Irina – 3 år

I dag ble lille Irina tre år. Bursdagen ble ikke som andre bursdager.

Det er storm og solskinn i livet til lille Irina vår om dagen. Hun er full i hodet av at hun blir tre år, uten at hun helt forstår hva det betyr, og så skal hun reise til Kiev. Det er det siste som er aller mest fantastisk. Hvert eneste fly hun ser på himmelen skal til Kiev, i følge henne, og det er tema i en rekke samtaler hun har. Skal vi ha litt humør og fart i henne, er det bare å spørre om noe med fly og Kiev, eller om noe av det som finnes i Kiev, så er hun i gang.

Babusjka ringte fra Kiev og gratulerte med dagen, vi gratulerte også med dagen, igjen og igjen, her hos oss, og spurte hvor gammel hun var. Til slutt sa hun tre, og kunne også fortelle at Tasia i Kiev, er åtte. Irina teller til ti, og lenger, og stopper å telle når hun har telt ferdig tingene, men hun har vel ikke ennå noe egentlig konsept om tall. Og hun forstår overhodet ingenting av at hun selv ble født, for tre år siden, Tasia for åtte.

Det er heller ikke nødvendig, i hennes verden.

Det var pakkedag for mama Olia, som alltid er litt urolig dager før avreise, så det ble lite med bursdagsmarkering utenom gratulasjonene. På kvelden reiste Irina og jeg til bestemor på Klepp stasjon, hun hadde nettopp kommet hjem fra Vilnius og halvmaraton. men stilte sporty opp for en liten bursdagsmarkering. Boller og brus. Også her var ikke bursdagen noe stort poeng for lille Ira, men hun så til å boble over av energi og forventninger over at hun snart skal reise til Kiev. For sikkerhets skyld rasket hun med seg et norsk flagg, til feiringen.

På vei hjem kjøre vi innom valglokalet vårt for at jeg skulle stemme. Det går an å si litt av hvert om valgkampen, og dekningen, og det er også ting å si om politikken og partiene, men selve valget, det er skikkelig. Her er det ingenting å ønske annerledes. Passe høytidsstund, passe enkelt, og også såpass uformelt at det ikke var noen problemer med å ta med Irina på runden av forheng, registrering og legging av stemmeseddelen i urnen. Det siste var det Irina selv som gjorde. Så nå har også hun vært med og stemt.

Hjemme sveivet Olia i stand en kraftig middag til seg selv, mens Irina tømte energi gjennom å slå ballong med meg. Jeg prøvde å få inn konseptet med telling, at vi skulle telle hver gang vi slo ballongen, og se hvor mange vi klarte. Til å begynne med forvekslet vår lille tre-åring litt, og trodde det var om å gjøre å telle generelt, så hun telte til ti før hun slo ballongen, men etter hvert kunne det se ut som hun fikk det inn, at tallet stod for et slag på ballongen. I hvert fall var hun ellevill, og gav mama Olia klar beskjed om at dette skulle hun slutte med, da hun forsøkte å fortelle meg noe. Det forstyrret.

Sedvanlig gikk vi ganske sent til sengs, den siste natten sammen i samme hus på en stund, og den siste natten sammen i dette huset på nesten halvannen måned. Irina og Olia skal være i Kiev helt opp mot den tillatte tiden, 89 av 90 dager, og de klemmer seg rett under 90, siden de kommer til Kiev like over midnatt natt til onsdag, slik vi også gjorde da vi reiste dit i sommer.

Kanskje går det mot flere bursdagsfeiringer for Irina, med gaver, lys og kake, men hun er ikke stor nok til å skjønne at dette er noe å savne. Hun er dessuten i storslag, og trenger ikke kake, brus og gaver for å ha fantastiske, supre dager. Men det hjelper at hun snart skal reise til Kiev.

 

Valget i Hellas som en uhyggelig påminnelse

I går viste det greske folket knyttneven i været til det europeiske establihsmentet. Det skulle ikke være så vanskelig å forstå dem. De må ta opp regningen for festen den greske eliten har hatt for seg selv, finansiert av lånte penger fra resten av Europa og verden. Den greske eliten løy om budsjettene sine, og skulle ikke være kvalifisert til å være med i eurosamarbeidet, så det er veldig forståelig at særlig tyskerne ikke er villig til å slette gjelden deres. Det greske folket vil ikke ta regningen. Det vil ikke tyskerne heller. Nå ser det ut til at det vil gå mot hardt mot hardt.

Det forholdsvis nye og ganske så venstreradikale partiet, Syriza, vant med overveldende margin. De får 149 av 300 seter i parlamentet, så vidt halvparten. På tredjeplass kommer Gyllent daggry, det nynazistiske partiet, med 17 seter. Også det nystartede partiet To elver og det høyrevridde partiet Uavhengige grekere (ANEL – grunnlagt 2012) gjør det bra, sistnevnte går sågar inn i en uvanlig koalisjon med det sosialistiske Syriza (det ytre høyre og ytre venstre finner sammen, historien har noen sånne eksempel), mens det gamle, ærverdige PASOK så vidt kom over sperregrensen.

Det minner litt om Ukraina. Folket stemmer ikke så mye inn de nye politikerne, som de stemmer bort de gamle. De nye politikerne kommer inn med løfter som vrenger og bryter med virkeligheten. Syriza og deres leder, Alexis Tsiparas, har lovet grekerne at gjelden deres skal bli reforhandlet, halvparten bli slettet, og at lønninger og pensjoner skal gå opp. Det greske folket skal få verdigheten tilbake. Fine løfter. Men pengene mangler for å få det til.

I Ukraina sitter også ledere med urealistiske mål. President Porosjenko og hans – foreløpige, merk det, foreløpige – allierte, statsminister Jatseniuk, har gått inn i full konfrontasjon med Russland, full krig med opprørerne i øst, og skal samtidig reformere landet, økonomien og det politiske systemet. Kan tro.

EU har kommet virkelig i klemme over alle disse tingene. De er en del av Ukrainas konflikt med Russland, selvfølgelig, de har vært med i forhandlingene og part av konflikten fra første stund, og de strever med å holde Hellas inne i valutaunionen, og opprettholde en levedyktig, felles økonomi. Samtidig er området inne i deflasjon, og har store problemer med å skape økonomisk vekst. Også EU finansierer seg med lånte penger, og såkalte «kvantitative lettelser» – eller pengetrykking, om man vil.

Det er ingen naturlov som sier at dette vil gå bra. Vi i Europa og særlig det vestlige Europa har skrytt av hverandre og nytt hverandre så lenge at vi har begynt å tro på vår egen illusjon. EU får fredsprisen av Norge, det europeiske prosjektet er vellykket, problemer blir overvunnet. Forhåpentligvis, får man si. Foreløpig opererer de radikale venstre- og høyrepartiene i Europa noenlunde innenfor demokratiets grenser, det er slett ikke sikket det vil fortsette slik. Et folk uten håp for fremtiden har det med å velge radikale løsninger, det har historien mange eksempler på, og deler av Europa siger i en farlig retning, mens andre deler av Europa later som om de ikke ser det.

Det er ingen enkle løsninger på de dype problemene Europa nå står oppe i. Det er et varseltegn når politikere vinner valg på uansvarlige løfter, når det er de kompromissløse som vinner frem, når man sier det folket vil høre, og ser vekk fra realiteter. Det går an å føle med det greske folk som stemte som de gjorde. Det er ikke deres feil, det er den politiske eliten. Slik er det også i Ukraina, som i så mange andre land. Det er en økonomisk og politisk elite som opererer langt over hodene på folket. Da er det ikke så rart at folket vil kaste dem bort, når regningen og opprydningen fra festen blir sendt nedover til dem. Men regningen forsvinner ikke av at man nekter å betale den. Man kan ikke la være å rydde ved å late som det ikke trengs.

