Georgs magiske medisin, med Riksteateret på Sandnes kulturhus

Tidligere gikk jeg på teater engasjert og kritisk. Ensemblet måtte ville noe med oppsetningen sin, og jeg ble regelrett irritert hvis det var jeg kalte bare tull. Det måtte være skikkelig.

Nå har jeg blitt voksen familiemann, og har lagt fra meg engasjementet og kritikken. Teater skal være en opplevelse. For folk flest er det viktigste å komme seg ut, gjøre noe annet, og spise og drikke noe godt før forestillingen og i pausen.

Jeg er barnefar, og alltid på jakt etter noe som kan være gøy og spennende for vår lille Irina på fire. Teater er viktig å få med seg. Det gjelder alle, og spesielt vår russiskspråklige skjønnhet. Hun trenger å bli eksponnert for norsk.

Så fikk jeg med meg at Riksteateret spilte Georgs magiske medisin på Sandnes kulturhus. I den gamle engasjerte tiden, da vi selv drev med teater, og mange av oss hadde ambisjoner, så var Riksteateret stedet man ville ende opp, om man ikke helt lyktes. Det var en måte man kunne leve av teater, ha det som jobb, og ikke være tvunget til å gjøre noe annet ved siden. Men man var tvunget til å spille uvesentlig teater. Det er ikke Riksteaterets oppsetninger som blir diskutert i kretser som gjelder, de kommer ikke inn i lærebøkene, bringer ikke teaterkunsten videre.

Men Georgs magiske medisin er gøy. Roald Dahl er noe eget, og Georgs magiske medisin og Charlie og sjokoladefabrikken troner aller øverst blant bøkene hans. Dette vil jeg gjerne ha med meg.

Vår familie er ikke blant de rike. Full pris på teaterbilletter er ikke sånt vi kan unne oss uten å tenke oss om litt. Vi kan heller gå på teater i Kiev, der det koster en brøkdel, og kvaliteten i hvert fall ikke står noe tilbake for den norske. Dog er Ukraina blitt uheldig politisert, sånn at teaterforestillingene må foregå på ukrainsk, et språk vi ikke kan. Så der mister ukrainsk kulturliv oss som publikum. Vi hadde ellers benyttet oss av det veldig flittig.

Nå gjelder det imidlertid Norge. Der har min mor fått et gavekort til Sandnes kulturhus, og vi kan benytte oss av det. Jeg snudde meg i kjent stil raskt rundt, sjekket om det var ledige billetter, fikk fatt i gavekoden fra mor, og så at billettene i mellomtiden var blitt utsolgt. Også i kjent stil gir jeg meg ikke så lett. Vi kjørte ned til Sandnes allikevel, dette stykket ville vi virkelig ha med oss. Og når man vil noe veldig gjerne, finnes det som regel en utvei.

Denne gangen var det så enkelt at kulturhuset nok må gjøre noe med billettbestillingen sin. De bak skranken hadde knapt fått med seg det var utsolgt. Jeg begynte forsiktig, «vi vil ha billetter, hvis mulig, vi har sett det er utsolgt, kanskje er det noen uavhentede», men den slags var de ikke interessert i å høre på. Det var billetter igjen. Vi betalte 500 kroner for Irina på fire, og meg. En skammelig blodpris. Og den direkte årsaken til at det denne kulturkvelden i det mangfoldige Norge, var hvitt og vellykket og vanlig, som vi husker det fra 80-tallet.

Dette er en politisk diskusjon om å subsidiere kunsten og underholdningen. Jeg går ikke inn i den, annet enn å si at om barn på 4 må betale full pris på teater, så har vi ikke råd til det. Vi kunne gjøre det denne gangen, siden min mor har gavekort.

Og vi gjorde det skikkelig, med kaffe og kinderegg før forestillingen, og brus i pausen. Også her var prisen helt latterlig, bare best å ikke si det til min kone, man kan få fullverdig middag med alt tilbebør for 3, for prisen av en vanlig kaffe, kinderegg og pepsi, i Norge.

Men sånn er det blitt. Og Irina elsket det. Hun syntes det var forferdelig skummelt med bestemora, og så bare inn i programmet så lenge det var hun som regjerte scenen i starten. Seansen med at Georg laget medisinen syntes hun var altfor lang, – hvorfor holder de på så lenge? spurte hun på russisk. At bestemora vokste etter å ha fått den magiske medisinen, og at ei høne ble til menneskestørrelse, det syntes hun var fantastisk.

