En alle tiders tur i Bergensfjellene

 

 Jeg er hjemme nå. Det er midnatt. Jeg er trøtt, selvfølgelig. Det var en alle tiders tur. Posten skriver jeg i morgen. Nå skal jeg sove godt.

Dette er utsikten vi hadde, ned mot Tarlebøvannet

Og nå er det morgen, og jeg skal skrive posten. Det blir en lang post, inndelt etter kapitler. Det skulle være enkelt å finne frem, og ta del i turen, for dem som ikke fikk være med på den.

Avgang

Min kamerat og jeg har fast avgangstid klokken 1100, men den er ikke fastere enn at jeg pleier å komme for sent til den. Og det gjorde jeg denne gangen også. Det var underlig, siden jeg hadde våknet av meg selv bare litt over sju, og hva jeg egentlig hadde gjort ut over morgenen, var ikke godt å gjøre rede for. Jeg hadde spist frokost, i alle fall, vært litt på nettet etter forskjellig, spilt noe gitar, ordnet litt, og så var plutselig klokken over elleve, og jeg var fortsatt hjemme. Da gikk jeg.

Min kamerat var optimistisk ute i kortbukse allerede fra starten av, allerede før turen var begynt. Det er helt uvanlig at han går ut lettere kledd enn jeg, jeg hadde startet i langt, og hatt kortbuksen med. Men allerede den korte turen fra meg i Strandgaten og han mellom Nøstet og Engen, så kjente jeg det var varmt nok, og skiftet øyeblikkelig borte hos ham. Jeg var forberedt på overskyet, lettskyet var det. Og sol.

Hvor ferden går pleier å bli avgjort mens vi går den, og her er ikke noe dypere filosofisk enn at vi ikke har bestemt oss på forhånd, vi ser hvor det blir, og har som en baktanke at vi vil gå et sted hvor vi ikke har gått på en stund. Denne gangen hadde vi ikke gått noen steder i Bergensfjellene på en stund, siden det var sesongens første tur. Vi har skiturer fra jul til påske, og går aldri noen tur på andre dager enn søndag, dette var første den første turen i Bergensfjellene for i år. Og den gikk til Isdalen, eller Tarlebødalen, mellom Fløyen og Ulriken, det var slik det viste seg å bli i år.

Praten fra sentrum og oppover Kalfaret gikk om lyrikk og høystemt poesi, vi pleier alltid holde samtalen om et eller annet intellektuelt prosjekt, og det skal gjerne være kjennetegnet av å inneholde memorering, og ikke inneholde begrensninger. Vi skal lære oss noe, og lære det fullstendig, utvilsomt. Denne gangen var det altså dikt, jeg la merke til at han hadde en ode av Horats fremme hjemme, og siden jeg også har holdt på litt med oder i det siste, lurte jeg på hva han mente en ode egentlig var. Og jeg lurte på hvofor han drev og leste oder. – Jeg skal lære dem utenatt, sa han. Og slik blir det, man er nødt til å lære seg en del dikt utenatt på de språk man kan, og man bør strengt tatt kunne mange språk, og mange dikt i dem. I alle fall skulle man kunne de høyeste, så da vanket det kritikk av meg, som bare så vidt kunne sitere noen brokker fra starten av Divina commedia.

Denne samtalen varte hele veien fra sentrum til grusveien ved nedenden av Svartediket.

Her står jeg, og det er antydning til at det kommer nedover litt vann i vårt løp.

Vi går oss vill

Jeg må gjøre en liten avstikker til en tur vi gjorde for mange år siden. Det skulle være fjelltur, vi skulle ha med telt og overnatte, og området vi skulle gå i var Hundedalen i Rogaland. Vi skulle også ha med oss en tredje kamerat, Øystein, og han var temmelig lite turvant, både når det gjaldt dagsturer og i alle fall fjellturer som dette. Det viste seg med en gang, da han stilte i den lille skolesekken sin, og praktisk talt ikke hadde med seg noen ting. Det gjorde det også nokså umulig å fordele vekt, slik at vi gikk ut med at jeg bar kokeapparat og absolutt all maten, min kamerat Martin bar teltet, og vår venn Øystein bar omtrent ingenting. Det gjorde også at det gikk lettere for ham oppover. Nest lettest gikk det for Martin, og etter en stund ble dette veldig tydelig, da Øystein var langt foran, og jeg langt etter. Til slutt ble dette så drøyt at jeg måtte ta av meg sekken, for å løpe og ta igjen de andre to, skulle vi gå så fort, måtte vi fordele vekten bedre. Jeg klarte bare å ta igjen Martin, som sa at han ikke kunne ta hensyn til meg, for han var travelt opptatt med å holde øye med Øystein. Det hadde ikke gått særlig bra, for han var vekk. Jaja, jeg gikk vel tilbake etter sekken min, jeg husker ikke alle detaljer så nøye, dette er mange år siden, midt på nittitallet en gang. Vi fortsatte videre oppover den merkede løypen til turistforeningen, vi måtte jo tro at vår lite turvante venn en gang måtte stoppe opp og vente på oss, vi hadde jo absolutt alt utstyret. Utenom kartet, forresten, det hadde han.

