Hvordan det egentlig står til i Ukraina

Mens jeg sitter utenfor kafe Skyberry og venter på den skal åpne, hører jeg det romstrere i søppeldunkene like ved. Det er en gammel, tynn pensjonist som leter etter om det er noe han kan bruke.

Turister i Ukraina vil ganske sikkert få et galt inntrykk hvordan det egentlig står til her nede. På overflaten er alt ganske bra, som man kan forvente i Øst-Europa, litt falleferdige bygninger her og der, dårlige veier og mange steder og ting modent for reperasjon, men folk går skikkelig kledd og alt er etter standarden rent og pent. Folk vandrer omkring og ser ganske glade ut i sommervarmen, på lekeplassene er det barn som leker, strender og parker har folk som koser seg, og i butikkene er folk og handler matvarer. Det ser helt vanlig ut.

Men under overflaten er alt mye, mye vanskeligere. Gå hjem til folk, og se innom kjøleskapene deres. Ta en titt på lønningene, og se på utgiftene. Særlig de faste utgiftene. Ukraina konkurrerer med Moldova om å være Europas fattigste land, det er et spørsmål om hva man måler etter, hvem som kommer dårligst ut. Omregnet i dollar er ingen lønninger lavere enn i Ukraina, de var i hvert fall ikke det sist jeg sjekket. Og Ukraina har problemer med arbeidsledighet, manglende sosial sikkerhet, og alt man forbinder med land med svak økonomi.

Det er beinhardt. Og alle TV-kameraer ble slått av, straks det var innført en vestvendt president i landet, sjokoladeoligarken Porosjenko. Under ham er landet blitt fattigere, og mer nasjonalistisk. Det går under raderen her hos oss, hvor alle er mer opptatt av hvor vanskelig og fælt det er i Russland, mens sannheten er at folk i Russland er mye mer fornøyd både med styret sitt og økonomien sin enn folk i Ukraina er. Med god grunn.

Fredag spaserte jeg langs strandgaten Rusanivskaja på andre siden av elven. Jeg hadde nettopp sett Frankrike – Urugay, og tatt noen øl i en bar som utenom meg og to andre, besto av de ansatte. En gammel dame står med en gåstol, og sier noe jeg ikke klarer å oppfatte. Jeg lurer på om hun trenger hjelp, kanskje skal hun over veien, eller noe, så jeg går og forhører meg hva det er. Hun sier noe på det som må være ukrainsk, for jeg skjønner ingenting, og jeg ber henne snakke russisk, for jeg skjønner ikke ukrainsk. Hun svarer på engelsk, tre ord: HELP ME, MONEY.

Pensjonsalderen ble i Russland nettopp satt opp fra 60 til 65 år. Protestene var i kjent stil større i Vest, enn i Øst. Putin mistet noen prosentpoeng oppslutning, det var noen demonstrasjoner, men skulle man finne de sterke følelsene og opprørte stemningen, måtte man søke etter engelske tekster på nettet. Ikke russiske. Som planen var, var russerne mer opptatt av VM i fotball, og drømmestarten med 5 – 0 over Saudi Arabia. I Vesten ble dette fremstilt som et lumsk triks av Putin.

Samtidig ble pensjonsalderen hevet i Ukraina også. Pussig nok fra 60 til 65 år. Det finner man ikke informasjon om, i alle fall ikke på engelsk, men folk her nede vet det, selvfølgelig, for det berører deres liv. Jeg har ikke tallene, men fra hva jeg har hørt er pensjonen i Russland fire ganger større enn i Ukraina. Kanskje har pensjonen i Ukraina steget nå, men da jeg hørte for et par år siden, var den under 1000 griven. Det er ukrainske penger, som før var jevngodt med norske, men nå, etter Maidan, skal deles på tre. Pensjonistene her har altså hundrelapper å leve for i måneden. Og i en storby som Kiev, er allerede de kommunale avgiftene med vann, søppel og kloakk og alt som hører med, høyere. Det er ikke rart de ber om penger.

15. juli stiger nok en gang prisene på offentlig transport her i Kiev. Det er vanlig med prisstigning, etter økonomisk teori skal det til og med være å ettertrakte med en viss inflasjon. Her i Ukraina er imidlertid stigningen 100 %, prisene på buss blir doblet, fra fire til åtte griven. Metroen skal også koste åtte, nå koster den fem. Etter norske forhold er det småpenger, umerkelig, et par kroner for hver reise, men for folk som bor og jobber her, og er avhengig av reise, blir denne femmeren hver dag en del av utgiften som spiser av inntekten.

I går, da vi kjørte hjem fra stranden med linje 118, kom det ombord en spesiell skapning. Han minnet litt om en professor, av den typen man sier om, at dette er en professor som ser ut som en boms. Klærne var gamle, slitte og falmede, hår og skjegg bustet og ustelt, slik det er når man har andre ting å tenke på, om det er viktige professorale emner, eller hvordan man skal klare seg gjennom de neste 24 timene. Han hadde også et plastskilt på brystet, et slik man får som identifikasjon når man er på kurs, og han hadde poser og en veske. Billetselgeren kom og ba ham kjøpe billett, og da var bløffen avslørt. Dette var nok ingen professor. De fire griven han trengte, hadde han ikke. Billettselgeren så ham kjøre de par hundre meterne til neste stopp, der han gikk av.

Solen skinner, Kiev presenterer seg fra sin beste side, overalt hvor turister kan tenkes å ferdes, er det lagt inn solide beløp for å gjøre det fresh og shiny, for å si de på engelsk. Det er imidlertid overflate, den overflaten vestlige turister og den vestlige verden liker å se, og den det offisielle Ukraina helst vil presentere. Det er ikke det riktige bildet. Det bildet består også av pensjonisten som graver gjennom søppelet, som står på gaten og ber om penger til tilfeldig forbipasserende, karen som kommer på bussen, og ikke har råd til kronen det koster.

Ingen ro i Ukraina selv om det er roligere i mediene om situasjonen

I dag var det lang kø utenfor Lavra, det gamle og fortsatt virksomme klosteret i Kiev. Olia og jeg var ute med lille Irina, og hennes første forklaring at de «ventet på bussen» virket lite sannsynlig. Jeg hadde også lagt merke til at det var uvanlig mange kvinner med slør, også i går, og at det var et urimelig stort politioppbud med busslaster med fotsoldater, og tøffe menn i dress og headset, like utenfor Lavra. Olia kjente ikke til noen høytid nå, heller ikke jeg, så hun spurte noen i køen hva dette gjaldt. Det viste seg at det var brakt noen ikoner fra Kherson, eller om det var en annen by. Folk stod i kø for å betrakte det.

Kanskje er det slik at religiøse håp er det eneste som gjenstår i Ukraina nå. Det er vanskelig å være optimistisk når man ser på fakta. Redningen finnes kanskje i religiøse mirakler, om man tror på dem. Tidsskriftet Ukrainian week har forsøkt seg på en artikkel om religiøs forfølgelse i Donbass. Det ser ut som man har kokt mye suppe på magre bein i den. De er veldig nøye på å få med at det er den russisk ortodokse kirke av Moskva-patriarkatet, de stylter det oppå hverandre tre ganger bare i innledningen. Så handler det videre om hvordan denne er gjort til offisiell tro i Donetsk, og at andre religiøse samfunn med det blir undertrykt.

