Ny president i USA

I dag får amerikanerne en ny president. Jeg tenkte ikke å skrive så mye om det.

Den gamle presidenten, Barack Obama, var en mediekjæledegge, en president for en ny tid, alltid i stand til å si de riktige tingene og snakke så det inspirerer. Den nye presidenten, Donald Trump, er hatobjekt, alltid i stand til å si noe ufølsomt og feil. Stikk i strid utviklingen mot en mer tolerant og mangfoldig verden.

Det har vært veldig mye støy om dette. Og når støyen blir for stor, slutter folk å tenke. Det har passet Trump bra. Han har nå i mange måneder fått dominere mediene gjennom Twitter-kontoen sin. Man kan gjøre det godt for seg selv ved å unngå nyheter med Trump eller Putin i overskriften. Da får man være i fred. Trump er klikkvennlig. Kanskje er det det som er den nye tid? Mens ideen om toleransen og mangfold står sterkere blant vestens skriveføre, enn blant vestens øverige innbyggere og resten av verden?

Jeg skrev litt om Obama da han ble valgt (Barack Obama blir USAs 44 president og Velkommen Barack Obama). Den gang kom han som en frelser, medier og eksperter la all kritisk sans til side, i Norge klarte vi ikke å bremse i det hele tatt, og gav ham fredsprisen før han hadde gjort noe som helst. Siden er det jo ikke bare pent, alt han har gjort. En god taler skal ha samsvar mellom det man sier og det man gjør, samsvar mellom ordene og det de beskriver, det skal være hold i dem. Det går an å argumentere for at det har vært en mangel hos Obama, og at han derfor som retoriker og taler ikke når opp blant de aller største. Det er nesten som om han har likt å dyrke sine egne talegaver bedre, enn å være president.

Harward professor Stephen Walt skriver litt om Barack Obamas regnskap som utenrikspolitiker i Foreign policy. Overskriften Barack Obama was a Foreign-Policy failure er ikke hans, den er journalistisk. Professor Walt er en realistiker, en pragmatiker, og går mot den veldige idealismen som har preget USAs og vestens utenrikspolitikk både under Obama, og under Bush, ja, helt siden Berlin-murens fall og den kalde krigens slutt. Argumentasjonen kan for eksempel gå med at amerikanerne, som resten var vesten, var altfor optimistiske til den arabiske våren, og slengte seg på med støtte og oppmuntring. Det siste er eufisme også for våpen, penger og bomber. Interesserte kan lese artikkelen selv, jeg deler Walts syn på at idealismen er gått for langt og er for dyr, og ofte bare gjør vondt verre. En realistisk og nøktern vurdering om hva som er mulig å oppnå ville vært bedre for alle parter, i Libya, Irak, Afghanistan og Ukraina, for å nevne bare noen få. John Pilger, plassert godt ute til venstre, skriver atskillig røffere i This week the issue is not Trump. It is ourselves.

Det er noen tall og opplysninger der og andre steder som gjør at man kanskje skulle holde litt igjen med den panegyriske omtalen av Obama. De uavhengige Council on foreign relation survey oppgir at amerikanerne i 2016 slapp 26 171 bomber, 72 bomber per dag. Barack Obama er også presidenten som godtok eller beordret utvidelsen av droneprogrammet. De har begynt å drepe folk med flyvende roboter, amerikanerne. Morderne som trykker på knappen sitter i en ørken i Nevada, bombene som faller faller særlig i Pakistan. Pakistan har godkjent at amerikanerne får fly droner over deres territorium, og drepe deres og andre lands innbyggere. Hver tirsdag har Obama fått listen over hvem som kommende uke skal drepes, og skrevet under på at det er greit. De kaller dem terrorister, og er vel ennå i sin krig mot terrorisme, slik at sivilsamfunnets regler ikke trenger å gjelde. Om den angivelige terroristen er i et bryllup, bombes bryllupet. Setter han seg i en taxi, bombes taxien, selv om den stakkars sjåføren ikke har noen som helst mulighet til å vite at passasjeren han nå får, er en terrorist som skal drepes. Så man kan si sjåføren dør uten å vite hvorfor. Begge disse siste eksemplene er konkrete hendelser, det har skjedd.

Dette siste har gjort at jeg har stilt meg litt undrende til det aller mest høylytte hylekoret mot Trump. Er det blitt viktigere hva man sier, enn hva man gjør, i dagens medieskapte virkelighet? Der alt blir ord og redigerte bilder? I kampen mellom Clinton og Trump var det litt slik. Clinton, som utenriksminister presset på for å bombe Libya. Hun vil ha flyforbudssone over Syria og levere våpen til Ukraina. Bombingen av Libya startet med en flyforbudssone, om man husker. «Beskyttelsen av sivile» endte med bombingen av dem, og fjerningen av statslederen, Mohamar Ghaddafi.

Det siste leder meg inn på det jeg egentlig tenkte å skrive om, og var det som gjorde at jeg håpet jeg skulle klare å begrense meg med ordene. Ledet at USA har den vestlige verden blitt veldig personfokusert i utenrikspolitikken. Det er nesten så det blir en variant av ordene som gjerne tillegges Stalin, en mann – et problem, ingen mann – ingen problem. Man tar livet av ham. Eller, om man vil gjøre det litt mer forsiktig, og han er en maktperson – skifter ham ut. Det var metoden som skulle ordne Irak, fjerne Saddam Hussein, det skulle løse problemene i Afghanistan, få bort Taliban, og det var problemt i Libya: Mohamar Ghaddafi. Nå i det siste har det vært Syria, Bashar al-Assad. I Russland er det Putin, i Ukraina var det Janukovitsj. Få dem bort, erstatt dem med noen nye. Regime change, kalles det på engelsk, regimeskifte.

