Våpen til Ukraina

Vi har gode juledager hjemme i Norge. Men det er nyheter få vet om ute i den store verden egnet til å ødelegge enhver god stemning hos oss.

Jeg er i stuss hvor mye tid og krefter jeg skal bruke på det. Det gjør meg bare deprimert, sint og redd, og det gir meg en overveldende følelse av maktesløshet. Jeg kan ikke gjøre noe med dette uansett, så hvorfor ta belastningen med å engasjere meg?

Det er ikke frivillig at jeg gjør det. Det er ikke et valg jeg tar. Jeg kan ikke la være å ta til orde for noe som provoserer meg noe helt forferdelig, selv om jeg vet at mine stakkars ord ikke hjelper mot noe som helst.

Vår allierte USA har besluttet seg for å gi våpen til Ukraina. Disse våpnene skal brukes til å drepe mennesker der borte. Jeg vet ikke om det er noen vestlige medier som rapporterer det? Har det stått i noen norske aviser, blitt nevnt i NRK? Det er rystende nyheter, for få år siden var det stor diskusjon, og også ganske stor enighet om at å gi våpen til Ukraina ikke var særlig lurt. Det var Obama-administrasjonen. Her hjemme hos oss i Norge var det ingen som forsvarte å forsyne Ukraina med våpen, der gikk grensen.

Nå er den grensen brutt. Til øredøvende taushet. Og det Trump-adminstrasjonen, den vestlige medier og vestlige leg-intellektuelle er hysteriske etter å stemple som «Russlands-vennlig». Enkelte ser ut til å ville ha Trump avsatt på grunn av hans forbindelser til Russland, at det liksom skal være en nødutgang fra en president som nå en gang er demokratisk valgt, men som oppfører seg som en vandrende katastrofe.

Jeg har en ikke så altfor fjern slektning som har vært involvert i denne krigen, på ukrainsk side. Det er ikke noe tema, ikke når vi har snakket med ham, og ikke når jeg har snakket med de nære slekningene mine som er kona, og familien hennes. Det har ikke så veldig mye å si om det er ukrainsk eller russisk side, eller om inndelingen «ukrainsk» og «russisk» gir noen god mening. Det er en veldig vestlig tanke, dette her, at det finnes gode og dårlige sider i konflikter, og at vi i vest på nesten magisk vis alltid er i stand til å velge den moralsk riktige.

Jeg tror ikke lenger noe på det. Krig er vold, drap og grusomheter. Alt man lærer der, er å drepe hverandre, og at den som har de beste våpnene og største ressursene kan påføre sin egen vilje andre. Jeg er helt i mot, man skulle holde seg unna, ikke gripe til våpen, ikke sende våpen, ikke sende soldater, ikke krige utenfor egne landegrenser, og egentlig ikke krige innenfor landegrensene heller.

Det er akkurat nå ikke noe håp. Det er opprustning alle veier. Krigen i Donbass ser ut til å ville kunne fortsette med utømmelige ressurser fra stormaktene i alle fremtid, krig i muslimke land vil jeg holde meg unna fra å snakke om en gang. Ukraina er ødelagt av stormaktenes politiske spill, der vi i vest helt merkelig har overbevist oss selv om at vi ikke er en del av spillet, av vi liksom «bare vil det beste» og at vi er de eneste i verden med gode hensikter. Så når vi gir våpen til Ukraina for å drepe mennesker i Donbass, så er det gode våpen som dreper dårlige mennesker. Når Russland gjør ganske det samme, så er det onde Putin som ønsker egen makt og verdensherredømme.

Tilbake til julefeiringen.

Hvem er den største trusselen?

President Barack Obama har nettopp bedt den amerikanske kongressen om å vedta et budsjett på 534 milliarder dollar for det amerikanske militærvesenet. Ikke dårlig for en fredsprisvinner, kan man si. Det er sikkert bare EU som kan konkurrere. Enkle billedsøk på Google viser grafisk hvordan amerikanske militærbudsjetter står seg mot resten av verden, eller hvor store militærutgiftene er sammenlignet med andre ting amerikanerne bruker penger på. Man ser raskt at amerikanerne bruker mer penger på militæret enn de 7-8 neste på listen til sammen. NATO bruker mer penger på militært forsvar og angrep enn hele resten av verden. De er helt i særklasse.

Likevel har det lyktes militærstrategene å få opinionen i NATO-landene med på at det kan være nødvendig å øke militærbudsjettene ytterligere. NATO har et vedtak om at ethvert land i alliansen skal bruke minst 2 % av statsbudsjettet på – jeg får meg ikke til å si forsvaret – militæret. De som fulgte debatten i fjor, fikk sikkert også med seg at det ikke bare var å bruke 2 %, men skulle bruke det på «ting som smeller», på våpen. Det nytter altså ikke å ha et militærvesen med mange arbeidsplasser, og å få brukt pengene på den måten. Nedbemanning må til. Så man kan kjøpe nye, dyre og effektive våpen.