I Stavanger Aftenblad i dag var det en merkelig historie om en svensk kar bosatt i Sandnes, som hadde blitt tatt til fange av opprørerne i Donbass. I følge ham selv hadde han kjørt omkring på måfå i området, forvillet seg inn i opprørernes territorium, og straks blitt tatt til fange i det han skulle gjennom passkontrollen. – De fikk dollarglis i øynene da de så meg, og skjønte jeg var skandinav, sa han, litt omskrevet av meg. Han satt fanget og ble truet en stund, før han plutselig ble satt fri under litt rare omstendigheter. Etter hans egen mening hadde svenske myndigheter betalt løsepenger, men ingen hadde villet bekrefte eller kommentere dette, av de Aftenbladet hadde kontaktet.

Saken var på forsiden, men var ikke gjennomarbeidet. For eksempel skulle en journalist med kunnskap vite at opprørsregionene i Ukraina ikke er noe man «forviller seg inn i», veiene der er ikke noe man bare kjører rundt omkring på. Grensen mellom ukrainsk kontrollert og opprørsk kontrollert område er blant de vanskeligste i verden å passere. Man må stå timevis i kø, etter å ha brukt timer og dager på å finne ut hvordan man får de nødvendige papirene, og så få tak i dem. Hva denne svensken hadde i området å gjøre ville han ikke ut med, og det er relevant for historien. Hans egen forklaring på hvorfor han ble arrestert er til fordel for ham selv. Det er ikke sikkert det er den sanne forklaringen.

Jeg følger ellers ikke så nøye med på norske medier her nede fra Kiev. Jeg er imidlertid flere ganger daglig innom BBC, og jevnlig andre engelskspråklige medier. Mitt inntrykk er at det nå skrives lite om konflikten i Ukraina. Andre nyheter har overtatt. BBC hadde en cirka ti minutter lang reportasje om Pravyj sektor, den høyreekstreme gruppen som har fått bli en maktfaktor i ukrainsk politikk, og en viktig brikke i konflikten med opprørsregionene.

På sosiale medier er diskusjonen også stivnet. Både på russisk og ukrainsk side finnes det betalte medarbeidere, såkalte troll, som er ansatt for å bedrive propaganda og desinformasjon. Også vestlige land har slike troll, men der er de kalt «Facebook warriors» og andre heroiske benevnelser. Det finnes også roboter som tråler nettet og sosiale medier, og kommenterer, sprer og terroriserer med forhåndsprogrammerte meldinger. Alt dette er latterlig. Anonyme brukere på sosiale medier skulle ikke vært lov, og når de er der, skulle de bli ignorert. De ødelegger sjansene for en normal diskusjon, som i slike medier er lav i utgangspunktet.

Også journalister, kommentatorer og meningsmaskineriet på de sosiale mediene har stivnet til. Det er svært liten bevegelse i synspunktene. Man er helst opptatt av å poste oppsiktsvekkende – kanskje i hermetegn – bekreftelser på egne meninger og fordommer, eller bare fjas og underholdning, som en svært populær overgang fra Mona Lisa til Putin. Populære er også videoer av mannlige skuespillere hånd i hånd nedover gater i Moskva, og Kiev, for «å vise» – definitivt i hermetegn – hvordan de blir behandlet.

Det er vår tids imperialisme. Det er nå ikke lenger kristendommen som blir spredd, «den hvite manns byrde» er ikke lenger å oppdra den svarte afrikaner og trekke ham inn i sivilisasjonen. Nå er det den hele vide verden som skal oppdrag i vårt verdisyn, det liberale, markedsøkonomiske, demokratiske. Det er ikke lenger hudfargen som gjør at «de ikke er som oss», det er holdninger og verdisyn. Avvisningen og latterliggjøringen er like kontant for det.

Om tradisjonelle og sosiale medier kan gi inntrykk av situasjonen er stivnet og det er lite som skjer, så er det fremdeles nok av ting som foregår og som burde være verdt å diskutere. Professor Stepehn F. Cohen har sine ukentlige små radiosendinger på The nation, the John Batchelor show, og samlingen over dem alle kan finnes her. De holder alle høy kvalitet, og er oppsiktsvekkende uten spor av hermetegn.

Siste program er fra 22 juli, og heter Who is blocking the Ukraine peace negotiations? Det handler om nye telefonmøter i det som kalles Normandie-formatet, Hollande, Merkel, Putin og Porosjenko, og i følge Cohen er det Merkel og Hollande som virkelig presser på for at Ukraina skal oppfylle betingelsene i Minsk2-avtalen. Putin og Russland har alle interesser i at dette skal gå bra, det er ikke de som vil bryte den, det er Ukraina. Cohen nevner det lokale selvstyret, direkte forhandlinger mellom Kiev og Donetsk og utbetalinger av pensjoner og opprettholdelse av banksystemet som eksempler på punkter i Minsk2 Kiev ikke oppfyller.

Programmet handler også om hvor tett Washington og Kiev nå er med hverandre. Det vil si, Kiev er under Washigton. Dere kan høre programmet selv, professor Cohen går langt i å argumentere for at Ukraina nå er en koloni av USA. Forbindelsene er i alle fall langt tettere enn de var med Russland under Janukovitsj. Tre ganger i uken er styresmaktene i Kiev, Porosjenko eller Jatseniuk, eller begge, i kontakt med Washington, og da som oftest visepresident Joe Biden, viseutenriksminister Victoria Nuland, eller senator John McCain. Ambassadør Geoffrey Pyatt og Vicotria Nuland var til stede i det ukrainske parlamentet da en ny lov om selvstyre i regionen ble vedtatt. Dette var i tråd med Minsk2-avtalen, men satt langt inne i parlamentet, og har vakt stor debatt her nede.

Videre påpeker Cohen at den militære treningen i vest Ukraina blir utvidet. Det er nå ikke bare små grupper som blir trenet, det er den ukrainske hæren. I et tidligere program har han brukt formuleringen at når du trener hæren, så eier du den. Dette skjer samtidig som Minsk2 uttrykkelig sier at det ikke skal være utenlandske soldater på ukrainsk jord. Det er også altfor farlig nære til å bli en konflikt mellom verdens to atomaupermakter, USA og Russland. USA bør ikke leke med ilden her nede. Det er ild med kjernefysisk sprengladning.

I følge Cohen er Washington delt, mellom en leir som vil følge en slags diplomatisk vei, finne kompromiss, og en leir som arbeider for full konfrontasjon. Til den første hører president Ovama og utenriksminister Kerry. Ledende i den andre er nevnte Biden, Nuland og McCain. Foruroligende nok kan det av og til se ut som de jobber uavhengig av hverandre. USA får ikke til en helhetlig politikk.

Flere av de siste programmene i serien har handlet om atomavtalen med Iran, og om det her har vært noen hestehandel med avtaler i Ukraina eller andre steder. Professor Cohen vet ikke mer om hemmelige deler av avtalen enn andre, og han spekulerer ikke, men han påpeker det faktum at Obama kaller det overraskende at russerne samarbeidet så godt i utarbeidelsen av denne avtalen. Det er rart å bli overrasket av det, siden Russland har presset på gjennom mange år for å få til nettopp en slik avtale. Russlands utenrikspolitikk er konsistent. Det er demoniseringen av den og av Russland som har endret seg, og det begynte før krisen i Ukraina.

