Nye problemer for Olia med utdanningen, og veldig stor hjelp fra mor

Det er mulig å ta i for begge leddene i overskriften, det var virkelig store og vanskelige problemer, og det var enormt stor hjelp av min mor, som rett og slett løste saken.

For Olia har det vært en kamp å få en brukbar norsk utdannelse siden hun kom hit. Hun er oversetter fra Kiev, men det er ikke så lett å bli utenlandsk oversetter i Norge. Hennes norsk er god, men ikke perfekt, og dermed er det allerede vanskelig. Hun har hatt forskjellige planer om hvilken vei hun skulle gå. Den siste som gjelder nå, er at hun vil bli ingeniør.

Hun klarte Bergenstesten høsten 2011, var det vel, nå husker jeg ikke helt lenger akkurat når det var. I hvert fall har hun studert litt matematikk på UiS nå i år. Hun har også tatt noen fag på videregående nivå, for å forbedre karakterer. Nå er hun veldig spent, for nå søker hun ingeniørstudiene, og hvis dette går bra, er hun på en vei som fører til utdannelse og god jobb.

Derfor var det veldig plagsomt når hun nå fikk Mail fra samordnaopptak om at de manglet dokumentasjon. Hun har sendt inn karakterutskrift og det som er vanlig å sende inn, men de ville også ha originaldokumenter og oversettelser og godkjennelser og det meste. Noe av det virker jo litt snålt, som at hun på ny må dokumentere norsk- og engelskkunnskaper, når hun allerede har gått på universitetet et år, og dokumenterte alle disse tingene i fjor.

Men det var ingen bønn. Fristen for ettersendelse er første juli. Det er ikke akkurat greit når vi er her i Ukraina, og alle dokumentene er i Norge.

Det var ikke annet å gjøre enn å spørre mor. Olia kan ikke fordra når hun må være til bry på den måten der, hun blir også veldig urolig av sånt stress, så det var ikke måte på hva kompensasjon hun ville tilby om mor kunne hjelpe til med å få sendt disse papirene. Men mor er jo gjennomsnill, og i akkurat saker som dette er hun den rette å spørre. Det er konkret, det krever en viss innsats, og det er til stor hjelp. Det var en god match.

Så var det bare det, at det var noe riktig styr med disse papirene. Olia har dem alle sammen i en grønn pose, men nå hadde hun flyttet på dem, siden hun hadde brukt dem selv like før hun reiste. Det var også så mange, at det var vanskelig å være sikker på om de alle sammen var der. Og siden flere av dem var på ukrainsk og russisk, var det helt umulig for mor å finne frem til dem uten Olias veiledning.

Og ja, alle papirene må jo også kopieres og stemples «rett kopi». Det er virkelig arbeid. Det er ikke bare en tjeneste i forbifarten. Olias utdannelse stod på spill.

Derfor reiste mor ut til huset vårt på Ganddal mandag kveld. Vi tenkte hun kunne reise tirsdag, altså i dag, da hun uansett hadde ærender. Men mor tenkte det var viktig å få det ut av verden, så Olia kunne være rolig. Da kunne hun også stikke innom huset en gang til, om ikke alle dokumentene var på plass.

Kvelden kom, og vi ble enige i å ordne opp i dette neste morgen. Det viste seg imidlertid å ta lenger tid enn antatt. Det var mye papir både å ta av og å finne, og det var slik at mor måtte holde opp ett og ett papir foran skypekamera, og så måtte Olia si om det skulle være med eller ikke. Vi rakk ikke å bli ferdige før mor måtte dra i sine ærender. Vi skulle fortsette om kvelden.

Og om kvelden manglet det selvfølgelig noe. Blant det som manglet, var karakterutskriften fra Ukraina, den var jo noe av det viktigste. Det var ikke annet å gjøre enn at mor måtte reise til Ganddal en gang til, midt på kvelden, som et ekstra ærende. Der måtte hun finne papirer, hun verken visste helt hva var, eller hvor de lå. Olia hadde jo slett ikke lagt disse papirene klar, med tanke på at det skulle bli noen problemer med dem.

Fra Ganddal ringte mor på vanlig telefon. Papirene lå ikke de stedene vi hadde foreslått, ikke i bag eller kommode, ikke i veske eller skap. Men under samtalen, fant hun dem på skrivepulten i stuen. Der lå de pent sortert i en plastmappe. Jeg husket det da mor sa det, jeg hadde lagt merke til dem der. Nå var det bare over telefon å forsikre oss om at dette var de riktige papirene, og at alle var der, så kunne mor kjøre hjem, og vi fortsette med å finne ut av det på Skype.

Det tok fremdeles lang tid. Og det var flere ganger papir som så ut til å være borte, men så var de der allikevel. Det var særlig stemplede kopier av oversettelser, i røde bånd, som voldtekt problemer. Det skulle være seks, men vi fant bare fire. Pluss vielsesattest og fødselsattest, med rødt bånd. Til slutt dukket de opp også papirene vi lette etter, i sine røde bånd.

