Påskeaften for de rike, og de andre

Verden er ikke rettferdig. På grunn av at vi er født i Norge har vi en månedslønn folk flest i verden ikke kan drømme om, vi kan reise hvor vi vil, gjøre hva vil, vi har en stat vi kan forvente arbeider for oss, og vi kan både forvente og forlange å få oppfylt våre rettigheter. Vi er privilegerte så vi ikke skjønner det selv.

Våre dager begynner å ligne hverandre nå. Vi våkner tidlig. Jeg sjekker nyheter, og skriver ferdig bloggposten fra dagen før, mens jeg i løpet av samme tiden spiser en overdådig frokost, denne gangen bestående av salat, smørbrød fra ovnen og koteletter, og med en liter øl, siden det var lørdag.

Så var planen vi skulle gå sammen alle tre til det Olia kaller park Slavjanskij, parken ved Lavra-klosteret, og monumentene for andre vrdenskrig. Det hadde vært veldig koselig, men vi kom oss aldri av gårde. Det var barnet som skulle spise litt, så var det det ene, så det andre, og så sovnet både mor og barn, og da vi endelig skulle komme oss ut, var det fare for regn, og Olia ville etter en del om og men heller være inne.

Blant nyhetene en nyhetsfattig påskedag var en liten reportasjesnutt på ti minutter laget for et uavhengig nyhetsprosjekt kalt «The nose». Det er frilansjournalist, Francesca Ebel, som dekker flyktningesituasjonen på ukrainsk side. Det er lenge siden tallet på flyktninger rundet millionen, nok til å kalles en flyktningekatastrofe i de fleste andre konflikter i verden. Her er det imidlertid russisk side som er mest opptatt av flyktningene, siden en svært stor del av dem kommer til dem, og har en historie å fortelle som passer til deres narrativ.  Flyktningene i Ukraina får liten oppmerksomhet.

Flyktningene i reportasjen til The nose kommer for en stor del fra Debaltsevo, den siste byen som falt i opprørernes hender, det siste store slaget i krigen, etter at fredsavtalen var undertegnet. Dette slaget var spesielt også med det at befolkningen i den lille byen fikk god til å bli evakuert før bombene falt. Det ble satt opp busser, og folk kunne selv velge om de skulle til ukrainsk eller opprørernes side. Menneskelig, men ikke mer enn at disse menneskene reiste fra hjemmene sine, med de eiendelene man kunne ta med i en buss, og med håp om at ikke deres leilighet skulle være blant dem som ble bombet.

Jeg tok med det avsnittet for å vise at de som blir intervjuet på denne filmen i utganspunktet var pro Ukraina, nok til å flykte til ukrainsk side. Det er likevel en grim historie de forteller. Det er ikke bare at de ikke får penger, ikke har jobb, slike ting som kan være vanskelig å forlange fra en fattig stat i store problemer. De har også store problemer med det ukrainske byråkratiet. De får ikke registrert seg, får ikke de nødvendige dokumentene, dermed må de oppholde seg på flyktningemottakene, trygge for bomber, men en eksistens uten liv.

Det stiller de tre artiklene under til Leonid Bershedsky på Bloomberg view, i et litt annet lys. Særlig den første, om at noen og 30-åringene bygger det nye Ukraina, om lithaueren som jobber med å forenkle byråkratiet, og svarer ja på stort sett alle henvendelser, det skulle vel også være mulig å lage noen forenklinger med flyktningeregistreringen. Vanskelighetene for mediene å gjøre avtaler, og jobbe, hører til det samme problemet.

https://twitter.com/bershidsky/status/583555782253350912

Alene gikk jeg ut på gaten, med BBC Newshour på øret, en spesialutgave om valget i Nigeria. Også der er korrupsjonen omfattende, også det landet er delt, også der er nok håpet større enn realitetene gir dekning for, når det gjelder hva som er mulig å få til. Det er en gammel general som kommer til makten, etter at han med det fengende navnet Good Luck Jonathan, har hatt makten siden 1999. Før det har Nigeria Afrika-rekord i antall statskupp. Ved siden av alle de andre enorme problemene, sliter de veldig, veldig med den lave oljeprisen, og de har vanvittige Boko Haram å sloss med.

Jeg går inn på en italiensk restaurant, Prego, en dyrere enn jeg vil klare å få min kone inn i. Her må man betale over hundre hryvnaer for et måltid, opp mot 40-50 kroner hvis man vil ha drikke til, når det finnes billigere alternativ, foretrekker min kjøre kone dem. Jeg bestemmer meg for å være litt kakse. Jeg vil ha vin, ikke øl. Så jeg forsøker å bestille en liten flaske på 500 ml, som det står i menyen, men denne mengden finnes ikke. Jeg må ha glass, eller helflaske.

Så blir det helflaske. Glass er for lite, og med vin er det bedre med litt for mye enn litt for lite, noe av kosen er jo at det skal være nok, og bestiller man glass, bekymrer man seg alltid om man skal kjøpe et til. Med en flaske slipper man det problemet. Jeg skjønte at mine treningsplaner med det ville bli erstattet av andre planer, men det fikk så være. Jeg bestilte en kjøttrett i kremtet soppsaus og potetmos, ikke akkurat italiensk, heller slik vi lager oksekjøtt hjemme, men det fikk også gå. Menyen var på ukrainsk og på engelsk, i en by der så godt som samtlige snakker utelukkende russisk, og en del av byen der alle gjør det.

Jeg fikk ikke Internett til å virke med en gang, så det ble til å gjøre ting på nettbrettet der Internett ikke var nødvendig. Deriblant å lese videre i Richard Sakwas bok om krisen i Ukraina, en bok som provoserer, inspirerer og informerer meg mye om dagen. 

There were other creative ways in which Russia could be damaged, including giving Iran unrestricted access to energy markets to offset Moscow’s position, as well as the right to enrich uranium.

Denne posten vil også bli skrevet ferdig dagen etter den er postet.

Tur opp Kinso

Kinso er en elv som går fra Hardangervidda ned Husedalen til Kinsarvik i Ullensvang. Det var en tur opp langs denne min kamerat og jeg gikk fra lørdag til mandag.

Slik så fossen ut ved parkeringsplassen, da vi kom opp lørdag kveld.

Turen ble ikke helt som planlagt. Egentlig skulle vi gå fra Finse til Ustaoset, vi hadde også togbilletter til denne turen. Men min kamerat hadde vært på pøsregnstur forrige helg, og hadde dårlige erfaringer med det. Dette skulle vi holdt ut. På Finse hadde de imidlertid meldt både regn og snø og kaldt og vind, og det meste som er galt. Uti oktober skal man ikke tulle med høyfjellet, så vi valgte å begrense oss litt. Vi flyttet turen noen hundre meter nedover, til en annen utkant av Hardangervidda, og fikk med det en tur som riktignok var delvis kald og våt, men der ingenting av dette egentlig var noe problem.

Endringen i planene innebar også at vi måtte korte ned turen med en dag. Min kamerat er medlem i bildeleringen i Bergen. Der var det bare ledig bil fra lørdag til mandag, egentlig ville vi gå lørdag til tirsdag. Det var derfor vi opprinnelig hadde valgt å ta toget til Finse, og ta denne ruten vi har tatt mange ganger før. For en gangs skyld lot vi oss styre av værmeldingen. Kanskje er det min kamerat som er blitt halvsvak på sine halvgamle dager.

Uansett seilte jeg inn til Bergen med flaggruten lørdag i to-tiden. Sekken var sånn omtrent ferdig pakket. Det var bare å rusle bort til min kamerat i Gartnergaten på Engen. Et par små timer senere var vi av gårde.

Lørdag kveld – tur

Det var så smått begynt å mørkne da vi parkerte bilen ved kraftstasjonen på Kinso. Den ligger et par hundre meter over havet. Så det ventet oss tre hundre meters stigning før vi var på platået min venn hadde sett seg ut for overnatting. Noen få hundre meters stigning er ingenting for turvante folk. Det er imidlertid ikke like trivelig når det blir så mørkt at man mister litt orienteringen, og skal ha seg en teltplass før det blir for sent.

Dette er morgenen første dag. Jeg tar bilde med selvutløser.

