Gnisninger mellom Saakashvili og Jatseniuk

Det har vært en tendens i de tidligere Sovjetrepublikkene og i andre land som sliter med demokratiutviklingen at ambisiøse politikere kommer til makten ved å anklage det sittende styret for manglende reformer, korrupsjon, mer åpenhet og for ikke å være sanne demokrater. Det begynte med Boris Jeltsin, en mann jeg også stolte på og trodde på den gang jeg var skoleelev og student, men som nok var veldig langt fra den reformvennlige demokraten han i den vestlige verden solgte seg som. Mange har den dag i dag minne av Jeltsin som den som stilte seg på en tanks, og talte de kommunistiske kuppmakerne midt i mot, begynnelsen på Gorbatsjovs fall og Sovjetunionens oppløsning. Færre vet at da rollene få år senere var byttet på, og Jeltsin var den som hadde kommandoen over tanksen, så fyrte han den av. Midt mot parlamentsbygningen. Det russiske 90-tallet var et kaos av hyperliberale markedsreformer, politisk var det veldig langt fra å være noe demokrati. Valgene var rigget, og Jeltsin brukte alle triks og tvilsomme allianser på å beholde makten, inntil han sammen med «Familien», av oligarker, hadde en styrt overføring til en som den gang ble oppfattet som moderat i alle retninger, Vladimir Putin.

To stykker som også har gjort politisk karriere av å alliere seg med Vesten, les: USA, og bråke om reformer og demokrati i opposisjon, er Arsenij Jatseniuk i Ukraina og Mikhail Saakashvili. Begge er de svært ulike typer fra Jeltsin, Jeltsin var jo på sin måte likandes, det er få som har ham som bitter fiende og som hater ham. Selv om han hadde veldig store problemer med å holde på oppslutningen han opparbeidet seg, da han ble valgt til president i Sovjetrepublikken Russland, det mest åpne og frie valget Russland har hatt, så ble populariteten hans aldri katastrofal, og fortsatt i dag så har de fleste russere en nokså positiv oppfatning av ham. Det samme kan ikke sies om Jatseniuk i Ukraina, og Saakashvili i Georgia.

Saakashvili kom til makten ved roserevolujonen i Georgia, 2003. Det blir viet mye oppmerksomhet i dokumentarserien til BBC, som gikk på NRK, men dessverre ikke er tilgjengelig lenger fra Norge. I serien fremstår han som en skikkelig brumlebasse, det er på film hvordan han roper til den sittende presidenten, Edvard Sjevernadse (den tidligere utenriksministeren under Gorbatsjov, i Sovjetunionen, den gang regnet som en god mann, men det skiftet, da noen ropte høyere om demokrati), som er i ferd med å holde en tale. Det er langt fra noen fredelig maktovertakelse, Sjevernadse blir tvunget vekk, og Saakashvili heiser straks EU-flagget (en handling som kan sammenlignes med hvordan Kiev pyntet utenriksdepartementet med et gedigent EU-banner, etter Maidan – det banneret er borte nå), i en utilslørt provokasjon mot Russland og alle som syntes det ikke var så greit at han kom til makten.

Noe av historien til Saakashvili i Georgia er kjent, som at han i den feilaktige troen at han ville få hjelp av NATO, gikk til krig mot utbryterrepublikkene Sør-Ossetia og Abkhasia, og fikk russiske styrker helt inn i hovedstaden Tiblisi som svar. Bilder og film av hvordan han etterpå spiser slipset sitt er ikke glemt, og ikke tapt, de finnes på nettet. Mindre kjent er at han senere var med og faket nyheter om et attenat eller attenatforsøk mot ham selv, og den polske presidenten, og en ny invasjon av russiske styrker i 2010, begge deler for å fyre opp stemningen og få mer hjelp av USA og NATO mot Russland. Søk på Saakashvili hoax, så vil man finne spor av det, men de originale meldingene fant i alle fall ikke jeg i farten.