Også med presidentskiftene i USA ser man sporene av dette. Det er som om USA skulle bli et annet land, under Barack Obama enn George W. Bush, og nå på ny skal bringe oss mot undergangen, med Donald J. Trump. Men den amerikanske utenrikspolitikken følger en ganske rett linje, samme hvem de har hatt som president og som utenriksminister. De er en militær gigant, og de er som et av ytterst få land i verden villige til å bruke denne militærmakten også utenfor egne grenser. De definerer seg som the indsipensable nation, den uunværlige, og de forholder seg retten til å sette lover og regler til side, for å opprettholde sin egen verdensorden. USA skal være lederne. Også Obama trodde på dette, med hvert fiber i min væren, som han formulerte det.

Trump bruker en annen retorikk i utenrikspolitikken. Han har i alle fall gjort det så langt. Han skal sette america first, og har uttalt ting i retning av at USA ikke bør bruke penger på konflikter som ikke tjener deres interesser. Han er ikke realistisk, som omtalte professor Walt, men isolasjonistisk, han vil trekke USA ut. Han sier seg fornøyd om Tyrkia, Iran og Russland kommer til en avtale over Syria, og har uttalt ting i retning som at han kan løfte sanksjonene mot Russland, mot for eksempel en avtale om atomvåpennedrustning. Men aller mest har Trump utmerket seg ved å være veldig sprikende. Og man kan spekulere i om dette er et gjennomtenkt forsøk på å være uforutsigbar, og holde mange muligheter åpne, eller om det bare er et uttrykk for at Trump er veldig impulsiv, og at USA har fått en president litt ute av kontroll.

Uansett er Trump et symptom, på USA som det er, og verden som den har blitt. Med deres måte å føre valgkamp på, hva er det egentlig de venter seg? Skal liksom ettertenksomhet og fornuft være det som trenger gjennom mediestøyen? Trump er klikkvennlig, vil du bli lest, setter du ham i overskriften, ønsker du litt oppmerksomhet, sider du litt om ham på sosiale medier. Trump er polariserende, som verden og medieverden også har blitt det. De som hater ham, hater ham som pesten, men tykkhudet som han er, lever han godt med det. Det er virkelig en tragedie at det er den slags politikere som skal vinne frem.

Men om vi tror problemet løses ved å få en annen president enn Trump, så er vi på ville veier. Det stikker dypere enn som så. Det er ikke personene som er problemene, det er systemene. Enten det er Putin i Russland, Bashar al-Assad i Syria eller Trump i USA. Kritikken bør ikke være så personifisert. Det gjør at man kan henfalle til enkle løsninger, som å skifte personen ut. Problemene som førte til at denne personen kom til makten, var som han var og gjorde som han gjorde, blir ikke løst med det.

Det var det lille jeg hadde tenkt å skrive.

Bomber i Syria

Det er så fordømt virkelig. Jeg sitter her i Norge og leser og tenker, og gjør meg opp mine meninger om hvordan konfliktene og krisene i verden kan løses. Jeg skriver om det, og det blir en liten diskusjon her på bloggen. Ute i den store medievirkeligheten er diskusjonen større, og flere deltar. Også folk med makt og innflytelse. De har også sterke meninger, ofte annerledes enn mine. Mens vi holder på med disse diskusjonene, som i sin natur alltid vil være litt teoretiske, så er det hundretusener og millioner av mennesker som får sine liv ødelagt, fordi det blir noen løsning, eller løsningene som blir forsøkt ikke fungerer.

For meg har det mye å si hvordan jeg tenker om disse tingene, noen ord fra den gang jeg var språkstudent i Italia og hadde en ung kroatisk jente og en litt eldre serbisk i samme lille klasse. Det var i 2002, kort etter krigen. En gang satt vi der, samlet, og så sa kroaten «de slapp bomber på oss, fra fly – it was awful», så stoppet hun en liten stund. Hun var omtrent 20 år, pen, tydelig opptatt av Marlyn Monroe, og ville se ut som henne. Hun var ikke opptatt av politikk, eller krig, og var stort sett blid og fornøyd, og forsøkte å være sjarmerende. Så kom altså disse ordene.

Det skal ikke mye fantasi til for å forestille seg hvordan det er når man sitter der i husene og leilighetene sine, ser flyene komme, og bombene falle. Men akkurat de ordene der gjorde at jeg så det på en annen måte, også den intense urettferdigheten de må føle, til flyene langt der oppe, umulige å forsvare seg mot, mennesker de ikke kjenner og aldri vil møte, og så faller det bomber ned. «Jeg har ikke gjort deg noe,» gråt vi alltid når vi var små, når noen var slemme mot oss uten grunn. Denne følelsen må være intens, mot bomber fra bombefly.

Nå er det russerne som har sluppet bomber. Stikk i strid med hva Putin sa i FN, og som jeg berømmet ham for, at Russland aldri ville handle uten FNs godkjennelse, slik USA så mange ganger har gjort. Så går det et par dager, og bombene faller.

På nytt er verden i villrede. Hva er det russerne vil? Hvorfor bomber de i nærheten av Homs, når de sier de vil ta IS, og IS ikke har fotfeste i disse områdene? Jeg har hørt alle nyhetssendingene på BBC de siste dagene, forklaringene har spriket fra «de bombet feil, de ville bombe IS, men ble ledet til feil sted, eller fløy selv feil», til at «Putin ønsker å få slutt på sanksjonene, og vil gjøre det vanskelig for europeerne å forlenge dem i desember». En av de mest sannsynlige forklaringene jeg har sett, er at Putin foretrekker en sterk forhandlingsposisjon, og nå vil sørge for at Assad får det i Syria. Men heller ikke denne forklaringen er tilstrekkelig, for det virker ikke som om det ligger til rette for noen forhandlinger med det første. Dette ser bare ut som en beinhard maktkamp, på bekostning av sivilbefolkningen i Syria, og alle andre berørte.

