Den russiske militærkonvoien med humanitær hjelp

Det er ganger man sitter på flyet og tenker hvorfor i all verden man reiser hjem. Man hadde det jo så fint der man var, og man kjenner så godt det vante livet hjemme. Denne gangen ble følelsen forsterket av at Kiev ikke bare tilbød oss en veldig fin ferie, en veldig riktig plass å være for oss, men også at det er hovedstaden i et land hvor veien fremover er i spill, og hvordan dette går vil ha vesentlig betydning ikke bare på forholdene i dette landet, men også forholdet stormaktene i mellom.

Konfliktene i Syria, Irak, Libya, Den sentralafrikanske republikk og Sør-Sudan er betraktelig verre når det kommer til menneskelige lidelser, men de begrenser seg til områdene direkte berørt, og i verste fall regionen rundt. Konflikten i Ukraina merkes allerede over store deler av verden. Den gir utslag på børsene, har innvirkning på verdensøkonomien, og fører til at 40 mennesker ved en fiskefabrikk i Loftoen blir permittert fra jobben sin. Det er veldig konkret.

Det er også noe ved oss mennesker som gjør at vi føler det sterkere når de som lider ligner oss selv. Det gjør mye vondere når vi kan identifisere oss med dem. Å si sånne ting pleier å provosere litt, slik skal det jo ikke være, de lidende i fjellene i Irak er jo mennesker akkurat som oss. Men det er bare å se på hvordan vi forholdt oss til krigen i Ukraina, da det var lokalbefolkningen og soldatene som døde, og hvordan alt forandret seg da det var vestlige liv i et nedskutt fly, som gikk tapt. For meg er det slik at jeg identifiserer meg veldig med de sivile i Donetsk og Lugansk, og de andre byene som blir bombet. Jeg ser jo de bor i akkurat de samme boligblokkene som Olia og jeg bor i, når vi er i Kiev. Jeg føler vi kjenner dem, vet hvordan de tenker og føler. Det er en sterk erkjennelse av at dette kunne vært oss.

Hjemme i Norge er det klart større avstand til begivenhetene. Her følger vi med, men er mer opptatt av andre ting. Mange jeg treffer er litt interessert i å høre, og de fleste blir svært overrasket over å høre at ikke alt er bare fint med regimet i Kiev, og ikke alt er bare stygt med regimet i Moskva. Fortellingen om at Putin er en diktator som søker makt er den rådende, og vi er nødt til å stanse ham. Hvis ikke kommer han bare til å fortsette å ta til seg landområder, og øke undertrykkelsen av det russiske folket, og andre folk han klarer å legge under seg.

Det finnes argumenter som bygger opp under en slik fortelling. Men det finnes også argumenter at alt er ikke så klart og enkelt. Putin er sammensatt, fortsatt går det an å si han har gjort mer godt enn vondt for Russland. Og om du som leser dette synes det er en hårreisende ting å si, så bør du ta inn en tanke om at det i dag er vanskelig å finne en russer som mener noe annet. Og det kan hende denne russeren vet mer om Russland og sin egen livssituasjon, enn du.

Det siste trekket Putin har gjort er å sende av gårde en stor konvoi med hjelpesendinger til de krigsutsatte områdene i Øst-Ukraina. Det har fått det til å gå helt i ball for ukrainerne, og for oss i vest, som gjerne vil opprettholde bildet om at vi er de gode, Russland de onde. Det ser ut som vi har problemer med å akseptere en hjelpesending som ikke kommer fra oss. NATOs generalsekretær, Anders Fogh Rasmussen, som så lenge har ridd retorikken om et krigshissig Russland vi er nødt til å stagge, at han verken klarer å snu eller bremse når Russland sender hjelpesendinger, uttaler i følge New York times at

russerne fokuserer på de humanitære behovene i det østlige Ukraina som pretekst (pretext) til militær aksjon.

 

«We see the Russians developing the narrative and pretext for such an operation under the guise of a humanitarian operation. We see a military buildup that could be used to conduct such illegal military operations in Ukraina.»

Det skal man nok være litt forsiktig med å si. Det vil i hvert fall gjøre det veldig lett for russisk propaganda, at NATO er fiendtlig, og at de ikke bryr seg om russeres liv og helse. Det er bare å sitere hva generalsekretæren sier. Heldigvis skal denne generalsekretæren skiftes ut, og det er bare å håpe at vår egen Jens Stoltenberg ikke er fullt så militant i uttalelsene sine.

