Kortere dag med Irina

Det er konflikten i sjakk-Norge som gjør at jeg ikke har tid til å skrive postene ut med en gang. Jeg blir helt oppslukt av de stadige vendingene, og jeg blir forferdelig provosert. Så er det jo sånn at mesteparten av dagene er jeg uten nett, og går og bader og koser meg, og har i alle fall ikke tid til å skrive blogg.

I morgen tidlig – som allerede er i dag – er det treningsfri. Da regner jeg med å få oppdatert en del. Det arbeidet er i gang nå. Og denne posten her skal i alle fall skrives ferdig.

Det var en dag hvor morgenen tok veldig lang tid. Jeg var på trening, og det som følger med der, jeg dusjet, og spiste frokost, og jeg druknet inn i konfliktene med norsk sjakk. Det er ganske uvirkelig at ja-siden tror og argumenterer for at det de driver med er greit, og faktisk er villige til å la en nystartet «sjakk»-klubb med tusen betalte medlemmer stikke av med hele forbundet. Det er en klubb opprettet utelukkende for å få inn Kindred-avtalen, og gjøre sjakkforbundet til en lobbyorganisasjon for bettingbransjen. Det er akkurat det PR-byråene gjør, de lobber en sak for penger. Det er helt vilt at en frivillig organisasjon i Norge skal gjøre det samme, og attpåtil med med medlemmer som ikke selv har betalt medlemskontingenten, og  ikke har vært medlemmer lenger enn den korte tiden avtalen har vært kjent. Det er så mye snusk og fanteri her, at det må settes en ettertrykkelig stopper for det.

Det nyeste denne dagen var at jussprofessor Geir Woxholth med spesialkompetanse på foreningsrett, tok oppdraget gratis å skrive en juridisk betenkning. Advokatene til Carlsen-leiren og advokatene til sjakkforbundet har konkludert med at det er greit, «uten særlig tvil», og de har blitt satt ettertrykkelig på plass av jussprofessoren.

Etterpå var det å hvile seg litt, og litt mer enn litt. Klokken var over 1600 da vi endelig kom oss ut.

Da ble det til den korte stranda, den på høyre side av broen, når man kommer fra byen i buss 55 eller 118 (eller noen av dem fra Druzjba Naroda). Det var ikke så intenst varmt, rundt 25 grader, så det var ikke sånn at vi absolutt måtte bade. Men det er jo gøy, og Irina storkoser seg. Den store hiten for henne så langt er å dukke under vann. Hun holder seg for nesten, og dukker. Igjen og igjen og igjen, og igjen. Og så finner hun på diverse «triks». Og så har hun «show», der hun typisk holder den lille hånden for øret, og snakker med noen «i telefonen». Showene pleier å ende med at hun dukker, og jeg synes de fungerer ganske bra. Det er regelrett morsomt.

På denne siden av broen er det øl og slikkepinne som står på menyen. I år har jeg endelig lært meg at det heter chuba chups, eller hvordan det skal skrives. Det er det samme som står på de samme slikkepinnene i Norge, så jeg vet ikke om det er så russisk, akkurat. Men Irina får én, og jeg får en øl. Da er vi begge fornøyd. Irina vil etterpå ha is, men jeg overtaler henne til heller å prøve hoppeslottet.

Det koster ikke mye å prøve det. Det er billigere enn trampolinene faktisk. Det eneste lille problemet var at hun som leide ut snakket kav ukrainsk, og da blir det litt at vi må gjette hva hun sier. Jeg får forklart henne at vi er norske, jeg snakker russisk som jeg gjør, hun lille snakker russisk helt utmerket, men ingen av oss forstår ukrainsk i det hele tatt. Da er det bare smil og greit, og vi får resten av instruksjonen på russisk bedre enn både Irinas og min.

Så hopper Irina, mens jeg fullfører ølen min. Deretter er det litt mer bading, før det er opp å få is, og deretter kaffe. Her har vi for første gang en situasjon hvor Irina forstår den bedre enn jeg, når vi begge har samme informasjon tilgjengelig. Irina spiser is, og jeg vil fotografere henne med den. Nytt av året er at hun er veldig bevisst når hun blir tatt bilder av, så hun passer på å se fin ut, eller kul ut. I en alder av fire og et halvt år har hun helt inne den «sånn-vil-jeg-se-ut-på-bilde». Etterpå forklarer hun meg at dette var ikke så lurt, for nå smelter isen. Hun forklarer meg det. Hun skjønte det, jeg ikke. Den er ikke verst.

Isen hadde nok et annet problem med seg også, for den gikk rett gjennom systemet. Plutselig måtte lille Irina på do. Og det ble kappløp for å rekke det. Dette er sikkert ganske vanlig både for voksne og barn, men det er første gang jeg har vært med på det med Irina. Heldigvis vant vi kappløpet.

Da var det etterpå å ta bussen hjem, så vi fikk litt kveld hjemme også.

Irina og jeg på heldagstur

I går var det Irina og jeg, på en sånn tur som vi kan det. Over til venstre bredd – og være der hele dagen. Posten ble ikke skrevet så øyeblikkelig, men her er den, om en begivenhetsrik dag, mens minnene ennå er ferske.

Det var mandag, og treningsfri. Jeg tenkte å stikke ut på nabomatkjeden, navnet på den har ramlet ut av hodet, men det er en kjede som finnes over hele byen, og det er ikke hurtigmat. Fargene er røde, gule og oransje, og temaet er Sovjet-nostalgi blandet med amerikansk 60-talls. Menyen er tradisjonelle ukrainske og russiske retter, og de har åpent hele døgnet. Jeg skulle inn dit, for å sette meg ned ved et bord, ta noen cappuccino variert med espresso, og skrive meg ajour med alt jeg skal skrive.

Så var det bare det, at bordet som var best, var opptatt. Klokken var ennå før sju, så det var rikelig med plass andre steder, men akkurat det bordet jeg ville ha, det i hjørnet, der satt det ei, med tom kaffekopp, og tastet på mobilen. Jeg tenkte at når hun nå hadde drukket opp kaffen sin, så skulle hun sikkert gå. Jeg gikk frem og tilbake med tyske gloser på mobilen, og ventet.

Til tålmodigheten forlot meg. Og jeg gav meg i kast for å vandre nedover gaten, Lesu Ukrainku, for å se om det var noen andre tidlig åpne kafeer jeg kunne sette meg på.

Det var det jo ikke, og det visste jeg jo egentlig litt på forhånd. Den ene kafeen som var der, var akkurat litt unødvendig dyr, ikke ideell, og ikke hadde det noe opplagt internett. Så jeg gikk hele veien ned til bessarabskij, den store handelsblokken rett ved utgangen av hovedgaten Khresjtsjatik, det som kanskje best i byen kan kalles «sentrum». Der var det jo noen aktuelle steder å være, men de hadde alle det til felles at de ikke var åpne ennå.

Dermed gikk jeg opp til Khresjtsjatik, og bortover den, der vi alle tre hadde vært dagen før. Nå om morgenen var stemningen en helt annen en om kvelden, alle som har vært i storby kjenner den følelsen: det er en annen by som våkner, enn som sovner.

Jeg visste jeg kunne prøve meg på Ruccola, det er også en grei kjede, god plass, og fred til å skrive. Den er italienskinspirert, sånn det er det her nede, og i resten av verden, som ikke er Italia. Helt fin espresso og cappuccino. Men de var ikke åpnet, de åpnet klokken ni.

Og jeg havnet for første gang i mitt liv på Lviv-croissants, kjeden med utspring i den eneste storbyen i Ukraina hvor språket er ukrainsk den som på ukrainsk heter Lviv, på russisk Lvov, og på tysk – Lemberg. Litt av en by. Kjeden ser ut til å gjøre det ganske bra, den finnes mange steder i byen, ser koselig ut, og det ser ut til vanligvis å være folk der. Nå var jeg der også, for første gang, for å ha meg en kopp cappuccino, og skrive det jeg skulle.

Det var et veldig merkelig system, der de skrev ned bestillingen først, både til hun foran meg i køen, og meg, før de satte i gang med å iverksette den. Det til tross for at det var flere ansatte en kunder i butikken, det var bare hun foran meg, og jeg. Likevel fulgte de rutinene som gjelder når det er fullt kaos.

Det ble for omstendelig for meg, så jeg smatt over til Ruccola når klokken ble ni, og de åpnet. Så gikk jeg opp i andre etasje, og skrev begynnelsen på min egen anmeldelse av telefonen Huawei P30 Pro. Og stort mer rakk jeg ikke å gjøre, ikke med bloggen.

I stedet gikk jeg til bussholdeplassen, i andre enden av gaten, satte meg på buss 62, gikk innom stormagasinet på vei hjem, og var i hus omtrent klokken 1100. Sånn som det pleier å være når jeg har vært på «sport», som de kaller det her. Og alt, fordi det bordet jeg så gjerne ville ha på den nærmeste restauranten, var opptatt.

Heldagsturen

Så kommer vi omsider til det posten skal handle om. Det er ikke rart jeg har problemer med å holde meg ajour.

Planen til Irina og meg var ganske enkel: Vi reiser over til venstre bredd. Deretter går vi til venstre, til Rusanovka, bydelen som er en kunstig øy, og gå til den lille stranden med lekeskipet ved siden av. Så skulle vi bade, lenge, og så skulle vi leke, og så bade mer, og bade mer, og kanskje leke, og så var det smusi (som de skriver det her, smoothie, kanskje, hos oss), og espresso, og så var det restauranten Pesto med lekerommet.

Plan iverksettes. Vi går til bussholdeplassen like utenfor boligblokka, og venter, venter, venter. Jeg trodde buss 118 gikk 3 ganger i timen, men vi ventet betraktelig lenger enn 20 minutter. Skiltet med avgangstider er umulig å forstå noe av. Men når bussen omsider kommer, er det meste glemt. Da er det å gå ombord, og reise av gårde.

Irina viser et nytt trekk da vi går bortover promenaden. Også noe vi mer forbinder med voksne, enn med barn, vil jeg tro. – Har du lyst på kaffe, spør hun. Hun ser en av bodene nærmer seg, der de riktignok selger kaffe, men også barnecoctails. Hun har skjønt den litt mer varsomme måten å spørre på, ikke bare si «jeg vil ha», «kan jeg få», men «vil du ha?». Så øker nok sjansene for at hun får også. Den er fin, selvfølgelig kan hun få en coctail, men vi blir enige om å heller ta den etterpå. Nå skal vi bade.

Og bade gjør vi noe så til de grader. Det er virkelig snakk om flere timer. Irina er i vannet konstant. Klokken er vel omtrent 1400 da vi omsider kommer oss på bussen, det er kveld når vi omsider går bort til Pesto. Irina gjør ikke stort annet enn å bade. Et par små gjesteopptredener på lekeplassen er knapt til å regne med.

Først leker hun med meg. Hun har skrudd av det å hoppe i vannet, det gjorde hun før, vil ikke nå. Det er mange sånne triks vi gjorde i basseng i år og her i Kiev i fjor, nå vil hun ikke. Hun kvier seg for å stå på skuldrene, og hun vil helst ikke sitte på skuldrene, for hun mistenker – med rette – at hun vil måtte hoppe eller falle i vannet, eller at jeg vil dukke under selv. Men å dukke på egen hånd, gjør hun voldsomt. Det er det som er favoritten. Hun holder seg for nesten, og dukker. På alle mulige vis det kan gjøres.

En stor favoritt er at hun lurer meg til å se en annen vei. – Se en fugl, se et fly, se en øyenstikker, sier hun, og så snur jeg meg og ser. Når jeg snur meg tilbake, har hun hodet under vann, og beina opp, eller et eller annet finurlig. Hun liker også veldig godt å synge «ro, ro til fiskeskjær», den eneste norske barnesangen som overlever reisen hit til Kiev. Jeg husker det var for to år siden, da hun bare var to år, at jeg snurret henne rundt og rundt i vannet så raskt og kraftig jeg klarte, mens hun sang i vei av full hals: «ro, ro til fiskeskjær» – det er morsomt.