Det skal bli virkelig interessant når dagens klassifiserte informasjon en gang blir frigitt, og vi og historikerne får vite mer om hvem som til enher tid visste hva i forbindelse med Ukraina og Syria. Det er meldinger om at bombeangrepet fra russerne kom med en times varsel til amerikanerne, noe som kanskje er merkelig, all den tid de politiske toppene i Russland og USA har hatt kontinuerlige møter de siste par dagene. Utenriksministerne Lavrov og Kerry hadde møte så sent som i går, i motsetning til Putin og Obama har de to et godt arbeidsforhold til hverandre. Kanskje har vi nått forklaringen på hva Putin mente da han sa samtalene med Obama var «quite frank», sa Putin der at de hadde til hensikt å bombe? Er den amerikanske overraskelsen over angrepene tilgjort?

Ingen vet.

Mediene har vinklet angrepene i klar russisk disfavør, naturlig nok, man skal ikke vinkle bombeangrep til fordel for den som bomber. Men det er påfallende i hvilke angrep mediene finner frem til sivile, og i hvilke representanter for de som bomber får uttale seg, og hvilke som ikke blir rapportert i det hele tatt. På BBC var en kar som fikk si at det er ingen IS her, heller ikke andre militære, bare sivile. Tallene var høye, og ubekreftede. Hvor mange sivile drepte fikk vi høre om under bombeangrepene i Libya? Da fikk ingen sivile eller andre stå og si at det finnes ingen sivile her.

Men det går ikke an å legitimere den enes feilgrep med at andre har gjort lignende feil tidligere. Jeg er i mot den russiske bombingen, de skulle ikke ha blandet seg inn, de skulle lagt vekt på å snakke sant, og forsøkt den lange veien å vise de er til å stole på. Hvis man ikke blir enige innad i FN, bør man la være å bombe. Stormaktene må finne ut av det med hverandre. Bombing bør også alltid være siste utvei. Det er nok av eksempler på at krig gjør tingene verre, færre på at bombing og krig løser problemene.

Jeg ser frem til at mer stødige analytikere begynner å skrive om saken. Professor Stephen Cohen i the nation og John Batchelor show hadde sin sending på tirsdag, det var før bombene var falt, men etter Putin hadde talt i FN, og møtt med Obama. Det var svært interessant, enda mer interessant blir det å høre hva professoren har å si om russernes valg og handling nå.

Jeg har tidligere skrevet at Putin alltid er svært godt forberedt, sjelden tar risiko, og aldri gambler uten at han er sikker på å vinne, eller føler han er helt nødt. De som skriver at Putin ikke vil lykkes med flyangrep uten å kunne følge opp med soldater på bakken, glemmer at Putin og russerne har tilgjengelige bakkestyrker i hæren til Assad. De kan følge opp med fotsoldater.

Det beste å håpe på er kanskje at russisk bombing vil få slutt på den syriske borgerkrigen. Det er vanskelig å se hvilke andre interesser russerne kan ha. Jeg tror ikke de ville involvert seg i dette, uten å ha forsikret seg om at de har styrker nok til å slå ned opposisjonsstyrkene mot Assad, og få sørget for at han får beholde makten og kontrollen over Syria. De vil også ha forsikret seg om at forholdet til USA og Vesten ikke vil bli betydelig verre enn det allerede er, at særlig Europa har som viktigere mål å få slutt på krigen og flyktningestrømmen, enn å få slutt på Assad. Det vil i hvert fall ikke være risiko for trefninger mellom amerikanske og russiske styrker, eller at vestlige styrker skal delta aktiv i kampen mot Assad. Putin går ikke inn i kampen, uten å være sikker på å vinne den. Det har vært karakteristisk ved ham, hele hans regjeringstid, og også i hans karriere frem til han ble president.

Sentralt i konfliktene som utspiller seg mellom stormaktene, noe Stephen Cohen også klart uttrykker mot slutten av siste sending fra John Batchelor, er synet amerikanerne har på at demokrati uansett er bedre, og at det derfor er riktig å blande seg inn i suverene staters anliggende om de ikke er det. Russerne mener at staters suverenitet er viktigst, og at det skaper problemer heller enn å løse dem, å kaste statsstyret i selvstendige land for å presse demokrati ned over det. I dette er det en rekke forhold som kompliserer sakene, som at de udemokratiske regimene er korrupte og udugelige, og at de bryter menneskerettighetene, men det trenger ikke bety at de som vil overta, vil være noe særlig bedre. I Irak og Libya er det et åpent spørsmål om forholdene var bedre eller verre under Saddam Hussein og Ghaddafi, og med det er det heller ikke så opplagt at vi har rett, og russerne feil, i hvordan vi skal forholde oss til statsmakter som gjør overgrep mot egen befolkning. Det ser alltid fint ut å være for demokratiet og for respekten for menneskerettighetene, men det er ikke alltid de med best hensikt har de beste løsningene. Verden er mer komplisert enn som så.

Uenigheten har ført til at vi nå er i en verdenssituasjon verre enn noe som har vært i min levetid. Det uroer meg.

Hvem er den største trusselen?

President Barack Obama har nettopp bedt den amerikanske kongressen om å vedta et budsjett på 534 milliarder dollar for det amerikanske militærvesenet. Ikke dårlig for en fredsprisvinner, kan man si. Det er sikkert bare EU som kan konkurrere. Enkle billedsøk på Google viser grafisk hvordan amerikanske militærbudsjetter står seg mot resten av verden, eller hvor store militærutgiftene er sammenlignet med andre ting amerikanerne bruker penger på. Man ser raskt at amerikanerne bruker mer penger på militæret enn de 7-8 neste på listen til sammen. NATO bruker mer penger på militært forsvar og angrep enn hele resten av verden. De er helt i særklasse.