I EU var det i dag planlagt hastesamtaler (emergency) over situasjonen i Ukraina, med eskaleringen i Mariupol og andre deler av Donbass. Dette møtet er utsatt til torsdag. I stedet skal man diskutere situasjonen i Hellas. Det var veldig gøy frem til 2014. Siden har det gått mye galt. 2015 har i sannhet ikke fått noen bra start.

Parlamentsvalg i Ukraina

I dag er det parlamentsvalg i Ukraina. Det ukrainske folk skal velge inn 450 representanter til den lovgivende forsamlingen, i Ukraina kalt Verkhovna rada.

Vinteren 2010 fotograferte jeg den ukrainske parlamenstbygningen, Verkhovna rada. Den ligger i Mariinskij-parken, på høydene på vestbredden av Dnjepr, mellom Lobanovskij-stadion og Arsenalnaja metrostopp. Det er fint å gå der, men parlamentsbygningen er selvsagt beskyttet av høye gjerder. Dette bildet er tatt mellom sprinklene.

Valget er ikke så veldig høyt oppe i vestlige medier. Selv en temperaturmåler som Google er langsom med å foreslå Ukraine Election 2012 når man skriver inn søkeord. Min ukrainske kone, som reiser til Ukraina i morgen, hadde ikke fått det med seg. Og brydde seg ikke særlig når hun fikk det. Hvorfor skulle hun? Det er svært lite sannsynlig at dette valget vil endre noe særlig på forholdene der nede.

Det går ikke bare på at det ledende Regionpartiet har lagt forholdene til rette for komfortabelt å vinne valget. Ved siden av de vanlige beskyldningene om valgfusk og bestikkelser, har de endret valgloven slik at halvparten av plassene blir valgt med vanlig flertallsvalg, den andre halvparten med delegater fra valgmannskretser. Det er den siste metoden som er gunstig for de største partiene, vinneren tar alt. Dette var en metode som også ble brukt ved valget i 2002. Det virket godt for Regionspartiet da.

Kontroversielle valglover kan være engasjerende når det står reelle og populære utfordrere opp mot makten som har etablert dem. I Ukraina finnes det ingen slike utfordrere. Vi i vesten har jo blitt litt glade i Timosjenko, og hennes Fedrelandsforbund, senest vist i det jeg vil kalle en famøs artikkel i The Guardian for et par dager siden. Med respekt å melde – det er hun ikke, som det også blir gjort artikkelforfatteren oppmerksom på i kommentarfeltet under. Timosjenko og hennes parti appellerer mer til vesten, enn til Ukrainere. Det var ingen merkbar endring på forholdene i landet mens disse satt ved makten. Det var bare andre som stjal penger fra budsjettet, som Ukrainere selv så omsvøpsløst formulerer det.

Jeg har skrevet litt om de politiske forholdene også i andre poster. Jeg er en stor optimist av natur, og var også optimist på Ukrainas vegne, før jeg lærte landet å kjenne. Hva som er årsaken til at jeg har blitt så pessimistisk på vegne av dette landet jeg har blitt så glad i, er at korrupsjon og uærlighet sånn gjennomsyrer hele systemet. Blant kriminelle, må man selv være kriminell for å vinne frem. Jeg har kort og godt ingen tro på at det i det landet skal dukke opp en ærlig og redelig politiker som i kraft av sin dyktighet skal bygge seg opp noen reell makt. Det vil ikke skje. Man kan like gjerne spå at en smart geit skal ta styringen i ulveflokken, for å formulere det i en russisk vending.

Valg i Russland

Det er presidentvalg i Russland. Og det kommer nok til å bli det siste på en stund. Reglene er endret, så det er valg hvert sjette år. Så når Putin nå vinner, kommer han til å sitte frem til 2018. Da er det meget mulig at han vinner en gang til, eller han har funnet en arvtager han frivillig gir makten til. Det er lite som tyder på at Putins regime – som har hatt makten siden år 2000 – skal gi den fra seg igjen. Slik er det det fungerer der borte.

Ved en feil ble innlegget lagret som kladd i stedet for postet. Så den blir hentet frem og redigert ferdig lenge etter at valget er over og resultatet kjent. Det ble ingen overraskelser. Putin vant med betryggende margin. Han fikk over 60 prosent av stemmene, godt over de 50 prosentene han måtte ha for å unngå en annen valgomgang, og selvfølgelig langt foran neste kandidat på listen.

Fra vesten kommer kritikken om at valget ikke var demokratisk. Det var det selvsagt ikke, det var russisk. Russland har aldri hatt noe ordentlig demokrati, og heller ikke noe egentlig i nærheten. Et vanlig mål for om en stat kan regnes som fungerende demokrati, er om det sittende regimet noen gang har tapt i valg, og frivillig gått av. I Norge og andre ekte demokratier er dette en selvfølge, det er ikke en gang et spørsmål om valgresultatet ikke skal bli akseptert. I Russland har det aldri noensinne skjedd at den som har hatt makten, har gitt den fra seg frivillig.

Det beste eksempelet er da kommunistene avholdt valg etter revolusjonskuppet sitt i 1917. De tapte valget, men beholdt makten likevel, og gikk til full borgerkrig mot motparten for å forsvare den. Fullt så vilt gikk det ikke for seg da Jeltsin overtok for Gorbatsjov. Riktignok var det valg, og riktignok flottet Jeltsin seg med demokratiske paroler og han kritiserte Gorbatsjov for ikke å være demokratisk nok. Men Jeltsin oppløste parlamentet, og han sendte tanks inn i Moskva og skjøt på dem som var uenige med ham. Ganske ulikt det Gorbatsjov gjorde i en parallell situasjon, da det var Jeltsin som stod på barikadene, og Gorbatsjov som kunne skyte ham ned.

Russland var ikke noe demokrati på 1990-tallet. Det var knapt nok en stat. Det var kaos. Overgangen fra planøkonomi til markedsøkonomi var en fiasko av monumentale dimmensjoner. Det er bare i Russland man kan feile så grandiost. Korrupsjonen florerte. Det har den alltid gjort i Russland, særlig i Sovjettiden. Men problemet ble noe mindre under Gorbatsjov, og mye verre igjen under Jeltsin. Politiet var gjennomkorrupt, og gav slett ikke den beskyttelsen man forventer i en fungerende rettsstat. De var en del av problemet. For å sikre lov og orden og beskytte egne interesser måtte man henvende seg til mafiaen. Det var dem som mot en klekkelig sum kunne garantere at butikken din stod trygt.

Putin overtok dette landet her ved århundreskiftet. Det var demokratisk valg, på russisk vis, full kontroll hos statsmakten. Likeledes gikk det i neste valg, og da Putin fulgte konstitusjonen og overlot makten til Medvedev i en periode. Presidenten kan bare sitte to perioder etter hverandre. Mens Medvedev var president, var Putin statsminister, en veldig synlig statsminister. Og nå er han president igjen.