Nå ligger hun på ryggen og flyter, med bare ansiktet over vann, og synger i vei. Det er en liten erting hun har, jeg sier det skal være «mange fisker får vi der», mens hun har bestemt seg for at det heter «mange fisker over der», og hun tøyser og tuller med det, og erter meg. Hun har også sin egen slutt, «to til den som fisken dro, og det var duuu», sier hun til meg. Jeg vil jo at det skal være Irina, og det krangler vi også litt om.

Underveis her finner hun også noen lekekamerater. Det er en gutt på hennes alder, og storesøsteren hans. Gutten kan ikke svømme, men søsteren kan. Og Irina kan. Leken går ut på å løpe fra stranden og hoppe ut i vannet. Gutten har gutters villskap, og hopper ganske voldsomt. Men han kan altså ikke svømme, og han vil ikke ha hodet under vannet. søsteren er mellom 8 og 10 år, og løper litt mer elegant og forsiktig, og kaster seg fremover, med hodet høyt løftet. Vår lille Irina løper full fart med fingrene for nesen hele veien, og hun forsvinner helt under vannet. Hver eneste gang. De løper igjen og igjen og igjen og igjen, som bare barn kan gjøre det, når de finner noe som er gøy. Det slutter aldri. Så lenge det er gøy, blir det mer.

For Irina er det jo oppfyllelsen av alle drømmer å kunne løpe og å hoppe i vann på en gang. Det er storesøsteren som holder hånda i lufta, og sier klar ferdig gå, og da blir det jo ikke bedre. De løper full fart, den lille gutten alltid lengst, han tar veldig stor fart, og så lille Irina som holder for nesen også mens hun løper, og storesøsteren som organiserer. Veldig, veldig sjarmernede.

Men alt har en ende. Tiden går sin gang, samme hva som skjer i den. På vei bortover stopper vi for en espresso og en smoothie, som avtalt. Til min overraskelse klarer Irina også å drikke den opp, og det før vi kommer til restauranten Pesto.

På Pesto går Irina inn i lekerommet, og jeg går inn i diskusjonen om fremtiden til norsk sjakk. Aldri har vi vel knapt vært så lenge på denne liksomrestauranten. De gjør mye riktig for barnefamilier, men maten er jo ikke spesielt god. Dog er klokken i ferd med å passere 2200 da vi forlater den. Vi har bestilt 5 øl, 1 cappuccino, 2 limonader, 2 spaghetti carbonara og 1 hamburger med pommes frites. Helt i overkant for Irina og meg. Men Irina var sulten, og ville ha en carbonara til, etter at jeg var i gang med Cappuccino-desserten. Så da ble det en øl til også, og en limonade til.

Når det er så sent på kvelden, begynner det å kunne bli kritisk om vi kommer oss med en buss hjem. Nummer 55 har i hvert fall sluttet å gå, og nummer 118 vet vi bare går litt lenger. Antageligvis går bussene til Druzjba Naroda enda et hakk lenger, men derfra er det et stykke å gå. Vi er ennå innenfor det som er ganske trygt, men vi kan risikere det blir litt venting og usikkerhet.

Akkurat den endte veldig godt. Vi ventet veldig lenge tidligre da vi skulle ned. Nå kom buss nummer 118 med en gang. Og vi kunne reise helt hjem. Etter en lang, fin og opplevelsesrik dag.

Ennå forkjølet

Jeg kan ikke fordra å være syk. Hver dag trengs, jeg har ingen å gi bort.

Nå skal det sies at vi ikke er slått ut. Det blir litt mer søvn enn vanlig, men langt fra sånn at vi er sengeliggende. Jeg kan ta til meg lett lesestoff, som sosiale medier, noe som ikke akkurat er godt timet, etter toppmøtet mellom Putin og Trump. Begge de to får det til å gå i rødt og svart for de fleste i den vestlige verden, begge på en gang blir visst rent for mye for oss.

Her på bloggen vil det bli forbigått i stillhet. Sånn som det er her i Kiev. Ingen snakker om det, ingen ser ut til å bry seg. For vanlige folk vil det ikke forandre livene til noen noe som helst. Ellers blir Trumps uttalelser sammenlignet med Pearl Harbor og det som verre er. Det blir gjort av folk som ikke vet hva krig og nød er.

På mandag var vi ennå friske. Vi tilbrakte en del timer hos tannlegen, først Irina, så jeg, og så var det over til venstre bredd for litt mat og bading. Frokosten var litt uvanlig enkel, bare sjampinjong, og det trengtes mer mat. Det var på Kvartal, restauranten på promenaden på høyre siden av Patona-broen, den eneste restauranten vi har funnet for oss, på denne siden.

Jeg var allerede begynt å skrante litt, litt snue, og det samme var Irina. Men det hindret oss ikke fra å bade. Jeg var riktignok litt mer forsiktig enn vanlig, presset ikke på, men når Irina ville bade, var jeg med. Selv om jeg var litt hutren i kroppen, og det kanskje ikke var lurt.

Etterpå var det opp å få kaffe og is, enda jeg hadde vært hos tannlegen, og kanskje ikke skulle ødelegge de hvite tennene mine straks. Irina lekte som bare juling, med seg selv og med andre, så Olia og jeg fikk ro og fred til å drive med vårt.

På det nye sim-kortet jeg har fått er det også Internett, 3G, 8 Gigabyte, eller noe sånt. Det koster en hundrelapp, eller noe sånt, så det er rart vi ikke har gjort dette tidligere. Jeg kan sitte og bla gjennom nyheter og forskjellig, ikke bare pugge gloser, som jeg kan gjøre uten nett, men som krever mye konsentrasjon og energi.

Under VM-finalen var det et kort avbrudd av noen som brøt seg inn på banen. Det ble ikke gitt noen oppmerksomhet, den offisielle produksjonen viste repriser, og det ble ikke nevnt i kommentarene. Helt riktig. De ødela et kroatisk angrep, ødela litt av finalen, sånne folk gjør seg best glemt.

Så viste det seg at det var Pussy Riot som hadde vært ute. Da ble det en sak, toppsak, faktisk, på BBC, der de fikk komme med egne uttalelser, sagt hvorfor de gjorde det, og også at de hadde hatt «en dårlig natt i fengselet». Hvem andre inntrengere får en sånn markedsføring? Forhåpentligvis mistet Pussy Riot flere venner enn de fikk, med dette stuntet. Og kanskje skjønner man litt mer av hvorfor de har så liten oppslutning i Russland.

Før vi kom oss hjem, kom Olia i snakk med noen. Dermed gikk det flere timer. Flere timer. Det gikk fra solnedgang, til sol nede, fra kveldslys, til ikke lys. Jeg fikk bladd gjennom flere hundre gloser, der jeg ruslet frem og tilbake, og ventet. Og ventet, og ventet. Lille Irina lekte med datteren til damen Olia snakket med, eller om det var sønnen, og det var også flere barn på den lille lekeplassen. Både Irina og Olia var altså opptatt. Det var bare jeg, som ventet, leste gloser, og ventet.

Til slutt bad jeg Olia om telefonen med nett. Den var uten batteri, Olia hadde brukt den til å ringe moren på Skype, før denne samtalepartneren dukket opp. – Du ser trøtt, ut, sa Olia til meg. – Reis hjem.

Og det var sant. Jeg var trøtt og sliten, og som jeg vet nå, på vei til å bli forkjølet. Jeg reiste hjem, fikk sjekket blodtrykket hos en alltid bekymret babusjka. Blodtrykket var ikke så verst, men jeg var ikke så bra. Dagen etter var jeg altså – litt – syk.

Frie familiedager i Kiev

I dag var det semifinale i VM i fotball. Jeg fikk det ikke engang med meg, før jeg så resultatet av kampen på sosiale medier. Det skulle jeg også være foruten, men så ble jeg hektet på da Boris Johnson trakk seg som utenriksminister og Juventus av alle ting kjøpte Christiano Ronaldo. Det får være nok fotball og politikk, denne posten skal handle om to flotte og helt forskjellige dager med familien her i Kiev.

Begge dagene startet med morgentreningen i Hydropark. Begge dagene kom jeg litt sent ut, og følgelig litt sent hjem, slik at klokken var nærmere tolv før jeg fikk begynt på frokosten. Så ble den nærmere ett før jeg fikk kommet meg ut, først med Irina til lekeplassen utenfor, og så ytterligere opp til to timer før Olia kommer ut etter oss. Hun skal liksom bare gjøre seg ferdig, så går det sjelden under en time.

Det gjør ingenting. Jeg sjekker gloser på mobilen i ledige stunder, ellers så skyver jeg Irina frem og tilbake i dissen, det mest meningsfulle som er i tilværelsen akkurat nå. Gloseprogrammet mitt har forresten hengt seg litt opp, de siste par dagene, superkjøret fra starten av sommeren har vist seg vanskelig å holde, og er sikkert litt meningsløst også. Jeg har fullt av avanserte ord og uttrykk inne på italiensk, russisk og tysk, men kommer sjelden i posisjon til å kunne si dem. Det viktige er å mestre dagligtalen, og holde en samtale. Det kan jeg bare uanstrengt på russisk, men også der gjør jeg mange feil enhver innfødt hører og skjønner jeg er utlending.

Mandagen

Nok om det. I går var planen å reise inn til sentrum først, så Olia kunne ordne noen datagreier. Det dreier seg om skjermen til et gammelt nettbrett, fra Sony, som er tråkket på og ødelagt av barnet, og så gjelder om å kjøpe en bedre router til leiligheten i Kiev, slik at nettet virker over hele leiligheten og for mange nettbrett og mobiltelefoner.

Vi satte oss på buss nummer 14, og kjørte den nesten til endes, nesten til stasjonen. Buss nr 118 kom like bak, den ville vært et mye bedre alternativ. Vi oppdaget det akkurat litt for sent til at det gikk an å hoppe ut av vår buss, og skifte. Dermed ble det å spasere noen hundre meter i varmen og trafikken i Kievs tjukkeste transportsentrum ved stasjonen. Med kaffe til meg, og is til Irina, ble det lettere.

Så skilte vi lag, Olia gikk for å besørge sine ærender, Irina og jeg gikk til Aoutpab, eller Tfe far aout place. Det må skrives med russisk-engelsk, stedet ligger rett ved en trikkholdeplass, men det er akkurat så langt ute at det blir vanskelig for turistene. Det er likevel dem stedet henvender seg til, med sitt kreative engelske navn, og sånn de forsøker å fremstå. Vi har tatt trikken her mange ganger, og jeg har vært fristet av den.

For å si det sånn: vi går dit ikke igjen. Det var utmerket servering, vennlig personell, og de hadde leker til Irina, men maten var ikke noe særlig, og importølet var 2-3 ganger dyrere enn hva øl trenger å være her. Selv når det liksom var satt ned 50 % i forbindelse med VM. På en TV-skjerm viste de Brasil – Mexico i opptak, hvilket brakte meg til erkjennelsen at der de viser fotball på TV, er maten ikke god.

Det er, som jeg sa, et trafikknutepunkt, dette, og det går mange trikker forbi i alle trikkeskinnenes retninger. Irina har alltid lyst til å reise med dem, som barn flest, vil jeg tro, liker hun transport, alle transportmidler liker hun seg, og så blir det til at vi hopper på trikken vi også, linje 18. Som så mange, mange ganger før bringer den oss til Kontraktovaja Plosjad, et sted vi kan nå mye fortere og lettere ved å reise rett ned, og ikke rundt den svære høyden det meste av Kiev ligger på. Fra Kontraktovja går vi til Postjovaja, vår faste rute, som nå er blitt gågate, og på veien stikker vi innom Liubov Markovka. Det er et favorittsted for Irina, siden de har lekerom der. Stedet er bra for oss voksne også, men mer en kafé enn en restaurant, og klart best på desserter og søtsaker. Greit nok, siden vi allerede hadde dummet oss ut ved å spise litt på te far aot pleis

Og så begynte eventyret. Som så mange ganger før, når det gjelder oss. I stedet for å reise hjem, tok vi den lille taubanen opp på høyden, hvor Irina fikk boltre seg på den nye lekeplassen så lenge hun bare ville. Olia og jeg satt ved siden av hverandre på en benk, og tenkte barnepass nå allerede er ganske lett. Irina er 3 år og 10 måneder, og klarer seg stort sett selv. Det er bare av og til vi må opp, og sjekke hvor hun er blitt av.