Selv i Norge, ja, selv i Norge, Sverige og i Danmark, det vi en gang kunne kalle «det fredelige nord» uten å lyve så veldig, er det nå press om å øke forsvarsbudsjettene. I Norge er vi ikke langt unna å slå oss på brystet over at vi er et av de få landene i NATO-alliansen som faktisk er i nærheten av det vanvittige målet om å bruke 2 % av statsbudsjettet på militæret.

Det er slett ikke forsvar. Våpnene er kjøpt inn for å brukes. NATO gikk fra å være en forsvarsallianse – basert på et fornuftig og akseptabelt prinsipp om at et angrep på den ene var et angrep på alle – til å bli en angrepsallianse i 1999, for at vi skulle kunne bombe Serbia. Det skjedde helt uten debatt. Det var et vedtak som ble gjort i maktens korridorer, helt uten det norske folks kontroll, det var noe våre politikere bare skrev under på var greit. Siden har NATO vært med på ganske mange slike angrepskriger, ofte med Norge som ivrig deltaker, slik som i Libya i 2011. Da var det Jens Stoltenberg som var statsminister. Nå er han generalsekretær i NATO. Den forrige generalsekretæren het som vi vet Anders Fogh Rasmussen. Han var statsminister i Danmark, da Danmark villig vekk var med på å bombe Irak i 2003.

Det fredelige nord – vel, vi reiser i hvert fall langt vekk for å krige. Og Sverige har så langt holdt seg unna. Men nå er det så smått oppstått en diskusjon også der, om å melde seg inn i NATO – og med det forplikte seg til å være med i kriger over hele verden.

For ordens skyld, formelt er ikke NATO-medlemmene forpliktet til å delta i NATO-operasjoner utenfor NATO-landene, men det er forventet at man gjør det. I de forventningene ligger at man praktisk talt ikke har noe valg.

Grunnen til at det plutselig i fjor på ny ble interessant med NATO-toppmøter, og på ny ble legitimt å kreve mer penger til militærvesenet, er at Russland er blitt en trussel. Russland har økt sine militærbudsjetter, de er mer konfronterende i retorikken og provoserende i oppførsel, og de har gått over en rekke grenser med sin oppførsel i Ukraina. Det har glidd inn en idé om at «Russland må stanses», og at «Russland skjønner bare maktspråk».

Kanskje er dette riktig. Men det ville være enklere å forholde seg til om det i minste var en skikkelig debatt, at det var noen som hentet frem argumentene, og at det ikke bare i løpet av 2014 ble allment akseptert at Russland er en trussel, og at vi er nødt til å øke forsvarsutgiftene for å forsvare oss mot dem. Russland er ikke i nærheten av å være en trussel mot NATO når det kommer til konvensjonelle våpen, og selv brushodene i verdens militærkommandoer skjønner at med kjernefysiske våpen taper alle.

Ellers i norske medier er det jo gjerne klimaendringene som er den største trusselen her i verden. I amerikanske budsjetter er ikke det akkurat synlig, men så er heller ikke amerikanerne og amerikanske medier så opptatt av dette, som vi er. Jeg har ikke registrert noe sted at det finnes et mål om at 2 % av et statsbudsjett må brukes på å motvirke klimaendringer (norske statsbudsjetter har jo gjerne hatt mål om å ha 1 % til kultur og 1 % til bistand, altså sammenlagt like mye som til militæret, det sier jo noe tankevekkende om prioriteringene, og Jens Stoltenberg har forpliktet seg til å kjempe for å få dette gjennom, jeg er skuffet over ham). Da jeg skulle tenke etter om Norge brukte noe i nærheten av 2 % på dette, kom jeg i stuss om vi i kampen mot klimaendringene går i pluss eller minus, staten drar jo inn en god del i avgifter på det som skal være kamp mot klimaendringer, det er ikke like lett å få øye på tiltak som skal redusere utslipp, og som koster penger.

Så kan man si det er «naivt å ikke ta trusselen fra Russland på alvor», at «Russland har seg selv å takke for at de blir ekskludert fra det gode selskap» og at det er totalt uakseptabelt det Russland holder på med i Ukraina. Det blir likevel et spørsmål hvordan vi skal reagere på denne trusselen Russland sies å være. Foreløpig har vi jo ikke akkurat stilt opp en modell til etterfølgelse, gjennom vår demonisering, våre sanksjoner og våre provokasjoner. Nå sist er det at det skal opprettes NATO-kommandoer i flere av de tidligere Østblokk-landene, helt opp til grensen mot Russland, i Polen og i de baltiske landene. Videre skal det sendes NATO-soldater til Ukraina, ikke for å krige direkte, men for å lære ukrainerne å gjøre det.

