Det går så fort, så fort i Ukraina

For en uke siden møttes utenriksministerne i Russland, USA og EU med regimet i Kiev. Møtet fant sted i Geneve, og det var på forhånd lave forventninger til at det skulle være mulig å komme frem til noe. Likevel kom de frem til en avtale som så veldig fin ut. De fleste så ut til å få viljen sin, det var enighet om at militante grupper måtte gi fra seg våpnene, og at okkupanter måtte forlate okkuperte bygninger. Organisasjonen for samarbeid og sikkerhet i Europa skulle se til at avvæpningen gikk riktig for seg. Russland skulle oppfordre de pro russiske demonstrantene i øst til å roe seg, noe de gjorde.

Det var skjærtorsdag, dette, jeg var i Kiev, og skrev en lang post om dagen, om avtalen og om fremtidsutsiktene.

Som vanlig er det vanskelig å henge med i hvor fort det går. I dag gikk ukrainske hærstyrker til regelrette angrep mot pro russiske vaktposter. 5 stykker skal ha blitt drept, flere skadd. Russland protesterer på det aller sterkeste, i deres versjon av historien er det det midlertidige regimet i Kiev som bruker våpen og hæren mot sin egen befolkning. Kanskje er ikke den versjonen uten skinn av sannhet? De pro russiske militsstyrkene er mistenkelig godt utstyrt, men så er det også fryktelig mange våpen på avveie i Ukraina. Det er ikke sikkert Kievs versjon er sann, at disse militsstyrkene er utstyrt med våpen fra Russland.

Russland har også vist sin reaksjon ved å innføre massive militærøvelser, like oppe i Ukrainas grense. Her er ikke snakk om øvelser «som har vært planlagt lenge», slik de tidligere har pleid å si. Dette er ment for å skremme. Ukrainas maktbruk vil «få konsekvenser», sier russerne, i en ordbruk som minner om den til USA etter at Russland truet med og deretter annekterte halvøyen Krim. USA gjentar sine trusler, om at russisk maktbruk vil føre til «massive sanksjoner», en trussel som skal skremme russerne fra å handle, slik russerne forsøker å skremme regimet i Ukraina til å gjøre det.

Tirsdag var USAs visepresident, Joe Biden, på et daglangt statsbesøk i Kiev. Er Ukrainas militærmanøvre klarert av ham? Er det en samordnet strategi, at regimet i Kiev går til angrep, og USA forsøker å skremme Russland fra å gå til motangrep, med å true med lammende sanksjoner?

Det er kanskje et tegn at Europa har holdt seg stillere i denne krisen, den siste tiden. Det er USA som uttaler seg. Er det fordi Europa ikke synes det er helt greit at et midlertidig regime, satt inn med makt, bruker statsmakten de har fått kontroll over, til å slå ned som ikke er enige i at disse skal ha makten? La meg minne om at de to partiene som er representert i den midlertidige regjeringen, er Fedrelandspartiet til Timosjenko, et parti som har tapt to valg på rad, presidentvalget i 2010, og parlamentsvalget i 2012. Nå har de fått makten likevel, etter at demonstranter i Kiev jaget bort presidenten folket valgte i 2010, og partiet som fikk makten etter parlamentsvalget i 2012. Er det ikke rimelig, at befolkningen i øst, som aldri har stemt på dette partiet og hater alt det står for, er rasende over det som har skjedd? Skal ikke de også ha rett til å protestere?

Det andre partiet som sitter i regjeringen er det fascistiske partiet, Svoboda.

Det har gått tapt så mange sjanser til en bedre løsning på vei til det punkt der Ukraina er nå. Og det blir stadig verre. Hvordan skal man nå kunne forene øst og vest, når de i vest kaller de i øst for «separatister» og «terrorister», og de i øst kaller de i vest for «fascister»? Hvordan skal det gå når de i vest sender militærfly over hodene på de i øst, og sender hæren mot dem? Hvordan skal det gå når de i øst ber den mektige nabo enda lenger øst, Russland, om hjelp?

