Påskeaften for de rike, og de andre

Verden er ikke rettferdig. På grunn av at vi er født i Norge har vi en månedslønn folk flest i verden ikke kan drømme om, vi kan reise hvor vi vil, gjøre hva vil, vi har en stat vi kan forvente arbeider for oss, og vi kan både forvente og forlange å få oppfylt våre rettigheter. Vi er privilegerte så vi ikke skjønner det selv.

Våre dager begynner å ligne hverandre nå. Vi våkner tidlig. Jeg sjekker nyheter, og skriver ferdig bloggposten fra dagen før, mens jeg i løpet av samme tiden spiser en overdådig frokost, denne gangen bestående av salat, smørbrød fra ovnen og koteletter, og med en liter øl, siden det var lørdag.

Så var planen vi skulle gå sammen alle tre til det Olia kaller park Slavjanskij, parken ved Lavra-klosteret, og monumentene for andre vrdenskrig. Det hadde vært veldig koselig, men vi kom oss aldri av gårde. Det var barnet som skulle spise litt, så var det det ene, så det andre, og så sovnet både mor og barn, og da vi endelig skulle komme oss ut, var det fare for regn, og Olia ville etter en del om og men heller være inne.

Blant nyhetene en nyhetsfattig påskedag var en liten reportasjesnutt på ti minutter laget for et uavhengig nyhetsprosjekt kalt «The nose». Det er frilansjournalist, Francesca Ebel, som dekker flyktningesituasjonen på ukrainsk side. Det er lenge siden tallet på flyktninger rundet millionen, nok til å kalles en flyktningekatastrofe i de fleste andre konflikter i verden. Her er det imidlertid russisk side som er mest opptatt av flyktningene, siden en svært stor del av dem kommer til dem, og har en historie å fortelle som passer til deres narrativ.  Flyktningene i Ukraina får liten oppmerksomhet.

Flyktningene i reportasjen til The nose kommer for en stor del fra Debaltsevo, den siste byen som falt i opprørernes hender, det siste store slaget i krigen, etter at fredsavtalen var undertegnet. Dette slaget var spesielt også med det at befolkningen i den lille byen fikk god til å bli evakuert før bombene falt. Det ble satt opp busser, og folk kunne selv velge om de skulle til ukrainsk eller opprørernes side. Menneskelig, men ikke mer enn at disse menneskene reiste fra hjemmene sine, med de eiendelene man kunne ta med i en buss, og med håp om at ikke deres leilighet skulle være blant dem som ble bombet.

Jeg tok med det avsnittet for å vise at de som blir intervjuet på denne filmen i utganspunktet var pro Ukraina, nok til å flykte til ukrainsk side. Det er likevel en grim historie de forteller. Det er ikke bare at de ikke får penger, ikke har jobb, slike ting som kan være vanskelig å forlange fra en fattig stat i store problemer. De har også store problemer med det ukrainske byråkratiet. De får ikke registrert seg, får ikke de nødvendige dokumentene, dermed må de oppholde seg på flyktningemottakene, trygge for bomber, men en eksistens uten liv.

Det stiller de tre artiklene under til Leonid Bershedsky på Bloomberg view, i et litt annet lys. Særlig den første, om at noen og 30-åringene bygger det nye Ukraina, om lithaueren som jobber med å forenkle byråkratiet, og svarer ja på stort sett alle henvendelser, det skulle vel også være mulig å lage noen forenklinger med flyktningeregistreringen. Vanskelighetene for mediene å gjøre avtaler, og jobbe, hører til det samme problemet.

https://twitter.com/bershidsky/status/583555782253350912

Alene gikk jeg ut på gaten, med BBC Newshour på øret, en spesialutgave om valget i Nigeria. Også der er korrupsjonen omfattende, også det landet er delt, også der er nok håpet større enn realitetene gir dekning for, når det gjelder hva som er mulig å få til. Det er en gammel general som kommer til makten, etter at han med det fengende navnet Good Luck Jonathan, har hatt makten siden 1999. Før det har Nigeria Afrika-rekord i antall statskupp. Ved siden av alle de andre enorme problemene, sliter de veldig, veldig med den lave oljeprisen, og de har vanvittige Boko Haram å sloss med.

Jeg går inn på en italiensk restaurant, Prego, en dyrere enn jeg vil klare å få min kone inn i. Her må man betale over hundre hryvnaer for et måltid, opp mot 40-50 kroner hvis man vil ha drikke til, når det finnes billigere alternativ, foretrekker min kjøre kone dem. Jeg bestemmer meg for å være litt kakse. Jeg vil ha vin, ikke øl. Så jeg forsøker å bestille en liten flaske på 500 ml, som det står i menyen, men denne mengden finnes ikke. Jeg må ha glass, eller helflaske.

Så blir det helflaske. Glass er for lite, og med vin er det bedre med litt for mye enn litt for lite, noe av kosen er jo at det skal være nok, og bestiller man glass, bekymrer man seg alltid om man skal kjøpe et til. Med en flaske slipper man det problemet. Jeg skjønte at mine treningsplaner med det ville bli erstattet av andre planer, men det fikk så være. Jeg bestilte en kjøttrett i kremtet soppsaus og potetmos, ikke akkurat italiensk, heller slik vi lager oksekjøtt hjemme, men det fikk også gå. Menyen var på ukrainsk og på engelsk, i en by der så godt som samtlige snakker utelukkende russisk, og en del av byen der alle gjør det.

