Kald søndag, lang uke, ekstremvarsel i været

De som følger værtjenesten YR må ha lagt merke til at de er slepphendte med varseltrekantene sine. Jeg leser det som et tegn i tiden, offentlige instanser og andre instanser med ansvar vil heller varsle hundre ganger for mye, enn å måtte forklare seg ut av en hendelse de ikke virket forberedt på. Jeg er fremmed i et slikt samfunn, jeg likte det bedre sånn vi hadde det før, der vårt samfunn var basert mer på tillit og felles ansvar. Jeg føler meg nokså alene med å ha det slik.

I dag var det intet mindre enn tre sånne varseltrekanter oppå hverandre inne på YR. Det skal bli vind, regn og elendig det meste. Det lever vi godt med. Lille Irina og jeg trosset det kalde været og den sure vinden i dag, og gikk oss en kort rusletur rett rundt i boligfeltene der vi bor. Etter å ha ramlet et par ganger, begynner hun endelig å skjønne konseptet med is. Nå ble hun forsiktig, først i overkant, med å nekte å bevege seg så lenge jeg ikke holdt henne i hånden, eller hun var på alle fire, siden regner jeg med hun finner ut av det, og kan gå vanlig.

Etter å ha vært ute et par små timer, ville hun hjem, og jeg fyrte opp i peisen, enda det fremdeles var dagslys. Den siste halvannen uke har jeg lest litteratur fra andre verdenskrig til den store gullmedaljen. Jeg så filmen Max Manus på ny, og bestemte meg for å finne ut hva der som er basert på beskrivelsen av de faktiske hendelser, og hva regissøren og manusforfatteren selv har trukket fra og lagt til. Som den gode historiker jeg er, går jeg rett til kildene, bøkene Max Manus skrev selv, den Gunnar Sønsteby skrev, og også den som er skrevet om Gestapo-sjefen, Siegfried Fehmer. Så får jeg vel skrive ned et sted hva disse forskjellene går i, nå når jeg først har satt meg inn i det. Som alltid har jeg dette veldige behovet etter å «opplyse verden», selv om verden slett ikke alltid er så særlig interessert.

Det lever jeg også godt med. Vi har kjøpt inn maling og listverk, kona er oppe og setter det på plass. Hun fant enda noe å gjøre verre, da jeg i en tidligere bloggpost trodde vi var ved et bunnpunkt, heretter skulle det oppover, etter det skrudde hun ut lampene fire sentrale steder oppe. Det er ganske slitsomt, men vi har det grunnleggende fint, vi kjenner hverandre godt, og kommer igjennom det.

På Jærhagen fredag tok Irina som forventet sine første selvstendige skritt på skøyter. Ennå er hun ikke så stødig at jeg tør la henne falle, hun må ikke få skrekken, og ikke kjenne det håpløst. Hun får kave litt selv, og så følger jeg like bak, klar til å fange henne når hun detter. Et par ganger klarte hun da å skli inn til kanten. Det er ikke lenge før hun kan prøve helt selv, uten meg som sikkerhet bak.

I svømmehallen er den rasende fremgangen kommet til en liten pause. Det er ikke så opplagt heller, hva som skulle være neste skritt. Hun er fullstendig uredd, tåler vann alle steder, kommer under, kan falle, hoppe og kastes, det er ingen problemer, og hun har fått festet sånne ringtorpedoer på ryggen. Hun klarer å bevege seg fritt med dem, klarer å svømme selv. Så nå er det kanskje å hoppe fra kanten med dem på, eller hva vet jeg? I en alder av tre år er det i alle fall tidlig å svømme.

Hun er forresten god og blå på føttene om dagen. Det har blitt en del blåmerker, også der i svømmehallen. Det hører med til alderen. Vi gjør det til en fest, og lar oss imponere av at hun har så mange av dem. Annet positivt er at vi endelig har knukket koden for hvordan vi skal få vasket det lange, fine håret hennes. Det har alltid vært en prøvelse for oss, men nå lar hun oss slippe til, så hun går med nyvasket hår annenhver dag.