Også vestlige medier har store problemer med hva de skal skrive og mene om denne hjelpekolonnen. De kan ikke skrive som sant er, at dette er nok et briljant trekk fra Putin og Kreml. De har gjort alt riktig. Bilene er hvite, sjåførene er kledd i kortbukse og gummisandaler, alt annet enn truende. De har til og med latt en representant for den ortodokse kirke velsigne bilene. Vist på fllm og på TV, og lett tilgjengelig på utallige filmsnutter på nettet. Med det er de hellige. Den sekulære verden i vest bryr seg sikkert ikke så mye om det.  Men det er å vanære kirken om en slik velsignelse blir omgjort til en krigsstrategi. Putin står nær til den ortodokse kirken. Det skulle vi i vest vite, vi som syntes det var så flott når Pussy riot vanæret en av kirkens helligdommer, og med det kritiserte Putin – og ble arrestert.

Vi må nok ta inn over oss at akkurat disse bilene ikke er noe annet enn det de gir seg ut for. Det er hjelpesendinger. Russland lyver ikke om dem, og trenger ikke lyve. En amerikansk journalist fikk seg til å skrive at bilene ikke egentlig var hvite, det var grønne militærbiler malt hvite. Som om ikke det er akkurat sånn man skal gjøre det. Hjelpesendinger skal sendes i hvite biler, slik at det ikke blir forvekslet med militærkjøretøy, og de ikke skal bli angrepet.

Den britiske journalisten, Steve Rosenberg, fra BBC, tvitret om at det var rart ikke russerne lot journalister reise med bilene, om det var så viktig for dem å gjøre dette kjent. Underforstått at her var det noe muffens, her var det noe å skjule. Men russerne har fått all omtale de kan be om, og vel så det. Og forvirringen og diskusjonen som raser i vest, tjener bare russernes sak. Hva er det vi mistenker dem for? Hvorfor kan vi ikke tro at russerne vil hjelpe sivilbefolkningen i Donbassenget, som jo for en stor del også er russere? Hva slags hjernevask er vi utsatt for, som ikke gjør oss i stand til å tro at Putin kan gjøre annet enn ondt? At han ikke kan gjøre noe snilt, uten å ha baktanker med det?

Baktanker har han nok. Det skal vi komme tilbake til. Etter tvitringen til Rosenberg, og sikkert andre skriverier om at russerne på sin egen film bare viste innholdet i noen få av bilene, så åpnet russerne for at vestlige journalister fikk være med konvoien. De kan sjekke alle bilene de vil, åpne hva de vil, se alt. Ikke en eneste en har funnet noe som helst mistenkelig. Dette er 270 lastebiler med hjelpesendinger. Sjåførene er 270 ubevæpnede menn, uten militært utstyr av noe slag. Kanskje skulle man spørre Fogh Rasmussen, som jo er en mann med makt, og en mann, hvis uttalelser kan være forskjellen mellom krig og fred, nøyaktig hvordan russerne kan bruke dette som dekke for en militær invasjon? Skulle han ikke i det minste skille mellom denne hjelpesendingen, og muligheten russerne uansett har for å sende militæret over Ukrainas ubevoktede grense? Det er to forskjellige ting. Det skulle være mulig å berømme det ene, fordømme det andre.

Påskuddet om å redde sivile, russiske liv i Donbassenget er forøvrig i følge internasjonal rett legitim grunn for militær inngripen i fremmed land. Det er for å beskytte egen befolkning, etter invitasjon av det fremmede landets lovlige styre eller etter vedtak i FN. USA kriger nå i Irak, etter invitasjon fra landets leder. Krigen i Libya var støttet av FN (det vil si, den var støttet til det punkt at det Libyske styret ikke skulle bombe egen demonstranter, ikke at NATOs bombing og kriging skulle fortsette til landets president var drept, der tok USA seg til rette). Russland pleier å bruke argumentet om å «beskytte russiske liv» på en måte som gjør «misbruke» et mer dekkende uttryk enn «bruke». De provoserer frem en situasjon som gjør at russiske liv kommer i fare – og så bruker de det som påskudd for full militær inngripen. Det er dette Fogh Rasmussn snakker om. Men i konteksten som er nå, er det nok flere enn jeg som burde mene at uttalelsene kommer skjevt ut.