Tirsdagen

Så mandagen var fin, men det var også den som gjorde at jeg måtte skrive «to flotte dager i Kiev» og ikke «to fantastiske dager» i innledningen. Tirsdagen kvalifiserer til fantastisk.

Etter det vanlige morgensommelet vårt reiste vi med linje 118 over til venstre bredd, da denne bussen omsider kom. En observasjon av interesse var en gretten gammel mann som klaget til billettselgersen over at bussene kom så sjelden, og når de først kom, så kom de flere etter hverandre. Folk måtte stå og vente på holdeplassene, lenge, og bli gretne, sånn som han var. Den stakkars billetselgersken kunne jo lite gjøre med det, hun tusler jo rundt i den enda varmere og overfylte bussen dagen lang, og samler inn penger til billettene hun leverer ut, og så billige billettene hennes er, må lønnen hennes være tilsvarende. Den gretne gamle mannen reiste 1 stopp, ca. 500 meter, og kjøpte ikke billett, som billettselgersken så riktig og oppgitt påpekte.

Vi er i en annen verden. Men det er lett å være i godt humør, når man har helsen og penger nok. Da er det en forpliktelse, synes jeg. Og for oss er det enkelt.

På andre siden har Irina sparkesykkelen, samokat, og med den sparker hun seg av gårde langs strandpromenaden. Olia har det aldri bedre enn når hun er i en butikk, og hun smetter unna denne gangen også, alltid noen småting å handle inn.

Irina og jeg drar rett til den lille stranden, den lille viken, med lekebåten og det brådype vannet, der hun fortsetter å bryte grenser i vannet i forrykende tempo. Denne dagen kaster jeg henne ikke bare så høyt opp i luften jeg bare kan, men jeg hopper selv også, for å få henne enda høyere opp. Jeg er høy og kraftig, så det blir bra høyde på det. Og ved en anledning fikk jeg selv vann i øynene, så jeg så ingenting, og greide ikke å ta Irina i mot. Hun hostet og harket og spyttet skittent elvevann i flerfoldige sekunder, før hun på klingende russisk sa jesjå raz. En gang til.

Og hun klarer for første gang å svømme inn fra der vannet rekker meg til halsen, til hun selv kan stå i bånn. På ryggen begynner det å minne om svømming, det hun driver med. Hun legger hodet bakover, og løfter beina litt, og klarer sånn å slappe litt av, før det er over til kavingen og hundesvømmingen igjen. På bryst er det antydninger til at hun tar svømmetak med armene. Hun kan stå på skuldrene mine, mens jeg dukker henne under, jeg kan snurre henne rundt så fort jeg bare kan, i og over vann, og vekselsvis, og jeg kan kaste, dukke og gjøre det aller, aller meste. Selv viser hun meg også hvordan hun kan dukke, og svømmer lite grann med hodet under vann, eller synker seg frivillig under.

Det er herlig å se på, og være far til.

Så kommer Olia, og er med og bader litt. Det blir også tid for Irina i lekebåten, det store blå seilskipet med plass å løpe på og rutsjebaner. Ved siden av er en liten karusell, Irina liker seg i, og favorittleken, disser, eller husker, som det vel heter på østlandsk. Jeg liker meg imidlertid bedre da vi kommer oss bort til en restaurant. Det er den nye restauranten Tibliso, georisk, og den har overvunnet Olia helt. Det er også noe av fremgangen med Olia, alle årene vi har vært gift, hun er ikke lenger fullt så redd for pengene, som hun var. Tidligere var det aldri restaurant på oss, om det ikke var businesslunsj, eller superbillig. Det resulterte i en del plastmat, gummipizza, og vi smilte begge over sammenligningen, denne overdådige mengden nylaget georgisk mat, og vassenpizzaene i Hydropark. Olia stod for bestillingen, og holdt ikke igjen på noe. Hun ble tatt inn, og vist kjøkkenet og forskjellig også, og kom ut med krydder og serveringsfat. Hun var solgt, eller kjøpt, eller hva man skal kalle det. Hun lastet ned appen til stedet også. De har fått seg en kunde.

Jeg er stor fan av geogrisk mat. Dette året har det for alvor vært tema, vi har nå oversikten over 5-6 stykker av dem, og vet de fleste steder i byen hvordan vi raskt skal komme til nærmeste georgiske. Jeg har siden Moskva 2005 vært blodfan av hatsjapuri, mens Olia i år har lagt sin elsk på det som vel må skrives zhinkali, kjøtt pakket inn i pasta formet som en slags blomst. De er veldig karakteristiske, og man må vel si dette er Sovjetpasta, eller russisk pasta, den må ikke forveksles med den italienske. Vi kjøpte intet mindre enn 20 stykker av disse zhinkaliene, dette måltidet, i tillegg til alt det andre vi kjøpte. Et solid måltid på en solid tirsdag.

Dagen ble avsluttet med Irina på lekeplassen. Det er en lekeplass vi nesten ikke har brukt. Den pleier å ligge midt i sollyset, noe som gjør apparatene for varme og hele stedet uutholdelig, men i år har vi så langt unngått de verste temperaturene, og plassen er mulig å benytte. Lekeapparatene her er betraktelig eldre, enn de fleste andre her nede, typisk sånn folk assosierer med et mistrøstig Øst-Europa, kommunisme og Sovjet, falmet og slitt og delvis ødelagt. Men det var fullt av barn der, og Irina storkoste seg, alene og sammen med andre. Olia fant stadig vekk unnskyldninger for å kjøpe inn et eller annet, deriblant kaffe til meg, og ellers satt hun og strikket. Rett som det var måtte jeg bort til Irina å fotografere og filme, eller skyve på henne i dissen. De hadde laget til en sandhaug med sand fra stranden, litt umotivert plassert, egentlig, ved siden av en sandkasse, men den var innen rekkevidde å hoppe fra, både fra dissen og fra et lite klatreapparat. Så fikk Irina prøve å hoppe fra stor høyde, og fra disse. Det siste er å bryte nyte grenser, det er første gang i livet for henne, og hun likte det straks.

Det var veldig kjekt og harmonisk, hele greiene. Da det begynte å kveldes for alvor, tuslet vi bort til bussholdeplassen, og ventet på nummer 55 eller 118 som kunne ta oss hjem. Irina var lys våken og glad, oppvakt som bare juling, klar til å lære tall, eller hva det måtte være. Hjemme fant hun sammen med lille Tasia, og lekte litt med henne, mens jeg benyttet meg av det skrøpelige internettet vi har til å smekke gjennom noen nyheter, og begynne på denne omfattende posten. I det den avsluttes, er det en ny dag, med de samme mulighetene!

Enda en lang dag uten Olia…

Jeg har funnet ut jeg må stjele meg til litt tid på kvelden også. Men nå er det problemer med datamaskinen, som går tom for strøm… Dermed må jeg skrive med iPad, som går tregere. Det får så være, forhåpentligvis får jeg disse siste dagene nå orden på postene her fra Kiev.

Prioriteringen vil alltid være først å gjøre ferdig dagens post, så de eldre.

I dag gikk det videre med det bysantiske riket mens jeg trente. Vi gikk i de mørke årene, med ganske forglemmelige keisere, stilt overfor utfordringer som gikk dem over hodet. Fra nord kom slavere, bulgarere og andre ennå ganske usiviliserte folkeslag, til og med enkelte skandinaver, fra øst var trusselen alltid perserne, og fra sør vokste araberne under sin nye religion frem som en voldsom kraft. Jeg er ikke sikker på når foredragsserien jeg hører er fra, men det er heldigvis før man på død og liv skal gjøre araberne og islam så fantastiske. Her, i denne foredragsserien, er det de indre problemer i Bysants som gjør territoriene araberne tar fra dem til et lett bytte. Ellers blir de imponerende erobringene araberne gjør ofte forklart med at de var så dyktige krigere, og man kan bruke forklaringen om nomadekrigere mot sivilisasjonen, den samme man bruker om hunerne og mongolene. Det er veldig interessant å høre på. Også den gang var motsetningene enorme, men i helt andre spørsmål enn de som er viktige i dag. Religiøst var det spørsmålet om ikonenes plass i kirken, om det var lov å ha bilder av levende vesener, det som ikke er noe tema i det hele tatt nå i dag, men som vitterlig er et av de ti bud Gud gav Moses.

Etter å ha trent ferdig og hørt gjennom fire forelesninger på en halv timer hver, var det over til gloser og grammatikk på vei hjem. Som alltid går turen innom det lille kaffestedet for et par kopper cappuccino, slik at jeg kommer trent og lærd hjem til frokost litt ut på formiddagen. Internett virker ikke i det hele tatt, så det blir ingen nyheter på meg, noe som kanskje er like greit i disse dager. Det er vel så spennende å høre nyheter fra tusen år siden, og i et område som fra der jeg er nå blir sørvest. Kiev-russerne kommer også inn i historien, i disse mørke årene i Bysants, og blir en maktfaktor og et senter i den ortodokse kirke. Her har man den dag i dag ingen tredimensjonale bilder i kirkene, og ingen skulpturer. Det ble den gang regnet for å være hedensk avgudsdyrkelse, og det blir det altså fremdeles for ortodokse kristne her borte. Kanskje kan man si at nyhetene av i dag er kortpustede og intense, ofte om en kontroversiell uttalelse, eller et eller annet som skal fordømmes og hauses opp. Lite verdt å huske om tusen år, for å si det sånn.

Vår lille Irina har ikke noe annet perspektiv enn nåtiden. Vi har funnet på en ny lek, der jeg er en liten hest, en ponnyfigur, en dukke, og den vil kjøpe mat å spise. Irina har noe lekefrukt i plast, eple, mais, banan og appelsin, og litt til, alt sånn hun kan navnet på på russisk, og så selger hun det for 20 griven, det eneste tallet hun kan si i forbindelse med penger. Og hun skjønner ikke konseptet, hun kan si tjue skikkelig når hun teller, her er det helt tydelig at hun ikke helt har oppfattet hva jeg sier, og i alle fall ikke har oppfattet hva det betyr. Men hun sier det med stor glede, og selger all frukten, på ny og på ny, hun har slett ikke tid til å vente til jeg blir ferdig.

Og hun har for en sjelden gangs skyld ikke lyst til å bli med ut. Hun vil heller leke videre. Men det er vi voksne som bestemmer, og det er Olia som presser på. Hun har en avtale med en iraker hun har truffet i Norge (!), og som nå vil slå seg ned og gjøre business i Ukraina, Kiev. Han snakker helt greit norsk, samtalene med Olia går på norsk, men han snakker ikke russisk i det hele tatt, så vidt jeg vet, så det er ikke godt å skjønne hvordan han tenker, eller hva det er som gjør at han slipper inn her i Ukraina. Olia har truffet ham tilfeldig, eller om de har vært student sammen, jeg er ikke sikker, i hvert fall hadde han en ide om at Olia kunne hjelpe ham her nede, og det kunne hun kanskje gjort, om datsjaen vår hadde vært mer ferdig, så han kunne bodd der. Nå var det nok mest å møtes for at det ikke skulle bli flere møter.