Når det gjelder ekstremvarsel skulle jeg gjerne sett noen sette en trekant på nyhetene som brer seg såvel i sosiale som i tradisjonelle medier. Man kan bli surrete i hodet av å bli for engasjert der. Det er bedre å la engasjementet være i sitt eget lille liv og vennekrets, og ikke la seg ødelegge av saker man kan mene noe om, men lite gjøre noe med. Sånn er det i alle fall for meg. Jeg har det bedre foran peisen, med barnet og en piratbok, og med deilig musikk på øret. Så kan været og verden være som den vil.

Værskifte

På russisk heter nedbør Osadki (осадки), regnbyge er liven (ливен) og prøsregn er prolivnoj dozjd (проливной дождь). Om det virkelig øser ned kan man prøve seg med sipletsja dozjd (сыплется дождь). Det meste hadde vært riktig i går. Vi var på stranden, Olia, Irina og jeg, sammen med Babusjka og Tasia, da mørke skyer samlet seg og gav oss en leksjon i hva kraftig regn kan være. Gromit grom, er også noe det går an å si på russisk, – det tordner torden, er det direkte oversatt.

Frem til dette skiftet kom var været helt fint. Vi badet helt vanlig, som vanlig var barna ivrige etter meg, så ivrige at babusjka forbarmet seg over meg, og gav meg en hundrings så jeg kunne gå bort og kjøpe øl. Det var nok også et middel for å holde barna oppe fra vannet, de var jo kaldere enn man liker å ha dem her nede.

Det ble to runder med bading, så var det å hoppe litt på trampolinen, og så var det å spise mat på restauranten Kvartal. Det var mens vi satt her, regnet kom. Og det var mildt sagt kraftig. Selv med parassoller som dekke var det uaktuelt å sitte ute, alle gikk inn. Vannet la seg i elver og dammer langs bakken. Det var så ille at vi måtte spise mer, Det var ikke vær å gå ut i.

Til slutt regnet det så lite at det gikk an å gå. Siden vi var barbeint i badesko, kom vi oss også over eller gjennom regnpyttene, de dekket hele veien noen steder. Egentlig ville vi ringe etter taxi, sjelden i denne familien, selv om en taxi for oss neppe ville kostet mer enn 25 kroner hjem. Det ble imidlertid ikke noe av. Vi gikk og tok bussen, som vanlig.

I forbifarten kan jeg ta med at det er veiarbeid i Kiev, langs gaten som ennå og forhåpentligvis uten problemer fremover, heter Druzjba naroda, vennskap mellom folkene, og gjennom veiarbeidet fikk bare busser passere. Privatbiler – og sannsynligvis taxi – måtte kjøre rundt, i en trafikk som korket seg veldig.

I dag har det ikke vært regn. Men det har vært 10-15 grader kaldere. Etter dager med rundt 30, er vi nå nede mellom 15 og 20. Det var såpass kaldt at vi snudde, Olia og jeg og Irina, lettkledde som vi var, var det ubehagelig å være ute. Jeg hadde selvfølgelig overvunnet det, jeg blir ikke sendt hjem av været. Olia, derimot, hun insisterte.

Så her sitter jeg.

Kald sommer i Kiev

Vi har ikke gradestokk, men på Yr står det at temperaturen i Kiev nå er 13 grader. Maksimum i dag var 17. Stort sett har det vært overskyet, med mer regn enn sol, og også mer vind enn sol, om de to tingene kan sammenlignes. Jeg har nettopp trukket inn fra balkongen, det var for kaldt å sitte der. Helt utrolig. Alltid tidligere alle fire årene har problemet vært at det har vært for varmt. Jeg har lengtet etter å få det litt kjøligere.

Ønsket er oppfylt. Til overmål.

Jeg har som vanlig ikke pakket annet enn kortbukse og kortermet. Hele mitt liv har jeg pakket med tanke på at det kan bli for varmt, alltid har jeg holdt åpent for at det kan bli kortbuksevær eller bading, det er alltid regn og kulde som kommer uforberedt på meg. Vi skulle jo egentlig være på Krim, så det var ikke så veldig urimelig pakket.

Også i Kiev er det uventet vi får en sommer som ligner den vi pleier å ha på Vestlandet. Ukraina ligger på breddegradene lite grann nord for Frankrike, Kiev treffer rett sør for Lille, det er ikke så verst sør. Det skal være sommervarmt. Det er også helt uvanlig at gradene ikke kommer over 20 grader om dagene. Det er heller et spørsmål om de kommer under om nettene. Da jeg kom hit i slutten av juni var det opp mot 35 grader, jeg slet både i solen og skyggen, og inne.

