Vinterferie med Irina

En liten pause i dag fra dystre bloggposter om situasjonen i Ukraina. Våpenhvilen som skulle inntreffe ved midnatt lørdag til søndag, er mer enn shaky, akkurat som det var ventet. De ukrainske styrkene som er omringet i byen Dubaltsevo vil ikke overlate byen til opprørerne, eller innrømme at de er omringet, eller forlate byen uten våpen og utstyr. Opprørerne vil ikke la dem slippe ut, og krever at byen blir overlatt til dem. I dag ved midnatt skulle tunge våpen trekkes tilbake til en buffersone. De ukrainske styrkene må da trekke våpnene gjennom en opprørssone, opprørerne må trekke unna våpen som er med og sikrer at Debaltsevo er omringet. Så avtalen vil her ikke bli overholdt. Tvert i mot, så vil opprørerne bombe og skyte og herje på til byen er deres. Og man vil meget raskt ende inn i en ny runde med eskalering, ny runde med gjensidige beskyldninger, ny runde med å gjøre det alt sammen verre. I dag skal jeg skrive om noe annet.

Vi har vinterferie nå. Det er flere grunner til at vi ikke reiser ned til Kiev. Situasjonen i Ukraina er ikke den viktigste, selv om vi nå for første gang er oppriktig engstelige for hva som skjer der nede, at det kan begynne å bli farlig eller ubehagelig også for fredelige oss. Vi har ikke noe lyst å være i et land der det blir unntakstilstand, som Porosjenko har truet med, om våpenhvilen ikke holder, som den står i fare for ikke å gjøre. Sannsynligvis vil det være helt trygt utenfor krigsområdene. Men når vi reiser med et lite barn, så vil vi være enda mer forsiktige, enn ellers, naturlig nok.

Hovedgrunnen til at vi ikke reiser er imidlertid at lille Irina ennå ikke har fått passet sitt, og at Olia er opptatt med studiene sine. Det første kunne vi ordnet, bare ved å bestille et pass, men nå var det så mye som gjorde det tungvint, at vi lot det være. Det er gode utsikter til at vi kan reise ned for lange og gode perioder, senere i år. Forhåpentligvis er også situasjonen i Ukraina mer avklart, da, slik at vi kan reise trygt.

Nå har vi altså vinterferien i Norge. Det hadde vi også i fjor, da ferien falt sammen med uken etter at Janukovitsj forsvant, OL i Sotsji sluttet, og Russland startet prosessen med å overta Krim. Det var mye å følge med på, da også. Hva som har skjedd det året er ganske utrolig. Vi var pessimistiske da det stod på som verst i fjor, og delte ikke euforien som fulgte med Maidan-bevegelsen, men vi kunne ikke i våre villeste fantasier forestille oss at det skulle bli så ille som det har blitt. Full krig i Donbass, full skjæring mellom Ukraina og Russland, krise i forholdet mellom Russland og Vesten, og særlig Russland og USA, og et Ukraina som står i alvorlig fare for å rakne, politisk, økonomisk og geografisk. Det er virkelig ikke til å tro.

I kontrast til dette står familielykken Olia og jeg opplever med vårt lille barn. Nå som jeg har vinterferie, kan jeg være hjemme med det hele dagen. Starten på ferien har også falt sammen med noen litt sjeldne solskinnsdager. Hver dag har vi gått ut på lange turer. Lørdag var det Irina, Olia og jeg, i går på søndag var det mor som ble med Irina og meg, og i dag gikk jeg lang tur med Irina alene.

Jeg tenkte på det, i dag, mens jeg gikk, langt oppe i Melshei, der jeg hadde kommet meg til fots, siden vi ikke har bil, at det første året i det første barnets liv, det er det lykkeligste i en manns liv. Jeg har riktignok tenkt slik mange ganger tidligere også, overbevist om at ganske mange perioder er den lykkeligste, men det er noe med at man står der på høyden av lykken, livets mål, man har et barn, og det er så skjønt og vakkert. Barnet vokser jo så raskt også, det er hele tiden noen nye triks, alltid noe nytt å glede seg over. Vår lille Irina har begynt å spise lite grann, med appetitt som sin far og sin mor, hun spiser rømme som om det var iskrem, og har små problemer med å sette til livs en halv, liten banan, en kraftig appelsinbåt, en hermetisk pære, hva det måtte være. Hun får jo morsmelk hele tiden også, og ser ut som en reklame for barnemat, god og trinn.