Det er et mønster i Russlands handlinger gjennom denne krisen, og Putins uttalelser og handlinger gjennom hele sin karriere. Sammenligningen går ofte til sjakkspillere, en sammenligning jeg liker godt, og synes passer. Russerne er de beste sjakkspillerene i verden. Det gjelder også på noen måter i internasjonal politikk. Men Putin er ikke sjakkspiller, hans sport er judo. Der er det enda verre enn i sjakk, å komme på defensiven. Det er helt avgjørende å ikke komme bakpå, å være den som styrer begivenhetene, å ikke havne på rygg, som jeg har hørt noen kalle det på BBC. I sjakk går det an å forsvare seg til seier, du lar motstanderen få et angrep han ikke klarer å gjennomføre, og så tar du seieren i sluttspillet som følger. I judo går ikke dette.

Russland har to ganger vært virkelig bakpå i denne konflikten. Den ene gangen var da Janukovitsj flyktet, og det nye regimet i Kiev overtok. Da så det stygt ut for dem. Den andre gangen var da det malaysisk flyet ble skutt ned. Da famlet russerne veldig, og fikk det ikke til for seg. Det er den eneste gangen den russiske informasjonsstrategien har syntes håpløs, der handlinger og uttalelser har gjort mer vondt for russerne selv, enn for motparten. Etter at Janukovitsj falt, kom Russland straks på offensiven etter at OL i Sotsji sluttet. Etter flykatastrofen tok det lenger tid. Da var russerne virkelig presset, fikk det ikke til for seg, og så ikke ut til å kunne komme ut av det på noen god måte. For dem, må jeg vel legge til her.

Denne hjelpekolonnen er en strategi for russerne å komme på offensiven igjen, til å ta styringen over begivenhetene. Nå er det igjen den vestlige verden og Ukraina som må reagere på et russisk initiativ, i stedet for at Russland må forsvare seg mot kritikk og forklare sine handlinger. Her er det veldig lett for dem å forsvare seg. Befolkningen i Lugansk og Donetsk lider, det skjer ingenting, og Russland tar grep for at hjelpesendinger i det minste er på vei. Diskusjonen om hjelpesendingene er glimrende for dem, for det henleder oppmerksomheten på den humanitære situasjonen i de to ukrainske byene, og i spørsmålet hvem som har skylden, er det ikke bare Russland som kommer uheldig ut. Russerne forsyner kanskje opprørerne med våpen, men det er ukrainerne som bomber. Nærmere undersøkelser viser også at den ukrainske hæren ikke er så pen som man ville ha det til, med tropper og bataljoner bestående både av harde kriminelle og av nazister, og av folk som er begge deler.

Det blir skrevet og ment mye om Putin. Men demoniseringen av ham og støyen i den beiske kritikken gjør beskrivelsene lite treffsikre, slik at den egentlige Putin slipper unna, og han tar den vestlige verden på sengen hver gang. Han er en pragmatiker mer enn en visjonær, han er en type som gjør det som trengs for å få jobben gjort, han bygger langsomt og forsiktig, og er ikke den som river med seg folkemassene i store, begeistrede – men feilslåtte – løft. USA og NATO formerlig digger uttalelsen han hadde for mange år siden, om at oppløsningen av Sovjetunionen var den største geopolitiske katastrofen i forrige århundre. Det passer til deres fortelling om at han vil bygge Sovjetunionen opp igjen, og at han derfor er farlig.

I så fall bygger han langsomt. Han tar ikke mer enn han har mulighet for. I løpet av de 15 årene han har sittet med makten, har han fått lirket Abkasia og Sør-Ossetia ut av Georgia, Krim ut av Ukraina. Begge deler var landområder flyttet på i Sovjettiden, begge allerede rimelig selvstendige fra statsmakten de hørte inn under, og begge svært misfornøyde med denne statsmakten, og begge med en klart russisk-vennlig befolkning. Begge landrøveriene skjedde også etter uro i moderlandet, henholdsvis Georgia og Ukraina. Putin reagerer på mulighetene, mer enn han skaper dem. Det er i dette han er briljant, i dette er han i en egen liga, sammenlignet med andre statsledere.