Selv om dette er typisk for Russland og ingenting annet enn en forlengelse av en tradisjon de alltid har hatt, så er det kanskje grunn til å bli litt deprimert om man er glad i landet. Siden Putin satt første gang er presidentperioden forlenget, den er nå 6 år, slik at han over to perioder kan sitte til sammen 12 år. Det er frem til 2024. Putin vil kunne stivne i makten, som de gamle sovjetiske statslederne. Da han kom til makten første gang hadde han noe å bevise. Det har han ikke lenger. Nå ser det ut som det å holde på makten er blitt det viktigste. Stagnasjon er ikke et erklært mål, men det ligger der som det naturlige målet, siden fremgang vil det ikke bli, og nedgang er verre.

Ta for eksempel en ting som disse motkandidatene Putin hadde under valget. Selv jeg ville stemt for Putin i dette selskapet. De nærmeste rivalene, eller hva man nå skal kalle dem, «de mest seriøse» blir i hvert fall helt feil, det er bajasen, ultranasjonalisten Sjirinovskij og kommunisten Zjuganov. Ingen av dem vil du ha til å styre et land. De to andre var Putins tidligere venn, Sergej Mironov, og Russlands nåværende venn, Mikhail Prokhorov. Sistnevnte er en av Russlands aller rikeste menn, og som hos alle Russlands rikinger er pengene tjent på det ville 90-tallet, da det var plent umulig å slå seg opp på redelig vis. Men det var gode muligheter for skruppelløse kjeltringer. Vi har sett hvordan det gikk med en av dem, Mikhail Khodorovskij, da han utfordret Putins maktapparat. Khodorovskij sitter i dag i fengsel, høyprofilert, og selskapet hans, Yukos, er revet fra hverandre etter russiske rettsprinsipper. Altså: Retten er hos den som har makten. For meg er det utenkelig at en luring som Prokhorov har utfordret Putin uten enten å være sikker på å vinne, eller det er avalt spill. Jeg går for det siste, underbygget av det at Prokhorov ikke er i nærheten av å vinne, og at han ikke med et eneste ord har kritisert Putin gjennom hele valgkampen.

De egentlige motkandidatene er satt ut av spill før valget kom i gang. Man har denne elegante regelen, to millioner underskrifter. Det er kravet for å få lov til å stille. Det er statsmaktene som kontrollerer underskriftene, altså Putins menn, og da kan man lett og greit avvise enhver brysom kandidat med at underskriftene ikke er ekte. Hvem gidder vel kontrollere? Og hvordan skal man gjøre det i praksis? To millioner er nesten halve Norges befolkning.

Så er det alle formene for valgjuks. Det blir knapt forsøkt skjult. Og det er en vanvittig åpenhet i ting som ikke er viktig, som for eksempel det absurde webkameraet i alle valglokaler, og film som skal bli tatt vare på i 500 år. Hvem forsøker man å lure? Og hvorfor ha juks på toppen, når det allerede i det lovlige jukset lenger nede i systemet allerede er garantert at Putin vil vinne?

Det er skumle greier. Putin er blitt konform med makten. Protestene i storbyene plager ham selvfølgelig, det samme gjorde utbuingen han nylig opplevde. Det er klart for ham at han ikke har den samme støtten han hadde før. Og selv om han er en mann etter russisk stil, han liker harde virkemidler, så er han ikke i posisjon til å sende militæret etter demonstrantene. Han kan banke dem opp, men han kan ikke skyte dem. Sånn har også det russiske samfunnet blitt noe utviklet.

Presidentvalg i Ukraina

I går ble andre runde i presidentvalget i Ukraina holdt. De to gjenstående kandidatene, Julia Timasjenko og Viktor Janukovitsj, konkurrerte om hvem som til slutt skulle få den nødvendige majoriteten av stemmene, og med det bli president i Ukraina for de neste fem år. Første runde skrev jeg om i posten Første runde av presidentvalget i Ukraina, fra 17. januar i år. Den gang skrev jeg om oransjerevolusjonen i 2004, og hvordan jeg opplevde den, og jeg skrev også litt om hvordan det siden gikk med heltene og skurkene fra den gang. Det er også historien om hvordan jeg gikk fra å være optimist til pessimist med tanke på Ukrainas fremtid. Denne posten skal ikke handle så mye om de forskjellige presidentkandidatene og resultatet av valget, det og dem kan dere lese om andre steder. Her skal jeg forsøke å skrive litt om hvordan det ukrainske politiske systemet fungerer.

Årsaken til at jeg velger en slik vinkling er at jeg har registrert norske medier allerede har brukt flere av poengene jeg tenkte å bruke. Ved tidligere valg i Ukraina har mediene her vært ganske tendensiøse i presentasjonen av de to blokkene, kort fortalt har den ukrainsk-nasjonalistiske, vestlig og Europa-orienterte vestlige delen blitt sett på som helter for fremtiden, mens den russisk-vennlige østlige delen har blitt sett på som skurker fra fortiden. Julia Timasjenko har vært heltinnen, mens Viktor Janukovitsj har vært skurken, og så sent som i dag kunne Bergens tidende melde i åpningen på sin ellers fyldige artikkel fra valget at «den volds- og ransdømte presidentkandidaten Viktor Janukovitsj» lå an til å vinne. Julia Tumasjenko ble presentert uten slike godt fargeleggende adjektiv, hun var her bare Julia Timasjenko (de kunne kanskje prøve seg med «vakre», for å fullføre helte- og skurkerollene?). Om hun ikke nettopp er dømt, så er hun i det minste beskyldt for ran, og det såpass alvorlig at hun har sittet i fengsel i en måned under etterforskning. Det er også i en atskillig større størrelsesorden enn Janukovitsj. Denne informasjonen er nå lett tilgjengelig på forskjellige nettsteder, og har også kommet frem i sendingene jeg har hørt på NRK.

Først en kort historisk gjennomgang.Ukraina fikk sin frihet i 1991, erklært på nasjonaldagen 24. august, oppnådd med den formelle oppløsningen av Sovjetunionen juletider samme år. Det var en umoden nasjon, forrige gang landet var fritt het det allerede Russland, dette var i middelalderen hvor Kiev var hovedstaden i det første russiske riket. Siden har Ukraina alltid vært underkuet, stort sett under Russland, men også under Polen, Litauen, mongoloer og for kortere stunder også andre. Andre land har nasjonalromantikk og frihetskamp, når Ukraina skal komme opp med tilsvarende, er det små saker. Selv da nasjonalromantikken blomstret på 1800-tallet skrev ukrainske diktere og forfattere stort sett på russisk, og elsket Russland. Et unntak er den store nasjonalpoeten Taras Sjevtsjenko, som har fått både et universitet og en hovedgate oppkalt etter seg, han skrev sine tekster på ukrainsk, før det ennå var et skriftspråk som het ukrainsk. Men han skrev på russisk også, og dermed skulle vi vel ha fått plassert ham i forhold til våre egne språkkjempere, vi kan vel tenke oss Aasen, Vinje eller Garborg skrive noe som helst på dannsk. Når det gjelder frihetskamp var det noen antydninger i tiden etter første verdenskrig, hvor flere nye nasjonalstater oppsto i Europa, og det russiske imperiet var i full krise med borgerkrig og kaos på vei mot opprettelsen av Sovjetunionen. I Sovjettiden var det antydning til ukrainsk nasjonalisme under andre verdenskrig, men den kan slik jeg se det ikke måle seg mot nasjonalismen i for eksempel de baltiske landene, og den hadde det problemet nasjonalisme får i Ukraina, det er rett og slett for mange der som er glade i Russland, som føler seg som russere, og som er russere. Det var heller ikke Ukraina som ledet an i oppløsningen av Sovjetunionen, de gjorde der lite fra eller til.