Det begynte å kveldes, og vi tenkte at han i det minste må ha tenkt på et fint overnattingssted, i hvert fall tenkte vi på det, så da vi hadde gått så langt at vi fant en idyllisk plett, der små bekker av noen små elver møttes, friskt vann, liten dal, le, men med åpning for solen både i øst og vest, slik at vi kunne se der ville solen holde seg i kveld, der ville den stå opp i morgen, så bestemte vi oss for at her skulle vi være. Nå gjaldt det bare å finne Øystein. Vi fant ham ikke. Vi gikk nedover turstien tilbake igjen, hele tiden ønsket vi at vi skulle finne ham raskt, slik at vi rakk tilbake til den fine overnattingsplassen i tide. Til slutt måtte vi la et slikt håp fare, vi begynte jo å nærme oss bilen, startstedet, og det var begynt å skumre, selv nå om sommeren. Og vi skjønte til slutt at Øystein måtte ha gått helt tilbake til bilen, det er det sikreste, startstedet, og avslutningsstedet, finner man frem dit er man sikret. Øystein var ikke der heller.

Nå er ikke min venn Martin og jeg av typen som lett får panikk, vi får praktisk talt aldri panikk, men dette var ubehagelig, og dette var uforklarlig. Vi hadde jo gått opp og ned hele turstien til turistforeningen, helt opp til et idyllisk overnattingssted, man ikke går forbi, når det snart er tid for å slå opp telt. Og det var nydelig vær, enkelt terreng, og Øystein hadde verken mat eller telt, men han hadde kartet. Det var helt uforklarlig. Hvor kunne han ha tatt veien? Og hvorfor kom han ikke tilbake til bilen når det til og med begynte å bli natt? Vi kom til at han måtte ha falt og skadet seg, men også det virket usannsynlig i dette enkle terrenget. Det var usannsynlig alt.

Løsningen kom dagen etter. Vår lite turvante kamerat hadde på et vilkårlig punkt tatt av fra stien, og gått rundt et fjell, før han begynte å lete etter oss, alle andre steder enn langs turstien. Så hadde han intet mindre enn blitt sur fordi vi hadde gått fra ham, og han hadde tatt for gitt at vi ville gjennomføre hele helgeturen uten ham, slik at det for ham på ingen måte var noen hast med å komme tilbake til bilen, vi ville jo ikke komme tilbake dit før om et par dager. Han hadde tatt frem soveposen, spist den kjeksen han hadde, og overnattet under åpen himmel sommernatten. Vi traff ham da han var på vei ned, dagen etter. Hele turen kom vi oss praktisk talt ikke lenger enn til avgangsstedet.

Jeg tok med denne avstikkeren,  fordi denne gangen kom også min vante turkamerat og jeg oss bort fra hverandre. Og det i Bergensfjellene, hvor vi har gått søndagsturer i ti år, og jeg enda lenger. Når vi går oppover Tarlebøveien ved Svartediket, kan vi enten fortsette rett frem, holde grusveien, og komme til demningen ved Tarlebøveien, eller vi kan ta av tett på oppsiden av Svartediket, gå inn i skogen, og komme opp langs en nydelig dal, Hardbakkedalen, heter den, og til slutt ende ved Langelivatnet, om vi tar til venstre ved toppen av dalen, som vi må. Denne dalen har vi ofte gått nedover, og det er fint der. Så nå skulle vi gå opp.

Her er det siste bildet jeg fikk tatt av Martin, før han forsvant

Det gikk helt fint å ta til venstre inn i skogen. Men oppover der gikk han raskere enn jeg, han er raskere enn jeg oppover, det er bare å innrømme. Han fikk etter hvert et visst forsprang, som ble utjevnet, da han holdt seg lenger til høyre enn jeg, og vi fikk det for oss at vi skulle til venstre. I alle fall gjorde jeg det. Og stier hadde vi for lengst forlatt for å komme beineste veien opp, og buskas og kratt var vi havnet i. Der var i ropeavstand, og vi holdt denne avstanden et kvarter eller så, mens vi gikk bortover langs foten av et stup. Etter stupet fulgte ur, og det siste jeg fikk sagt min kamerat som han hørte, var at jeg skulle finne stien.

