Så varmt at blodtrykket falt

I går kveld spurte babusjka om alt stod bra til med meg. – Ja, sa jeg, enda jeg kjente godt at det ikke var tilfelle. Jeg var svimmel, trøtt og ugrei, ville bare sove og ha alle vekk, enda klokken ikke var mer enn halv ti. Babusjka gjennomskuet meg selvfølgelig, hun er mor og bestemor, og var også den som stelte for sin nå avdøde mann på sykeleiet, – vi må måle blodtrykket, sa hun. Davlenie, heter det på russisk. Så fant hun frem et apparat, festet det på armen min, og satte det på. Jeg kjente det strammet og strammet og strammet, det så aldri ut til å bli ferdig med å stramme, og når det først hadde sluttet å stramme, tok det tilsvarende lang tid før det sluttet å stramme igjen på vei ned. Hjertet mitt hadde tilsynelatende ingen interesse av å sende blodet gjennom årene mine om det møtte litt motstand. Blodtrykket mitt var svært, svært lavt.

– Du får ikke legge deg før blodtrykket er oppe igjen, sa babusjka. – Dette er farlig. Så satte hun ut på kjøkkenet for å lage kaffe til meg, for å få blodtrykket opp. Og jeg som hadde drukket kaffe hele dagen, og hadde mest lyst til å sove…

Nå også drikker jeg kaffe, cappuccino. Jeg har funnt min plass på kaffestedet, et av ikke altfor mange steder i nærheten med aircondition, og et av ikke altfor mange steder å slippe unna varmen. Babusjka har ikke så lyst til å sende oss langt av gårde, når det er så varmt som nå, og siden hun ble enda mer engstelig etter i går, respekterer jeg det. Så langt denne dagen har jeg tilbrakt en drøy time på lekeplassen utenfor blokken, med Irina stort sett i husken eller i sandkassen, og jeg med tyske gloser og setninger når jeg har hatt anledning. Morgentrening og frokost har det også vært, selvfølgelig, men det er jo som det pleier å være. At vi ikke reiser straks til stranden varme dager, er uvanlig.

I går var en treningsfri dag, jeg satt om morgenen her på kaffestedet, og gikk så hjem for å spise frokost. Det skulle bli det eneste skikkelige måltidet mitt gjennom dagen, russiske pannekaker rullet rundt med kjøttfarse. Så var det ut, Irina og jeg først, Olia skulle komme etterpå. Temperaturen var rundt 30 grader. Irina og jeg var ute på lekeplassen, til jeg mistet tålmodigheten, og gikk for å hente Olia. Vi måtte komme oss til stranden. Irina og jeg gikk til bussholdeplassen, og sannelig kom ikke buss nummer 118 før Olia kom, så vi måtte sette av gårde uten henne. Og uten badetøy og tingene våre.

Planen var at vi skulle til restauranten Kvartal, på promenaden på høyre side av Patona-broen, området jeg nå vet heter Berezniaky. Venstre side er Rusanivka, den kunstige øyen, høyre side er Berezniaky, en bydel i Kiev, på venstre side av elven. På restauranten kunne vi bestille businesslunch, og fordrive tiden med å spise, mens vi ventet på Olia og neste buss. Problemet var at restauranten så ut til å være nedlagt. Bordene var tatt bort, parasollene slått ned og bundet sammen, vinduer og dører var stengt, og dekket for. Her var det ikke noe mat, ikke noe sted å gjøre av seg.

Jeg sendte Olia en tekstmelding: Kom så fort du kan. Siden skulle jeg sende en til, et enormt mas til meg å være, og sikkert flere enn alle de foregående år til sammen her nede. Vi sender ikke meldinger fra norsk til ukrainsk nummer, eller fra norsk til norsk i Ukraina, det er bare i ytterste nødsfall og fortvilelse, som dette var. Det var altfor varmt til ikke å bade. Og Olia hadde badetøyet.