Planen var at vi tre, Olia, Irina og jeg, skulle til venstre bredd, og restauranten Pesto. Jeg skulle ha med iPaden, for å få sjekket nettet og skrevet ferdig litt blogg og greier, på den restauranten får vi voksne tid for selv, siden den har et utmerket lekerom for barn. Olga møtte den irakiske nordmannen like ved der vi bor, hun skiftet avtale med ham, først var det avtalt de skulle møte i sentrum, og mens hun snakket med ham, gikk Irina og jeg til bussholdeplassen for å vente på Olia. Straks vi kom dit, kom bussen vår, 118, og jeg ergret meg over enda en gang å se bussen vår gå fra oss, fordi Olia enda ikke var klar til å bli med oss. Irina villa ha kakao, en ny hit for henne, den består av nesquick blandet med melk varmet opp i kaffemaskinene, som melken i cappuccino eller kaffe latte, ganske enkel kakao, altså, men Irina liker den godt. Og det passer jo fint, at hun får noe å drikke hun også, når vi voksne får kaffe. Selv kjøpte jeg meg en espresso. Så satte vi oss på benken på holdeplassen, og ventet. Vi hadde Olia og irakeren i sikte, så nærme var vi, de stod på andre side av krysset, skrått over oss, mellom hundre og to hundre meter.

Så ringte Olia, på Skype, der hun har betalt for å kunne ringe på vanlig telefon, jeg skjønte ikke hvorfor hun ringte, vi var jo på det mest logiske stedet, på selve holdeplassen, hun kunne jo bare kommet. Det koster oss en unødvendig femmer, dette her, prisen for en kaffekopp. Rett etter vi hadde avsluttet samtalen, kom bussen vår, 118, og nå gikk Irina og jeg på. Olia måtte jo være like i nærheten? Hun måtte jo rekke det? Jeg hadde sagt jeg var med holdeplassen, med McDonalds, og det var det siste vi sagt.

Olia kom ikke på bussen. Og hun kom ikke til oss, hele dagen. Hun hadde stått utenfor McDonalds, og ventet på oss. Det fløy noen tekstmeldinger frem og tilbake, da vi var kommet over på andre siden. Da jeg kom med på WiFi, sendte jeg noen ekstra meldinger på Skype. Men Olia, hun hadde bestemt seg for å kjøre sitt eget løp. Enda en gang til kjøpesenter, bytte klær.

Dermed ble det Irina og jeg på venstre bredd. Det er kjekt og minnerikt, om enn langt fra det samme når konemor Olia ikke er med. I begynnelsen har jeg håpet om at hun skal komme, og forsøker å drøye turen bort til restauranten Pesto, men Irina kjenner seg igjen, og løper bort. Hun smetter inn i lekerommet, og har det storartet, mens jeg sitter igjen med en tynn, liten smarttelefon, og en håpløs pizza. Servicen og opplegget for barn er førsteklasses, der på Pesto, men maten er rett og slett elendig. De kaller det italiensk mat, noe italienerne nok kunne gått til rettssak om, hadde de hatt injurierende kraft. Jeg bestilte «pizza carbonara», der de prøvde å lage en pizza som man lager spaghetti carbonara, til og med eggeplomme i midten, hadde de. Jeg forsøkte å lese litt om bysants, om dronning Teodora, om de forskjellige religiøse retningene, men jeg drakk jo øl, og det ble litt vanari med hele de religiøse retningene. Det festet seg ikke, for å si det mildt, og jeg forspilte i stedet tiden med sosiale medier, og hva som foregår i vårt kjære hjemland, Norge.

Kjekkere ble det da jeg fikk Irina ut av lekerommet, og bort til lekeparken med den fine båten. De har gravd opp paviljongen, for å legge ny og finere, så det var sølete å gå bort dit. Og det var langt fra så mange barn der nå, som det er sommerstid, med bading og annet gøy. Likevel husket Irina både karablik (båt) og molotsjnoje koktail (melkecoctail), hun husket den fine båten på lekeplassen. Og hun lekte i vei, både for seg selv, og med andre barn. Som alltid gir hun ikke fra seg plassen og retten, når hun føler eller vet det er hennes tur, og når leken blir voldsom, er ikke hun den som trekker seg. Favoritten er den lille snurrekarusselen. Der var det tre stykker, alle rundt tre år, og det var tydelig en av dem som ikke fikk det helt til når det gikk fort, og slett ikke klarte å løpe selv og gi fart på karusellen, og så komme seg oppå. For Irina og hun andre var ikke det noen sak, og de fant veldig tonen. De klarte også å ta nesetrikset, nese mot nese, som Irina liker så godt. Faren var unødig streng da hun andre jenta satte seg oppå stangen på minikarusselen, og satte beina på setet slik at det ble skittent, mens jeg kanskje er urimelig snill i alle sånne ting. La barna leke, synes jeg.

Uansett begynte det å mørkne, og vi forlot lekeplassen for å bevege oss hjemover. På veien rasket vi med oss en melkecoctail til Irina, og en caffe latte til meg. Det var enda en lekeplass på veien, der Irina lekte litt med barn yngre enn henne. Det er vanskeligere for oss voksne, for hun kan bli litt ufin, og ta seg til rette på måter som ikke er greit. Det er bedre når Irina møter eldre, så det blir fair kamp. I ordforrådet til Irina ligger også å si «du er liten», «jeg er stor» på russisk. Det er veldig søtt, sånn det blir når hun sier det, men det er jo ikke noe å drive på med å si, så jeg håper hun slutter med det før det blir anstrengt. Ellers er å melde at hun på de to vanligste spørsmålene «hva heter du» og «hvor gammel er du» svarer helt i hytt og vær. Hun liker å tulle, og si hun er to i stedet for tre, det synes jeg er greit, intelligente folk leker og tuller med spørsmål som er for lette, men hun kunne godt svart skikkelig på hva navnet hennes er. Jeg vet hun kan det.

Så er det til bussholdeplassen. Mens vi går dit, blir det helt mørkt. Irina vil gå på nedsiden, langs elven, eller kanalen, og slik mister vi bussen vår, nummer 55. Den lukker akkurat dørene i det vi kommer opp trappene. Jeg ser ikke på klokken, men antar det går et kvarter før neste kommer. Hele tiden sitter Irina ved siden av meg, i godt humør, og snakker av og til. På bussen blir billettselgeren glad i henne, og gir henne en ukrainsk smultringkjeks, typisk sånn de har her nede, og spør hva hun heter. Irina bare smiler. Det er noe med det spørsmålet.

Ute av bussen er det Irina som husker at vi må kaste billetten i søpla, jeg skjønner ikke sånn hun uttaler ordet musor, før det går en stund. Irina er helt glad, løper, snakker, holder meg i hånden. Jeg forteller henne hvor flott hun er, og hvor stolt jeg er av henne, og hvordan alle sammen bare vil være med henne hele tiden, først de i Kiev, så de i Norge, bestemor, søskenbarna Sofie og Sara, tantene Trude og Tone, alle sammen. Irina blir glad for å høre dette, selvfølgelig, og snakker i vei om andre ting, sånn barn gjør når de får ros, de er så herlig dårlige i å skjule hvor glade de blir for det.

I lekeparken utenfor huset ser vi hunden Mike, noe som indikerer at vi har slekt i nærheten, og dermed muligheter for å komme oss inn. Det er Olia som har nøkkelen, og så lenge Internett ikke virker, kan vi ikke ringe henne på skype. Irina har ingen hast med å komme hjem. Hun leker med barna, som ennå er på lekeplassen, mørkt som det er, og ikke opplyst i det hele tatt. Babusjka er der også, det er hun som har Mike, og med henne er ei venninne, som også har hund. Irina sjarmerer dem alle. Jeg får sett gjennom en del tyske gloser, så lenge Irina klarer seg selv. Det går omlag 40 minutter her på lekeplassen.

Omsider kommer vi oss inn. Olia er selvfølgelig i strålende humør. Hun har kjøpt klær, har hatt en kjempedag. Alle er i det hele tatt glade. Jeg er mett og forspist, så jeg er ikke så interessert i kveldsmat. I stedet tar jeg med meg det jeg har av tekniske duppeditter, og stikker over gaten til nærmeste restaurant, Katiusjka, der jeg drikker noen øl, og skriver denne posten. Blant annet.

Kveldsturer til Berezniaky, venstre bredd av Dnjepr

Det er så varmt nå at babusjka vil ikke ha oss ut midt på dagen. Jeg respekterer det, nå disse dagene, og venter til litt ut på ettermiddagen før jeg tar ut. Jeg har tenkt det er litt sånn som i Spania, der man har siesta midt på dagen. Temperaturene er de samme, mellom 30 og 35 grader. Det er en lidelse å være inne, for varmt å være ute i solen, og i skyggen ute er det bare knapt svalt nok til å være en lindring. Jeg liker å være ved elven å bade slike dager, elven kjøler ordentlig ned, men på vei dit må vi i en varm buss og gå et stykke, og mens man er i elven vil solen brenne i hodet. Dessuten er altså babusjka bekymret for oss, når vi er ute i denne varmen. Hun liker best at alle er trygt inne, og venter til det går over.

Jeg skriver ikke så mye om morgentreningene mine, men det skjer ting der også. Alltid når jeg kommer er restene fra gårsdagens fest i Hydropark på vei til å oppløse seg, med restene mener jeg mennesker. Søppelet er det rengjøringspersonale til å ta seg av, de er også i gang, og får jobben gjort før morgenrushet kommer. Det er godt alkoholiserte mennesker som gjør mest inntrykk, skitne og uten egentlig å virke som de er på vei noe sted. Mange er sikkert uteliggere. En kar i rullestol virker enda verre utsatt enn de andre, han er her stadig han også, enten i rullestolen sin, eller liggende eller sittende på en benk.

I går så jeg også en ung dame i slutten av 20-årene sitte på rekkverket på broen over elven. Det er 10-15 meter ned, så høyt at jge kanskje burde spørre om noe er i veien, og forsikre meg om at hun ikke går i selvmordstanker. Men hun satt med beine på hver side av en veldig stolpe, så det så ikke ut til at hun hadde tenkt å falle ned. Jeg kan også nevne at tidligere år har tøffinger hoppet og stupt fra denne broen, noe som fra i år og delvis i år ser ut til å være forbudt. Så det er ikke det beste stedet for folk med dødsdrift. Jeg tror nok denne damen hadde tenkt å leve.

Samme dag, litt senere, så jeg plutselig en feit mann komme løpende i vill fart over treningsfeltet. Han løp mye raskere enn kroppsvekten skulle tilsi, om dere skjønner hva jeg mener. Dette var ikke en mann som drev med jevnlig løpetrening. Han hadde røde flekker på sitt bare bryst og på andre steder av den digre overkroppen, han var bare i kortbuksen, og da jeg så nærmere på ham, så jeg han var kraftigst rød like under nesa. Det var blod. Han hadde fått seg en god en på trynet. Da han la merke til at jeg så på ham, slapp han fra seg et dyrisk klynk, som i dødsangst, og hastet videre. Han stoppet et øyeblikk da det kom en sjelden bil på asfaltveien, før han kom over til andre siden, og forsvant inn en blikkdør.

I dag var det en kar som stod midt ute på marka, naken som fra mors liv, og snakkende i telefon. Alt man kan oppleve.

Morgentreningene mine er imidlertid bare bagateller. Det meste av dagen skjer etterpå. Vanligvis føler jeg meg frisk og fin etter å ha trent, men nå om dagen er det for varmt. Jeg spiser frokost, og holder ut. Midt på dagen kommer jeg meg ut til et sted med aircondition, i går var jeg en ekstra tur innom kaffestedet, i dag forsøkte jeg meg i en litt moderne restaurant. Det blir med det forsøket. Moderne restauranter er ikke for meg, denne hadde fått fire stjerner hos Tripadvisor, men de som deler ut disse stjernene er ikke som jeg. Jeg liker bedre de tradisjonelle, Kievske restaurantene, med ukrainsk mat og mat fra de andre sovjetrepublikkene, mat de har greie på her. Mat med særpreg.

I går reiste Irina og jeg alene sammen over til venstre bredd. Som vanlig traff vi Varvara, hun vi tidligere har kalt hjerneskadd, men som ganske sikkert ikke er det. Det er bare disse merkelige vinklene hun har for vane å sette armene og fingrene i. I dag var hun allerede opptatt da vi kom, med en flere år eldre jente, og faren hennes, og en diger luftmadrass. Hun var likevel glad og høflig da vi kom, hilste både på meg og Irina, og ville ha Irina med i leken. Her var det imidlertid ikke noe for henne, men hun fikk låne baderingen til Varvara, som vanlig.

