Davai! – En uke med et tospråklig barn

Maisommeren er kommet til Rogaland nå. Varmepumpen er for lengst slått av, kjeledressen og varme sko lagt bort, nå er det sommerkjoler og lette bukser som gjelder. Vår lille Irina har vært i storform, og gitt oss en alle tiders uke tross en del begivenheter vi godt kunne vært uten.

Vi gjør oss ferdig med det vi kunne vært uten først. Det er sykdom i Kiev hos Olias familie, hun hadde fredagen en eksamen som resulterte i en del stress, og vårt lille, herlige barn ble stygt oppkloret av en katt. Det siste kan jeg skrive om.

Jeg har et forhold til lille Irina som de norrøne gudene hadde til Balder. Det er meg komplett uforståelig at noen vil skade henne eller gjøre henne noe vondt, hun er skjønnheten og godheten selv, se henne og bli glad, se henne og få troen på livet og menneskeheten. Hun er også tillitsfull og snill som Balder, og gjorde sitt aller, aller beste for å sjarmere denne rødbrune og hvite katten som skulle klore henne. Hun smilte og laget godlyder, fortalte katten mjau! mjau! og en rekke med ting på sitt eget språk, så katten skulle forstå at her skulle det bare bli kjekt.

Katten ville nok helst være i fred, imidlertid, og viste det med å slå ut med poten, først uten klør. Min kone Olia og jeg så det, og været faren, hun er tryggere på katter enn jeg, og kjenner dem bedre, hun gikk for å ordne opp. Første gang gikk det bra. Andre gang lot vi det være, – jeg har blitt klort opp så mange ganger alle steder, sa Olia, vi lot det stå til — og så kom lille Irina hylgråtende med blodet renne tjukt nedover ansiktet, klort skikkelig opp.

Jeg ble rasende på katten, og sa FUUUuu til den av rent instinkt, nesten, så den skulle lære seg at sånt gjør den bare ikke. Olia skjønte godt det, men mente vi skulle gi den en kjøttbit dagen etter, den gjorde jo heller ikke annet enn instinktene fortalte den, når Irina ikke skjønte det uten klør, så måtte klørne brukes. Olia er veldig glad i katter.

Nåvel. Det ser ut til å ha gått bra. Sår gror utrolig raskt på små barn. Det skriver jeg som ikke sløser med ordet utrolig, nå noen dager er det bare noen små prikker og streker igjen. I ansiktet, på toppen av øyelokket og oppe i hodebunnen. Antagelig måtte katten klore et par ganger før lille Ira skjønte det var alvor. Hun har heller ikke tatt redsel i det hele tatt. Neste katt vi fant samme dag var akkurat det samme, mjau! mjau! – og så i full fart etter den. Den samme katten som hadde klort henne var hun også trygg og nysgjerrig på, en dag eller to etter. Det var jeg som måtte holde igjen, jeg er ikke trygg på den.

Spennende sa hun mjau da jeg spurte om hun husket katten som klorte henne opp, hun klarer altså å koble ordet katt med mjau. Hvert fly hun ser er fingeren i været, Oooo! og så hadet, hun vet hva man skal gjøre med fly. Tog setter oss alle i fyr og flamme, det er toget! Og så i full fart etter det. Det kommer to ganger i timen på Ganddal, så vi ser det stadig vekk fra plassen nede ved endene i Stokkalandsvannet, en plass hun formelig løper til når vi slipper henne fri utendørs. Her er det helt topp for henne.

Hun har også tatt i bruk første russiske, tostavede ord: Davai! Det er et ord som betyr «gi», bydeform, og russerne bruker ordet også i betydningen «kom igjen!» Hun har brukt det to ganger, første gang i hagen, da det passet å si «kom igjen», og så i går, da Olia hadde holderen til espressoen i espressomaskinen, og Irina ville ha den og skulle få den – davai! Ordet passet så godt at både Olia og jeg stoppet helt opp, store øyne, kunne det virkelig være hun brukte ordet som det er ment!

I den alderen, ett år og åtte måneder, snart ni, er det vanskelig å vite hva som rører seg i hodet. Hva vi ser mest av er et fyrverkeri av glede. Hun kommer løpende når hun våkner om morgenen, eller når jeg kommer hjem fra jobb. Hun er glad som en hund når vi skal ut, står og tripper foran døren og peker på vinduet, dit! dit! Det er knapt så hun har tid å ta på seg skoene. Når hun slippes fri er det full fart, først til lekeparken like ved oss, der hun har sitt faste, lille program i vippen og sklien, og kanskje litt i sandkassen, lekehuset og noen av de små apparatene festet til fjærer, så er det videre ned til vannet og endene. Hun liker å kaste stein i vann, hun liker broer, og hun går uventet nok videre til butikken Prix, uten at vi helt kan tro at hun faktisk husker butikken ligger der, og vil inn i den. Etter en tur rundt vannet onsdag kobler hun også fugler med pippip, og sier pippip når det er småfugler i nærheten. Under samme tur fant vi mirakuløst igjen luen hennes, enda en gang, etter stadig vekk å ha mistet den når hun sitter i bæremeisen. Vi har ALLTID funnet den igjen. Nå tror jeg ikke vi skal stole mer på denne lykken, og heller satse på forstanden. Enten lue som kan knyttes, eller ingen lue i bæremeis.

