Kald regnværsdag innendørs

Denne posten blir tilbakepostet fra lørdag ettermiddag. Jeg sitter utenfor restauranten Prego, lille Ira sover ved siden av meg, og når hun våkner skal vi inn og spise. Det er hun og jeg i dag, mor Olia har fri fra oss, og sysler med de tusen ting som stadig opptar henne.

Jeg vet ikke om det er innlandsklimaet i Kiev som gjør at temperaturen kan svinge så mye fra den ene dagen til den neste. Hos oss på Vestlandet i Norge kan også værskiftene være plutselige og dramatiske, som utlendingene setter på t-skjortene sine: disappointed about the weather? Wait five minutes! Men hos er det været som skifter, regn og sol, skyet og pent, temperaturen pleier være ikke så verst stabil. Når det først er kaldt eller varmt, pleier det være det en stund.

Ikke i Kiev. Der kunne jeg gå i kortbukse og bar overkropp torsdagen. Det var sol og over 20 grader, sommer i Rogaland, men neste dag var det under 10 grader og regn. Pøsregn.

Jeg startet dagen grytidlig ved å løpe til Hydropark, i kjent stil, kortbukse og t-skjorte. Det er et litt autistisk trekk hos meg, jeg følger kalenderen og hva jeg har bestemt meg for. Har jeg først begynt med kortbukse, kan jeg ikke ta hensyn til været og begynne å skifte og styre etter hvor kaldt og vått det er. Iphonen viste også at det skulle være opphold på morgenen, frem til klokken ni. Rikelig med tid for meg, som løp av gårde før klokken var seks.

Værmeldingen var altså feil. Det var 7-8 grader, uopphørlig regn, og så ufyselig at jeg løp til metroen heller enn til parken. I treningsanlegget var det 3 stykker som trente, inkludert meg. De to andre var selvfølgelig godt kledd, tykt i flere lag, lue og vanter. Og de holdt seg konsekvent under tak.

Ikke jeg. Jeg smøg meg bare under taket mellom øktene, alle apparatene jeg skulle bruke var ute i den frie luft. Mange av dem måtte jeg sitte eller ligge på. Klissvåt ble jeg, selvfølgelig, og iskald. Men jeg strevde med ikke å vise det med en mine, og undertrykke skjelvingen jeg sterkt følte for.

I metroen hjem ble det dirkete tåpelig. Den er stappfull om morgenen, selv om det går under minuttet mellom hver avgang. Man må virkelig presse seg inn. Og der kom jeg, klissvåt og i kortbukse, tydelig fra trening. Mellom tørre og velkledde damer og herrer, ærbødig på vei til jobb. Min oppgave var å la være å hakke tenner.

Jeg tok en laang, vaarm dusj da jeg endelig kom hjem. Så mye kan jeg si. Helt ulikt meg tok jeg på meg en tøyjakke utenpå genseren, innendørs, og gikk slik hele dagen. Jeg lukket vinduer vel så ofte igjen, som opp. Med andre ord var jeg ikke til å kjenne igjen.

Sammen med de andre var jeg inne hele dagen. Sov mye, eller lå på sengen. Spiste lange måltider. Brukte tid på å oppdatere meg i nyhetsbildet, ta igjen litt av det tapte, der. Hele dagen regnet det. Først helt på kvelden kunne lille Ira og jeg ta en tur ut, i lekeparken, frem til det ble mørkt. Det ble det etter en halvtimes tid.

Kald sommer i Kiev

Vi har ikke gradestokk, men på Yr står det at temperaturen i Kiev nå er 13 grader. Maksimum i dag var 17. Stort sett har det vært overskyet, med mer regn enn sol, og også mer vind enn sol, om de to tingene kan sammenlignes. Jeg har nettopp trukket inn fra balkongen, det var for kaldt å sitte der. Helt utrolig. Alltid tidligere alle fire årene har problemet vært at det har vært for varmt. Jeg har lengtet etter å få det litt kjøligere.

Ønsket er oppfylt. Til overmål.

Jeg har som vanlig ikke pakket annet enn kortbukse og kortermet. Hele mitt liv har jeg pakket med tanke på at det kan bli for varmt, alltid har jeg holdt åpent for at det kan bli kortbuksevær eller bading, det er alltid regn og kulde som kommer uforberedt på meg. Vi skulle jo egentlig være på Krim, så det var ikke så veldig urimelig pakket.

Også i Kiev er det uventet vi får en sommer som ligner den vi pleier å ha på Vestlandet. Ukraina ligger på breddegradene lite grann nord for Frankrike, Kiev treffer rett sør for Lille, det er ikke så verst sør. Det skal være sommervarmt. Det er også helt uvanlig at gradene ikke kommer over 20 grader om dagene. Det er heller et spørsmål om de kommer under om nettene. Da jeg kom hit i slutten av juni var det opp mot 35 grader, jeg slet både i solen og skyggen, og inne.

