Ommøblering!

Forrige lørdag flyttet vi inn med at Olia og jeg tok kontroll over lørdagsfrokosten. I dag var det ommøblering, og det er det denne posten skal handle om når den endelig skal bli skrevet ferdig noen dager senere.

Vi har det veldig godt for tiden, Olia og jeg. Jeg er lykkelig fordi vi får flyttet hjem til Ganddal, og får oss et skikkelig hus å bo. Vi kan lage oss en familie og et hjem, kanskje i omvendt rekkefølge. Olia er glad fordi det endelig ser ut til å løsne litt med arbeidet hennes. Hun har fått en liten deltidsstilling ved et sykehjem i Stavanger, og med ekstra vakter får hun opparbeidet seg en ganske grei inntekt med dette. Det er også mye mer stabilt enn de usikre ringevikarvaktene, der hun hver dag kunne bli sendt til nye barnehager med nye rutiner, om hun i det hele tatt fikk seg noe å gjøre.

Men vaktene på sykehjemmet er dessverre ofte kveldsvakter. Så når jeg kommer hjem fra jobb, er Olia gjerne allerede reist. Om hun ikke har arbeid, har hun studier ved Stavanger universitet, der hun har kommet seg inn på et forkurs. Hun er aktiv.

Denne morgenen skulle også Olia på jobb. Mot at vi betaler bensinen får vi disponere bilen til mor når hun selv ikke trenger den. Om morgenen i helgene er det egentlig ganske kritisk nødvendig, for det går som man vet som har satt seg inn i det ikke tog eller buss fra Sandnes til Stavanger om morgenen i helgene. Alternativet er å sykle. Og så sakte som Olia sykler, er det et alternativ som må kalles ugunstig. Det er et alternativ vi vil utsette, for å si det sånn. Når mor flytter er det ingen bønn, da har vi ikke bil.

Alright, jeg kjørte Olia til jobb denne lørdags morgenen. Det var grytidlig, og for Olia ganske tøft å måtte stå opp litt over seks når hun ikke hadde fått sovnet før litt over midnatt. Men sånn er det, det er kjekt med jobb, og ypperlig at vi har fått det til slik at hun får anledning til å jobbe. Vi kjørte til Stavanger i godt humør. Jeg slapp henne av, og benyttet også anledningen til en kjapp løpetur rundt Stokkavannet.

Da jeg kom tilbake – jeg merker at jeg går i min vanlige felle, det blir lange poster, denne skal handle om ommøblering – viste det seg at Olia hadde ringt syv ganger. Mens jeg kjørte på motorveien ringte hun enda en gang, de hadde satt opp vaktlistene feil. Hun skulle ha ettermiddagsvakt denne dagen. Hun var på Sandnes.

Vi brukte ikke mye tid på å ergre oss over dette. Tiden ble brukt til å glede oss over at vi fikk spise frokost sammen. Vi svippet innom Mega på Brueland, der kjøpte vi rikelig av alle varer som var på tilbud, og også rikelig av flere andre varer. Jeg fikk også forsynt meg av litt kaffe og kake som var satt ut gratis, slike sjanser lar jeg aldri gå fra meg.

Så hadde vi en fin og lang frokost hjemme. Den varte akkurat så lenge at det var på tide for Olia å gå på jobb igjen. Hun må jo gå ganske tidlig, siden hun er avhengig av kollektiv transport. Tilbudet er ikke all verden her i området.

Det var på ettermiddagen jeg fant ut at jeg ville ta opp stereoanlegget. Det hører jo hjemme i alle hjem som jeg vil bo i, det skal være skikkelig anlegg for musikk. Forrige uke hadde vi hørt bare på en liten tivoliradio, koblet til en bærbar PC, spilt av Wimp. Vi har egentlig et ganske flott anlegg, gammelt og dyr, med tjukke kabler og kraftige høytalere. Det skulle jeg bære opp.