At det ble litt kjøligere er derfor etterlengtet. Men alt med måte.

I dag var jeg i Hydropark. Jeg så sant å si flere som badet da jeg var her vinterstid i februar, i snø og minusgrader. I dag badet ingen annen enn jeg, som jeg så. Den gang var det alltid en og annen isbader, som kledde av seg, og slengte seg uti.

Langitdsvarselet har ingen betydelige endringer, så langt det går, og så lenge jeg skal være her. Det vil holde seg rundt et par og tjue grader.

image

Man skulle ikke trodd at dette var Dnjepr ved Hidropark, i juli. Men det er det. Det er ingen der, fordi det er for kaldt. Sånt får man ikke oppleve ofte.

Heller det, enn et par og tredve, sier jeg.

Pølsegrilltur på Hellestø

Det er en uvanlig tidlig påske i en uvanlig kald mars, men det er også et uvanlig fint vær. I dag hadde vi den tradisjonelle påskegrillturen, men denne gangen var det bare Tone og ungene, og Olia og jeg som var med.

Gresset er så tørt, at det skal være mulig å få fyr på det gjennom et forstørrelsesglass.

Gresset er så tørt, at det skal være mulig å få fyr på det gjennom et forstørrelsesglass.

Det var et eksempel på hvordan manglende planlegging og løse avtaler av og til kan være det beste. Det var snakk om grilltur på bursdagen til Sofie og Anders, fredag, og i går kveld sendte Tone en melding om at hun kom til å dra. Jeg svarte det var ok, Hellestø, vi reiser når det passer oss. Det er ikke alltid så lett å beregne Olia.

Ikke et ord om klokkeslett ble nevnt.

Jeg har med kamerastativet, og setter på selvutløseren. Olia pynter på motivet med to pølser.

Jeg har med kamerastativet, og setter på selvutløseren. Olia pynter på motivet med to pølser.

20130326-231127.jpg

Det er lite vann i sjøen, så det skal være godt håp om å komme seg ut til de ytterste knausene.

Olia og jeg står alltid opp tidlig. Denne gangen stod vi ekstra tidlig opp, gjorde ikke en gang forsøk på å late oss gjennom morgenen, for jeg måtte ut og fylle bensin. Da kjøpte jeg også brød. Så hadde vi en god frokost. Etterpå hadde vi en ganske lang og ganske lat formiddag, der tiden bare gikk.

Ved et tidspunkt ble det på tide å reise. Jeg pakket sekken, sånn noenlunde, vi satte oss i bilen og kjørte. Vi måtte innom REMA og handle grillpølser, og annet vi trengte, og jeg ville også plukke opp brensel langs veien. Det var ganske gøy, det ble mer ekte slik. Det var heller ikke særlig vanskelig, tørt som det har vært.

 20130326-231142.jpg

Så kjørte vi ut til Hellestø, via en liten omvei, både for å finne brensel, og for å få en fin innkjøring til den fine stranden. Klokken cirka 1320 var vi der, eller kanskje var det 1220, sikkert var det det. Uansett var Tone der også. Akkurat samtidig. Det har vi aldri noensinne klart, ikke så lenge vi har reist flere familier, og aldri så mye vi har planlagt avreisetidspunkt og sendt tekstmeldinger og ringt for å få det til. Så viser det seg altså at det beste er bare å reise når det passer oss, så blir det samtidig av seg selv.

20130326-231200.jpg

For en gang skyld hadde Olia og jeg med oss gode, ferske pølser. Det ble også et kjekt bål. Både den råtne veden jeg hadde funnet og den gode veden Tone hadde kjøpt brant godt. Det skulle da også bare mangle at vi fikk det til, knusktørt som det har vært i det siste.20130326-231215.jpg

 Etter å ha spist og snakket var det tid for en liten utflukt. Også i sjøen var det uvanlig lite vann, det var mulig å komme seg ut til et skjær i hvert fall ikke jeg kan huske det har vært mulig å komme til tørrskodd. Det har i hvert fall ikke vært vanlig. Hvis ikke hadde vi vel vært der hver gang, kjekt som det er å hoppe fra stein til stein og holme til holme i vannet. Noen spektakulære bilder fikk vi også tatt. De blir lastet opp med iPad, etter å ha fått dem gjennom billedstrøm og iCloud fra iPhone. Det er så teknisk, så teknisk.