Likevel har det lyktes militærstrategene å få opinionen i NATO-landene med på at det kan være nødvendig å øke militærbudsjettene ytterligere. NATO har et vedtak om at ethvert land i alliansen skal bruke minst 2 % av statsbudsjettet på – jeg får meg ikke til å si forsvaret – militæret. De som fulgte debatten i fjor, fikk sikkert også med seg at det ikke bare var å bruke 2 %, men skulle bruke det på «ting som smeller», på våpen. Det nytter altså ikke å ha et militærvesen med mange arbeidsplasser, og å få brukt pengene på den måten. Nedbemanning må til. Så man kan kjøpe nye, dyre og effektive våpen.

Selv i Norge, ja, selv i Norge, Sverige og i Danmark, det vi en gang kunne kalle «det fredelige nord» uten å lyve så veldig, er det nå press om å øke forsvarsbudsjettene. I Norge er vi ikke langt unna å slå oss på brystet over at vi er et av de få landene i NATO-alliansen som faktisk er i nærheten av det vanvittige målet om å bruke 2 % av statsbudsjettet på militæret.

Det er slett ikke forsvar. Våpnene er kjøpt inn for å brukes. NATO gikk fra å være en forsvarsallianse – basert på et fornuftig og akseptabelt prinsipp om at et angrep på den ene var et angrep på alle – til å bli en angrepsallianse i 1999, for at vi skulle kunne bombe Serbia. Det skjedde helt uten debatt. Det var et vedtak som ble gjort i maktens korridorer, helt uten det norske folks kontroll, det var noe våre politikere bare skrev under på var greit. Siden har NATO vært med på ganske mange slike angrepskriger, ofte med Norge som ivrig deltaker, slik som i Libya i 2011. Da var det Jens Stoltenberg som var statsminister. Nå er han generalsekretær i NATO. Den forrige generalsekretæren het som vi vet Anders Fogh Rasmussen. Han var statsminister i Danmark, da Danmark villig vekk var med på å bombe Irak i 2003.

Det fredelige nord – vel, vi reiser i hvert fall langt vekk for å krige. Og Sverige har så langt holdt seg unna. Men nå er det så smått oppstått en diskusjon også der, om å melde seg inn i NATO – og med det forplikte seg til å være med i kriger over hele verden.

For ordens skyld, formelt er ikke NATO-medlemmene forpliktet til å delta i NATO-operasjoner utenfor NATO-landene, men det er forventet at man gjør det. I de forventningene ligger at man praktisk talt ikke har noe valg.

Grunnen til at det plutselig i fjor på ny ble interessant med NATO-toppmøter, og på ny ble legitimt å kreve mer penger til militærvesenet, er at Russland er blitt en trussel. Russland har økt sine militærbudsjetter, de er mer konfronterende i retorikken og provoserende i oppførsel, og de har gått over en rekke grenser med sin oppførsel i Ukraina. Det har glidd inn en idé om at «Russland må stanses», og at «Russland skjønner bare maktspråk».

Kanskje er dette riktig. Men det ville være enklere å forholde seg til om det i minste var en skikkelig debatt, at det var noen som hentet frem argumentene, og at det ikke bare i løpet av 2014 ble allment akseptert at Russland er en trussel, og at vi er nødt til å øke forsvarsutgiftene for å forsvare oss mot dem. Russland er ikke i nærheten av å være en trussel mot NATO når det kommer til konvensjonelle våpen, og selv brushodene i verdens militærkommandoer skjønner at med kjernefysiske våpen taper alle.

Ellers i norske medier er det jo gjerne klimaendringene som er den største trusselen her i verden. I amerikanske budsjetter er ikke det akkurat synlig, men så er heller ikke amerikanerne og amerikanske medier så opptatt av dette, som vi er. Jeg har ikke registrert noe sted at det finnes et mål om at 2 % av et statsbudsjett må brukes på å motvirke klimaendringer (norske statsbudsjetter har jo gjerne hatt mål om å ha 1 % til kultur og 1 % til bistand, altså sammenlagt like mye som til militæret, det sier jo noe tankevekkende om prioriteringene, og Jens Stoltenberg har forpliktet seg til å kjempe for å få dette gjennom, jeg er skuffet over ham). Da jeg skulle tenke etter om Norge brukte noe i nærheten av 2 % på dette, kom jeg i stuss om vi i kampen mot klimaendringene går i pluss eller minus, staten drar jo inn en god del i avgifter på det som skal være kamp mot klimaendringer, det er ikke like lett å få øye på tiltak som skal redusere utslipp, og som koster penger.

Så kan man si det er «naivt å ikke ta trusselen fra Russland på alvor», at «Russland har seg selv å takke for at de blir ekskludert fra det gode selskap» og at det er totalt uakseptabelt det Russland holder på med i Ukraina. Det blir likevel et spørsmål hvordan vi skal reagere på denne trusselen Russland sies å være. Foreløpig har vi jo ikke akkurat stilt opp en modell til etterfølgelse, gjennom vår demonisering, våre sanksjoner og våre provokasjoner. Nå sist er det at det skal opprettes NATO-kommandoer i flere av de tidligere Østblokk-landene, helt opp til grensen mot Russland, i Polen og i de baltiske landene. Videre skal det sendes NATO-soldater til Ukraina, ikke for å krige direkte, men for å lære ukrainerne å gjøre det.