Det blir mange ganger forsøkt fremstilt slik at Putins maktregime styrer alt som skjer øst i Ukraina. De er hjernen bak det meste, de forfører befolkningen i øst med løgnaktig propaganda, og får dem til å reise seg mot et regime som skal hjelpe til med å gi Ukraina de samme rettighetene og noe av den samme velstanden som vi har her i vest. Putins regime ønsker ikke noe annet enn kontroll, og makt. Det blir også lagt frem slik at Russland har «ansvaret», at det er de som må sørge for at okkuperte bygninger blir frigitt, for det er de som står bak okkupasjonen. De holder befolkningen i øst foran seg, for å oppnå egne mål.

Til det er å si at det foregår mye mer både øst i Ukraina som i resten av landet, enn regimet i Moskva har noen som helst mulighet til å kontrollere. Det er tjukt av videoer som blir delt på sosiale medier, mange av tvilsom kvalitet og tvilsom sannhetsgehalt, men også noe som kan gjøre oss som ser dem, rasende. Det går ikke an å fremstille dette som om Russland er skurken, og Ukraina er offeret. Det går ikke an å fremstille det som om USA og EU er heltene som skal redde offeret.

BBC er å stole på. De har laget en reportasje, om en familie på landsbygda øst i Ukraina. I den viser et av familiemedlemmene en film. Han er tydelig opprørt, og det er ikke så rart, for filmen viser en skoleklasse i Ukraina, i Kiev, sier de. Der er en stor mengde barn, med ukrainske flagg, hoppende opp og ned, mens de roper og roper, «HENG RUSSERNE», «HENG RUSSERNE». – Hvordan tror dere det får oss til å føle? spør russerne, øst i Ukraina. – Nå kan dere fortelle oss hvem som er separatistene, hvem som er de slemme?

Det er barn som vokser opp med hatet. Og det er ukrainske barn.

Den forferdelige videoen får meg til å tenke på et bilde i det jødiske museet i Terezin, like ved Praha. Her var en ghetto, her var en konsentrasjonsleir, den gang det var de tyske nazistene som styrte her. Bildet viser et jødisk barn stå med en skammens hatt ved siden av lærerinnen sin, og foran klassen. På tavlen står ordene: «Jødene er våre verste fiender», om jeg nå husker ordene korrekt. Når de voksne lærer barna hat på skolen, begynner det å bli for sent.

Det er på tide den vestlige verden også reagerer på Ukrainas forbrytelser, og ikke bare russernes. Følelsen av urettferdighet kan sette seg dypt og tungt i mange, mange år når den først får feste, og det er mye som er i ferd med å bli for sent den veien Ukraina går nå. Det er ikke bare Russlands feil. Det er sannelig ikke bare dem som gjør stygge ting i krisen. Og det er i alle fall ikke den russiske delen av den ukrainske befolkning. De har ikke bedt om noen ting av det som nå er kommet. Skal de ikke få lov til å forsvare seg?

Skal de ikke få lov å reagere på at skolebarn i deres eget land roper at de skal bli hengt? Skal de ikke reagere mot at en av presidentkandidatene i det kommende valget – Julia Timosjenko – i en lekket telefonsamtale mener de skal bli sprengt vekk med en atombombe?

Alt dette får russerne meget godt med seg. Vi i vest, får stort sett med oss at Putin kommer med skremmende uttalelser, og at russerne pønsker på et eller annet. Dette bygger ikke bro og skaper løsninger, det er bare med å skape konflikter og følelse av urett og urettferdighet. Det går fort i Ukraina. Vi kan ikke holde på sånn som dette her stort lenger.

Formidable problemer fremover

For lengst går alle avgjørelser om Ukrainas fremtid langt over hodet på vanlige folk. Min kones lille familie bor i sentrum av Kiev, og frykter de nå vil få 90-tallet om igjen. Den gang var vi i vesten overbevist om at alle i de tidligere Sovjetunionen hadde det godt, nå som landet hadde gått i oppløsning, og folket hadde fått sin frihet. Men de følte seg nok ikke særlig frie, min kone og hennes søster og mor og far, der de var tvunget til å selge eiendeler for å holde det gående, og alt var bare kaos. Sånn kan det meget, meget vel ende opp enda en gang, når kameraene og mikrofonene forlater Ukraina og Krim, og politikerne og folket blir overlatt til seg selv. Da er det ingen som følger så særlig nøye med på hva politikerne foretar seg, og folk som bare sliter helsen av seg for å få endene til å møtes, uten helt å klare det, er ikke så spennende for oss, som de som står i fare for å bli banket opp eller drept. For min kones familie er det daglige slit fremover de frykter, og ikke at Krim, Kiev eller Ukraina skal eksplodere i vold eller krig. Og det finnes millioner av andre slike anoynome familier rundt om i Ukraina, som ikke går ut på demonstrasjonsplassene og lar seg intervjue, eller skriver meldinger til internasjonale medier og sosiale medier om hvordan de har det.