Det følger noen fordeler med ikke å ha bil, tenkte jeg også i dag. Man får et annet forhold til avstander. Det er bare å gå, man kommer seg frem, det er ikke så langt som man innbiller seg. Lørdag gikk Olia og jeg til Sandnes Ullvare, fabrikkutsalget på Foss Eikeland. Det var aldri en distanse jeg forestilte meg som gangavstand, den gang jeg vokste opp her, og vi hadde vil. Det var knapt aktuelt å sykle. Skulle vi gå tur i dette området, kjørte vi alltid bort først. Med Olia gikk vi, ned Elgveien til endene ved Stokkalandsvannet, langs den gamle Ålgårdsbanen, og altså til vi kom til Ullvaren. Underveis fikk lille Ira en velfortjent matpause ved mors bryst, det var bare Olia og jeg som ikke hadde niste med oss.

Etter at Olia hadde kost seg og handlet garn, alltid på tilbud, så fikk jeg henne med på å ta lengste veien hjem, rundt fjellet. Der gikk vi og tuslet, så på trærne og koste oss. Olia så riktignok mer på garnet hun hadde kjøpt, enn på trærne jeg viste henne, og hadde lært navnet på både på norsk og russisk. Hun plukket med seg noe Einer å ha med hjem, til pynt. Lille Ira lå fornøyd i vognen, sov av og til, fulgte med, av og til.

På et tidspunkt skar vi til venstre, med mål å gå over hele Stokkalandsfjellet. Det ble ganske interessant, med stor barnevogn, og greier. Det var ingen grusvei å gå, men skikkelig skogssti, med store steiner og stokker i veien, søle og surpe, eller sorpe, som vi sier i Rogaland, skikkelig vogging for Ira. Der sovnet hun. Olia tuslet ved siden av, og lurte på når vi var hjemme – men blomstret opp, da vi kom til toppen, og fikk se husene på andre siden. Da var det hun som viste meg, sånn har de bygget der, sånn har de bygget der, like ivrig som jeg var, da jeg viste henne trærne.

Søndagen skulle vi ut med mor. Vanligvis går det sakte med oss, søndagsmorgener, men denne morgenen var vi plutselig klar, og måtte egentlig komme oss ut. Stakkars mor som ville bake fastelavensboller og lage kakao først, hun kom rent på etterskudd. For oss var det ikke noe problem, vi gikk bare litt på egen hånd, til å begynne med, Irina og jeg. Det var ned med sykkelstien langs Stokkalandsvannet, innover langs småelven mot Tronsholen hagesenter, videre til Høyland kirke, og enda videre til Melshei-veien, og oppover den, før mor tok oss igjen. Det var bare en liten kilometer å kjøre før SI-hytta.

Derfra var det å gå, Irina i vognen, mor og jeg til å skyve. Til å begynne med var lille Ira litt grinete, hun var vekket fra søvnen sin, da vi tok henne fra vognen fra bilen, og vi var ikke sikre på om hun ville sitte og se litt, eller ligge og sove mer. Ved hver stopp for å se til Irina, stjal jeg meg til en rast og en skive, med mor på tur er det alltid niste.

Til slutt sovnet veslemor, og mor og jeg kunne gå for alvor. Jeg vet at Ira liker at det rister og vogger litt i vognen, så jeg foreslo en litt mer ujevn sti enn grusveien vi gikk på. – Det er for sølete, sa mor. – Dessuten ligger et tre i veien.

Sant nok. Ingenting skulle bli noen hindring for oss senere. Jeg har mine prinsipper på tur og i livet, i valget mellom to veier, velg alltid den lengste, velg alltid den mest ukjente, velg alltid den som inneholder noe nytt og spennende. Slik får du oppleve mye på turen og i livet. Slik fikk jeg reist mye i Russland og Ukraina, lært meg språket, og giftet meg med min kone, Olia.

På turen vår i Melshei førte det til at vi gikk til Arboretet. Går man en runde, gjelder det alltid å gjøre runden lengst mulig, alltid lengste vei, så snart man kutter svingen går man tilbake mot kjent terreng. Vi gikk til Arboretet. På et tidspunkt gikk vi til venstre, altså rundt Pålsberget, som det stod på et skilt at det het. Her kom vi på skikkelig sølevei, steiner, røtter – og et tre i veien. Langt verre enn det lille treet som hadde vært på den veien jeg først foreslo. Vi fotograferte litt og somlet litt, så kom det et par, der mannen hjalp meg å løfte vognen over. Irina sov som en stein.

Så var vi inne på selve Arboretet. Der har vi vært nylig, søndagen før, så derfra var det bare å komme seg vekk. Den veien går rundt det som heter Skogaberget, jeg sjekket det nå på det allvitende nettet, dette er ikke sånn jeg har i hodet, for oss er dette «fjellet vi rastet på en gang tidligere». Jeg hadde en anelse om at det gikk en vei rundt, det måtte jo gjøre det, noe annet ville være helt ulogisk. Min mor har en litt annen innstilling. Hun er alltid rede til å gå tilbake samme vei.