Saakashvili tapte presidentvalget i Georgia i 2013, og emigrerte til USA, Brooklyn. I typisk post-sovjetisk stil ble han og hans menn anklaget for korrupsjon og annen kriminalitet mens de satt ved makten, og er nå ettersøkt. Det ligner jo også på det som alltid skjer i Ukraina, den sittende makten forsøker alltid å arrestere den forrige. Janukovitsj arresterte Timosjenko, særlig Jatseniuk vil arrestere Janukovitsj (Porosjenko er jo litt mer lavmælt i dette spørsmålet, siden han satt i regjeringen som samarbeidet med Janukovitsj, så sent som i 2012, året før Maidan). I Georgia vil Saakashvili bli arrestert og siktet for korrupsjon og maktmisbruk, om han reiser dit. Derfor har han nå satset på en ny karriere i Ukraina, en karriere som vil være vanskelig å tenke seg uten amerikansk rettledning og hjelp.

Mange vil sikkert tvile på at en som snakker så glatt og skamløst om demokrati, reformer og liberalisme kan være noe annet enn det han gir seg ut for, det er jo en viss sjanse for at han mener det han sier. Dere kan høre selv, BBC Hardtalk, fra juli i år, slik fremstår han alltid når han blir intervjuet eller holder tale. Han er en brautende brumlebasse, snakker i vei, tar ordet fra intervjueren, snakker seg over i andre tema enn de han blir spurt om, pøser på med tall og statistikker og påstander umulig å være forberedt på, og umulig å sjekke opp i farten, og satser på å ha ordet mest mulig, så det blir minst mulig tid til ubehaglige spørsmål og til tanker. Å kalle ham godt forberedt er drøyt, han er en bløffmaker, som fremsetter sine påstander med kraft og fynde, slik at uopplyste mennesker kan tro han har rett i dem. Da George Bush møtte ham i sin tid, hadde Saakashvili «forberedt seg» ved å skumlese noen av talene hans, og lært seg noen setninger fra dem. Å gjengi dem som Saakashvilis egne meninger gjorde godt inntrykk på Mr. Bush, Bush syntes han virket intelligent. Siden – om ikke før – har Saakashvili vært amerikanernes mann. Lite fremmed for smisk valgte han også å kalle opp en av hovedgatene i Tiblisi etter Bush – George Bush boulevard. Det er saker.

Jatesniuk er en annen type. Han er mer en strateg, en som opererer i bakgrunnen, og ikke en som så åpenbart liker å stikke seg frem og være den synlige, som Saakashvili. Jatseniuk har heller ikke den ordflommen når han snakker, og er heller ikke en bløffmaker og bajas, som Saakashvili. Men skruppelløs og følelsesløs, det er han. Jeg har ennå ikke i dette halvannet året han har vært kjent, se ham uttale noe menneskelig eller uttrykke sympati for noen av dem som har vært berørt av konflikten. Det er nullnix forståelse for den andre siden, de skal straffes, de er terrorister, de skyldige skal finnes, vi skal slå hardt ned, dette er formuleringene som går igjen, om det er annekteringen av Krim, mordbrannen i Odessa, krigen i Donbass, uroen ellers i Ukraina, det er aldri medfølelse for dem som blir rammet, alltid straff av dem som i følge Jatseniuk har skylden.

Med Jatseniuk hadde det vært interessant å ta en meningsmåling i forskjellige vestlige land for å se på populariteten hans, der. Mitt inntrykk er at han ville gjort det bra, folk i vest har en positiv oppfatning av ham, de få som vet hvem han er, og tror han gjør en god jobb. Fremstillingen i vestlige medier er også stort sett positiv, i hvert fall i engelskspråklige og i skandinaviske. I USA og Canada er støtten nokså uforbeholden, Jatseniuk er deres mann.

I Ukraina hører jeg meningsmålingene nå viser at oppslutningen om Jatseniuk og hans parti er nede i under 3 %. Det er oppsiktsvekkende, ett år etter partiet – som heter Folkets front – ble det største partiet i parlamentsvalget i fjor. Det er også mindre enn fascistiske Svoboda fikk ved det valget, og som gjør at vestlige medier og kommentatorer kaller dem «ubetydelige». Det er veldig mye lavere enn regionspartiet til Janukovitsj fikk, da protestene på Maidan stod på, og den vestlige verden syntes det var nok til at Janukovitsj og hans parti måtte forlate makten, og gå i oppløsning. Det er så lavt at partiet ikke engang kommer til å delta i lokalvalgene som kommer i oktober, partiet går i oppløsning – av mangel på velgere.

