Kald søndag, lang uke, ekstremvarsel i været

De som følger værtjenesten YR må ha lagt merke til at de er slepphendte med varseltrekantene sine. Jeg leser det som et tegn i tiden, offentlige instanser og andre instanser med ansvar vil heller varsle hundre ganger for mye, enn å måtte forklare seg ut av en hendelse de ikke virket forberedt på. Jeg er fremmed i et slikt samfunn, jeg likte det bedre sånn vi hadde det før, der vårt samfunn var basert mer på tillit og felles ansvar. Jeg føler meg nokså alene med å ha det slik.

I dag var det intet mindre enn tre sånne varseltrekanter oppå hverandre inne på YR. Det skal bli vind, regn og elendig det meste. Det lever vi godt med. Lille Irina og jeg trosset det kalde været og den sure vinden i dag, og gikk oss en kort rusletur rett rundt i boligfeltene der vi bor. Etter å ha ramlet et par ganger, begynner hun endelig å skjønne konseptet med is. Nå ble hun forsiktig, først i overkant, med å nekte å bevege seg så lenge jeg ikke holdt henne i hånden, eller hun var på alle fire, siden regner jeg med hun finner ut av det, og kan gå vanlig.

Etter å ha vært ute et par små timer, ville hun hjem, og jeg fyrte opp i peisen, enda det fremdeles var dagslys. Den siste halvannen uke har jeg lest litteratur fra andre verdenskrig til den store gullmedaljen. Jeg så filmen Max Manus på ny, og bestemte meg for å finne ut hva der som er basert på beskrivelsen av de faktiske hendelser, og hva regissøren og manusforfatteren selv har trukket fra og lagt til. Som den gode historiker jeg er, går jeg rett til kildene, bøkene Max Manus skrev selv, den Gunnar Sønsteby skrev, og også den som er skrevet om Gestapo-sjefen, Siegfried Fehmer. Så får jeg vel skrive ned et sted hva disse forskjellene går i, nå når jeg først har satt meg inn i det. Som alltid har jeg dette veldige behovet etter å «opplyse verden», selv om verden slett ikke alltid er så særlig interessert.

Det lever jeg også godt med. Vi har kjøpt inn maling og listverk, kona er oppe og setter det på plass. Hun fant enda noe å gjøre verre, da jeg i en tidligere bloggpost trodde vi var ved et bunnpunkt, heretter skulle det oppover, etter det skrudde hun ut lampene fire sentrale steder oppe. Det er ganske slitsomt, men vi har det grunnleggende fint, vi kjenner hverandre godt, og kommer igjennom det.

På Jærhagen fredag tok Irina som forventet sine første selvstendige skritt på skøyter. Ennå er hun ikke så stødig at jeg tør la henne falle, hun må ikke få skrekken, og ikke kjenne det håpløst. Hun får kave litt selv, og så følger jeg like bak, klar til å fange henne når hun detter. Et par ganger klarte hun da å skli inn til kanten. Det er ikke lenge før hun kan prøve helt selv, uten meg som sikkerhet bak.

I svømmehallen er den rasende fremgangen kommet til en liten pause. Det er ikke så opplagt heller, hva som skulle være neste skritt. Hun er fullstendig uredd, tåler vann alle steder, kommer under, kan falle, hoppe og kastes, det er ingen problemer, og hun har fått festet sånne ringtorpedoer på ryggen. Hun klarer å bevege seg fritt med dem, klarer å svømme selv. Så nå er det kanskje å hoppe fra kanten med dem på, eller hva vet jeg? I en alder av tre år er det i alle fall tidlig å svømme.

Hun er forresten god og blå på føttene om dagen. Det har blitt en del blåmerker, også der i svømmehallen. Det hører med til alderen. Vi gjør det til en fest, og lar oss imponere av at hun har så mange av dem. Annet positivt er at vi endelig har knukket koden for hvordan vi skal få vasket det lange, fine håret hennes. Det har alltid vært en prøvelse for oss, men nå lar hun oss slippe til, så hun går med nyvasket hår annenhver dag.

Når det gjelder ekstremvarsel skulle jeg gjerne sett noen sette en trekant på nyhetene som brer seg såvel i sosiale som i tradisjonelle medier. Man kan bli surrete i hodet av å bli for engasjert der. Det er bedre å la engasjementet være i sitt eget lille liv og vennekrets, og ikke la seg ødelegge av saker man kan mene noe om, men lite gjøre noe med. Sånn er det i alle fall for meg. Jeg har det bedre foran peisen, med barnet og en piratbok, og med deilig musikk på øret. Så kan været og verden være som den vil.

Regnværsdager, i tross og glede

I dag var jeg omtrent alene i treningsanlegget Katsjalka. Det var en håndfull som holdt seg inni skuret som fungerer som en slags garderobe, det er ikke vegger der, men det er blikktak, jeg var den eneste som var ute i regnet. Selv da jeg trente noen morgener og dager julen 2013, var det ikke så få her. Jeg var et øyeblikk i tvil selv, om jeg skulle gå, da jeg åpnet døren og så at værprognosen på iPhone denne gangen var helt riktig: 100 % regn.