Jeg blir alltid litt ivrig og går fort, når det er litt usikkert hvor veien går, og hva som er rundt neste sving. Jeg vil alltid opp på høyder og orientere meg (det ledet til noen morsomme episoder for årevis siden i militæret, da jeg som lagfører for en liten tropp også tok troppen opp og ned høyder, «for å orientere meg», lite populært, både for troppen og befalet vårt, som mente vi måtte «spare krefter»). På et tidspunkt gikk vi opp en vei, jeg mener det heter «Myklebust» der, gården som ligger der, men med barnevogn våget vi ikke å gå gjennom gården, og risikere å måtte krysse gjerder og mark. Der ble det å feige ut. Med bæremeis eller lettere vogn – ikke snakk, vi hadde fortsatt.

Det var ikke så farlig vi måtte snu. Det ble vel så spennende veien vi gikk. Under Skogaberget havnet vi på feil sti, og måtte løfte vognen opp ei grøft, og vingle den gjennom en liten mark, før vi havnet på den riktige. Deretter var det grusvei så å si helt inn. Noe av veien gikk langs nytt terreng, steder vi ikke hadde vært eller ikke husket – alltid bra.

Nå var det også på tide å finne rasteplass. Akkurat det ble ikke helt vellykket. Jeg visste godt at det riktige ville være å forlate stien, og gå bort til berget med utsikten, det som er forlengelsen av Skogaberget. Men den strekningen går over en litt for lang og litt for ujevn mark for stor vogn, det ville ikke bare være unødvendig tungvint, men også dumt. Vi fortsatte.

Og fortsatte og fortsatte og fortsatte. Til slutt var vi tilbake ved hovedveien. Mor mente sågar vi var tilbake til bilen. Det var vi ikke. I panikk slo vi inn til venstre, for å unngå hovedveien – og med det var vi snart tilbake på grusveien, der vi hadde begynt. Vi endte til og med opp på den stien jeg hadde foreslått i starten, men som mor hadde avvist, «fordi den var for sølete og fordi det lå et tre i den». Nå merket vi den ikke engang.

Rasten måtte vi ta med bilen. Det var ikke mulig å finne sted med solskinn, og sted å sitte, ellers. Solen står lavt nå på vinteren, den skinner ikke over trærne. Akkurat det var en liten nedtur, men ikke verre enn at hjembakte boller og kakao smakte meget godt!

Kjekt denne rasten at også lille Ira kunne være med å spise!

Kjekt denne rasten at også lille Ira kunne være med å spise!

Dagens tur var en slags sjarmøretappe i forhold til de to turene der jeg hadde selskap av andre enn Irina. Jeg tok på ny ut ned langs Stokkalandsvannet, opp mot hagesenteret, videre mot kirken, og opp Melshei-veien. Nå kunne jeg imidlertid gå skogsstien, ettersom jeg ikke var avhengig av å kunne bli sett av mor som skulle hente meg i bil. Det var her, langs stien, jeg tenkte hvor lykkelig man er, som barnefar, og hvor vakker og viktig naturen er. Det er balsam, friske trær og gress og lyng, steiner og stille og rennende vann. Det hjelper, det gleder.

Jeg var ikke snauere enn at jeg gikk helt opp til Melshei, og vel så det. Jeg gikk opp dit der mor og jeg dagen før i panikk hadde tatt til venstre, nå gjorde jeg det samme – og straks videre enn ny vei vi ikke hadde gått før. Den ledet meg nedover mot Bråstein. Jeg hadde min små raster, her og der, jeg hadde med brødskiver og boller, og litt sjokolade og solbærtoddy. Den store rasten, der jeg satte fra meg vognen, og drakk rikelig med toddy, den fikk jeg imidlertid ikke tatt før jeg var dypt nede i bebyggelsen langs Bråstein. På ny var problemet å finne et sted der solen nådde frem, over trærne.

En liten, artig episode oppsto, der jeg satt på en knaus og spiste, noen meter bortenfor grusstien, der vognen stod. Jeg hørte på Podcast, In our time, fra BBC, et spennende program om den kinesiske mur, etter først å ha fått litt påfyll om for meg ganske ukjente skotske massakre (Glencoe), indiske oppstander (det i 1857, kuler smurt inn med grisefett, har man kanskje hørt om) og Zuluenes vekst og fall, der mens britene var i kontakt med dem. Så kom det en syklist travelt syklende, han var på trening. Jeg så at det ikke ville bli noe problem med vognen, den stod på toppen av en bratt bakke, så han ville ikke komme mot den i full fart. Det gjorde han ikke. Men han ble temmelig overrasket da han plutselig så en vogn i veien, og ingen eier i sikte. Han tok seg en pause for å se oppi, og så der et vakkert barn, vår kjære Ira, som sov trygt og godt. Jeg måtte rope til ham, fortelle ham det er mitt barn og min vogn, jeg har kontroll, så kunne han sykle videre uten å ha dette å tenke på, om han kanskje burde melde fra det stod en forlatt vogn med et barn på veien, heller det enn å fortsette treningsrunden.