Lite aner jeg hvor vi egentlig gikk. Jeg tror vi gikk en omvei. Jeg hadde lettere sekk, er godt trent for tiden og ser bedre i mørket enn min kamerat, så jeg gikk langt foran. Det vil si, etter en stund måtte jeg stoppe og vente for hver ny høyde, så vi ikke skulle miste hverandre. Jeg hadde ikke sett på kartet, så jeg visste ikke hvor langt det var opp til dette platået min venn snakket om, eller om det var realistisk for oss å komme dit. For meg var det slik at jeg gikk i mørket, så mindre og mindre, og ikke hadde antydning til teltplass, om det så skulle være som nødløsning. Bruset fra Kinso hørte vi fra en avstand vi umulig kunne bedømme størrelsen på.

Plutselig bredte det seg ut en bred grusvei foran oss. Vi fulgte den til vi kom til en stor, åpen plass med samme grusen. Det kunne vært en parkeringsplass, om det ikke hadde vært for at grusveien var for smal til å kjøre fornuftig på. Nå var det så mørkt at min kamerat tok på seg hodelykten. Jeg var opptatt av ikke å se verken på ham eller på lyset, for ikke å miste nattesynet mitt. Det betydde at jeg måtte gi på litt nedover det stiaktige vi fant fra denne åpne plassen. Nå kunne jo også min venn se hvor han satte foten, så nå fulgte han etter i bedre fart.

Dette er frokosten første dagen. Som alltid er det speilegg og kaffe. Minst.

Etter kort tid kom vi til et sted der vi både hørte tydelig sildring fra en bekk og kraftig brus fra elven og sikkert en foss. Nå hadde vi vannkilde, nå kunne vi telte. Som en lykkens gave var det i dette kuperte skogterrenget akkurat i nærheten her et par små myke, flekker, der det var rimelig og til og med helt flatt. Vi fant en slik, surret litt i mørket, før vi fikk satt opp teltet og gjort alt klar for middag.

Middag

Det er tradisjon for at vi har overdådig middag første kvelden på turene våre. Min kamerat kjøper kjøtt hos slakter. Vi har kokt poteter på forhånd, steker dem opp på ny, vi har rikelig med grønnsaker, ofte i fine oljer, vi sparer ikke på noe. Denne gangen kuttet vi ut alt grønt utenom potetene. Kjøttet var koteletter kjøpt på Rema. Back to basic.

Min kamerat har et sterkere forhold til bål enn til kvinner. Han lever lykkelig med sin samboer og er veldig glad i henne, men han har i sine forhold opp gjennom årene alltid vist større kontroll enn han styre i sin lidenskap for bål og demning. Da mister han alle begrep om tid og sted, da er bålet alt. Denne gangen gav vi opp bålet på forhånd. Det har aldri noensinne skjedd før. Vi har alltid forsøkt oss, uansett hvor mye det har regnet, og uansett hvor uforberedt vi alltid er med ikke å ha med oss egen, tørr ved. I Ullensvang har det som ellers på Vestlandet regnet omtrent konstant siden slutten av august. All ved og brennbart vi kunne finne i skogen var gjennomvått.

Vi fikk nøye oss med engangsgrillen. Det var også såpass mildt på de 500 meterne over vannet at det ble ikke noe problem med kulden. Fra min base i Ganddal (i Sandnes, Rogaland) var min mor for første gang så vidt involvert i pakkingen. Det betydde at jeg for første gang hadde ullundertøy i stedet for superundertøy (og jeg som alltid ellers i livet har instinktiv motstand mot for flotte ord, sånn som kvalitetsreformen). Det varmet godt.

Nå hadde vi ikke sett hverandre på månedsvis og hadde mye å snakke om. Vi som i årevis var muntre ungkarer har jo også begge fått kvinner veldig tett innpå oss, hva skal vi gjøre med det, hvilke forandringer gir det, hvordan er det. Her har vi mye å snakke om i en vinkling andre med en annen bakgrunn kanskje ikke har så lett for å skjønne seg på.

Etter hvert tok vinen overhånd. Vi stakk ned for å finne elven. Den viste seg å være 13 meter fra oss. Så gav vi oss til å henge i greinene til døde trær, slik at de knakk, altså greinene. Nå skulle vi lage bål. Beruset av vin går alt så mye greiere. Da ser vi ingen problemer, heller ingen løsninger, for det er aldri noe å løse. Det er bare ting en skal gjøre. Nå skulle vi lage bål, og bål ble det. Plutselig brant det meste av kvister og greiner vi hadde liggende, og som vi fant. Min kamerat gav seg til å skjelle og smell for at vi ikke hadde mer vin, 3 liter er ikke nok, enda han vet når han er mer fornuftig og ikke beruset at det blir aldri nok. Han gav også uttrykk for sine alltid ubegrensede følelser for bålet, dets muligheter overgår alltid alt når det endelig er begynt å brenne skikkelig. Jeg tok vare på hygienen ved å pusse tennene, og fikk også for dette en skyllebøtte. Så gikk jeg i soveposen og sov til neste morgen, som min kamerat også gjorde.

Søndag morgen

Teltplassen vi hadde funnet var aldeles utmerket. Den var helt flat og helt myk og helt jevn, vi sov som steiner hele natten. Når vi våknet var det lyst. Det er ikke alltid det er så enkelt når man ligger i telt. At det ikke var så iskaldt nede i lavlandet hjalp nok også.

Etter vi har spist frokost er det ikke spor igjen etter oss.

Jeg tror vi lå ganske lenge utpå morgenen før vi stod opp. Jeg hadde for eksempel et toalettbesøk jeg måtte ta, men lenge utsatte, slik at man lett og veldig gjerne utsetter å forlate den varme sovepose for å ta på seg alle klærne og skoene for å gå ut og tisse litt. Til slutt gjorde jeg det, og fikk se elven åpne seg i en enorm foss like i nærheten, og nedenfor den en stor, åpen slette med en fin, liten høl der vi hadde teltet på en liten haug ved siden av. Skogen lå også vennlig og fin. Jeg krøp inn i soveposen og sov enda litt til.

Sånn er det vi har første dagen. Det er derfor det er så bra for oss å ha en ekstra dag, altså at det ikke bare blir en helgetur med to overnattinger, men en langhelg med tre. Første kveld er satt av til vin, første morgen til ro. Det blir ikke gått noe særlig dag to, og når vi da skal hjem tredje dag, blir det nødvendigvis en pusletur.

Det ble det denne gangen. Men der er vi ikke ennå. Nå er det søndag morgen. Det er mildt og fint, skyet, men ikke noe regn. Jeg står opp, og gjør mitt morgentoalett. Jeg rusler litt opp og ned langs elven. Da jeg kommer tilbake ser jeg et menneske, min kamerat. Han har ruslet opp og ned andre retningen.

Nå er det frokost. En av de klareste forbedringene vi har innført på turene våre er å ha med egg og bacon til frokost. Vi har et speilegg, og rikelig med bacon. Etterpå er det kaffe. Mens vi venter har vi rikelig med skiver med fårepølse eller syltetøy. Særlig spiser jeg flittig. Min appetitt overgår det meste. Og på tur går den enda et hakk opp.

Ut og gå

Så er det å pakke ned sekk og telt og komme seg av gårde. Det venter oss enda en kraftig stigning før vi er helt oppe på Hardangervidda, målet for turen. Det er vakkert å gå langs elven, men ennå for mye skog til at det helt kan kalles en ordentlig fjelltur.

Dette er den øverste fossen i Kinso. Over her ligger Hardangerplatået.

Min kamerat er denne dagen litt slapp i gåingen, om det er vinen eller hva det er. Jeg får raskt et veldig forsprang. Nå er det lyst og oversiktlig, nå vil vi ikke miste hverandre. Etter å ha gått en stund bestemmer jeg meg for ta en appelsinrast ved første vannkilde, og vente på min venn der.

Nå er vi kommet så høyt at kulden begynner å merkes. Det er ikke regn, men det blåser litt. Og det merkes når vi slutter å gå. Noen steiner gir oss litt antydning til le, men vinden blåser overalt. Vi kan ikke bli sittende lenge uten å gjøre noe.

Min venn kommer et lite stykke bak.

Så vi fortsetter å gå etter en appelsin, litt sjokolade og litt kjeks. Det var jo uansett planen. Vi krysser en liten sideelv til Kinso, en krysning som ikke var helt så elementær som turistforeningen pleier å ha dem. Kanskje var vi på feil vei? Passet vi hadde sett oss for å komme oss opp virket heller ikke helt elementært. Og rundt dette passet lå fjellene stupbratte, slik Hardangerfjellene gjør.