20130326-231227.jpg

Vi kom hjem litt utpå ettermiddagen. Det er første gang vi har reist med denne konstellasjonen, Tone og jeg, men det var hyggelig det også. Det er vel første gang vi barna viser at vi klarer oss alene, første gang ikke far eller mor er med. Sånn er det når mor reiser til Slovakia i påsken. Da må vi selv ordne opp her hjemme.

På vei hjem, Olia og Sara, Andreas og Tone.

På vei hjem, Olia og Sara, Andreas og Tone.

Under er enda flere bilder i en post som nok ble litt rotete. Det dreier seg stort sett om Tone, som også vil ut til steinene litt langt uti sjøen, og som ikke helt lett kommer opp knausen Andreas har vist vei på etterpå.

20130326-231238.jpg

20130326-231251.jpg

20130326-231305.jpg

20130326-231324.jpg

20130326-231337.jpg

20130326-231346.jpg

Regnværsdag i Alusjta

Regnværsdag i Alusjta

I dag er det pøsregn. Det regner så kraftig, at jeg tenkte ut uttrykket: det regner aktivt. Man blir aktivt våt av dette regnet. Det er slik, at hadde vi vært i en tegnefilm, ville fisker svømt rundt i luften.

I dette regnet var jeg ute og gikk. Dagen begynte med at vi våknet langsomt. Olia liker å legge seg mye tidligere enn jeg, når dagen er slutt og det ikke er mer å gjøre, vil hun bare gå til sengs. Så da gjør jeg også det. Og siden jeg ikke trenger så mye søvn, blir det med det tidlige morgener. Jeg vekker henne selvsagt, mer eller mindre aktivt.

Etter en langsom oppvåkning og ingen overivrige bevegelser i det å stå opp, stod vi opp. Gamle Barin, som vi kaller ham, huseieren, var også oppe, og gav oss straks en gave for gammelt vennskaps skyld: fersk honning, enda ikke rent ut av voksen. Det kommer godt med til frokosten vi var på vei til å kjøpe.

Her på Krim gjør vi det helt russisk. Jeg kjøper all maten, mens Olia lager den til. Etter at alt var kjøpt inn, var det bare for meg å ta plass ved bordet vårt ute på plassen. Snart kom det tre påsmurte skiver, med salat fra i går som tilbehør. Lavasj – georgisk brød – med honning, var dessert. Til drikke var te og eplejuice.

Etter å ha hvilt oss litt etter frokosten, slik god mat tar på, fikk jeg Olia med ut til en kafé med WiFi, helt uvanlig her på Krim. Der fikk vi ordnet mye. Viktigst var at vi fikk kontakt med mor, slik at vi fikk ordnet med posten, og Olia gjennom mor fikk ettersendt dokumenter til samordnet opptak.

Så gikk vi ned til sjøen for å bade. Olia ville se på denne gangen, og det er sikkert vakkert, i moderate mengder, å se meg bade – men etter en kort stund ville hun hjem.

Og jeg var overlatt til meg selv. Det har jeg vært før. Da tar jeg ut på langtur. Ingen liker å gå så langt til fots, som jeg gjør, og når jeg går alene, benytter jeg anledningen. Her gikk jeg fra strand til strand, eller, fra det ene komplekset til det andre, fra der vi kan gå til fots, til dit vi pleier å ta buss. Så badet jeg litt der også. Og fikk løftet kroppen litt i noen treningsapparater de har plassert der.

Det var på turen tilbake igjen det aktive regnet kom. Alusjta ligger i likhet med hele det sørlige Krim mellom Svartehavet i sør, og en lang fjellkjede i nord. Her er godt og varmt, noe som gjør at solen får fordampet mye av havvannet. Dette driver nordover, der det blir løftet opp av fjellene. Så skjer en adiabatisk prosess, der vanndampen utvider seg uten at det blir tilført energi, varmen må den ta fra seg selv, og dermed blir det regn. Vi fra Vestlandet burde vite et og annet om dette, og om vi ikke vet det, merker vi det. Det regner jevnt. På Krim regner det ikke like ofte, det er så varmt at luften blir ikke tilstrekkelig avkjølt, men det kan regne riktig kraftig når det først setter i gang.

