Lørdag morgen, 21. desember

Det beste med julen. Det er sånn som nå. Årets mørkeste dag. Våkne etter en helt utmerket natts søvn, helt utvhilt.

Mørket ligger som om dagen ikke har begynt. Selv om hun snart er åtte, klokka. I ovnen står danske rugbrød til lett heving. Jeg lager dem så sleivete som jeg kan og lever, bare slenger oppi pakken med blandet mel og gjør og vann, og så rett i formen. Ingenting er nøyaktig. Alt går bra.

Det er mye det går an å iirritere seg over i vår tid. Kaffemaskinene er ikke en av dem. Jeg har kjøpt meg en god, det var julen for et par år siden. De Longhi. Et trykk på den, så kommer nykvernet, fersk, frisk kaffe ut et øyeblikk senere, med crema på toppen og aroma så man kan bli lykkelig av det alene.

Det kommer til å bli mange sånne kopper fremover. På spilleren er veldig god musikk fra et veldig godt anlegg. De ting som betyr noe for meg. God musikk, god kaffe, god mat. Huset er pyntet så det er helt komisk, alle vil skjønne at det er jeg som bor her, de som kjenner meg. I år er det kona som har tatt seg av julepynten, og hun kommer fra en kultur der de ikke feirer jul, ikke sånn som oss, ikke i nærheten. Men hun har hengt opp en julestjerne i vinduet. Og for å spare strøm, skrur hun den ikke på om natten. Ganske ulikt alle andre.

Julekalenderen til barnet, der har vi ennå ikke fått kjøpt inn og hengt opp alle pakkene. Det har vi nok til felles med flere. Men at vi heller ikke har fått hengt den opp, der er det nok noe eget for oss. Den ligger i stolen, henslengt. Og barnet er ellevillt. Våkner hver morgen, og løper bort og pakker opp. 5 år er hun. Julen er på det forunderligste. Først i år har hun virkelig skjønt konseptet, det er enormt med presanger, og det er til henne.

I går var det UNO i kalenderen, kortspillet. Jeg tenkte det måtte være lurt å kjøpe ting, der, som hun og jeg kan gjøre. Jeg er en belest mann, kan verdenslitteraturen ganske godt, og har mellomfag i absurd litteratur. Jeg vet hva som er poenget der. Det er å møte absurde, eller fornuftsstridige situasjoner, og oppføre seg og reagere som om dette er normale impulser og sanseinntrykk, bare fullt ut akseptere situasjonen. Håndtere den.

Sånn var det i går, med oss. I spillet, UNO, Irina pakket stokken opp om morgenen, jeg reagerte på at den var litt liten, men husk hva jeg skrev ovenfor om absurd litteratur, man stiller ikke spørsmål ved situasjonen, sanseinntrykkene. Hva som er, er. Det var på kvelden vi skulle spille. Det var Irina som delte ut, mens jeg fyrte opp i peisen. Begge fikk svært gode kort, mengder av skift farge og trekk fire og hopp over og revers. Og så bare blå. Irina, på 5, slo til, og vridde til blått, mens det var blått som var fargen, for at jeg skulle trekke fire kort.

Irina vant dette spillet. Neste gang stokket jeg kortene, og da fikk vi to farger. Blått og grønt. Hm, tenkte jeg. Automatisk inni den absurde verden, ikke rart den absurde litteraturen tiltaler meg sånn, jeg lever jo det livet. Ganske irriterende, med en butikk som kan selge oss en kortstokk med bare to farger? Så skal vi liksom måtte kjøpe den andre også? For å få de to siste fargene? Jeg tenkte jeg skulle gå til butikken og klage, enda stokken var åpnet, og brukt. Sånn går ikke an.

Og sånn var det selvfølgelig ikke heller. Det var lille Irina som på morgenen bare hadde tatt ut den ene av de to innpakkede halvdelene. Den andre, med de to siste fargene, lå igjen i esken.

Og jeg, denne lørdagsmorgenen, er allerede i gang med å tilbrede kaffekopp nummer to, jeg hører bønnene kvernes og kaffen lages, mens jeg skriver dette. Brødene er snart klare for å gå fra heving til steking. Det er Mozart på spilleren. Ute er det ennå mørkt, men inne er det så lyst, så lyst.

God jul!