Den unge nasjonen var kastet ut i friheten slik man blir kastet på sjøen, før man kan svømme. De aller fleste velfungerende demokratiene her i verden har gått gradene fra ulike former for monarki med ulike styrkegrader av parlament, før det etter krav fra folket har latt parlamentet overta makten, og kongen bli avsatt eller redusert til en praktfigur. Ukraina fikk sin frihet direkte til demokratiet. Det var ingen der som visste hva demokrati egentlig var for noe, eller hvordan det skulle være. Derimot var det mange som så at det nye systemet, hva det enn måtte bli, gav gode muligheter for personlig vinning.

De første presidenter og den første konstitusjonen

Det tok fem år fra frigjøringen til Ukraina fikk sin første selvstendige konstitusjon. Frem til da hadde landet bare vært styrt videre med konstitusjonen fra Sovjettiden gjeldende, riktignok med atskillige tillegg og endringer, men likevel altså laget for å være en uselvstendig republikk under en kommuniststat. President i denne tiden var Leonid Kravtsjuk, en mann som på engelsk wikipedia er sitert med å ha beskrevet seg selv som en mann som går uten paraply i regnvær, fordi «han foretrekker å sli mellom regndråpene».Poenget er at han er konfliktsky og flink til å åle seg, akkurat de egenskapene som trengtes for en politisk karriere i de kaotiske årene etter Sovjetsammenbruddet. Det var en katastrofe for Ukraina, selvsagt, og den mest forhatte av alle perioder for de ukrainere jeg har kommet meg i posisjon til å snakke med. Det var i denne perioden de statsteide sovjetselskapene ble privatisert, og som i Russland, var det en håndfull oligarker som sikret seg det meste i egne hender. Ukrainere vil kalle det med sitt rette navn, verdiene ble stjålet. Nasjonalistiske ukrainere vil legge til at det var jøder som gjorde det, og det vil være et utsagn med god blanding av sannhet og antisemittisme.

Konstitusjonen av 28. juni 1996 ble til etter fem års arbeid fra en spesielt oppnevnt komite. Komiteen var opprettet av nasjonalparlamentet, som i Ukraina heter, Verkhovna rada (høyeste råd). I mellomtiden hadde Leonid Kutsjma blitt president, han var statsminister under Kravtsjuk, og vant presidentvalget mot nettopp denne. Om Kutsjma er min ukrainske kone meget positiv, hun sier han stjal 900 milloner dollar fra budsjettet, det er minst av alle, og dessuten var han kulturell og dannet. De er ikke storforlangende. Med til historien hører også at under Kutsjma fikk økonomien i Ukraina et voldsomt oppsving, som ikke behøvde å bety så mye mer enn at folk begynte å få utbetalt lønningene sine, og at det ble mulig for den jevne ukrainer å kjøpe seg mat og spise seg mette. Det er nå en gang dette som er det viktigste her i verden, så får det heller våge seg at vestlige, demokratiske verdier gikk det nedover med. Pressefriheten ble innskrenket, korrupsjonen økte og det forekom også flere voldsepisoder og dødsfall staten og presidenten virket til å være litt for innblandet i. Men det var altså ikke verre enn at president Kutsjma ble gjenvalgt i 1999, etter fem år, som den nye konstitusjonen sa det skulle gå mellom hver presidentperiode.

Den nye konstitusjonen, eller konstitusjonen i Ukraina

Med konstitusjonen av 28. juni 1996 ble Ukraina etablert med styreformen semipresidentalisme, som det vel blir kalt i samfunnsvitenskapene. I denne styreformen er den utøvende makten i varierende grad delt mellom presidenten og statsministeren, eller presidenten og regjeringen hans, om man vil. Systemet er slik at folket velger både presidenten og nasjonalforsamlingen, mens regjeringen blir valgt av presidenten, og står ansvarlig for parlamentet. Wikipedia har et flott kart over hvilke stater som hører til hvilken styreform her og en fyldig opplisting her, slike oppslag og lister er nettleksikonet gode på. Ukraina faller som man ser i selskap med Russland, Romania, Finland, Kroatia og Frankrike i Europa, ellers er Pakistan, Egypt og Algerie verdt å nevne som stater med denne styreformen.

Som man lett kan tenke seg blir systemet problematisk når folket velger forskjellig for presidenten og nasjonalforsamlingen, slik at de to representerer hvert sitt ståsted i politikken. Da må regjeringen utnevnt av presidenten stå ansvarlig for en nasjonalforsamling med et annet syn på tingene enn presidenten som har valgt den. I noen land har man løst dette noenlunde ved å la presidenten ta seg av utenrikspolitikken og forsvaret, mens statsministeren tar innenrikspolitikken, slik som for eksempel i Finland. Hvis ikke kan man enten få en fruktbar situasjon der president og nasjonalforsamling holder hverandre godt i ørene, og må jenke seg for å finne kompromiss og mulige løsninger. Eller man kan få en fastlåst situasjon, der president og nasjonalforsamling står steilt mot hverandre.

Ukraina har valg til både til nasjonalforsamlingen Verkhovna rada og for presidenten hvert femte år, etter at valgperioden for Verkhovna rada ble endret fra fire til fem i 2004. Presidenten kan også kalle til ekstravalg for Verkhovna rada, men valgdeltakelsen må da være på minst 50 % for at valget skal være gyldg. Dette ble gjort både i 2006 og i 2007, etter at det forrige regulære valget til Verkhovna rada ble holdt i 2002, og gav en nasjonalforsamling som det var mange problemer med, særlig etter oransjerevolusjonen i 2004. Valget i 2006 ble også gjort etter noen endringer i valgloven, deriblant at man skulle velge på partier heller på personen, og at representasjonen skulle bli jevnt fordelt for alle partier som fikk over 3 % av stemmene, i stedet for delvis representasjon etter region og tyngde på stemmeseddelen. Ukraina har altså prinsippet om èn person, èn stemme fullt ut. Valget i 2007 ble holdt etter den politiske krisen det året, da samarbeidet mellom Julia Timasjenko og Viktor Jusjenko – heltene fra oransjerevolusjonen – brøt fulltstendig sammen.

Situasjonen etter valget i 2010

Alle internasjonale og nasjonale medier melder nå at Viktor Janukovitsj har vunnet valget, og at ingen valgobservatører – verken ukrainske, russiske eller utenlandske – har noe å utsette på gjennomføringen. Den eneste som har snakket om noe annet er Julia Timasjenko selv og hennes leir, de snakker om at de har foretatt en parallel opptelling som viser et annet resultat. Ingen valgobservatør har lagt merke til en slik parallel opptelling. Hun ser ut til å søke mot en situasjon der hun får til en ny oransjerevolusjon, men hun skal etter min mening være forsiktig så hun ikke blir stående igjen som en simpel skurk som forsøker å jukse seg til et resultat hun ikke oppnådde på ærlig vis. Opinionen har nå en gang en tendens til å sympatsiere for den som ser ut til å drive med rent spill.

Jeg tror ikke noe på at hun kommer til å gå til rettssak for å få endret valgresultatet, slik enkelte medier har snakket om. Det er enkel realpolitikk, sjansene for å vinne er små, og hva hun har å tape er enormt. Hun bør innrømme nederlaget, og søke å manvørere seg i den nye situasjonen. Det kommer hun også til å skjønne selv, og den samme meldingen kommer hun til å få fra rådgiverne sine. Hun har sondert terrenget, og det viser seg å ikke åpne for noen ny revolusjon og helterolle for henne nå.