At det ble litt kjøligere er derfor etterlengtet. Men alt med måte.

I dag var jeg i Hydropark. Jeg så sant å si flere som badet da jeg var her vinterstid i februar, i snø og minusgrader. I dag badet ingen annen enn jeg, som jeg så. Den gang var det alltid en og annen isbader, som kledde av seg, og slengte seg uti.

Langitdsvarselet har ingen betydelige endringer, så langt det går, og så lenge jeg skal være her. Det vil holde seg rundt et par og tjue grader.

Man skulle ikke trodd at dette var Dnjepr ved Hidropark, i juli. Men det er det. Det er ingen der, fordi det er for kaldt. Sånt får man ikke oppleve ofte.

Heller det, enn et par og tredve, sier jeg.

Snøfall 2.0

Og i dag ble det bare verre…

Min kone og jeg våknet klokken seks. Hun hadde fri, men jeg vekket henne likevel, for å vise henne været og bilen, og fordi jeg forresten uansett gjerne pleier å vekke henne. Det er jo sjelden vi har slikt snøfall i Rogaland. Men de fire årene hun har vært her, har vi hatt det to ganger. Så for henne var det bare moderat overraskende.

Uansett: Vi måtte stå opp. Og hun stod opp hun også, selv om hun hadde fri. Og hun insisterte på å å gå ut og måke bilen, mens jeg spiste frokost. På radioen sa de på riksnyhetene at folk i Rogaland burde vurdere å holde seg hjemme, og i alle fall ikke ta bilen.

Men jeg måtte ta bilen, for bilen var mors, og jeg måtte levere den til henne. Hun skulle også på jobb. Avtalen var å være hos henne klokken sju.

Sju over sju ringte jeg og sa jeg ville bli forsinket. Olia hadde måket og børstet tappert, men snøværet var nok barskere denne gangen. Det var langt frem. Og som vanlig på telefonen var mor full av gode råd, både med hensyn til denne gangen, og med tanke på fremtidige ganger, og ting som før hadde skjedd. Det er flott med gode råd, men situasjonen krevde også handling. Så på et tidspunkt måtte jeg legge på og gå i gang med graving og ordning jeg også.

Vi trenger ikke utbrodere dette så lang tid det tok. Det var likt over hele Rogaland. Glatt og snefenner i oppkjørselen, ingen måking i sideveiene. Snøen lå halvmetertykk i vår kjære grein av Gaupeveien. Også nedover Elgveien var privatfolket ute og måket, en enslig kjørebane var laget for oss bilister.

På Kvernelandsveien ringte mor. Det var håpløst. Søster Tone hadde ringt, det var nytteløst for meg å kjøre til Klepp stasjon. Men nå hadde min mors lange måte å føre samtaler på sin effekt. Før samtalen var avsluttet, var jeg praktisk talt på Klepp stasjon, og så at det var mulig å komme dit. Det var i den andre kjøreretningen en trailer hadde kjørt i grøfta.

Men jeg sier det klart og greit: Jeg gjør ikke gjerne en sånn kjøretur igjen. Der det ikke var snø, var det glatt og uberegnelig. Rundt omkring stod bilene, parkert, sittende fast, ventende, hva de nå drev med. I veien stod de, og mange av dem hadde nok ikke noe valg. Jeg ville nødig bli en av dem.

Jeg kom meg imidlertid frem til mor på Engelsvoll. Hun tok rattet, og kjørte først meg på jobb, så seg selv. Om det kan kalles galskap er kanskje å ta hardt i, men jeg tror jeg vil ha ordene i behold om jeg kaller det ivrig. Min arbeidsdag sluttet sånn rundt ni, og deromkring, hennes for en liten halvtime siden. Det er ikke så mye å gjøre på jobb, for det er få som kommer seg dit.

Etter min korte arbeidstid fikk jeg tilsvarende problem med å komme meg hjem igjen. En liten hajk med andre i samme situasjon brakte meg 0pp til krysset med Engelsvollveien, derfra kunne jeg gå hjem til mor. Der kunne jeg også se lastebilen avbildet under, i ferd med å komme seg opp. Godt hjulpet av spadefolk snakkende hissig russisk. Kult.

Fra Klepp Stasjon til Ganddal tviler jeg på om jeg kommer meg i dag. Jeg er værfast. Dog, værfast hos mor, skal det være gode muligheter til å overleve.

Høstferie i iskaldt Ukraina

Det var en spesiell dag i går. For to år siden var det avslutningen på høstferien, og jeg reiste hjem fra Russland hvor jeg hadde vært. Under flyturen fra København og hjem døde min far. Jeg ble oppringt av min søster Tone som hulkegråt. Jeg hadde ikke engang kommet hjem, jeg stod med koffertene utenfor Hotell Neptun ved byporten da jeg fikk nyheten.