Dette står det lite om i vestlige medier. Tiden min strekker ikke til for å følge andre enn BBC, og delvis the Guardian, og ellers høre omtale fra andre, i ingen av disse mediene har jeg sett noen notis eller kommentar om Jatseniuks katastrofale fall. Når det står om Jatseniuk, er det noe positivt. Den vestlige medieverdenen behandler ham fremdeles som en av heltene fra Maidan, en av de europavennlige, en som vil ta Ukraina i en «ny retning».

Så kan man jo lure på hvorfor han har havarert så ettertrykkelig i Ukraina. Kanskje kan det ha noe med at de kjenner politikken hans på kroppen, ser hva gjør, hører hva han sier? Opplyste ukrainere vil også ha fått med seg Jatseniuks fortid, der han ikke akkurat har markert seg som noen liberal frelser. Oppfatningen er vel heller at han er en strateg, som manøvrerer seg til makt. Pro russisk side gjør en jobb med å finne frem gamle videoklipp av ham, og spre dem på sosiale medier. Der snakker han stygt om Timosjenko, og kaller henne like ille som Janukovitsj, den gang de tre kjempet om presidentvervet i 2009. Der er det også et fint klipp der han snakker om Krim-tatarene, den gang han var stasjonert på Krim. Omtanken for denne minoriteten var ikke den samme den gang, som den ble da russerne stjal Krim fra dem. Dessverre er ikke disse klippene oversatt.

Det er imidlertid ingen sak å finne kompromitterende artikler og filmer av Jatseniuk, også på engelsk. Andrew Wilson er en av autoritetene på ukrainsk politikk og historie, du kommer ikke utenom ham skal du skrive seriøst om Ukraina. Han blir alltid sitert, sjekk profilen hans på Europarådet sine sider, han har skrevet flere av standardverkene om Ukraina, tilgjengelig på Amazon. Wilson skrev om Jatseniuk i 2009, den gang det ikke gjaldt å gjøre ham til helt, og den gang det ennå ikke gjaldt om å bagatellisere de politiske problemene i Ukraina. Den gang representerte Jatseniuk partiet Front for change, tydelig inspirert av Obamas presidentkampanje som pågikk omtrent på samme tid, og Jatseniuk var presidentkandidat i ferd med å miste oppslutning. Det står fint om de politiske kampene, skiftene av alianse (siden 2009 har Jatseniuk altså representert tre ulike partier, og vil nå snart antagelig representere enda et, ettersom hans nåværende parti er i ferd med å forsvinne i mangel på oppslutning), støtten av oligarker, og fint lite om politiske saker, som strengt tatt aldri har hatt så veldig mye å si i ukrainsk politikk. Jatseniuk var den gang endt opp i å være anti-EU, «Ukraina alene», og i den grad det skulle være noe EU, så var det en ny variant av Øst-Europeisk EU, for de som var misfornøyde med det reelle. En politisk kameleon, som med det samme ansiktsuttrykket kan få sagt hva som helst.  An outright nationalist, kaller professor Richard Sakwa ham, og the most dangerous man in Europe.

Så om situasjonen i Ukraina ikke hadde vært så alvorlig, kunne det blitt riktig fornøyelig når disse to barker sammen. Den ene av typen som slår ned vegger før han er sikker på han får utstyret og materialet til å sette dem opp igjen, som liker seg så godt i stormen at han helst vil sette dem i gang, den andre byråkraten som aldri tar i jobbene selv, og som liker seg best inne for å se gjennom vinduene på stakkarne i stormen. Begge skal representere den samme statsmakten, men begge representerer aller helst seg selv, og begge søker mer støtte av sterkere krefter som oligarker og fremmede stater, enn fra folket de skal representere. At de nå er i ferd med å bevege seg ut i åpen konflikt, er et klart tegn om noen skulle være i tvil, om at ukrainsk politikk er den samme nå som den var i 2009 og alle andre år, og at sørgelig lite er forandret etter Maidan.