I dag kom den ulykkelige meldingen om at Russland fremskynder folkeavstemningen om Krim, og straks gjør den til et spørsmål om Krim skal overføres fra Ukraina til dem. Parlamentet på Krim har allerede gjort vedtak med overveldende flertall, 78 for mot 8 blanke, om at slik skal det være. Nå skal det bare godkjennes i en folkeavstemning. Som om ikke dette er nok, er det et ekstra spørsmål på folkeavstemningen, om Krim ønsker å gå tilbake til konstitusjonen av, der de hadde selvstendighet i gjensidig avtale med Kiev, altså ikke selvstyre underlagt Kiev. Så hvordan skal man telle opp stemmene her?

Her er så mange problemer. Valget trenger selvsagt internasjonale valgobservatører for ikke å bli oppfattet som ytterst tvilsomt, tatt i betraktning Russlands juks under det ukrainske presidentvalget i 2004. De har vist at de er ikke helt til å stole på. Men så lenge folkeavstemningen ikke vil bli internasjonalt anerkjent, vil det heller ikke komme valgobservatører. For russerne og parlamentet på Krim vil det ganske sikkert regnes som gyldig likevel, i hvert fall hvis det kommer et positivt resultat.

Og i vesten strever vi med å henge med slik Russerne fyrer på. Vi blir hver gang tatt på sengen hvor langt de vil gå, hvor fullstendig de brenner broer, hvor forferdelig skremmende all in de satser. Det er direkte konfrontasjon, fordømmelser, sanksjoner, boikott, USA sender til og med F16 fly til Polen. Som om det hjelper å vifte med røde kluter.

Det er et par ting jeg ikke har registrert hos noen kommentatorer ennå. Det er det, at når Krim nå gjennomfører denne folkeavstemningen sin, og det temmelig sannsynlig ender med at Krim blir russisk, i hvert fall i egne øyne, så er det klart at russerne straks vil behandle Krim som russisk jord. Det gjør de for øvrig allerede. Vi har tidligere sett hvor innbitt russere forsvarer russisk jord. Det blir ikke lett å jage dem bort da. Og akkurat på Krim har Russland minst to ganger kjempet mot en enorm overmakt, i Krim-krigen og andre verdenskrig. Det sitter godt i. Det er fullt av statuer, monumenter og bygninger, der enhver Krimbeboer kan si at der og der skjøt tyskerne, der ser vi kulehullene, sånn var det, der er det. Å jage dem bort militært kommer ikke på tale. Det må være med å lage det så fælt for dem ellers i verden at de bare må finne seg i å trekke seg tilbake. Jeg tviler på det lar seg gjøre. Vanligvis blir folk bare mer innbitte når de føler seg urettferdig behandlet. Da gir de seg aldri.

Et annet problem, som er litt mer direkte og akutt, er at om Krim blir erklært russisk, så vil de selvsagt ikke delta i ukrainsk politikk. Dermed vil de heller ikke delta i det ukrainske valget i mai, som så mange håper skal løse så mye, siden landet da vil få en folkevalgt president, og kanskje en mer legitim regjering. Men det er allerede problemer, siden det bare er Vest-Ukraina som har kandidater å stemme på, og hele den delen av Ukraina som nå føler seg overkjørt, må se at Ukraina får et styre som skal vare i fem år (eller frem til neste parlamentsvalg, jeg er ikke sikker på hvordan de har tenkt å gjøre det, landet er på så mange måter i kaos), uten at de har fått sjansen til å få frem noen som kan representere dem. Om ikke Krim deltar i valget, blir det enda verre.