Så er det bare det, at for å få disse kablene fra høytalerne til anlegget måtte vi flytte litt på og styre litt med den store bokreolen fra det brune 70-tallet. Det lå jo i kortene at da burde egentlig hele reolen flyttes. Særlig slik vi kommer til å få det når mor tar ut møblene herfra, så vil den se bra dum ut om reolen står ved langveggen. Dessuten ville de store høytalerne da sende lyden på tvers av rommet, og ikke ut i det. Reolen måtte til kortveggen. Vi spilte kortene ut.

Og så gikk det som det pleier. Jeg gav øyeblikkelig opp, slik flytting og styring er noe av det verste jeg vet. Ved ethvert tidspunkt vil jeg være klar til å utsette alt sammen til senere. Mor får imidlertid kjempekrefter når det kommer til slik flytting og styring og ordning, det er akkurat som hun liker det. Hun liker det i alle fall veldig godt når det er gjort, og er alltid villig til å legge i mye krefter og energi i å komme dit raskt. Hun vil ikke utsette noen ting. Få det gjort med en gang, er slik det blir når hun velger.

Karakteristisk hentet vi frem målbåndet og målte om det ville gå først når vi hadde kommet så langt at det var for sent til ikke å forsøke. Målbåndet gjorde oss verken sikrere eller mer usikre på resultatet, det ville holde akkurat, eller akkurat ikke.

Det gikk med mye lenger tid enn planlagt å få hentet opp dette stereoanlegget. Det gikk med hele kvelden. Men da det var gjort, var resultatet helt åpenbart bedre. Det gjaldt til og med for den overflod av møbler vi sitter med nå. Reolen er presset inn i kortveggen. Sofagruppen står med salongbord og lenestoler, begge to, nede i langhjørnet, og ikke i korthjørnet. Lenestolen får vi plass til nede ved vinduet, i det hele tatt fikk de fleste møblene seg en mye bedre plass enn de fra før hadde hatt. Og vi hadde stereoanlegg som kunne spille flott musikk flott ut i stua. Slik har det ikke vært på årevis.

Nå kunne vi slappe av med god mat. Olia og jeg hadde kjøpt inn på tilbud, og ikke fullt så godt tilbud. Mor laget til. Olia var riktignok på jobb, så hun fikk ikke være med på festen. Dumt nok skjedde til og med en feil med bussen hun skulle ta hjem. Bussjåføren fikk henne ikke av på Ganddal, så hun ble med til delfinene på Foss Eikeland, og måtte bruke ytterligere en halv time og vel så det i kraftig regnvær før også hun endelig var hjemme. Da var det på ny midnatt.

Men vi var alle veldig godt fornøyd med ommøbleringen. Neste ommøblering er når mor tar med alle tingene sine ut. Det skjer den helgen september blir oktober.

 

 

 

Olga og NAV

På en dag og i en tid det generelt har kommet en god del gode nyheter inn for min kjære ukrainske kone, Olga, så skal jeg skrive om noe som har vært og fortsatt er problematisk.

I en pågående konflikt skal man ikke gjøre vondt verre ved å snakke vondt om motparten. Det har ingen noe å tjene på. Jeg vil heller ikke kalle saken med Olia og NAV noen pågående konflikt, det er heller bare en pågående sak. Men en pågående sak er det.

Siden hun kom til Norge har Olia (min kones kjælenavn) vært særdeles ivrig etter å finne seg noe meningsfylt å gjøre. Sitt første uoffisielle jobbintervju hadde hun dagen etter ankomst. Når hun kommer med et kveldsfly skal det godt gjøres å gjøre det tidligere. Sin første jobbinnkalling hadde hun etter omtrent tre måneder, og sin første arbeidsdag et par uker etter det igjen, siden jobbinnkallingen var akkurat i det vi reiste på påskeferie. Hun burde jo være en god tilvekst til det norske arbeidsmarkedet. Og hun kommer til å bli det.

Men det er vanskelig å finne noe stabilt og fast, og til hjelp har hun også vært  kontakt med NAV. Det er mange som kritiserer NAV, jeg kan fort bli en av dem, men man kan også si at det i Norge like lett blir betalt for mye i trygdeytelser, som for lite. Det er mange som vil hengi seg til slappheten, skylde på andre, og la være å gjøre noe. Olia og jeg vil ikke bli en av dem, Olia ønsker jobb, ikke penger.