Men vi var på det tidspunkt noe så aldeles på feil vei. Og stien jeg liksom skulle finne, den lå på andre siden av det stupet som jeg nå gikk nede under. Og plutselig ble det så bratt å gå bortover der langs fjellskrenten, at jeg risikerte å kunne få problemer med tyngdekraften. Så da gikk jeg klokelig ned. Men der nede var det buskas og kratt, og enkleste vei brakte meg snart oppover igjen, og over ur der ingen pleier å gå, for her var steinene løse, og så plutselig så høyt og bratt at jeg valgte å måtte gå ned igjen. Og slik fortsatte det bortover i sikksakk. Jeg skjønte at min kamerat nå var tapt for en stund. Frem til sånn cirka der, hadde veien vi gikk vært logisk og nødvendig, all den tid den allerede var feil, vi var nødt til å holde oss nedenfor stupet, og et stykke etter der gikk det også rett frem, men nå hadde jeg gått så mye sikksakk og hytt og vær at ingen ville følge samme ruten sånn uten videre. Men på toppen av dalen jeg hadde i hodet er det et naturlig møtepunkt, jeg tenkte å komme meg opp dit, og vente.

Problemet var bare at dalen jeg hadde i hodet og dalen jeg var i, var to forskjellige. Jeg begynte å skjønne det, da jeg plutselig på vei nedover en gang fikk øye på en grusvei, den grusveien som leder opp til demningen ved Tarlebøvannet. Jeg satte straks kursen oppover, og feilberegnet helt hvor langt det egentlig er mellom denne dalen, og Hardbakkedalen, som vi skulle være i. Slik ble jeg gående midt oppe i ingenting, stort sett Einer-kratt, som jeg ofte havner i, faktisk, når jeg går for meg selv. Og jeg ble godt skrapet opp, som vanlig, kortbukse som jeg gikk i. Jeg ble etter hvert nokså lei, men holdt dette halvhjertede forsøket på å komme over i riktig dal, hele veien opp til demningen, faktisk. Der tenkte jeg at min kamerat sannsynligvis ikke ville være der, han ville være på andre siden av fjellet jeg hadde til høyre. Men jeg orket bare ikke å gå over det, og det ville være for dumt, om også han var kommet feil, og faktisk nå var ved demningen.

Nåvel, ved demningen hadde jeg en pause. Der drakk jeg en halvliter vann. Jeg følte kontrollen var hos meg. Jeg hadde det for meg at min kamerat var i riktig dal, og at han nå satt på møteplassen og ventet. Om ikke, så ville han gå opp mot Langelivannet, og ned over høyden der, til Tarlebøvannet, som er vannet med demningen, hvor jeg var. Så jeg måtte ikke drøye altfor lenge med å gå opp dit. Etter halvlitersflasken med vann, gikk jeg oppover. Det er en fin sti rundt Tarlebøvannet, man kan følge den rundt og opp til Øvre Jordalsvannet, der man er på stien som går opp til Vidden, og som man følger om man skal gå hele runden fra Ulriken til Fløyen, eller man kan ta til høyre og opp til Lanelivannet og Tarlebø. Dit gikk jeg, og langs denne stien er en nydelig bekk, som var så fristende at jeg drakk fra den, og helte ut alt mitt medbrakte vann.

Området på toppen der er alltid større enn jeg husker det. Og det tar sin tid å gå fra ene enden av Langelivannet til den andre. Og ikke lenge hadde jeg gått der, før jeg i andre enden fikk øye på en fyr i kortbukse. Det måtte være ham, vi hadde funnet hverandre, det gikk som vanlig bra. Jeg vinket og plystret litt, fant et flott svaberg ved vannet, tok av meg på beina, og ventet.

Gjensyn og mat

 Han kom og hadde straks to bokser øl parat. Det ble litt snakk om hva som hadde skjedd, men det var selvfølgelig ikke det viktigste, her var ingenting viktig skjedd. Nå var det kjeks og sjokolade og hver vår boks øl, og omringet av fin norsk natur på en 500 meters høyde, fint vær, og fint alt. Denne pausen tøyset vi ikke med, den tok vi ordentlig. En del fiskesprett ble også forsøkt, en del halvhjertede planer om hvor vi nå skulle gå, lagt, men mest av alt var det ingenting, fine været og naturen.

Da ølet var drukket opp og mesteparten av sjokladen spist, gikk vi. Helt uvanlig hadde jeg tatt på langbuksen, mens min kamerat forble i kortbuksen. Nå for tiden blir det snudd opp ned på alt.