Og det var som alltid en lykkestund på stranden. Akkurat denne stranden her, i området Berezniaky, blir kanskje ekstra vakker i kveldssolen, da utsikten går veldig pent over til høydene med helteparken og klosteret Lavra. De har også et ølsalg jeg liker godt, en flott kiosk med en hyggelig vert, her har jeg for vane å kjøpe to øl. Så trenger ikke jeg noe mer her i verden, og i livet. Irina springer rundt og leker. Er øynene vekk fra henne to øyeblikk, kan hun være hvor som helst. Jeg er spandabel, og kjøper is og slikkepinne og det hun vil ha, til henne.

Etterpå får hun hoppe litt på trampolinen også, og i det hele tatt. Det var en veldig fin tur. Og sånn på ettermiddagen, var det heller ikke så plagsomt varmt, som det er gjennom dagen.

Det var også om kvelden vi reiste til stranden i dag. Nå var det enda litt senere, for nå var også Olia med. Det tok litt ekstra tid før Olia skjønte vi skulle til stranden, så klokken var vel rundt seks da vi kom oss hjemmefra. Så ville Olia til posten og hente et eller annet hun hadde bestilt, men nå fikk det være nok, Irina og jeg måtte til stranden. Olia fikk hente posten alene.

Dermed var Irina og jeg på stranden en tid før Olia kom. Jeg hadde endelig kjøpt en badering til Irina, så hun slapp å låne den til Varvara, men akk – jeg greide ikke å blåse den opp. Så vi måtte låne Varvaras enda en gang. Varvara var denne gangen med sånne armringer, så det kunne se ut som hun var forberedt på at vi ville komme. I kveldingen er det flott å bade, og flott i solen. Etter å ha badet litt, kjøper jeg meg en øl, og ser Irina leke i sanden og i vannkanten. Det er fullt av barn å leke med, fullt av ting.

Etter hvert kommer også Olia, og høyner lykken vår enda noen hakk. Olia er også i stand til å blåse opp baderingen, slik at Irina endelig – og for første gang i sitt liv – får svømme i sin helt egen badering. Dessverre er dette en lykke som bare varer noen minutter, for vi er snart ferdige med å bade, og da vi skal gå – glemmer vi hele ringen.

Det gjør ikke så mye. Den koster omtrent 25 kroner. Irina får is, slikkepinne og juice, alt hun vil ha. Hun får også hoppe på trampolinen, sammen med noen viltre gutter, uten at det ser ut til å gjøre henne noe særlig engstelig. Han ene langer ut med hånden, og slår henne rett i ansiktet med et høylydt klask, uten at Irina avbryter hoppingen med gråt og uro. Dog skal det sies det er kjekkere å hoppe med litt forsiktigere jenter.

Etter å ha hoppet på trampolinen, får hun sitte litt i lekebilene som også er utstilt, og som det koster 30 griven å kjøre i ti minutter. Hun er for liten til å kjøre dem, men får samme glede bare med å sitte. Olia og jeg kan drikke kaffe og snakke sammen, eller vi kan sitte med hver vårt, hun med studier, jeg med tyske og russiske gloser. Buss nummer 55 tar oss trygt hjem.

Tradisjonen disse varme dagene har også vært å avslutte med litt vodka. Det gjør godt, enten blodtrykket er høyt eller lavt.

Mandag på kaffestedet – ny varmebølge i Kiev

Med en tidlig morgen uten trening har jeg endelig klart å bli oppdatert på bloggen igjen. Poster som er gjort ferdige er den for i går og for forgårs, i tillegg fra tre poster fra tidligere tilbake. Noen av dem er riktig morsomme og interessante, for de som er interesserte i de tingene jeg denne sommeren blogger om, hvordan vi har det her nede i Kiev, vår lille norsk-ukrainske familie.

I går kom solen og varmen på ny til Kiev, og nå skal den vare ut ferien. Ennå var det i går rundt 25, altså levelig, fra nå av skal det bli rundt 30 og opp mot 35. Altså for mye. Det vil bli mange turer til venstre bredd, og Kievs mange strender, for å avkjøle oss i elvevannet.

Det gjorde vi også i går. Om morgenen gikk jeg gjennom tyske eksempelsetninger og grammatikk på vei til og fra trening, atskillig lurere enn å gå gjennom dette for meg ennå vanskelige stoffet sene kvelder etter kveldsmat og øl. På ny fikk jeg kontroll over sakene. Det samme gjaldt for treningen, der mengden selvfølgelig gir resultater, og for foredraget på øret, den amerikanske revolusjon og krigen som fulgte. Det var sol, men kraftig vind, så ganske få folk både i anlegget og på stranden. På vei hjem stakk jeg innom kaffestedet, for en kopp cappuccino og flere gloser på mobilen, nå russiske, og hentet fra russiske dikt og poesi. Den slags gloser fester seg godt nå, etter år med møysommelig arbeid og trening.

Frokosten var russisk pasta, pelemeni, og i stedet for å trøtte meg selv ut med nyheter, gikk jeg over til PC og blogging etter hvert som frokosten trakk ut. Da lille Irina kom og ville ut, ble alt lagt til side, og vi gjorde oss raskt klar til avgang. Irina og jeg først, Olia med alle tingene kort etter.

Søndagen har jeg fått innarbeidet en rutine, da reiser vi til Rusanivka, den kunstige øyen klemt inni kanalen med samme navn, og en sidearm av elven Dnjepr. Bussen som frakter oss dit er nummer 118, superbussen som er ny av året, og vi er alle sammen pene, friske og i godt humør. Akkurat denne dagen vet jeg knapt hvem av oss som overgår alle, før jeg skjønner at det som vanlig må være Irina, nå i blått skjørt og lysebrun, lett genser. Håret i hale på toppen, og aktiv på skuldrene mine, eller løpende rundt på bakken, alltid på farten. Olia er også svært pen, i lett sommerkjole, og jeg er også pen, fordi jeg føler meg så glad og lykkelig.

På vei til stranden vår har vi en liten kaffestopp, det er rutine, men nå i det siste har vi begynt å ha den ved aller første sjanse, en liten kiosk som ikke egentlig er noe kaffeutsalg, og der maskinen de bruker til å lage kaffen er sånn billig som noen har hjemme på kjøkkenet. Ikke de store og kraftige dedikerte kaffeutsalg har. Men kaffen er grei, og Irina har en liten lekeplass med et par disser og en liten sklie. Lekeplassen så vi ble laget i fjor, bokstavelig talt, de hamret og spikret den opp, som del av restauranten ved siden av. Lekeplassen finnes ennå, restauranten er konkurs, og det er ikke spor i den uthulte bygningen hva som en gang var der.

Vi følger ofte Irinas rytme. Når hun vil videre, går vi også. Et toalettbesøk av stor type blir tatt på strak arm, det som ikke er ren rutine, finner vi ut av på stedet, og så er det rutine etterpå. Jeg fikk mye skryt av Olia her, det kan jeg godt legge ut på nettet, fordi jeg reagerte så raskt da Irina sa hun måtte på do, slik at truse og klær ble reddet. Olia hadde bare med den lille vesken sin, og ikke en hel sekk, og dermed ikke så mye skift å sjonglere med, som hun pleier.

Irina husker at det er en restaurant her som har et gøyt lekerom, «gøyt» er et ord som ikke er lov å skrive eller bruke på norsk, men som er i ferd med å gli inn allikevel. Irina husker det er et gøyt rom, men hun husker ikke i hvilken restaurant, så hun vil inn i alle, med den etter hvert gjennomskuelige forklaringen «jeg er sulten». Det at hun sier hun er sulten, går rett i hjertet på moren, hun får det som regel som hun vil da, om det gjelder å komme seg inn et sted eller få utsatt leggetiden, men nå har vi spist tung frokost, og det er bedre å vente med spisingen til etter vi har badet. Olia har også kjøpt grapsemat i kiosken vi kjøpte kaffen i, hun liker denne frityrstekte fast-food plasten, jeg rører den ikke, og Irina er et sted mellom meg og Olia. Men at hun ikke ville ha denne maten, svekket argumentet hennes om at hun var sulten.

For likevel å lokke Irina med til stranden, smatt Oia unna for å kjøpe noen leker. Jeg ble stående igjen med en grinete unge, som ville inn i lekerommet til en restaurant vi ikke ville inn i ennå. Jeg løste dette med å sette Irtsjik resolutt på skuldrene mine, og så lange ut mot småstranden vår. På veien kjøpte vi en molotsjnij koktail, en melkecoctail, med jordbærsmak, og dermed var alt greit. Coctailen koster 30 griven, omtrent 10 kroner, og blir servert i halvlitersglass. Det er i meste laget for et lite barn, noe også Olia påpekte da hun kom. Min norske innvending om at dette er den eneste størrelsen de tilbyr, blir møtt med liten ukrainsk forståelse. Her nede må man lære seg ta det alltid finnes veier rundt, man kan forhandle, be om ting som ikke er på menyen, ønske tingene blandet sammen på en annen måte. Jeg har selv sett Olia det samme utsalget komme med den interessante bestillingen: et eller annet som passer for barn, og som ikke er kjemikat.

På stranden gjorde de nye lekene til Irina stor lykke. Det var en plasthval og en plastsel, antageligvis, de var ikke så godt laget at det var helt tydelig å se hva det var. Men de fløt i vannet, og kunne ta opp vann i seg, som det igjen gikk an å sprute ut av munnen ved å klemme på dem. Irina fikk seg straks en venninne å leke med disse plastlekene med. Hun og jeg var også litt lenger uti, nå og da, for å gjennomføre vår type bading, av den litt villere og mer intense typen. Bunnen virket til å være litt skaket opp av vinden, den var veldig ujevn, og med et så stort hull at Olia rett og slett mistet balansen, og snublet i det. Det gjorde også at lille Irina kunne gå fra vann til livet til vann til halsen på et skritt, noe hun ikke likte helt. Hun er trygg i vann, men dette er å overdrive. Det er enda godt instinktene i henne er såpass på plass, at hun skjønner at vann kan være farlig, selv om det stort sett er kjekt.

Mye graps er også virvlet opp fra bunnen. Jeg er for lengst forbi barndommens dilldall om at det var ubehagelig å trå i bunn med planter, tang og tare, trå på annet enn fast sandbunn. Nå trår jeg i hva som helst, så lenge det ikke er farlig, eller stikker. I Kiev har de noe som stikker skikkelig. Det er noe som ser ut som en helt meningsløs plante, noe som onde har tenkt ut for å demoralisere og lage vondt, nesten som miner, bare at de gjør mindre skade. De er runde, og har spisse tagger på alle kanter. Trår man på dem, gjør det selvfølgelig vondt. Det er ingen sjanse for å trå på dem, uten også å trå på en pigg. Jeg vet ikke hvilke planter disse tingene en gang har hørt til, hvor de har falt ned fra. At de eksisterer selv på denne måten, på bunnen av elven, har jeg ingen tro på. De finnes også på stranden. Men alle som trår på én eller finner én, plukker den opp og kvitter seg med dem. Jeg kvittet meg med et par, ved å kaste dem inn blant vannliljene like ved.

Vi var ikke så veldig lenge å badet denne dagen. Bunnen var dårlig, det blåste litt, og vi hadde ikke noe teppe eller pledd å ligge på. Vi gikk heller opp til lekeparken. Der kunne vi voksne sitte på benker, mens Irina løp rundt og lekte. Etter at dissene ble fjernet fra lekeplassen, er det en liten snurrekarusell som er slageren. Her er Irina ganske ustoppelig, og fullstendig uredd. Hun løper bort til den, og tar tak og vil om bord, samme hvor mange andre og hva slags folk som er på den allerede. Denne gangen var det en gjeng litt eldre gutter, 6-7 år, og de var ikke så veldig interessert i å ha med en lita jente på to år og ti måneder. De ville kjøre fort. Irina skjønte kanskje dette, for hun tok tak i snurrekarusellen, og løp rundt og rundt så fort hun bare kunne, før hun hoppet oppi og snurret hun med. Det gikk imidlertid ikke fort nok for guttene, som gjentatte ganger ba oss ta Irina bort, de ville kjøre fort. Jeg tok Irina bort, til vill hylgrining, og ingen sjanse for trøst. Irina skulle tilbake. Guttene ba på ny om at Irina ikke måtte bli med, de skulle kjøre fort, men nå fikk vi Irina til å forstå at hun bare måtte sitte på plassen sin og holde seg fast, så kunne guttene snurre så fort de ville.