Mens hun lå stille våknet Ira opp. Jeg løftet henne, og viste henne verden, som jeg kaller det. Alt er jo nytt og spennende for henne, trær og greier, Bråstein. Så nye syn, og så nytt lys, så mye annerledes enn det pleier være hjemme. Jeg hadde med appelsin å gi henne, men jeg våget ikke. Flere kilometer hjemmefra, og uten bil, tok jeg ikke sjansen på en lengre pause, skulle det bli krise og behov for morsmelk. Det ble det.

Så nå ble det å finne korteste vei hjem. Den gikk over noen litt tvilsomme stier, og det som kanskje kunne være en bakgård til noen. Men det var force majoure, Ira mira gråt litt, det hastet. Vanlige hensyn var ikke å ta.

Jeg droppet til og med å stikke innom butikken, og kjøpe smør, som jeg hadde planlagt. Det hjalp, da sovnet hun. Og sov hele veien hjem.

På terrassen spiste vi appelsinen vi hadde med til henne.

En helt mislykket telttur

Til overskriften kan man spørre hvordan en telttur i det hele tatt kan bli mislykket. Den eneste måten jeg kan se er at den ikke blir noe av. Og dermed er egentlig hele denne posten gitt.

Det er min kamerat og jeg som har en del tradisjoner. Blant dem har vært å ta med oss gitar og øl og pølser, og så spille i vei på en av jærstrendene. Men etter at jeg begynte å bruke hele sommerferien min på utenlandsreiser har det vært litt vanskelig å få dette til. Og vi har prøvd å overføre tradisjonen til muligheter i Bergensområdet. Vi har vært på Sandviksfjellet, Fløyen og Blåmannen og spilt, vi har vært i Nordnesparken – uforståelig, med tanke på hvor mange folk det er der, og hvordan vi egentlig spiller -, og vi har vært noen kjøreturer ute mot Øygarden og prøvd oss. Problmet med det siste er naturligvis at en av oss da må kjøre, og det forhindrer drikkedelen av tradisjonen. Så nå bestemte vi oss for å prøve en når vi først kom på den opplagt løsning: Vi tar med telt, og overnatter.

Så var planen for det meste lagt. Jeg kjøpte mat og drikke, han skaffet bil gjennom bildeleringen, som han er med på. Han skulle komme til meg klokken 1705, han kom 1735, men slike halvtimer er vi vant med å miste. Vi har hatt vårt mer eller mindre faste sted ute på Sotra, vi har vært der to ganger, men vi ville denne gangen prøve utover til Radøy og øyene der. Der skulle det jo også være muligheter. Min kamerat hadde sjekket på GoogleEarth og laget et håndskrevet kart: Knarvik -> Manger (første til høyre etter 565) -> Floni. Den eneste forskjellen på min gjengivelse og originalen er at i originalen er stedene satt under hverandre, og pilene er doble.

Det må også her med hvordan vi hadde pakket og tenkt. Vi har aldri i vårt liv tatt værforbehold. Tur er tur, og er en dag fastsatt, så blir det den dagen. Vi hadde fastsatt denne lørdagen, så slik skulle det bli. Været fikk rette seg etter oss. Jeg hadde så smått sjekket værmeldingen, og sett det skulle være både litt regn og litt sol, men likevel var det slik at når jeg pakket og ordnet, så så jeg for meg hvordan vi skulle sitte der på svaberget med hver vår gitar, og gjerne ta oss en liten dukkert i bukten nå og da for å avkjøle oss. Min kamerat hadde lignende planer, men stilte i det minste i bukse og innejakke. Jeg kjørte sommerløpt i kortbukse og kortermet skjorte. I bilen var dette helt greit antrekk.

Som passasjer i forsetet var det jeg som skulle være kartleser. Heldigvis var kartet ubrukelig, for jeg hadde blitt aldeles bilsyk av råkjøringen på de smale, svingete veiene utover i Hordalandsdistriktet. Denne avkjørselen til høyre som var så detaljert beskrevet på kartet, den skjønte jeg ingenting av hva skulle være, og stedsnavnet «Floni» hadde jeg også store problemer med å få inn i hodet. Ikke at vi kunne regne med å finne noe retningsskilt til stedet, min kamerat hadde bare funnet stedsnavnet på GoogleEarth et sted han syntes var fint.

Min kamerat hadde planlagt turen slik jeg planlegger slike turer. Han ser gjennom kartet, får altfor raskt ideen om at dette kommer til å gå helt fint, og ethvert problem vil greit la seg løse når vi kommer til stedet og støter på det. Han visste vi skulle kjøre  til Manger og hvordan vi kom oss dit. Og det var først derfra denne «første til høyre» skulle gjelde. Men hva dette skulle bety hadde han glemt, og jeg aldri visst. I et kryss vi til slutt kom til i Manger var det tre veier som kunne kvalifisere som «høyre», og ingen rett frem. Hva skulle vi så gjøre her? Vi prøvde den midterste av høyreveiene, den med skilt til Bøvågen, for den som er så interessert i våre liv at han (eller hun) vil følge kjøreturen vår på GoogleEarth. Det var 12 kilometer dit, stod det på skiltet. Og vi skulle jo ikke dit, vi skulle til Floni.