Planen for gangen var å komme seg til bekken jeg allerede har skrevet litt om. Det er alltid kjekt å raste ved siden av vann, og nå hadde jo jeg i tillegg heldt ut mitt. Så vi kom oss bort dit, og gikk forbi ganske mange aktuelle steder jeg syntes var fine, før vi fant et sted min venn var fornøyd med. Det var veldig bra, det var en fin bekk, vi var fortsatt ganske i høyden og hadde fin utsikt, og det var lunt og fint, alt var fint, igjen.

Middagen var kongemiddag. Kjøttkaker i brun saus, poteter og gulrøtter, tyttebærsyltetøy. Ingenting manglet. Og vi hadde med hvert vårt kokeapparat, så vi skulle kunne koke poteter i vann og kjøttkaker i saus på en gang. Potetene og gulrøttene hadde jeg forkokt litt på morgenen, så de var egentlig bare å varme opp. Innen drøye fem minutter var kjøttkakene ferdige, og så var det mat. Det er det beste, det er kongemat. 

Her tilbereder Martin kjøttkakene

8 poteter hadde jeg med, 8 kjøttkaker og 4 gulrøtter, alt gikk ned i fryd og gammen. Så var det kaffe, selvfølgelig er det kokekaffe, og det var en fornøyelse alt i hop. Det var en fornøyelse alt i hop.

Demning

Her er bilde av meg i terrenget der det snart skal bli en bekk.

Jeg har alltid likt å lage demning. Det gjelder å finne en liten bekk, og så legge steiner ned i den, og dekke hullene med mose, slik at bekken forhåpentligvis finner et annet løp. Av og til er det også nok at bekken bare blir bremset litt, eller man får laget en liten kulp ovenfor demningen. Jeg har gjort det siden jeg var liten, først med min far, og jeg har alltid vært ivrig. Det er sjelden det er meg det står på, når det gjelder å lage demning, og jeg lar aldri en anledning gå fra meg til å innrømme at dette er noe jeg liker veldig godt.

Nesten utrolig at vi skal få til et betydelig løp til venstre, her

Min kamerat, derimot, går over alle grenser. Han mister øyeblikkelig all kontroll, og finner ingen prosjekt store nok. Han kan bruke en hel dag, og glemme både å spise og sove. Han begynte mens vi ventet på kaffen. Bekken var førsteklasses å lage demning i, frisk og fint rant den, akkurat passe med vann. Men det var ikke så mye materiale  å bygge med. De fleste steinene lå allerede i elven, og selvfølgelig på bunnen, som steiner har det med å gjøre. Min kamerat lot seg imidlertid ikke hindre av det, og flyttet på de steiner som var, til å begynne med planløst, enn si hodeløst, for han flyttet også de steinene han hadde å trå på, slik at han endte med å måtte gå midt i bekken. Ikke at det var noen hindring. 

Her ser vi hvordan min venn har laget det til for seg, så han ikke har noen steder å tråkke når han skal flytte flere steiner.

Det første han gjorde var å gi vannet fri flyt rundt ved der vi satt. Han flyttet alle steinene som hindret vannet, de fleste tok han opp på land, noen la han rundt på kantene for å få vannet til å renne i midten. Resultatet var at han fikk frigjort en stor, bunnfast stein, som tidligere hadde vært under rennende vann, og som man nå kunne stå på tørrskodd.

Deretter var det kaffe, bittelitt kaffe. Og så var jeg med, først litt forsiktig, jeg liker å se meg selv litt som en observatør av min kamerat, som altså mister all fornuft når han skal begynne å lage demning. Han ikke bare tetter igjen der det skal tettes, og graver ut der det skal graves, han jobber også lenger oppe, slik at vannet skal treffe demningen i riktig vinkel, og han kaster steiner og masse nedi der han ikke vil ha så mye vann, for å få det til å renne der han skal ha det. Som liten jobbet jeg alltid maksimalt to steder, ett for demningen, ett for det nye løpet. Min kamerat har alltid ubegrenset med steder å jobbe, og han jobber helhjertet overalt.

Slik ser det ut, før vi får vannet til å renne.