Og da forestillingen var over, etter halvannen time, hadde hun langt fra fått nok. – Jeg vil se mer, sa hun. For hennes del kunne forestillingen bare fortsette. Godt, i en verden der man har fått panikk for å la barn holde på med samme ting i fem minutt. Evnen til å konsentrere seg og sitte stille, er viktig, også i en verden der man har fått det for seg at alt skal være nye inntrykk, fart og bevegelse. Det led også forestillingen under. De våget ikke ha mye snakk og samtale, før de måtte trykke på med fartsfylt musikk, elektrisk gitar, trommer og keyboard, og bass også, noen ganger. Historien til Roald Dahl druknet, ganske. Originalhistorien er fantastisk, det var ikke det vi så her.

Men Irina hadde fått en opplevelse. Og det var også målet med turen. Hun er utrolig inntrykksøm, som Dag Solstad formulerer det, hun ler i vei når hun skjønner man skal le, og hun roper ja, når det er spørsmål ut til salen, selv om hun ikke skjønner spørsmålet. Og hun klapper alle steder folk klapper, også der hun synes det har vært skummelt, eller så som så. Høydepunktet var den kjempehøye bestemoren med de kjempelange armene, og det kjempestore egget. Hjemme ville hun leke vi ble til høner, og fluer, men noen medisin våget hun ikke ta. Selv når det var lekemedisin i en tom skje.

Kong Jens Stoltenberg

Noen husker kanskje den litt merkelige episoden fra tidligere i år da arbeiderpartiet ønsket å dele ut krigskorset i sølv til tapre soldater i Afghanistan. Det var mange grunner til å reagere. For eksempel, hvorfor skulle vi premiere med en norsk orden tapperhet i Afghanistan? Ville ikke det nedvurdere litt, de andre som hadde fått denne medaljen i forsvaret av konge og fedreland? Man kan mene mye om vår deltagelse i kriger mot motstandere mildt sagt svakere enn oss, men at det er en innsats for Norge, det skal man strekke seg langt og anstrenge seg for å mene. Det var ene og alene symbolpolitikk at det tidligere høythengende korset skulle deles ut til norske stridende så langt utenfor våre egne grenser. Arbeiderpartiet ville gi inntrykk av at de norske soldatene hadde en støtte de egentlig ikke har.

Den andre grunnen til å reagere på denne utdelingen var at det var Jens Stoltenberg som insisterte på å gjøre det. Han skulle vel ha med seg forsvarssjefen, Grete Faremo, om jeg ikke husker helt feil. Den norske kongen skulle i alle fall ikke være med. Det er virkelig merkelig. For det er nå en gang slik i vårt konstitusjonelle kongedømme, at det er kongen som er statsoverhodet her i landet vårt, og det er han som er øverste leder for de militære styrker. Det er han som har kraft til å dele ut medaljer og ordner. Det er denne type symbolhandlinger som vel egentlig står igjen av den gamle kongemakten. Hvis også dette tas bort, kan man virkelig spørre seg hvorfor vi i det hele tatt har konge. Foreløpig er ikke dette et spørsmål man vil stille, det blir ikke engang antydet fra Arbeiderpartiet, så da burde man også ta konsekvensen av det og la kongen ha det kongen skal ha.

Så skjedde altså katastrofen i regjeringskvartalet og den nasjonale tragedien på Utøya. Det var et angrep rettet mest av alt mot Arbeiderpartiet, Jens Stoltenberg og andre i partiet hadde grunn til å føle seg personlig rammet, det var et angrep mot dem og deres like. Av den grunn fikk de også fortjent og riktig en voldsom sympati fra hele det norske folk, politisk aktive og passive, fra ytterste venstre og langt, langt ut til høyre, nasjonen stod samlet om det denne uforklarlige massemorderen hadde angrepet. Og kjernen i det som ble angrepet, var den norske toleransen og fellesskapet, og den politikken denne morderen mente Arbeiderpartiet hadde ført for å undergrave norsk og vel også europeisk kultur. Vi støtter heller Arbeiderpartiet enn morderen, selvfølgelig, hans sak er svært lett å ta avstand fra, og Arbeiderpartiets sak er romslig nok til at også dem som er smått uenig kan være villig til å forsvare den og slutte opp om dem.

I unntakstilstanden som gjaldt etter dette angrepet stod Jens Stoltenberg og Arbeiderpartiet utenfor kritikk. Det ville virkelig ikke ta seg ut, å kritisere den sørgende i sorgens stund. Det var også et godt svar til morderen, at hans forsøk på å svekke Arbeiderpartiet, tvert i mot bare styrket dem. Det var noen ytterst få som prøvde seg med at kanskje Arbeiderpartiet utnyttet situasjonen noe for langt, at de fikk politisk fordel av den i valget som fulgte, og at denne valgkampen kanskje ikke var helt rettferdig. Denne kritikken kom for tidlig, og var utidig, siden den antydet at Arbeiderpartiet kynisk utnyttet sorgen og krisen nasjonen befant seg i.