Jeg fikk lurt unna litt tid ved å sende Irina opp i en trampoline, og siden kjøpe en is til henne, som vi delte. Men så presset også hun på, ned mot stranden. Sanden, treverket og betongen i solen var så varmt at det gikk ikke an for henne å gå på det barbeint. Jeg satte henne nede ved vannet, der bølgene skvulper opp, og tok av henne klærne til trusen, så hun kunne bade. Så var det om jeg kunne gjøre det samme? En ting var at det ikke tar seg ut, en annen var verdisakene. Det var spørsmål om verdisaker som gjorde at jeg ikke ville bade i kortbuksen. Jeg hadde ingen pose eller noe å ha ting i, alt var i lommen, eller i en snor rundt skulderen, sånn som fotoapparatet. Om jeg skulle bade i underbuksen, hadde jeg bare kortbuksen, min t-skjorte og Irinas lille kjole å dekke tingene med. Og så var det jo det at det ser veldig rart ut for en voksen mann å bade i underbuksen, sammed med sitt lille barn.

I det jeg bestemte meg for å likeel gjøre det, kom Olia. Jeg skiftet i en fart, og kom meg uti det svalende vannet. Snart var den lille jenta jeg hadde trodd kanskje var hjerneskadet, men som kanskje ikke var det likevel, borte hos oss. Den gang hadde både hun og Irina hatt baderinger, nå var det bare hun som hadde. Hun lånte den villig vekk. Det var også ei annen jente som var med litt denne gang, men hun var mest opptatt av å skvette vann, så hun var det ikke noe gøy med. Irina koste seg sånn i baderingen, at jeg bestemte meg for at dette måtte jeg kjøpe til henne.

Så var det strandrutiner. Olia hadde stukket i butikken, etter at hun kom, og kjøpte der en deilig melom og for henne typiske «strandleker». Det vil si bøker med klisterlapper, og en artig sak der det gikk an å fargeleggge ved å fukte fingeren, og føre den over papiret. Flere sånne bøker hadde Olia kjøpt. Den andre jenta kom bort og satt med oss. Olia delte villig vekk både melon og tegnebøker, det var en nydelig liten scene, Olia, denne jenta og Irina-vår. Olia avviste konstant at denne jenta var hjerneskadet, hun fungerer helt fint for en 7-åring, mente hun. Men det var noe rart over hvordan hun holdt armene og fingrene sine, hun trakk dem liksom bakover og i vinkel, sånn som hjerneskadde gjør.

Min favorittbartender i kiosken satt og sov, da jeg kom til ham. Han hadde svære solbriller på, så det ikke skulle være så synlig. – En øl, sa jeg. – Njeto, sa han. Det er ikke. Og nå var det ingen forsøk på å prakke på meg en annen vare, slik han pleier. Nå var det bare å vente til jeg gikk, før han sovnet på ny. Jeg kjøpte mine to første øl på en annen og litt større strandkafe, et litt større utsalg, med litt flere bord, bare 30 meter unna. Så det er vanskelig å skjønne hvordan min venn, bartenderen, kan overleve med sin lille bod, når han attpåtil ikke har øl på en dag som denne.

Senere kom ølet, jeg kunne se de fjerne de tømme fatene, og koble til nye. Nå gikk jeg bort og kjøpte et par hos ham også, radio nostalgia spilte så flott musikk, og det var så fint og kjekt der på stranden. – Det var en fin lykkefølelse, tenkte jeg, der jeg satt, og så utover stranden, der min vakre kone og mitt vakre barn også var, og på andre siden av elven høydedragene i Kiev, med klosterkomplekset Lavra og den abnorme statuen for å feire seieren i andre verdenskrig. Solen var ikke lenger på sitt sterkeste, og gav stranden det karakteristiske ettermiddagslyset alt blir så vakkert i.

Apropos vakkert, og malapropos, mens jeg sitter i disse lykketankene mine, ser jeg Irina ute i vannet med den andre jenta, og så plutselig detter hun under. Jeg er på et øyeblikk oppe, det er 30-40 meter bort til vannet, men Irina er oppe igjen før jeg har kommet fem av dem. Hun reiste seg opp selv, og så ikke ut til å ta det så nøye, tørket seg i ansiktet, og lekte videre. Olia lå motsatt vei, med øynene i mobilen, der det antagelig er noen kommende studier hun leser på.

Hun hadde ikke fått med seg noen ting.

Snart ville hun hjem. Hun syntes det var for varmt. Jeg kunne ikke skjønne at hun ville tro det var noe kjøligere hjemme, men da også Irina satte kursen opp mot promenaden, var det greit. Jeg sa i fra til jenta og bestemoren at vi gikk, – kommer dere i morgen også? spurte hun blidt. – Vi får se, sa jeg.