I går ble høstferien ikke avsluttet, men påbegynt. Olia og jeg reiste til Kiev, og planen var at vi skulle videre til Krim med en gang. Med på Krim er det som i resten av Ukraina iskaldt for tiden. Vanligvis er det fortsatt greit å bade på Krim i begynnelsen av oktober, nå er det 14 grader om dagene der nede, og halvparten om kveldene. I Kiev er det frostnetter. Her er iskaldt.

Så etter en resolutt bestemmelse av moren reiser vi ”nikoda”, som betyr ”ingen steder”. Vi blir her i Kiev, i leiligheten i Petsjersk.

Det ble feiret med bedre middager, alltid flerretters til fest i Ukraina, vin og vodka. Mor og far til Olia var med, jeg og Olia var med, og lille Taias på ett år var med på sitt vis. Søster Tanja jobber til sent på kveld og rakk ikke festen før i alle fall jeg og flere med meg hadde sovnet. Olia kunne i dag morges rapportere at hun og søsteren hadde pratet sammen til klokken tre om natten, på søstres vis.

Den lille familien Iurzhenko har vært rammet av en del ulykker den siste tiden. Både moren og faren er det vi i Norge ville kalle førtidspensjonister, de ville hos oss vært uføretrygdet. I Norge utløser det rettigheter, i Ukraina utløser det uløselige vanskeligheter.

Det var ikke mulig å merke på dem. De så alle godt ut. De vender ikke klagene sine ut, og en uinnvidd ville på overflaten tro at alt stod godt til.

I går gjorde det også det. Som den eneste uten kjønns- eller sykdomsforfall var det jeg som ble satt til å tømme vodkaflaskene, og det var en oppgave jeg tok meget alvorlig.

Det var en spesiell dag i går, og det vil også bli en spesiell høstferie.

Chicago kaldere enn Sibir

Når jeg ellers ikke har noe å gjøre, hender det at jeg starter til GoogleEarth og gir meg til å surfe over verden ved bruk av satelittfoto og 3D-grafikk. Programmet var ypperlig allerede da det ble lansert i 2005. På den tiden var det omtrent bare USA og storbyer der borte som var å se ordentlig, og få av de funksjonene vi har å glede oss med i dag var på plass. Dette programmet var en avgjørende årsak til at jeg bestilte raskere internett.

Jeg har brukt GoogleEarth til å finne hoteller, til å lære meg hvordan verden henger sammen, til å klikke på Wikipedia-artikkel på byer, fjell, elver, bygninger, steder, innsjøer og alle typer områder, for å lære mer om ting jeg ikke vet noe om. Jeg har lastet ned bruttonasjonalprodukt for alle verdens land via FN sine sider, slik at jeg i samme slengen som jeg ser over verden, også kan se hvor fattige eller rike de forskjellige landene er. Det er som man tro, at Europa, særlig Vest-Europa, USA, Canada, Japan, Sør korea og Australia er rikt, mens resten av verden stort sett er fattig, med Afrika som fattigst av alle.

I fjor ble det også lansert værvarsling, med temperaturer over hele verden, og  skyformasjoner, og mulighet for å klikke på hvert enkelt sted for nærmere informasjon om været fremover. Selv i Bergen, hvor jeg bor, er denne nyttig for meg, da jeg ikke selv har gradestokk. Temperaturene ligger alltid inne, mens jeg har skrudd av skyene, for de sperrer for nedsikten når jeg flyr over verden. Temperaturene er kjekkest å følge med på nå om vinteren, hvor man kan se hvor kaldt det blir forskjellige steder i verden. I fjor var jeg ringside når landene i sentral-Asia, de gamle Sovjet-republikkene, hadde sin fryktelige kuldeperiode, der mange mennesker rett og slett frøys i hjel. Tadjikistan, Uzbekistan, Kirgistan og særlig Kasakhstan kan være iskalde land om vintern. Afghanistan er også overraskende kaldt, som også Iran er det, mens jeg visste fra før at Nord-Kina og Mongolia er kalde vinterland. Men at det det jevnt over skulle ligge mellom 20 og 30 grader minus, overrasket meg. Da gamle krigerne til Djengis Khan fikk visst herdet seg.