Og jeg observerer ham. Og begynner etter hvert litt forsiktig å være med selv. Det har hendt før, hendte igjen. Jeg begynte å foreslå litt steiner som kunne flyttes litt hit og dit, det var en gedigen stein som han bare hadde veltet ned i en liten kulp, om vi arbeidet sammen, kunne vi kanskje få den opp på land, og rulle den bort til der vi virkelig trengte den, foreløpig var det ennå litt uklart hvor det var. Men det tegnet seg til at vi skulle demme opp for hovedløpet, som rant stritt og fritt og dypt like nedenunder, men hvor det var litt smalt, så noe skulle vel kunne gjøres. Min kamerat var først skeptisk, steinen var for stor, og opp på land kunne vi i alle fall få den, men vi kunne kanskje rulle den ut i kulpen, for å få vannstanden høyere? Det varte ikke lenge, han ble revet med han også, og trådte glatt nedi vannet med begge bein, som jeg også gjorde det, for å få bedre tak. Og han sa etter hvert som så sant var, at vi skal få den opp, det er ikke snakk om annet, her er i alle fall ikke snakk om tid. Steinen skal opp. Og vi vrikket og vrengte og skiftet tak, og rullet, og vippet, og la steiner under til støtte, og alt som var mulig, og til slutt gikk steinen opp.

 

Her får vi den store steinen på plass i bekken til vår fordel

Noen minutter senere var den i bekken og hindret hovedløpet. Men ikke tilstrekkelig, den måtte på høykant. Noen minutter senere var den på høykant. Og noen flere steiner gikk oppi, hull ble tettet med mose, vannet steg i kulpen ovenfor, og måtte renne over, der vi la nye steiner og ny mose. Og så begynte jeg, rent sånn antydningsvis, å grave til for et nytt løp, et utenkelig løp, det lå høyere oppe, var tett av gress, og helt uten antydning til at noe vann noensinne hadde rent der. Øyeblikkelig var min kamerat med å grave, ikke med hånden, som jeg, men med foten, for å få unna mer raskere. Jeg antydet et lite løp vannet kunne renne i, rundt her, ned der, det er alltid viktig med et mål, og målet skal være ambisisøst. Min kamerat var selvfølgelig med. Og ikke mange minutter senere var målet vokst i Stalin-kommunistiske proporsjoner, vannet skulle ikke bare rundt den lille haugen jeg ville ha den rundt, det skulle helt ned til bekken flere meter nede, så langt det var mulig å komme faktisk. 

Her kommer de første dråper sølevann

Selvfølgelig måtte målet bli såpass. Og selvfølgelig var det ikke noe å tenke på, annet enn å gå i gang. Det gjelder å få størst mulig vannmengde til å velge vårt løp øverst, til det gjelder å demme opp det alternative løpet, som altså var hovedløpet. Om det bare kommer vann nok, skal vi nok få det til å renne. Så gjelder det å stenge av for alle hull og omveier vannet ville måtte ta, det velger alltid enkleste vei, av og til må vi stenge denne veien, et prinsipp er at vårt arbeid skal være synlig. Og så gjelder det å grave til en slags liten kanal, et slags lite løp til å begynne, slik at vannet kan renne. Kommer det nok vann fra toppen, så vil det også renne. Og så er det på ny å demme opp for sideveier og uryddigheter, det skal jo også se fint ut.

Det ble etter hvet litt av et arbeid som måtte gjøres, og litt av et arbeid som ble gjort. Først var vi fornøyd med å få vann i det hele tatt, jeg tok bilde av det, bitte litt sølevann. Så var vi fornøyd med at dette vannet vårt nådde frem til bekken helt der nede, selv om det var temmelig uklart  hvor det egentlig rant ut, det så helst ut som det bare forsvant. Dermed måtte vi rive til et løp. Og så måtte vi hele tiden grave ut overalt, for å gjøre vannføringen enklere. Og på ny demme opp, for den økte vannmengden, som tøt ut her og der nedover elveløpet vårt. Time på time gikk, jeg gravde og rev i røtter, for hver liter jord jeg fikk vekk, ville det komme en ny liter vann i vårt løp. Og jorden jeg gravde opp, la jeg på siden, for at vannet ikke skulle renne over, og flyte ut i bekken for tidlig. Spesielt er det en stor seier å grave ut en stein. Når en stor stein er vekk, blir den økte vannstrømmen direkte synlig.

Her kommer bekken

Min kamerat holdt helst på i den øvre delen av løpet, og sørget for å hindre alt vann som ville inn i hovedløpet. Praktisk talt alt som var av løse steiner der oppe, ble brukt til dette formålet. Og han fikk laget det til slik, at vannet der oppe tok en stor sving, og i denne svingen, svingte rett inn i vårt løp. Således fikk det også fart, og vårt alternative løp ble etterhvert riktig hissigere enn hovedløpet. Men det var hovedløpet som hadde mest vann. Og innbitt ville vi gjøre noe med det også. Og da er det bare en mulighet, grave vårt løp dypere og bredere. Med hender og negler og steiner rev vi og slet vi, røsket opp gravde, særlig ved inngangen er det viktig at det er dypt og bredt og fint. Det vil renne så mye vann inn som det er plass til.