Interessant er TV-kanalen Saakashvili fikk slippe til på. De mektige oligarkene har minst en kanal hver, og man kan slutte seg til litt av hvert av hvem og hva som blir vist hvor. Det var når Maidan-protestene ble vist med vinkling pro demonstrantene på kanalene til de to største fiskene, Firtasj og Akhmetov, at kjennerne av Ukraina uttalte at Janukovitsj’ dager var talte. Den gang skjønte jeg ikke hvor de hadde det fra, nå vet jeg mer. De to oligarkene som kom best ut av Maidan-revolusjonen, Kolomoiskij og Porosjenko, viste protestene pro demonstrantene fra første stund. Det er noe av forklaringen på hvorfor Porosjenko etterpå kunne seile så enkelt inn til presidentvervet, og Kolomoiskij blant andre ting fikk vervet som guvernør i Dnjepropetrovsk, og hans selskap fikk den lukerative oppgaven å forsyne den ukrainske hæren med brennsstoff til krigen i Donbass, og enkelte andre ting.

Siden kjølnet forholdet mellom Kolomoiskij og Porosjenko, Kolomoiskij er emigrert til USA etter det som ser ut til å ha vært hestehandler i kulissene, og en annen er nå guvernør i Dnjepropetrovsk. Den tidligere guvernøren i Odessa, han som var før Saakashvili, var kjent som Kolomoiskijs mann, så erstatningen av ham kan ha hatt også noe med dette å gjøre. Det var for øvrig ingen liten sak konflikten mellom Kolomoiskij og sentralstyresmaktene i Kiev stod om, Kolomoiskij tok intet mindre enn en liten tropp soldater fra bataljonen sin, og okkuperte kontorbygningen til et olje- og gassfirma han ville beholde styreplassen i. President Porosjenko måtte handle, og siden Kolomoiskij endte opp i USA der han tidligere var nektet innreise, så er det vanskelig å se for seg at han ikke fikk hjelp av sine venner over Atlanteren i prosessen.

Det har også vært gnisninger mellom Jatseniuk og Porosjenko, statsminister og president, et velkjent tema i ukrainsk historie, som for eksempel mellom statsminister Timosjenko og president Jutsjenko etter oransjerevolusjonen i 2004. De to klarte ikke å holde sammen, mens Jatseniuk og Porosjenko ennå holder fasaden, i det minste, om enn uttalelser de to kommer med ikke alltid står i stil med hverandre. Uansett, det var TV-kanalen til Porosjenko som lot Saakashvili slippe til. Så kanskje ønsker også Porosjenko seg en annen statsminister. Kanskje ønsker han bare å holde Jatseniuk litt i ørene, eller å skremme ham litt.

Det er vanskelig å si. Alliansene skifter raskt og skamløst i dette landet her, som i flere av de andre tidligere Sovjetrepublikkene. President Porosjenko var tidligere med den avsatte presidenten Janukovitsj, og var med på å opprette regionspartiet hans. Han var også minister i regjeringen til Azov så sent som i 2012, året før Maidan, det var en regjering som samarbeidet godt med Janukovitsj, og som sinnet på Maidan var rettet mot. Det gjenstår å se hva som vil bli utfallet denne gangen. Kanskje går det an å tippe at også det neste maktskiftet i Ukraina vil skje på en annen måte enn gjennom ordinære valg. Verken president Porosjenko eller Jatseniuk sitter trygt ut perioden. Saakashvili er en av mange klar til å overta posisjonene deres, om det skulle skje på den ene eller den andre måten.

 

 

 

Grunnlovsdag i Ukraina

Det var ikke bryllupsdagen vår i dag allikevel, men det var en annen dag å markere. Jeg skjønte det da jeg skulle bestille businesslunsj på puben jeg satt på. Businesslunsj er bare på hverdager. I dag er det fredag, det skulle være hverdag god nok. Allikevel fikk jeg ikke noe spesialtilbud på lunsjen min. Da jeg ikke fikk det neste stedet jeg prøvde heller, skjønte jeg at her måtte det være noe spesielt.