Og hjelpen NAV da gir, er å sende arbeidssøkeren på det kurset som er lettest tilgjengelig, og som best gir inntrykk av at det blir gjort noe. Det er truckførerkurset.  Dette kurset gjennomførte Olia i midten av juni, kort tid før sommerferien. Det var stor stas og mye latter da hun kom hjem med kurset godkjent.

Foreløpig er det altså ingen problemer. Jeg regner med at hun kanskje vil få dekket bussbilletten ut til Åsane der kurset ble holdt, man pleier være rause med slike utbetalinger i Norge, og det er jo generelt vanskelig for en ubemidlet arbeidssøker å komme seg på kurs, når det koster penger å komme dit.

Torsdag 24. juni – dagen før vi reiser på sommerferie, og en dag da jeg betimelig har en bloggpost ved navn pakkestressrekord, – nettopp den dagen kommer brev i posten om at Olga Salen har fått innvilget ikke bare busspenger, men også godtgjørelse for kurset. Det dreier seg om halvannet tusen kroner, halvannen månedslønn for en lege i Ukraina, dit vi er på vei, for å sette det litt i perspektiv. Det er betydelige penger for Olia, og for familien hennes, som hun er slepphendt med å gi til.

Problemet var bare at det i dette brevet – datert 17. juni – stod at godtgjørelsen var innvilget, og ville bli overført til en bankkonto som var oppgitt med asterikser, altså en ikke-eksisterende, – eller bli sendt med postgiro. Men Olia og jeg er på vei til en åtte ukers ferie, og vil ikke kunne veksle inn en postgiro før langt ute i august. En del av pakkestressrekorden var å finne ut hva vi skulle gjøre med dette, hvor lenge en giro var gyldig, hva som ville skje om vi ikke fikk vekslet den inn, og hvilke alternativ vi hadde, om vi måtte gjøre. For ordens skyld: Vårt fly gikk klokken seks neste dag. Det var ingen mulighet for at vi kunne gjøre noe med dette selv.

Så løsningen ble at min kjære mor ringte NAV, forklarte saken og hørte hvordan det var med slike giroer. Hun fikk til svar at om giroen ikke ble vekslet inn, ble pengene sendt tilbake til NAV, og den som skulle ha dem, kunne senere gjøre krav på dem. Vi slo oss til ro med det, hva skulle vi ellers gjøre.

Til vår lille overraskelse fant vi ikke noen giro fra NAV da vi kom tilbake fra sommerferien forrige søndag, kveld. Jeg er i mot et grådig postvesen, som i stedet for som i gamle dager å yte god service, skriver og reklamerer for å overbevise oss om hvor god den er, selv om den ikke er det. Jeg betaler ikke hundrevis av kroner som noe så selvsagt som å få stoppet posten. Så kanskje var det slik at postkassen var overfylt, slik at det ikke var plass til giroen. Men dette kunne jo ikke være noen forklaring. Postkassen var slett ikke full, og en liten giro tar ikke noe plass.

Og så har vi på vanlig omstendelig vis kommet frem til selve saken. Olia – som pussig nok ikke er så altfor opptatt av disse pengene, hun vil heller ha jobb eller noe stabilt å gjøre – går neste dag til NAV, og får forklart at kravet hennes er foreldet. Det gjaldt bare i kursperioden.

Pussig. Brevet er datert 17. juni, en dag før kurset avsluttes, vi får det 24. juni, nesten en uke etter. Hvordan skal vi få innfridd kravet i tide?

Det er mulig det er noen språklige misforståelser. Neste dag tar vi med oss brevet, og går sammen til NAV for å høre hva dette er for noe. Der sjekker de opp saken, eller prøver å gjøre det, men sier at det ikke er mulig, siden Olia ikke har sendt meldekort, og dermed ikke lenger er registrert som arbeidssøker. De kan ikke åpne saken hennes, før hun på ny er registrert, og på ny begynner å sende meldekort.

Så det gjør vi. Olia registrerer seg på ny, sender meldekort, og går et par dager ned til NAV for å høre hvordan det er med disse pengene.