Det er akkurat som om Irina i denne lille snurrekarusellen ikke er i stand til å bli svimmel. Problemet med at guttene ville kjøre fort, var ikke at hun da ble redd, men at Olia og jeg så at Irina ikke holdt seg fast, og ikke satt skikkelig på plassen sin. Så fort hun gjorde dette, var ingen fart stor nok, ingen lengde for lang, det gikk rundt og rundt og rundt og rundt så fort de tre guttene bare kunne få det til. Irina satt med et stort smil, øynene igjen, og snurret rundt på hodet også, akkurat som om hun ville forsterke effekten hun var i. Guttene lekte de var på metro, og den ene annonserte med høytalerstemme at dørene lukkes, neste stopp — , og så var de i gang. Alt sammen på russisk.

Også ved andre apparater presset Irina grensene denne dagen. På treningsapparater, for voksne, fikk hun det til hun også på et vis, et slikt apparat som vi også har i Norge, der man holder seg i en stang og beveger føttene. Irina rakk ikke opp til denne stangen, men kunne svinge på føttene likevel. Og hvis hun satset litt, kunne hun vippe seg opp til stangen også, og henge litt i den. Etter en stund klarte hun alt sammen selv, uten hjelp fra meg. Det er jo litt skummelt, for alt er tungt og av jern, og når disse fotfestene svinger, vil det gjøre vondt å få dem på seg, om hun skulle ramle eller noe. Det lille dunket hun fikk for dagen, fikk hun da hun forsøkte å svinge seg i en jernstang, og smalt kinnet litt i jernbjelken opp til tverrstangen stangen var festet i. Da var det også på tide å gå.

Nå var det Pesto, restauranten. Irina viser seg så tøff og uredd at vi voksne foreldre ikke er helt sikre på om vi skal være bekymret eller stolte. Denne gangen var det en ett år eldre jente hun kranglet litt med, i alderen tre og fire er det stor forskjell, Irina snart tre, hun allerede fire. Hun hadde også den litt eldre broren sin med seg. Men Irina gav ikke fra seg territoriet sitt uten kamp. For oss som satt  utenfor lekerommet, og bare kunne se inn gjennom glassburet, så fikk vi ikke med oss hele opptrinnet, og hvem som til å begynne med hadde rett. Det gjaldt i alle fall en gummiball som hang i en snor, og som begge ville snurre på og leke med, og ikke med hverandre. Barnepasseren var inne og skilte dem noen ganger, og også Olia og jeg var lynraskt på pletten flere ganger. Hva vi er sikre på, er at Irina ikke må få det for seg at hun har rett på ting andre har, og at hun må lære seg å vente på tur. Vi vil heller ikke at hun skal få ideer om at det nytter å grine seg til ting. Irina var veldig insisterende på at hun skulle ha den ballen, tre voksne (barnepasseren, Olia og jeg) og to barn (jenta og broren) var ikke nok til å overbevise henne om noe annet. Hun ville ikke gi seg, gråt og pekte på ballen. Moren til den andre jenta kom også, og mente at det nok var hennes som var problemet, hun var jo ett år eldre. Til tros for det, hadde jeg en bestemt følelse av at det var hun som måtte beskyttes. At Irina var parat til å kjøre over henne. Men hun var beintøff hun også, og gav ikke opp kampen om ballen hun heller.

Det var ingen stor situasjon. Irina var straks i godt humør da vi tok henne ut av lekerommet. Og hun stakk innom igjen, og rutsjet litt, helt uredd for denne jenta som satt nede i ballene hun rutsjet ned i, ingen vonde følelser eller frykt. Her tenker jeg hun vil gjøre det bra i lagsport, ingen skumle spillere på det andre laget vil skremme henne i kampen om ballen.

På vei hjem var det litt lek på de tre lekeplassene på veien. Først er det en stor, som gjennom dagen ligger sånn i solsteiken at den er umulig å være på, men nå i kveldssolen er grei. Deretter er det den på baksiden, der vi nå i år har fått noen kjente. Så er det den lille, utenfor den nedlagte restauranten, der vi begynte dagen. Til slutt er det opp på skuldrene til far, og bort til bussholdeplassen. Hjemme venter babusjka med kveldsmat.

Her på kaffestedet har de et system med klisterlapper for hver kaffe man kjøper. For hver sjette får man en gratis, jeg bestiller alltid espresso når det er gratis, den billigste. Men i dag, da jeg etterpå skulle ha en cappuccino, ville de ikke ha mer penger enn til en espresso. 10 griven fikk holde, prisen for en espresso. Cappuccino koster 14. Sånn er det her. Jeg fullfører cappuccinoen, fullfører denne posten, og så er det hjem til frokost og en ny dag. Akkurat som de andre.

Lang (og uvant) søndagstur til venstre bredd

I går var vi med Tasia hele dagen i botanisk hage. Så i dag bestemte vi oss for å ha dagen helt for oss selv, vi tre i kjernefamilien. Det er slik vi pleier ha søndagene våre, og det er jeg som pleier å insistere. Vi trenger en dag til å finne roen. Og roen fant vi, en dag vi gjorde runden motsatt av hva vi pleier, og hvor alle fikk oppfylt ønskene sine i fullt monn. Dette er nok en bloggpost med snever målgruppe, men de som ønsker oss vel, og vil vi skal ha det fint sammen, de har fått ønsket sitt oppfylt med slik vi har tilbrakt dagen.

Det var en dag uten morgentrening for meg. Jeg strever med å få orden på anki-glosene mine, det er en suveren app for gloser og annet puggestoff, men jeg skrev ikke glosene mine så bra inn ved første forsøk, og det er et problem med russisk til norsk, siden det er sjelden ordene kan oversettes én til én. Så jeg må strukturere det slik at læringen blir meningsfull, og at det går an å huske. Det var det jeg holdt på med gjennom morgenen.

Frokosten var sirniki, en slags ostekaker laget på fet ost, tverog, kaller de det, og vi har ikke noe som ligner i Norge. Det er veldig mektig, og veldig godt, men det er søtlig mer enn salt, så det passer seg liksom også litt til dessert. Det er heller ikke sånn som godt kan bære en hel dag, slik flere av de andre frokostene vi blir servert, kan. Så hvor vi enn reiste på stranden, måtte vi nok ha påfyll av mat.

Temperaturen lå på 22-23 grader, ideelt for meg, og vår første plan var å gå gjennom Marinskij-park, over gangbroen, og så være på strendene der (hvor vi kan se over til Posjtova og Kontraktova). Slik gikk det imidlertid ikke. Irina kjente igjen metroen Arsenalnaja, hun og jeg hadde jo vært der nå nylig, og hun var ustoppelig. Hun skulle med meTO, som hun kaller det. Så slik gikk det.

Dermed satt vi tre på metroen utover mot Dnjepr, Hydropark, Levoberezjna og Tsjernigovskaja, rød linje. Jeg så for meg at vi skulle av med Hydropark, men Olia tenkte lenger. Vi kjørte til Levoberezjna, og så kunne vi spasere bort til favorittstrendene våre i motsatt retning enn hva vi pleier. Det er meget lurt, og noe jeg selv har tenkt, og glemt.

Nå ble det også motsatt pitstop. Butikken, eller kiosken, der Irina pleier å få is og jeg øl, før vi går videre til metroen, den kommer nå når vi kommer over fra boligområdet til strandområdet. Jeg tenkte Olia skulle kjøpe det samme nå, og sendte henne av gårde. Irina og jeg gikk for å bade.

Vi badet en gang, to ganger, tre – ingen Olia kom. Vi badet en gang til, så enda en gang, og igjen. Sakte men sikkert beveget vi oss også fra strand til strand, langs bredden der vi kan se båtene som ligger til kai, lystbåtene, rikmannsbåtene, og der hvor vi har god utsikt til metroen, der er det mange så vidt atskilte strender. Grunnen er myk og fin, flott for barn å bade. Så der badet vi noe voldsomt. Irina fikk også lært sangen «Fader Jacob», med klokkeringing «Ding Dong – Ding Dong» mens hun også gynget i vannet. Sangen gikk rett til hodet på henne. Hun sang på den hele dagen. Men det var altså spørsmålet hvor Olia var blitt av?

Til slutt kom hun. Helt uten videre. Og med en stor bærepose med mat. Lavasj (georgisk brød, mer i form av lefse), spekepølse og en spesiell slags form for flytende smør, mer som dressing, spør du meg. Hun hadde også kjøpt «leker», – slik jeg alltid gjør, som hun sa. Lekene var leire, og sytråd. Ikke akkurat det man forbinder med strandlek, men hvem kan styre Olia? Ikke jeg. Så Irina lekte med leire i sanden, til den var ødelagt, den ene fargen etter den andre. – Ingen fare, sa Olia. – Det koster bare seks kroner.

Og hun hadde jo helt rett i at det opptok Irina hele dagen.

Det ble litt opphold og strandliv, der på stranden. Olia brettet ut teppet, og vi lå på det, spiste litt, lekte litt, og badet litt igjen. Men det var litt sånn halvkaldt, særlig når solen gikk bak en sky, og ble der, så vi tok på oss tørt tøy tidlig til oss å være, og skilte lag igjen. Nå var det bare for at Irina og jeg skulle gå først til lekeplassen med den fine båten, Olia skulle komme etterpå. Hun skulle bare pakke ferdig først.

På ny mistet vi hverandre for en lang, lang stund. Kanskje skyldtes det at Irina satte seg ned og lekte med leiren hun hadde fått? Lenge og vel? Mens Olia valgte en annen vei enn den vi gikk, og slik kom før oss til lekeplassen, hvor hun ikke fant oss, og så tenkte at vi hadde ment en annen lekeplass, og gikk dit? Det siste vet vi skjedde. For Olia gjorde noe så uvanlig som å sende tekstmelding til meg, på den norske mobiltelefonen, fra hennes ukrainske. Det gjør vi aldri, jeg vet ikke om det før har skjedd, det er reservert for den ytterste nød og når alle andre muligheter er uttømt.

Irina og jeg hadde da vært ganske lenge på den lekeplassen med båten, og på det lille treningsanlegget like ved, hvor Irina fikk det for seg at hun skulle prøve apparatene. Vi hadde vært der så lenge, at Irina hadde begynt å kjede seg, og ville bade igjen. Men nå stod jeg i tørt, og Olia hadde badetøyet, så nå måtte Irina bade alene, noe hun gjorde. Det var mens hun gjorde det, jeg begynte å få tekstmeldinger fra Olia. På karakteristisk russisk med latinske bokstaver, alle som har lært russisk som fremmedspråk vet hvor rart det er når de innfødte skal bruke latinske bokstaver på språket sitt, de tenker liksom på en annen måte, og ordene blir vanskelige å kjenne igjen.

Så det ble en del misforståelser. Men ikke verre enn at Olia og vi fant hverandre, enda en gang, og enda en lykkelig gang.

Nå var det virkelig lekeplass-idyll. Irina sprang rundt og lekte med seg selv og andre barn, mens Olia og jeg snakket sammen, eller trådte støttende til om Irina prøvde noe vanskelig eller skummelt, eller om noe skjedde feil med de andre barna. Vi la merke til ei jente som kom vilt nedover bakken ned til lekeplassen, på en sparkesykkel som sjanglet faretruende, og når den gikk over fra asfalt til sand, gress og grus, så falt hun slik at beina skled rett ut i spagat, uten at så ut til å gjøre henne så mye. Hun reiste seg opp, og sprang rett bort til første lekeapparat.