Sånn som i dag. Det hadde jo vært naturlige varsler ved at det skyet til, og at det lynet og tordnet. Men vi har jo denne optimismen i oss, vi mennesker, vi tror det skal gå bra. Det blir ikke noe pøsregn på oss.

Så ble det det allikevel. Først forsøkte jeg halvhjertet å søke ly, så lot jeg det stå til. Noe av det som gjorde vikingene så umulige, var jo nettopp det at de ikke tok hensyn til vær og til årstider, de kunne seile og krige hvordan det enn stod til nede på kontinentet. Det var jo uansett ikke verre enn der i nord.

Og jeg tenkte der jeg gikk, regnet kom i tjukke dråper, med ekstra kraft fra vinden, og så tett at det øyeblikkelig ble oversvømmelse, jeg tenkte at det er ikke verre dette, enn å gå når det er altfor varmt. Klissvåt ble jeg med en gang, og da blir man ikke våtere. Varmt er det uansett her nede, kald blir man ikke. Det var ekkelt å trå i vanndammene som rakk til anklene. Lunkent, og med sigarettsneiper og graps. Avløpssystemene er ikke all verden, og veiene er ikke jevne.

Likevel gikk jeg forbi alle kafeer og steder med mulighet for ly, for å komme til den samme kafeen vi var i i morges, og som jeg er i nå. Den med WiFi. Riktignok virket ikke nettet, det var antagelig slått av pga lynet og uværet, men øl og mat fikk jeg. Da skal det ikke mye mer til, enn si noe mer til. Etter en stund var jeg ganske tørr, og Internett kom på igjen, slik at jeg poste hva jeg har sittet og skrevet. Og det skal jeg nå gjøre.

Badetur til Blåmannen

Eller en bomtur til Sandviksfjellet. Mulighetene for overskrift er mange for denne bloggposten, som er plassert dagen turen fant sted, men skrevet dagen etter.

Olia har en del ting å tenke på om dagen, så vi bestemte oss for å ta en liten rekreasjonstur til fjellet. Eller vi bestemte oss kort og godt for å ta en tur i fjellet, det er uansett veldig bra. Det skulle ikke være noen stortur, liten sekk, noen middagsrester til meg, noen brødrester til Olia, ikke noe kokeapparat, ikke noe varm drikke, vann. Men Olia var fra første øyeblikk klar på at vi måtte ta med oss badetøy. For virkelig å forsikre meg om at hun kom til å gjøre det, veddet jeg en liten øl med henne, bader hun, får hun den.

Min plan var Sandviksfjellet. Der er det et det et lite vann, ikke altfor lite vann, det samme vannet jeg bader i etter løpeturene mine opp Stoltzekleiven, forresten, og like ovenfor dette vannet er det enda et vann, virkelig lite. Et av de to vannene kunne vi bade i, gjerne det øverste, siden det ville være færre folk der, og siden jeg er en konservativ mann, som mener tingene skal være rett. Det er steder for løping, og steder for tur.

Av noenlunde samme grunn gikk vi ikke opp Stoltzekleiven eller den såkalte Skredderdalen, vi gikk opp Fløyen, men til venstre like ovenfor Skansen. Jeg hadde det håp at vi da skulle komme godt inn på Sandvikssiden. Men vi må nok ha gjort et eller annet feil, om det håpet i det hele tatt kunne blitt oppfylt, for vi befant oss plutselig like ved Granebo barnehage hvor Olia har jobbet, og det er vitterlig på Fløysiden. Da vi etter en tids og en streknings videre gange enda ikke hadde kommet oss vestover mot Sandviken, åpnet det seg for oss et valg. Vi kunne insistere på Sandviken, eller fortsette veien vi gikk til den naturlige og vakrere enden, Blåmannen.