I går kom jeg hjem etter morgenkaffe og morgenposter på det kaffestedet til en frokost bestående av pelemeni og hvitt (ufiltrert) øl. Jeg spiste i fortsettelsen av mitt gode humør, leste avis og nyheter når jeg ble sittende alene, og fikk på ny bekreftet hva jeg har hintet om i tidligere innlegg. Nyhetene er trettende om dagen, det er vanskelig å forstå hvor opptatt man er blitt av Trump og Putin, USA og Russland. I løpet av dagen kom meldingene om at Russland nå gjengjelder noen av sanksjonene USA har iverksatt mot dem, med å insistere på at USA reduserer sitt ambassde- og konsulatpersonell til størrelsen Russland får ha i USA. De har også lagt beslag på amerikansk eiendom i Russland, slik amerikanerne – uten at så mange har fått det med seg – har lagt beslag på russisk eiendom i USA.

Jeg tar meg i å tenke hvor lenge vi europeere skal være med på dette, før det blir en reell diskusjon om at vi her ikke har interesse i å være en del av en ny konflikt og kald krig mellom USA og Russland. Jeg har sett antydninger til at slik diskusjon har blusset opp i Tyskland, der er det satt offentlig at de siste sanksjonene er unødvendige. Tyskland taper penger på dem, de går glipp av kontrakter i Russland, og tyske selskaper får ikke tilgang til amerikanske lån og markeder, om de bryter sanksjonsregimet. Det er vel også et spørsmål om hvor indigernt man kan bli i Tyskland over det som nokså ullent kalles «meddeling in our election», når amerikanerne veldig nylig er tatt i regelrett avlytting av tyske toppolitikere helt opp til Merkel. Det amerikanerne kaller meddeling, er ikke i nærheten av hva de selv holder på med i så godt som alle land av betydning i hele verden. De kaller møter med russere meddeling, som om det skulle være meddeling å ha møter med utlendinger før et valg. De kaller det meddeling at russiske medier var kritiske til Clinton, som om det er meddeling å være kritisk til Clinton, men ikke å være kritisk til Trump, som resten av verdens betydelige medier var. Eller kanskje er det meddeling å være russer?

Jeg gremmes over disse tingene. Amerikanerne har brukt 5 milliarder dollar på det som har vært ganske utilslørte meddelings i ukrainske valg og politikk, også når det ikke har vært noe valg, som det ikke var i forbindelse med Maidan-protestene i 2013-14. Landet vårt er ødelagt, Ukraina er redningsløst fortapt, økonomien er verre enn noensinne siden Sovjetunionens fall, og det politiske kaoset er som det alltid har vært. Kanskje burde amerikanerne og resten av den vestlige verden se litt på seg selv, USA har andre problemer enn Trump, og de har skyld i dem selv. Trump er et symptom, ikke en årsak, og så lenge de slipper unna med å forsøke å gi russerne skylden for alt, får de heller ikke ordnet opp i problemene.

Kanskje jeg skal sitere en reklameannonse for de forhatte russiske mediene før jeg gir meg: Missed a plane? Lost an election? – Blame us! (RT – tidligere Russian Today)

For ordens skyld: Russian Today, eller TR, er nevnt – over flere sider – i den offisielle rapporten om den angivelige rusiske innblandingen i det amerikanske valget, rapporten er offentlig tilgjengelig, flere burde lest den)

Det gjelder å bare skru av disse tingene. Lese andre typer nyheter, eller andre typer ting. Eller komme seg ut. I går var det også meldt dårlig vær, og det regnet godt da jeg forlot kaffestedet mitt for å gå hjem. Utenfor blokken ble jeg stående uten nøkkel, den hadde Olia fra i går, og uten nøkkel kommer man seg ikke engang inn i bygget. Ringeklokke finnes ikke. Så jeg måtte pent stå og vente til det kom noen og skulle ut, eller inn.

På et tidspunkt av dagen var det oppholdsvær, og vår lille Irina tok på seg de hvite skoene sine og sa på sin barnlige russisk at nå var det på tide å gå ut. Jeg ble med. Klokken var mellom ett og to, slik den pleier å være når vi går ut. Buss 118 lot vente lenge på seg, kanskje på grunn av omfattende veiarbeid i deler av hovedveiene inn mot området hvor vi bor. Det førte også til at vi måtte kjøre en omvei for å komme til Patona broen, og at trafikken langs denne omveien (opp mot botanisk hage, og ned, for de som er godt kjent) korket seg veldig. Det tok kort sagt så lang tid, at det var på tide å spise da vi kom frem.