Min kamerat insisterte på å ta frem kartet, og gjorde lurt i det. Vi skulle ta ikke rett frem, men rett venstre. Der var det en sti langt oppe i terrenget vi skulle vært på. Vi måtte komme oss opp til den. Det ble en artig stigning.

Bilde av stigningen vi måtte ta, da vi fant ut vi hadde gått litt feil vei.

Jeg trives i ulendt terreng og har ingenting i mot litt stigning og litt klatring. Det ble imidlertid litt vanskeligere av at fjellet var så vått. Snaufjellet var ikke helt å stole på, man kunne plutselig skli på det. Man måtte gå litt forsiktig, og helst holde seg der det var litt gress og jord å få fotfeste på.

Det er ingenting å si på terrenget.

På ny fikk jeg et enormt forsprang. Jeg bestemte meg for at vi måtte finne et sted å spise lunsj langs sideelven vi hadde krysset, og som vi nå var et stykke fra. Vi skulle gå til vi kom til den høyere oppe. Jeg satte fart, og fant et sted i fint le.

Der gjorde vi tingene riktig. Vi skiftet til tørt tøy under, for meg for første gang ullgensere, og så laget vi rømmegrøt. Det ble varmt og godt. Utsikten var upåklagelig, med Kinso og dens første store foss nedi dalen.

Finne teltplass

Jeg liker godt å ikke følge klokken i det hele tatt når jeg er ute på fjelltur. Der er det kroppen og naturen som gjelder. Det er mat når man blir sulten, kveld når det blir mørkt. Men hva skal en stakkar gjøre, fotoapparat har en alltid med, og nå hadde jeg også med en iPhone i tilfellers skyld. Den hadde jeg kommet til å se på, og den var halv fire. Før vi tok fatt på stigningen som ledet til lunsjplassen.

Siden vår oppstigning til siste platået gikk utenfor stien, ble også en av elvekrysningene våre litt utenfor turistforeningens standard. Men det gikk helt fint.

Etter at vi hadde spist lunsj var klokken altså sikkert rundt fem. Klokken sju, cirka, ville det begynne å bli mørkt. Det betydde at om ikke altfor lenge måtte vi begynne å se oss om etter teltplass. Det var bare å komme seg opp til neste platå.

Nå fulgte turens mest krevende stigning. Dette var ikke terreng ment å gå i. Det var heller på ingen måte vanskelig. Vi måtte bare over og rundt og forbi en del steiner i elven. Vi måtte også krysse den så det var forsvarlig. Og vi måtte klatre opp skråningen på andre siden. Nesten akrobatisk ble det da jeg måtte dra meg opp i et bjørketre som vokste rett ut av bergveggen, og slepe meg opp i lyngen og et einertre ovenfor.

På ny fikk jeg et stort forsprang. Og nå var jeg på jakt etter teltplass. Det gir meg veldige krefter, dette her, å gå i terreng der det hele tiden er noe på baksiden og over toppen. Min nysgjerrighet gjør at jeg langer ut, jeg går alltid i fra de andre når jeg er i en gruppe, jeg må få oversikten så jeg kan orientere meg. Jeg må opp til toppen, og heller hvile der.

Platået vi kom opp til ligger omtrent 990 meter over havet. Det er det platået der Vierdalsvannet ligger. Det er en vakker dal som åpnet seg foran meg når jeg kom opp til den. Det er så typisk norsk, runde, milde fjell på alle sider, et vann og en åpen slette med litt myrlandskap. Fra noen av fjellsidene kommer små fosser og bekker, typisk i enden av dalen, som det var her. På begge sider.

Slik så det ut morgenen etter. Det var tydelig kaldere høyere oppe mot Hardangervidda.

Jeg fant raskt en forholdsvis flat og tørr nok plass å slå opp teltet. Den var ikke så perfekt som den vi hadde første natten, men den fikk gå. Det var her vi måtte være. Den var fin med det at den lå litt nede i en senkning, men ikke slik at det ville kunne renne vann ned i den. Det gav bare litt le for vinden, med haugen bak. Bakken under var imidlertid ganske hard, gult gress på hard jord, og så var det slik at hodet ville bli liggende høyere enn beina.

Vi slo opp teltet her. Så var det på ny å skifte til tørt. Jeg tok nå på meg alt, inkludert stillongs, alt under var av ull. Selv om kvelden ville bli kald, ville jeg ikke bli så altfor kald. Vi var ikke sultne så kort etter lunsj, så vi gjorde et forsøk på å samle noen døde kvister for å lage et lite bål. Det er ikke det samme når man ikke har vin, men det er kjekt likevel, og litt varmere å spise middag med.

Men all kjærlighet og omtanke min kamerat la ned i det til tross, bål var ikke snakk om. Han sagde spon, han brukte 30 – 40 fyrstikker, han brant opp både fyrstikkesken og vinkartongen, det var ikke snakk om. Veden var for våt og rå. De små kvistene og sponet ville ikke brenne av seg selv en gang, langt mindre gi energi til å brenne noe av det andre. Det ble aldri selvdrevent, kom aldri i gang, var aldri i nærheten.

Dette er fra morgenen andre dagen.

Kvelden før hadde vi fått hjelp av restene av grillkullet. Det var glodhaugen som tørket kvistene, og fikk bålet i gang.

Nå hadde vi ingen grill eller noe tørr ved overhodet. Vi måtte gi det opp. Vi fyrte opp kokeapparatet, og varmet opp noe bacalao min kamerat hadde laget på forhånd. Det varmet godt, og smakte godt. Så gikk vi i soveposene, og fikk på langt nær en så god natt som vi hadde hatt den første.

Natten

Vi var 500 meter høyere enn første natt, og det merktes. Det var iskaldt. Der jeg lå, kom det kald trekk like inn i ansiktet mitt når jeg vendte det mot venstre. Det var egentlig ikke aktuelt å ha mer enn nesetippen over soveposen, men ikke så enkelt å ha bare den, og ikke resten av ansiktet ute. I tillegg hadde jeg fått fuktighet i fotenden, så føttene ble kalde. Bakken var hard og vond, og inviterte ikke til noen god sovestilling. Jeg lå og så at det var mørkt. Jeg fulgte mine egne tanker bevisst. Jeg skiftet stilling, bevisst. Jeg så det var mørkt. En gang jeg følte jeg hadde ligget en veldig lang stund og tenkt veldig mange ting, og kanskje til og med duppet av, så så jeg at det var blitt mørkere. Og mørkt var det, og mørkt ble det. For hver gang jeg åpnet øynene og så ut av teltgluggen – mørkt. Vi hørte regnet som av og til ble avløst av sludd.

Mandag morgen

Enda man sover eller ei, går natten over. Det er bare å vente. Min kamerat sa dagens første setning: Se ut. Det var rim tykk som snø på gresset. Vi hørte regnet, eller om det var sludd, tappe på teltduken. Min kamerat avskår videre planer om å gå opp til Hardangerviddeplatået, og ned igjen på andre siden av Kinso. Det ville bli for langt og tvilsomt i ukjent terreng og dårlig vær. Tåkeskyer var det også, stadig. Særlig høyere oppe.

Det var ikke like fristende å fyre opp kokeappartet denne morgenen som den første. Eller jo, det var det forresten. Det er alltid fristende.

Ellers var det greit. Jeg tok på meg mitt tørre sett med klær, og kom meg ut. Når jeg endelig var der, var det ikke så ille. Dalen lå vakker som før. Akkurat der og da regnet det ikke. Snø og rim lå på bakken, tykt til å være rim, men tynt til å være snø. Det ville ikke bli noen videre plage, kalde tær, ellers greit. På et tidspunkt var det til og med antydning til blå himmel et sted. Den forsvant fort. Denne dagen var regnet vår følgesvenn.

Men vi sparte ingenting på frokosten av den grunn. Vi skar opp brød, smurte skiver, og stekte egg og bacon. Etterpå var det kaffe. Alt som varmer gjør veldig godt, og mat gir optimisme. Jeg spiste sikkert 5 – 7 skiver, i tillegg til den med egg og bacon. Til dessert var kjeks og sjokolade, sammen med kaffen.

Vi tok oss en liten spasertur og kikket litt innover terrenget, denne morgenen.

