Russisk sjakkamp mellom Karpov og Iljumzjinov

Jeg spanderer en post i en travel tid på en ganske spesiell kamp som utspiller seg i sjakkverdenen for tiden. Normal rapporterer ikke denne bloggen så mye om sjakk, det finnes nok av nettsider som gjør det, men denne gangen er det nyheter som skrenser bredt innom russisk kultur og måte å gjøre tingene på, og det er denne bloggen opptatt av. Jeg skal i denne posten skrive om presidentvalgkampen i det internasjonale sjakkforbundet, FIDE, kampen står mellom den gamle, ærverdige verdensmester Anatolij Karpov og den sittende presidenten både i FIDE og den russiske republikken, Kalmykia, Kirsan Iljumzjinov. Man trenger ikke akkurat være sjakkinteressert for å finne glede i den valgkampen. Tvert i mot inneholder den allerde så mange utrolige hendelser, at det hjelper å ikke interessere seg noen ting for sjakk, slik at man får betraktet det hele på avstand og med sinnsro.

Begge kandidatene kommer fra Russland, og skal være godt vant med russiske spilleregler. Anatolij Karpov har kjørt løpet, han var partiets yndling under Sovjettiden, partiboken var i orden og han representerte partiet og staten forbilledlig både i personlighet og opptreden. Han skrev oppgave på universitetet etter han var blitt verdensmester i sjakk, om «Arbeiderenes fritidsproblemer i den fullendte kommunismen», eller noe i den stilen. Boken hans «Den niende rad», om hans vei til tittelen, er rett og slett førsteklasses lesning om hvordan en sovjetborger med tro på systemet fremstiller det for sine egne. Man skal lese mye vestlig skrevet litteratur for å oppnå samme innsikt. Karopv var også godgutten innen det internasjonale sjakkforbundet FIDE, og møtte blant annet utfordrer Kasparov til kamp om verdensmestertittelen under ganske de samme betingelser som han nektet å stille opp mot den gamle verdensmesteren, Bobby Fischer, med. At Karpov ble forfordelt er ikke engang kontroversielt å skrive. Så brøt som kjent Sovjetunionen sammen, og Karpov har som mange andre vist seg dyktig i å snu seg fort, og fremstår nå som en sann og evig demokrat. Presidentvalgkampen hans og nettsiden hans låner ikke så rent lite fra en mer berømt og kanskje også sannere demokrat, Barack Obama.

Kirsan Iljumzjinov er fra den autonome republikken Kalmykia i det norvestlige hjørnet av Det Kaspiske hav. Som Kalmyker flest ble hans foreldre deportert av Josef Stalin, og lille Kirsan vokste opp i hovedstaden Elista da de fikk lov til å vende tilbake. Han bygde opp sin vanvittige rikdom i de begivenhetsrike årene fra 1990-93, da Boris Jeltsin skulle innføre markedsøkonomi, og i stedet innførte et system der folk i rette posisjoner kunne forsyne seg grovt av statsrikdommene. Iljumzjinov brukte sin rikdom som mange andre også brukte den, til å skaffe seg politisk makt. I 1993 ble han president i Kalmykia, og han har vært det siden, til tross for at konstitusjonen uttrykkelig forbyr ham å sitte så mange perioder som han har gjort. Det er tunge spekulasjoner i at han har hatt en god hånd over republikkens statseiendommer i løpet av presidenttiden. Han har i alle fall blitt ustyrtelig mye rikere, og det er ikke lagt frem noen andre gode forslag om hvor pengene skulle komme fra. Og på beste russisk vis finnes ikke noen innsyn i det hele tatt. Det samme gjelder for sjakk, hvor Iljumzjinov har vært president i FIDE siden 1995, og rundhåndet har delt ut enorme pengebeløp i deltakerpremier og andre utgifter i forbindelse med store sjakkturneringer. Til gjengjeld har han fått turneringene akkurat som han har ønsket dem, og ingen kritikere har evnet å stable tilsvarende pengesummer på beina.