På vei hjem kjøpte vi et par is og et par kaffe. Kaffen gikk i meg, isen for det meste i Irina og Olia. Irina gikk veldig i sitt eget tempo, og fikk bremset oss godt ned. Hun ville både i lekeparker, og på trampoline. – Hvem kunne hindre henne? Olia ville helst til nærmeste buss, og grønn metro, men sånn var det små sjanser for at det ville gå. I stedet ble det lang tid med å skyve Irina frem og tilbake i dissen, der i kveldssolen, og å sitte på en benk og snakke sammen, for Olia og meg. Etterpå satte vi Irina på skuldrene mine, og gikk hele den lange veien langs elven, og inn med kanalen, for å komme til bussholdeplassen. Dette er en rute som ikke er mye brukt, det er omvei, og ikke alt er helt tilrettelagt. Særlig under Patona-broen er det ikke akkurat laget til for å lokke til seg turister. Men jeg liker denne runden, nær elven og naturen. Enda senere på kvelden vil man høre frosker her.

Det var buss nummer 55 som fraktet oss hjem. Jeg hadde et lite håp om at 115 skulle ta oss til Kontraktova, og en georgisk restaurant, slik gikk det altså ikke. Hjemme hadde heller ikke babusjka vært sitt vanlige jeg, kanskje hun også slått ut av varmen, ingen mat ventet. Olia skulle røre sammen noe, hun satte seg for å skrelle poteter, sa hun hadde en plan. Hun er en herlig kone, men når det gjelder mat, henter vi – eller jeg – gjerne frem historien fra vårt aller første møte. – Er det viktig for deg at kvinne er flinke til å lage mat? – Ja, sa jeg, tankeløst, på det tidspunktet var det ikke i mine tanker at det var min fremtidige kone jeg snakket med, og jeg måtte være forsiktig hva jeg sa. Hun fikk helt panikk, gispet etter pusten, før hun blandet inn fisken vi hadde kjøpt med salt og mel og pepper. Det er viktig å lage god mat, men jeg er lettspist, spiser det meste, så lenge det er solid og skikkelig mat, ikke noe tull. Det måltidet Olia stekte sammen denne kvelden her, altså i går, var nok litt tull, stekte poteter og egg og sopp og ost, i en blanding som ikke var laget med omsorg. Olia liker av og til bare å ha noe mat å hive i munnen, spisingen er noe man må ha unnagjort, jeg liker å spise skikkelig når jeg først spiser. Er det ikke skikkelig, lar jeg heller være. Etter en lang, varm dag i solen, var jeg ikke så veldig sulten heller.

Antagelig var det kombinasjonen av alt dette som gjorde at blodtrykket falt. Jeg tenkte jo på alle glosene, alt jeg hadde å gjøre på PC, men hadde ikke ork til det. I stedet lå jeg bare på sengen, halvsov, sov, eller så på gamle YouTube-klipp med amerikansk country, ikke i mitt kjernerepertoir av musikk, men helt fint, og passende for anledningen. Irina var også med og så på av og til, og hun vekket meg i de riktige øyeblikkene når jeg sov. Den varme dagen, som regel ubeskyttet under solen, ikke engang capsen hadde jeg funnet, og ikke hadde jeg spist skikkelig. Bare kaffe og øl og is.

Det var derfor medisinen med mer kaffe helst gjorde meg gretten. Jeg hadde mine egne tanker om at en god natts søvn ville gjøre susen, nå så det ut til at jeg ikke skulle få lov til å legge meg før blodtrykket hadde steget. Jeg drakk den russiske kaffen de serverte meg, det har jeg skrevet om tidligere, skikkelig røverkaffe, bare blande kaffekorn og kokt vann, la de stå til. Så hentet babusjka frem en enda bedre medisin: Vodka. Og jeg tenkte på det gamle diktet, det finnes ikke noe som heter lavt blodtrykk, det finnes bare for lite vodka. Jeg fikk også drukket litt appelsinjuice, få inn noe skikkelig næring, en annen gang i livet har jeg jo hatt problemer med druesukkeret, og så brukte jeg mitt talent som forhenværende – og kanskje på vei tilbake – deltidskomiker til å spøke litt med maten Olia hadde laget. I et møte med slik mat sa hjertet at nå fikk det være nok, nå gidder jeg ikke jobbe lenger. Og babusjka var helt enig, og forklarte sin datter Olia at jeg ikke var noen kanin, hvorpå jeg supplerte at det er helt riktig, jeg er en tiger, alt sammen ledsaget av noen gode slurker vodka, og appelsinjuice ved siden av.