Siden vi ikke skulle videre oppover, hadde vi plutselig veldig god tid. Vi tok oss en tur lenger innover dalen, uten sekkene, for å kikke litt. I andre enden var det enda bedre leirplass enn den vi hadde hatt. Helt flatt, og rennende vann like ved. Vi hadde et stykke ned til vannet vi hentet vann fra.

Gå ned igjen

Så var det bare å pakke sammen, og komme seg nedover. Det er klart det blir kaldt på fingrene når alt har et lite islag på seg, men det er ikke så ille når det ikke er vind. Vi skiftet til turtøy – sitte i tørt, gå i vått – og la av gårde.

Sånn pakker vi sammen.

Ned igjen fulgte vi stien til turistforeningen. Selv om vi gikk i det samme landskapet, åpnet det seg på en annen måte på vei ned. Vi gikk heller ikke akkurat samme sted, og hadde egentlig aldri følelsen av at her har vi vært før. Noen små, artige utfordringer ble det også av at fjellsteinene kunne være glatte, så vi måtte avveie hvor vi kunne gå vanlig, og hvor vi måtte være varsomme.

Sånn så det ut, landskapet vi lå i.

Ved en bekk dannet på stien av pøsregnet tok vi appelsinrasten. Vi var allerede så langt nede at det ble varmt nok, uten at vi skiftet til tørt undertøy. Appelsinene var så gode at vi spiste begge vi hadde igjen. Det var en fin, liten pause.

I dette området var det vi fant det for godt å ha en liten appelsinrast.

Så gikk det ikke så altfor lenge – i spennende skoglandskap – før vi var nede på stedet vi hadde rastet første natt. På forslag fra meg fulgte vi elven, og ikke stien nedover. Det gikk veldig greit, det gikk jo sti langs elven også, men denne hadde ingenting med turistforeningen å gjøre. Det er klart det er mer spennende å gå langs med elven. Den er jo ganske dramatisk, med mange fosser og stryk.

Her har vi oss en appelsinpause.

Ved et av dem satte vi oss til for å spise lunsj. Det var pasta og bacon, med knust egg oppi. Her skiftet min venn til tørt, ikke jeg. For det ble jeg straffet med å ha det litt kaldt. Det regnet ganske godt denne dagen.

Som man ser er turstien blitt til en bekk.

Men så fort vi kom oss i bevegelse, ble det varmt på ny. Nå fulgte vi ikke bare stien, men selve elveleiet nedover. Det har tatt for seg i vårflommene, så vi kunne gå rimelig ufarlig på steiner elven hadde renset for gress og jord. Det var artig og spesielt å gå nedover leiet til en så dramatisk elv, med fossene og strykene like ved siden av oss.

Her spiste vi lunsj. Vi er allerede lenger nede enn der vi teltet første natten.

Vel tilbake på stien ventet noen klatreøvelser hvor vi måtte ha hjelp av tau. Det byr meg i mot at man henger opp tau og rekkverk overalt, jeg forsøker alltid å unngå å bruke det, men her hadde jeg kanskje ikke greid å komme ned uten. Det var ikke snakk om å komme seg ned behagelig, det var bare å komme seg ned. Sittende, skliende, kravlende, krypende – den metoden som gjorde det mulig.

Selv om det er regnvær sparer vi ikke på noen ting. Det skal være skikkelig lunsj.

De siste fosser

Kinso har mange flotte fosser som ville vært turistattraksjoner i de fleste andre land. Her gikk min kamerat og jeg rimelig i fred. Store fosser har vi så mange av hos oss. Jeg hadde aldri verken hørt om eller sett på noen av fossene langs elven Kinso, ei heller at det fantes noen slik elv og at Kinsarvik ligger i enden av den. Den mektisgte av fossene er Nyastølfossen.

Det var ikke alle stedene det var like lett å komme seg nedover. Noen steder var det satt opp tau til hjelp.

Stien vi gikk på gikk langs den stupbratte bergsiden ned til dalen den landet i. Det var et dramatisk skue. Og som det ofte skjer med meg, ble jeg grepet av tanken hva om jorden plutselig løsner her. Da bærer det ganske mange titalls meter rett ned. Vi tok noen bilder, og stilte oss på noen forskjellige utsiktspunkt, laget av naturen selv.

Etter dette hadde ikke turen noe særlig mer å by på. Vi fulgte stien vi kom til demningen, og gikk etterpå ned langs vannrøret til kraftstasjonen.

Det mest spektakulære utsiktspunktet. Det var som om naturen selv hadde satt opp et tre der. Så vi skulle vite hvor det var.

Hjem igjen

Nå var absolutt alt, inkludert oss selv, blitt kliss vått og ganske skittent. Vi måtte pakke litt om, og sørge for at vi ikke skitnet til leiebilen. Så kjørte vi ned til fergen. Der ringte vi våre koner og kvinner, sånn er vi blitt, nær sagt familiemenn. Samtalen tok fergeturen. Deretter var det over Voss, og hjem til Bergen.

Jeg bor ikke lenger i Bergen, så jeg må overnatte hos noen mens jeg er her. De første nettene blir hos ham, min turkamerat. Det er ikke ideelt å komme hjem med skittent og vått turtøy til andre enn deg selv, men nå som vi bor forskjellige steder er det ikke lett å få det til på andre måter.

Det ble jo også veldig koselig. Lara hadde laget lansagne, og serverte den sammen med vin. Det var kjempegodt, og veldig passende etter fjellturen. Så var det ikke lenge før vi lot det bli med det, og sovnet mykt og varmt og tørt.

En helt mislykket telttur

Til overskriften kan man spørre hvordan en telttur i det hele tatt kan bli mislykket. Den eneste måten jeg kan se er at den ikke blir noe av. Og dermed er egentlig hele denne posten gitt.

Det er min kamerat og jeg som har en del tradisjoner. Blant dem har vært å ta med oss gitar og øl og pølser, og så spille i vei på en av jærstrendene. Men etter at jeg begynte å bruke hele sommerferien min på utenlandsreiser har det vært litt vanskelig å få dette til. Og vi har prøvd å overføre tradisjonen til muligheter i Bergensområdet. Vi har vært på Sandviksfjellet, Fløyen og Blåmannen og spilt, vi har vært i Nordnesparken – uforståelig, med tanke på hvor mange folk det er der, og hvordan vi egentlig spiller -, og vi har vært noen kjøreturer ute mot Øygarden og prøvd oss. Problmet med det siste er naturligvis at en av oss da må kjøre, og det forhindrer drikkedelen av tradisjonen. Så nå bestemte vi oss for å prøve en når vi først kom på den opplagt løsning: Vi tar med telt, og overnatter.

Så var planen for det meste lagt. Jeg kjøpte mat og drikke, han skaffet bil gjennom bildeleringen, som han er med på. Han skulle komme til meg klokken 1705, han kom 1735, men slike halvtimer er vi vant med å miste. Vi har hatt vårt mer eller mindre faste sted ute på Sotra, vi har vært der to ganger, men vi ville denne gangen prøve utover til Radøy og øyene der. Der skulle det jo også være muligheter. Min kamerat hadde sjekket på GoogleEarth og laget et håndskrevet kart: Knarvik -> Manger (første til høyre etter 565) -> Floni. Den eneste forskjellen på min gjengivelse og originalen er at i originalen er stedene satt under hverandre, og pilene er doble.

Det må også her med hvordan vi hadde pakket og tenkt. Vi har aldri i vårt liv tatt værforbehold. Tur er tur, og er en dag fastsatt, så blir det den dagen. Vi hadde fastsatt denne lørdagen, så slik skulle det bli. Været fikk rette seg etter oss. Jeg hadde så smått sjekket værmeldingen, og sett det skulle være både litt regn og litt sol, men likevel var det slik at når jeg pakket og ordnet, så så jeg for meg hvordan vi skulle sitte der på svaberget med hver vår gitar, og gjerne ta oss en liten dukkert i bukten nå og da for å avkjøle oss. Min kamerat hadde lignende planer, men stilte i det minste i bukse og innejakke. Jeg kjørte sommerløpt i kortbukse og kortermet skjorte. I bilen var dette helt greit antrekk.

