Kinesiske språkproblemer og andre ting i Verden på lørdag

Det ble en litt lang overskrift i dag. Verden på lørdag er altså et radioprogram som går på NRK P2 hver lørdag klokken 1100, og det er det beste utenriksprogrammet som går på NRK. Her har hele utenriksavdelingen fått en time til disposisjon, og de ulike korrespondentene leverer jevnlig sine bidrag i form av korrespondentbrev og reportasjer. Den som har hørt programmet noen ganger, vil selvsagt merke at i NRK har man ikke så mange utenrikskorrespondenter, og at de som er, gjerne er plassert i USA. Det er også en i Moskva, en i Nairobi og en rundt omkring i Kina. Det er sikkert flere rundt om i Europa, men jevnt over har de altså en korrespondent i hver verdensdel, og altså flere i USA. Korrespondentene i USA skal antagelig dekke hele Latin Amerika, men jeg kan ikke den tiden jeg har hørt programmet huske som handlet om et land sør for Texas (bortsett fra selvfølgelig i den første svineinfluensatiden).

Litt klønete ser jeg at jeg fikk en veldig lang innledning, og så må jeg gå. Det var litt pinlig. Posten vil bli skrevet ferdig senere. Jeg ser forresten at jeg må slutte å skrive disse halvpostene, det blir jo omtrent aldri tid til å se på dem. Jeg fyller bare på lite grann, og så får det være. Det er nå en gang tross alt eksamenstid, og det er også andre ting som skjer.

Jeg skriver bare lynraskt hva det skal handle om. Forrige uke leverte korrespondent Morten Jentoft (jeg skal sjekke opp navnet, jeg er ikke sikker på om jeg husker det riktig) et korrespondentbrev fra Russland, der han ikke egentlig dekket noen sak, eller der saken han egentlig skulle dekke, ikke var noen sak, og han i stedet dekket hvordan han ble forsøkt sjekket opp av en tvilsom russerinne.

I dag var det Joar Hoel Larsen (igjen må jeg sjekke opp navnet) som leverte et brev eller et kåseri eller hva man skal kalle det, fra den gang han var korrespondent i USA (som om ikke NRK har nok korrespondenter der fra før, så må de også levere bidrag fra tidligere korrespondenter der), og i 2005 fikk stille et spørsmål til Barrack Obama. Herlighet. Det er greit nok at bloggskribenter og skoleelever skryter av at de har møtt en kjendis, men når utenrikskorrespondenter i statskanalen begynner å gjøre det, begynner det vel å lukte ganske pinlig? Det blir som om fotballspillere på landslaget begynte å skryte av at de tok motspillerne i hånda etter kampen.

Og så skulle jeg komme frem til korrespondentbrevet fra Ole Torp, også han tidligere USA-korrespondent, selvsagt, men nå stasjonert i Kina. Han rapporterer om språkproblemer der borte, men slik jeg oppfattet innslaget hans, hørtes det ut som om han har atskillig større problemer med en skikkelig ovenifra og ned holdning. Hva er det med disse kineserne som ikke forstår hva jeg sier? Hva dette handler om, fortjener en egen post, som nok vil komme.

Mer ble det altså ikke tid til. Beklager.