Alright, jeg må skjære litt igjennom fra å ta med alle detaljer. Man kan kort si at vi kjørte inn det meste av det som var av sideveier og stikkveier utover der mot Radøytunet, Soltvedt, og flere andre steder og kriker og kroker. Ved en anledning kom vi langt utover en vei vi mente var svært lovende. Det vil si at alt som var av hus og bebyggelse (og vei) forsvant, og vi var midt ute i ødemarken. Virkelig. Dette er Floni, sa min kamerat. Det kunne det kanskje være (det var det ikke), og det ville så absolutt være fint der en solskinnsdag med vennlig bølgeskvalp mot skjærgården. Her var det iskaldt og kraftig vind. Selv vi som ikke tar værforbehold vet vi må finne le for å campe.

Jeg skjærer altså bort en del detaljer i det jeg skriver. La oss bare si at de detaljene jeg skjærer bort tar noen timer, og at vi disse timene befinner oss på smale, svingete vestlandsveier, i stor fart og med brå bremsing, for vi vil jo i det minste få spilt noen sanger og spist opp middagsmaten før det blir mørkt. Vi kjørte tilbake til blekksprut T-krysset, som jeg her og nå vil kalle det, der med Manger kirke. Vi prøvde nå den veien mot høyre som kvalifiserer mest til å være den mest rett frem, den inn mot Toska. Her så det svært lovende ut. På ny erklærte min kamerat at vi var på vei mot Floni. Det kunne vi jo fort være (det var vi, men skjønte ikke), men det viktigste var at vi fant et flott sted å slå opp leir. Kravene var ikke all verden. Vi ønsket svaberg, hav, litt lunt, og langt vekke fra folk. Ellers hadde vi mat, vin og gitarer, og til og med telt. Alt skulle jo være lagt til rette.

Lovende landskap i Hordaland holder ikke alltid løftene sine. Ordet som først kunne strykes ut  forrige setning er «alltid». Ikke før er det blitt litt vilt og flott og fint, så dukker det snart etter opp noen hus og dyr og barn, og vi er på nytt midt i sivilisasjonen. Slik var det i Toska, friluftsområdet der. I ettertid er det plent ufattelig at vi ikke bare parkerte bilen der, og gikk til vi fant et skikkelig sted å være. Men da vi parkerte bilen var vi så innstilt på at dette ikke var stedet for oss, at vi ikke engang tok med oss sekkene da vi gikk og saumfarte. Og rett skal være rett, like ved parkeringsplassen var det ikke det kystlandskapet vi hadde sett for oss og ville være i. Det var mer å assosisere med lynghei og fjellvann, og altfor nær til folk. På GoogleEarth ser jeg jo nå at hadde vi bare gått noen meter ekstra, så hadde vi fått akkurat det vi ønsket oss. Vi gikk i stedet inn i bilen.

Det var en stikkvei på vei mot dette stedet som hadde sett litt lovende ut. Det var den første og eneste veien til høyre langs denne veistrekningen. Vi kjørte inn dit. Jeg var egentlig ikke så verst optimistisk, min kamerat noe mindre. Snart stod en flokk svarte kuer, kviger og ungokser og kustirret på oss. Vi kjørte forbi dem, vi kjørte mer eller mindre optimistisk helt til vi i enden av veien så et reneste herskapshus, med militært åttemannstelt utenfor, enten var det pensjonat eller rikfolk, eller til og med en kombinasjon av begge deler. Sleng inn at det kanskje var bønder, for en låve var der også, og et sted måtte jo disse svarte kuene vi hadde kjørt forbi også holde hus. Dette var Floni.

Her er det. Selveste Floni.

Kanskje kunne vi komme til det stedet min kamerat hadde sett på kartet, om vi hadde presset veien – i bil eller til fots – litt forbi dette pensjonatet, eller huskomplekset. Men av alle stedene vi var, var dette det vi minst trodde var Floni.

Vi kjørte tilbake til kirken og blekksprutkrysset. Vi prøvde veien til venstre denne gangen. To lokalbeboere som var ute og luftet hunden viste med sine ansiktsuttrykk og kroppsholdning hvilken nytte som lå i det, det var bare å snu. Ikke så mye fordi vi ville prøve den, som fordi min kamerat kjørte feil vei, prøvde vi nå den siste av de tre veiene til høyre i blekksprutkrysset. Vi skulle tilbake til byen. Et virkelig stunt prøvde vi da jeg så et skilt til Lygra. Der har jeg vært før, tror jeg, og der var det fint. 18 kilometer smal, svingete vei. En parkeringsplass og en festival var hva vi fant.  18 kilometer smal, svingete vei tilbake. På ny var det ufattelig at vi ikke fant noen ting der ute, når jeg nå på ny i ettertid ser over stedet på GoogleEarth.