Slik ser det ut på toppen. Som man ser har vi gjort alt for å få vannet til å renne vårt løp.

Og nye timer gikk. Vi snakket om alt som var mulig, og som skulle være mulig. Det er klart vi skal kunne drikke fra vannet i vårt løp, det skulle til og med være å foretrekke, vi la planer om en liten kulp der det det skulle være mulig å få seg et lite bad. Vi beundret svingene vi og vannet hadde fått til, og kraften vannet selv gravde med i disse svingene, og hvordan det fosset og bruste og strømmet seg frem i det løpet vi hadde lagt for det. Så gravde vi ut enda litt mer, for å få det til å strømme enda litt mer. Tettet igjen enda litt mer, der det var en liten lekasje. Min kamerat fant enda nye ting å gjøre med demningen på toppen, jeg fant enda flere steiner å prøve å grave ut nedover. Og nye timer gikk.

Her begynner det å hjelpe.

I romanen Anna Karenina av Lev Tolstoj er det en berømt scene der hovedpersonen Konstantin Levin er ute og jobber på markene med en ljå. Mens han gjør dette, opplever han fullkommen lykke, tiden, tankene og arbeidet går bare i ett, det er bare der og da, alle problemer og alle tanker er bare vekk, det er bare sunnheten og gleden i arbeidet. Dette er den dypeste meningen i følge Tolstoj, på den tiden han skrev den romanen, livet har ikke noe mer og høyere å by på enn slikt sunt kroppsarbeid, og trenger det heller ikke. Sånn er det også å lage demning. Det er så deilig konkret, man skal ha vannet til å renne bort dit, og så er det bare å gå i gang. Det er den reneste glede, her gjør vi ingenting for å oppnå noe annet, det er bare å grave ut, løfte og flytte og arbeide.

Til slutt hadde vi gravd så dypt øverst at det var kommet til albuedybde, da er det vanskelig å grave dypere, i alle fall her, for vi hadde egentlig ingen steder å sitte. Og vi kunne ikke godt grave den bredere heller, da ville vi gravd den ut i hovedløpet igjen, og på andre siden var bare en bakkehaug rett opp. Det var også begynt å kvelde litt, klokken må ha vært over ni, eller hvem vet hva klokken må ha vært. Vi visste bare at her skulle uvanlig mye arbeid til, for å få mer vann inn i vårt løp. Så vi tok på oss genser. Ja, litt oppussing var alltid å gjøre, her og der var jo noe rusk, helt oppe i toppen var jo en liten høyde kort etter munningen, den måtte vi jo grave ned, det gikk ganske radig, og da gikk også vannet nedover. Og så var det jo en stein til i løpet, denne måtte graves ut, og så var det litt her, litt der, og det gikk sikkert en ny time. 

To bekker, den til venstre er vår.

Og helt til slutt satte min kamerat seg til med sjoklade og kjeks, mens jeg spratt rundt og la til noen få steiner jeg hentet fra hovedløpet, det var noen lekkasjer som måtte bort. Så var det å sette seg til og beundre arbeidet. Jeg kunne hente min kopp, og på et blunk fylle den opp med vann fra vårt løp. Det så så flott ut, det var to løp, hovedløpet hadde fortsatt mest vann, men hos oss rant det tøffest. Vi hadde også fått laget oss en liten øy i midten, det var vi godt fornøyd med, vi var i det hele tatt godt fornøyd med det hele. Og vi forhastet oss ikke med å ville forlate det.

Hjem

Det var blitt sent på kveld da vi begynte å gå hjemover. Med slike bekker er det alltid litt ekstra å gjøre, man blir aldri riktig ferdig, det er alltid litt mer å legge til og grave ut og ordne opp i. Men til slutt la vi altså hjemover etter det som må kalles et godt dagsverk. Min kamerat gav alle tegn til å ville gå over rundemannen hjemover, men jeg visste det ventet meg en travel dag og at jeg måtte få sove, vi gikk nedover Tarlebøveien og til Kalfarveien ned til sentrum, selv om denne veien både er kortere og kjedeligere. Vi hadde fortsatt en appelsin igjen, den spiste vi foran min kamerats hus. Ved omtrent midnatt var jeg hjemme. Da var det å dusje og rense seg for søle og skitt, det var jo mye som var skjedd, oppi alle einerbuskene, og i bekken med sølen og gjømen, og alt jeg hadde revet opp i. Doven og trøtt var jeg da jeg la meg. Sovnet gjorde jeg øyeblikkelig.

Slik skal gode dager være.