Som passasjer i forsetet var det jeg som skulle være kartleser. Heldigvis var kartet ubrukelig, for jeg hadde blitt aldeles bilsyk av råkjøringen på de smale, svingete veiene utover i Hordalandsdistriktet. Denne avkjørselen til høyre som var så detaljert beskrevet på kartet, den skjønte jeg ingenting av hva skulle være, og stedsnavnet «Floni» hadde jeg også store problemer med å få inn i hodet. Ikke at vi kunne regne med å finne noe retningsskilt til stedet, min kamerat hadde bare funnet stedsnavnet på GoogleEarth et sted han syntes var fint.

Min kamerat hadde planlagt turen slik jeg planlegger slike turer. Han ser gjennom kartet, får altfor raskt ideen om at dette kommer til å gå helt fint, og ethvert problem vil greit la seg løse når vi kommer til stedet og støter på det. Han visste vi skulle kjøre  til Manger og hvordan vi kom oss dit. Og det var først derfra denne «første til høyre» skulle gjelde. Men hva dette skulle bety hadde han glemt, og jeg aldri visst. I et kryss vi til slutt kom til i Manger var det tre veier som kunne kvalifisere som «høyre», og ingen rett frem. Hva skulle vi så gjøre her? Vi prøvde den midterste av høyreveiene, den med skilt til Bøvågen, for den som er så interessert i våre liv at han (eller hun) vil følge kjøreturen vår på GoogleEarth. Det var 12 kilometer dit, stod det på skiltet. Og vi skulle jo ikke dit, vi skulle til Floni.

Alright, jeg må skjære litt igjennom fra å ta med alle detaljer. Man kan kort si at vi kjørte inn det meste av det som var av sideveier og stikkveier utover der mot Radøytunet, Soltvedt, og flere andre steder og kriker og kroker. Ved en anledning kom vi langt utover en vei vi mente var svært lovende. Det vil si at alt som var av hus og bebyggelse (og vei) forsvant, og vi var midt ute i ødemarken. Virkelig. Dette er Floni, sa min kamerat. Det kunne det kanskje være (det var det ikke), og det ville så absolutt være fint der en solskinnsdag med vennlig bølgeskvalp mot skjærgården. Her var det iskaldt og kraftig vind. Selv vi som ikke tar værforbehold vet vi må finne le for å campe.

Jeg skjærer altså bort en del detaljer i det jeg skriver. La oss bare si at de detaljene jeg skjærer bort tar noen timer, og at vi disse timene befinner oss på smale, svingete vestlandsveier, i stor fart og med brå bremsing, for vi vil jo i det minste få spilt noen sanger og spist opp middagsmaten før det blir mørkt. Vi kjørte tilbake til blekksprut T-krysset, som jeg her og nå vil kalle det, der med Manger kirke. Vi prøvde nå den veien mot høyre som kvalifiserer mest til å være den mest rett frem, den inn mot Toska. Her så det svært lovende ut. På ny erklærte min kamerat at vi var på vei mot Floni. Det kunne vi jo fort være (det var vi, men skjønte ikke), men det viktigste var at vi fant et flott sted å slå opp leir. Kravene var ikke all verden. Vi ønsket svaberg, hav, litt lunt, og langt vekke fra folk. Ellers hadde vi mat, vin og gitarer, og til og med telt. Alt skulle jo være lagt til rette.

Lovende landskap i Hordaland holder ikke alltid løftene sine. Ordet som først kunne strykes ut  forrige setning er «alltid». Ikke før er det blitt litt vilt og flott og fint, så dukker det snart etter opp noen hus og dyr og barn, og vi er på nytt midt i sivilisasjonen. Slik var det i Toska, friluftsområdet der. I ettertid er det plent ufattelig at vi ikke bare parkerte bilen der, og gikk til vi fant et skikkelig sted å være. Men da vi parkerte bilen var vi så innstilt på at dette ikke var stedet for oss, at vi ikke engang tok med oss sekkene da vi gikk og saumfarte. Og rett skal være rett, like ved parkeringsplassen var det ikke det kystlandskapet vi hadde sett for oss og ville være i. Det var mer å assosisere med lynghei og fjellvann, og altfor nær til folk. På GoogleEarth ser jeg jo nå at hadde vi bare gått noen meter ekstra, så hadde vi fått akkurat det vi ønsket oss. Vi gikk i stedet inn i bilen.

Det var en stikkvei på vei mot dette stedet som hadde sett litt lovende ut. Det var den første og eneste veien til høyre langs denne veistrekningen. Vi kjørte inn dit. Jeg var egentlig ikke så verst optimistisk, min kamerat noe mindre. Snart stod en flokk svarte kuer, kviger og ungokser og kustirret på oss. Vi kjørte forbi dem, vi kjørte mer eller mindre optimistisk helt til vi i enden av veien så et reneste herskapshus, med militært åttemannstelt utenfor, enten var det pensjonat eller rikfolk, eller til og med en kombinasjon av begge deler. Sleng inn at det kanskje var bønder, for en låve var der også, og et sted måtte jo disse svarte kuene vi hadde kjørt forbi også holde hus. Dette var Floni.

Her er det. Selveste Floni.

Kanskje kunne vi komme til det stedet min kamerat hadde sett på kartet, om vi hadde presset veien – i bil eller til fots – litt forbi dette pensjonatet, eller huskomplekset. Men av alle stedene vi var, var dette det vi minst trodde var Floni.

Vi kjørte tilbake til kirken og blekksprutkrysset. Vi prøvde veien til venstre denne gangen. To lokalbeboere som var ute og luftet hunden viste med sine ansiktsuttrykk og kroppsholdning hvilken nytte som lå i det, det var bare å snu. Ikke så mye fordi vi ville prøve den, som fordi min kamerat kjørte feil vei, prøvde vi nå den siste av de tre veiene til høyre i blekksprutkrysset. Vi skulle tilbake til byen. Et virkelig stunt prøvde vi da jeg så et skilt til Lygra. Der har jeg vært før, tror jeg, og der var det fint. 18 kilometer smal, svingete vei. En parkeringsplass og en festival var hva vi fant.  18 kilometer smal, svingete vei tilbake. På ny var det ufattelig at vi ikke fant noen ting der ute, når jeg nå på ny i ettertid ser over stedet på GoogleEarth.

Min kamerat hadde et siste håp: Salhus. Men etter hvert som vi nærmet oss dit og det allerede begynte å mørkne, skjønte vi at det heller ikke her ville være noe for oss. Det var bebyggelse helt ned til sjøkanten. Helt nederst lå en kirke med en kirkegård. «Likviken» kaller lokalbefolkningen stedet. Og det svarte, rare sjøvannet gir svar på det mildt makabre navnet. Her var heller ikke noe sted for oss. Ikke for å ligge i telt og spille gitar i omvendt rekkefølge.

Underveis hadde vi og særlig min kamerat vært inne på den utrolige løsningen å reise fra Radøy over til Sotra for å finne et sted ved sjøen vi kunne være. Det ser like rart ut nå i ettertid, som det gjorde der og da. På Sotra var det i alle fall et sted vi kjente og visste hvor var. Men da vi ikke hadde funnet noe før vi kom tilbake til Bergen klokken ti, det var mørkt og like kaldt som før, så gav vi bare opp hele prosjektet og gikk i stedet hjem til ham og drakk vin og spilte gitar. Og spiste kjøttkakene jeg hadde gjort klar for å ta med. Teltturen var blitt så mislykket som en mislykket telttur kan bli.

Bursdagsfest ved limanen

«Liman» er et russisk ord jeg lærte denne dagen. Det betyr, slik jeg forstår det, sjøvann atskilt fra selve sjøen med en liten landstripe. I et varmt område som Krim vil da vannet fordampe, og det gjenstående vannet bli mer saltholdig enn vanlig sjøvann. Det er verken ferskvann eller sjøvann, det er en liman. Her rundt Evpatoria finnes det flere slike. De er leirholdige og mudrete, og blir regnet for å ha en viss helseeffekt, så folk bader der for helsens skyld i det som vel må kalles et slags spaanlegg. Olia og jeg besøkte en slik liman i dag sammen med tre Krimrussere, for å feire bursdagen til den ene av dem.