Nå har det imidlertid gått noen måneder. Og Jens Stoltenberg har nok en gang vist at han ikke helt vil finne seg i rangordningen konstitusjonen setter mellom konge og statsminister. Kongen er hans overordnede, og slik må det være, skal vi være et kongedømme. Men da kongen inviterer til middag på slottet, for regjering og storting, så har kong Jens Stoltenberg ikke tid til å være med. Han skal nemlig på TV. Opptakene blir gjort den dagen middagen er, for å bli sendt på TV dagen etter.

På Dagsnytt 18 var statsministerens kommunikasjonssjef sendt ut for å forsvare beslutningen. Han kom veldig passende i skade for å kalle Jens Stoltenberg for konge, akkurat som han skal være i bildet de ser ut til å bygge opp. Kommunikasjonssjefen har en elendig sak, når kongen inviterer til middag har man å stille opp, det er eventyrlig respektløst å la være. Kommunikasjonssjefen trekker imidlertid Utøyakortet enda en gang, det som løfter statsministeren over all kritikk. Han må være med i dette TV-programmet, fordi han skal motta en pris fra svenskene. TV-programmet, som altså er Skavlan, forbrødrer det norske og svenske folk, slik vi også stod forbrødret etter tragedien på Utøya.

Det er mer enn merkelig. Man skal virkelig legge vilje til for å mene at svenskene støttet oss mer enn andre land gjorde etter tragedien, sjokket var vel bare like stort der som i resten av verden. Dessuten er det jo litt rart, om enn sånn stor og viktig statlig pris skal deles ut på Skavlan, underholdningsprogrammet. Det smaker vel heller slik som kommunikasjonssjefer liker så godt, markedsføring. Det er en million som ser dette programmet, har jeg hørt, og blant dem finnes mange potensielle velgere. I samme slengen får statsministerens kontor også med at Nordisk råd ikke er så viktig. Det kan nesten se ut som Skavlan er det viktigste som finnes som samarbeidsarena mellom Norge og Sverige, en deprimerende tanke for oss som ikke bryr oss om programmet.

Og da er tiden inne til å se tilbake på hvordan minnemarkeringene og den nasjonale sorgen egentlig var organisert etter terroranslaget 22. juli. Mange har allerede reagert på at den store minnehøytideligheten fant sted uten at nasjonalsangen ble sunget. Den ble aldri sunget, og det ble heller ikke kongesangen, eller andre sanger som handler om Norge som nasjon. Sangene som ble valgt var hentet fra Arbeiderpartiets sangkatalog. Likeledes ble Arbeiderpartiets symboler – med rosen – valgt foran nasjonale symboler.

I krisen og tiden som fulgte fikk Jens Stoltenberg med rette mye ros for hvordan han stod frem som leder og klarte å samle nasjonen, slik at vi langt fra lot oss knuse av den. Nå ser det imidlertid ut til at dette har gått til hodet på ham og kontoret hans. Han er ikke konge, om han aldri så mye ønsker det, og Arbeiderpartiet er ikke det vi som nasjon vil samle oss om. Det kan se ut som han og hans stab er i ferd med å gjøre samme feil som George W. Bush gjorde etter 11. september. Han klarer å rote bort sympatien etter et fryktelig terroranslaget, i et forsøk på å utnytte situasjonen for mer enn den er verdt.

 

Inglourious basterds, en film jeg har sett

Det er ikke så ofte jeg ser film. Det begrenser seg til en film om våren, og en om høsten, og så har man mine kinobesøk for et år.

Når jeg først skal se en film, så ser jeg etter filmer ute etter å underholde. Tegnefilmer har alltid vært en favoritt, jeg liker godt komedier, og jeg synes det er tøft med action. Historiske filmer og filmer som liksom skal fortelle meg noe, forsøker jeg vanligvis å unngå. Skuffelsen pleier å være større enn gleden.

Høstens film ble Quentin Tarrantinos The inglourious basterds, den skulle møte mine forhåndskriterier.

Jeg synes ikke man skal intellektualisere for mye med filmer. Om filmer er karakteriserende ord og uttrykk bedre enn vidløftige forklaringer og analyser. Sier man om skikkelige actionfilmer at de er «dritkule», har man etter min mening forstått dem bedre, enn om man begynner å snakke om skuespillerprestasjoner, kameravinkler og filmen sett i et samfunnsperspektiv. Jeg synes det er litt mistenkelig med folk som vet for mye om film. Filmer skal underholde. Film er et underholdningsmedium.