Russerne har allerede signalisert at de ikke kommer til å anerkjenne dette valget uansett. Det gjør det meget vanskelig å få til noen dialog. Med en gang russerne forholder seg til den nye regjeringen, betyr det på en måte at de har anerkjent dem. Lignende er forholdet mellom den nåværende regjeringen i Kiev, og det nåværende styret på Krim. Begge har nokså tvilsomt kommet til makten. Regimet i Kiev er kanskje det beste som var mulig å få til, sånn som situasjonen endte opp, mens det nåværede styret på Krim er en reaksjon fra dem som veldig langt fra er fornøyd med situasjonen man endte opp med. Vi i vesten er bestandig så glade når folk i gatene kaster voldelige, korrupte og dårlige regimer. Det er ikke alltid det som kommer etterpå er noe bedre. Litt for ofte den siste tiden, har det blitt betydelig verre.

Og mens toppolitikere, toppdiplomater, toppbyråkrater og det beste som er av politiske rådgivere i verden forsøker å finne ut av hva man skal gjøre med den aldeles forferdelige krisen, lider folket i Ukraina. Det skal de gjøre lenge. Det er derfor jeg er så forbannet på den voldelige delen av demonstrantene på Majan. Selv om de fikk jaget bort en stor ulykke av en president, en forbannelse for Ukraina, så kastet de også Ukraina ut i en verre krise enn Janukovitsj noen sinne klarte å få dem opp i.

Mange mener det er Russland som har skylden for at situasjonen har eskalert så voldsomt. Det er forståelig, Russland har opptrått bøllete og aggressivt etterpå. Men jeg må innrømme at jeg klarer ikke å bli så forbannet på dem, for de står der og tar i mot hatet fra en samlet verden, mens alle som er i mot dem kan påberope seg moralsk overlegenhet. Gjennom hele konflikten har USA og EU undervurdert Russland, ignorert dem, som om Russland ville gi fra seg sitt viktigste naboland uten kamp. Her må det vel kunne sies at de grovt feilberegnet kruttet som lå i situasjonen. EU og USA skulle da kjenne Putin etter alle disse årene, og kjenne Russlands historie. Når dette er kommet på avstand, vil det vente dem kraftig kritikk for at de tok så lett på dette, vil jeg tro.

Selv jeg, som ikke er russisk, blir provosert når jeg ser hvor glatt våre vestlige politikere menger seg med ukrainske politikere som har vært en del av det gjennomkorrupte systemet hele sin karriere, som har hatt sin sjanse og vist seg like pil råtne som gjengen til Janukovitsj. I den ukrainske regjeringen er også åpenlyse høyreekstremister, med alt som kjennetegner slike, uten at dette ser ut til å bry verken våre politikere eller medier, annet enn at det blir nevnt. Tenk bare på hvordan det føles for russerne. De ukrainske høyreekstremistene er rasistiske mot dem.

Det er virkelig deprimerende, for oss som ikke bare skal tenke prinsippielt om situasjonen, men også leve i den. Tre ganger om året reiser vi til Kiev. Så godt som hver sommer reiser vi til Krim. Det er landet vårt. Nå forandrer det seg i en retning som uroer oss veldig. Vi er der når vi reiser ned dit. Tenk da på dem som må leve der. Tenk litt på dem. Ikke bare med den truende situasjonen som nå er, den vil gå over, men på tiden som kommer etterpå. Det er mange som vil måtte leve i et land de ikke kjenner igjen, som de ikke føler seg hjemme i. For den allerede elendige økonomien er det en katastrofe det som nå skjer. Folk flest i Ukraina går meget vanskelige tider i møte.

Tenk litt på det. La ikke prinsipper stå i veien for løsninger det går an å leve med. Man må ta hensyn til Russland som Russland er, og ikke bare mene at nå får de bare innrette seg etter lover og regler og avtaler sånn som vi andre. Russland gjør ikke det. Det er ikke sikkert det er den beste veien å gå og forsøke å tvinge dem. Vi liker jo å føle oss moralsk overlegne, og ha rett når vi kjører i vei med våre prinsipper og regler, men det har jo vist seg temmelig mange ganger etter Sovjetunionens fall at vår moralske overlegenhet har vært til stor skade for landene vi liksom forsøker å hjelpe.

Tenk litt på det. Det er formidable problemer vi står overfor. Hvordan vi løser dem går ikke ut over oss, det går ut over folket i Ukraina. Der bor det både ukrainere og russere. Før man tar hensyn til begge, tror jeg ikke det går an å finne en løsning å leve med.