Dette er altså presidentkandidatene i det kommende valget. En nokså samlet sjakkverden stiller seg bak Karpov, forståelig nok, siden det har vært nok av skandaler og kontroverser i løpet av Iljumzjinovs langvarige presidenttid. De største kontroversene knytter seg til VM-syklusen, der vår egen Magnus Carlsen også er involvert. Reglene om hvordan man spiller seg frem til en tittelkamp blir gjerne forandret flere ganger underveis i kvalifiseringen. Det har flere ganger hendt at hele tittelkampen blir avlyst, ofte er en annen utfordrer enn den som vitterlig har kvalifisert seg hentet inn, og folk som vitterlig er utslått får visst lov til å være med igjen allikevel. Utenom dette har det vært innført en del regler som faktisk har vært med på å gjøre at jeg selv ikke spiller aktivt lenger, men som det kan være delte meninger om, alt etter hva man legger i at sjakk skal være en seriøs og profesjonell sport. Blant annet er det innført doingtester, hva nå sjakkspillere skal dope seg etter eller med, og det er strenge regler om at man må møte i tide og ha mobilen av, og fullt av ting man må sette seg inn i om man ikke skal tape partiet. Men det er greit, det er for spesielt interesserte.

Som en liten apertif til valgkampen vil også jeg hente inn historien om at Iljumzjinov på 90-tallet ble hentet av romvesener fra sin leilighet i Moskva, og tilbrakte noen timer med dem i romskipet hvor de «utvekslet ideer» på et språk Iljumzjinov ikke vil gjøre helt rede for hva var. Slike historier går langt over grensen for hva jeg finner alldeles pinlig, og bare vil late som ikke eksisterer. Men den finnes over hele internett, og den blir brukt av Karpov i valgkampen, «hvordan skal noen ta sjakk seriøst, om de finner ut at sjakkpresidenten har vært bortført av romvesener?» Historien har også fått en viss politisk betydning i Russland, hvor et medlem av dumaen har skrevet til presidenten og bedt ham undersøke saken nærmere. Om en høyerestående politiker har vært bortført av romvesener kan han ha avslørt statshemmeligheter, og generelt bør det utformes retningslinjer for hva en politiker skal gjøre om han blir bortført av romvesener. Det er for dumt.

Da er det mer interessant ut i fra et russisk perspektiv hvordan Iljumzjinovs viktigste støttespiller i det russiske sjakkforbundet, Arkadij Dvorkovitsj, tidlig gikk ut og sa forbundet nå hadde valgt sin kandidat: Iljumzjinov. Det ble regnet som et hardt slag for Karpov, for hvordan skal en kandidat vinne støtte fra sjakkverdenen når han ikke engang er støttet av sitt eget forbund? Det ble sågar reist tvil om Karpov i det hele tatt kunne stille, om det var gyldig kandidatur om et annet forbund nominerte ham. Karpovs støtteapparat hadde imidlertid et rimelig godt forsvar mot dette tilsynelatende harde slaget. Det russiske sjakkforbundet hadde nemlig ikke foretatt seg noe som helst, og erklæringen fra Dvorkovitsj var et rent soloutspill. Det ble nå nylig holdt et møte i forbundet, hvor 17 av 32 medlemmer nominerte nettopp Karpov som sin kandidat. Etter hva jeg har forstått var det enstemmig blant de fremmøtte. Nå var det imidlertid Dvorkovitsj som kontret, og hevdet møtet var ugyldig siden det manglet formann, og han selv hadde avholdt et tilsvarende møte på samme tid, men et annet sted. På dette møtet ble Iljumzjinov nominert. Dvorkovitsj erklærer selv at også hans møte og nominasjon var ugyldig, siden det var for få fremmøtte medlemmer. På møtet deltok bare han selv.

Slik foregår politikk i sjakkverdenen, og i Russland. Man kan bli forundret over å følge med. Iljumzjinov og støttespillerne hans fører et språk så grovt at det minner om skoleelever som nettopp har lært noen retoriske triks, mens Karpov helt klart har bedre rådgivere og skribenter til å forsvare seg. Iljumzjinov har nettopp gått ut med en offentlig erklæring der han fordømmer vedtaket i møtet hvor Karpov ble nominert. Etter sigende skal dette møtet ha blitt avholdt mer eller mindre i hemmelighet, møtested og tidspunkt ble flyttet like før avholdelsen, og ikke alle ble informert. Han angriper i samme slengen Karpov og støttespilleren hans, Kasparov, for på ny å ville splitte sjakkverdenen, slik de gjorde på 90-tallet, og får elegant flettet inn at den ene av dem vil bli president i Russland, den andre i FIDE. Karpovs leir har allerede forsvart seg, og tilbakevist påstanden om at møtet ble flyttet og hemmeligholdt. Tvert i mot var det Dvorkovitsj som plutselig forandret møtetid og møtested, og således altså holdt sitt eget møte inne på sitt kontor.