Og det var det altså, det var Ukrainas grunnlovsdag. Skriver man «Ukraina 28. Juni» på Google får man som treff to nettsiden om Folkerepublikken Ukraina fra norske Wikipedia. Det er jo litt forvirrende. Grunnlovsdagen har ingenting med denne å gjøre. Den ukrainske folkerepublikken er en parentes i historien, grunnlagt i maktvakuumet etter februarrevolusjonen i 1917, da Russland fremdeles var i verdenskrig med Russland, og forsøkte seg på å få en republikk opp å stå. I kaoset som fulgte, med ny revolusjon (to revolusjoner på ett år, det er scwhung over det), landavståelser til Tyskland, borgerkrig, land tilbake fra Tyskland, krig mot Polen, og det hele, tumlet folkerepublikken hit og dit, før Ukraina ble en sovjetrepublikkene i 1922. Da var det ikke som folkerepublikk, men som sosialistisk sovjetrepublikk. Selv om man legger godviljen til, eksisterte den altså ikke mer enn fem år. Og det var fem år, i et kaos som selv etter russisk standard toppet det meste.

For sikkerhets skyld har både engelsk og russisk Wikipedia 23. Juni som datoen for opprettelsen av Folkerepublikken Ukraina.

Grunnlovsdagen 28. Juni er fra grunnloven vedtatt denne datoen i 1996. Det var tiden Kusjma var president (de ukrainske presidentene er lette å huske på norsk, det er «Kravsjuk» (Кравчук – Kravtsjuk) og «Kusma» (Кучма – Kutsjma), bare syke folk), og de etter fem år måtte erstatte grunnloven de hadde i Sovjettiden. Teksten i grunnloven er vakker, og står ikke noe tilbake for vår norske eller noen av de andre i verden, det er vel heller det at vi i vår er godt fornøyd med hvordan vår blir fulgt. I Ukraina virker deler av teksten hånlig, med sin stadfesting av demokrati og menneskerettigheter, noe de som har laget teksten – med Kutsjma i spissen – ikke akkurat er så ivrige i å følge.

Derfor er heller ikke det ukrainske folket så ivrige på å feire grunnlovsdagen. Olia og familien tok det knapt som en spøk, da jeg gratulerte med den. Her var det ingen fest å hente. Enda jeg kjøpte inn godt med drikke for enhver anledning, kvas, juice, vin, champanskoje og vodka, det var bare å gå stille til sengs.

Noen businesslunsj ble det heller ikke på meg. Jeg kjøpte meg noe enkel hurtigmat, gikk og trente i treningsanlegget i Hydropark, og gikk så hjem. Hvor det altså ikke ventet noen fest. Og rett er det, konstitusjonen og den politiske situasjonen i Ukraina er ikke så mye å feire.

Presidentvalg i Ukraina

I går ble andre runde i presidentvalget i Ukraina holdt. De to gjenstående kandidatene, Julia Timasjenko og Viktor Janukovitsj, konkurrerte om hvem som til slutt skulle få den nødvendige majoriteten av stemmene, og med det bli president i Ukraina for de neste fem år. Første runde skrev jeg om i posten Første runde av presidentvalget i Ukraina, fra 17. januar i år. Den gang skrev jeg om oransjerevolusjonen i 2004, og hvordan jeg opplevde den, og jeg skrev også litt om hvordan det siden gikk med heltene og skurkene fra den gang. Det er også historien om hvordan jeg gikk fra å være optimist til pessimist med tanke på Ukrainas fremtid. Denne posten skal ikke handle så mye om de forskjellige presidentkandidatene og resultatet av valget, det og dem kan dere lese om andre steder. Her skal jeg forsøke å skrive litt om hvordan det ukrainske politiske systemet fungerer.