Min kamerat hadde et siste håp: Salhus. Men etter hvert som vi nærmet oss dit og det allerede begynte å mørkne, skjønte vi at det heller ikke her ville være noe for oss. Det var bebyggelse helt ned til sjøkanten. Helt nederst lå en kirke med en kirkegård. «Likviken» kaller lokalbefolkningen stedet. Og det svarte, rare sjøvannet gir svar på det mildt makabre navnet. Her var heller ikke noe sted for oss. Ikke for å ligge i telt og spille gitar i omvendt rekkefølge.

Underveis hadde vi og særlig min kamerat vært inne på den utrolige løsningen å reise fra Radøy over til Sotra for å finne et sted ved sjøen vi kunne være. Det ser like rart ut nå i ettertid, som det gjorde der og da. På Sotra var det i alle fall et sted vi kjente og visste hvor var. Men da vi ikke hadde funnet noe før vi kom tilbake til Bergen klokken ti, det var mørkt og like kaldt som før, så gav vi bare opp hele prosjektet og gikk i stedet hjem til ham og drakk vin og spilte gitar. Og spiste kjøttkakene jeg hadde gjort klar for å ta med. Teltturen var blitt så mislykket som en mislykket telttur kan bli.

Bursdagsfest ved limanen

«Liman» er et russisk ord jeg lærte denne dagen. Det betyr, slik jeg forstår det, sjøvann atskilt fra selve sjøen med en liten landstripe. I et varmt område som Krim vil da vannet fordampe, og det gjenstående vannet bli mer saltholdig enn vanlig sjøvann. Det er verken ferskvann eller sjøvann, det er en liman. Her rundt Evpatoria finnes det flere slike. De er leirholdige og mudrete, og blir regnet for å ha en viss helseeffekt, så folk bader der for helsens skyld i det som vel må kalles et slags spaanlegg. Olia og jeg besøkte en slik liman i dag sammen med tre Krimrussere, for å feire bursdagen til den ene av dem.

Her vi bor nå slår Olia og jeg – og i alle fall jeg – alle rekorder i å leve spartansk. Rommet vi bor i er knøttlite, det blir svært varmt og klamt der inne, selv med vinduene på vidt gap. Kjøkkenet utmerker seg ved sine mangler, og badet er verre enn kjøkkenet. Hovedproblemet for meg er varmen, og det at det er knapphet på vannet her. Det virker bare av og til, og da bare med en tynn stråle. Man kan ikke bruke den direkte, men må fylle i bøtter, og så bruke en øse til å hente vann fra bøttene. Når vannet virker blir det skrudd på fullt, altså opp til en tynn stråle, og man fyller i bøttene til vannet stopper igjen.For tiden bor det utenom Olia og meg et russisk-jødisk ektepar og to små barnefamilier med det som ser ut til å være enslige mødre her. Det er klart det blir knapphet på vannet.

Jeg har vært i nærheten av å møte grensene for hva jeg kan klare her. Jeg har jo blitt syk, så man kan faktisk også si jeg har brutt den. Olia, derimot, storkoser seg, og bobler over av barndomsminner fra besøk her i området med familien sin. Hun ergrer seg stort over de andre som bor og har bodd her, og som finner på å klage lite grann. – Hva kan man forlange for 35 hryvna natten? Olia er storfornøyd med avtalen vi har fått. Jeg har også litt problemer med å være altfor kritisk. Vertinnen og datteren er nemlig veldig sympatiske. Det er utleien av disse rommene om sommeren som er inntekten deres, og de har små forhåpninger om å samle sammen de 2000 hryvna som skal til for å innstallere skikkelig vann. Ingen skal høre meg klage på dem og standarden deres.

22. juli 1985 ble datteren i huset født. Så dette var bursdagen hennes. Olia og jeg var invitert, det samme var to venninner, hvorav den ene ikke virket til å ha kjent henne lenge. Okseana – som datteren heter – hadde kjøpt inn fem bæreposer med mat og drikke og utstyr for anledningen. Vi skulle ut til limanen, en liten trikketur fra sentrum, til det som skulle være en tradisjonell, russisk piknikk med en litt moderne grillvri.