Heldigvis var Olia med på det. Dette er noe av det viktigste i mine personlige integreringsforsøk, jeg er jo selv villig til å bli litt uintigrert, det er ikke alle måtene vi gjør tingene på jeg er like enig i, og måten vi skal mene tingene på kan jeg også stille meg på siden av, av og til. Men hun må lære seg å gå tur. Det er godt for kropp og sinn, og noe vi har drevet med her i landet siden vi lærte å bo her. Olia blir villig med ut, og synes alt er vakkert, men kan plutselig finne på å å ville snu, eller raste på de aller mest urastmilde steder, for å lage et nytt ord i en ny post. Denne gangen var hun imidlertid med, uten en eneste pausestopp, hele veien forbi der vi stoppet opp forrige prakttur, opp til Brushytten (som nå kunne hete Bruskomplekset, så fancy de har gjort det der oppe nå), og videre den vakre stigningen langs med skrenten opp til selve Blåmannsplatået.

Der oppe på toppen ligger det et veldig vakkert vann, som var mitt mål for turen, som den var blitt. Olia hadde da allerede lenge vært nokså utålmodig, og foreslått enhver vannpytt som mulig badested på veien. Hun ville gjerne bade mens hun var varm etter oppstigningen til Fløyen, og måtte nå bade etter varmen fra en ny oppstigning.

Jeg er en erfaren turmann, og vet det er bedre å gå litt ekstra, for å komme til et enda litt bedre sted å være. Det er fint på den siden vi var, men det er enda finere på andre siden, og spesielt var det et lite nes av en stein jeg hadde merket meg. Dit skulle vi. Og dit gikk vi.

Den første som badet var Olia. Hun hadde hatt badetøyet under hele veien opp. Og var nå sporty nok til å få av seg tøyet i en fei, gå ned til vannet, kjenne på kulden, men ikke nøle et sekund før hun dyppet hele kroppen oppi, og ikke nøle neste sekundet heller før hun var oppe igjen. Det var bading nok for henne. Vi har det hele festet på film, med norske og russiske kommentarer.

Så var det min tur. For meg måtte litt mer omstendelig skifting til, og det ble lagt merke til på andre siden av vannet. – «Skifter de? Skal de bade? Er det derfor de skifter?» Det var herlig å høre, særlig siden alt ble sagt på umisskjennelig østlandskdialekt. – «Det har da ikke vært noe badevær i Bergen i sommer.»

I det hele tatt trakk det til med tilskuere på andre siden, og jeg skjønte at her var ikke tiden inne for pysetakter. Det var om å gjøre å bade, som om det var den selvsagteste ting av verden, og noe alle gjorde like naturlig som de satte seg ned og spiste en appelsin. Jeg gikk rolig ned til vannet, ene foten uti, andre, og gled av gårde med hele kroppen. Det var iskaldt selvfølgelig, men det kunne jo ikke de på andre siden vite. Og det kunne ingen se på meg.

Jeg svømte. Jeg svømte frem og tilbake, på magen og ryggen, dukket under, lurte på å gå opp igjen, men valgte å være uti enda litt til, før jeg på ny lurte på å gå opp, og på ny ble lenger. Det var i det hele tatt ikke så verst, etter at kroppen først var blitt avkjølt.

Da jeg endelig ville opp igjen, ville jeg opp på et noe tøffere sted enn jeg hadde gått uti. Og da dette stedet ikke var så lett som det burde, var Olia etter meg og forlangte at jeg skulle ta hånden hennes, slik at hun kunne dra meg opp og kaste på meg et håndkle. Akkurat som med mor, hadde jeg latt være å ta med håndkle selv, men hun hadde tatt med, og insisterte på at jeg skulle bruke det. Hun brukte det til og med på meg. – Mama, sa jeg på russisk.

Så var det matpausen. Den falt beleilig sammen med en ordentlig regnværsbyge, som til å begynne med slett ikke så ut til å være noen byger. Himmelen ble rett og slett dekket av mørke skyer, og det var ingen retning med håp om bedre vær. Det ble en glimrende anledning å lære Olia å være ute i regnvær også. Vi hadde ingen mulighet til å komme hjem på det blunket hun ønsket, vi var oppe på Blåmannen. Og vi var midt i matpausen. Jeg spiste boksen med kald kjøttdeig og spaghetti, rart å spise kaldt, selvsagt, men himmel og hav, vi var til fjells, godt var det. Først etter det kunne vi begynne å bevege oss nedover i regnværet. Og vi hadde ikke kommet langt før det var sol igjen, og hele stresset var bortkastet.