Alle disse tingene kan altså se ganske morsomme ut. Men det er altså presidenten i en republikk i den russiske føderasjonen som deltar, og jeg mener mye av det som skjer her er representativt for hva som skjer i russisk politikk, også på det aller høyeste nivået. Jeg har i posten ikke skrevet noen ting om korrupsjon. Samtlige vet det foregår, men ingen er i stand til å bevise noe, siden pengestrømmen er så ugjennomsiktig og ingen vet verken hvor pengene kommer fra eller går. For å vinne frem i dette systemet må du spille samme spillet, og det er vanskelig å se hvordan en ordentlig «good guy» skal kunne klare det. I valgkampen om presidentvervet i FIDE ser det ut som gamle Karpov har klart å ikle seg rollen, noe som bare viser at han er i stand til å kjøre løpet helt ut: Den tidligere sovjetyndlingen er nå fullt ut amerikanisert.

Barack Obama blir USAs 44 president

Den 22. president var Grover Cleveland fra 1883 til 1887, og han satt også som den 24. president fra 1891 til 1895, slik at det med George W. Bush Jr. har vært 43 presidentperioder og 42 presidenter siden George Washington vant med 100 % av stemmene i 1789. 15 av presidentene har vært demokrater, 18 har vært republikanere. Den første demokraten var president nr 7, Andrew Jackson, som satt i to perioder fra 1829 til 1837. Den første republikaneren var Abraham Lincoln, president nr 16, som satt fra 1861 til 1865. Siden 1853 med president nr 14, Franklin Pierce, har det bare vært demokrater og republikanere i presidentstolen. Den siste som var noe annet, var Milard FIlmore, som satt fra 1851 til 1853 og tilhørte det gamle partiet Whig.

Barack Obama blir den første presidenten med afrikansk opprinnelse. Han blir også med sine 47 år en av de aller yngste, tangert med kjente presidenter som Ulysses Grant (1869-1977) og Bill Clinton (1993-2001), men tre år eldre enn demokraten John F. Kennedy (1961-1963), og fire år eldre enn republikaneren Franklin Roosevelt (1933-1945). Hadde John Mc Cain vunnet, ville han med sine 72 år blitt den eldste noensinne, to år eldre enn republikaneren Ronald Reagen (1981-1989).

Den amerikanske valgkampen i år har fått en bent frem utrolig interesse, både i USA og i resten av verden. Først fulgte vi alle nominasjonskampen mellom Barack Obama og Hillary Clinton, og kampen mellom den første fargede og den første kvinnelige presidentkandidaten. I Norge var det nok hele tiden en stemning om at det ville være vanskeligere å vinne denne kampen her, eller selve presidentvalget. Kandidatene til republikanerne virket ikke like skarpskodde. Og nå som høsten også har gitt en verdensomspennende finanskrise med utspring i USA, så har det nok kanskje vært litt vanskelig for Cain og republikanerne å forklare hva de egentlig vil stå for. Jeg tror Clinton også ville vunnet mot Mc Cain, men jeg er glad det ble Obama. Jeg likte aldri tanken på at presidentene i verdens mektigste land siste 20 år bare skulle være fra familien Bush og Clinton. Obama representerer noe virkelig nytt.

Men jeg tror dem som forventer et USA som plutselig fremstår vennlig vil bli skuffet. Siden andre verdenskrig har alle presidenter i USA gått til en eller annen krig eller større militær operasjon utenfor egne grenser, og jeg tror ikke Obama vil endre på denne tradisjonen. Jeg tror bare ikke det. Og jeg vil bli glad over å ta feil.

Jeg tror også at endringene i verden kanskje blir viktigere enn endringene i USA fremover. Finanskrisen har avslørt et økonomisk svekket USA. De er ikke bare holdt oppe av billig asiatisk arbeidskraft, men også av boblepenger og luftige verdier, det er nå avslørt. USA er i gjeld, de har negativ handelsbalanse, og de er for en stor del holdt oppe av at dollar fortsatt er verdens valutareserve. Så de kan trykke opp dollar, uten å svekke verdien (i motsetning til for eksempel Island, som jeg har skrevet om i posten «Hva er det med krona?»). Det er ikke sikkert andre potensielle stormakter som Kina, India og Russland vil finne seg i dette for evig.