Olia samler kvister til bålet

Med fire russiske jenter er det klart at jeg som norsk mann blir mer enn femtehjul når det kommer til matlagingen og istandstellingen. Jeg gjør mitt når jeg bærer de tyngste bæreposene. På programmet stod imidlertid grill over åpen flamme, og det er jo noe jeg har vært med på noen ganger. Mens Olia og jeg tok oss en dukkert i limanen, en blandet opplevelse, forresten, vannet var grunt og mudrete, og bunnen var full av skarpe steiner, så Dødehavseffekten hvor jeg bare kan gjøre hva jeg vil og likevel flyte, den fikk jeg ikke akkurat oppleve. Jeg fikk strengt tatt ikke opplevd noe særlig der i vannet i det hele tatt, for med en gang Olia hadde dukket, begynte noen småkryp å bite på henne, og da hadde hun fått nok.

Okseana forsøker å grille kyllingene, men det er ikke så lett i de åpne flammene.

Tilbake på land hadde de tre jentene samlet inn småkvist og stein til bålet, og fått tent på. Grillutstyret var en liten anretning som så briljant ut, men som hadde en markant hake ved seg. Man låste kjøttet inne i en liten metallklemme, og så kunne man holde det i et håndtak over bålet. Men det er klart, det blir altfor varmt å holde noe over bålet med et slikt lite håndak, så vi måtte til med ingeniørånd for å få lagt anordningen fra oss på noen måte, uten å svi av trehåndtaket. Okseana var også veldig ivrig etter å hive på friske pinner, og fyre opp på ny og på ny, hun stolte ikke på at det ellers ville bli varmt nok til å steke kyllingkjøttet. Man kan snakke lenge om ulike tradisjoner og ulike måter å gjøre tingene på, men å steke kjøtt over åpen flamme er kort og godt feil. Yttersiden blir svidd, mens kjøttet inni blir rått. Okseana var imidlertid så påpasselig og vippet kjøttet inn og ut av flammene, så utsiden ble ikke svidd, men så helt frisk og stekt ut. Men innsiden var altså rå, og det skjønte vi alle sammen.

Slik skal det ikke se ut når man griller.

Det var en til av oss fem som skjønte at kjøttet måtte stekes over glørne, og hun fikk litt bedre formidlet det på russisk, og hadde litt mer troverdighet enn meg når det kommer til matlaging. Til slutt holdt også Okseana opp med å tenne opp og hive på nytt hele tiden, og lot kjøttet steke av seg selv. Foruten en obligatorisk episode hvor det flammer opp av matfettet som drypper ned, foregikk resten av grillingen som den skulle.

Russisk tradisjon tro var det overflod av mat. Det var akkurat som om vi aldri egentlig fikk begynt på maten. De store kjøttstykkene på grillen krevde sitt, det var brød og grønt, og det var flere små delikatesser som vi bare skulle spise for kosens skyld. En enorm bolle salat stod bare ved siden av, bugnende ubrukt, hele seansen. Til å drikke hadde vi en toliters kartong vin, og skålingen var ikke som mange tror «na sdarjovje», som bare er en skål for helsen, men lange taler, denne gang til bursdagsbarnets ære. Russere skåler svært sjelden kortfattet.

Olia snuser på maten. Lukten er det ingenting å si på.

Det var flott landskap der borte med limanen. Solnedgangen kom, og lyste himmelen rød. Det var naturligvis ikke bare oss som benyttet seg av denne perlen. Mest markante var en gruppe ukrainske menn, alle i bar overkropp, og med ingenting annet med seg enn Vodka og svære kniver å skjære seg ved med. Vi – som strengt tatt var en jenteforsamling – nøyde oss med greiner og småkvist vi fant på bakken. Denne gruppen hogde direkte fra trærne, og de var ikke direkte beskjedne i å forsyne seg. De fikk etter hvert et svært kraftig bål, og så ut riktig til å kose seg i bar overkopp, og med kniver og vodka.

Jeg smiler villig når jeg blir fotografert.

Vi koste oss også i vårt lille bursdagsselskap. Til slutt ble det imidlertid for store problemer med alle slags småkryp, mygg og knott, som drev og bet i oss. Det skjedde temmelig brått etter solen var gått ned, og det begynte å bli mørkt. I en fart fikk de fire jentene ryddet av teppet vi satt og spiste på, mens jeg gikk rundt og fotograferte uten at et eneste bilde ble verdt å samle på.

I bålet var nå den vakreste og varmeste glohaug man kan tenke seg. Typisk når man er i ferd med å gå hjem, og all mat for lengst er laget. Bestevenninnen helte over en liter skittent vann, og slokket det lille bålet vårt. What a waste, for å si det på engelsk. Som det også var waste at disse tre unge, vakre jentene utenom Olia og meg, satt der i den varme, krimske sommerkvelden, uten forhåpninger om å finne seg noen mann denne eller kommende sommerkvelder.

Forsamlingen. Jeg husker ikke alle navnene, men vi ser i alle fall meg og bursdagsbarnet Okseana, hennes to venninner - og all maten.