Her vi bor nå slår Olia og jeg – og i alle fall jeg – alle rekorder i å leve spartansk. Rommet vi bor i er knøttlite, det blir svært varmt og klamt der inne, selv med vinduene på vidt gap. Kjøkkenet utmerker seg ved sine mangler, og badet er verre enn kjøkkenet. Hovedproblemet for meg er varmen, og det at det er knapphet på vannet her. Det virker bare av og til, og da bare med en tynn stråle. Man kan ikke bruke den direkte, men må fylle i bøtter, og så bruke en øse til å hente vann fra bøttene. Når vannet virker blir det skrudd på fullt, altså opp til en tynn stråle, og man fyller i bøttene til vannet stopper igjen.For tiden bor det utenom Olia og meg et russisk-jødisk ektepar og to små barnefamilier med det som ser ut til å være enslige mødre her. Det er klart det blir knapphet på vannet.

Jeg har vært i nærheten av å møte grensene for hva jeg kan klare her. Jeg har jo blitt syk, så man kan faktisk også si jeg har brutt den. Olia, derimot, storkoser seg, og bobler over av barndomsminner fra besøk her i området med familien sin. Hun ergrer seg stort over de andre som bor og har bodd her, og som finner på å klage lite grann. – Hva kan man forlange for 35 hryvna natten? Olia er storfornøyd med avtalen vi har fått. Jeg har også litt problemer med å være altfor kritisk. Vertinnen og datteren er nemlig veldig sympatiske. Det er utleien av disse rommene om sommeren som er inntekten deres, og de har små forhåpninger om å samle sammen de 2000 hryvna som skal til for å innstallere skikkelig vann. Ingen skal høre meg klage på dem og standarden deres.

22. juli 1985 ble datteren i huset født. Så dette var bursdagen hennes. Olia og jeg var invitert, det samme var to venninner, hvorav den ene ikke virket til å ha kjent henne lenge. Okseana – som datteren heter – hadde kjøpt inn fem bæreposer med mat og drikke og utstyr for anledningen. Vi skulle ut til limanen, en liten trikketur fra sentrum, til det som skulle være en tradisjonell, russisk piknikk med en litt moderne grillvri.

Olia samler kvister til bålet

Med fire russiske jenter er det klart at jeg som norsk mann blir mer enn femtehjul når det kommer til matlagingen og istandstellingen. Jeg gjør mitt når jeg bærer de tyngste bæreposene. På programmet stod imidlertid grill over åpen flamme, og det er jo noe jeg har vært med på noen ganger. Mens Olia og jeg tok oss en dukkert i limanen, en blandet opplevelse, forresten, vannet var grunt og mudrete, og bunnen var full av skarpe steiner, så Dødehavseffekten hvor jeg bare kan gjøre hva jeg vil og likevel flyte, den fikk jeg ikke akkurat oppleve. Jeg fikk strengt tatt ikke opplevd noe særlig der i vannet i det hele tatt, for med en gang Olia hadde dukket, begynte noen småkryp å bite på henne, og da hadde hun fått nok.

Okseana forsøker å grille kyllingene, men det er ikke så lett i de åpne flammene.

Tilbake på land hadde de tre jentene samlet inn småkvist og stein til bålet, og fått tent på. Grillutstyret var en liten anretning som så briljant ut, men som hadde en markant hake ved seg. Man låste kjøttet inne i en liten metallklemme, og så kunne man holde det i et håndtak over bålet. Men det er klart, det blir altfor varmt å holde noe over bålet med et slikt lite håndak, så vi måtte til med ingeniørånd for å få lagt anordningen fra oss på noen måte, uten å svi av trehåndtaket. Okseana var også veldig ivrig etter å hive på friske pinner, og fyre opp på ny og på ny, hun stolte ikke på at det ellers ville bli varmt nok til å steke kyllingkjøttet. Man kan snakke lenge om ulike tradisjoner og ulike måter å gjøre tingene på, men å steke kjøtt over åpen flamme er kort og godt feil. Yttersiden blir svidd, mens kjøttet inni blir rått. Okseana var imidlertid så påpasselig og vippet kjøttet inn og ut av flammene, så utsiden ble ikke svidd, men så helt frisk og stekt ut. Men innsiden var altså rå, og det skjønte vi alle sammen.

Slik skal det ikke se ut når man griller.

Det var en til av oss fem som skjønte at kjøttet måtte stekes over glørne, og hun fikk litt bedre formidlet det på russisk, og hadde litt mer troverdighet enn meg når det kommer til matlaging. Til slutt holdt også Okseana opp med å tenne opp og hive på nytt hele tiden, og lot kjøttet steke av seg selv. Foruten en obligatorisk episode hvor det flammer opp av matfettet som drypper ned, foregikk resten av grillingen som den skulle.

Russisk tradisjon tro var det overflod av mat. Det var akkurat som om vi aldri egentlig fikk begynt på maten. De store kjøttstykkene på grillen krevde sitt, det var brød og grønt, og det var flere små delikatesser som vi bare skulle spise for kosens skyld. En enorm bolle salat stod bare ved siden av, bugnende ubrukt, hele seansen. Til å drikke hadde vi en toliters kartong vin, og skålingen var ikke som mange tror «na sdarjovje», som bare er en skål for helsen, men lange taler, denne gang til bursdagsbarnets ære. Russere skåler svært sjelden kortfattet.

Olia snuser på maten. Lukten er det ingenting å si på.

Det var flott landskap der borte med limanen. Solnedgangen kom, og lyste himmelen rød. Det var naturligvis ikke bare oss som benyttet seg av denne perlen. Mest markante var en gruppe ukrainske menn, alle i bar overkropp, og med ingenting annet med seg enn Vodka og svære kniver å skjære seg ved med. Vi – som strengt tatt var en jenteforsamling – nøyde oss med greiner og småkvist vi fant på bakken. Denne gruppen hogde direkte fra trærne, og de var ikke direkte beskjedne i å forsyne seg. De fikk etter hvert et svært kraftig bål, og så ut riktig til å kose seg i bar overkopp, og med kniver og vodka.

Jeg smiler villig når jeg blir fotografert.

Vi koste oss også i vårt lille bursdagsselskap. Til slutt ble det imidlertid for store problemer med alle slags småkryp, mygg og knott, som drev og bet i oss. Det skjedde temmelig brått etter solen var gått ned, og det begynte å bli mørkt. I en fart fikk de fire jentene ryddet av teppet vi satt og spiste på, mens jeg gikk rundt og fotograferte uten at et eneste bilde ble verdt å samle på.

I bålet var nå den vakreste og varmeste glohaug man kan tenke seg. Typisk når man er i ferd med å gå hjem, og all mat for lengst er laget. Bestevenninnen helte over en liter skittent vann, og slokket det lille bålet vårt. What a waste, for å si det på engelsk. Som det også var waste at disse tre unge, vakre jentene utenom Olia og meg, satt der i den varme, krimske sommerkvelden, uten forhåpninger om å finne seg noen mann denne eller kommende sommerkvelder.

Forsamlingen. Jeg husker ikke alle navnene, men vi ser i alle fall meg og bursdagsbarnet Okseana, hennes to venninner - og all maten.

Og like bortenfor satt mannfolkene fortsatt, i bar overkropp, med kraftig bål og mandige flasker vodka.

Feiringen av bryllupsdagen

Som jeg skrev i gårsdagens bloggpost hadde Olia og jeg bryllupsdag i går. Den ble forsiktig, men behørig, feiret i det som en gang var en av Kievs bedre restauranter. Hadde ikke posten vært skrevet i ettertid (det er første juli her jeg sitter), så hadde jeg skrevet uforbeholdent at det er en av Kievs beste restauranter, men siden sist har det skjedd et par ting som gjør at jeg må konkludere med at min gamle favoritt Hatinka har tapt seg lite grann. Det er en restaurant som befinner seg ved Palats Ukraina på den blå metrolinjen, gaten heter Krasnaja Armea etter den røde arme, og er en god gammeldsags, Sovjetisk paradegate. Der har de klart kunstykket å sette opp en romslig, liten restaurant som ser ut som et gammelt, landsens hus etter tradisjonell ukrainsk modell. Derav har de også navnet, Hatinka, som betyr lite hus eller liten hytter. Hver gang jeg har vært i Kiev har jeg besøkt denne gangen, og det var også hit jeg tok med familien for å spise tradisjonell, ukrainsk mat før bryllupet i fjor. Det passet godt å gå dit igjen for å feire bryllupsdag.

Helt uvanlig for meg, men helt vanlig her, skjorten blir kjapt strøket før vi går.