Jeg anbefaler disse programmene. De er skikkelige, og snakker om ting andre medier er forsiktige med å si og på en måte som andre ikke gjør. Det er relevante forhold, som viser at situasjonen i Ukraina langt, langt i fra er så svart hvit som en ellers kan se ut fra et vestlig synspunkt. Det er ikke engang sikkert Russland er skurken. For mange av de som bor her nede er det sikkert Russland ikke er skurken. Det gjelder særlig områder som er direkte berørt, Donbass og Krim. Det er altfor lettvint å avfeie dette med at de påvirket av russisk propaganda. Alle er vi påvirket av propaganda. Den antirussiske er ikke stort bedre enn den pro.

Det er også noe særlig jeg tenker mye på om dagene. Hvordan har det gått til at amerikanerne på så kort tid i så stor grad har overtatt Ukraina? Man snakker om selvstyre, men dette ser ut til å være langt fra selvstyre. President Porosjenko er valgt, men det ser ikke ut til å være han som styrer begivenhetene. Han passer til å være sjef for en sjokoladefabrikk, ikke lede et land i dyp økonomisk og politisk krise, og de facto i krig. Statsminister Jatsniuk er sin egen mann, som han alltid har vært. Nå er han nyttig for amerikanerne, og spiller på det. Både Porosjenko og Jatseniuk mister oppslutning, katastrofalt, og langt verre enn Janukovitsj noen gang gjorde.

Så har vi alle de merkelige utlendingene i sentrale posisjoner i det ukrainske maktapparatet. Alle er de utpekt, av det ukrainske lederskapet, ingen er de valgt. Finansminister Jarosjko er amerikansk statsborger, født og oppvokst der, levd hele sitt liv der, utenom når hun har jobbet i den amerikanske utenrikstjenesten, i Ukraina. Hun har vært ukrainsk statsborger like lenge som hun har vært finansminister. Få kan vise til noe lignende. Man kanalens spørre om lojaliteten hennes, ligger den hos det ukrainske folk eller i USA? Hvor kommer hun til å bli boende når hun er ferdig med jobben som finansminister?

Den verste er imidlertid bajasaen Saakashvili, klovnen fra Georgia, nå guvernør i Odessa. Professor Cohen mener det er senator John McCain som har plasser ham der, de to har kjent hverandre lenge. Han er utpekt av Porosjenko, men Porosjenko styrer ikke egne handlinger. I hvert fall er det ikke folket i Odessa som ønsker ham. Han har en stor stab, stort sett bestående av georgierne, og lønnet av USA (!), og oppfører seg som typen han er: knuser egg uten å lage omelett. Om Saakashvili vil jeg skrive mye, men det får bli i en annen post. Denne er lang nok, for en situasjon som nå liksom skal være stille og stabil.

Stasminister Jatseniuk trekker seg fra stillingen

Den siste tiden har jeg på ny fulgt intenst med på krisen i Ukraina. Det er noe med den som virkelig opprører meg, og det er at diskusjonen om den utelater opplagte og kjente fakta. Det gjelder i Russland, og det gjelder i Ukraina, der propagandaen er grusom, og graver dype grøfter mellom to folkeslag det ikke skulle være noe skille mellom. De deler kultur, religion og historie, språkene er nært beslektet, de er begge slavere, det er ingen av de etniske delelinjene som gjør så mange av de andre konfliktene i verden så vanskelige å løse. Nå lages det en slik etnisk konflikt. Russerne lærer at ukrainerne er fascister, i den offisielle propagandaen, sta, grådige og lite arbeidsomme, i omtalen dem i mellom. Ukrainerne lærer at russerne er overgripere, at de bare er interessert i å suge ut alle ressurser av Ukraina, at de oppfører seg som om landet er deres, at de mangler respekt. Jeg uttrykker meg mer språklig kulturelt, enn de gjør selv. De bruker kraftigere uttrykk.

At Russland og Ukraina i en tid med bitter konflikt, og med null tradisjon for frie medier, at de er harde med hverandre hører kanskje med til tingenes orden. Fremdeles er det nok mange både i Russland og Ukraina som mest ser på dette som en rar drøm, og venter på at alt skal vente tilbake til normalen. Hva som virkelig opprører meg, er at vi i vesten så åpenlyst underslår viktige fakta i saken. At vi også går inn i propagandakrigen. Vi har tradisjon for frie medier. Vi påberoper oss en stolt tradisjon av opplysning og ytringsfrihet. Vi vil at vanskelige spørsmål skal opp i dagen, skal diskuteres åpent i sin fulle bredde, for så å komme til en best mulig konklusjon.

Bare mellom søndag og mandag ble 44 mennesker drept i Lugansk, den ene av to byer kampene nå pågår. Jeg hørte dette på Newsroom, BBC, lastet ned på Podcast. Det er veldig vanskelig å finne denne nyheten andre steder. Det er 44 vanlige mennesker. De blir drept, fordi begge sider sender bomber rett inn i boligområder. Begge sider gjør det. Det er slett ikke slik, at de pro russiske rebellene er dyr – eller terrorister, som de kalles – og ukrainerne er de snille. Ukrainerne flyr med bombefly, og slipper ned over byer og landsbyer. Det gjelder fremdeles, rett etter den dypt tragiske flyulykken med MH17. To fly er skutt ned. – Provokasjon? undret en forvirret tvitrer. – Dette vil ytterligere svekke separatistenes sak, mente en annen. De fikk prompte svar at her var det nok mer snakk om å overleve, enn å tenke på hvordan saken sin ser ut for omverdenen. Det er rart med det, tenkte jeg. Når fiendtlige bombefly flyr over hodet ditt, oppstår raskt et sterkt ønske om å gjøre noe. Den britiske reporteren fra Newsroom meldte også at ukrainsk side ikke gjør noe for å hjelpe flyktninger fra området de bomber. Her skal jeg vokte meg vel for å skrive mer enn jeg har dekning for. Men min umiddelbare tanke er at de ukrainske styresmaktene vet at mange i disse områdene hater dem som pesten, og ikke vil flykte til dem for alt i verden. Flyktningstrømmen går over til grensen til Russland.

I forrige post skrev jeg at kommunistpartiet i Ukraina ble jaget ut av parlamentet. Jeg er overhodet ingen kommunist, og det kommunistiske partiet er ikke noe man bør stemme på. Best kan det vel kalles en levning fra Sovjettiden. Men det er likevel et parti i det som skal være et demokratisk system, man jager det selvfølelig ikke ut av parlamentet, det er ikke slik demokrati utøves. Ekstra pikant blir det når kommunistpartiet og partiet til formann i parlamentet, Turtsjenov, Fedrelandspartiet, de er bitre rivaler. Tross dette, var jeg likevel for forsiktig når jeg uttalte meg. Partiet ble ikke bortvist, det ble oppløst. Dissolved, er det engelske ordet som blir brukt. Og i dag fortalte min kjære kone, Olia, hva årsaken var. Hun hadde sett det på ukrainsk TV. Kommunistpartiet hadde gjort kjent at leder for Fedrelandspartiet, Julia Timosjenko – damen med fletten -, hadde tjent penger på å selge organer fra døde, ukrainske soldater til utlandet.

Det er vilt. Partiet sender landet i krig, og partilederen tjener penger på å selge organer fra de døde soldatene. Det er en historie å gripe fatt i, å undersøke. Den blir ikke engang nevnt. I ukrainsk politikk ble det enkelt og greit løst ved at partiet som gjorde denne stygge saken kjent, blir oppløst. Av formannen i parlamentet.