Årsaken til at jeg velger en slik vinkling er at jeg har registrert norske medier allerede har brukt flere av poengene jeg tenkte å bruke. Ved tidligere valg i Ukraina har mediene her vært ganske tendensiøse i presentasjonen av de to blokkene, kort fortalt har den ukrainsk-nasjonalistiske, vestlig og Europa-orienterte vestlige delen blitt sett på som helter for fremtiden, mens den russisk-vennlige østlige delen har blitt sett på som skurker fra fortiden. Julia Timasjenko har vært heltinnen, mens Viktor Janukovitsj har vært skurken, og så sent som i dag kunne Bergens tidende melde i åpningen på sin ellers fyldige artikkel fra valget at «den volds- og ransdømte presidentkandidaten Viktor Janukovitsj» lå an til å vinne. Julia Tumasjenko ble presentert uten slike godt fargeleggende adjektiv, hun var her bare Julia Timasjenko (de kunne kanskje prøve seg med «vakre», for å fullføre helte- og skurkerollene?). Om hun ikke nettopp er dømt, så er hun i det minste beskyldt for ran, og det såpass alvorlig at hun har sittet i fengsel i en måned under etterforskning. Det er også i en atskillig større størrelsesorden enn Janukovitsj. Denne informasjonen er nå lett tilgjengelig på forskjellige nettsteder, og har også kommet frem i sendingene jeg har hørt på NRK.

Først en kort historisk gjennomgang.Ukraina fikk sin frihet i 1991, erklært på nasjonaldagen 24. august, oppnådd med den formelle oppløsningen av Sovjetunionen juletider samme år. Det var en umoden nasjon, forrige gang landet var fritt het det allerede Russland, dette var i middelalderen hvor Kiev var hovedstaden i det første russiske riket. Siden har Ukraina alltid vært underkuet, stort sett under Russland, men også under Polen, Litauen, mongoloer og for kortere stunder også andre. Andre land har nasjonalromantikk og frihetskamp, når Ukraina skal komme opp med tilsvarende, er det små saker. Selv da nasjonalromantikken blomstret på 1800-tallet skrev ukrainske diktere og forfattere stort sett på russisk, og elsket Russland. Et unntak er den store nasjonalpoeten Taras Sjevtsjenko, som har fått både et universitet og en hovedgate oppkalt etter seg, han skrev sine tekster på ukrainsk, før det ennå var et skriftspråk som het ukrainsk. Men han skrev på russisk også, og dermed skulle vi vel ha fått plassert ham i forhold til våre egne språkkjempere, vi kan vel tenke oss Aasen, Vinje eller Garborg skrive noe som helst på dannsk. Når det gjelder frihetskamp var det noen antydninger i tiden etter første verdenskrig, hvor flere nye nasjonalstater oppsto i Europa, og det russiske imperiet var i full krise med borgerkrig og kaos på vei mot opprettelsen av Sovjetunionen. I Sovjettiden var det antydning til ukrainsk nasjonalisme under andre verdenskrig, men den kan slik jeg se det ikke måle seg mot nasjonalismen i for eksempel de baltiske landene, og den hadde det problemet nasjonalisme får i Ukraina, det er rett og slett for mange der som er glade i Russland, som føler seg som russere, og som er russere. Det var heller ikke Ukraina som ledet an i oppløsningen av Sovjetunionen, de gjorde der lite fra eller til.

Den unge nasjonen var kastet ut i friheten slik man blir kastet på sjøen, før man kan svømme. De aller fleste velfungerende demokratiene her i verden har gått gradene fra ulike former for monarki med ulike styrkegrader av parlament, før det etter krav fra folket har latt parlamentet overta makten, og kongen bli avsatt eller redusert til en praktfigur. Ukraina fikk sin frihet direkte til demokratiet. Det var ingen der som visste hva demokrati egentlig var for noe, eller hvordan det skulle være. Derimot var det mange som så at det nye systemet, hva det enn måtte bli, gav gode muligheter for personlig vinning.