Disse kommandosentralene er noe USA har siklet etter lenge. Fra vår side er det bare rett og rimelig at slike sentraler opprettes, for å forsvare oss og våre allierte mot «trusselen» fra Russland. Fra russisk side er det bare enda et bevis på hvor viktig det er at ikke NATO ekspanderer ytterligere, at det ikke blir pakket med NATO-kommandoer, NATO-baser og NATO-soldater langs hele grensen. Det ville hjulpet ganske godt på verdensfreden om NATO hadde erklært at de skal ikke utvide alliansen med flere medlemmer nå, og at de skal gå tilbake til å bli en reell forsvarsallianse, altså igjen at det rådende prinsippet skal være at angrep på én er angrep på alle. Hvis ingen blir angrepet, skal NATO heller ikke krige.

Aller mest hadde det hjulpet på verdensfreden om NATO ble nedlagt.

Norge har lang tradisjon i å ha et godt forhold til Russland. Det går ut på å ligge lavt i terrenget, ikke å provosere. Finland har også noe å lære resten av verden i så måte, enda de har gjennomlevd noen forferdelige overgrep og hylende urettferdighet i konflikter med Russland. Det går hva som skjer nå i Ukraina en høy gang. Ukraina er støttet av sine vestlige partnere sendt ut i åpen og konfronterende konflikt. Det er en kompromissløs borgerkrig, der Kievs fiender er støttet av Moskva. Det gjør det helt usannsynlig at de vil klare å vinne. Å begrense tapene ville da kanskje være en fornuftig strategi, men av det som siver ut i offentligheten ser ikke dette ut til å være noe tema.

Så hvem er trusselen her i verden? Russland er imperialistisk og ekspansivt, men de har aldri sendt soldater over sjø og land som stormaktene i NATO har vært så flinke til å gjøre, og fortsatt gjør. De vil beholde sin innflytelse og dominans over Ukraina, og andre land som tidligere har vært en del av imperiet. USA vil beholde sin innflytelse og dominans over alle land i hele verden, og skaffe seg innflytelse og kontroll der de ikke allerede har det. Om regimet i et land er i mot dem, vil USA bruke sine ressurser og sine muligheter til å forsøke å skifte dette regimet ut. Det kan gå tøft for seg, som i Irak og i Libya, for å nevne noen ferske eksempler.

De aller fleste gangene USA åpenlyst involverer seg i konflikter og regimeskift rundt om i verden, så er de på den «gode» siden. Ingen vil finne på å støtte Saddam Hussein eller Muammar Gadafi. Det var redselsregimer godt å være kvitt, særlig hvis det hadde vært mulig å stable på beina noe fungerende statsstyre etterpå. Men det vakre menneskerettsalibiet til USA og deres allierte ble jo seende litt rart ut, da kong Abdullah av Saudi Arabia døde, og vestlige ledere la fra seg alt annet arbeid og sedvanlig retorikk for å delta i begravelsen, og hyllesten. Utenriksminister John Kerry presterte til og med å kalle kong Abdullah en mann «of wisdom and vision», og at verden i ham har mistet «en stor leder».

Geopolitikken er altså viktigere enn humanismen. Det er kanskje et tankekors at nettopp Saudi Arabia er det landet som slapp lettest unna den arabiske våren, det var ikke mye tegn til vår der. Derimot ble det satt veldig mye inn på å velte regimer i de mest USA-kritiske araberlandene. I Libya hjalp USA og NATO til med våpen, mandatet var å stanse bombingen av Bengazi, NATO fortsatte bombingen til Gadafi var avsatt og drept. I Syria ville også NATO inn og bombe. Der satte Russland og Putin foten ned. Det var etter dette forholdet mellom USA og Russland, og mellom Russland og vesten, virkelig begynte å surne.

Og så ble det uutholdelig da en viss Edward Snowden landet i Moskva…

Det er mye stygt som skjer i verden om dagen. Ukraina ville hatt ordinært valg om cirka en måned, om ikke Janukovitsj var blitt presset til å gå av, for ett år siden, i demonstrasjoner som var svært sterkt støttet av USA, NATO-landene og EU. I forbindelse med krisen i Georgia, en av dem, så uttalte daværende utenriksminister i USA, Condeleezza Rice, at «USA kunne aldri gå med på Russlands krav om at Georgias president, Saakashvili, skulle gå av», begrunnelsen var at «USA ikke kunne kreve at en valgt president skulle trekke seg». Det var nettopp det USA og deres allierte, inkludert Norge og Børge Brende, krevde at Ukrainas valgte president, Viktor Janukovitsj skulle gjøre.

Det ville være en fordel om retorikken ble dempet, om man forsøkte å bygge fred og fordragelighet mellom nasjonene, om det ble gjevt å bygge ned militærvesenet, ikke å bygge det opp. Men det ser ut til å være veldig langt frem, og i år og i fjor, veldig, veldig mye lenger enn det var før.

Branner på Maidan og eskalerende sanksjoner

I dag morges satt jeg og spiste frokosten min mens jeg leste avisen og nyheter på nettbrett, som vanlig. Det blir gjerne til at jeg spiser lengst, mye lenger enn de andre, så når jeg blir sittende alene, leser jeg. På et tidspunkt svitsjet jeg over til Twitter, for å skrive en liten ting der, og jeg sjekket samtidig feeden, som det vel heter, nyhetsstrømmen. Der var det meldinger om at styresmaktene «rydder» Maidan, og at det brant i gummidekk. Det var også bilder og film. Meldingene var lagt ut for 3 og 11 minutter siden. Under hashtag #Ukraina og #Kiev var dette allerede dominerende.

Maidan nezavisimosti, eller Uavhengighetsplassen, ligger øverst i paradegaten Kresjtsjatik, og er regnet som sentrum i Kiev. Det tar omtrent en halvtime fra oss i Petsjersk å gå dit. I en storby som Kiev er dette like ved. Sjelden har jeg vært så nærme det som kan bli verdensnyheter.