Spisingen gjorde vi unna på Kvartal, den lille kaferestauranten som får være alene på promenaden her på høyre side av broen. Det var ennå businesslunsj, og Irina spiste flittig av suppen som ble servert til den. Jeg spiste salaten og den lille hovedretten, koteletter og sånne gryn som er så vanlige her nede. Irina drakk også rikelig med «osvar», eller «usvar», jeg vet ikke hvordan det skrives, eller hvordan jeg skal forklare hva det. Jeg gjetter på det er forskjellige greier som blir kokt i en stor gryte, og så blir vannet fra denne gryten «usvar». Det ser ut til å være en slags kompott. Uansett gjorde denne drikkingen at Irina måtte tisse. Det går fint nå om dagen, inn på toalettet, jeg lar henne tørke seg og vaske hendene etterpå – men jeg glemmer det viktigste: å trekke opp trusen, og legge ned skjørtet igjen. Irina går ublygt ut for å spise, før feilen blir oppdaget. Kanskje kan jeg kalle det en hevn, for at hun klarte å låse opp døren og lukke opp, mens jeg stod der inne og tisset, også? Moralen er at det skjer ting alle veie, alltid noe gøy å skrive om, alltid et eller annet uvanlig og interessant som dukker opp.

Den lille kvartalrestauranten har også den fordel at den ligger like ved siden av noen slags treningsstativer, som også kan brukes som klatrestativ og lek for barn. Familien her nede er alltid skremt, når Irina klatrer høyt opp i disse og andre apparater, mens jeg ser at hun har kontroll, og tar det med ro. På øverste trinn, med rompa ut, er balansen ivaretatt. Hun kommer ikke til å falle. Jeg kan spise i ro og mak. Men så finner hun plutselig på et nytt triks, hun slenger seg ut i en ring, og blir hengende der i én hånd. Få voksne klarer å henge etter noe i én hånd, det er vanskelig nok med to, bare prøv, men for barn er det annerledes. De kan holde seg lite grann, styrke og vekt er mer i samsvar, og det er også vanligere for dem å leke og trene seg, jevnt over er de bedre enn voksne til å henge, og til å bevege seg i stativ bare ved hjelp av armene. Selv ikke jeg klarer dette, vil jeg tro, enda så mye jeg trener og løfter meg selv opp og ned etter begge armene.

Nå er det frokost. Skrivingen blir naturlig avbrutt 🙂 Frokosten varte hele dagen, fortsatt smilefjes, først nå, søndag morgen, kan jeg skrive posten ferdig.

– Papa, pomogi, hørte jeg Irina si. Far, hjelp. Så jeg måtte bort, og lirke henne ned.  Om hun hadde falt eller sluppet seg selv, ville det ikke være mer enn 30-40 centimenter ned, men det er ikke greit å falle ned på bakken når man ikke vil. Det er skummelt å henge, og merke at det glipper. – Papa, pomogi, sa Irina, tillitsfullt. Og selvfølgelig fikk hun den hjelpen hun ba om.

Det gjorde også at jeg ikke fikk spist resten av maten min i fred. Hele tiden måtte jeg bort i lekeapparatet, og hjelpe Irina ned fra et eller annet hun hadde klatret opp i, og hang fra.

Etterpå var det bort for å bade. En utrygg regnværsdag som dete, var det ikke mange på stranden. Irina hadde med baderingen til Tasia, litt større enn den jeg hadde funnet i elven, og som var hennes. Jeg vet ikke om jeg tok den hendelsen med, i innlegget om dagen jeg tilbrakte alene, en unødvendig fridag. Da lå det og fløt en liten badering i elven, jeg plukket den opp, og Irina hadde mye glede av den, før vi glemte den, slik at den gikk videre til nye eiere. Også nå, med baderingen til Tasia, hadde Irina det så kjekt at vi nok må kjøpe én til henne vi også, også til å ha i Norge. I fjor fikk hun det ikke til, og likte det ikke, i år storkoser hun seg. Som hun gjør uansett, når hun er i vann, for øvrig.

En litt eldre jente kom bort, mens Irina satt i en liten og lunken pytt elven hadde laget til oppe på stranden. Eller det var nok noen folk som hadde laget til en liten grop, der det hadde samlet seg litt vann, og dette vannet var blitt lunkent av solen. Der satt Irina. En litt eldre jente kom bort, pen i ansiktet og hele seg, men med armbevegelser som gjorde at det kunne se ut som hun var litt hjerneskadet. Det samme kunne det tyde på, at hun ville leke med lille Irina helt på Irinas nivå. Hun hadde det samme ansiktsuttrykket som Irina har, når hun observerer jevnaldrende barn, og forsøker å finne ut av hva de holder på med, og hva de venter av henne, slik at hun også kan være med. Jenta var syv år, minst fire år eldre enn vår, så de burde ikke leke på likefot, noe de gjorde. Jenta snakket imidlertid helt rent, og med godt ordforråd, og hun kunne selvsagt langt flere triks hun ville vise ute i vannet, enn Irina kunne. Hun var litt av mysterium, kan man si. Foreldrene, eller bestemødrene, to litt eldre damer, satt på stranden og fulgte med, øyensynlig godt fornøyd med hvordan jeg lekte med henne og Irina i vannet, og skjøv dem av gårde og snurret dem rundt i baderingene sine.

