Russisk fly skutt ned av NATO-landet Tyrkia

Det er utrivelig så alt det verste bare holder frem med å skje de siste to årene. Som om alle og enhver på sin måte vil bidra til å eskalere konfliktene, som om det var nødvendig. Vi snubler inn i tredje verdenskrig, tenkte jeg å skrive, det er muligheter for en virkelig storkrig i det som springer ut av særlig Syria, men også Ukraina, det utvidede Midt-Østen, og andre deler av verden hvor stormaktene og andre makter møtes. At et NATO-land skulle skyte ned et russisk fly er det lenge blitt advart om. Omstendighetene rundt viser at dette er en krise ingen har kontroll over, som følger sine egne irrasjonale regler og logikk, fanget av forbannelsen av hver av fordømt mange parter må svare på andres eskaleringer.

Den siste halvannet uke har det virkelig vært intenst, hver dag fylt med nyheter og oppfølging som krever Live-dekning på de store nyhetskanalene. Brussel er fortsatt stengt på grunn av terrorfrykten, Frankrikes president Hollande er på besøk hos Obama i USA for å samle sammen en storkoalisjon mot IS, Frankrike er ennå i unntakstilstand etter terroren i Paris, og vil være det i et halvt år fremover, amerikanerne anbefaler ikke å reise noe sted, Sverige har begynt med grensekontroller for ikke å ta i mot flere flyktninger, i Makedonia er siste bølge flyktninger fanget av stengte grenser og noen har begynt å sy igjen leppene sine i protest. Alt dette er rikelig til å fylle nyhetssendingene, selv til kanaler som sender 24 timer i døgnet.

Så skyter Tyrkia ned et russisk fly.

Som så mange av de andre store sakene de siste dagene og ukene har det tatt litt tid for at det skal gli inn hvor alvorlig det er. Først kommer meldingene, så kommer bekreftelsene, og så overtar det helt. Det har vært litt forvirring rundt enkelte av hendelsene. Tyrkisk side hevder å ha bevis for at flyet krenket deres luftrom, og har lagt ut «bevis» på nettet. Russisk side hevder å kunne bevise at det aldri krysset grensen. Tyrkerne mener også at de skal ha advart russerne 10 ganger over en periode på 5 minutter for å få dem til å snu.

Litt rart er det da at kartet tyrkerne selv har lagt ut viser at det russiske flyet vitterlig var på vei ut i det det ble skutt ned. Flyet landet også 4 km inne på syrisk territorium. Et litt merkelig brev gjengitt av Al Jazeera og Wikileaks viser at flyet var inne på tyrkisk luftrom kun 17 sekunder.

Bemerkelsesverdig er også skjebnen til de to pilotene i flyet. De skjøt seg ut i fallskjerm, og i timene etterpå ble det postet bilder og meldinger på sosiale medier fra turkmenere i Syria som hevdet å ha funnet pilotene og ha skutt dem, det var bilde av han ene liggende livløs på bakken. Selv sa disse opprørerne, som er blant mange som kjemper mot Assad og kanskje andre i den uoversiktlige krigen i Syria, at de hadde skutt pilotene «på vei ned», altså mens de dalte ned i fallskjerm. Siden har det kommet motstridende meldinger om at pilotene fremdeles er i liv, og at tyrkerne jobber med å få funnet dem, og levere dem tilbake til Russland i live, for med det kanskje å reparere noe av den livsfarlige skaden i forholdet til Russland.

Det er også denne interessante artikkelen om Hatay-provinsen, og andre forhold i Tyrkia, og Syria, skrevet av en som kaller seg The War nerd. Det var Hatay-provinsen det russiske flyet skal ha krenket, og i følge den anonyme skribenten er dette følsomt for tyrkerne, som fikk området i gave av franskmennene i mellomkrigstiden. Det var bekostning av syrerne, som eide det fra før.

Selv NATOs krigstrommer har vært dempet etter denne hendelsen. De skjønner nok at det vanskelig går an å beskylde russerne for «aggresjon», når alle og enhver kan se på kartet at flyet sneier innom Tyrkia i en landtunge inn i syrisk land, at om det i det hele tatt har vært inne, så vil det være ute i løpet av sekunder, eller minutter. Her er det tyrkerne som har overreagert, og det til de grader. Man skyter ikke en inntrenger som sneier innom gården din, man ser til at han kommer seg ut igjen.