– Hun og Irina kommer til å finne hverandre, sa Olia.

Og ganske riktig. Snart snurret de rundt med hverandre på karusselen.

Senere, fant de hverandre også på den mindre lekeplassen litt lenger borte. Den ser alltid fin ut i kveldssolen, og den er nær et kaffeutsalg, slik at jeg får meg min espresso eller cappuccino. Olia hadde ringt opp moren sin, og forsvant for oss enda en gang, og enda en gang for å komme tilbake. Den lille jenta som hadde falt med sykkelen, het Arina, nesten som vår Irina, og nå var det ikke bare de to som fant hverandre, men også de to mødrene. Hun jenta hadde et par dukker, der Irina kunne få låne den ene. Olia bestemte seg resolutt for å la Irina låne bort esken med sytråd. Irina løpt bort, og viste den frem som den store skatten det var. Jenta var først ganske uinteressert, men de fant raskt ut hva de kunne brukes til. Hullet i spinneren tråden er snurret rundt, passer til å tre over små barnefingre, og så kunne Irina synge youtube hiten sin, here i am, here i am, how do you do?

Hun kan tommelfinger, tommelfinger, hvor er du best på engelsk. Og sannelig, uventet nok, stemte den andre jenta i: babyfinger, babyfinger – where are you? Også hun kunne den engelske versjonen. Dermed hadde mødrene noe å snakke om, hvor hadde den lille jenta lært engelsk?

Jeg så mitt snitt til å komme meg bort til restaurant. Olia hadde kjøpt kioskmat, pizza og graps, slik jeg ikke kan få meg til å spise. Jeg er ganske altetende, men sånn plastikkmat kan jeg styre meg for. Å spise skal være en glede, ikke en plikt. For meg er det bedre å legge i litt kroner ekstra, og få litt restaurantmat i stedet. Etter norske forhold er det nesten urimelig rimelig, 30-40 kroner, for et pastamåltid til full pris, men Olia har lenge strittet veldig i mot så lenge det ikke er «businesslunsj». Nå fikk jeg imidlertid lov, og løp av gårde for å kjøpe min spaghetti carbonara.

Snart etter kom Olia og Irina også. De var begge begynt å bli utålmodige, hver på sin måte. Irina fikk imidlertid litt av maten min, før hun satte seg på gulvet for å leke med resten av leiren, mens Olia fikk anledning til å snakke i vei, slik hun liker det. Jeg fikk litt italiensk mat, og litt øl, så jeg hadde det også fint. Etterpå delte Olia og jeg en god, liten kanne te.

Det var mer en kvelding da vi så begynte å gå. Det viste seg imidlertid å være en del hindringer på veien, stort sett gledelige. Irina nektet nemlig å gå forbi lekeplasser uten å leke litt på dem først. Den første lekeplassen var ikke noe særlig, den var et pliktløp for oss voksne. Særlig Olia ble utålmodig, der Irina ville prøve hver eneste disse. Den neste lekeplassen, derimot, på baksiden av blokkene, der Irina insisterte på å gå, der var det atskillig mer interessant. Der var nemlig både hyggelige folk – og sjakk!

Det stod oppspilt et sjakkbrett, og Olia ville ha meg til å spille. Det var imidlertid ingen voksne som spilte, det var bare barna. De var sånn 5-6-7-8 år gamle, helt små, akkurat litt eldre enn Irina, men de gikk ikke av veien for et parti mot en voksen som jeg. Det gikk vilt for seg, da særlig Irina gikk til et nokså ureglementert angrep på mine brikker, og slo dem rett ned. Parti to ble spilt etter reglene, som den lille jenta jeg spilte mot, kunne, men hun var overhodet ikke i stand til å gjøre bra trekk. Hun hadde bare lært hvordan brikkene flyttet, ikke noe mer.

Det var imidlertid veldig kjekt å spille, og det ble mye snakk og ståhei. Olia snakket også, på sitt sedvanlige, entusiastiske vis, med de voksne rundt. På ny var det også utveksling av leker. Disse barna hadde sånne spinnere, som har blitt så populært, sånne som snurrer rundt, mens Irina ennå hadde noen ruller sytråd igjen. De gikk på omgang. Hele tiden mens man sprang frem og tilbake for å se hvordan det gikk med sjakkpartiet vårt.

Jeg må si jeg er blitt ganske dårlig til å spille dårlig. Jeg forsøkte å gjøre noen dårlige trekk, men klarte liksom ikke å unngå å få et dødbringende angrep etter 7 trekk. Jenta tenkte veldig, veldig lenge og fikk hjelp av alle sine venner og venninner, men ingen kunne se hvordan de skulle møte sjakken fra dronningen på h4, det eneste mulige trekket var å flytte bonden til g3. Hun hadde gått på en klovnematt, flyttet bort f-bonden, og ikke åpnet på e eller d. Etter jeg hadde vist henne forsvarstrekket, som bare var midlertidig, gav hun opp. Men da gikk Irina til angrep på brikkene mine igjen, slik at den lille jenta vant allikevel.

Nå var det blitt sent. Så sent at det var begynt å mørkne, klokken nærmet seg halv ti, og vi var på den andre siden av elven. I fjor, hadde vår siste buss, nummer 55, gått klokken 2045, og vi hadde vært dømt til å ta en buss til Druzjba Naroda, og gå et par kilometer til fots. Ikke sånt vi liker å gjøre, på slutten av en lang dag, når vi er trøtte og vil hjem. I år har det imidlertid kommet en ny buss, nummer 118, og den går helt frem til 2255. Vi ventet 10-12 minutter, så kom den.

Den bussen er også så fantastisk at den kjører praktisk talt frem til inngangsdøren vår. Det finnes ikke noe nærmere busstopp, enn der den stopper. Det er 30 meter å gå. Det passet oss veldig bra. Babusjka hadde litt mat, som alltid. Men nå hadde vi alle sammen aller mest lyst til å sove. Så det gjorde vi.

En ung storsjarmør og et merkelig vodkautsalg

I dag var det lørdag. Det betyr at det ikke er businesslunsj, at det er noe flere folk som har fri, og at offentlig transport går noe sjeldnere. Det betyr også at jeg forsøker å lage meg litt helg, litt sånn halvhjertet ekstra, selv om dagene her er veldig like, og kona går i surr i dem. I dag ble det to kopper espresso på vei hjem fra morgentreningen, og så en sedvanlig, lang frokost med Kievske koteletter, godt, ferskt russisk brød og en skikkelig russisk salat, uten noe dilldall.

Så var det litt kort hviletid, før det var tid for utflukt. Selv om det bare var 23 grader, ikke kritisk varmt slik at jeg trenger avkjøling, så reiste vi til stranden, venstre bredd. Irina og jeg er lei av å vente på vår kjære Olinka, som alltid har noe ekstra å gjøre før hun kommer, så i dag gav jeg tydelig beskjed: om bussen kommer, går vi på den.

Den rette bussen, fantastiske 118, kom med en gang.

Storsjarmøren

Bussen går over patonabroen, og så er det av på første stopp, logisk nok. Det er mange fine strender å velge mellom, enten man går til høyre eller venstre, og i dag gikk vi i til høyre. Det skyldtes nok litt at kona enda en gang hadde gått i surr i dagene, ikke fått med seg det var helg, og planla businesslunsj på den fine – og eneste – smårestauranten, Kvartal, der på promenaden.

På høyre side ligger lekeplassene på rekke og rad. Det er et par utsalg for ulike typer kaffe, og det er en liten kiosk for is, leskedrikker og snacks. Det er også utleie av lekebiler og et par trampoliner. I fjor var det ikke noe tema at Irina ville noe sånt, ingenting som koster penger, nå vil hun det hele tiden. Man får ti minutter aktivitet for en norsk tier, så det er ikke nok timer i døgnet, uken og månedene til at det skal gjøre innhogg i økonomien, men vi kan liksom ikke la Irina få alt hun peker på heller.

Så lenge hun er med meg, får hun nøye seg med de vanlige lekeplassene. Det var der hun traff storsjarmøren. Han hadde ingen sjanse, enda han gav alt – bokstavlig talt.

Med en gang hun kom, rakte han henne den fineste leken han hadde: En stor lastebil. Det er et kapittel for seg hvordan barn lærer, jeg skjønner det ikke, men Irina har på en eller annen måte fått med seg at det ikke bare er å ta andre sine leker, det er et konsept av mitt og ditt og andre sitt, og selv her, da denne lille gutten helt tydelig rakte henne lastebilen sin, så var hun skeptisk til å ta i mot. Det var først da jeg sa det var greit, at hun motvillig  tok i mot og begynte å helle sand på lasteplanen.

Straks etter gav han henne alle de andre lekene sine også, den ene etter den andre. Alt forskjellig slags utstyr til å leke i sanden med, spader, figurer, raker, slike ting. Irina tok sånn halvhjertet, men gikk snart i gang med å klatre i lekeapparatet, og springe bort til den gule rutsjebanen som går i snurr, den hun liker så godt. Den lille gutten, som kanskje var et år eldre enn henne, ville ikke være med på denne. Enten fordi han ikke turte, eller fordi han ikke klarte.

Da Irina kom tilbake, gav han øyeblikkelig lastebilen til henne på ny. Så alle de andre lekene. Da han ikke hadde mer å gi, tilbød han i desperasjonen å overrekke henne noen sandkorn. Etter dette hadde han bare moren til å hjelpe seg å komme videre, men akk, men akk, moren stod i telefonen gjennom hele seansen, så derfra var hjelpen også bare halvhjertet. Jeg kjøpte meg en kopp espresso, og koste meg på en benk like ved.

Det er sånn det må være, tenkte jeg. Skal man ha sjanser på vakre jenter i vår moderne tid, må man gi fra seg alt. Absolutt alt. Og selv da er det ikke sikkert man vil lykkes.

På stranden – med radio nostalgia

Deretter var det på stranden. Sånt er alltid enklere når Olia er med, til å ordne med klær og legge ned teppet vi sitter på, sånne praktiske ting, i tillegg til å passe på sekken mens Ira og jeg bader. Men Olia var ennå ikke kommet, så sånn var det med den saken. Ira og jeg fikk bade alene, mens jeg i tillegg fulgte med på sekken vår så godt jeg kunne.

Badingen var å kaste og slenge henne rundt, som vanlig. Det var litt kaldere i luften denne dagen, litt vind og ofte sol bak sky, og vannet var også litt kaldere, så det ble ikke den uendelig lange badingen vi pleier å ha. Irina ble blå på sine skjelvende lepper med en gang, men det fikk stå sin sak, vi badet lenger enn alle uansett.

Så var det hva vi skulle gjøre på land, nå som Olia var vakk? I sekken jeg hadde med, var det ikke pakket noen av strandlekene, og jeg fikk meg bare ikke til å legge ut det rene sengetøyet Olia hadde sendt med oss til å sitte på. Det ble til at Irina satt i sanden, mens jeg stod og tenkte.

Det hjalp når Ira ville ha noe å drikke. Så kunne jeg også kjøpe noe. Jeg kjøpte meg en øl, henne en juice, og mens jeg tenkte at Olia kanskje var blitt fornærmet av at vi hadde tatt en buss før henne, så kom hun. Blid og skjønn og fornøyd.

Da ble alt så meget bedre. Irina ville ikke bade mer, bare ha en juice til etter den første, og kanskje kjøre litt elektriske lekebiler og hoppe på trampoline sammen med Olia. Så fikk jeg meg også en øl til, og fikk sitte for meg selv litt der på den lille strandkafeen.

Det var en deilig stund. Utsikten over Dnjepr, stranden, Patona broen, og på andre siden, høyden med klosterkomplekset Lavra og krigsminnesmerket Rodina Matj, og bak der igjen en og annen høyblokk ragende til værs. Men selv om det er en storby, så er det trærne som dominerer utsikten herfra, og elven tar jo også mye plass. – Det er en by å bli glad i, tenker jeg. Jeg er i hvert fall blitt glad i den.