Viktor Janukovitsj har kommet tilbake etter det ruinerende valgnederlaget i 2004. Det er ikke mye som er verre enn både å tape valget, og bli tatt for juks samtidig, åpenbart synlig for en hel nasjon og en hel verden. Men nederlaget var nok tydeligere i vestlige øyne enn i de ukrainske. Det ble nå en gang holdt en ny valgomgang den gang i 2004, og i den fikk nå en gang Janukovitsj på ny en betydelig del av stemmene. Resultatet var i følge Wikipedia 52 % for Jusjenko og 44,2 % for Janukovitsj. Men også etter dette ledet Janukovitsj det største opposisjonspartiet, Партія регіонів, som det heter på ukrainsk, eller «Regionpartiet» på norsk. Allerede i 2006 vant dette partiet parlamentsvalget til Verkhovna rada, og også i 2007 ble dette partiet det største med 34,4 % av stemmene. Men blokken til Julia Timasjenko er derimot sterkere, og dermed er det hun som er den sittende statsministeren.

Situasjonen i Ukraina er dermed på ingen måte avklart. De bitre rivalene i presidentvalget skal nå fungere som president og statsminister i et system der de to har ganske så fordelt makt. Om Janukovitsj forsøker å utpeke en ny regjering, vil blokken til Timasjenko i Verkhovna rada selvfølgelig legge de nødvendige hindringer i veien for at det skal skje for mye til hans fordel. Janukovitsj har også uttalt at Timasjenko vil bli sittende inntil videre.

Denne umulige kombinasjonen skal altså styre et land der 84 % av befolkningen i følge en undersøkelse ikke stoler på dem som lager lovene. Den samme undersøkelsen viser at 78 % ikke stoler på regjeringen, og 76 % ikke stoler på politikiske partier.  Med svart russsk humor vil man også si at resten av dem sannsynligvis er politikere.

Presidentvalg i Ukraina

Første runde av presidentvalget i Ukraina

For fem år siden var jeg på juleferie hjemme på Ganddal, og kunne se på TV ukrainske demonstranter samle seg på det jeg nå vet er Majdan Nezavisimost, eller uavhengighetsplassen, i Kiev, og protestere mot valgresultatet i det ukrainske presidentvalget den gangen. Jeg var en av dem som var ganske revet med og som heiet på oransjerevolusjonen. Jeg var ganske godt belest i fløyelsrevolusjonene som feiet over Europa i 1989, og var veldig oppmerksom på det at når bare folket samler seg i gatene og protesterer, er det svært vanskelig for en sittende makt å undertrykke dem. Teori og praksis tilsier at slike demonstrasjoner må imøtekommes eller slås ned med hard hånd, og hvis de blir imøtekommet, skal det mye til at det sittende regimet ikke skal falle. Historien er full av eksempler, og jeg pleier å si det slik at om politiet (eller militæret) ikke griper inn, og folket holder ut, så vil protestene lykkes.

Den gang i 2004 var det protester mot valgfusk. Det var den russiskvennlige Viktor Janukovitsj som offisielt hadde vunnet valget, men folket fant seg ikke i dette resultatet, og anklagene om valgfusk har vel også siden blitt bekreftet. Helten i dramaet – ved siden av folket, selvsagt, som holdt ut dag og natt i strenge kuldegrader i sentrum av Kiev – var Viktor Jusjtsjenko. Han ville ta Ukraina i en mer europeisk og demokratisk retning, og han var for sikkerhets skyld også forsøkt forgiftet, med den type gift russisk hemmelig politi (eller hva man skal kalle det) har hatt for vane å bruke. Han vant enorm sympati over hele verden. Og protestene vant også frem. Det var Jusjenko som den gang endte opp som ukrainsk president, og Janukovitsj måtte trekke seg i vanære.

Maidan Nezavisimost i Kiev en gang det var mer solskinn

Det har rent mye vann ut i Svartehavet siden den gang. Begeistringen over protestene og seieren de førte til hadde knapt lagt seg, før de som kunne litt om denne Jusjenko kom på banen, og kunne fortelle litt om hvem han var, og hva han stod for. Jeg husker spesielt jeg leste en artikkel der en som hadde møtt ham karakteriserte ham som en av de mest anonyme, tafatte og kjedelige mennesker han noensinne hadde møtt. Det var for denne personen ikke til å tro at det var Jusjtsjenko som skulle skape begeistring og fremtidstro over Ukraina, han hadde jo verken karisma, talegaver eller særlig med politisk talent. Han hadde bare det lykketreff å bli forgiftet, kan man nesten si.

2004 var første gang jeg reiste til St. Petersburg på russisk språkkurs. I 2005 reiste jeg til Moskva, før jeg hadde en pause i 2006, og på ny reiste til Minsk og Kiev i 2007.  I 2008 reiste jeg over Russland med den transsibirske jernbanen, og i 2009 giftet jeg meg i Kiev. I løpet av disse årene har jeg lært en god del mer om hva politikk i Ukraina egentlig er for noe. Da jeg var begeistret i 2004 glemte jeg en av de andre erfraringene med slike protester, og det er at selv om regimet faller og folket får viljen sin, så fører det sjelden til den gleden man hadde forventet. Drømmer blir ikke oppfylt så lett, selv om det kan se ut som om  de blir det. En av de viktigste erfaringene Ukraina har gjort i løpet av disse fem årene, er at det har mistet alle illusjoner.

Skeptikerne til Jusjtsjenko hadde helt rett i at han slett ikke var mannen som kunne føre Ukraina videre. Vi i Vest-Europa har jo alltid lett for å glede oss over for at resten av verden tar etter oss, ønsker seg inn i våre forsvarsallianser og påberoper seg et ønske om vår type demokrati og vår velstand. Men Jusjenkos vending mot Europa har vist seg vel så undertrykkende og diskriminerende som Janukovitsj’ vending mot Russland. Ukraina er for eksempel tospråklig, her snakkes både russisk og ukrainsk, men det er kun ukrainsk som er offisielt språk, hvilket fører til at store deler av befolkningen ikke får offisielle dokumenter på sitt morsmål. I Kiev ler de av hvordan de skriver alle dokumenter på ukrainsk, men diskuterer dem på russisk. Russisk er det eneste språket som blir snakket, ukrainsk det eneste som blir skrevet.

Forholdet mellom Ukraina og Russland er svært komplisert, det enkleste man kan si om det er et hat-kjærlighets forhold, og det å orientere seg mot vesten i stedet for mot moderlandet Russland, er svært kontroversielt for svært mange innbyggere i landet. Vi i vest burde kanskje være litt forsiktige med å ukritisk applaudere en slik tilnærming.

Ukrainerne selv har i alle fall fått nok, og stemmer Jusjtsjenko ut av valget med en oppslutning som gjør at han nesten havner i den store sekken «andre» på oversiktsmålingene. Det er den gamle skurken Janukovitsj som vinner, i alle fall nå i første valgomgang, og hva valgfusket i 2004 enn må ha bestått i, så er han i alle fall nå noenlunde tilgitt.

Alle er upopulære

Den tredje av de såkalt store, altså de vi her oppe i Norge har fått med oss, om vi følger sånn noenlunde med, er Julia Timasjenko. Hun har også lett for å bli populær i vesten, lys og fin og med en karakteristisk flette det er lett å huske, og dessuten er det jo for oss artig med en kvinne midt i mannsdominerte Ukraina. Hun er fungerende statsminister i landet, i en koalisjonsregjering der også Jusjenko og hans blokk har vært med lite grann, men hvor samarbeidet har brutt sammen flere ganger, og vennskapet de to viste for verden under oransjerevolusjonen, trygt kan sies å være borte nå.