 

Olia snakker med sin mor i Kiev

I dag snakket min kone Olia med sin mor i sentrum av Kiev. Så langt er det sjelden de har kommet inn på urolighetene der nede, generelt er jeg mer interessert og følger nøyere med enn dem. Selv om de bor bare 15-20 minutter til fots fra uavhengighetsplassen der urolighetene foregår, så har Olias lille familie aldri vært der nede. De støtter ikke demonstrasjonene, og bryr seg ikke om dem.

Men nå er de engstelige. Det er 26 drepte melder mediene, bare det siste døgnet, og Olias mor sier det er langt flere alvorlig skadde på sykehusene. De bor ikke så langt fra militærsykehuset, eller det sykehuset der folkene fra politistyrkene blir lagt inn, der er det også mange som blir lagt inn. Det er ikke bare politiet som er voldelige.

Videre er det kjent mellom mediene at metrobanen er stengt. Det ødelegger forflytningsmulighetene for svært mange Kievianerne. Moren kan også melde at trafikken også praktisk talt er stengt, det er ingen biler i gatene. Barnehagene er også stengt. Det er tydelig at nå er det alvor. Myndighetene vil slå ned demonstrasjonene en gang for alle.

Olia sa ikke noe om hvordan dette er fremstilt i vestlige medier. Hun sa ikke at norske utenriksmyndigheter fordømmer ukrainske myndigheter og holder dem ansvarlige, og vurderer boikott av Ukraina, som også EU og kanskje USA gjør. For mor til Olia, som slett ikke er for Janukovitsj, men heller ikke har noen formening om avtalen han ikke skrev under med EU, så må det være rart at myndighetene våre så sterkt tar demonstrantenes parti. Demonstrantene demonstrerer liksom for demokrati og demokratiske rettigheter, men hva slags demokrati er det å kreve med makt at en demokratisk valgt president går av, fordi han har gjort et valg man ikke liker? Det er en demokratisk rettighet å demonstrere, men det er ikke en demokratisk rettighet å okkupere offentlige bygninger, kaste brostein og hjemmelagde brannbomber, og myrde politifolk. Demonstrantene har tatt loven i egne hender, og vi vestlige land støtter dem. Mor til Olia støtter dem ikke, og det er mange Ukraina som henne.

Det hadde vært fint om våre myndigheter lot være å se på Ukraina som en brikke i et spill. Det er mennesker som bor der, de fleste helt vanlige mennesker, som verken ønsker demonstrasjoner eller vold. De vil bare at tingene skal gå sin gang, sånn noenlunde, sånn som vanlig. Det gjelder om å roe situasjonen ned, og finne en løsning som gjør at demonstrantene kommer seg hjem, og Ukraina kommer i gjenge igjen og ting kan bli reparert. Det skjer ikke, ved at vår utenriksminister Brende krever at Janukovitsj skal gå av og skrive ut nyvalg. Det er helt urealistisk, og skjerper bare frontene. Det er heller ikke sikkert de som støtter Janukovitsj synes det er helt greit at de voldelige demonstrantene får viljen sin. Hva er det som gjør at det neste valget skal bli respektert?

Krisen er dyp, og den blir dypere. Foreløpig ser det ikke ut som noen er særlig interessert i å løse den. Det er bare forskjellige grupper som kjemper om makten i Ukraina, med de midler som er tilgjengelig, og blant disse gruppene er også EU og USA. Det er vanskelig å få øye på noen som virkelig ønsker fred og ro i Ukraina. Det måtte være mor til Olia, og de som er som henne. De som ikke engasjerer seg så mye i sakene, men ønsker at de skal ta slutt så det vante, vanskelige livet kan gå sin gang.

Med Olia går det ganske fint, men hun blir provosert over hva vestlige medier, kommentatorer og politikere kan få seg til å si om landet hennes. Hun har heller ingenting til overs for opposisjonspolitikerne eller den voldelige delen av demonstrantene, og det er heller ikke så rart, når man setter seg lite grann inn i hva de står for. Så det er virkelig en umulig situasjon. Janukovitsj er forferdelig, men det kan veldig godt hende at alternativene er verre. Jeg håper det går bra med byen og landet vi er så glade i.