Denne stranden har en liten ølkiosk jeg liker godt. Jeg har fått sympati for han som jobber der, kanskje på grunn av at han ligner på folk jeg kjenner i Norge? Lasse Grüber, av alle. Som for så mange andre her nede, er det vanskelig å se for seg hvordan han får livet sitt til å gå rundt. Han har denne bitte lille kiosken, der han selger øl og drikke fra fire kraner, i tillegg til annen drikke i et kjøleskap, og noen enkle hyller med chips og godteri. Så har han en fryseboks med is. Han har en enkel høytaler, hvorfra han spiller radio, radio Nostalgia, som det heter. Jeg ser sjelden andre enn jeg, kjøpe noe, og jeg kjøper øl til 25 griven, under 15 kroner. Denne gangen kjøpte jeg til sammen to øl til meg, og en øl til Irina. Annen omsetning så jeg ikke, den tiden jeg var der.

Utenfor boden hans er en gammel mann med grått skjegg og slitte klær, en sån en som hadde passet godt inn i en roman eller en film. Han snakker til meg, men jeg forstår ikke hva han sier. Jeg tenker at han kanskje er full, og snakker snøvlete, og tenker også et øyeblikk at jeg bør avbryte ham, og fortelle ham jeg er norsk. Til meg må man snakke tydelig. Jeg later imidlertid som jeg henger med, og venter til han er ferdig. En ung, flott mor kommer med et lite barn. Barnet smiler og håndhilser på ham, rart hvis han er en fyllik. Min lille Irina går ned på stranden, fra betongavsatsen boden er på, og den gamle forteller meg et eller annet om noen rør, der på stranden. Han ser nå at jeg ikke skjønner ham, og går ned på stranden for å vise meg disse rørene. Jeg ser rørene, de stikker så vidt opp fra overflaten, men hva han vil med dem, aner jeg ikke.

Til slutt skjønner jeg at han spør hva Irina heter, jeg sier hun heter Irina, og så gjentar han det med andre ord. Kanskje han snakker ukrainsk? Da han går, spør jeg verten i boden, om denne mannen som var her snakket russisk eller ukrainsk? Verten smiler, og sa det var ukrainsk, han er litterat, opptatt av ukrainsk litteratur. Jeg er også litterat, sa jeg, det er derfor jeg har lært russisk, men ukrainsk litteratur kjenner jeg ikke. Jeg forteller verten jeg er norsk, og at jeg ikke forstår noen ting på ukrainsk. Ofte når jeg hører ukrainsk, tenker jeg at min russisk er skikkelig dårlig, men så forstår jeg etter en stund at det er ukrainsk det blir snakket. – Jeg så på deg at du er skandinav, sa verten.

Irina og den lille jenta fra tidligere, leker litt til, som regel med Irina springende først, den andre etter, og så samler de mørke skyene seg mer overbevisende enn før. Det varsler regn, men det er bare smådrypp som kommer. Likevel reiser de fleste av de få som er her, hjem. Irina og jeg går foreløpig bare opp på den lille lekeplassen, like over. Jeg kjøper meg en kaffe, sjekker gloser på anki, kjøper Irina og meg en is. Tidligere har jeg kjøpt en liten slikkepinne, et at av ordene som har straks har festet seg hos Irina, men som ikke vil feste seg hos meg. Jeg kan det så dårlig at jeg ikke engang klarte å forklare verten ved boden på stranden, hva det var.

Himmelen blir stadig mørkere, og det begynner etter hvert å lyne og tordne. Sånn som dagen før. Irina synes det er veldig spennende, russerne har et kjekt ord for torden, grom, for Irina blir det «gjom». – Gjom! sier hun, nada bezjit v meto! – Vi må løpe til metroen. Koselig sier hun også metro, uten ‘r’. Nå er det ikke metro, men buss vi må ta hjem. Vi rekker ikke bort til den før regnet blir så kraftig at vi blir klisvåte, og det blir umulig å unngå dammene som samler seg på bakken. – Sjto ty delaesj? spør Irina irritert, der hun sitter på skuldrene mine. – Hva er det du gjør? Hun irriterer seg over at jeg går ut i regnet, slik at hun blir våt. Men det er noen hundre meter til bussholdeplassen, vi vil gjøre lurt i å komme bort til den, tenker jeg. Så kan vi heller vente der. Dessuten er vi jo nordmenn, vestlendinger. Litt regn – eller mye regn – skal ikke stanse oss.