Blodtrykket gikk rett til værs. Babusjka laget meg noen gratinerte kyllingkoteletter, kylling Kiev, tror jeg det heter, denne typen å lage kylling på har navn etter byen. Da de andre gikk og la seg, ble jeg sittende og se på mer country, og videre til Dylan, Bach og Elvis, stigende rett til værs, som man ser. Jeg serverte Olia den ene fine spøken etter den andre, da jeg senere gikk og la meg, alt sentrert rundt vodka og bevingede setninger på russisk, vodka er vår fortid, og vår nåtid og vår fremtid, det har dere helt rett i, sa jeg til henne, før jeg la meg og sovnet.

Togtur alene fra Krim til Kiev

Klokken litt før 0430 i dag tidlig rullet toget mitt fra Simferopol litt forsinket inn på stasjonen i Kiev. Jeg hadde blitt vekket av vognvertinnen en drøy halvtime tidligere. Nå stod jeg der med all bagasjen, sekk, bag, fotoapparat og en bærepose med lett bedervet mat. Siden Olia måtte reise tidligere, var jeg alene, og måtte selv finne ut hvordan jeg skulle komme meg fra stasjonen til leiligheten vår i Petsjersk. Det gjorde jeg resolutt da jeg så det ville bli tvilsomt med busser, og jeg uansett ikke ville være helt sikker på hvilken buss jeg skulle ta. Jeg gikk.

Det tar en svært drøy time fra stasjonen og hjem. Underveis gikk nattmørket over til morgengry. Jeg hørte på en forelesningsrekke om Beethovens symfonier, og var kommet til den første av de store, nummer 3, Eroica. Det var fint følge på veien. Jeg ville gått riktig så fonøyd, om det ikke var for at bagasjen var tung og strammet over skuldrene, og enda mer at bæreposen med bedervet mat var så tung at hempene i den ville ryke om jeg bar den som en vanlig bærepose. Jeg måtte holde under den, og der lekket det væske fra et eller annet. To liters honningkrukker sørget for tyngden.

Jeg hadde vært underveis i så godt som et døgn. Morgenen startet dagen før klokken ti på seks i Alusjta. Jeg våknet av meg selv og av sollyset, lenge før vekkerklokken jeg hadde satt til klokken syv. Jeg leste to kapitler av «Krig og fred», som jeg håpet å få gjort, og fikk også spist en liten frokost av Georgisk brød (lavasj) og honning. For virkelig å runde av oppover hadde jeg også en slump vin å drikke opp, hvit Muskat fra Massandra, en søtlig, rødlig hvitvin som minner mer om likør. I åttetiden var jeg ferdig med lesingen og med frokosten, fikk pakket ned de siste sakene mine, og til og med kjøpt en ny liters honningkrukke fra det hyggelige vertskapet vi bodde hos. På vei til bussholdeplassen kjøpte jeg to nye lavasjer for reisen.

Bussen til Simferopol gikk klokken 0836, og jeg var der cirka et kvarter før. For andre reisende som satser på bussforbindelsene på Krim, så kan det være en liten nervepåkjenning å finne frem til den rette bussen. De sentrale bussholdeplassene kan være ganske store, og bussen din kan finne på å plassere seg hvor som helst. Det er oppsatt skilt hvor de forskjellige bussene skal gå, men du kan ikke stole helt på at skiltene blir fulgt. Ofte er plassen under det rette skiltet allerede opptatt, og din buss må bare finne seg en annen plass å stå, noe sjåførene av dem ikke ser ut til å ta særlig tungt. I de verste tilfellene kjører de inn på plassen bare et par minutter før de skal av gårde igjen, så om du ennå ikke har funnet bussen din fem minutter før avreise, er det ikke sikkert det er din feil. Jeg hadde ingen problemer med å finne min buss denne dagen. Og bussene er uten sammenligning mye billigere enn enhver annen reisemåte. Knapt 13 kroner betalte jeg for den timelange reisen.