Veien fra leiligheten vår i Petsjersk til restauranten bringer også mange minner for Olia og meg. Her gikk vi en god del ganger opp og ned mens vi forsøkte å få ordnet med dokumentene våre for at vi skulle få lov til å gifte oss. Disse turene hadde også ekstra farge av at jeg var i blodmangel på den tiden, og virkelig måtte slite for å komme meg opp trappene på tilbakeveien. Det var også her Olia for alvor begynte med fotograferingsiveren sin, da vi skulle reise til museumsparken Pirogova, men faktisk tilbrakte vel så mye tid langs denne helt oversseelige veien. Nå gikk vi her igjen, og det på vei for å spise bryllupsmiddag etter å ha vært gift i ett år.

Olia, klar for å spise, fotografert i litt for mye blitz.

Det pleide å være en god restaurant med god atmosfære, og er det fortsatt, men Olia ble litt plaget av en overivrig kelner som forlangte å hjelpe oss med bestillingene straks vi hadde åpnet menyene. Olia forsøkte høflig og smilende å få ham til å forstå at vi foreløpig er litt fortapt i alt vi har å velge mellom og  trenger litt mer tid, men vi lyktes bare delvis og i forfjamselsen bestilte vi en rødvin. Det ble litt uheldig, da mitt valg siden falt på en fiskerett, og det jo er en egen følelse med hvitvin og fisk, selv om rødvin også går. Samme kelner var også svært ivrig etter å fylle opp glassene med denne vinen. Vinkjennere vil sikkert smile av at restauranten hadde store vinglass, som man skal ha for at man skal kunne surre vinen rundt og forløse smaken, men som her ble brukt til å fylle til randen for at kelneren skulle få ta med seg den tomme flasken. Nok om det.

Jeg spiser også. Og Olia fotograferer som alltid med en plante i forgrunnen.

Olia er alltid småspist på restaurant, og nøyde seg med en italiensk salat og smakebiter fra meg, mens jeg kjørte på med forrett og hovedrett uten å spare på noe. Selv om kelneren var litt ivrig, var maten fortsatt delikat og god, om enn ikke den vidunderlige opplevelsen den hadde vært tidligere her på denne restauranten.

Maten ser i alle fall delikat ut. Og smaker også godt.

Opplevelsen med Olia var imidlertid vidunderlig. Og den skulle fortsette utover kvelden. Godt animert av det proppfulle vinglasset hun hadde satt i seg, gikk det så langt at hun ble med meg på fotballkamp, Argentina – Mexico. Straks vi bestemte oss for å se kampen, var det en pub ved siden av oss. Den så altfor eksklusiv ut med sofaer, puter og det som så ut til å være høy stil, men lokket også med øl fra 7 hryvna, det vil si en norsk femmer. Olia spurte om det virkelig var slik, og fikk til svar at det gjaldt 0,33, halvliteren gikk for en tier. Tenk var det slik i Norge.

Olia gir en siste hilsen til fotografen (som er jeg) under en artig lampe på Hatinka, Kiev.

Stedet var også så godt som folketomt, et par satt rolig i et av sofakompleksene og spiste, en gruppe menn satt i et annet. Disse viste seg å være de som jobbet her, resten av setene var aldeles ledige, og vi fant den aller beste plassen like under en ny og flott flatskjerm. Det var for godt til å være sant. Og det var heller ikke helt sant. Jeg tenkte å kjøpe litt snacks til kampen og ølet (og Olia), og fant noe som i alle fall inneholdt kylling til 20 hryvna, også det usannsynlig billig. Verten kunne imidlertid meddele at denne kyllingretten hadde de ikke, og han ville i stedet anbefale noe som het «afosi» og kostet 40 hryvna. Jeg ønsket heller det andre som kostet 20, men verten mente det var et dårlig kjøp fordi det var så lite av det, ta heller disse «afosiene», det er godt. Litt etter kom han med en skål peanøtter, og jeg tenkte i all verden, er det til og med gratis peanøtter her, skal si de må kjempe for å få besøkende. Men det var nok ikke så vel, peanøttene var «afosi», og den stakkars skålen kostet 40 hryvna, og samlet for øl og nøtter ble 50 hryvna, og dermed ikke så altfor langt under et billig norsk sted.

Her ser dere ølen og her ser dere skålen med peanøtter. Og her ser dere meg på fotballkamp på en slags pubrestaurant i Kiev.

Men man skal ikke ergre seg. Olia og jeg var på fotballkamp, så å si, på pub og så på. I min familie var mormor alltid beryktet for sin ubeseirede mangel på fotballkunnskap, hun lurte under en kamp på hva mannen i svart gjorde der ute på banen, men hun ville i Olia ha møtt sin rival. Det var helt umulig å få henne til å forstå hvem som var hvem av Argentina og Mexico, og var heller opptatt av en mann i gult som gjorde en ypperlig jobb, og blant annet tok ballen med hendene. Hun insisterte dessuten på at det var Jamaica Argentina spilte mot, for i Russland var det en sang som gikk «Kakaja bol, kakaja bol, Argentina – Jamaica, Pjat – nul.» Det rimer, og betyr «Hvilken smerte, hvilken smerte, Argentina – Jamaica 5 – 0». Hun hadde også sin klare oppfatning av Argentinas noe tvilsomme førstescoring, et mål jeg selv som helhjertet Argenina-entusiast ville kalle en skandale. Olia kunne imidlertid melde at det var en helt flott scoring, hun hadde fått det med seg under repetisjonen, der det helt tydelig kom frem at det stod en mann der inne og nikket ballen i mål med hodet, de grønne må helt ha glemt ham!

Her er bildet av TV-skjermen, passende med de to lags reservebenk som Olia ville ha med.

Vi gikk etter første omgang. Det var et kompromiss. Bryllupsdagsfeiringen var over, og Argentina var på vei videre i VM. Alt var bare velstand og ville vært det uavhengig av resultatet i fotballkampen. Hvilken glede, hvilken glede, Olia mot resten, 5 – 0.

Så glad blir man når man får gå på pub for å se fotballkamp med Olia og har vært gift med henne et helt år!

En fornøyelig vinhandel

Her i Alupka har vi kommet inn i rutiner som gjør det mulig for meg å skrive noenlunde autentiske bloggposter, selv om de på ingen måte blir postet autentisk. Internettilgangen er lik null, så jeg skriver postene mens jeg er her, og poster dem når jeg kommer tilbake til Kiev, eller til Norge. 

Dagen i dag begynte veldig tidlig. Jeg var våken halv seks, og stod like greit opp. Det er noe med sollyset, når solen står opp, er det fristende å gjøre det samme selv. Olia fulgte etter noen timer senere. Og så var det de vanlige rutiner med frokost og alt som hører med deretter.

 

På sjøen var det denne dagen ordentlige bølger, så store at det var vanskelig å svømme i dem. Jeg merket til min forundring da jeg skulle svømme inn til favorittstupesteinen min at jeg ikke kom meg av flekken. Kraften i bølgene som slo tilbake fra den var så stor at min brystsvømming ikke kunne overvinne den. Tilbake til Olia som bare ville sole seg denne dagen, kunne jeg heller ikke svømme, strømmen var for sterk.

 

Så jeg svømte i motsatt retning der bølgene tillot meg det, og kom meg etter en viss møye opp på land. Selv om jeg valgte det enkleste stedet jeg kunne se blant alle steinene der vi pleier å bade, så var bølgene så kraftige at jeg virkelig måtte streve litt for å klare det. Etterpå hadde jeg en nokså lang vei over i fall plasserte kampesteiner tilbake til Olia.

 

Det var sammen med måkefotografering hovedbegivenheten på stranden denne dagen. Dagens regnskyll (det regner forbausende regelmessig, omtrent hver dag, som regel kraftig, og alltid midt på dagen) kom tidligere enn vanlig, og vi gikk hjem for å spise og kose oss litt.

 

På kvelden gikk vi ut igjen, denne gangen for første gang i retning Voronsovskij dvorets. Dette palasset besøkte vi også fra Alusjta, da vi måtte tilbringe over en time i buss for å komme dit (først Alusjta – Jalta, så Jalta – Alupka, eller Voronsovskij). Her ligger det noen hundre meter fra sentrum. Det overrasket meg hvor nærme det var, og hvor enkelt det var å gå dit. Dette bygger opp under Alupka som det beste stedet å tilbringe ferien på Krim.