Jeg tror vi fant alt, og fikk gjort alt klart til kopiering. Men det tok flere timer. Da fikk vi også gjort klar ettersendelse av dokument på eksamener hun har tatt etter første dokumentasjon ble sendt inn. Det var neimen ikke for lite.

Det er klart det var en enorm hjelp fra mor at hun gjorde alt dette. Vi var helt avhengige av denne hjelpen, ellers måtte vi ha vurdert om Olia måtte ha reist hjem for å ordne opp. Det ville være svært dumt. Det kunne også være at Samordnaopptak opptak ville hatt litt forståelse, om vi hadde forklart situasjonen. Alle disse dokumentene ble jo også sent i fjor.

For oss innfødte nordmenn er det jo også en liten Aha-opplevelse å se hvor mye de har å styre med, de nye som kommer til landet vårt. Siden det er en del juks, er det klart tingene må gjøres riktig. Men det er enorme mengder dokumenter, som må kopieres og sendes på ny og på ny. Olia gjør dette hele tiden. Nå fikk mor og jeg se hvor mye det virkelig er.

Tusen takk til mor!

Søknad sendt til NOKUT

I går sendte Olia søknadspapirene sine til NOKUT, og med det skulle alt være gjort som vi kan gjøre, for å få Olia ordentlig på plass her i Norge. Hun har registrert seg og hun har fått personnummer, hun har fått plass på norskkurs og meldt seg opp til Bergensteste, og hun har søkt på Samordna opptak og sendt søknadspapirene til NOKUT.

NOKUT er et akronym (for å si det litt artig!), det står for «Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen» (for å si det litt uartig). Det er dette organet som godkjenner utenlandsk utdanning, og det er  også dem som omregner utenlandske karakterer til norske poengsummer. For Olia er det dette som er aktuelt. Hun har allerede høyere utdannelse fra Ukraina, med master i engelsk og italiensk, men hun ønsker å utdanne seg på nytt her i Norge, for å få en utdannelse som passer bedre til norske forhold.

Hva denne utdannelsen blir, gjenstår ennå å se. Det er flere forhold som spiller inn, hvorav poengsummen NOKUT regner seg frem til, bare er en av dem. Hva hun egentlig vil er også et forhold som spiller avgjørende inn, og dette forholdet er etter min mening noe av det mest ustabile av hele greiene. Søknadsfristen for utenlandske søkere på samordnet opptak er 1. mars, men hun har etter dette helt frem til var det 1. juli på å ombestemme seg. Og som det ser ut nå, er dette noe hun kommer til å utnytte seg av.

Jeg venter nå på at hun skal få innkallingen til norskkurset, slik at hun kan komme i gang med det. Hun venter på svar på noen av de mange jobbsøknadene hun sender, og fremfor alt venter hun et postivt svar. En intensiv kvinne vant med å jobbe et tosifret antall timer om dagen, går på veggene i norsk velstand der hun bare kan sitte på halsen til sin mann, som det heter i et kjent russisk munhell, som lyder bedre på russisk enn norsk.

Frem til det fyller hun tiden med å lære seg norsk ved å lese flere typer norske tekster, og søke norske jobber på norsk. Det er artig når hun sitter og leser biologi for videregående skole på norsk, fordi det vil være relevant for utdannelsen hun planlegger å ta, og jeg leser «Idioten» på russisk, fordi jeg liker den boken. Ved siden av oss begge ligger Kunnskapsforlagets enorme ordbøker med norsk og russisk, norsk-russisk for henne, russisk-norsk for meg. Vi hjelper hverandre der vi står fast, men er akkurat litt for dårlige og flinke til å være absolutt helt nyttige for hverandre. For når hun lurer på et norsk ord, så er mitt ordforråd i russisk tilstrekkelig til at jeg kan foreslå et russisk ord som har med dette ordet å gjøre, men som ikka akkurat er ordet hun spør etter. For eksempel kan hun lure på «ømt», og jeg kjenner ordet for «vondt», men hun er altfor flink i norsk til å kunne slå seg til ro med en slik upresis forståelse av ordet. Så hun må til med ordboken. Og slik sitter vi. I timevis.

For sikkerhets skyld har hun også gått i gang med bloggskriving nå, så de har helt rett de som mener at ektefolk tar etter hverandre. Denne posten skulle ikke handle om dette, den skulle handle om at nå er alt det formelle gjort fra vår side, vi har etter vår oversikt alle ting på plass, og kan nå slå oss litt mer til ro og vente på avgjørelsene. Det vil altså si, gi full gass i skriving og lesing og språklæring, og i å være alldeles helt oppslukt i hverandre, som vi forresten har vært fra første stund uansett hva vi har hatt å gjøre.

Autofoto fikk ikke med seg de tykke ordbøkene, og heller ikke tekstene vi leser, men skulle ellers være klart nok. Vi leser hvert vårt språk, hun det jeg kan, jeg det hun kan.