Nedturen fikk jeg overtalt Olia til å ta på oppsiden av Blåmannen. Altså vi gikk over ryggen på den, ned i øst, og så rundt tilbake til Brushytten. Det er en klassisk og kjent tur for alle som går i Bergensfjellene. Og selv om jeg etter hvert har vært der oppe en del, slutter det aldri å overraske meg hvor mye det egentlig er plass til der oppe på Blåmannsryggen. Den ser jo ganske beskjeden ut nedenfra. Og fra alle retninger, egentlig.

Nedover kom også Olia skikkelig i gang med fotograferingen. Bloggposten vil bli utstyrt med rikelig med bilder, når jeg får tid til det. Det er fryktelig langt fra Brushytten og hjem. Til og med fra Fløyen og hjem, og fra byen og hjem er det langt, når man ellers har vært ute på en lang tur, og føler turen er ferdig når man forlater naturen. Strengt tatt forlater man jo ikke naturen og det vakre før man er godt nede i bykjernen, og selv der nede er jo havet å hvile øynene på. I det hele tatt. Da vi kom hjem gikk jeg i dusjen, og Olia i gang med matlagingen. Herlig Plov. Og rekreasjonen og behovet for den var helt glemt.

Hetebølge i Kiev

BBC kan melde at gjennomsnittstemperaturen i Kiev i august ligger mellom 14 og 24 grader. I følge deres tall er laveste temperatur målt i august 3 grader, og høyeste 35 grader. Det vil i så fall være ny rekord i dag, for weathercity kan melde om 36 grader og wunderground slår til med hele 37. Det går en hetebølge over hele Ukraina, særlig de sentrale og enda mer østlige delene av det man kanskje kan kalle fastlandsukraina, altså utenom Krim. Temperaturer opp mot 40 grader er ikke dagligdags her, og det er ikke bare en stakkars nordmann som svetter.

Jeg skrev i går om togturen jeg led meg gjennom i stekekupeen, der jeg hadde en hard kamp med å få drukket like mye som jeg svettet. Det skyldes altså ikke bare at toget hadde aircondition som ikke fungerte, selv om dette absolutt spilte en hovedrolle i lidelsen, det ble også satt varmerekorder i akkurat det landskapet vi reiste gjennom. Jeg husker hvordan jeg holdt hånden utenfor vinduet i toget i fart, og tenkte denne luften er jo ikke kjølig i det hele tatt.

Underveis så jeg også en liten skogbrann, sånn i kveldingen, og Olia kunne fortelle at det var problemer over flere deler av Ukraina med branner i varmen. Hun kunne også fortelle at folk med dårlig helse mistet livet, og hun hadde også et tall på hvor mange det var, et tall jeg ikke gjengir da jeg er litt mer kildekritisk enn henne. Det er i alle fall uvanlig varmt.

I går kveld lå vi bare og svettet. Den hardeste kampen vi kunne kjempe, var å sette beina på gulvet å stå opp. Å drive med noen som helst slags aktivitet var ikke det som stod på listen over det aktuelle. Jeg tenker på min søster Tonje og hennes forlovede Espen, som er i Spania for tiden, Sør-Spania, Torrevieja. Der er det meldt 30 grader i dag, altså ganske kjølig.

Muligheten for et forfriskende bad finnes i den ganske – men ikke altfor – forurensede elven Dnjepr. Og det er ganske så godt mulig vi stikker bortom der for å dyppe oss litt i løpet av dagen eller morgendagen. Og om ikke Olia har tid, så kommer jeg til å gjøre det, for jeg kreperer, når jeg skal uttrykke det sterkt. Jeg lider, når jeg skal uttrykke det svakt.

Ny snørekord i Bergen

I dag passerte Bergen snørekorden. Aldri har det vært så mange dager i strekk her i byen. Vinteren har heller aldri vært så kald. Det kan jo leses som leses som et lite hint til de som regner at barndommens vintre er forbi, at det vil bli slutt på snø i norske vinterfjell og at klimaforandringer vil hindre enhver kulde på vestlandet. Det kan også leses uten å tolke det så nøye, og i stedet kan man gå ut og kose seg i det været som er. Og gjerne kan man gjøre det i god vestlandstradisjon: Man skal kose seg i været, uavhengig av været.