Gårsdagen endte litt grettent, helt til slutt. Jeg har – ganske typisk meg – satt i gang et litt for ambisiøst glose- og læringsprogram i tysk, jeg skal liksom igjennom mine selvpålagte oppgaver hver dag, og i går holdt det hardt. Det er ingen hemmelighet hva jeg gjør, ingen skjulte triks, det er Ordnett.no sine sider, minigrammatikken der, jeg tenker jeg skal pugge den inn før sommeren er slutt. Og så er det et sett med eksempelsetninger, preposisjonsuttrykk, funnet i den tyske ordboken til Ordnett.no, som igjen tilsvarer kunnskapsforlagets blå ordbok. I går kveld ble jeg sittende, og lot meg forvirre av endelsene i de tyske adjektivene, slik at jeg bare ikke klarte å bli ferdig i rimelig tid, og roet meg ned til kvelden. Øl hadde jeg også drukket, lite grann, til kveldsmaten, og barna og de andre løp vanlig rundt og laget lyder, og bråkte. Det gikk litt for langt for lille Irina også, som ble det vi på norsk kaller overtrøtt, et uttrykk jeg ikke har hørt her nede, og en idé jeg ikke tror de har på sitt repertoar. I hvert fall gråt Irina også, og det var hva jeg vil kalle et lurveleven, før vi endelig fikk kommet oss inn på hvert vårt rom, og lagt oss til å sove.

Etter å ha roet oss ned og vært glade i hverandre, alle sammen, Ira, Olia og jeg, var det eventyrtid, og jeg hørte selv hvordan jeg i mitt eget eventyr om de tre bukkene bruse, endte med et eller annet om at nå kunne vi kjøpe brød. Hjernen hadde gått på sin egen vandring, slik den gjør når man sklir inn i drømmeland, bare at jeg fortalte hva jeg så, og selv i et siste, uvanlig øyeblikk koblet inn vanlig fornuft, og skjønte at dette ikke hang sammen.

I dag, da jeg så over de samme glosene og grammatikken på vei til og fra treningen, så satt de som et skudd. Det gjelder bare å klarne hodet. All grettenhet og uro fra kvelden før var også vekk, for alle i huset, som om den aldri hadde vært der. Noe den heller ikke trenger å ha vært.

Værskifte

På russisk heter nedbør Osadki (осадки), regnbyge er liven (ливен) og prøsregn er prolivnoj dozjd (проливной дождь). Om det virkelig øser ned kan man prøve seg med sipletsja dozjd (сыплется дождь). Det meste hadde vært riktig i går. Vi var på stranden, Olia, Irina og jeg, sammen med Babusjka og Tasia, da mørke skyer samlet seg og gav oss en leksjon i hva kraftig regn kan være. Gromit grom, er også noe det går an å si på russisk, – det tordner torden, er det direkte oversatt.

Frem til dette skiftet kom var været helt fint. Vi badet helt vanlig, som vanlig var barna ivrige etter meg, så ivrige at babusjka forbarmet seg over meg, og gav meg en hundrings så jeg kunne gå bort og kjøpe øl. Det var nok også et middel for å holde barna oppe fra vannet, de var jo kaldere enn man liker å ha dem her nede.

Det ble to runder med bading, så var det å hoppe litt på trampolinen, og så var det å spise mat på restauranten Kvartal. Det var mens vi satt her, regnet kom. Og det var mildt sagt kraftig. Selv med parassoller som dekke var det uaktuelt å sitte ute, alle gikk inn. Vannet la seg i elver og dammer langs bakken. Det var så ille at vi måtte spise mer, Det var ikke vær å gå ut i.

Til slutt regnet det så lite at det gikk an å gå. Siden vi var barbeint i badesko, kom vi oss også over eller gjennom regnpyttene, de dekket hele veien noen steder. Egentlig ville vi ringe etter taxi, sjelden i denne familien, selv om en taxi for oss neppe ville kostet mer enn 25 kroner hjem. Det ble imidlertid ikke noe av. Vi gikk og tok bussen, som vanlig.

I forbifarten kan jeg ta med at det er veiarbeid i Kiev, langs gaten som ennå og forhåpentligvis uten problemer fremover, heter Druzjba naroda, vennskap mellom folkene, og gjennom veiarbeidet fikk bare busser passere. Privatbiler – og sannsynligvis taxi – måtte kjøre rundt, i en trafikk som korket seg veldig.

I dag har det ikke vært regn. Men det har vært 10-15 grader kaldere. Etter dager med rundt 30, er vi nå nede mellom 15 og 20. Det var såpass kaldt at vi snudde, Olia og jeg og Irina, lettkledde som vi var, var det ubehagelig å være ute. Jeg hadde selvfølgelig overvunnet det, jeg blir ikke sendt hjem av været. Olia, derimot, hun insisterte.

Så her sitter jeg.

Lørdagskos en kald, forblåst vinterdag

Meterologisk institutt går amok med sine OBS-varsler om dagen. Det virker som om de synes de har laget så fin logo, at de bare må se til å bruke den. Litt vinterstormer og uvær pleier ikke å forstyrre sjelefreden for oss vestlendinger.