Lille Russland

Jeg har lenge tumlet med tanken om at Ukraiane er å se som et lille Russland, et slags lite forspill, en liten miniatyr av originalen. De har jo en del felles, de er begge store land, og begge større i bredderetningen enn i lengden, og begge består stort sett av sletteland. Videre har de noenlunde samme språk, også her er Ukrainsk et slags lille russisk, de har mye av den samme kulturen, de har samme historien, de ligner på hverandre (bare sjekk metroene, og miljøet rundt), det skjer vanvittige ting begge steder, og det er like pulserende liv, og alle slags folk, med og uten øl og vodka, i det hele tatt. Gud skar først ut Ukraina, og så at det ikke fungerte i det hele tatt, og så skar han ut Russland for å ha mer av det samme. De to landene har gitt verden mye, og de har betalt uhyggelig dyrt. Dette er mine hobbytanker, men på MP3-spilleren jeg hører når jeg traver rundt her nede, har jeg nå en foredragsserie fra the teaching company om komponisten Tsjaikovskij. Det synes jeg passer godt. Og nettopp nå i går, så sa foreleseren Robert Greenberg at Tsjaikovskij kalte sin symfoni nummer 2 nettopp «Lille Russland», eller «little russia», som de sa der på engelsk, og så forklarte også han om sammenhengen. Jeg synes karakteristikkken er finfin, og vil gjerne bruke den, men jeg har ikke snakket med noen ukrainere hva de synes.

I dag skulle jeg igjen ut på tur i denne hovedstaden i Lille Russland, i Lille Moskva kan vi kalle den, skjønt sammenligningen går ikke så godt her. Kiev og Moskva er godt forskjellige. Men hvordan det går når man forsøker seg i byene, det ligner. Og i dag tenkte jeg at jeg skulle på krigsmuseet, eller «Museet for den store fedrelandskrigen» som det heter her. Og nå kan dere ta frem kartet som har GoogleEarth. Jeg bor altså i Hopspitalnaya 2, like ved metrostasjonen Palats sportu, ikke så langt fra hovedgaten Kresjatik, noen minutter fra Maidan Nezalisnosti, eller uavhengighetsplassen, som er nokså lett å finne. Den store Moderlandsstatuen som ligger like ved museet er enda mer synlig, og her er «den store» ment i en rent fysisk betydning av ordet. Det er en vanvittig statue på toppen av en høyde, og for sikkerhetsskyld høyere enn de ærverdige kirkespirene fra middelalderen, som er på samme høyde. Kommunistene markerte greit hva som var viktigst. Uansett, statuen står ved museet, eller står på museet er vel rettere sagt, og det var altså denne høyden jeg skulle til. Nærmeste metrostasjon er Arsenalnaja, men det er på rød linje, og palats sportu som jeg bor ved er rød, og dessuten er det en halvtime å gå fra Arsenalnaja til museumskomplekset. Så jeg tenkte en alternativ løsning, jeg visste det var Marsjotkaer eller minibusser som stoppet like ved, jeg visste bare ikke hvilke.

Disse marsjotkaene er et avsnitt for seg. Det er et ord det er meg plent umulig å få inn i hodet, og kanskje har jeg skrevet det feil enda en gang. Men de virker veldig fint, så sant du har funnet rett holdeplass og kommer deg inn i rett bil. Jeg har kalt dem bil og buss, taxi er kanskje et bedre ord. Hvem som helst kan skaffe seg en slik bil, og få seg en rute, etter som jeg forstår, og prinsippet er nesten som taxi, eller en blanding mellom taxi og buss. De kjører fastsatte ruter, men du kan hoppe av og på som du vil, og det koster cirka en krone for en tur. Pengene betaler du ved å sende pengene fremover til sjåføren, og har du ikke smått, får du vekslepengene sendt tilbake. Jeg føler meg veldig med i miljøet, når jeg får plass noenlunde i midten, og er med og sender penger frem og tilbake, særlig når folk driver og snakker litt i tillegg. Dette er også fin informasjon for den som ser på russere som småskurker og kjeltringer, på disse turene forekommer ikke sniking, og ingen stjeler pengene som blir sendt frem og tilbake. Det er et system basert på tillitt, og det fungerer som bare juling.

Men jeg tok altså det forbehold at man måtte være på rett holdeplass, og kommer deg inn i rett bil. I dag var jeg meg selv som jeg pleier, og bommet på begge deler. Jeg gikk greit inn i en bil på Palats sportou, og så at den skulle til Palats sportou, og litt lenger, og jeg visste at fra Palats Ukraina kunne jeg alltids gå til museet hvis jeg fant veien. Oppmerksomme lesere vil allerede se at jeg blander palassene litt her, og til det er å si, at det ikke er her jeg gjør det, men tidligere i dag ute i virkeligheten. Jeg gikk altså inn i en Marsjotka ved Palats sportou, med den listige planen å kunne gå av ved palats sporotou og finne veien derfra.