Da Russland gikk inn med militærmakt i Georgia i august 2008 var verden lammet. NATO hadde flørtet med Georgia, eller om det var omvendt, og Georgias president, Saakashvili, stolte på NATOs militære hjelp og støtte, og var den som gikk til angrep først. Dermed fikk russerne et påskudd til å bruke argumentet at de skulle berge russiske liv og russiske statsborgere (i oppbygningen mot krigen ble det raskt mye lettere for borgere i Abkasia og Sør-Ossetia også å få russisk statsborgerskap, slik at Russland fikk en slags rett til å beskytte dem). Også da de gikk inn i Krim, ble argumentet om å beskytte russiske liv, brukt. Det er smart, fordi det også blir selvoppfyllende. Jo hardere Ukraina angriper i øst, desto mer viser det at det var riktig for folket på Krim å frykte for sine liv. Befolkningen i øst blir jo drept, det er et faktum. At russerne selv har vært med på å gjøre dette til en væpnet konflikt, blir underslått. Løgnen om at de ikke støtter opprøret i øst med våpen og mannskap og ledelse, gjør at kritikken mot dette ikke rammer med full styrke.

For å gjøre det vanskeligere for russerne å bruke argumentet om humanitær hjelp, har USA og NATO kommet dem i forkjøpet. Før hjelpesendingene ble sendt ut, gikk retorikken varm om at «man nå ser oppbygning mot militær invasjon» og at «russerne vil bruke argumentet om humanitær hjelp som påskudd». Vi kan ikke vite om dette var basert på reell etterretning, altså at man i Brussel eller Washington virkelig hadde snappet opp at russerne planla å bruke humanitær hjelp som unnskyldning enda en gang, eller om dette var rene spekulasjoner. Jeg heller til det siste. Jeg tror ikke man klarer å spionere på Putins innerste krets. Det er ingen som helst kjente eksempler på at noen har lykkes i det. Så det er ren bløff fra NATO og Fogh Rasmussens side, de har ikke peiling. Men de sier Russland har slike planer, fordi de har hatt slike planer før.

I stedet for da å reagere som forventet, noe Putin og Russland ikke har for vane, de vet at det uventede er mer effektivt, så sender de heller i vei en hjelpekolonne. Den blir raskt stablet på veina, Russland trenger ikke full enighet i alle de praktiske spørsmålene, diskusjoner mens kolonnen er på vei tjener deres sak, forvirring hos motparten er til fordel for dem, så et par samtaler med Røde kors og noen ukrainske representanter får være nok. Resten får man improvisere. Det er russerne bedre til enn sine vestlige motparter, og Ukraina er i et slikt kaos at de knapt kan kalles styringsdyktige. Hvis kolonnen blir tatt inn i Ukraina, er det en fin, liten propagandaseier for russerne. Det viser at de vil hjelpe. Hvis den blir nektet adgang, er det også seier for russerne. Det viser jo at ukrainerne ikke bryr seg om sin egen befolkning. Alle vanskeligheter og disputter som vil oppstå, vil være greit for Russland. Akkurat i forbindelse med denne kolonnen her, så har de ingenting å skjule. Så lenge oppmerksomheten er om den, som den lenge vil være, så er alt greit.

Og så skal man ha med i beregningen at alt er ikke bare beregning og spill. Det er en krig i Øst-Ukraina. Folk blir drept, og de som ikke blir drept, lider. Det skulle være absolutt topp prioritet å få slutt på den. Demoniseringen de ulike partene har av hverandre, gjør ingenting enklere. Vestmaktene kunne prøvd å bruke dette russiske initiativet som et slags første skritt på en ny vei, la sending av hjelpesendinger overta for sending av militært utstyr, diskutere reelt hvordan man skal få fred i Ukraina igjen, og få et økonomisk system basert på gjensidig tillit, ikke gjensidige sanksjoner. Enhver slik mulighet bør bli forsøkt krevet. Det bør vi kreve. I offentligheten ser det ut som om mistenksomheten har overtaket. Her går spørsmålet i hva det er russerne egentlig pønsker på. Det kan jo hende de pønsker på fred i Ukraina. Men fred på egne betingelser, ikke på våre.