 

Nedenfor palasset ligger selvfølgelig parken som hører til det. Her har nok prinsen selv spasert frem og tilbake mange varme sommerkvelder. Olia og jeg har også gjort det, forrige gang vi var her. Da gikk vi mot øst for å finne en badestrand. Denne gang holdt vi oss i motsatt ende, og kunne med fornøyelse se at det var flott her også. Nederst fant vi en ordentlig fin liten badestrand, omringet av steiner og svaberg og knauser, den ene nesten et lite fjell, så høyt er det. Forhåpentligvis vil det å gå ned hit bli innbakt i rutinene våre, her var også flott å bade.

 

Men det var blitt så sent på kveld og allerede begynt å mørkne, så denne gangen forlot vi stedet uten bading. Vi fant enda en ny vei gjennom parken tilbake igjen til sentrum. Og der foretok vi vinhandelen som jeg betegnet så fornøyelig i overskriften.

 

Den fornøyelige vinhandelen

Vi har til vår skrekk og gru regnet ut at vi bare har fem dager igjen her nede. Så vi må begynne å kjøpe inn det vi skal ha med tilbake til Kiev, og det jeg skal ha med tilbake til Norge. Vinen jeg skal ha med må selvfølgelig være ypperlig. Og vi må selvfølgelig prøve den først, slik at jeg ikke tar med meg noe feil. Siden Krim har mange viner å by på (vi har falt for Massandra, det er Olias favoritt, og jeg har sant å si ikke prøvd noen andre og samtidig visst om det), blir det mye vindrikking nå de siste dagene for å få prøvd ut alle.

 

Det er fascinerende å være i butikker og restauranter med ukrainere (og russere og hviterussere). Der nordmenn glatt kjøper det første og beste de finner, vi kan jo kjøpe mer i morgen om det ikke var godt, så går ukrainerne nøye rundt og undersøker og spør seg frem for å forsikre seg hundre prosent at de gjør et godt kjøp. Slik ble det til en ordentlig lang samtale mellom Olia og den unge kvinnelige vinhandleren om kvaliteten på de ulike vinsortene, mens jeg stod fornøyd midt mellom å være aktør og observatør.

 

Samtalen og handelen fikk seg et ekstra puff oppover med det at den glade vinselgeren var akkurat litt mer enn småfull. Hun stod så fornøyd og var pen og snakket med de andre selgerne med fulle pappglass tykk rødvin alle sammen. For en nordmann, der drikking bak disking fører til at stedet mister bevilgningen, er dette naturligvis en opplevelse. For en ukrainer var dette en selvsagt ting, og Olia sa greit etterpå at alle selvfølgelig drikker hele tiden her nede, og at vinselgere drikker, viser bare at varene deres er å stole på.

 

Dermed var alt lagt til rette for en riktig fornøyelig samtale mellom Olia som ikke ville jeg skulle kjøpe en vin som ikke var god, en munter kvinnelig vinselger i kamp med tanken ”hvorfor i all verden skal jeg forsøke å skjule at jeg er full, det er jo så gøy” og jeg som koste meg med tanken på vinen jeg kom til å drikke, og som forsøkte å delta i samtalen uten å avsløre at jeg var utlendingen og hadde mine problemer med å forstå den.

 

Den siste detaljen i den fornøyelige vinhandel er at alle vinene fra Massandra naturligvis er veldig gode, og det maksimalt er en smakssak hvilken man foretrekker. Sjansene for bomkjøp var dermed minimale. Og det visste vi jo egentlig alle sammen. Men samtalen rullet av gårde likevel, påbegynt ved at Olia spurte om to forskjellige viner vi stod og tenkte på, der jeg hadde foreslått den ene, fordi det stod ”Aiu-dag” på den, det er Bjørnefjellet, og jeg hadde litt motforestillinger mot den andre på grunn av navnet, den het ”Bastard”. Olia hadde imidlertid større tiltro til den siste (hun var sikkert mer opptatt av smak, enn av navn), og spurte bartenderen for å forsikre seg.

 

Så begynte det. Bartenderen var fra første stund på det sjarmerende stadiet hvor hun så ut til å tenke på hvor komisk det var at noen snakket til henne, og at hun skulle stå der og selge vin til oss, i stedet for å drikke den. Men hun svarte selvfølgelig ordentlig og fyldig. Og da vi overhodet ikke var i stand til å bestemme oss, men derimot virket ivrige på å kjøpe, ble det satt i gang med smaksprøver.

 

Dermed ble Olia og jeg også litt mer lykkelige, særlige jeg, og det var ingen ende på alle vinene vi forhørte oss om, særlig Olia. Og det at selgeren var litt småfull, satte alle disse spørsmålene i sitt rette lys. Jeg vet for min egen del at jeg liker absolutt alle typer vin og sprit, og at jeg som vinsmaker møter min begrensning når det går ut over det å skjelne mellom tørr og søt hvitvin. Her på Krim er det svært stor forskjellig mellom tørr og søt hvitvin. Tørr er hvitvin, litt surere enn tysk og italiensk standard hvitvin, søt er nærmere likør.

 

Mens vi stod og snakket var det også to gamle koner som skulle handle vin. Og som man gjør det her nede, flasken skal åpnes på stedet. Og vår kjære vinhandler var helt fri for den kjølige profesjonaliteten som kjennetegner bartendere i Norge når de åpner vin, der det å åpne vin er akkurat litt vanskeligere enn å puste. Vår vinhandler viste hvor vanskelig det kan være, med skrutrekkeren som alltid kommer litt for langt eller litt for kort ned i korken, og disse vingene man skal trekke ned, men hvor det at man trekker dem ned, ikke alltid har ønsket effekt. – Alle er fulle her nede, smilte Olia på klingene norsk.

 

Jeg er ikke et øyeblikk i tvil om at jeg foretrekker den menneskelige lovløsheten jeg finner her nede og i Italia, enn den strenge forsiktighetsregelen man finner i Norge, der alt er forbudt. Hvor finner man vel en vinhandler i Norge, som klart under salget viser hvor gøy det er med vin? Hos oss er det jo bare tøys og tull om ulike druer og regioner og årganger og ”smakskurver”, som jeg leste i Dagbladet Olia leser her nede for å lære seg norsk. Her var det en vinselgerske som viste med all ønskelig tydelighet, at når man drikker nok vin, blir alt komisk.

 

Vi kjøpte tre flasker vin. De to første mer eller mindre bevisst, en som Olia kjente fra før, Bastarden som vi fikk smaksprøve på, og en Kosur som jeg bare slengte ut navnet på fordi det var på tide å gå.

 

Hjemme ventet hvile for meg, og middagslaging for Olia. Til vin var det den hvite ”Muskat” som vi allerede kjenner godt og alltid kjøper, den er vår favoritt. De nye flaskene fikk vente til den er drukket opp. Enda en fullverdig dag på bryllupsreise var til ende.

17. mai starter dagen med et glass vin

komma, og så tar man det videre derfra. Jeg laget meg en liten oversikt i hodet da jeg våknet, alt jeg har å gjøre fremover, og fant det aldri kom til å lyktes. Det er altfor mye, og altfor liten tid, det kommer ikke til å gå. Men vanari, i dag er 17. mai og en festlig dag, som norskkurset de bruker i Ukraina formulerer det. Da går alle barna opp til slottet og vinker til kongen. Sånn skal det være.

Opprinnelig hadde jeg tenkt å skrive en grundig post om feiringen av 17. mai, om hvorfor vi feirer den, og at grunnloven vi på den dagen underskrev på Eidsvoll, ikke var gjeldende mer enn et halvår, og da var den gjeldende under temmelig usikre forhold. Det er en spennende historie dette, og mye å skrive, men det var dette med tiden, den er der ikke.

Så i stedet gjør jeg det jeg kan best: Kobler ut alt, og starter dagen med et glass vin. På spilleren er Bob Dylan, den nyeste platen, Together through life, og det kanskje beste sporet, «This dream of you». Det er trekkspill og tilbakeholdt, smekrende rytme, med en gammel Dylan som hest og ømt synger om drømmen om deg, som får ham til å leve videre. Dette er nasjonaldagen.

Snart skal jeg ta på dress. Programmet for dagen er å gå ut i byen klokken 1100. Før det skal jeg skrive frokost. Jeg ser det kommer til å bli fryktelig travelt, for klokken er allerede halv ti. Det er ikke annet å gjøre, enn å nyte mitt glass vin.

Gledelig 17. mai, folkens, måtte alle bare være lykkelige!