Med til historien, som interesserte kan lese her, og her, høres at verken parlamentet eller parlamentets formann hadde mandat til en slik oppløsning. Det ble raskt løst – i kjent stil – ved å lage og vedta en ny lov. Prosessen ble startet på tirsdag og oppløsningen skjedde i dag. 3 dager. Offisiell grunn er at kommunistpartiet har drevet «antikonstitusjonell» virksomhet, at de har støttet «separatistbevegelsen» og vært i mot krigen i øst. De har kalt den «krig mot eget folk». Noe som ikke er hårreisende langt unna sannheten. Partiet var en del av maktbasen til den avsatte presidenten, Janukovitsj, og samarbeidet med hans regionsparti.

Så kan de rekke opp hånden de som tror på noe godt demokrati i Ukraina.

Det er forferdelig langt frem. Mange av dem som demonstrerte mot Janukovitsj på uavhengighetsplassen i vinter ønsker seg nok et fungerende demokrati, og enda flere av dem som støtter dem. Men siden 1989 og fløyelsrevolusjonene i Øst-Europa er det vanskelig å finne eksempler på at slike folkelige opprør har før til noe fungerende demokrati. Siden 2010 er eksemplene overveldende på det motsatte. Uhyggelig mange av landene som tok del i den arabiske våren, har det verre nå, enn før. I Afghanistan og Indonesia er det rift om makten etter valgene, i Thailand gripes makten med vold og ikke med valg, i Tyrkia og Venezuela er det urovekkende demonstrasjoner. I Ukraina er det også skremmende mange tegn på at ting er ved det gamle, at det knapt nok er kosmetiske endringer. Den viktigste forskjellen er at landet nå har en øredøvende støtte fra Vesten. Kritikken mot landet har druknet. Oppmerksomheten mot problemene som er i landet forsvinner for problemene Russland gir landet.

I Russland er det også store problemer, selvsagt. Landet kan knapt nok kalles et demokrati, selv om valgene har gått noenlunde riktig for seg, og ingen har grepet eller holdt på makten ved hjelp av vold, kupp eller demonstrasjoner. Putin har strammet grepet gradvis, og på den måten gjort det mer og mer urealistisk at makten hans skal utfordres. Han har kontroll på en måte som lite skiller ham fra tradisjonelle diktatorer. Men han har brukt – og tøyd – demokratiske spilleregler for å komme dit. Den siste loven er fra 22 juli, der gjentatt deltakelse i gatedemonstrasjoner skal kunne straffes med fengsel i opp til fem år. Det er den siste i en lang rekke lover som gjør kritikk straffbart.

Jeg skriver lite om dette. Det er fordi jeg anser det lite nødvendig, da internett flommer over av informasjon om hva Russland og Putin gjør galt. Et enkelt søk på «Putin new law» gir tjukt av treff, hos meg helst fra amerikanske medier, og så godt som utelukkende negative, dårlige lover. Tilsvarende søk på «Ukraine new law» gir hos meg treff på den gamle loven til Janukovitsj rettet mot demonstrantene som hadde slått leir i sentrum av Kiev, på gaten og i offentlige bygninger, eller russiske lover vedtatt i forbindelse med konflikten, for eksempel for å gjøre det lettere å overta Krim. Siden jeg er i Ukraina, får jeg kanskje flere treff enn folk flest på russiske medier. De rapporterer utelukkende negative ukrainske lover, slik vi i vest rapporterer negative russiske.

I dag ble det også kjent at Jatseniuk trekker seg fra stillingen som statsminister i Ukraina. Først var dette positive nyheter hos oss, for han har virkelig vært en ufordragelig type. Er det noen som noensinne har hørt ham si noe menneskelig? gitt uttrykk for genuine følelser? Han har siden han tiltrådte brukt stillingen sin til en endeløs serie kraftfulle, kompromissløse uttalelser, der det stort sett handler om at «nok er nok» – et uttrykk han nettopp brukte, og at «Russia has shoved it’s true intentions». Han har gått over grensen for det utrolige, for meg. Det er som om oppgaven hans har vært å skremme vettet av russiskvennlige i Ukraina. Å forene har i alle fall ikke vært noe mål. Store statsledere strekker hånden ut til motstanderne, etter å vunnet en opprivende konflikt. Som i praktisk talt alle land som sliter med skiftende regimer, politisk kaos og vaklende demokratier, er ikke dette en egenskap ved Jatseniuk og de andre ved makten i Ukraina, i det hele tatt. Porosjenko har ennå en mulighet til å motbevise dette, men det er lettere å være skeptisk, enn optimistisk.

At Jatseniuk var den USA ønsket – og fikk – inn i en ledende rolle i det ukrainske statsapparatet har ikke gjort det lettere å like ham, eller USA. Han befant seg ofte ned på Maidan under de store demonstrasjonene, men han var ikke akkurat folkets mann. Da, eller nå.

Men gleden over at Jatseniuk har trukket seg ble snart erstattet av uro over hvorfor han gjorde det. Det er ennå ikke helt klart, jeg får mye annenhånds, fra ukrainsk TV, der alt er på ukrainsk, som jeg ikke forstår. På meg virker det å være en del av det gode gamle spillet om makt i ukrainsk politikk, og økonomi. Fedrelandspartiet til Timosjenko, der Jatseniuk er med, dominerer parlamentet etter at Regionspartiet til Janukovitsj ligger med brukket rygg og avrevne lemmer, etter det siste halve årets hendelser. Men Fedrelandspartiet har ikke flertall alene. En av de viktigste samarbeidspartnerne er høyreekstreme Svoboda, partiet der en av parlamentsmedlemenene går  til sjefen for den nasjonale TV-kanalen, og truer ham til å trekke seg – fordi han har vist utdrag fra talen til Putin etter overtakelsen av Krim. Nå ser det ut til å være splittelse. Slik er ukrainsk politikk. Stadig skiftende allianser. Ingenting ser ut til å være endret.

Et annet poeng som blir fremhevet er at Ukraina går tom for penger. Jatseniuk vil ikke ta ansvaret lenger. Han har innsyn, og vet Ukraina står overfor en umulig oppgave. De var praktisk talt konkurs før jul. Siden har det gått bratt nedover. Ukraina er nå Europas fattigste land når det gjelder gjennomsnittlig inntekt. De gikk forbi Moldova på grunn av valutafallet. De har slett ikke råd til å være i krig. Olia er veldig opptatt av at soldatene blir sendt i krigen uten skikkelig fottøy, et kjent tema for dem som er inne i russisk og ukrainsk historie. De får heller ikke skikkelig lønn, som ingen gjør her i landet. Prisene på strøm og kommunale avgifter går opp. Europeiske løfter om at lønningene vil følge etter, er foreløpig nettopp det.

Ukraina har også full konfrontasjon med Russland. Det er lett å forstå ukrainernes følelse av provokasjon fra russernes side, og deres innbitte ønske om å ta igjen og vise dem. Men verden er nå en gang slik at Russland er et mye større og mektigere land. Ukraina har ikke råd til å ta opp kampen. De er nødt til å finne ut av det med dem, som alle andre land som grenser til Russland eller andre mektige naboer har gjort. I en handelskrig mellom Ukraina og Russland er Ukraina dømt til å tape. Og det vil gjøre dem veldig vondt. Det vil bli nye opptøyer og revolusjoner. Og det vil bli stadig vanskeligere å tro på dem. Selv for de eventyrlige optimistene i den vestlige verden, som tror demokrati og menneskerettigheter er en åpenbaring, og at alle vil ønske det og få det til, når de bare skjønner hva det er og hvordan man skal gjøre det.