De første presidenter og den første konstitusjonen

Det tok fem år fra frigjøringen til Ukraina fikk sin første selvstendige konstitusjon. Frem til da hadde landet bare vært styrt videre med konstitusjonen fra Sovjettiden gjeldende, riktignok med atskillige tillegg og endringer, men likevel altså laget for å være en uselvstendig republikk under en kommuniststat. President i denne tiden var Leonid Kravtsjuk, en mann som på engelsk wikipedia er sitert med å ha beskrevet seg selv som en mann som går uten paraply i regnvær, fordi «han foretrekker å sli mellom regndråpene».Poenget er at han er konfliktsky og flink til å åle seg, akkurat de egenskapene som trengtes for en politisk karriere i de kaotiske årene etter Sovjetsammenbruddet. Det var en katastrofe for Ukraina, selvsagt, og den mest forhatte av alle perioder for de ukrainere jeg har kommet meg i posisjon til å snakke med. Det var i denne perioden de statsteide sovjetselskapene ble privatisert, og som i Russland, var det en håndfull oligarker som sikret seg det meste i egne hender. Ukrainere vil kalle det med sitt rette navn, verdiene ble stjålet. Nasjonalistiske ukrainere vil legge til at det var jøder som gjorde det, og det vil være et utsagn med god blanding av sannhet og antisemittisme.

Konstitusjonen av 28. juni 1996 ble til etter fem års arbeid fra en spesielt oppnevnt komite. Komiteen var opprettet av nasjonalparlamentet, som i Ukraina heter, Verkhovna rada (høyeste råd). I mellomtiden hadde Leonid Kutsjma blitt president, han var statsminister under Kravtsjuk, og vant presidentvalget mot nettopp denne. Om Kutsjma er min ukrainske kone meget positiv, hun sier han stjal 900 milloner dollar fra budsjettet, det er minst av alle, og dessuten var han kulturell og dannet. De er ikke storforlangende. Med til historien hører også at under Kutsjma fikk økonomien i Ukraina et voldsomt oppsving, som ikke behøvde å bety så mye mer enn at folk begynte å få utbetalt lønningene sine, og at det ble mulig for den jevne ukrainer å kjøpe seg mat og spise seg mette. Det er nå en gang dette som er det viktigste her i verden, så får det heller våge seg at vestlige, demokratiske verdier gikk det nedover med. Pressefriheten ble innskrenket, korrupsjonen økte og det forekom også flere voldsepisoder og dødsfall staten og presidenten virket til å være litt for innblandet i. Men det var altså ikke verre enn at president Kutsjma ble gjenvalgt i 1999, etter fem år, som den nye konstitusjonen sa det skulle gå mellom hver presidentperiode.

Den nye konstitusjonen, eller konstitusjonen i Ukraina

Med konstitusjonen av 28. juni 1996 ble Ukraina etablert med styreformen semipresidentalisme, som det vel blir kalt i samfunnsvitenskapene. I denne styreformen er den utøvende makten i varierende grad delt mellom presidenten og statsministeren, eller presidenten og regjeringen hans, om man vil. Systemet er slik at folket velger både presidenten og nasjonalforsamlingen, mens regjeringen blir valgt av presidenten, og står ansvarlig for parlamentet. Wikipedia har et flott kart over hvilke stater som hører til hvilken styreform her og en fyldig opplisting her, slike oppslag og lister er nettleksikonet gode på. Ukraina faller som man ser i selskap med Russland, Romania, Finland, Kroatia og Frankrike i Europa, ellers er Pakistan, Egypt og Algerie verdt å nevne som stater med denne styreformen.

Som man lett kan tenke seg blir systemet problematisk når folket velger forskjellig for presidenten og nasjonalforsamlingen, slik at de to representerer hvert sitt ståsted i politikken. Da må regjeringen utnevnt av presidenten stå ansvarlig for en nasjonalforsamling med et annet syn på tingene enn presidenten som har valgt den. I noen land har man løst dette noenlunde ved å la presidenten ta seg av utenrikspolitikken og forsvaret, mens statsministeren tar innenrikspolitikken, slik som for eksempel i Finland. Hvis ikke kan man enten få en fruktbar situasjon der president og nasjonalforsamling holder hverandre godt i ørene, og må jenke seg for å finne kompromiss og mulige løsninger. Eller man kan få en fastlåst situasjon, der president og nasjonalforsamling står steilt mot hverandre.