Denne helgen har Olia og jeg vår første ordentlige innehelg, for i år. For første gang i vinter tenner vi skikkelig opp i peisen. Før jul hadde vi ingen hele helger hjemme, det var alltid noe jeg skulle gjøre, slik at vi ikke så bryet (og kostnaden) med å varme opp hele kjellerstuen. Etter jul tok det litt tid før Olia kom tilbake fra Kiev, og så var det jo festen min, forrige helg. Da tente vi riktignok opp i peisen, lite grann.

Men i dag morges gjorde vi det skikkelig. Og det har en magisk virkning på meg. Det er den beste måte å gi varme på. Det kombinerer varme, syn, lyd og lukt. Man kan sitte foran peisen og se den brenne. Å sitte foran ovnen og se på den, blir dumt, å sitte under varmepumpen og se på den blir bare komisk. Varmepumpe er energieffektivt. Men ikke blir det særlig varmt av den, og ikke blir det særlig stemning.

For fire år siden la jeg ut et dikt på poesibloggen. Det heter En vinterkveld, og er skrevet av Aleksander Pusjkin. Det er et dikt for været som det er nå, med vinterstormen som uler, snart som et dyr, snart som et barn, og snøføyken som kastes rundt. Det er et tvers igjennom nydelig dikt, skrevet for en russisk vinter, langt ute i den russiske ødemarken, der en mann og hans kone sitter i sitt gamle, slitte hus. Og så hører han dette uværet, som både er skremmende og som en gammel venn på en gang. Og kona sitter så stille over spinnerokken sin. Og mannen holder ikke ut alle følelsene sine, og må ta seg et glass, for ungdommen sin og for sorgen, og vil la fantasien fly til spennende steder. Der er en kjøttmeis, som lever på andre siden av sjøen. En kjøttmeis har vi også på maisbollen vår. Den strever nok litt, i vinden. «Til hjertene skal komme glede», slutter diktet.

Til hjertene skal komme glede (Сердцу будет веселуй).

Det samme tenker jeg, om meg selv og alle andre. Vi har også vin å drikke, rikelig, etter festen forrige helg. Stereoanlegget vi brukte der, fungerer her også. Endelig har vi koblet opp anlegget nede i kjelleren. Det tok oss to og et halvt år. Samtidig fikk vi koblet til nettbrett og wimp, på det, så vi – eller jeg – kan høre hva som helst. Olia bruker fridagen sin til å se russisk comedy box, et slags «komiske talenter» i Russland, en konkurranse om å gå videre eller ikke. Jeg legger nye vedstykker på peisen. Sitter foran den. Tenker. Tenker ikke.

Regnværsdag i Alusjta

Regnværsdag i Alusjta

I dag er det pøsregn. Det regner så kraftig, at jeg tenkte ut uttrykket: det regner aktivt. Man blir aktivt våt av dette regnet. Det er slik, at hadde vi vært i en tegnefilm, ville fisker svømt rundt i luften.

I dette regnet var jeg ute og gikk. Dagen begynte med at vi våknet langsomt. Olia liker å legge seg mye tidligere enn jeg, når dagen er slutt og det ikke er mer å gjøre, vil hun bare gå til sengs. Så da gjør jeg også det. Og siden jeg ikke trenger så mye søvn, blir det med det tidlige morgener. Jeg vekker henne selvsagt, mer eller mindre aktivt.

Etter en langsom oppvåkning og ingen overivrige bevegelser i det å stå opp, stod vi opp. Gamle Barin, som vi kaller ham, huseieren, var også oppe, og gav oss straks en gave for gammelt vennskaps skyld: fersk honning, enda ikke rent ut av voksen. Det kommer godt med til frokosten vi var på vei til å kjøpe.

Her på Krim gjør vi det helt russisk. Jeg kjøper all maten, mens Olia lager den til. Etter at alt var kjøpt inn, var det bare for meg å ta plass ved bordet vårt ute på plassen. Snart kom det tre påsmurte skiver, med salat fra i går som tilbehør. Lavasj – georgisk brød – med honning, var dessert. Til drikke var te og eplejuice.

Etter å ha hvilt oss litt etter frokosten, slik god mat tar på, fikk jeg Olia med ut til en kafé med WiFi, helt uvanlig her på Krim. Der fikk vi ordnet mye. Viktigst var at vi fikk kontakt med mor, slik at vi fikk ordnet med posten, og Olia gjennom mor fikk ettersendt dokumenter til samordnet opptak.

Så gikk vi ned til sjøen for å bade. Olia ville se på denne gangen, og det er sikkert vakkert, i moderate mengder, å se meg bade – men etter en kort stund ville hun hjem.