På radioen spiller kafeen musikk fra radio Nostalgia. Det er slagere som What a feeling, The show must go on, Feel, mye 80-, 90- og tidlig 00-tall, men også helt merkelige innslag som sangen piccolo amore, på italeinsk. Folk som fulgte veldig godt med på det gamle Revolvermagasinet med Otto Jespersen, Stig Helmer og Charlo Halvorsen. En norsk versjon ble spilt av denne sangen, Skikkelig forelska, heter den, med linjer som Kjælen som en katt som stryker kroppen etter benet/ kjekk som Marlo Brando når han smiler i en scene… og refreng Skikkelig, skikkelig, skikkelig forelska x2, iiii deeeiig. Ubetalelig. Aldri visste jeg før nå dette var etter en italiensk sang. På italiensk hørtes den normal ut.

Dette var en lykkelig stund.

Ut i utkanten

Irina og jeg har nå hatt det veldig fint. Vi spiser, Olia glemmer at det er lørdag, og ingen businesslunsj, men vi spiser likevel på den lille restauranten Kvartal. Det er atskillig dyrere enn vanlig, men likevel langt under norske priser delt på tre. Restauranten er helt full denne lørdagen, fullt av banketter og ulike selskaper, så vi må sitte på den lite brukte baksiden. Kelneren er også tydelig på at det er mye å gjøre, veldig unorsk og veldig uvestlig, det ene forslaget etter det andre er for vanskelig og tar for lang tid. Helst vil han vi skal ta noe enkelt, og begge det samme. Olia fikser det til så alle blir fornøyde.

Etterpå er det Olia vi skal glede, og hennes ønske om å se byen hun vokste opp i og har tilbrakt mesteparten av sitt liv i. Hun liker seg ute i utkantene, virkelig stikk motsatt vanlige turister, hun kan bare sette seg på en marsjrutka og se hvor vi havner. Det var det vi gjorde nå. Målet var Tsjernigovskaja, der vi har vært før, og hvorfra det går en metro rød linje, men det var ikke dit vi kom. Marsjrutkaen vi satte oss i, gikk motsatt vei. Jeg hadde lest Levoberezjna, metrostasjonen, på marsjrutaken, så jeg tok det veldig med ro, men så var det altså derfra drosjebussen kom.

Da vi fant ut det, gikk vi straks av.

Vi befant oss nå i et byggefelt med karakteristiske sovjetblokker. Kjennere kunne øyeblikkelig sett når de er bygget, på meg ser det veldig Brezjnev ut, nærmere kan jeg ikke tallfeste det. Stygge og slitte, det er karakteristikken. Jeg legger merke til en liten butikk, der det er satt opp bord utenfor, som en koselig kafé. Der går jeg inn og kikker. Ganske riktig. De selger nesten utelukkende vodka. En mann er så full at han ikke klarer å gå selv, men blir satt på plass ved et bord av sin også godt fulle kamerat. Klokken er rundt seks på ettermiddagen.

Irina har i mens funnet seg en lekeplass like bak. Der finner hun raskt huskene, og setter seg i dem. Jeg gir fart, så mye jeg bare kan. Det er fullt av barn og unge mødre på denne lekeplassen. Det merkelige vodkautsalget er like bak. Rundt står boligblokkene. Massive, stygge og slitte.

Hele den lille storfamilien til stranden

Vår lille niese her i Kiev lever et annet liv enn vi gjør oppe i Norge. Det er mye hun må forsake. Og det står ikke bare på pengene. I dag ble hun sammen med babusjka med oss over til venstre side av Dnjepr, og hadde der en alle tiders dag. For oss med vårt eget lille barn, var det vanlig standard.

Det er en varmebølge nå i Kiev, med temperaturer like over tretti grader. Det er i overkant for meg, så jeg er ivrig på å komme meg av gårde til den kjøligere luften langs elven, og med elven som et sted å ta en dukkert. Irina og jeg stakk derfor ut kort etter frokosten var ferdig, så fikk heller de andre komme senere. Siden bussen vi skulle med kom senere enn det igjen, ble det til at vi reiste alle sammen samlet.

Også for konemor Olia ble det en fantastisk dag. Hun fikk kose seg sammen med moren sin, og virkelig vist hvordan vi har det. Hun liker å organisere og ordne og komme med råd, så nå fikk hun sin egen mor med på opplegget. Og så hadde hun en til å passe på de moderlige tingene, at alle hadde is og kaffe og mat og øl, at alle hadde det godt og varmt, og at ingenting varte for lenge. På toppen hadde hun en samtalepartner, kanskje favoritten av slike. Det var veldig synlig på Olia at hun hadde det fint.

På noen måte er det Irisjka og jeg som styrer showet. Vi er vant til dette. Det er rutine for oss. På et tidspunkt blir hun satt på skuldrene mine, når de små bena blir for små og slitne til å holde voksent tempo, og så kan hun sitte der oppe og synge, eller si navnet på alle tingene vi ser rundt oss. Nå var også Tasia med, vår niese, storfornøyd, og snakkende som en foss. I henne har jeg en av mine aller, aller største beundrere. Så mye skal være sikkert.

Vi barna – om jeg kan regnes blant den sorten – kom i forveien, og ventet borte på den første lekeplassen der over elven. Tasia kunne også si det rette russiske navnet på alle lekene vi bruker, de har for eksempel et eget navn på en sklie som snurrer rundt, zaverovka, tror jeg det var, eller noe sånt. I alle fall sa jeg at Irina likte den, og Tasia sa at det gjorde hun også. Og så løp de to rundt i lekeapparatet. Tasia nærmer seg 8 år, og får lett nye venninner i andre barn hun treffer. Der har Irina litt vanskeligheter, siden hun er så liten at hun ikke alltid kan henge med på hva de store gjør, og så mangler hun språket til virkelig å uttrykke tankene sine og finne ut av det med de helt små.

Mama Olia og babusjka kjøpte seg kaffe, og meg. Olia var som sagt, i storform.

Men det var stranden som skulle være hovedsaken. Etter at kaffen var drukket, gikk vi bort. Tasia kunne ikke løpe fort nok, og også lille Irina løp omkring, og bort til stranden selv. Der var det å skifte, og så var det uti.

Jeg vet babusjka i likhet med de fleste i hennes generasjon her nede ikke liker at barn er for lenge ute i vann, så jeg visste at her kunne det bli problemer. Vår lille Irina er jo ustoppelig. Men babusjka hadde gjort det høyst utradisjonelle trikset å kjøpe is til alle – før – vi gikk ned til stranden, slik at hun hadde is å lokke med når barna skulle opp. Selvsagt var det et problem at isen smeltet, men ikke verre enn at trikset virket.

Jeg fikk øl, noe som virket veldig godt på meg.

Og barna hadde leker å leke med. Den lille kiosken like bortenfor hadde en gammel radio og noen halvt kjøpte og halvt improviserte høytalere, derfra kom det gamle slagere fra 80-tallet og deromkring, den stilen. Enkel musikk, dempet.

Så var det i vannet igjen. Irina og jeg fulgte våre rutiner, jeg slynger henne rundt, og kaster henne i luften. Men nå ville lille Tasia også være med. Hun fikk slenge seg på så godt hun kunne. Jeg vet babusjka ikke liker hun er lenger ute enn hvor hun står bunn, og at hun selv kan være tilbøyelig til panikk, og i alle fall ikke tåler så mye vannsprut i ansiktet og galskap som vår egen Irina, så det gjaldt å tilpasse litt. På den annen side er jo Tasia 5 år eldre, hun kan klare seg litt selv, noe Irina bare kan så lenge vi er helt inne på grunna, der hun står bunn. Det at vi nå var tre, med de modifikasjoner det medførte i vår vanlige lek, så ikke ut til å bry Irina det minste. Hun var med akkurat som vanlig.

Heldigvis fant Tasia det etter hvert ut med ei ny venninne som hele tiden prøvde å få oppmerksomheten hennes, og til slutt lyktes. Det gav avlastning for oss. De to kunne leke både ute i vannet, men mest inne ved vannkanten, der de gravde og lagde figurer i sanden.

Den siste badeøkten var den villeste, og den morsomste for Tasia. Det var Irina som tok initiativet. Det var nettopp servert en ny runde drikke, juice og øl, og før alt var drukket opp, så ville Irisjka uti. Det fikk hun lov til. Når hun skrur på sjarmen, er hun ikke lett å stå i mot. Det er hun mildt sagt klar over.

Denne gangen bestemte jeg meg bare for å la Tasia bli med på kjøret på lik linje med Irina. Hva er det jeg ellers trener ute i Hydropark etter? Også denne morgenen hadde jeg tatt 450 repetisjoner, det er et disiplinert treningsprogram. Noe må det brukes til. Så var det Irina på den ene armen, Tasia på den andre, og rundt og rundt, frem og tilbake, utover og innover, opp og ned, i et sedvanlig ustoppelig tempo. Irina syntes dette var fine greier, mens Tasia smeltet helt. Hun fikk seg et minne for livet.

Vi måtte forlate stranden for businesslunsj. Mat for en billig penge. Vi gikk i en herlig flokk, ekteparet Olia og meg, vår datter Irisjka, vår niese Tasia, og min kones mor. Alle storfornøyd. Det var liksom bare en del av showet at Irina og Tasia fikk seg noen minutter på trampolinen. Det kostet egentlig 30 griven for ti minutter, men det nyttet ikke å stå i mot når Olia og babusjka ble enig med seg selv om 10 griven for tre. De to har overtalelseskraft.

Så lærte Irina også det russiske ordet for trampoline. Det klistret seg hos henne, mens det sklir liksom vekk og er vanskelig å få tak på for meg. Dadut, tror jeg det er, og så sa Irina Na dadut, til trampolinen. Det var Olia som forklarte dette til meg. Jeg trodde det var ett ord, nadadut. Det er det altså ikke.

Restauranten der på denne siden er veldig beleilig like ved siden av et lite treningsanlegg som utmerket også fungerer som en liten lekeplass for barn. Så kan barna løpe og boltre seg, mens vi venter på maten, eller de voksne spiser. For Tasia var det et eventyr. Hun er vant med at alt som er kjekt, varer kort, og så må de hjem. Nå var det liksom uten ende. Gang på gang spurte hun «skal vi spise her?», «skal vi virkelig ikke hjem», «kan vi leke på denne lekeplassen», «kan vi hoppe på trampolinen etterpå», «blir det mer på stranden». Ja, det gjør det.

Gang på gang viste hun meg tommelen opp, liksom i smug. – Eivind, hvisket hun, og så viste hun den lille tommelen sin.

For mama Olia var det også helt herlig. Hun har det russiske, moderlige instinktet om at alt er vel når alle er mette, og her ble det virkelig rikelig med mat for en veldig billig penge. For en norsk hundrelapp fikk vi fire supper, fire salater, fire små hovedretter med kjøtt/fisk og tilbehør, og fire glass med drikke, pluss et par øl til meg. Olia svulmet, formelig. Babusjka er møysom, og rørte ikke en smule, hun ville bare ha kaffe. Mens barna spiste godt, men raskt, før de var på farten igjen.

Det endte jo med at jeg måtte spise det meste. Og det tok på, selv for en med en sjefsappettitt som min. Til slutt sa jeg de andre måtte bare ta med seg barna, og gå bort å leke igjen. Det var jo like i nærheten. Så kunne jeg gjøre meg ferdig i ro og fred, uten å plage noen.

Det var greit, men det varte ikke lenge før Olia kom tilbake, og sa de gikk heller over på venstre siden av veien, for liksom å vise babusjka den siden også. Det var også greit. Men da jeg selv skulle over på den siden, god og mett, og klar for kaffe, ropte Olia og sa de hadde bestemt seg for å reise hjem. Det var altfor varmt. Lille Tasia var veldig lei seg, og hadde store problemer med å skjule det, hun får jo ikke mange sånne dager.

Og jeg tenkte på det, at for vår egen Irina er dette ren rutine. Klokken var halv seks, eller noe sånt. Våre dager pleier å ha mange timer igjen ennå.