Den vestlige verden med EU, NATO og særlig USA har uforbeholdent støttet Ukraina i alt de har gjort, alt som har skjedd. De har oppmuntret til krigen. Obama har kalt det en «passende reaksjon». Amerikanske spesialister bidrar med rådgiving. Ingen sier eller uttaler at det er hårreisende å fly militærfly og bombefly i nærheten av krasjområdet etter MH17. Ingen sier det er vanvittig å bombe og krige i Donetsk, når internasjonale eksperter er der for å etterforske ulykken, og få bekreftet hva som skjedde. Det er bare separatistene og terroristene, som de blir kalt, som blir kritisert, fordi de forsvarer seg. Russland blir kritisert, for å støtte dem.

Det er en ærlig sak. Man kan godt være kritisk og sterkt kritisk til russisk politikk i Ukraina. Men det hadde gjort seg om ukrainsk politikk i Ukraina i det minste ble kjent. Støtter man den, så støtter man krig. Man støtter et forsøk på å knuse opprøret med massiv militærmakt. Om opprøret er økonomisk og militært støttet av Russland, så vil ikke opprørerne gå tom for ressurser. Ukraina vil gjøre det, temmelig fort. Og verken Europa eller USA vil stå der og fylle på. Der nøyer man seg med symbolpolitikk, kraftige utsagn og sanksjoner.

Alternativet er å høre hva opprørerne virkelig vil, hva russerne vil og hva folket i Donbassenget vil. Mange Russlandskritikere mener veldig sterkt at man ikke skal ta hensyn til Russland. Men de klarer ikke like sterkt å vise hvordan man skal unngå å gjøre det.  Hensynet til Russland trenger ikke å være så urimelig, eller så umulig å leve med for Ukraina. Det holder å blokkere for NATO-medlemskap, ta bort paragrafen om at Georgia og Ukraina på sikt skal bli medlemmer, garantere at Ukraina alltid skal være nøytralt. Så må områdene i øst få sitt selvstyre, eller i det minste utvidet selvstyre. Sånn det er nå, får de ikke engang velge sin egen guvernør. Han blir utpekt i Kiev. For fred med Russland venter belønningen billigere gass, bedre handelsforbindelser og åpne grenser – for mennesker, ikke våpen.

Ultranasjonalistene i det ukrainske parlamentet vil ikke kunne leve med en slik ordning. Men det ukrainske folket vil kunne leve med det, og det er de vi bør ta hensyn til. Når det ukrainske parlamentet ikke har evne til å komme opp med en slik løsning selv, og  i stedet velger å kjøre landet i grøfta, så bør vi i vest presse dem til det. Vi bør i hvert fall diskutere det som en mulighet. Foreløpig har også den vestlige linjen i konflikten vært en katastrofe for alle parter, og vært med på å føre til hat mellom folk som tradisjonelt har vært venner, til at Russland er isolert fra Vest, til at Ukraina er nær fortapelsen, og at verden har blitt et mye, mye verre sted å leve i.

Formidable problemer fremover

For lengst går alle avgjørelser om Ukrainas fremtid langt over hodet på vanlige folk. Min kones lille familie bor i sentrum av Kiev, og frykter de nå vil få 90-tallet om igjen. Den gang var vi i vesten overbevist om at alle i de tidligere Sovjetunionen hadde det godt, nå som landet hadde gått i oppløsning, og folket hadde fått sin frihet. Men de følte seg nok ikke særlig frie, min kone og hennes søster og mor og far, der de var tvunget til å selge eiendeler for å holde det gående, og alt var bare kaos. Sånn kan det meget, meget vel ende opp enda en gang, når kameraene og mikrofonene forlater Ukraina og Krim, og politikerne og folket blir overlatt til seg selv. Da er det ingen som følger så særlig nøye med på hva politikerne foretar seg, og folk som bare sliter helsen av seg for å få endene til å møtes, uten helt å klare det, er ikke så spennende for oss, som de som står i fare for å bli banket opp eller drept. For min kones familie er det daglige slit fremover de frykter, og ikke at Krim, Kiev eller Ukraina skal eksplodere i vold eller krig. Og det finnes millioner av andre slike anoynome familier rundt om i Ukraina, som ikke går ut på demonstrasjonsplassene og lar seg intervjue, eller skriver meldinger til internasjonale medier og sosiale medier om hvordan de har det.

I dag kom den ulykkelige meldingen om at Russland fremskynder folkeavstemningen om Krim, og straks gjør den til et spørsmål om Krim skal overføres fra Ukraina til dem. Parlamentet på Krim har allerede gjort vedtak med overveldende flertall, 78 for mot 8 blanke, om at slik skal det være. Nå skal det bare godkjennes i en folkeavstemning. Som om ikke dette er nok, er det et ekstra spørsmål på folkeavstemningen, om Krim ønsker å gå tilbake til konstitusjonen av, der de hadde selvstendighet i gjensidig avtale med Kiev, altså ikke selvstyre underlagt Kiev. Så hvordan skal man telle opp stemmene her?

Her er så mange problemer. Valget trenger selvsagt internasjonale valgobservatører for ikke å bli oppfattet som ytterst tvilsomt, tatt i betraktning Russlands juks under det ukrainske presidentvalget i 2004. De har vist at de er ikke helt til å stole på. Men så lenge folkeavstemningen ikke vil bli internasjonalt anerkjent, vil det heller ikke komme valgobservatører. For russerne og parlamentet på Krim vil det ganske sikkert regnes som gyldig likevel, i hvert fall hvis det kommer et positivt resultat.

Og i vesten strever vi med å henge med slik Russerne fyrer på. Vi blir hver gang tatt på sengen hvor langt de vil gå, hvor fullstendig de brenner broer, hvor forferdelig skremmende all in de satser. Det er direkte konfrontasjon, fordømmelser, sanksjoner, boikott, USA sender til og med F16 fly til Polen. Som om det hjelper å vifte med røde kluter.

Det er et par ting jeg ikke har registrert hos noen kommentatorer ennå. Det er det, at når Krim nå gjennomfører denne folkeavstemningen sin, og det temmelig sannsynlig ender med at Krim blir russisk, i hvert fall i egne øyne, så er det klart at russerne straks vil behandle Krim som russisk jord. Det gjør de for øvrig allerede. Vi har tidligere sett hvor innbitt russere forsvarer russisk jord. Det blir ikke lett å jage dem bort da. Og akkurat på Krim har Russland minst to ganger kjempet mot en enorm overmakt, i Krim-krigen og andre verdenskrig. Det sitter godt i. Det er fullt av statuer, monumenter og bygninger, der enhver Krimbeboer kan si at der og der skjøt tyskerne, der ser vi kulehullene, sånn var det, der er det. Å jage dem bort militært kommer ikke på tale. Det må være med å lage det så fælt for dem ellers i verden at de bare må finne seg i å trekke seg tilbake. Jeg tviler på det lar seg gjøre. Vanligvis blir folk bare mer innbitte når de føler seg urettferdig behandlet. Da gir de seg aldri.