Og like bortenfor satt mannfolkene fortsatt, i bar overkropp, med kraftig bål og mandige flasker vodka.

Avslutningstur til Santa Barbara

Dette var den siste dagen vår i Alusjta, og vi tenkte å tilbringe den ved favorittstedet vårt, Santa Barbara. Santa Barbara skal jeg ha skrevet om før, så noe tillegg om stedet vil jeg ikke komme med her. Det var den vanlige prosedyren å komme dit: opp til busstasjonen og vente, og så inn i første og beste trollybuss til Jalta. Så er det å gå av i Naparis, eller hva det heter, hvor det venter en 40 minutters svingete vei bratt nedover til fots, før vi er fremme der vi vil være.

Man ser sjøen langt der nede, og ikke et helt fornøyd uttrykk hos meg over den lange veien dit.

Vi fant oss et sted på betongmoloen ut til den lille øya eller klippen noen meter fra stranden. Olia foretrekker betong fremfor naturstein, og siden jeg for det meste bader, diskuterer jeg ikke med det. Så der lå vi.

Olia posisjonert på klippen vi lå på.

Vi hadde med oss fotoapparatet til Olia denne dagen, og hun tilbrakte mesteparten av tiden på å fotografere en seilbåt hun var svært fascinert av. Jeg tilbrakte en del tid på å posere foran den.

Jeg viser - på kommando - frem seilbåten Olia vil ha meg til å posere foran.

Ellers er Santa Barbara et praktfullt sted for svømming, for oss som liker å svømme ut til klipper og stupe fra dem. Jeg benyttet denne siste dagen til å svømme ut til de tre hovedklippene nær byen, altså ikke de flotteste litt lenger mot vest, og til å stupe flittig fra høye punkter på dem. Jeg har forklart Olia at for oss menn er det svært viktig å stupe fra store høyder, fordi det er så tøft, og hun ble øyeblikkelig inspirert, og diktet opp flere teaterstykker for meg å skrive beslektet med temaet. Ellers tilbrakte hun mesteparten av tiden med å sole seg.

Et stup - ikke fra klippene, men fra bryggen i Santa Barbara, Krim.

Til kveld var det som alltid til favorittrestauranten vår, Korona. Denne gangen var det å åpne alle sluser når det gjaldt bestillinger, det var ingen begrensning verken med mat eller vin, og kvaliteten var som alltid på topp. Av vin er absolutt å anbefale Massandra, hvitvin, muskat. Den er mye søtere enn hva vi vanligvis forbinder med hvitvin, og gir nok sterkere ideer om likør enn om tradisjonell hvitvin, men hva gjør det når den smaker utmerket?

Santa Barbara, Korona

Olia, godt fornøyd, etter middag og med is og vin.

På veien hjem viste Olia et toppmål av ubekymring når det gjaldt å finne transport. Mens jeg var smått engstelig for utsiktene til en lang, svingete vei oppover i totalt mørke, og med fortvilte forsøk på haik for hver eneste lysende bil som kjørte forbi, om det bare ville komme noen, så fotograferte hun alt som var og pratet i vei på ubekymret norsk om hvor flotte bildene hennes var, og hvor unødvendige det var av meg å bekymre meg.

Olia er helt ubekymret og vil gjerne ha meg fotografert foran en trehest før vi prøver å få skyss hjem.

Det viste seg også at hun hadde rett. Vi hadde knapt kommet utenfor porten inn til den lille byen, før en komfortabel varebil stoppet opp og tok oss med hele veien til Alusjta for 30 griven. Som alltid pratet Olia livlig i vei med sjåføren, mens forsøkte å gjøre inntrykk av å være russisk ved å la være å ta på meg sikkerhetsselen. Olias prat var klart mest suksessfull, i det de utvekslet telefonnummer etterpå, i fall de skulle trenge hverandres tjenester.

Santa Barbara, Krim

Restauranten vi var på i det vi forlater den.

For oss var det etterpå bare å gå lykkelige til sengs. Forresten fant vi noen slanter vin og champagne hjemme også å drikke, vi hadde tre åpnede flasker stående, hvorav jeg tok meg av Champagnen, og Olia nøyde seg med et fullt glass som hadde blitt stående siden i går. Klar melding til de som mener vin er udrikkelig etter å ha blitt åpnet og stående en natt eller to eller flere.

Vi var meget godt fornøyd med oppholdet vårt i Alusjta, og avslutningen var oppholdet verdig. Det var bryllupsreisen vår, dette, 20 dager i Alusjta. Og den vil fortsette, vi har enda 14 dager igjen før toget vårt går fra Simferopol. Etter det har jeg enda noen dager i Kiev, før det er jevnt over slutt, og jeg må tilbake til Norge.

Til den tid er lenge. Det nærmeste som gjelder er morgendagens bussbillett til Sevastopol, og så er det bare å ta det videre derfra. Bloggen vil være oppdatert.