Og jeg var overlatt til meg selv. Det har jeg vært før. Da tar jeg ut på langtur. Ingen liker å gå så langt til fots, som jeg gjør, og når jeg går alene, benytter jeg anledningen. Her gikk jeg fra strand til strand, eller, fra det ene komplekset til det andre, fra der vi kan gå til fots, til dit vi pleier å ta buss. Så badet jeg litt der også. Og fikk løftet kroppen litt i noen treningsapparater de har plassert der.

Det var på turen tilbake igjen det aktive regnet kom. Alusjta ligger i likhet med hele det sørlige Krim mellom Svartehavet i sør, og en lang fjellkjede i nord. Her er godt og varmt, noe som gjør at solen får fordampet mye av havvannet. Dette driver nordover, der det blir løftet opp av fjellene. Så skjer en adiabatisk prosess, der vanndampen utvider seg uten at det blir tilført energi, varmen må den ta fra seg selv, og dermed blir det regn. Vi fra Vestlandet burde vite et og annet om dette, og om vi ikke vet det, merker vi det. Det regner jevnt. På Krim regner det ikke like ofte, det er så varmt at luften blir ikke tilstrekkelig avkjølt, men det kan regne riktig kraftig når det først setter i gang.

Sånn som i dag. Det hadde jo vært naturlige varsler ved at det skyet til, og at det lynet og tordnet. Men vi har jo denne optimismen i oss, vi mennesker, vi tror det skal gå bra. Det blir ikke noe pøsregn på oss.

Så ble det det allikevel. Først forsøkte jeg halvhjertet å søke ly, så lot jeg det stå til. Noe av det som gjorde vikingene så umulige, var jo nettopp det at de ikke tok hensyn til vær og til årstider, de kunne seile og krige hvordan det enn stod til nede på kontinentet. Det var jo uansett ikke verre enn der i nord.

Og jeg tenkte der jeg gikk, regnet kom i tjukke dråper, med ekstra kraft fra vinden, og så tett at det øyeblikkelig ble oversvømmelse, jeg tenkte at det er ikke verre dette, enn å gå når det er altfor varmt. Klissvåt ble jeg med en gang, og da blir man ikke våtere. Varmt er det uansett her nede, kald blir man ikke. Det var ekkelt å trå i vanndammene som rakk til anklene. Lunkent, og med sigarettsneiper og graps. Avløpssystemene er ikke all verden, og veiene er ikke jevne.

Likevel gikk jeg forbi alle kafeer og steder med mulighet for ly, for å komme til den samme kafeen vi var i i morges, og som jeg er i nå. Den med WiFi. Riktignok virket ikke nettet, det var antagelig slått av pga lynet og uværet, men øl og mat fikk jeg. Da skal det ikke mye mer til, enn si noe mer til. Etter en stund var jeg ganske tørr, og Internett kom på igjen, slik at jeg poste hva jeg har sittet og skrevet. Og det skal jeg nå gjøre.

Første 17. mai på Ganddal

En vestlending klager aldri på været, det kunne heller aldri falle meg inn. Men vi er villige til nøkternt å konstatere fakta, og det er at det har pøsregnet de siste par ukene, og at dette regnet har vært lett å merke på kroppen for den som er ute, fordi det også blåser så kraftig og er bitende kaldt. Jeg har første hånds kjennskap til dette, siden jeg sykler og springer et par mil frem og tilbake til jobb hver dag, og tappert har kledd meg etter kalenderen. Jeg tåler vann og kulde, bortsett fra at jeg har blitt forkjølet av den og noen dager har brukt noen timer på å få varmen i meg igjen etter å ha kommet hjem, men tre øretelefoner jeg har tåler det ikke, og er blitt ødelagt av alt vannet. Det er tøffe tider.

I dag var det 17. mai, og det var meldt akkurat samme været som alle andre dager i det siste. Jeg hadde løpt bort til mor på Klepp stasjon for å hente bilen i går, og kjørte min kone Olia til jobben i Stavangerområdet i dag morges. Deretter sprang jeg rundt Stokkavannet som en start på dagen. Også det var i kortbukse, også det en kald opplevelse. Vant er jeg med det, merkeligere var at det var så liten 17. mai-stemning rundt omkring på morgenen. Jeg hadde sett for meg at folk ville  være tidlig ute med flagggene, at det ville være folk i fine klær på vei hit og dit, at det ville være litt liv.

Så kjørte jeg til mor, for å begynne på den egentlige feiringen av dagen. Som vanlig ble vi sent ute, vi skulle reise i 9-tiden, jeg var hos mor fem på ni, og måtte også dusje. For meg er dette 9-tiden. Men alright, jeg dusjet og fikk på meg dressen i en fart, frokost hadde jeg allerede spist lite grann, og så kunne vi kjøre. Vi hadde rukket det med god margin, om det ikke var for at denne dagen var det ganske mange som hadde valgt å ta bilen på Kverneland, det gikk ikke å finne parkeringsplass i noenlunde nær avstand. Så vi måtte parkere et stykke unna, og med det var toget begynt når vi kom frem til det.