Ingen av disse tre såkalte store er noe særlig populære blant befolkningen. De som følger med på NRKs utenrikssendinger får lett med seg at det alltid er noen som er «protiv vsjekh», det vil si i mot alle, og akkurat dette inntrykket er det også jeg har fått, med alle (de få) jeg har snakket med. Når man lanserer politikk og politikere som samtaleemne for ukrainere, ender man som regel opp med høre alt det kriminelle alle politikerne har gjort. Og de har som regel verre ting å komme med at de har endret bruksmåte for ulike småhus og stabbur på gårdsplassen uten å melde fra, presidentfavoritt Janukovitsj er for eksempel straffedømt for voldtekt. De blir også alle sammen beskyldt for å stjele fra budsjettet, og i et land som har gått fra noen og femti til hundre og noen og femtiende plass på listen over verdens minst korrupte land, så er det klart at beskyldningene nok har noe med seg.

Jeg ser også ut i fra listen at det er ingen jeg kunne være i nærheten av å ha stemt på. Det finnes ingen gode kandidater. Og slik det politiske systemet er nå, skal det mye til for at en god kandidat noen gang skal klare å komme seg frem. Det er nemlig urent spill, bestikkelser og beskyldninger som vinner frem, i tillegg til kjennskap og vennskap, selvfølgelig. I 2004 var jeg ganske optimistisk over Ukrainas fremtid. Nå er jeg ganske pessimistisk. Kanskje skyldes det at i løpet av de fem årene som har gått siden sist har blitt mer av en (russisk-)ukrainer, og mindre av en nordmann. I hvert fall når det dreier seg om Ukraina, og Russland.

Valg09

Det er valg i dag. Jeg har avgitt min stemme i stemmelokalet i gymsalen ved Nordnes barneskole her i Bergen, og jeg er egentlig ganske spent og kommer til å bruke kvelden på å følge med på hvordan det kommer til å gå.

Valg i Norge er jo ikke av det aller mest spennende. Til det er partiene i Norge for like, og betydningen Norge har i verden for liten. Det vil ikke forandre noe særlig om det blir det ene, eller det andre. Vi har nå hatt fire år med en flertallsregjering bestående av Arbeiderpartiet, Sosialistisk venstreparti og Senterpartiet, men det er ikke så veldig lett å peke på konkrete forskjeller fra den forrige regjeringen bestående av Høyre, Kristelig folkeparti og Venstre. Og forskjellene kan etter min mening bedre forklares med at budsjettene har blitt så mye større, vi har hatt mer penger å ta av, rett og slett, enn at fordelingen har blitt så veldig annerledes. Det er som kommentatorene sa da det forrige budsjettet ble lagt frem i fjor høst, at det er vanskelig å være kritisk til et slikt budsjett, der det blir mer penger til absolutt alt og alle.

På den annen side er det i kveld det skal avgjøres hvordan Stortinget skal se ut de neste fire år. Og siden vi har parlamentarisme i dette landet her, så vil dette også avgjøre hvem som skal sitte i regjeringen.

Jeg tror vår neste regjering blir en Arbeiderpartiregjering som må søke støtte fra sak til sak. Jeg tror ikke venstresiden med AP, SV og SP blir stor nok til å ha flertall alene, og høyresiden vil ikke klare å danne regjering, siden man på den siden holder på med å skrive garantier mot hverandre. Venstre velger heller Arbeiderpartiet enn Fremskrittspartiet, og Fremskrittspartiet svelger heller Arbeiderpartiet enn en borgerlig regjering der de ikke er med selv. Så da blir det Arbeiderpartiet som er rimelig greit for alle. De er jo ikke nettopp revolusjonære lenger.

Det blir uansett spennende å se hva som blir vår nye regjering, og hva som  blir vår nye sammensetning på Stortinget. For dem som blir misfornøyd, er det fire år å vente til neste gang og muligheten for endring.

*

Nå er klokken litt før midnatt, og valgresultatet er langt på vei klart. Det har en del overraskelser, hvorav den største må være at Venstre kommer under sperregrensen, og Lars Sponheim ikke kommer inn på Stortinget. Det må vel kunne kalles en dundrende fiasko. Venstre mister ikke bare stortingsrepresentantene sine, men også partilederen sin, for Lars Sponheim har trukket seg. Først annonserte han at han trekker seg til våren om han ikke kommer inn på Stortinget, så har han sagt han trekker seg uansett med disse dårlige resultatene her. Det kan vel umulig være særlig gjennomtenkt? En erfaren politiker som Sponheim skulle vite bedre enn å ta sånne avgjørelser – og annonsere dem – i øyeblikkets rus.

Etter min mening har Venstre seg selv å takke. For velgere som har ønsket å skifte ut regjeringen, har Venstre blitt umulig, siden de så sterkt som det er mulig å gjøre det, har garantert for at de velger AP fremfor en borgerlig regjering med FRP. Sponheim har fremstått som veldig selvsikker og brautende når han har gjort dette, men alternativet Venstre, KRF og Høyre har vært helt urealistisk, og Venstre, KRF og Senterpartiet enda mer urealistisk, så Venstre har endt opp med et parti som ikke ønsket å sitte i regjering. Hva skal de da få stemmer for? Sponheim og  Venstre har fått en velfortjent smekk.

Vinnerne av valget var de store og tradisjonelle partiene Arbeiderpartiet og Høyre. De to store har samlet inn velgere for hver av blokkene. Med å stemme Høyre var man sikrest på at man stemte på et parti som ønsket å skifte ut regjeringen, mens Arbeiderpartiet har vist seg som et stødig og godt parti med mange gode ministere i regjering, det blir aldri noe tull med dem. Tapere har blitt miljøpartiene. Ved siden av Venstre har også SV gått kraftig tilbake, og andre markante miljøpartier har heller ikke gjort det særlig skarpt. Kanskje er ikke folket så miljøivrige som miljøforkjemperne og mediene vil ha oss til å tro?

Selv om det blir rødgrønt flertall, er det endringer i styrkeforholdet, så det må vel også bli noen endringer i regjeringspolitikken og i ministerfordelingen? Det blir spennende å se hvordan det går. Det er egentlig ganske kjekt med valg, og med politikk, selv i et så lykkelig land som Norge.

Valg i Irak

I sin utmerkede novelle «Attalea Princeps» – som er å finne i den like så utmerkede samlingen, Russland forteller, tilgjengelig i alle større, norske bibliotek – skriver den russiske forfatteren Vsevolod Mikhailovitsj Garsjin (1855-1888 ) om en palme fra Karibien som blir importert til Russland for å bli dyrket der. Planten blir satt inn i et drivhus, der den blir den store attraksjonen. Bestyreren av drivhuset er mektig stolt over palmen som han har klart å dyrke den, og viser frem den for å vise frem seg selv. Han har gjort alle råd og tips til skamme, og bevist at en Sør-Amerikansk palme også kan bli dyrket i Russland. Garsjin gjør et briljant fortellergrep i denne korte novellen, og skriver også historien fra palmens synsvinkel. Den er forferdelig ensom og ulykkelig, både over å bli fjernet i fra sitt vakre og varme hjemland, og over å bli satt alene i et glasshus der den ikke får godt stell i det hele tatt. Det er en plante som elsker friheten, og den bestemmer seg derfor for å trosse de elendige vekstvilkårene og vokse gjennom taket, og ut i det fri. Den veldige veksten gjør bare suksessen til bestyreren enda større, og i en nydelig veksling av synvsinkler ser vi hvordan bestyreren skryter av treet han har fått frem, og treet fortvile over løgnene til bestyreren og over at denne tar æren for dets heroiske innsats.

