det gir mening. Hvert apparat gjør jeg ti repetisjoner av, så ti til, og enda ti, før jeg går videre til neste. Etter råd fra folk som kan dette bedre enn jeg, løfter jeg av og til tyngre, og går ned i antall repetisjoner. Det skal liksom være bedre. Men jeg trener ikke for noe, så for meg er det ikke så farlig.
Innimellom treningen, bader jeg litt i elven. På øret hører jeg foredrag, det tenke jeg at jeg er alene om, der på senteret. De andre i anlegget med øreplugger, tror jeg nok har heftig musikk i ørene. Jeg har foredrag om den amerikanske borgerkrig, og Robert E. Lee og generalene hans, og nå om den amerikanske revolusjonen som ledet til uavhengigheten. På vei hjem går jeg gjennom første gloselister fra Anki, det går i tyske og russiske gloser, organisert litt etter hvor jeg har funnet dem, og litt etter hvordan de er. Oppe i undergangen ved metroen kjøper jeg meg en kopp kaffe, det samme gjør jeg som regel i kaffehuset jeg nå sitter. Gjøremålet er å høre ferdig foredraget, eller bli ferdig med gloselisten.
Så er det hjem til frokost. Den er alltid veldig kraftig, svære tallerkener med tung middagsmat, og øl i literflaske å drikke. Om det ikke er noen på kjøkkenet med meg, sjekker jeg nå nyheter. Jeg er sliten av Trump og Putin, og prøver å unngå nyheter med en av de to i overskriften. Slik unngår jeg det meste av engelskspråklige nyheter. Jeg har tanker om å slå over til tysk, heller følge det tyske nyhetsbildet, men jeg har ikke funnet frem til en god og gratis tilbyder. Engelsk har BBC og Guardian, blant flere. Nylig har jeg også slått til på et tilbud på Dagens Næringsliv, 60 kroner for seks uker. Det er veldig billig, men jeg føler jeg kaster bort tiden min på å lese nyhetene der. Internasjonalt er det mye av det samme jeg har lest og sett fyldigere og bedre på engelsk, nasjonalt blir det veldig innstengt og tett. Av sosiale medier er det bare Twitter jeg forsøker å få lest hele feeden, men også der lurer jeg på om det gjør mer skade enn nytte. For alle virkelig gode artikler jeg finner, må jeg gjennom mye graps, først.
Nei, det er bedre å komme seg ut. Om det er det skrevet mange og fyldige poster. Rutinen er at om det er varme dager, går det til en av Kievs mange strender, kjøligere dager benyttes i byen. Jeg håper alltid å få med meg Olia, kona, men hun er av og til opptatt med andre ærender, som regel datsajen. En sjelden gang i blant blir Irina, barnet, satt igjen hjemme hos Babusjka, og jeg kan operere på egen hånd, som i gamle dager. Det gir meg ingen glede lenger. Jeg vil være med barnet, og være med kona. Ellers blir alle aktivitetene litt meningsløse.
Som regel er vi ute til langt, langt ut på dagen, ettermiddagen og kvelden. Frokosten sitter i, men vi spiser av og til litt likevel. Særlig er det alltid spørsmål om å få med oss en businesslunsj, før klokken fire. Det er altfor tidlig å spise lunsj, etter en så tung frokost som vi har, men det blir mye billigere enn å spise etter klokken fire. Og enten vi har spist eller ikke, har som regel Babusjka tilberedt noe om kvelden også, så vil blir aldeles overmette. Særlig jeg.
Kommer vi hjem før det er mørkt, er babusjka alltid på lekeplassen utenfor huset, sammen med hunden Mike og søskenbarnet til Irina, Tasia. Det er også mange andre barn og voksne der, kjente og ukjente. Her slippes Irina fri, og er etter hva vi hører og ser ellevill. Babusjka sier hun løper raskere enn alle de andre barna, like raskt som de flere år større enn henne, hun simpelthen elsker å løpe. Det går over stubber, stokk og stein, vilt og herlig. Jeg har sett hvordan hun hilser på barn hun kjenner, ved å gi dem en god klem. Det er veldig søtt. Hun er også en slags heltinne, der på lekeplassen, mange kjenner henne og roper navnet hennes, barn og voksne. Her lever hun et liv uten mor og far, Olia og jeg går inn, om ikke Olia setter seg ned på en benk, for å prate med moren.
Jeg er imens oppe i leiligheten, som regel med store planer om alt jeg skal gjøre, som regel punkterer jeg helt, og havner på sengen. Mellom ni og ti kommer barna inn, som regel først Irina, så Tasia, hunden og babusjka. Da blir det bråk og støy, til vi endelig (for meg) får alle sammen i seng, samtidig, sånn rundt klokken elleve. Jeg sovner temmelig sikkert ofte først.
Dager det ikke er morgentrening, bruker jeg til å ta frem datamaskinen og skrive inn gloser, eller skrive blogginnlegg, som jeg gjør nå. Noen ganger gjør jeg det hjemme, noen ganger over gaten i restauranten Katiusja, men nå siden jeg har oppdaget den helst på stedet Kaffe mesto, som jeg har oppdaget nå. Her får jeg god kaffe billig som om det var hjemme i huset mitt i Norge, 3 kroner for en espresso, 5 for en cappuccino. Det er også behagelig å sitte. Planen er alltid å bli oppdatert med bloggen, men erfaringen lærer meg at sånn jeg gjør det, får jeg ikke skrevet mer enn to-tre innlegg. Kommer jeg på etterskudd, er det vanskelig for meg å hente meg inn. Jeg har jo også andre ting jeg skulle ha gjort.
Så er det jo også det, at det ikke spiller så veldig stor rolle. Snart er også denne ferien historie, og jeg tipper det vil bli like interessant for meg å lese om den, som det er å lese om mine tidligere ferier. Jeg gjør det bare unntaksvis. Det er mye viktigere at jeg er en god far og en god ektemann, enn at jeg holder bloggen oppdatert og får skrevet alt jeg gjør. Det er viktigere å leve, enn å skrive. Det skriver jeg, samtidig som jeg bestiller meg enda en kopp espresso, den fjerde for dagen, og gjør meg klar for en siste oppfrisking av gamle, uferdig innlegg, før jeg stikker innom butikken, kjøper en trillevogn med forskjellig drikke, og tar turen hjem for en kraftig frokost, og det som utgjør dagene våre og livene våre her nede.
En helt grei blogg 