Men mitt område er nå en gang Russland, med lille Russland, Ukraina, i samme posisjon. Der er det ferden starter. Ukraina er slett ikke så ille, verken i år eller i fjor, der er vinteren ikke så helt ulik her i Norge, med mellom 0 og 10 grader minus som en regel. Russland klarer ikke å komme ned i temperaturene de hadde i 1941 og 1942, da Nazi-Tyskland invaderte landet, og i 1812, da det var Napoleons Frankrike som fikk møte den strenge, russiske vinteren. Vinteren de møtte var ikke lenger øst enn Moskva, og så lenge jeg har fulgt med, har det svært sjelden om noen sinne vært kaldere enn 20 minus i byer som Moskva, St. Petersburg (Leningrad) og Volgograd (Stalingrad), og heller nærmere 0, enn -10. Nå, for eksempel, er det -2 i Moskva, -4 i St. Petersburg og 0 i Volgograd. I boken Stalingrad, av Anthony Beevor, får man inntrykk av at det mellom slutten av september og så lenge slaget varte godt ute i februar, sjelden var mindre enn 15 minusgrader. Og vind.

Den virkelige kulden i Russland finner man jo ikke i Europeisk Russland, den er i Sibir, landområdet mellom Himalaya og Nordpolen. Få steder i verden er man lenger unna havet, dette er innlandsklima, og varme vinder fra sør må komme seg over verdens høyeste fjellkjede, mens kalde vinder i fra nord knapt møter et eneste høydedrag i den flate, Sibirske taigaen. Her skal det være kaldt, her husker man kanskje bilder fra skolebøker på barneskolen, der russiske lastebiler i Sibir må ha bål under motoren for at den ikke skal slukne, og hvis man skrur moteren av, kan man glemme å få den på igjen. I Novosibirsk, det nærmeste man kommer Sibirs hovedstad, den største byen, og den som ligger mest i midten av det veldige området, der er det nå 11 grader minus. Man skal ikke lenger tilbake enn en drøy uke, for å finne samme temperatur i Bergen. Og hadde jeg fanget gradene i går, så hadde temperaturen der vært -4, som den nå også er i Barnaul, skarve 190 kilometer lenger sydøst.

Både i går og i forgårs lå hele Sibir foran meg med temperaturer mindre enn 10 grader minus, by etter by, ingen over 20. Det var det derimot i den amerikanske midtvesten, i stader som Illinois, Iowa, Minnesota, Sør-Dakota og Nord-Dakota, med Chicago som den største og mest kjente byen (den ligger i Illinois, rett sør for Lake Michigan). Der var det 24 grader minus. Hele USA, omtrent, lå i kuldegrader, til og med nord i Texas. Sørstater som Tennessee, Kentucky, Nord Carolina, Virginia og Vest-Virginia lå med kuldegrader som godt kunne minne om redslene under den amerikanske borgerkrigen. Bare Florida var helt uten kuldegrader. Midtvesten i USA så ut som det var Sibir, mens Sibir kunne være hvor som helst i verden.

Nå ser det ut til å ha snudd, riktignok. Til og med Nord-Dakota, har grader rundt 0. Bare Minnesota og Michigan har steder kaldere enn minus 10. Chicago er -4. Det ser ut som det kalde været har gått østover. New York har nå 7 kuldegrader, og nord for New York e det bare tosifrede kuldegrader så fort man kommer litt unna kysten. Pennsylvania har også rundt 10 minusgrader over hele delstaten, den kjente byen Pittsburgh, i syd, har -8. Gamle, ærverdige Richmond, hovedstaden i Sørstatene under borgerkrigen, «By May the 10’th, Richmond had fell,» som Canadiske The band sier i klassikeren «The night they drove all dixie down», der vinteren var så beryktet i 1865, der er det nå -1. Richmond er i dag hovedstad i Virginia.

Og til sist: Det er ikke Sibir som virkelig er kaldt i Russland. Det er område som heter «Det fjerne østen føderale distrikt»  (Дальневосточный федеральный округ), og ligger mellom Sibir og Stillehavet. Det er et vanvittig stort område, sånn cirka 1000 kilometer øst for Bajkalsjøen, 500 kilometer nord, sånn omtrent, og hele veien til det arktiske hav og Stillehavet. Her er det iskaldt, nitrist og bekmørkt. Og aller, aller kaldest er det i Sakha-republikken, tidligere Jakusk, verdens største administrative område. Her ligger den kaldeste av alle byer av noenlunde størrelse, Jakutsk, med 186 000 innbyggere (det går raskt nedover, riktignok, min lonely planet fra 2006 oppgir 240 000). Bildene av lastebiler med bål under, er sannsynligvis fra denne byen, som altså ikke ligger i Sibir. Der er det nå 31 kuldegrader, en vanlig dag i januar. Det finnes imidlertid en enda kaldere by 650 km lenger nord, Oymakhon, heter den, der verdensrekorden for bebodde områder er målt med -71. Der er det nå 32 kuldegrader, men det er meldt -50 i natt, og det er slike temperaturer jeg pleier å finne der borte.

USA har jo mot dette Alaska å stille opp. Der ser det akkurat nå, slik ut:

Og slik er temperaturene i Alaska

GoogleEarth kan man laste ned gratis her, for den som ikke for lengst har gjort det.