Det gikk noe så til de grader galt. Ikke bare kjørte den til et ukjent sted i byen, den kjørte til et ukjent sted i utkanten av byen. Jeg ante uråd da butikker, blokker og bygninger ble avløst av spredte boligblokker og etter hvert enda mer spredte boligblokker. Men det hjalp ikke å ane uråd, jeg satt jo der i bilen, og måtte pent bli med til endestasjonen, der jeg fikk beskjed om å gå ut. Etter litt om og men fant jeg en annen Marsjotka som skulle tilbake, og ble med tilbake, til et sted i nærheten av der jeg hadde gått på første gang. Så spiste jeg lunsj.

Den som trodde jeg hadde lært, har sikkert ikke møtt meg i virkeligheten, men nøyer seg med å lese blogg. Straks etter lunsjen gikk jeg på metroen, så litt hadde jeg lært, jeg skulle til en metrostasjon på sørsiden (arsenalnaja, som er nærmest, ligger på nordsiden), men da jeg kom av der så jeg at lite var tjent. Jeg så ikke engang høyden, så ikke engang elven, og elven er diger og statuen på toppen av høyden mildt sagt synilg. Så jeg fant en ny Marsjåtka, og hoppet inn. Denne gangen hoppet jeg av straks jeg ante uråd, straks de spredte boligblokkene begynte å overta. Jeg hadde sjekket at bilen kjørte i rett gate, men hadde ikke tatt høyde for at bilen skulle kjøre denne gaten i feil retning, og i alle tilfeller svingte den raskt av fra den. Så hadde jeg noen typiske forsøk, der jeg prøvde noen veier som mer eller mindre så lovende ut, men som alle som en var så feil at jeg pent måtte snu og gå tilbake.

Etter å ha gått godt lenge kom jeg til en bygning som het Autovaksal, som betyr busstasjon, oversatt. Og etter å ha studert kartet litt, fant jeg denne bygningen der også. Så var det å orientere seg, og jeg fant ut med sikkerhet hvor jeg skulle gå, og gikk på en Marsjåtka som gikk i den retningen. Jeg så også at den skulle stoppe ved en metrostasjon, hvor jeg kunne gå av, og reise hjemover. Første metrostasjon vi kjørte forbi, syntes jeg ikke virket lovende nok. Dessuten var det så trangt og fullt av folk, at jeg tenkte det ikke kunne skade å bli sittende litt.

Til min store forundring var jeg nå aldeles på rett buss. Den store moderlandsstatuen tårnet seg opp, elven bredte seg ut, alt stemte, men bussen kjørte rett forbi. Riktignok vet jeg at man selv må si fra når man vil bilen skal stoppe, men så langt har jeg ikke kommet ennå, jeg venter til noen andre sier det og går av med dem. Å gå tilbake til monumentet etterpå, var da uaktuelt, for bussen kjørte over den meget, meget brede elven på en bro jeg ikke har sett et menneske gå på.

Men dermed var jeg i det strøket hvor jeg bodde i sommer. Og klokken hadde blitt så mange, at solen begynte å gå ned, og med snøen og isen ble det et nydelig lys å ta bilder i. Og jeg hadde trivelige minner fra i sommer, der jeg hver dag gikk samme vei på vei til skolen med Irina. Jeg sendte henne forresten melding mens jeg var på villspor, og for første gang svarte hun på engelsk: «Please try to find your way back home,» og slikt noe skrev hun, oppriktig bekymret. Vel, vel, vi har det tøft, både de bekymringsløse, og de som bekymrer seg. De bekymringsløse fordi de havner i så mye trøbbel de ville unngått hvis de bekymret seg over det, de bekymringsløse fordi de bekymrer seg over det.

Fra Liboverezjna — navnet er skrevet etter hukommelsen, det var holdeplassen vår i sommer, og et av de russiske navn det er plent umulig å få inn i hodet — tok jeg metroen innover mot byen, kjøpte en øl og skrev et kort, og gikk hjem og skrev denne bloggen. I kveld blir det middag og fotballkamper. Tidsforskjellen gjør at kampene begynner ti her nede, men det går greit, det går helt uhyre greit.

Så det er sånn det er å være i Lille Russland. Man får ikke flere opplevelser enn man lager dem selv. Og i dag har jeg altså hatt en rundtur i svært lite turistifiserte strøk på sørvest-siden av byen. I morgen prøver jeg igjen på fedrelandsmuseet, eller så kommer jeg opp med en helt ny plan. Den som lever får se, og den som lever, er jeg.