Jeg spurte Olia om hun hadde fått med seg hva nyhetene, og det sa hun at hun hadde. Ansiktet hadde hun imidlertid boret inn i mobilen, der hun enda en gang leste kommentarfelt om norske menns syn på russiske og ukrainske kvinner, en del av komplekser hun tid om annen får, og noe som slett ikke lar seg løse av hva enkelte menn i landet vårt får seg til å skrive. Mine forsikringer om at disse nok ikke er representative verken hva gjelder meninger eller intelligens, pleier ikke å hjelpe når min kjære, ukrainske kone vil se ned på seg selv gjennom andres øyne. Søk på Google om det omtalte temaet gir mange negative treff.

Nyhetene fra hennes eget land og by hadde hun nok ikke fått med seg denne dagen. Jeg bestemte meg for å vente med å meddele henne det. Det ville jo kunne virke opprørerende på henne. Og på resten av familien hennes.

Etter en stund kom imidlertid moren inn til oss, og sa vi måtte lukke vinduet. Det luktet så rart og svidd. Jeg koblet med en gang, og spurte på ny om Olia hadde fått med seg nyhetene. Nå sa jeg også hva nyhetene var, og viste bilde fra Maidan. Det skapte reaksjoner. Mor, søster og Olia løp inn på rommet der TVen står, og skrudde på for å se hva dette var for noe. På ukrainsk TV var det ennå ikke nevnt, der dominerte andre nyheter. Utenfor vinduet så vi tykk røyk stige til værs.

Senere på dagen stakk jeg ned til Maidan for å ta en titt. Beleiringen der nede har irritert meg hele tiden. Til og med den gang de demonstrerte mot Janukovitsj, en demokratisk valgt president, i et valg som gikk lovlig for seg, og der han var utfordrer (altså ikke den som satt og kontrollerte statsmediene). Her har sikkert mange problemer med å være enig med meg, Janukovitsj var jo en korrupt og dårlig president. Det kan så være. Likevel ville det være bedre å vente til det ordinære valget som skulle være i begynnelsen av 2015, altså bare noen måneder til. Også korrupte presidenter er det best å kaste på lovlig måte.

Her må også vestlige politikere og medier se på sin rolle. Vår egen utenriksminister, Børge Brende, gikk veldig hardt ut, i januar og februar, og krevde at president Janukovitsj måtte trekke seg, og skrive ut nyvalg. Det er stikk i strid med den ukrainske konstitusjonen, som ikke åpner for at presidenten skriver ut nyvalg etter forgodtbefinnende. Valgene skal følge en oppsatt plan på hvert femte år. Brende er en utenriksminister som selv etter norsk standard er nærmest viljeløs, slik han dilter etter EU og USA. Han krever ikke nyvalg i Ukraina, uten at dette er offisiell linje i Brussel og Washington.

Kom ikke og si at Janukovitsj riktignok var en demokratisk valgt president, men at han i presidentperioden sin har brutt de demokratiske spillereglene. Nøyaktig det samme har det nye regimet i Kiev gjort. Kneble opposisjonen ved hjelp av lover og rettsapparat, forfølge sine rivaler, forfordele sine venner, bruke våpenmakt om nødvendig – alt dette har det nye regimet gjort vel så ille, om ikke verre, enn regimet til Janukovitsj. Det gjenstår å se om Ukraina klatrer på korrupsjonsrankingen til transparency.org. Foreløpig forbeholder jeg meg retten til å tvile.

Jeg ser gjerne at Ukraina slår inn på den demokratiske vei. Jeg tror ikke demonstrasjoner i gatene er den veien. Ikke når demonstrasjonene går over i å bli beleiring av sentrum og okkupasjon av offentlige bygninger. Ikke når en liten gruppe mennesker gjør seg til representanter for hele landets vilje. Ikke når dette blir den eneste måten man kan få sin vilje gjennom på. Demokrati er debatt og meningsutveksling. Det er respekt for andres syn, og for mindretallets ønsker. Alt dette er fraværende i Ukraina, og har vært det så lenge landet har eksistert som selvstendig land. Nå synes jeg det er verre enn noensinne. Det blir lagt fullstendig lokk på meninger om at også folket i øst kan ha rettigheter som bør bli respektert. Rundt om i gatene finner man lett folk med sympatier for Russland, eller for russisk språk og kultur i Ukraina. Offentlig får slike merkelappen forrædere, eller «hjernevasket av Kreml».

Det er ikke demokrati. Det er heller ikke demokrati at gjengen på Maidan har blitt værende der, også etter at Jaunkovitsj falt, nytt, midlertidig regime ble innsatt, ny president bla valgt, alle månedene siden desember i fjor. Hva slags folk som er der nå, er ikke godt å si. Kall dem i alle fall ikke helter. De okkuperer sentrum av landets hovedstad, og gjør at flere av innbyggerne i Kiev ikke våger å gå der. Tid om annen har det også vært tilløp til kamper. Senest nå 4. August, var det vel, da en hærstyrke fra kampene i øst, tok turen tilbake til Kiev for å «rydde opp» i en kafé, noen fra Maidan hadde okkupert. Det ble stygt. Blod og vold, og uhyggelige mengder våpen beslaglagt. Hva som gjør det ekstra pikant, er at hærstyrken som «ryddet opp» var en av de frivillige, finansiert av Kolomoiskij. Og rekruttert fra folk på Maidan.

Så også denne revolusjonen er i ferd med å spise sine egne.

