Morgen i Casa Salen

Det er morgen. Olia sover ennå, mens jeg allerede har vært våken i flere timer og lest i ”Il sistemo periodico” av Primo Levi. Solen er godt i gang med å løfte seg opp over Middelhavet. Jeg har sett rødfargen over takterrassen. Om ikke lenge står Olia opp, og det er frokost.

Det er gode dager for oss her i Spania. Vi vil aldri bli noe rikt ektepar, Olia og jeg, så denne leiligheten mine foreldre kjøpte i sine velmaktsdager og som alle i familien får benytte er det vi vil få oppleve av luksus. Det er jo mer enn nok, selvsagt. Olia kan aldri la være å sammenligne forholdene våre med hvordan familien hennes har det i Ukraina, og hvordan hun selv har hatt det opp igjennom årene. Og hun blir provosert, slik vi nordmenn også blir provosert når noen flotter seg med litt for stor bil, litt for dyre klær, eller bare litt for sterkt utstråler sin vellykkethet. Men denne leiligheten har overmannet henne. Her er alt diskret pent og velstelt, alt lett å gjøre, og livet behagelig å leve.

Et lite inntrykk av hvordan vi har det. Dette er første dagen, og vi har ikke engang funnet ut at vi kan ha duk på bordet.

Nå våknet hun, og har straks gått i gang med opprydningen fra i går. Ulikt sin svigermor liker hun å la tingene stå om kvelden, og heller ta dem morgenen etter når hun er uthvilt. Mor har alltid tatt tingene med en gang, og gjør det fortsatt på den måten. Jeg for min del har lagt meg til den vanen å verken ta dem om kvelden eller morgenen etter, men bare la dem stå til de forsvinner av seg selv.

Snart blir det kaffe. Olia har lært seg å lage den spanske utgaven, espressokaffe, og serverer den hjertelig flere ganger om dagen. Slik ligner hun min mor, og det gjør det behagelig å være meg.

Slik ser det noenlunde ut på kjøkkenet når Olia lager mat.

I dag er planen å finne oss en internettkafe. Vi har fått rutebeskrivelsen av mor, så det kommer til å gå greit å finne den. Det er litt lang vei å komme oss til den, så vi regner med å bruke noe av nettiden på å undersøke muligheten for å få tilgang på nettet også fra leiligheten. Jeg tror ikke det skal være så dyrt og så umulig å få til, og for Olia vil det være godt å få muligheten til å komme jevnlig i kontakt med familien sin i Ukraina.  Hun kan plutselig bli bekymret for hvordan det går med dem,  og da er det fint å slippe en dyr mobiltelefonoppringing.

Ellers er planene om dagene å spise frokost, lunsj og middag. Vi pleier å presse inn noe bading mellom måltidene. Slaraffenliv står høyt på prioriteringslisten, og det skal være en god unnskyldning for oss for å la være å hvile. Om litt er kaffen klar, hvilket deilig liv vi har.

Til Krim på ny…

Mens Olia er ute og kjøper inn gardiner, har jeg pakket bagen og kan snike meg til litt bloggetid. Toget vårt går om to timer, klokken 1300, og vi er vel mens jeg skriver dette så vidt begynt å bevege oss inn i et begynnende hastverk. Det er avhengig av trafikken og bussen 20-30 minutter herfra til stasjonen, og jeg har nok ganger vært ute i siste liten til å ha lært å prøve å unngå det. Så jeg vil gjerne ha Olia hjem igjen innen 1100. Håret mitt skulle også vært klippet, ideelt sett.

Der kommer Olia, høres det ut som. Da vil skrivingen bli plutselig avbrutt som så mange ganger før denne ferien. Det var visst ikke Olia allikevel, jeg sitter litt på tærne, merker jeg, om det går an å bruke et sånt uttrykk.

Vi har ikke kjøpt returbilletten ennå, men regner med å bli der cirka en måned, litt avhengig av forskjellige ting, også noen som faller utenfor bloggsfæren. Før ferien tenkte jeg det ville bli lenge å være 8 hele uker her i Ukraina, og ønsket å avslutte i Russland eller noe. Men nå er jeg helt ombestemt, og kan bare være her resten av livet, om så skulle bli. Jeg er sunket inn i velvære. Og nå kommer velværet til å fortsette på Krim.

Sannsynligvis vil jeg ha tilgang på internett der, og bloggingen vil fortsette.