Et annet problem, som er litt mer direkte og akutt, er at om Krim blir erklært russisk, så vil de selvsagt ikke delta i ukrainsk politikk. Dermed vil de heller ikke delta i det ukrainske valget i mai, som så mange håper skal løse så mye, siden landet da vil få en folkevalgt president, og kanskje en mer legitim regjering. Men det er allerede problemer, siden det bare er Vest-Ukraina som har kandidater å stemme på, og hele den delen av Ukraina som nå føler seg overkjørt, må se at Ukraina får et styre som skal vare i fem år (eller frem til neste parlamentsvalg, jeg er ikke sikker på hvordan de har tenkt å gjøre det, landet er på så mange måter i kaos), uten at de har fått sjansen til å få frem noen som kan representere dem. Om ikke Krim deltar i valget, blir det enda verre.

Russerne har allerede signalisert at de ikke kommer til å anerkjenne dette valget uansett. Det gjør det meget vanskelig å få til noen dialog. Med en gang russerne forholder seg til den nye regjeringen, betyr det på en måte at de har anerkjent dem. Lignende er forholdet mellom den nåværende regjeringen i Kiev, og det nåværende styret på Krim. Begge har nokså tvilsomt kommet til makten. Regimet i Kiev er kanskje det beste som var mulig å få til, sånn som situasjonen endte opp, mens det nåværede styret på Krim er en reaksjon fra dem som veldig langt fra er fornøyd med situasjonen man endte opp med. Vi i vesten er bestandig så glade når folk i gatene kaster voldelige, korrupte og dårlige regimer. Det er ikke alltid det som kommer etterpå er noe bedre. Litt for ofte den siste tiden, har det blitt betydelig verre.

Og mens toppolitikere, toppdiplomater, toppbyråkrater og det beste som er av politiske rådgivere i verden forsøker å finne ut av hva man skal gjøre med den aldeles forferdelige krisen, lider folket i Ukraina. Det skal de gjøre lenge. Det er derfor jeg er så forbannet på den voldelige delen av demonstrantene på Majan. Selv om de fikk jaget bort en stor ulykke av en president, en forbannelse for Ukraina, så kastet de også Ukraina ut i en verre krise enn Janukovitsj noen sinne klarte å få dem opp i.

Mange mener det er Russland som har skylden for at situasjonen har eskalert så voldsomt. Det er forståelig, Russland har opptrått bøllete og aggressivt etterpå. Men jeg må innrømme at jeg klarer ikke å bli så forbannet på dem, for de står der og tar i mot hatet fra en samlet verden, mens alle som er i mot dem kan påberope seg moralsk overlegenhet. Gjennom hele konflikten har USA og EU undervurdert Russland, ignorert dem, som om Russland ville gi fra seg sitt viktigste naboland uten kamp. Her må det vel kunne sies at de grovt feilberegnet kruttet som lå i situasjonen. EU og USA skulle da kjenne Putin etter alle disse årene, og kjenne Russlands historie. Når dette er kommet på avstand, vil det vente dem kraftig kritikk for at de tok så lett på dette, vil jeg tro.

Selv jeg, som ikke er russisk, blir provosert når jeg ser hvor glatt våre vestlige politikere menger seg med ukrainske politikere som har vært en del av det gjennomkorrupte systemet hele sin karriere, som har hatt sin sjanse og vist seg like pil råtne som gjengen til Janukovitsj. I den ukrainske regjeringen er også åpenlyse høyreekstremister, med alt som kjennetegner slike, uten at dette ser ut til å bry verken våre politikere eller medier, annet enn at det blir nevnt. Tenk bare på hvordan det føles for russerne. De ukrainske høyreekstremistene er rasistiske mot dem.

Det er virkelig deprimerende, for oss som ikke bare skal tenke prinsippielt om situasjonen, men også leve i den. Tre ganger om året reiser vi til Kiev. Så godt som hver sommer reiser vi til Krim. Det er landet vårt. Nå forandrer det seg i en retning som uroer oss veldig. Vi er der når vi reiser ned dit. Tenk da på dem som må leve der. Tenk litt på dem. Ikke bare med den truende situasjonen som nå er, den vil gå over, men på tiden som kommer etterpå. Det er mange som vil måtte leve i et land de ikke kjenner igjen, som de ikke føler seg hjemme i. For den allerede elendige økonomien er det en katastrofe det som nå skjer. Folk flest i Ukraina går meget vanskelige tider i møte.

Tenk litt på det. La ikke prinsipper stå i veien for løsninger det går an å leve med. Man må ta hensyn til Russland som Russland er, og ikke bare mene at nå får de bare innrette seg etter lover og regler og avtaler sånn som vi andre. Russland gjør ikke det. Det er ikke sikkert det er den beste veien å gå og forsøke å tvinge dem. Vi liker jo å føle oss moralsk overlegne, og ha rett når vi kjører i vei med våre prinsipper og regler, men det har jo vist seg temmelig mange ganger etter Sovjetunionens fall at vår moralske overlegenhet har vært til stor skade for landene vi liksom forsøker å hjelpe.

Tenk litt på det. Det er formidable problemer vi står overfor. Hvordan vi løser dem går ikke ut over oss, det går ut over folket i Ukraina. Der bor det både ukrainere og russere. Før man tar hensyn til begge, tror jeg ikke det går an å finne en løsning å leve med.

 

Forferdelig i Kiev

Om tre dager begynner vinterferien min. Jeg hadde tenkt å reise til Kiev, jeg er nysgjerrig på hva det som foregår der ned, og jeg har lyst til å være der mens det skjer. Heldigvis kjøpte jeg ikke billett. Det som nå foregår er svært ubehagelig, og det er ikke lenger trygt at dette vil gå bra. Det burde kanskje vestlige medier og vestlige politikere begynne å ta inn over seg.

Det er en maktkamp som foregår i Kiev. I den står det ukrainske folket mot de ukrainske styresmakter. Eller, det er feil å si demonstrantene representerer folket. Det er fremdeles en liten gruppe demonstranter i en liten del av byen, og de har små sjanser til å få med seg resten av folket. Det ble en stund truet med generalstreik. Det er en tom trussel. Det er ikke nok folk som er nok engasjert til det. Dette er ikke noen ny fløyelsrevolusjon, som vi fikk det i 1989 med kommunismens fall i Øst-Europa, og i 1991, med Sovjetunionens oppløsning og kommunismens fall der også. Den gang var det massedemonstrasjoner og generalstreik. Den gang var det et regime som styrte et folk som ikke lot seg styre. Det har vi ikke nå i Ukraina.

Så den egentlige maktkampen står ikke mellom demonstrantene og regimet. Det foregår også en storpolitisk maktkamp mellom USA og EU på den ene siden, og Russland på den andre. I denne er Ukraina bare en brikke. Det er et spill som minner om den gamle krigens dager. Det er viktigere å ha en vennlig statsleder for vår side, enn at statslederen skal være god for landet han leder. I Ukraina er Janukovitsj pro Russland. Ergo er USA og EU mot Janukovitsj. Annerledes er det vanskelig å tolke uttalelsene til europeiske og amerikanske forskjellige statsledere og ambassadører.