Det var en selsom opplevelse å se på dette toget. Det regnet ganske jevnt, vind var det hele tiden, og temperaturen lå på en fem-seks grader, vil jeg tro. Det var som det pleier å være julaften og nyttårsaften, bortsett fra regnet og vinden. Jeg hadde på ny kledd meg etter kalenderen, jeg stod i dress. Heldigvis fikk jeg låne en paraply av min svoger, Lars, ellers kunne kulden blitt mer enn påtrengende.

Nå stod vi der og så på barna fra Orstad, Frøyland og Kverneland, barnehager og skoler, det var familien Nygård som var vår forbindelse. Det var mange voksne som så ut til å være ute på et pliktløp, et pliktløp ingen kan kritisere dem for ikke å oppfylle. De stod og så hele toget passere på to forskjellige steder, og etterpå kjøpte de is og pølser og kaffe, 17. mai må gå sin gang, samme hva vær det er. Vi vestlendinger klager ikke på været, vi konstaterer det bare, nøkternt. I dag var det kaldt, og vind, og regn.

Det var kjekt å være på en barnesyttendemai igjen, det er mange, mange år siden. Men vi var der ikke lenge, mor og jeg, vi så toget til det kom i mål, vi sang nasjonalsangen, og vi slo av en liten prat med de få vi kjente, hilste og nikket litt. Så reiste vi hjem.

Der hadde mor forberedt 17.mai-lunsj. Jeg har ellers snakket om 17.mai-frokost, det passer godt når man er i Bergen og er student og studentaktig, i Rogaland når man er familieaktig passer det bedre med lang og god lunsj. Mor brukte tre kvarter på å lage den, og kalte det å lage «håpløst mye mat». Det er for meg et oksymoron, en direkte selvmotsigelse, ingenting gir så gode håp som når det er håpløst mye mat.

Jeg hogg inn. Mor hadde virkelig disket opp, og hadde kaffe, te, juice, melk og whisky. Særlig det siste der kommer jo inn som en god dytt over toppen, her blir situasjonen alt annet enn håpløs. Det var hjemmelagde frokostbrød, boller og rundstykker, spekemat og ost, kylling og eggerøre, frukt og grønnsaker. For mye av alt. Håpet var selvoppfyllende.

Av alle ting skulle vi også se på TV. Mor hadde tatt opp et program med min gamle favorittgruppe, Queen. Man skal ha respekt for hva man likte i ungdommen, også den pure, og her fikk jeg et nostalgisk gjensyn med en gruppe jeg den gang kjente ut og inn. Det skal mye til å finne frem klipp jeg ikke har sett, eller informasjon jeg ikke visste om. Det var likevel kjekt å se igjen, virkelig kjekt.

Så ble det av alle ting ishockey. Det er også en ting jeg har hatt litt interresse for, det er den sovjetrussiske hockeyen som er inngangsporten, og jeg har brukt noen timer på å se gamle kamper som nå kan lastes ned fra internett, og lest meg litt opp på historien. Nå er det ikke så spennende lenger, også fordi sporten har forandret seg. Det er ikke så lett å være stjernespiller lenger, man blir kroppstacklet før man får driblet noe særlig, og det er sjelden vi ser raske angrep som tar pusten fra deg, slik stjernerekkene til Sovjetunionen på 1970- og 80-tallet kunne gjøre. Det var saker.

Nå ble det imidlertid veldig gøy på ny. Det var Canada – Slovakia. Slovakia er miniputtnasjon, de er ingenting mot NHL, Canada er selveste stormakten, superstormakten. Men nå var det 3 – 2 til Canada når vi begynte å se, så ble det 3 – 3, og før vi visste ordet av det hvor nær Slovakia var, så fikk Canada en spiller utvist for resten av kampen, og Slovakia scoret øyeblikkelig. Dermed var Canada sjanseløse, og ble utslått.

Det var jo ganske gøy, siden søster Tonje bor i Slovakia og vi har litt forbindelser dit, det var fine greier. Så kunne vi se Norge mot Russland etterpå. Det var også gøy, og langt jevnere enn man skulle tro. 5 – 2 ble resultatet, til Russland, men ikke uten at Norge hadde yppet seg og utliknet både til 1 – 1 og 2 – 2. Da siste periode begynte, kunne det egentlig vippe begge veier.

Ok, det er jo Russland som er laget mitt i ishockey, så det er greit de gikk videre. Jeg likte dem bedre da den raske, uovervinnelige stilen var gjeldende, nå er det ikke så lett, lenger, å se forskjell på lagene. Men skal jeg velge meg et lag, må det bli Russland, jeg er ikke russofil for ingenting.

Etter kampslutt var også Olia ferdig på jobb, og hadde kommet hjem til Ganddal. Da kjørte mor meg hjem, og lot Olia og meg ha en rolig avslutning på nasjonaldagen.