Olia snakker med sin mor i Kiev

I dag snakket min kone Olia med sin mor i sentrum av Kiev. Så langt er det sjelden de har kommet inn på urolighetene der nede, generelt er jeg mer interessert og følger nøyere med enn dem. Selv om de bor bare 15-20 minutter til fots fra uavhengighetsplassen der urolighetene foregår, så har Olias lille familie aldri vært der nede. De støtter ikke demonstrasjonene, og bryr seg ikke om dem.

Men nå er de engstelige. Det er 26 drepte melder mediene, bare det siste døgnet, og Olias mor sier det er langt flere alvorlig skadde på sykehusene. De bor ikke så langt fra militærsykehuset, eller det sykehuset der folkene fra politistyrkene blir lagt inn, der er det også mange som blir lagt inn. Det er ikke bare politiet som er voldelige.

Videre er det kjent mellom mediene at metrobanen er stengt. Det ødelegger forflytningsmulighetene for svært mange Kievianerne. Moren kan også melde at trafikken også praktisk talt er stengt, det er ingen biler i gatene. Barnehagene er også stengt. Det er tydelig at nå er det alvor. Myndighetene vil slå ned demonstrasjonene en gang for alle.

Olia sa ikke noe om hvordan dette er fremstilt i vestlige medier. Hun sa ikke at norske utenriksmyndigheter fordømmer ukrainske myndigheter og holder dem ansvarlige, og vurderer boikott av Ukraina, som også EU og kanskje USA gjør. For mor til Olia, som slett ikke er for Janukovitsj, men heller ikke har noen formening om avtalen han ikke skrev under med EU, så må det være rart at myndighetene våre så sterkt tar demonstrantenes parti. Demonstrantene demonstrerer liksom for demokrati og demokratiske rettigheter, men hva slags demokrati er det å kreve med makt at en demokratisk valgt president går av, fordi han har gjort et valg man ikke liker? Det er en demokratisk rettighet å demonstrere, men det er ikke en demokratisk rettighet å okkupere offentlige bygninger, kaste brostein og hjemmelagde brannbomber, og myrde politifolk. Demonstrantene har tatt loven i egne hender, og vi vestlige land støtter dem. Mor til Olia støtter dem ikke, og det er mange Ukraina som henne.

Det hadde vært fint om våre myndigheter lot være å se på Ukraina som en brikke i et spill. Det er mennesker som bor der, de fleste helt vanlige mennesker, som verken ønsker demonstrasjoner eller vold. De vil bare at tingene skal gå sin gang, sånn noenlunde, sånn som vanlig. Det gjelder om å roe situasjonen ned, og finne en løsning som gjør at demonstrantene kommer seg hjem, og Ukraina kommer i gjenge igjen og ting kan bli reparert. Det skjer ikke, ved at vår utenriksminister Brende krever at Janukovitsj skal gå av og skrive ut nyvalg. Det er helt urealistisk, og skjerper bare frontene. Det er heller ikke sikkert de som støtter Janukovitsj synes det er helt greit at de voldelige demonstrantene får viljen sin. Hva er det som gjør at det neste valget skal bli respektert?

Krisen er dyp, og den blir dypere. Foreløpig ser det ikke ut som noen er særlig interessert i å løse den. Det er bare forskjellige grupper som kjemper om makten i Ukraina, med de midler som er tilgjengelig, og blant disse gruppene er også EU og USA. Det er vanskelig å få øye på noen som virkelig ønsker fred og ro i Ukraina. Det måtte være mor til Olia, og de som er som henne. De som ikke engasjerer seg så mye i sakene, men ønsker at de skal ta slutt så det vante, vanskelige livet kan gå sin gang.

Med Olia går det ganske fint, men hun blir provosert over hva vestlige medier, kommentatorer og politikere kan få seg til å si om landet hennes. Hun har heller ingenting til overs for opposisjonspolitikerne eller den voldelige delen av demonstrantene, og det er heller ikke så rart, når man setter seg lite grann inn i hva de står for. Så det er virkelig en umulig situasjon. Janukovitsj er forferdelig, men det kan veldig godt hende at alternativene er verre. Jeg håper det går bra med byen og landet vi er så glade i.