For familien Salen/Iurzhenko er det jo litt spesielt at jeg har fått min kone opp hit nettopp denne vinteren her. Noe av det hun og hennes familie fryktet mest, var de iskalde og snørike vintrene her i Norge. Hun hadde knapt vært her en uke da snøen kom – og siden har den vært her.

Her i Bergen har jo regionsavisen valgt å fokusere på andre ting enn gleden over stabilt oppholdsvær i ukevis. Mange vil jo kalle dette perfekt vintervær, snø og noen graders kulde. Når det i tillegg ikke er vind, og stadig vekk sol, så blir det vanligvis ikke bedre. For Bergens tidende er imidlertid en positiv vinkling ikke det riktige, aviser foretrekker problemer, og problemer med kaldt, stabilt vintervær uten vind er at forurensing i luften ikke blåser bort. Det er en ganske nødvendig konsekvens av kald luft uten vind, det er fysikk. For aviser som liker å ha noe å skylde på, er det et politisk problem der bystyret har skylden og må finne løsninger.

Jeg bor  sentrum og har aldri hatt bil i mitt liv. Men jeg er ikke enig i årets tendens om at bileiere skal forfølges som var de røykere.

Jeg vet ikke om jeg er alene om det her i byen, men jeg vil foretrekke vinteren vi har i  år, fremfor vinteren vi har hatt alle andre år jeg har bodd her i Bergen. Det er den beste vinteren som har vært. Man kan selvfølgelig finne frem til folk som lider under slike vintre, aviser elsker jo å finne frem til folk som lider under forskjellige folk, men jeg er ikke med på at de lidende alltid skal være representative.

Denne vinteren har vært ypperlig. Måtte den vare helt frem til våren.

Hvem vil være kritisk til en slik vinter?

Glatte veier på forsiden av Stavanger Aftenblad

Jeg skal kanskje være litt forsiktig med å kritisere nyhetsdekningen nå for tiden. Jeg har jo selv ikke skrevet om annet enn meg og mitt i dagevis, og har verken fulgt særlig godt med eller tenkt særlig mye om nyhetene ellers i verden. Blant de tingene vi har snakket om i huset, er problemer i Norge og problemer i Ukraina, og vi merker jo at ordene kommer litt motvillig ut når vi skal prøve å presentere problemene i Norge som problemer. Mangelen på problemer er et stort problem.

I forsideoppslaget til Stavanger Aftenblad i dag fikk de som vil kritisere det problemfrie Norge en gave. Etter tre-fire dagers nyhetsfri serverte Aftenbladet overskriften: «Sliter med å nå fram til pasientene». Det tabloide formatet gjør oppslaget svært synlig og etter min mening svært pinlig. Det er bare reklamen den nederste fjerdedelen av siden som kan konkurrere i viktighet, det er tilbud på Helgø matsenter fra mandag til nyttårsaften.

Oppslaget er om ambulanser som sliter med å nå frem til pasientene. Man har jo her et par ankepunkt fra fornuftens side, det er det verste – eller kanskje heller beste! – snøfallet på 23 år, jeg hadde regelrett vært i mot en ressursbruk der man nå må kjøpe inn utstyr for å kunne håndtere en situasjon som etter statistikken neste gang inntreffer i år 2032. Man har også det gode ankepunktet at ambulansene ikke en eneste gang har hatt problemer, det er tenkte tilfeller forsiden og artiklene inne i avisen handler om. Det står også at ambulansene er utstyrt med kjettinger til å ta på hjulene, om en situasjon skulle oppstå. Mye smartere, etter min mening.

Denne saken hadde kommet til sin rett om den hadde vært i en liten notis inne i avisen. Det kunne stått at en eller annen ambulanseansatt frykter utrykning til en av de vanskelig fremkommelige sidegatene i Stavangerområdet, eller et hvilket som helst annet område, og så kunne hele notisen blitt mer eller mindre oversett.

Det er jul, og det er hvit jul vi drømmer om. Her i sørvest er det ikke altfor ofte vi får oppleve det. Det er elegant gjort av den tabloide avisen Stavanger Aftenblad å vinkle dette om til et problem, enda før et virkelig problem har oppstått. Det er typisk Norge. For tiden får jeg høre det fra min kone som kommer fra et land der man har et litt annet syn på hva som egentlig er et problem.