Jeg fikk ikke Internett til å virke med en gang, så det ble til å gjøre ting på nettbrettet der Internett ikke var nødvendig. Deriblant å lese videre i Richard Sakwas bok om krisen i Ukraina, en bok som provoserer, inspirerer og informerer meg mye om dagen. 

There were other creative ways in which Russia could be damaged, including giving Iran unrestricted access to energy markets to offset Moscow’s position, as well as the right to enrich uranium.

Denne posten vil også bli skrevet ferdig dagen etter den er postet.

En tigger banker på vår dør

Han skulle ikke ha penger, han skulle ha mat.

I dag etter en vanlig lang og flott dag satt vi og spiste middag, Olia og jeg. Som vanlig var det hovedsakelig jeg som spiste, pusleporsjonene til Olia teller lite i sammenhengen. Det var suppe, som alltid kraftig, og så full av kjøtt og grønnsaker at det blir ikke feil å kalle det lapskaus. Det blir i skåler man vel så godt kan kalle boller, suppeboller, store som salatboller, og servert helt til randen med et dryss jernholdig dill eller andre lignende grønnsaker. Etterpå var det sirniki, «ostinger», blir kanskje det nærmeste å oversette med, laget av Tvorog, ost av feit melk. Et helt fat. Og flere hele, grove brød å forsyne seg med, pluss noen baguetter. Rikelig av alt. Servert med øl, og med juice, vin og kvas å bakke opp med.

Olia vasker vinduet mens jeg spiser. Det ringer på døren. – Du må åpne, sier hun, fornuftig, siden hun står med fuktige hender oppe i vinduskarmen. Jeg er minst opptatt. Jeg spiser bare.

Det er alltid noen i familien som ringer på. Vi låser døren, også når vi er hjemme, og i blant er det bedre bare å ringe på, enn å rote frem nøkkelen. Moren og niesen til Olia var ute, så det var helt sikkert dem som kommer tilbake.

Jeg åpner døren, den tunge døren av jern, og ser en fyr jeg aldri har sett før, stå nede i trappen og mumle noe på russisk. – Hva sa du? spør jeg. De eneste utenom familien som har ringt på, er bygningsarbeidere som er bestilt, og skal gjøre noe arbeid. Jeg trodde ikke vi ventet noe slikt arbeid nå. – Olia, roper jeg. – Det er til deg.

Olia kommer. Det viser seg at han spør om vi har noe å spise. Det var det jeg trodde jeg hørte, men jeg kunne ikke være sikker på at det var riktig, og hva vi eventuelt skulle gjøre med det. Olia går ut på kjøkkenet, og finner noe kjeks, petsjenki, hun gir ham. Han tar dem, takker, og går. Vi bor i fjerde etasje.

I Norge går debatten om vi skal forby tigging. Det er den slags vi diskuterer hos oss. Nå er det dessuten valg, så de ulike partiene har kanskje stemmer å hente på et standpunkt som appellerer. Det passer dessuten godt i mediene, siden det raskt berører moralske prinsipper, skal vi forby folk å ha det vondt, skal vi tillate busslaster med utlendinger som kommer hit ene og alene for å tigge. I det hele tatt.

Han som ringte på hos oss var antagelig fra noen av de tidligere Sentralasiatiske sovjetrepublikkene, Kasakhstan, Tadsjikistan, Usbekistan, eller noe sånt. Sånn så han ut.

Man kan ergre seg vel så mye over debatten, som over problemet med tigging i Norge. Et punkt der jeg ærlig og oppriktig mener det går for langt, er når det blir foreslått at vi må hjelpe tiggerne i deres hjemland, eventuelt at et forbud må bli fulgt opp av hjelp der de kommer fra. De aller fleste tiggerne er Sigøynere fra Romania. Romania er et EU-land, et fattig EU-land, riktignok, men like fullt. De får hjelp derfra. Hvorfor akkurat sigøynere i Romania, blant alle som har det vondt og vanskelig, skal hjelpes av ekstra norske bistandspenger, det kan ikke jeg begripe. Man skal ikke gjøre seg fortjent til ekstra hjelp, på grunn av at man klarer å samle busslaster med folk til Norge for å tigge penger.

Ukraina er også et fattig land. Si det ikke til dem, de er stolte, og har grunn til å være det. De ber ikke om vår hjelp, og trenger den heller ikke. De som tigger her, mangler gjerne en fot eller en arm, eller er på andre måter åpenbart ute av stand til å arbeide.

Folk i de Sentralasiatiske tidligere Sovjetrepublikkene drømmer om å komme til Ukraina, eller Russland. De kommer hit for å arbeide. Det er mer enn man kan si om tiggerne som kommer til Norge. Det vil være en grell urettferdighet om de som kommer til Norge for å stille sitt elende til skue, at det er disse vi vil gi av vår lettjente overflod, mens de som jobber hardt for å skjule den, de skal bare få fortsette med det.