Nede på Maidan så jeg en lang rekke gamle lastebiler linet opp oppover Kresjtsjatik. Det er tydelig styresmaktene nå mener alvor, gateokkupantene skal vekk. Det er visstnok en parade 25 august, på uavhengighetsdagen, som gjør at borgermester Klitsjko har blitt så oppsatt på å rydde plassen. De nye styresmaktene har jo et problem i forsøket på opprydning, med det at de så sterkt kritiserte Janukovitsj’ maktbruk for å rydde den samme plassen. Det var jo et av eksemplene som ble brukt for hvorfor det var nødvendig å fjerne ham.

Oppe på selve plassen så jeg at teltleiren og barrikadene var noe redusert, men ikke såpass at de ennå ikke totalt dominerer området. Her er ennå lite som minner om den blide sommerstemning som jeg assosierer med plassen. Noen av folkene der oppe gikk med krykker og bandasje, det kunne virke som de nylig hadde sloss mot noen, men her skal ikke jeg trekke noen konklusjoner uten dekning for dem. Restene av de brente gummihjulene fra i dag morges lå tydelige, tre forskjellige steder. Men det var også rikelig av hjul som ikke var brent. Jeg var på plassen bare for et par dager siden også, og kunne egentlig ikke registrere hvor de brente hjulene var tatt fra.

Det kunne virke som oppryddingen skjedde fra nordsiden. Der var det motordur og bråk, en kar som gaulet «Slava Ukraina», kampropet, om og om igjen, og hyttetet med nevnen. Folk i militærklær løp frem og tilbake. Noen kvinner kostet stille skrot og søppel. Typisk Ukraina. Kvinnene rydder opp. Stille, og uten å klage i annet enn ansiktsuttrykket.

Jeg syntes det var skummelt og ubehagelig der, så jeg forlot plassen. Jeg fant meg et sted å spise min lunsj. Der fant jeg også siste nummer av Kyiv post, gratisavisen med ukrainske nyheter på engelsk. Den har gjort det veldig bra internasjonalt, etter at krisen i Ukraina begynte å eskalere. I den leste jeg at det ukrainske innenriksdepartementet mente at Maidan nå var sponset av – hold dere fast – FSB. Det er det russiske statspolitiet. Etterfølgeren av KGB.

Ringen er helt sluttet. Russerne hevdet først at demonstrasjonene på Maidan var initiert og finansiert av USA og Vesten. Det ble møtt med forakt og hoderystning i Ukraina og i vest. Hvordan reagerer vi så når det offentlige Ukraina påstår okkupantene på Maidan er støttet og finansiert av Russland? Min grimme gjetning er at vi møter det som vanlig, med taushet.

Ellers i dag dominerer nyheten om at Russland har kommet med et motsvar til sanksjonene mot dem. Praktisk talt alle matprodukter fra alle land som sanksjonert mot dem er forbudt. Det vil si frukt og grønt, kjøtt og fisk, og meieriprodukter, fra USA, Canada, Australia, EU og Norge. Vår eminente – eller kanskje jeg heller skulle si tafatte – utenriksminister, Børge Brende, kaller motsanksjonene «urimelige». Det føyer seg inn i rekken av hans håndtering eller ikke-håndtering av situasjonen, som da han kalte Russlands oppmarsjing av egne styrker mot Ukrainas grense «uklok». Det er nok på tide at både utenriksministeren og vi andre tar innover oss at Russland handler i egne interesser, ikke i våre.

Det er uansvarlig om ikke storpolitikerne i EU og USA har tatt høyde for at det vil komme motreaksjoner. Det er en del av spillet. I Vesten blir effekten av motsanksjonene naturligvis tonet ned, det blir sagt at det mest av alt vil ramme russerne selv, med høyere priser og svekket valuta. Men det er klart, sanksjonene gjør vondt for de som er rammet. Jeg har tilbrakt lange ferier her i Kiev i fem år nå, andelen utenlandsk mat jeg har blitt servert er helt forsvinnende liten. Som de fleste andre land liker Ukraina, som Russland, å spise sitt eget. Det skulle ikke være vanskelig for oss å forstå i Norge.

I Norge går alarmen i laksenæringen. Norge eksporterer enorme mengder laks til Russland. Det er ikke gjort i en håndvending å finne andre markeder til den. Prisdumping pleier sjelden være aktuelt for matvarer, da kasserer man heller maten. Og kanskje er det det som vil bli enden på overskuddet av laks. Det er strenge regler for hvor mye laks man kan ha i merkene. Får man ikke solgt den, må den slaktes uansett. Det kommer ikke til å bety noe særlig for norsk økonomi, som sådan. Men for laksenæringen er det mer enn alvorlig nok.

For land som Finland, Polen og de baltiske landene kan det være virkelig ille. Finland har allerede bedt om ekstra støtte fra EU, for å kompensere inntektstapet. For finnene føles det sikkert ekstra ille. De har lang tradisjon for å finne ut av det med russerne, og leverte til og med meieriprodukter til dem under Sovjettiden. De har ikke vært noen pådriver i sanksjonene, ikke merket seg ut på noen måter. Nå blir de et offer for konflikten, selv om de kanskje ikke ønsker den.

Det har kommet rykter om at Tyskland og Angela Merkel var nær ved å komme frem til en løsning med russerne, like før den forferdelige flystyrten. Løsningen skal ha vært at Russland fikk beholde Krim, mot at de trakk seg ut av Øst-Ukraina. Jeg vet ikke hvor mye hold det er i disse ryktene, men på meg virker det som en løsning russerne burde kunne gå med på. Det er nå såpass mye uro og kaos i Ukraina, at russerne ikke trenger å fyre opp. I den forfatning Ukraina er nå, vil de neppe komme seg inn verken i EU eller i NATO. Kiev vil også få store problemer med å kontrollere Donbass, slik de vel egentlig alltid har hatt.