Også vestlige medier ser ut til å fordømme det meste Janukovitsj gjør. Men det er ikke så lett å se hva han skulle gjøre annerledes. Han blir kritisert for å bruke vold. Men han har en situasjon der hovedgaten i hovedstaden de facto er et område uten statlig kontroll og jurisdiksjon. Det er okkupert område, okkupert av demonstrantene. Han kan ikke lett bare la dem være der. I dag startet volden etter at politiet hadde hindret demonstrantene i å nærme seg parlamentet. Det er politiet nødt til å gjøre. Voldelige demonstranter kan ikke få nærme seg Stortinget. Og demonstrantene har vist at de er voldelige. De fredelige uttalelsene til noen av lederne deres, står ikke i stil med hva de har gjort.

Kravene til demonstrantene er at Janukovitsj skal trekke seg fra makten og skrive ut nyvalg. Jeg ser norske kommentatorer og forskere ser dette som en mulig vei ut. Jeg ser dette som helt urealistisk. I et land som Ukraina kan du ikke bare gi fra deg makten når du først har fått den. Du vil bli spist av gribbene. Det er nok av dem som har ting å hevne mot Janukovitsj. Og han har seg selv å takke, som har satt Timosjenko i fengsel, for eksempel. Men sånn er spillet. Vinner du ikke, taper du. Og da taper du alt. Med disse utsiktene vil Janukovitsj klamre seg til makten med nebb og klør.

Demonstrantene har heller ikke noen legitim grunn til å kreve Janukovitsj’ avgang. Det er han som er lovlig valgt president, og at han har gjort en elendig jobb som president, betyr ikke at han kan avsettes midt i perioden. Feilene hans er ikke så graverende. Ikke så graverende at ikke de andre potensielle statslederne kunne gjøre det like ille, kunne være fortsettelsen på setningen. Timosjenko og hennes parti satt ved makten i perioden før Janukovitsj ble valgt, og ble kastet av folket i et valg det ikke er avdekket juks ved. Nå øyner både hun og de andre opposisjonslederne sjansen til å ta makten i det som minner mer om et kupp, enn en revolusjon.

Og i dette maktspillet er det den vestlige verden deltar. De vil heller ha en annen statsleder enn Janukovitsj, om det er aldri så ulovlig og skittent. De – eller vi – vil ha en statsleder som knytter Ukraina mer til oss, og som isolerer et Russland i ferd med å vokse seg plagsomme. For Russland er det forferdelig om Ukraina – det nærmeste landet i historie, identitet og kultur – skal gjøre seg vestlige og bli som oss. Det er klart Russland ikke vil gi fra seg Ukraina uten kamp. Og de spiller ikke mer skittent enn vi gjør. De tilbyr Ukraina penger, som vi gjør, og de uttrykker bekymring for den eskalerende volden, som vi gjør. Forskjellen er bare at de legger skylden på demonstrantene og de vestlige landene som oppildner dem, mens vi legger skylden på Janukovitsj som har makten i landet.

På meg ser det ut til at ingen av partene kan gjøre større krav på sannheten enn den andre.

Og mens dette pågår synker Ukraina stadig dypere ned i den krisen som er aller mest alvorlig, den økonomiske. Den er det ingen av demonstrantene som er i nærheten av å ha noen løsning på. Da min ukrainske kone og jeg var på ferie på Krim for noen år siden, var det demonstrasjoner og opptøyer i Hellas på grunn av den økonomiske krisen der. – De har ti ganger bedre pensjon enn oss, sa en gammel ukrainer (eller russer, på Krim er det jo litt uklart om man egentlig er ukrainer eller russer, som det også er for mange andre steder i landet). Den politiske uroen hjelper ingenting på økonomien. Situasjonen er rett og slett helt forferdelig. Og det virker på meg som vestlige medier ikke riktig forstår hvor dypt forferdelig den er. Her er ikke en situasjon som lar seg løse ved å skrive ut et nyvalg. Det er vanskelig å se hvordan den kan la seg løse i det hele tatt.

– Elsk Ukraina! henger det av og til på bannere over hovedgater i Kiev. Ja, så inderlig.

Hva er det med SAS?

Så er det nettopp annonsert at flyselskapet SAS skal motta nye milliarder fra den norske, den svenske og den danske stat. Det delvis statseide skandinaviske flyselskapet har lenge slitt, og de med hukommelsen i orden vet godt at dette ikke er første gangen SAS har fått statlige penger for å komme seg gjennom forskjellige kneiker. Ofte har det med pengene fulgt krav om «bedre økonomisk styring» og varsel om at «dette er siste gang vi vil fylle på med penger». SAS har vært – og er delvis fortsatt – et flyselskap av den gamle tid, da hver stat hadde sitt store eller lille flyselskap, og man i det store og hele slapp konkurranse fra brysomme konkurenter som drev effektivt. Jeg vet ikke om mange selskap i konkurranseutsatt næring som har ødelagt sånn for seg selv, med tjukt av streiker og forskjellige slags arbeidskonflikter. Fortsatt er det 35 fagforeninger å forhandle med, er det siste tallet jeg hørte. Det er klart, en slik mastodont har ingen sjanse til å konkurrere mot et strømlinjeformet og slankt selskap som for eksempel Norwegian.

Man kan saktens spørre seg hvor lenge vi skal la selskapet overleve på dopede midler fra utømmelige statskasser. En gang må statene kunne si at nå er det siste gang, og så la det være siste gang. Etter forrige statshjelp i 2009, da finanskrisen hadde gjort sitt, virket det som det lå alvor  trusselen om at dette var siste gang. Så skjer det altså igjen, tre år etter. Hvorfor kan ikke statslederne våre stå ved sine ord?

På noen måter har de gjort det. Pengene blir denne gangen ikke gitt som en gave, det blir gitt som et lån. Sammen med en rekke banker og Wallenbergstiftelsen (som også var involvert i 2009) har de skandinaviske landene gått inn med midler det er meningen SAS skal betale tilbake. Det er et lån, men et lån SAS ikke ville fått, om ikke de skandinaviske landene hadde stått som garantister. Det fulgte også store krav om å kutte kostnader, for å komme inn med statshjelpen.

Likevel er det kanskje betenkelig at disse pengene kommer. Det er konkurransevridende, andre flyselskaper og transportselskaper kan ikke regne med slike statlige redningsaksjoner. Pengene statene garanterer er tapt hvis SAS går konkurs, og konkurs er en høyst reell mulighet. SAS hadde kanskje gått konkurs nå, om det ikke var nettopp for denne garantien. Og SAS har slik de driver sin virksomhet store problemer med å tjene penger. Det går mer penger ut, enn inn.

På den annen side har SAS gjort en ganske bra snuoperasjon siden problemene under finanskrisen. Det er ikke lenger problemer innad i SAS som gjør at flyene blir forsinket, de ansatte der har langt på vei sluttet å streike, og det er heller ingen mystiske sykemeldinger og merkelige gå-sakte-aksjoner. Nå er det Avinor og flygelederne som sørger for at SAS får problemer. SAS fremstår som et mye mer offensivt selskap nå, enn på begynnelsen av 2000-tallet, der de trodde de kunne utkonkurrere Norwegian av gammel vane. Nå ser det ut som de har skjønt de er lillebror og i utfordrerposisjon. De har gjort en del riktige grep, passasjertallet er steget, og de er – i hvert fall sett utenfra – et bedre drevet selskap.

Det er ikke den løpende driften som gjør at de nå har fått problemer. Det er en høyst uforutsigbar utgift som pluselig har gjort seg gjeldende. Det vil si, utgiften er forutsigbar, men den har ikke vært gjeldende. Det dreier seg om pensjonsutgiftene. Pensjonsutgiftene er en kjempeutfordring for hele den vestlige verden. Det er noe så enkelt som at vi lever lenger. Det betyr at pensjonsutbetalingene går over flere år. Dette koster penger, og pengene må tas fra et sted. Innbetalingene øker ikke like sterkt som utbetalingene gjør.