Svaret hun nå får, er at hun ikke har rett på dem, siden hun ikke har hatt fast arbeid i Norge, ikke har betalt skatt, og dermed ikke har tjent seg opp noe å få utbetalt.

Jeg må gå ut fra at det fortsatt er en misforståelse. Hvis ikke er det svært rart at de har sendt henne dette brevet, der de skriver at kravet er innvilget. Hvorfor skulle de gjøre det, bare for når hun kommer og vil ha dem, får til svar at hun ikke har jobbet i Norge, og dermed ikke kan få dem.

Jeg skal bli med Olia en gang til ned til NAV, og høre hva dette er for noe, før jeg eventuelt kommer tilbake med full kritikk. Eller – forhåpentligvis – full frifinnelse.

Olia får svaret fra NOKUT

Noe av det vi ventet spent på da vi kom hjem fra sommerferien, og som vi forresten spent hadde ventet på gjennom ferien, og også lenge før den, var svaret fra NOKUT. NOKUT er organget i Norge som kontrollerer høyere utdanning i utlandet, og Olia hadde sendt papirene til dem for lenge siden. Allerede i februar, må det ha vært, senest i mars, men da vi reiste på ferie i slutten av juni, var de fortsatt ikke kommet. Og i deprimerte stunder kunne Olia tolke det til litt av hvert, i pessimistiske stunder ikke stort bedre, og annet enn deprimerte og pessimistiske stunder hadde ikke Olia når det gjaldt NOKUT og disse papirene. Hun kunne få det for seg at de drøyde saksgangen for henne og andre utlendinger, og at de aldri ville godkjenne noe som helst, og i alle fall ingenting som ville hjelpe henne noen vei. Jeg vet ikke hvorfor NOKUT bruker så lang tid på saksbehandlingen, men da svaret kom, var det langt mer positivt enn selv jeg hadde håpet, og jeg er veldig optimistisk av natur.

I ettertid ser jeg at de godkjente for Olia akkurat som de har godkjent for alle andre jeg vet om. Det er riktignok få, noe representativt utvalg har jeg ikke å snakke om, men jeg drister meg likevel til tommelfingerregelen at de generelt sett tar bort et år, og godkjenner resten. Det gjorde de alle fall for Olia. Noe av årsaken er etter hva jeg i min overflatekunnskap forstår, at utdanningen i Ukraina er slik at skillet mellom grunnutdanning og høyere utdanning skjer tidligere, slik at noe av det som blir lært på universitetene er slikt som her i Norge blir lært i videregående skole. De har ikke straks den fagspesialiseringen ved universitetene som vi har her i Norge, og de er ennå ikke kommet i slutten av tenårene da de begynner på den. Slik kunne Olia i midten av 20-årene både ha fullført full universitetsutdanning, ha jobbet som oversetter og startet og drevet sin Petsjersk språkskole i sentrum av Kiev.

For Olia betydde fjerningen av et år at hun ikke fikk godkjent hele masterstudiet sitt. Men hun fikk godkjent 60 studiepoeng av det, og hele bachelorgraden meg italiensk og engelsk oversettelse. Det betyr at hun har – eller må ha – godkjent oversettelsesautorisasjon i italiensk og engels, som hun kan spe på med morsmålsspråkene russisk og ukrainsk, og dermed har hun fire forskjellige språk hun kan tolke og oversette mellom. Et av de andre brevene hun fikk i posten var godkjennelsen av norskprøve 3, noe som gjør at hun har dokumentasjon på at også norsken er brukbar, om de hun på norsk snakker med, ikke skulle forstå det. Med det har vi kanskje fått en åpning for litt varige jobbmuligheter her i Norge, noe som er svært viktig for selvfølelsen hennes.

Vi tar imidlertid ingenting for gitt, og fortsetter å prøve alle steder det skulle være muligheter for en karrierevei. Man snakker så mye om integrering, men før man får en skikkelig jobb, blir man ikke integrert, om man er aldri så mye lykkelig gift med en nordmann. Jeg er imidlertid optmistisk – som alltid – på at dette med jobb for Olia snart kommer til å løse seg veldig bra. Og om ikke, så kommer vi fortsatt til å være lykkelige sammen så lenge jeg kan se fremover. Det er ingenting feil i den setningen der.