Her om dagen var også et ulykkelig, hjerteskjærende øyeblikk. Hun var med meg på jobb mens kona hadde eksamen, gikk og tuslet for seg selv, før hun la seg ned på sofaen. Jeg trodde det var for å hvile litt eller å sove, men da jeg etter en stund kom bort til henne hadde hun tårer i øynene, og var lei seg. Det var en side ved henne jeg ikke kjente, hva var det som gjorde at hun ikke kom bort til meg når ikke alt var som det skulle for henne? Etter litt brødskive og varm sjokolade i kopp var hun i toppform igjen, og den uttømmelige lykkekilden hun pleier å være for oss. Og for de fleste som ser henne, må jeg kanskje få lov til å legge til. Det er vanskelig ikke å være i godt humør, når Irina er det.

I går var hun med tante Tonje og familien Kirkeby samt vår felles bestemor og mormor til Melsvatn. Der er også lille David og enda mindre Noah. David kan snakke og fortelle ting, Noah er tidlig ute med å krype og kommer nok til å gå før han er året. Der prøvde bestemor seg med at Irina kanskje vil bli en sånn grublejente, etter den historien med sofaen på jobb, en sånn med det meste av verden inni seg. Vel, hun har en veldig, veldig sterk, utrykksfull side også. Lille David fortalte noe morsomt med litt hjelp fra tante Tonje, vi lo alle sammen, og ingen lo høyere og sterkere enn lille Irina, når hun skjønte vi skulle le. Hun kastet hodet bakover og lo, og tok noen runder på bakken også, bøyde seg opp og ned. – Hadet! sa vi til flyet. Hun ropte hadet! og vinket med begge hendene, så stort og voldsomt den lille kroppen kan få det til.

Det er en rik tid for oss. Det er enorme ting som foregår i den lille kroppen og det lille hodet, enormt med inntrykk å ta inn, en enorm verden å respondere på og være aktiv i, interaktiv med. Hun våkner som det allerede er for sent, hun må løpe, det er alltid noe spennende der hun er, og like ved. Det er en herlig innstilling, herlig alder, herlig liv – davai!

VM i fotball til Russland og Qatar

På torsdag ble det bestemt at VM i fotball i 2018 skal gå i Russland og i 2022 skal det arrangeres i Qatar. Det er begge ganske overraskende beslutninger, for VM i 2018 var det ventet at England kanskje skulle vinne, for VM i 2022 var USA favoritter. Begge land la stor prestisje i søknaden og sendte et tungt lag av kjendiser for å vinne frem, England burde kanskje svare på kritiske spørsmål om hva de egentlig driver med, etter å ha sendt statsministeren, arveprinsen og landets største fotballkjendis. USA nøyde seg med ekspresident og superkjendis Bill Clinton. Men det er nok slik at i kampen om å vinne frem gjelder kanskje andre spilleregler enn disse to landene behersker.

Jeg må først som Russland-elsker si meg glad for at Russland får VM. Det gir godt håp om at de fjerner VISA-reguleringene, og gjør det lettere å få innreisetillatelse i landet. Ukraina arrangerer EM i 2012, og det er helt tydelig at det allerede er lettere å være turist i landet. Flyplassene blir bedre utbygd, og det irriterende immigration-card systemet er forlatt. Russland har også mye å gå på her. Jeg har heller ingenting i mot at lille, eksotiske Qatar snapper arrangementet foran selvelskende amerikanere og australiere, det er noe galt med VM som arrangerers i de to landene der.

Så over til kritikken. Og jeg håper jeg klarer å skrive så godt at kritikken går ut over måten verdens største idrettsarrangement blir tildelt på, til også å ramme hvordan vi i vesten ser på oss selv og verden. Siden den industrielle revolusjon har Europa, USA og land som har kopiert oss fullstendig dominert resten av verden. Det gjelder politisk, økonomisk, militært og kulturelt. Vi er så selvsikre på våre egne verdier, som demokrati, ytringsfrihet og den edle moral, sånn vi selv definrer den, at vi nærmest tar for gitt at den fattige verden vil kopiere disse verdiene våre når de bare får utviklet seg litt. Vi er sikre på at vi har rett, og at hele verden vil forstå det og beundre det, når de har forstått det.