Ukraina har valg til både til nasjonalforsamlingen Verkhovna rada og for presidenten hvert femte år, etter at valgperioden for Verkhovna rada ble endret fra fire til fem i 2004. Presidenten kan også kalle til ekstravalg for Verkhovna rada, men valgdeltakelsen må da være på minst 50 % for at valget skal være gyldg. Dette ble gjort både i 2006 og i 2007, etter at det forrige regulære valget til Verkhovna rada ble holdt i 2002, og gav en nasjonalforsamling som det var mange problemer med, særlig etter oransjerevolusjonen i 2004. Valget i 2006 ble også gjort etter noen endringer i valgloven, deriblant at man skulle velge på partier heller på personen, og at representasjonen skulle bli jevnt fordelt for alle partier som fikk over 3 % av stemmene, i stedet for delvis representasjon etter region og tyngde på stemmeseddelen. Ukraina har altså prinsippet om èn person, èn stemme fullt ut. Valget i 2007 ble holdt etter den politiske krisen det året, da samarbeidet mellom Julia Timasjenko og Viktor Jusjenko – heltene fra oransjerevolusjonen – brøt fulltstendig sammen.

Situasjonen etter valget i 2010

Alle internasjonale og nasjonale medier melder nå at Viktor Janukovitsj har vunnet valget, og at ingen valgobservatører – verken ukrainske, russiske eller utenlandske – har noe å utsette på gjennomføringen. Den eneste som har snakket om noe annet er Julia Timasjenko selv og hennes leir, de snakker om at de har foretatt en parallel opptelling som viser et annet resultat. Ingen valgobservatør har lagt merke til en slik parallel opptelling. Hun ser ut til å søke mot en situasjon der hun får til en ny oransjerevolusjon, men hun skal etter min mening være forsiktig så hun ikke blir stående igjen som en simpel skurk som forsøker å jukse seg til et resultat hun ikke oppnådde på ærlig vis. Opinionen har nå en gang en tendens til å sympatsiere for den som ser ut til å drive med rent spill.

Jeg tror ikke noe på at hun kommer til å gå til rettssak for å få endret valgresultatet, slik enkelte medier har snakket om. Det er enkel realpolitikk, sjansene for å vinne er små, og hva hun har å tape er enormt. Hun bør innrømme nederlaget, og søke å manvørere seg i den nye situasjonen. Det kommer hun også til å skjønne selv, og den samme meldingen kommer hun til å få fra rådgiverne sine. Hun har sondert terrenget, og det viser seg å ikke åpne for noen ny revolusjon og helterolle for henne nå.

Viktor Janukovitsj har kommet tilbake etter det ruinerende valgnederlaget i 2004. Det er ikke mye som er verre enn både å tape valget, og bli tatt for juks samtidig, åpenbart synlig for en hel nasjon og en hel verden. Men nederlaget var nok tydeligere i vestlige øyne enn i de ukrainske. Det ble nå en gang holdt en ny valgomgang den gang i 2004, og i den fikk nå en gang Janukovitsj på ny en betydelig del av stemmene. Resultatet var i følge Wikipedia 52 % for Jusjenko og 44,2 % for Janukovitsj. Men også etter dette ledet Janukovitsj det største opposisjonspartiet, Партія регіонів, som det heter på ukrainsk, eller «Regionpartiet» på norsk. Allerede i 2006 vant dette partiet parlamentsvalget til Verkhovna rada, og også i 2007 ble dette partiet det største med 34,4 % av stemmene. Men blokken til Julia Timasjenko er derimot sterkere, og dermed er det hun som er den sittende statsministeren.

Situasjonen i Ukraina er dermed på ingen måte avklart. De bitre rivalene i presidentvalget skal nå fungere som president og statsminister i et system der de to har ganske så fordelt makt. Om Janukovitsj forsøker å utpeke en ny regjering, vil blokken til Timasjenko i Verkhovna rada selvfølgelig legge de nødvendige hindringer i veien for at det skal skje for mye til hans fordel. Janukovitsj har også uttalt at Timasjenko vil bli sittende inntil videre.

Denne umulige kombinasjonen skal altså styre et land der 84 % av befolkningen i følge en undersøkelse ikke stoler på dem som lager lovene. Den samme undersøkelsen viser at 78 % ikke stoler på regjeringen, og 76 % ikke stoler på politikiske partier.  Med svart russsk humor vil man også si at resten av dem sannsynligvis er politikere.