Neste skritt for Olia nå er å undersøke mulighetene for oversetterjobb, vi er allerede i gang, og se om vi kanskje kan gjøre neste forsøk på Bergenstesten allerede i oktober, om det skulle gjøre mulighetene for oversetter- eller tolkejobb bedre. Også her er vi i gang, vi snakker nå norsk sammen, og lar russisken ligge til testen er tatt. Jeg er optimistisk, og like i nærheten av å si at det er vi begge.

Første forsøk på Bergenstesten gjennomført

Olia hadde Bergenstesten i går. Vi gikk sammen til realfagsbygget i Bergen lørdag morgen, hun gikk inn og hadde norsktest, jeg gikk på lesesalen og leste fysikk. I pausen møttes vi, og etterpå kom Olia og hentet meg, og vi gikk sammen hjem. Nå er det å vente seks uker eller så, på resultatet.

Det er kortversjonen, som alltid her på denne helt greie bloggen følger også en lengre.

Olia i testlokalet auditorium 1 i realfagsbygget, Nygårdshøyden, før Bergenstesten april 2010.

For både Olia og meg har det vært ganske travelt og hektisk de siste dagene. Jeg får eksamener stadig tyngre over hodet, og skjønner at nå må snart alt annet settes til side for å prioritere det som gjelder. Olia har hatt Bergenstesten, norskkurs og jobb i barnehage gjennom vikarservice. Det er mange nye inntrykkk, og nye kultursjokk i å se hvordan barneoppdragelsen er i Norge i forhold til i Ukraina. Det er også stressende arbeid, hun er ringevikar og får på kort varsel beskjed om hvor hun skal hen, og så må hun innfinne seg der. Det er ganske lange dager, og når hun kommer hjem mandager og onsdager, må hun bare snu i døren og komme seg på norskkurs. Hun har også blitt litt småsyk den aller siste tiden, litt rennende nese, og de siste dagene sov fikk verken hun eller jeg sovet særlig godt. Kanskje var det også noen nerver som spilte inn, det var jo en viktig dag vi har snakket om mye, og der mye stod på spill.

Jeg våknet fryktelig tidlig lørdag morgen, og hadde god tid til å gjøre meg klar til å gå i butikken og kjøpe ferskt brød til lørdagsfrokosten. Testen skulle begynne klokken 1000, men alle fikk beskjed om å møte senest en halvtime før. Vi kom som vanlig litt sent ut, det er pussig så mye man skal gjøre før man går, og klokken halv ti var i alle fall ikke vi fremme ved testlokalet. Men det viste seg å være god tid selv om vi kom altfor sent til den oppsatte møtetiden. Det var lang kø, det overrasket meg egentlig at det var så mange som ville gjennomføre norsktest. De fleste så ut til å være vesteuropeere eller av vesteuropeisk opprinnelse, en god del fra latinamerika så det også til å være, men afrikanere, arabere og asiatere var det få av.

Olia har undersøkt at køen er den riktige, og må stille seg bakerst.

Litt før klokken ti hadde Olia skrevet seg inn, og smatt inn i testlokalet. Jeg gikk inn på den gamle lesesalen kalt «hangaren», i realfagsbygget, jeg vet ikke engang om jeg skal kalle det gamle minner, for jeg var der sjelden under studietiden. Jeg leste hjemme eller leste ikke.  Det var fredelig og godt en lørdagsformiddag der, tre-fire-fem stykker var alle som var der inne i den enorme lesesalen i det enorme bygget, og alle var stille og leste. Jeg hadde tenkt å bruke ventetiden også til å stikke ned i byen, kanskje kjøpe meg litt mat, i alle fall lese litt aviser på biblioteket, men fysikken fanget meg helt. Jeg slapp ikke unna den.