For SAS blir dette en utgift på 12 milliarder kroner som nå skal inn i regnskapet. Det tar bort omtrent hele egenkapitalen. Uten egenkapital, har ikke selskapet noe å tære på når de ikke går med overskudd. De har ikke penger å betale utgifter med. Og det er ikke så moro å gi lån til noen som ikke har noe å tilby pant.

Det er nye regler som gjør at pensjonsutgiftene fra 2013 må inn i regnskapet. Jeg mener det er en god regel. Pensjonsutgiftene er reelle, og de må bli synlige. De vil bli et stort problem, ikke bare for SAS, men for en rekke selskap, og også for en rekke stater. I Norge har vi oljefondet å tære på, eller Statens pensjonsfond utland, som det heter. Det finnes flere sånne fond som skal finansiere pensjonsutgiftene, private og offentlige. Men når økonomien i den vestlige verden langt på vei har krasjet, er det ikke så lett å få gode renter på investeringene disse fondene må gjøre.

Hva er det med SAS, var spørsmålet i overskriften. Her har de kommet opp i problemer de ikke helt selv er skyld i. De har gjort grep som reduserer pensjonsutgiftene fra 12 til 7,6 milliarder kroner. Det er likevel en formidabel utgift. Det er nok til å kunne slå selskapet konkurs, om ikke statene kommer inn og  hjelper på en eller annen måte.

Fra Norwegian kommer klager om at SAS stadig overlever på skattebetalernes regning. De må trå litt forsiktig. De ansatte der har ikke så gode pensjonsbetingelser, som de ansatte i SAS. De har ikke så gode lønnsbetingelser heller. Kanskje kan vi som bare er passasjerer i flyene glede oss over at Norwegian med det gir oss billigere reiser. Men kanskje er det også for oss en ikke helt ønsket situasjon, når vi kan fly billig, fordi Norwegian benytter flygere og annen arbeidskraft fra lavkostland. For de ansatte i SAS er det en alvorlig situasjon at de må gå ned i lønn, de risikerer å miste jobben, de risikerer at selskapet de jobber i går konkurs, og de risikerer at det ikke finnes jobb hos konkurrenten, fordi disse henter arbeidskraften sin utenlands til en lavere pris.

Kanskje var det riktig å gi SAS statshjelp, denne gangen.

Nærmere grunnteksten

Det har kommet en ny Bibeloversettelse. Den har fått en del oppmerksomhet. Noe av oppmerksomheten har vært festlig, som at kristne kler seg ut som personer fra Bibelen og legger seg i kø utenfor bokhandelen for å kjøpe nyutgivelsen straks butikken åpner. Noe av det har kommet av at setningene i Bibelen betyr mye for mange. Så når man endrer dem, er det noe som både kan engasjere og opprøre. De er godt fornøyd i Bibelselskapet, fordi nyutgivelsen selger godt, som om denne boken her skal ha sin verdi i salgstall.

Engasjerte kristne kommer komikere og kultureliten i vold, så de gjør lurt i å ligge lavt. De ser ut som de ikke vil prøve å late som om de kjemper for det de tror på engang. Stilt overfor utfordringer fra en ny tid, vinner den nye tiden, om det går aldri så mye mot den kristne tradisjonen, som mot Bibelen selv. Det har ført til at vi har en ganske glatt og komfortabel kristendommen i dette landet her. Den prøver så hardt å være åpen og inkluderende, at den holder alle dører og alle vegger åpne, slik at det er ingenting inni. Man kan gå ut og inn som man vil, tro hva man vil, gjøre hva man vil. En religion som stiller krav er ikke noe for den vestlige verden i 2011. Der er det alltid individet som stiller krav, og den som vil tilby individet sine tjenester eller holdninger, har vær så god å legge til rette så individet blir fornøyd. Hvis ikke er det nok av annet å ta av.

Slik tolker jeg den nye oversettelsen av Bibelen. Den kommer så vidt litt over 30 år siden den forrige oversettelsen i 1978. Siden den gang har det ikke vært noen som helst rettskrivningsreformer i Norge som kan ha gjort den oversettelsen lite tilgjengelig. Det er rett og slett litt vanskelig å se motivasjonen for å sette i gang med prosjektet.

Til å være med å oversette denne Bibelen har vært noen høyprofilerte forfattere. De er kjendiser. Men de er det ikke i kraft av å være gode kristne, ei eller av å ha spesielt gode kunnskaper om kristendommen, og aller minst for sine kunnskaper i Bibelens originalspråk. De har så vidt jeg vet aldri lært seg verken gammel eller ny hebraisk, og heller ikke noe annet dødt språk. Jeg har vanskelig for å tro at det bare er jeg som reagerer på at folk er med og oversetter fra et språk de ikke kan.

La oss her gjøre et tankeeksperiment. Tenk deg at du skal være med på å oversette en betydelig tekst fra arabisk til norsk. Du er med i en gruppe som har studert arabisk språk og kultur, de vil kunne gi deg god råd og veiledning, og svare på alle dine spørsmål. Men du er slett ikke med på kjøtt og flesk, du skal virkelig være med på å bidra, og absolutt ha et ord med i lag om hvilke norske vendinger som skal tilsvare de arabiske. Ethvert sunt og godt oppdradd menneske vil føle seg ukvalifisert for en slik oppgave.

Det er noe eget med forfattere. Ikke bare går de inn i oppgaven med stor autoritet. De går også ut etterpå, med en nesten litt skamløs selvsikkerhet, og sier at denne nye Bibelen er nærmere grunnteksten. Den nye oversettelsen er nærmere det som egentlig står der, enn de gamle. Karl Ove Knausgård – som har brukt 6 svære bind på å skrive sin egen historie, ganske betydelig mye lenger enn Bibelen med jødenes og Jesu’ historie, vi har vel et og annet å slutte om selvbildet her – har vært en slags siste hovedkonsulent, eller hva det nå er han har gjort. Han har i hvert fall bidratt med noe, og etterpå uttalt noe i retning av at den nye utgåven er mer lik det rå språket som finnes i originalen. Det er fristende å spørre hvordan han kan vite det, han har vel ikke lest originalen? Derimot er det rå, usensurerte språket veldig nær det som blir brukt i ny norsk litteratur, som mange av de som her ble brukt som konsulenter representerer.

Jeg skal ikke gå inn i detaljene i den nye oversettelsen. Jeg har ikke lest den, og kommer ikke til å gjøre. Jeg synes det er dumt vi i Norge ikke har en allment akseptert utgave av Bibelen, en som vi alle kan sitere fra uten å måtte forsvare hvorfor vi siterer fra akkurat den. For troende skal jo også ordet være hellig. Det tar seg ikke ut om man oversetter litt forskjellig fra gang til gang, som om det ikke er så farlig nøyaktig hva Gud sier til oss, om det var en ung kvinne eller om det var en jomfru som skulle bære frem Kristus. Det kommer an på hvilken utgave av Bibelen man leser. Og jeg synes det er noe eget med de kristne, som nå er så ivrige etter å skifte vakre ord som legeme og kiød med kropp og kjøtt, som om det var et ønske fra dem å spise kroppen til Jesus under nattverden.