Uansett bør man nok kanskje vurdere om man bør prøve å finne tilbake til det det så smått, så smått positive sporet man var før den fatale flystyrten. Det virket som Frankrike og Tyskland sammen hadde noe på gang. Selvsagt er det horribelt å levere kvalitetsvåpen som BUK til tvilsomme hærstyrker som dem som Russland støtter der i øst. Det er nok korrekt å si at det er å levere kraftige våpen til banditter. Men det er banditter også på ukrainsk side, løst organiserte, og med tvilsom opprinnelse. De har også altfor kraftige våpen, og bruker dem. Leveransen av BUk – med det forbehold at det var russerne som leverte, og at våpenet ikke var stjålet fra ukrainske lagere – var bare en siste galskap i en konflikt som har eskalert langt ut av kontroll.

Det er nødt til å finnes en konstruktiv vei. Folks rettferdighetsfølelse tilsier at Russland må straffes for sin innblanding i et fremmed lands anliggende, og for å være den første som tok i bruk eller truet med militærmakt. Så la gå, straff gjerne Russland. Men tro ikke at det gir noen løsning på krisen. Og krisen må løses, for verden, for Russland, og – mest av alt – for Ukraina. Det er ingen som tjener på situasjonen som er nå, og Ukraina går til grunne av den.

Valg i Irak

I sin utmerkede novelle «Attalea Princeps» – som er å finne i den like så utmerkede samlingen, Russland forteller, tilgjengelig i alle større, norske bibliotek – skriver den russiske forfatteren Vsevolod Mikhailovitsj Garsjin (1855-1888 ) om en palme fra Karibien som blir importert til Russland for å bli dyrket der. Planten blir satt inn i et drivhus, der den blir den store attraksjonen. Bestyreren av drivhuset er mektig stolt over palmen som han har klart å dyrke den, og viser frem den for å vise frem seg selv. Han har gjort alle råd og tips til skamme, og bevist at en Sør-Amerikansk palme også kan bli dyrket i Russland. Garsjin gjør et briljant fortellergrep i denne korte novellen, og skriver også historien fra palmens synsvinkel. Den er forferdelig ensom og ulykkelig, både over å bli fjernet i fra sitt vakre og varme hjemland, og over å bli satt alene i et glasshus der den ikke får godt stell i det hele tatt. Det er en plante som elsker friheten, og den bestemmer seg derfor for å trosse de elendige vekstvilkårene og vokse gjennom taket, og ut i det fri. Den veldige veksten gjør bare suksessen til bestyreren enda større, og i en nydelig veksling av synvsinkler ser vi hvordan bestyreren skryter av treet han har fått frem, og treet fortvile over løgnene til bestyreren og over at denne tar æren for dets heroiske innsats.

Lignende er det også i Irak. USA gikk til krig mot i Irak i 2003 for å få fjernet Saddam Hussein og innføre demokrati som et av flere tvilsomme mål, og det har lenge sett ut som USA bare gjorde vondt verre i et land der det vonde altså var ille nok til at USA gikk til krig for å få det vekk. Det kunne være en god lærepenge for USA om de mislyktes fullstendig der nede, slik at de dempet sin veldige tro på at de kan løse hver krise i verden ved å angripe den og knuse den.

Men så er det denne flotte novellen til Vsevolod Garsjin. Det er viktigere at det går bra i Irak, enn at USA får en lærepenge. Og det er ikke mye som ville være mer gledelig, enn om Irak som i alle fall under Saddam Hussein og også tidligere var en upålitelig og truende maktfaktor i det allerede urolige Midtøsten, om Irak kunne bli et noenlunde stabilt demokrati som fulgte internasjonale spilleregler. USA ville som den motbydelige bestyreren trå frem og selv ta æren, «hva var det vi sa?» og det ville være like usmakelig som når bestyreren gjør det. Om det går bra i Irak, er lykken bedre enn forstanden. Historien har ikke mange eksempler på at vold og krig har vært effektiv for å stanse vold og krig, men den har mange eksempler på det motsatte.

Valget i dag er det andre siden USA under George Bush erklærte krigen for vunnet, og oppdraget utført. Siden den gang har USA mistet flere soldater, enn de mistet mens oppdraget pågikk, og denne erklæringen er på vei inn i historien som en av de mest pinlige noen statsleder har sagt, og ment. Det første valget i 2005, og avslørte at USA grovt undervurderte vanskelighetene med maktvakumet etter Saddam Hussein og problemene med at de som en fremmed og forhatt makt påtvang Irakerne et styresett de aldri selv hadde bedt om. De undervurderte også grovt motsetningene Saddam Hussein og hans Bath-parti hadde undertrykket.

Valget i 2005 ble preget av vold, uroligheter og av at store grupper slik som sunni-muslimene boikottet det. Resultatet var naturligvis at Shia-muslimene fikk makten, også i områder som var dominert av sunnier, og med et allmektig USA i ryggen kunne også makten bli håndhevet. Det forsterket konfliktene, det øket hatet mot USA og regimet det hadde innført, og det førte til mer vold, bombeangrep og drap som etter at Saddam Hussein ble fjernet har hørt til dagens orden i Irak. Det hører med til historien at Sunni-muslimene dominerte under Husseins regime, til tross for at de er et mindretall i staten.

Det er større optimisme knytet til valget i dag. Sunni-muslimene er ventet å delta, og det er ventet mindre opptøyer og vold enn sist gang, skjønt det allerede rapporteres om at folk er blitt skutt og drept i forbindelse med valget. Men større valgoppslutning vil i det minste gi større legitimitet til resultatet, og det vil dermed ikke være så lett å samle støtte til væpnet motstand. Om lokalvalget i dag går bra, vil det også virke optimistisk for nasjonalvalget i november.

Men det er ennå langt frem.

Og enden på historien om «Attalea Princeps», var at palmen til slutt vokste gjennom taket, og øyeblikkelig døde i kalde Russland.