Med the inglourious basterds syntes jeg det var herlig å endelig å se en film der karakterene snakket sine skikkelige språk. Franskmennene snakket fransk, tyskerne tysk, og i tillegg snakket engelskmennene overdrevet britiskengelsk, og amerikanerne enda mer overdrevet amerikansk. Jeg håper det  med denne filmen blir slutt på standarden om at tyske soldater snakker engelsk med tysk aksent. Jeg syntes også det var herlig å se en film der det så ut som om skuespillerne hele tiden ville briste ut i latter, i alle fall ville de komme til å le når scenen var satt, og kameraene slått av. Det er jo bare tull alt i hop, og sånn kan man også oppføre seg. Film kan godt først og fremst være gøy. Det var også kjekt å se noen kunne ta noe så stort og kjent som andre verdenskrig, og så bare drite i det, og bare tulle og tøyse med den også.

Jeg har ingenting i mot at Tarrantino bryter med all både indre og ytre logikk og fornuft. Han tar rett og slett regien, og bestemmer selv hva som skal skje, uavhengig av alt annet. Publikum må bare godta hans påfunn, han koser seg bare, og har det bare gøy.

Jeg synes det var veldig flott med skuespilleren Christoph Waltz, som endelig fikk utnytte sine fire språk i en herlig rolle som tysk jødeutrydder. Jeg synes det var flott Tarrantino tok seg tid til å finne ham. Han var filmens største beholdning, synes jeg. Tarrantino elsker jo krappe vendinger, og plutselige, uventede utfall som forandrer filmens gang. Når filmen er inne i et spor, og man kan få forventning om hva som siden skal skje, finner han alltid på noe helt nytt. Tyskeren Landa var en flott karakter, men Tarrantino måtte selvfølgelig plage ham også til slutt.

Når alt dette er sagt, så kommer selve filmopplevelsen, det å være med på noe kult, ikke i det hele tatt opp mot det å se Terminator 4 på en bortgjemt russisk kino (med DVD-spiller, filmfremviser og lerret) på Krim. Man skal være lokalkjent for å finne den. Russerne og Ukrainerne satt og drakk øl fra halvannenlitersflasker, og så på mennesker og maskiner og maskingevær, amerikanske filmeffekter og russisk dubbing, det var saker. Det var dritkult.

I kveld er det stand up på Rick’s!

Sjekk opp nettsidene til Stand up Bergen, 18. mars er i morgen, da er det denne gjengen som skal på:

http://www.standupbergen.no/?vis=417

For min del blir det andre gang på Rick’s for i år, og som alltid på Rick’s blir det helt nytt manus der ingenting er sagt av meg før, og alt vil være temmelig komisk. Morgendagens manuskript er for en god del tenkt ut i Kiev, uten at det har noe som helst med Kiev å gjøre, jeg satt bare og tenkte over det mens jeg for eksempel spiste frokost. Det forklarer hvorfor jeg av og til brøt ut i latter, for den som skulle sett det, det hadde jo vært temmelig sensasjonelt om noen skulle sett det, og leste denne bloggen, det tror jeg ikke på. Men manuskriptet er altså morsomt at man kan le av det selv under en frokost i Kiev, selv når man selv har tenkt det ut og kjenner vitsen på forhånd, så nå gjelder det bare at jeg klarer å fremføre det like morsomt som det er.

De andre som skal på i morgen er også flinke folk, et skikkelig A-lag. Både Selda Ekiz og Tor Inge Ulveseth gikk videre fra «Usett og uhørt» under Humorfestivalen i Stavanger i sommer, Selda er den tøffeste av oss alle, og i tillegg den mest sjarmerende, så vi har ikke så mye å stille opp med. Tor Inge er både komiker og tryllekunstner, og er blant dem av oss som får mest oppdrag rundt omkring, han er allerede profesjonell i alt han gjør, det er aldri noe tull med ham, han leverer varene. Og han er en skikkelig fin fyr.

I tillegg til oss helter fra Bergen – eller Stand up Bergen, kan man si, fra Bergen er vi jo ikke, ikke alle av oss, ikke jeg, ikke Selda, hun er snarere fra Tyrkia – så kommer Linda Mathisen som hovedattraksjon og Nils Ingar Aadne som konferansier. Det er litt av et lag. Nils Ingar var for et par uker siden over som erstatning for en engelskmann som måtte avlyse, og jeg kan vanskelig tenke meg at engelskmannen ville holdt et bedre show enn Nils Ingar holdt. Han var virkelig morsom.

Linda er også en tøffing som pleier å få publikum til å le lenge og høyt. Hun har morsomme historier, og forteller dem morsomt, og mer er det jo ikke som kreves.

Det kommer til å bli en kjempekveld, og det kommer til å bli utsolgt. Det er klokken 2100 på Rick’s, da begynner det, så det gjelder å være ute litt før. Sjekk ytterligere program på Stand up Bergens hjemmesider.