Russland har reagert meget hardt på nedskytingen, naturlig nok. Den skjer nettopp som man skal forsøke å lage i stand en skjør allianse mot den islamske stat, Tyrkia skal liksom være på lag, og så skyter de ned det som i denne sammenhengen skal være en av sine egne. Putin kaller det dolket i ryggen. Utenriksminister avlyser møte med den tyrkiske utenriksministeren i morgen. Han oppfordrer samtidig alle russere om ikke å reise til Tyrkia, det skal være like farlig som Egypt. En av de største russiske turoperatørene har allerede avlyst alle reiser dit. Russland er det landet i verden som nest etter Tyskland sender flest turister til Tyrkia. Det er også en av Tyrkias aller viktigste handelspartnere, og de står for opp mot 70 prosent av energiforsyningen. Det er splitter pine galskap av Tyrkia å sette seg opp mot Russland, å rote i stand noen krise der, på toppen av alt annet.

Dette får meg til å tro at han som fyrte av skuddene nok ikke hadde de nødvendige fullmakter. Dette var ikke noe ønske fra høyeste hold. Jeg får ikke hodet mitt rundt at Tyrkia vil risikere den krisen de og resten av verden kan havne i nå, bare fordi et russisk fly sneiet innom dem på vei andre steder. Flyet var åpenbart ikke noen trussel for Tyrkia. Krisen de har ramlet i nå, er det.

NATO er en del av problemet. Det er en altfor sterk militærmakt, og har altfor mange medlemmer. Også noen av tvilsom karakter, som kan bjeffe høyere enn de selv kan ta ansvar for. Det er problem med de baltiske statene, og det er nå et problem med Tyrkia. De kan litt for trygt skyte ned fly, både syriske og russiske, fordi de vet at USA og resten av alliansen er forpliktet til å forsvare dem, skulle det bli noen militære problemer.

Det er også lyden i de offisielle uttalelsene nå. Jens Stoltenberg maner til ro (litt spesielt å gjøre det, når de nettopp har skutt ned et fly), men stadfester også at NATO står ved sine forpliktelser til Tyrkia og at Tyrkia har rett til å forsvare sitt luftrom. Det samme sier Barack Obama, i USA. Pipen hadde en helt annen lyd både i Tyrkia og i NATO da det var et tyrkisk fly som ble skutt ned, fordi det havnet over i Syrisk luftrom. Daværende generalsekretør Anders Fogh Rasmussen uttalte sågar – i ettertid smått komisk –

«It is another example of the Syrian authorities’ disregard for international norms. Nato allies will remain seized of developments.»

Det er altså ikke snakk om rett og galt, verken juridisk eller moralsk, men av hvem som gjør hva.

Å snakke om tredje verdenskrig er prematurt. Det var det også å snakke om den første før den var i gang. Situasjonen i Syria minner litt om religionskrigene som herjet i Europa på 15- og 1600-tallet. Den er uoversiktelig som 30-årskrigen, den tidens verdenskrig. Rebellene i dette området av Syria, turkmenerne, har det ikke vært noen oppmerksomhet rundt, før de nå jager nedskutte, russiske piloter. Hvor sterke interesser Tyrkia har og hvor drastisk de vil kjempe for dem, begynner også å demre. Det er altfor mange grupper som ikke er interessert i å få slutt på konflikten om de ikke får oppfylt sine motstridende ønsker, og det er altfor mange våpen og bomber i fly i hendene på mennesker villige til å bruke dem.

Ordene har mistet sin makt. Det er terrorhandlinger og krigshandlinger som leder utviklingen. Om tyrkerne er misfornøyde med russisk innblanding i konflikten i Syria, så skjer ikke protestene i internasjonale fora eller i debatter, men ved at en eller annen tar saken i egne hender, og skyter ned et fly. Ekstreme og sinnsforvirrede muslimer går til terroraksjoner over hele verden. Ukrainere kan sprenge kraftledninger eller sende av gårde noen granater i Donbass. I Russland og i Donbass finnes også ekstremister, selvsagt, som kan bestemme seg for å ta saken i egne hender, og finne på noe ekstremt. De finnes på alle sider.

Det er derfor situasjonen er så farlig. «Ingen ønsker en krig mellom NATO og Russland», hørte jeg på nyhetene i dag morges, der jeg måtte avslutte posten. Det er selvfølgelig helt riktig. Ingen ønsket krisen i Ukraina heller, eller borgerkrigen i Syria. Men det er den situasjonen vi har. Vi snubler inn i stadig verre, hendelser utenkelige for et par år siden, er hverdagen nå. Fortsatt er ikke stemmene om å dempe konfliktene kraftige nok, fortsatt er det de som mener man må reagere hardt som dominerer verden og mediene. I en slik verden er det ekstremistene som vinner.