I en av pausene jeg unnet meg for å gå på toalettet og gå litt frem og tilbake, så jeg plutselig Olia. De hadde også pause. Hun kunne fortelle meg at første del av prøven, innsettingen av norske ord i norske setninger, var lett, men at lytteprøven var forferdelig. Det har jeg hørt også andre si. Avspillingen skjer på en gammel kassettspiller, og når det der blir snakket fort og man gjerne  er litt nervøs, er det ikke så lett å få med seg alt som blir sagt. Og faller man av sammenhengen, blir det selvsagt vanskelig å ta seg inn igjen. Lytteprøven er kanskje den største utfordringen ved prøven. Olia var imidlertid i godt lag, og syntes det var kjekt å ha eksamen igjen som i studietiden. Jeg tok henne med ut så hun fikk frisk luft, og vi spiste den lille matpakken hun hadde.  Olia kan som en god russer ikke spise mat når noen ser på uten å gi fra seg det meste.

Før testen er det ingen nervøsitet å spore hos en glad Olia i køen.

Pausen i Bergenstesten var mellom 1300 og 1335. Etter det gikk vi hver til vårt igjen. Jeg hadde avansert fra kapittelet om elektrisitet og elektriske kretser til kapittelet om magnetisme, og ble som vanlig sittende fast i noen litt intrikate formler, eller noen litt vanskelige sammenhenger. Det er dette med kraften et magnetisk felt utøver mot en elektrisk ladning i bevegelse, den virker bare i den retningen feltet står vinkelrett mot fartseretningen, og den virker også vinkelrett mot magnetfeltet, slik at farten, feltet og kraften danner et tredimensjonalt  koordinatsystem med akse x, y, z, eller tre vektorer vinkelrett mot hverandre. For å finne de forskjellige retningene kan man bruke høyrehåndsregelen, tommelen er farten, pekefingeren er magnetfeltet og langfingeren er kraften som virker mot partikkelen. Dette holdt jeg på å studere da Olia plutselig kom inn, lenge før tiden. Hun var ferdig.

Så var det å gå hjem en solfylt lørdag i april i Bergen. Vi gikk gjennom Nygårdsparken, og jeg viste henne også den lille botaniske hagen ved naturhistorisk museum. Hun kunne fortelle at den gramatiske prøven også var veldig lett, og at hun i tekstoppgaven hadde fått akkurat den oppgaven hun hadde ventet. Jeg var litt bekymret over at hun var ferdig så tidlig, det pleier sjelden være noe godt tegn. Olia var heller ikke helt sikker på hvordan det hadde gått overalt.

Slik foregår innskrivingen, enkelt og greit, man viser legitimasjon og underskriver.

Skal testen bli bestått, må man stå på hver av de fem delene. Tidligere mener jeg å vite at man måtte stå på tre av de fem delene, reglene er altså litt skjerpet. Jeg er for øvrig enig i dette. Skal man inn å studere i Norge, må man selvfølgelig kunne norsk skikkelig, og man gjør kandidatene en stor bjørnetjeneste om man skyver dem oppover uten at de er kvalifisert for det. Norske skoleelever blir forresten utsatt for slike bjørnetjenester, det er godt å se man behandler våre nye landsmenn bedre ved å behandle dem strengere.

For Olias del var det en gambling å prøve seg på testen allerede nå. Det er meget sannsynlig at av alle som prøvde seg på testen i går, var Olia en dem som har vært her minst, hun kom for fire måneder siden. I pausen overhørte jeg en samtale mellom en tysker og en koreaner, de syntes også prøven var vanskelig, og koreaneren kunne si at selv om hun hadde vært i Norge i fem år, var det ord i testen hun aldri hadde sett.

Her er Olia på vei inn til Bergenstest, mens jeg tar bilde før jeg går inn på lesesalen og leser fysikk.

I språklæringen går den letteste veien fra ingenting til litt, og fra litt til litt mer. Det er svært vanskelig og tidkrevende å gå den siste biten fra der man kan det ganske bra, til der man kan det feilfritt. Jeg snakker av erfaring. Jeg har brukt svært mye tid i mitt liv på å lære meg russisk, men det er tvilsomt jeg ville klart noen «St. Petersburgtest», om det fantes noe slikt.

Resultatet fra Bergenstesten kommer i slutten av mai, eller begynnelsen av juni.

Det var varmt, så Olia måtte ut et øyeblikk og ta av seg et par av gensrene hun hadde utstyrt seg med. Det gode humøret er i full behold, før prøven. Og etterpå.