Lignende er det også i Irak. USA gikk til krig mot i Irak i 2003 for å få fjernet Saddam Hussein og innføre demokrati som et av flere tvilsomme mål, og det har lenge sett ut som USA bare gjorde vondt verre i et land der det vonde altså var ille nok til at USA gikk til krig for å få det vekk. Det kunne være en god lærepenge for USA om de mislyktes fullstendig der nede, slik at de dempet sin veldige tro på at de kan løse hver krise i verden ved å angripe den og knuse den.

Men så er det denne flotte novellen til Vsevolod Garsjin. Det er viktigere at det går bra i Irak, enn at USA får en lærepenge. Og det er ikke mye som ville være mer gledelig, enn om Irak som i alle fall under Saddam Hussein og også tidligere var en upålitelig og truende maktfaktor i det allerede urolige Midtøsten, om Irak kunne bli et noenlunde stabilt demokrati som fulgte internasjonale spilleregler. USA ville som den motbydelige bestyreren trå frem og selv ta æren, «hva var det vi sa?» og det ville være like usmakelig som når bestyreren gjør det. Om det går bra i Irak, er lykken bedre enn forstanden. Historien har ikke mange eksempler på at vold og krig har vært effektiv for å stanse vold og krig, men den har mange eksempler på det motsatte.

Valget i dag er det andre siden USA under George Bush erklærte krigen for vunnet, og oppdraget utført. Siden den gang har USA mistet flere soldater, enn de mistet mens oppdraget pågikk, og denne erklæringen er på vei inn i historien som en av de mest pinlige noen statsleder har sagt, og ment. Det første valget i 2005, og avslørte at USA grovt undervurderte vanskelighetene med maktvakumet etter Saddam Hussein og problemene med at de som en fremmed og forhatt makt påtvang Irakerne et styresett de aldri selv hadde bedt om. De undervurderte også grovt motsetningene Saddam Hussein og hans Bath-parti hadde undertrykket.

Valget i 2005 ble preget av vold, uroligheter og av at store grupper slik som sunni-muslimene boikottet det. Resultatet var naturligvis at Shia-muslimene fikk makten, også i områder som var dominert av sunnier, og med et allmektig USA i ryggen kunne også makten bli håndhevet. Det forsterket konfliktene, det øket hatet mot USA og regimet det hadde innført, og det førte til mer vold, bombeangrep og drap som etter at Saddam Hussein ble fjernet har hørt til dagens orden i Irak. Det hører med til historien at Sunni-muslimene dominerte under Husseins regime, til tross for at de er et mindretall i staten.

Det er større optimisme knytet til valget i dag. Sunni-muslimene er ventet å delta, og det er ventet mindre opptøyer og vold enn sist gang, skjønt det allerede rapporteres om at folk er blitt skutt og drept i forbindelse med valget. Men større valgoppslutning vil i det minste gi større legitimitet til resultatet, og det vil dermed ikke være så lett å samle støtte til væpnet motstand. Om lokalvalget i dag går bra, vil det også virke optimistisk for nasjonalvalget i november.

Men det er ennå langt frem.

Og enden på historien om «Attalea Princeps», var at palmen til slutt vokste gjennom taket, og øyeblikkelig døde i kalde Russland.

Barack Obama blir USAs 44 president

Den 22. president var Grover Cleveland fra 1883 til 1887, og han satt også som den 24. president fra 1891 til 1895, slik at det med George W. Bush Jr. har vært 43 presidentperioder og 42 presidenter siden George Washington vant med 100 % av stemmene i 1789. 15 av presidentene har vært demokrater, 18 har vært republikanere. Den første demokraten var president nr 7, Andrew Jackson, som satt i to perioder fra 1829 til 1837. Den første republikaneren var Abraham Lincoln, president nr 16, som satt fra 1861 til 1865. Siden 1853 med president nr 14, Franklin Pierce, har det bare vært demokrater og republikanere i presidentstolen. Den siste som var noe annet, var Milard FIlmore, som satt fra 1851 til 1853 og tilhørte det gamle partiet Whig.

Barack Obama blir den første presidenten med afrikansk opprinnelse. Han blir også med sine 47 år en av de aller yngste, tangert med kjente presidenter som Ulysses Grant (1869-1977) og Bill Clinton (1993-2001), men tre år eldre enn demokraten John F. Kennedy (1961-1963), og fire år eldre enn republikaneren Franklin Roosevelt (1933-1945). Hadde John Mc Cain vunnet, ville han med sine 72 år blitt den eldste noensinne, to år eldre enn republikaneren Ronald Reagen (1981-1989).

Den amerikanske valgkampen i år har fått en bent frem utrolig interesse, både i USA og i resten av verden. Først fulgte vi alle nominasjonskampen mellom Barack Obama og Hillary Clinton, og kampen mellom den første fargede og den første kvinnelige presidentkandidaten. I Norge var det nok hele tiden en stemning om at det ville være vanskeligere å vinne denne kampen her, eller selve presidentvalget. Kandidatene til republikanerne virket ikke like skarpskodde. Og nå som høsten også har gitt en verdensomspennende finanskrise med utspring i USA, så har det nok kanskje vært litt vanskelig for Cain og republikanerne å forklare hva de egentlig vil stå for. Jeg tror Clinton også ville vunnet mot Mc Cain, men jeg er glad det ble Obama. Jeg likte aldri tanken på at presidentene i verdens mektigste land siste 20 år bare skulle være fra familien Bush og Clinton. Obama representerer noe virkelig nytt.

Men jeg tror dem som forventer et USA som plutselig fremstår vennlig vil bli skuffet. Siden andre verdenskrig har alle presidenter i USA gått til en eller annen krig eller større militær operasjon utenfor egne grenser, og jeg tror ikke Obama vil endre på denne tradisjonen. Jeg tror bare ikke det. Og jeg vil bli glad over å ta feil.

Jeg tror også at endringene i verden kanskje blir viktigere enn endringene i USA fremover. Finanskrisen har avslørt et økonomisk svekket USA. De er ikke bare holdt oppe av billig asiatisk arbeidskraft, men også av boblepenger og luftige verdier, det er nå avslørt. USA er i gjeld, de har negativ handelsbalanse, og de er for en stor del holdt oppe av at dollar fortsatt er verdens valutareserve. Så de kan trykke opp dollar, uten å svekke verdien (i motsetning til for eksempel Island, som jeg har skrevet om i posten «Hva er det med krona?»). Det er ikke sikkert andre potensielle stormakter som Kina, India og Russland vil finne seg i dette for evig.

Så nå blir det spennende å se hva Obama kan få til. Det skal mye til å gjøre det verre enn det har vært.