Vi kom frem til Simferopol klokken halv ti, i god tid før togavgangen som skulle være 1048. Selv om jeg allerede hadde spist frokost, tenkte jeg det kunne være lurt å spise litt til. I nisteposen hadde jeg stort sett lavasj og honning, samt restematen Olia og jeg ikke hadde fått spist opp, og som jeg allerede før avreise ikke var helt sikker på om jeg kunne stole på. Som det så ofte skjer med meg førte denne ekstraspisingen til at jeg kom litt knapt ut med tiden. Antagelig mistet jeg noen penger ut av lommen også i alt surret jeg holdt på med, en ukrainsk femtilapp var i alle fall mistenkelig borte. Det samme var forresten toget. Jeg har jo reist en del med tog i Ukraina og Russland, sjekk bare bloggpostene mine om Den transibiriske jernbane (søk i søkefeltet, eller trykk på Tags). Men om det skyldes at det var lenge siden jeg hadde hatt ansvaret selv, eller at togtavlen i Simferopol er annerledes enn de andre, eller kanskje aller mest at jeg var blitt litt stresset, jeg skjønte i alle fall ikke hva de to tallene etter toget mitt betydde. Det stod både 4 og 6, og forresten var det ingen tydelige tall å se over skinnegangene. Til det første er å si at det første tallet er plattformen, det andre er togsporet, mens til det andre er å si at tallene står ganske tydelig hvis du benytter undergangen under skinnene, og ikke som jeg ville bruke overgangen over dem. Jeg spurte meg frem, første og beste kommende togpassasjerer visste ingenting, og da jeg spurte en vognvertinne om «dette var toget til Kiev», så kunne hun greit svare «ja», det var bare ikke mitt.

Men jeg kom meg nå ombord og inn i riktig kupe sånn fire minutter før toget skulle gå. Planen min om å kjøpe litt ekstra drikke og en tradisjonsrik flaske øl var allerede urealistisk. Jeg fikk greie meg med det jeg hadde, en halvannenlitersflaske vann fra Alusjta, og en god rest tørr hvitvin Olia og jeg hadde tatt hvert vårt glass av.

Det skulle vise seg å bli noe så til de grader for lite væske. Noen av de nyere togene her er ustyrt med «Konditsioner», eller «Aircondition», som det heter på norsk. På dette toget betydde det lite mer enn at vinduene i kupeene ikke lot seg lukke opp. Det var ingen antydning til airondition. Det var en god seier for oss gamlekara, som synes ingenting er som et åpent vindu når det gjelder frisk luft og kjølige rom. Men seieren smakte ikke godt på dette toget. Kupeene var vendt mot vest denne reisen, altså den siden solen går ned, hvilket betydde at solen stod rett inn i kupeen gjennom hele dagen. Og det ble så varmt, at jeg fikk problemer med å skrive gloser fra Krig og fred, papiret ble vått av svetten min. På benken jeg satt på var en regelrett dam av svetten min. Det var ikke værende for meg i kupeen.

Ute i korridoren var det bare et lite hakk bedre. Her var det et par vindu som lot seg åpne, noe som i det minste gav litt luftsirkulasjon i varmen. Men jeg svettet her også, og drakk foruroligende raskt opp både halvannenlitersflasken med vann og restflasken med vin.Ved noen av stasjonene har toget lengre stopp. Og ved et av stoppene på et kvarter, tok jeg sammen med mange andre passasjerer sjansen på å styrte bort til de nærmeste kioskene og bodene for å kjøpe meg litt påfyll. Det var en nervepåkjenning. Jeg så jeg var langt etter de fleste andre, og sistemann i hovedkøen i hovedbutikken. Jeg løp til neste og stilte meg, der førstemann svært irriterende i den litt pressede situasjonen ikke kunne få seg til å bestemme hvilken sort is han skulle ha. Nestemann forsøkte å svindle til seg en litersflaske ved å betale for en halv, og måtte bruke mye tid på å bytte om penger og snakke om hvor mye han hadde betalt, og  hva han hadde fått. Så kom jeg, kjøpte som et lyn en halvlitersflakse med vann og en halvlitersflaske med kvas.

Halvlitersflasken med vann drakk jeg opp med en gang, mens kvasflasken drakk jeg opp en kort stund etterpå. Siste mulighet for å kjøpe mer vann var hos vognvertinnen. På ordet «voda» som selv de som ikke kan russisk vet betyr «vann», gav hun meg en barneflaske brus så søt at jeg bare ville følt meg enda mer tørst av å drikke den. Først da jeg hadde gitt opp, og var på vei tilbake til plassen min, foreslo hun en flaske vann med sitronsmak. Jeg slo til, 7 hryvna for 0,7 liter vann til romtemperatur. Romtemperatur ville på dette toget antagelig si noen og førti grader. Det sier sitt at jeg til tross for all denne drikkingen, ikke var på do en eneste gang før kvelden. Det er elleve timer og mer enn fire liter væske uten toalettbesøk.