Disse kommandosentralene er noe USA har siklet etter lenge. Fra vår side er det bare rett og rimelig at slike sentraler opprettes, for å forsvare oss og våre allierte mot «trusselen» fra Russland. Fra russisk side er det bare enda et bevis på hvor viktig det er at ikke NATO ekspanderer ytterligere, at det ikke blir pakket med NATO-kommandoer, NATO-baser og NATO-soldater langs hele grensen. Det ville hjulpet ganske godt på verdensfreden om NATO hadde erklært at de skal ikke utvide alliansen med flere medlemmer nå, og at de skal gå tilbake til å bli en reell forsvarsallianse, altså igjen at det rådende prinsippet skal være at angrep på én er angrep på alle. Hvis ingen blir angrepet, skal NATO heller ikke krige.

Aller mest hadde det hjulpet på verdensfreden om NATO ble nedlagt.

Norge har lang tradisjon i å ha et godt forhold til Russland. Det går ut på å ligge lavt i terrenget, ikke å provosere. Finland har også noe å lære resten av verden i så måte, enda de har gjennomlevd noen forferdelige overgrep og hylende urettferdighet i konflikter med Russland. Det går hva som skjer nå i Ukraina en høy gang. Ukraina er støttet av sine vestlige partnere sendt ut i åpen og konfronterende konflikt. Det er en kompromissløs borgerkrig, der Kievs fiender er støttet av Moskva. Det gjør det helt usannsynlig at de vil klare å vinne. Å begrense tapene ville da kanskje være en fornuftig strategi, men av det som siver ut i offentligheten ser ikke dette ut til å være noe tema.

Så hvem er trusselen her i verden? Russland er imperialistisk og ekspansivt, men de har aldri sendt soldater over sjø og land som stormaktene i NATO har vært så flinke til å gjøre, og fortsatt gjør. De vil beholde sin innflytelse og dominans over Ukraina, og andre land som tidligere har vært en del av imperiet. USA vil beholde sin innflytelse og dominans over alle land i hele verden, og skaffe seg innflytelse og kontroll der de ikke allerede har det. Om regimet i et land er i mot dem, vil USA bruke sine ressurser og sine muligheter til å forsøke å skifte dette regimet ut. Det kan gå tøft for seg, som i Irak og i Libya, for å nevne noen ferske eksempler.

De aller fleste gangene USA åpenlyst involverer seg i konflikter og regimeskift rundt om i verden, så er de på den «gode» siden. Ingen vil finne på å støtte Saddam Hussein eller Muammar Gadafi. Det var redselsregimer godt å være kvitt, særlig hvis det hadde vært mulig å stable på beina noe fungerende statsstyre etterpå. Men det vakre menneskerettsalibiet til USA og deres allierte ble jo seende litt rart ut, da kong Abdullah av Saudi Arabia døde, og vestlige ledere la fra seg alt annet arbeid og sedvanlig retorikk for å delta i begravelsen, og hyllesten. Utenriksminister John Kerry presterte til og med å kalle kong Abdullah en mann «of wisdom and vision», og at verden i ham har mistet «en stor leder».

Geopolitikken er altså viktigere enn humanismen. Det er kanskje et tankekors at nettopp Saudi Arabia er det landet som slapp lettest unna den arabiske våren, det var ikke mye tegn til vår der. Derimot ble det satt veldig mye inn på å velte regimer i de mest USA-kritiske araberlandene. I Libya hjalp USA og NATO til med våpen, mandatet var å stanse bombingen av Bengazi, NATO fortsatte bombingen til Gadafi var avsatt og drept. I Syria ville også NATO inn og bombe. Der satte Russland og Putin foten ned. Det var etter dette forholdet mellom USA og Russland, og mellom Russland og vesten, virkelig begynte å surne.

Og så ble det uutholdelig da en viss Edward Snowden landet i Moskva…

Det er mye stygt som skjer i verden om dagen. Ukraina ville hatt ordinært valg om cirka en måned, om ikke Janukovitsj var blitt presset til å gå av, for ett år siden, i demonstrasjoner som var svært sterkt støttet av USA, NATO-landene og EU. I forbindelse med krisen i Georgia, en av dem, så uttalte daværende utenriksminister i USA, Condeleezza Rice, at «USA kunne aldri gå med på Russlands krav om at Georgias president, Saakashvili, skulle gå av», begrunnelsen var at «USA ikke kunne kreve at en valgt president skulle trekke seg». Det var nettopp det USA og deres allierte, inkludert Norge og Børge Brende, krevde at Ukrainas valgte president, Viktor Janukovitsj skulle gjøre.

Det ville være en fordel om retorikken ble dempet, om man forsøkte å bygge fred og fordragelighet mellom nasjonene, om det ble gjevt å bygge ned militærvesenet, ikke å bygge det opp. Men det ser ut til å være veldig langt frem, og i år og i fjor, veldig, veldig mye lenger enn det var før.