Vi i den vestlige verden er på en merkelig måte så selvgode at vi som en selvfølge har påtatt oss rollen som ledestjerne og læremester for dem som ikke har kommet så langt som oss. Vi tar for gitt at de vil bevege seg i samme retning som oss, og en gang vil komme til samme sted som der vi er, men at de alltid vil være litt forsinket, slik at vi alltid vil ha et lite forsprang. Og vi forventer at de skal takke oss for det, og så godt de kan forsøke å bli som oss.

En rekke av verdens store organisasjoner skal liksom drives demokratisk. De er opprettet i vesten, siden vi var først ute med de fleste idretter og kulturelle aktiviteter det gjelder om. Vi var også først ute med tanken om at det gikk an å organisere seg, og det er innlært i skole og universitet og sitter i ryggmargen at dette er en del av demokratiutviklingen. Partiorganisasjoner ble dannet for å gjøre det lettere å vite hva man skal stemme ved valg, fagforeninger ble dannet som arbeidernes motvekt mot makten, og idrettsorganisasjoner ble dannet etter frivillighetsprinsipper og dugnadsånd. De skulle selvfølgelig være demokratiske, de ble jo alle sammen dannet av kjærlighet til sporten og bestod av folk som ønsket sin sport alt det beste.

Både idretten og organiseringen av den er spredd over hele verden. Den vestlige verden dominerer selvfølgelig fortsatt, og det i kraft av sin rene, skjære tyngde. Fortsatt er det slik at de fleste mennesker her på jorden som vet hva det er, drømmer om vesten, men det er en drøm om vår velstand, og ikke om våre verdier. Det er bare søkkrike mennesker som oss som kan sette verdier foran velstand, og mene det er bedre å være moralsk og fattig, enn umoralsk og rik. Sånn sier bare folk som spiser tre måltider til dagen, og heller kaster en brødskive, fremfor å spise den uten pålegg.

Det ble i britiske medier forut for avstemningen presentert som en skandale at navngitte medlemmer i FIFA konkret hadde mottatt bestikkelser eller konkret var villige til å gjøre det. I det moralske Vesten er dette selvsagt er sjokk, hvordan kan de la være å skjønne at dette ikke er riktig, og hvordan kan de la være å beundre at vi har media som skriver om det, om det så er til skade for landet. Det siste sikre tallet jeg har i hodet er at Russland var nummer 146 av 180 stater med minst korrupsjon, men jeg vet det har kommet en liste etter dette, og at Russland beveger seg nedover. Der vil man i stedet for å slippe til den frie presse for å skrive om skandalen, betale. Qatar har riktignok ikke så store problemer med korrupsjon, hvorfor skulle de det, søkkrike som de er, men styresettet er som vi i Europa hadde det i den gode gamle tiden med enevelde. Emiren har all makt, regjeringen er utnevnt av ham og han bestemmer over dem, og det er stort sett familiemedlemmer og kjenninger av ham som sitter der. De vil selvsagt sørge for at pampene i FIFA får all den forpleining og velstand de kan be om, når de en gang kommer dit i 2022.

FIFA sprer om seg med vakre ord om at fotball forener og skaper fred og forsoning, at fotball er utvikling, og at et av de viktigste arbeidene til organisasjonen er å få spredt fotballen der fotball er lite utviklet, eller hva det nå er de prøver på. Det er midt i blinken politisk korrekt, og skaffer også til veie delegater som er tøyelige når det gjelder hvem de skal stemme på. Og FIFA blir omfavnet, logret etter, man kjøper dataspillet som bærer dets navn, man sender kronprinser og ekspresidenter for å skamrose dem, og man lar dem arrangere mesterskap til flere titalls milliarder kroner uten å kreve skatt av dem. Det er en ideell organisasjon, sies det. Med skamrike medlemmer, kan man legge til. Avstemningen skjer i lukkede rom.

Fotballen er ikke uskyldig. Og den har ikke vært det i levetiden til noen av dem som kommer til å lese denne bloggposten. Men det er så mange som elsker denne sporten, og som den betyr så mye for, at ingen elendig organisasjon kan klare å gjøre den upopulær. Folk flest bryr seg jo ikke heller før lagene kommer ut på banen, og hvorfor skulle de nå det, det er så mange andre ting i livet å bekymre seg for. Derfor kan FIFA fortsette å være en av verdens mektigste organisasjoner, og stille hvilke krav de vil til landene som skal ta i mot dem, alle vil logre for dem og de som vinner frem vil betale hva det koster. Eksimperalistene i England og ikke akkurat eksimperalistene i USA kan sitte der med sin høye moral og sin ytringsfrihet og kritiske presse, men noe VM får de ikke. Mens verden klapper i hendene over at outsiderne på ny har vunnet.