Det siste jeg vil ha med fra selve togturen er mine medpassasjerer i kupeen. Det var en mor mot femtiårene og hennes lille gutt. Tradisjonen tro bød de meg av maten sin, straks jeg var kommet på, og min forsiktige «jeg har allerede spist» hjalp ingenting. Det ble «butterbrot c syrom i kolbasom», «skiver med ost og pølse». Saltede tomater ble også servert. Og da jeg på kvelden ville ha te til aftensmaten min med honning og lavasj, så gav de meg av sin egen. De ordnet varmt vann for meg, og hadde tepose selv. Den lille gutten ble også en fin samtalepartner for meg gjennom turen. Han het forresten Daniel, som nevøen min, og var omtrent på samme alder. Vi ble på en av stasjonene stående og se på togene og på himmelen, da han plutselig begynte å snakke. På de første spørsmålene sa jeg bare «da» og lignende enstavelsesord, men på spørsmålet «otkuda vy», hvor er du fra, så måtte jeg bare svare at jeg er fra samme land som Alexander Rybak. Den lille gutten hadde flere ganger hørt «Fairytale» uten høretelefoner på mobilen sin, og sunget med som Trond Viggos «Hjalmar». Det ble en fin samtale. Små barn snakker språkene sine enkelt og perfekt. Når du snakker med dem og sier noe galt, forstår de det ikke, og hvis de forstår det, men det likevel var galt, så retter de deg og fortsetter samtalen som ingenting. Når det er ord de bruker som du ikke forstår, forklarer de dem, enkelt og likefrem. Jeg fikk vite at lille Daniel har en hund, er glad i musikk og liker dyr, og at han nettopp har lært å svømme. Jeg fortalte ham at jeg liker Ukraina, at jeg har en kone fra Kiev, og at jeg forstår russisk ganske godt, men at jeg ikke snakker helt korrekt, det blir en del feil. Det var lille Daniel helt enig i, men det gjorde ingenting.

Så det var togturen min. Og det var årsaken til at maten i bæreposen mer enn sannsynlig var bedervet og dårlig. Men jeg bar den likevel hjem, slik at Olia kunne bestemme hva som skulle kastes, og hva vi kunne spise. Det var lyst og fint da jeg kom frem til leiligheten sånn litt over halv seks. Jeg var i tvil om jeg skulle legge meg og sove litt, eller om jeg bare skulle starte dagen nå. I alle fall måtte jeg få meg litt vann, for natten hadde også vært svett og varm, og å gå fra stasjonen til andre siden av sentrum hadde også krevd sitt for tørsten. En liten skuffelse ventet meg imidlertid da jeg kom frem til døren, og ringte Olia. Jeg fikk feilmelding på telefonen. Jeg ringte igjen, ny feilmelding. Jeg har kjøpt et ukrainsk telefonkort for 100 hryvna, men aldri innstallert noe slikt selv, det er alltid andre som har gjort det for meg. Nå måtte jeg, og klarte det, det er jo ganske enkelt og bare å følge instruksjoner. Men tross jeg fikk nye 100 hryvna inn på telefonkontoen, fikk jeg ikke kontakt med Olia. Og jeg kviet meg for å ringe på. Jeg vet det er små barn i huset, og at alle der inne trenger søvn. Jeg ville ikke vekke andre enn Olia. Et par korte støt på ringeklokken gav ingen respons, og jeg bestemte meg for å kjøpe det vannet jeg trengte, og eventuelt bare vente utenfor til huset våknet. Det ville ikke gjøre meg noe.

Ukraina er og blir uvirkelig. Det var vanskelig til umulig å finne en åpen kiosk før seks i sentrum rundt Petsjersk. Men det store supermarkedet som ligger der var allerede åpnet. Så der gikk jeg inn, og kjøpte både halvannenliters og femliters dunk med vann, pluss både eplejuice og appelsinjuice. På vei tilbake ringte moren til Olia, og fortalte at Olia var hos faren denne natten, og at hun, moren, ikke hadde hørt meg da jeg var der. Det var jo ikke så rart, jeg hadde gjort mitt beste for ikke å bli hørt. Nå kom jeg imidlertid greit inn, fikk tatt meg en dusj, og lagt meg ned for en svært god og frisk morgensøvn.