Den norske medieuken (eller: hvorfor jeg mener NRK bør betale oss penger)

Det er sjelden jeg har skrudd av radioen så ofte som denne uken her. At jeg har skrudd den av like ofte som jeg har skrudd den på, er kanskje ikke så uventet, men at jeg har skrudd den av midt under program, kunne kanskje være det. Jeg mener at norske nyheter, bør man alltid forestille seg at man forteller til folk i utlandet. I en uke der det har vært naturkatastrofer på Haiti og i India, regjeringskrise i Ukraina med brudd både innad i regjeringskoalisjonen, og mellom president Justsjenko og statsminister Julia Tymosjenka, i Thailand er det regjeringskrise av typen demonstranter har beleiret bygningen statslederne holder til, og krever statsministerens avgang, i Pakistan er det presidentvalg med litt av hvert på spill, og i Angola er det skandalevalg, ja – i en slik uke, la oss se på hva man har lagt vekt på i Norge.

Vi begynner med et lite sidespor til all politikken, til dekningen av naturkatastrofene rundt om i verden. Samtidig som 500 000 ble rammet av flom i staten Bhahir i India, var norske medier helt og fullt opptatt av en orkan med et navn, som muilgens ville ramme New Orelans. Kanskje burde vi kalle den indiske flommen Olav, eller noe sånt, slik at mediene får lettere for å finne overskrifter, slik de så fint greide med Gustav? Det bor 180 000 innbyggere i New Orleans, om absolutt alle ble rammet av flommen, ville det blitt sånn cirka en tredjedel av dem som ble rammet i India. Som kjent nådde aldri orkanen frem til New Orleans, til tross for alle forberedelsene både i Norge og i USA, og det var akkurat så man kunne registrere en skuffelse over det. – Nei, men ble det ingenting? Få dager senere rammet en annen orkan Haiti, det fattigste landet på den vestlige halvkule, her er det omkomne og ødeleggelser, men det får langt mindre dekning enn katastrofen som aldri kom til New Orelans.

Når vi først holder oss i USA. Siste to ukene har det vært landsmøte både hos demokratene og republikanerne. Her har norske medier, nyhetene på NRK, hatt daglige reportasjer om hva som foregår. Hver dag, i nyheter på radio, 3 minutter, blir det et innslag med korrespondent Annete Grot, som forteller om siste taler og «begivenhetene i natt». Ikke engang norske partier kan gjøre seg håp om lignende oppmerksomhet, ikke i nærheten, ikke engang i forbindelse med valgkamp, no way, for å si det på amerikanernes språk. Og talerne og begivenhetene blir uten unntak møtt med begeistring, fra Hillary Clinton hos demokratene til Sarah Pailin hos republikanerne, alle som én, de har etter rapportene holdt fantastiske taler. Hæ? Har norke journalister og kommentatorer virkelig latt seg rive med av festen? Jeg har lagt merke til at de også er nokså opptatt av showet rundt, om salg av pins og t-skjorter, om valg av musikk, om John McCain som var i Lousianna for å konsentrere seg om Gustav (ser dere hvor flott det er med navn, vi burde kalle flommen i India Olav), og om hvordan han eventuelt skulle snakke til landsmøtet via satelitt. Jeg er jo av den oppfatning at valget i USA er viktig, men dekningen så vel som valgkampen er blitt mer show enn nyheter, nettopp det vi kritiserer amerikanerne for å være. Det er jo ikke å selge t-skjorter og velge musikk det gjelder om, som president i USA.

Det får være nok utenriks. Medieuken har (bortsett fra alt som har skjedd I USA, eller har noe med USA å gjøre) har vært fullstendig dominert av innenrikssaker. Og der har det jo skjedd litt av hvert. For eksempel – og nå må jeg merke at jeg må smile når jeg skriver det – har regjeringspartiene SV og AP vært uenige i asylpolitikken. Igjen vil jeg henvise til det jeg skrev i innledningen, forestill dere at vi må fortelle dette til utlendinger, for eksempel i Ukraina, Thailand, Pakistan eller Angola. La oss se hvor rystet vi blir, når vi skriver at to partier i vår regjeringskoalisjon var uenige i en sak. Og de var ikke bare uenige sånn i drøftelsene, de var uenige helt frem til vedtaket, det ble dissidens. – Ok, vil Ukraineren kanskje si, vil regjeringen gå av nå? og vil det bli skrevet ut nyvalg? – Nei, nei, nei, må vi si, vi har aldri skrevet ut nyvalg noensinne i vår demokratiske historie, og regjeringspartiene forsikrer at de fortsatt er gode venner og enige i alle andre saker, så godt som, og at de til og med understreker at litt uenighet bare er sunt. – Jaså? Legg til at vi i Norge overhodet ikke har noe innvandringsproblem, for det første har vi svært, svært få innvandrere her, om noen skulle tro noe annet, de fleste land har byer med flere innvandrere enn Norge. For det andre har vi ingen problemer med rasisme, og de som mener noe annet, burde reise til et land der de har slike problemer, for eksempel til Italia. For det tredje har vi råd til å ta i mot så mange innvandrere som bare vil komme, og for det fjerde har vi bruk for dem, vi er jo omtrent alene i verden om å ha mangel på arbeidskraft. Så man må virkelig fyre på for ikke å la denne saken koke ned til det den virkelig er for noe, en mindre uenighet i en mindre sak, og den som mener noe annet, kan jo ta en tur til Luanda i Angola, og overbevise noen der.

Men saken som kroner alle verk og er selve årsaken til at jeg skriver denne posten, er den saken som fullstendig dominerte NRK-radio i går, og som de slett ikke har sluttet å diskutere i dag. jeg skal skrive den i en setning: Samferdsminister Liv Signe Navarseter har sittet på i en bil som kanskje kjørte litt for fort. Kanskje kjørte litt for fort, ja, som om det fantes noen her i dette land eller hele vide verden, som ikke har kjørt litt for fort en gang i blant, kanskje. Og hun kjørte ikke engang selv, hun satt på. De som er kilden til denne saken, er noen oppvate journalister fra avisen Nationen, alltid på vakt, alltid på jobb, og her kritisk kjørende etter bilen til samferdsministeren, mens de selv holdt seg innenfor fartsgrensen, eller hva? Maken til ikke-sak. For å si det rett ut synes jeg sånne folk, enten de er journalister eller hva de er, fortjener et bokseslag i trynet. Et lite og forsiktig bokseslag, for å få dem til å tenke litt. Jeg tror ikke det nytter med ord og argument, her. Dette er regelrett, god, gammeldags drittslenging. Man skulle fått et bokseslag i trynet for å slenge sånn drit. Jeg vil knapt nok kalle det å komme med påstander. Dette er løgn, sladder og drit.

Dette er løgn, sladder og drit. Og selv om det hadde vært sant, selv om journalister var av et slag folk som aldri løy, selv om bilen virkelig kjørte så fort som de sier, så vet de ingenting om hva som skjedde der inne. Kanskje samferdselsministeren sa i fra som bare juling? Hva vet vel de? og hva bryr det vel oss? Jeg synes samferdselsministeren skulle bruke tiden sin på viktige saker, enn å måtte snakke om at hun satt på i en bil som noen øyeblikk overtrådte fartsgrensen, i følge noen journalister i en bil bak. Og jeg vil bruke tiden min på bedre ting, enn til å høre på dette og måtte gjøre meg opp en mening om dettte, og skrive om dette.

Derfor mener jeg NRK burde slutte med lisens, og heller betale ut penger for å være folkefordummende. Ved å følge for mye med i norske medier, får man et helt fordreid bilde av hva som er viktig her i verden. For dette kunne vi godt fått en liten symbolsk sum, slik at vi i hvert fall slapp følelsen av at vi kastet bort tiden vår gratis, når vi hører NRK-nyheter.

Mitt kontonummer er: 9710 20 48087.