Så nå blir det spennende å se hva Obama kan få til. Det skal mye til å gjøre det verre enn det har vært.

Russland vs Nato

I dag har det kommet nytt som ytterligere har forverret forholdet mellom Russland og NATO. Konflikten som begynte mellom Georgia og Russland om utbryterrepublikkene Abkasia og Sør-Ossetia i Georgia, utvikler seg nå til en uhyggelig maktkamp mellom Russland og den vestlige verden, med USA og NATO. Da er det klart, at det må se rart ut fra russisk side, at USA vil plassere raketter i Polen like ved russisk grense. Man skal ikke ha store innlevingsevnen, for å se at fra russisk side, så er unnskyldningen om at dette skal forsvare Polen og – faktisk – USA mot Iran lite troverdig. Sjekk kartet, folkens. Dette er raketter som kan brukes til angrep mot Russland. Russland har svart med å avbryte alt militær samarbeid med NATO, heldigvis er det fortsatt litt uklart hva de egentlig mener med denne formuleringen. Til sist, på toppen av det hele, kom meldingen om at McCain leder over Obama på meningsmålene om å bli USAs neste president.

Jeg har litt problemer med å se hvordan USA og NATO med moralen i behold kan fordømme Russland for det de holder på med nå. La oss ta USA først, de er jo lette å kritisere om dagen, og har vært det noen år. Sånn cirka alle årene etter andre verdenskrig. Riktignok var Saddam Hussein en leder som ikke kan sammenlignes med president Mikhail Saakashvili i Georgia, Husseins overgrep var kanskje verre enn Saakashvilis, men det er lettere å få øye på hva Russland har i Kaukasus å gjøre, enn hva USA gjorde i Irak. Og krigen til USA i Irak var et sololøp som ikke var støttet i FN, slik heller ikke Russlands krig i Georgia er det. USA har fått mye kritikk for krigen i Irak, det er rart de så lett slipper unna når de nå kritiserer Russland.

NATO har enda mindre grunn til å rope for høyt. Denne såkalte forsvarsalliansen, ble raskt en angrepsallianse i en serie kriger i det tidligere Jugoslavia på 1990-tallet. Krigene ble kjempet fordi Sebia med militær makt forsøkte å holde på utbryterrepublikkene Bosnia-Herzegovina og Kosovo, temmelig prikklikt sånn Georgia vil holde på Abkasia og Sør-Ossetia. I hvert fall vil det se sånn ut fra et russisk synspunkt. Forskjellen er bare at russerne støttet Serberne i krigen på Balkan, som de alltid har gjort, mens NATO støtter Georgia i krigen i Kaukasus. Er det bare NATO og vesten som kan bestemme hvem som skal være frie, her i verden?

USA går i kjent stil lengst i å støtte Georgia i konflikten, og McCain går enda lenger enn Bush. Og blir for det belønnet med å gå forbi Obama på meninsmålingene. Dette er uhyggelig. En krig mellom USA og Russland er utenkelig, men det er ikke lenger så utenkelig som det en gang var. Russland er og har alltid vært en stor bølle i utenrikspolitiske spørsmål, men i denne konflikten er det i alle fall ikke NATO som har opptrådt med ansvarlighet. Konflikten begynte i vesle Sør Ossetia, med 70 000 innbyggere, og det var NATO-vennen Georgia som skjøt de første skuddene, la oss ikke glemme det. NATO står absolutt medansvarlig for at vi har den mest spente situasjonen mellom USA og Russland, siden den kalde krigen – før Gorbatsjov. At USA akkurat denne dagen underskriver den kontroversielle rakettskjoldavtalen med Polen, gir gratis poeng til oss som kritiserer dem. Man trenger ikke være russer på hvordan raketter i Polen kan forsvare USA – mot Iran.

Russland er beskyldt for å frem med rå makt mot Georgia, det er vanskelig å se at USA og NATO gjør noe annet. Forskjellen er bare at de siste påberoper seg og forventer å bli trodd på sine gode intensjoner. Russland gir blaffen, og i det har de i det minste en redelighet motstanderne mangler.