Forblåst tur til Hellestø

I en travel hverdag uten blogging og lite av det meste fant lille Irina og jeg endelig anledning til å være sammen en hel dag og reise ut til stranden i går. Det har vært en spesiell måned, september i år, veldig varm, og i går var ikke noe unntak med 18 grader i det måneden går mot slutten. Det var sjelden så varmt i juli, etter hva jeg forstår, vi var i utlandet. Gårsdagen var imidlertid ingen solskinnsdag, det var overskyet med tunge skyer, og det var sterk vind. Det er ikke det beste været for å reise på stranden, der er vinden sterkere og temperaturen kaldere, men det var siste sjanse for dette året å få en slags «sommertur» ut dit. Så jeg pakket intet mindre enn den gamle tursekken, med god plass, og så satte vi oss i bilen og reiste av gårde.

Med oss hadde vi kokeapparat, pølser og pølsebrød, og det som med det hører til, sjokolade, kaffe og appelsin, grapseved å brenne, varme klær og litt leker til Irina. Jeg var ikke så sikker på veden, men vi har så kolossalt mye etter at konemor Olia har hatt storopprydning i bedene rundt huset, og hos naboen, i tillegg til alt plankeverket som følger med skifte av hele kledningen på hus og garasje, pluss ny terrasse. Selv om et lite strandbål ikke monner i det hele tatt, føles det liksom greit å få brent unna litt. Det ble ikke noe av, riktignok, bål og barn går ikke når man er alene, særlig ikke i sterk vind, det visste jeg jo egentlig. Men ok, vi hadde i hvert fall muligheten. Det er viktig for meg, man skal ha muligheter, også mange man ikke utnytter. Det er livsvisdom.

Hverdagsvisdom er at Irina sovner i bilen om hun har hatt en litt kort natt, eller litt travel dag. Og hun sovner når man ikke tenker på det, sjelden når man håper hun skal gjøre det (dette er ren matematikk, folkens, det er såpass ofte man ikke tenker på det, og såpass sjelden man håper hun skal sovne, det er klart hun sovner oftest når man ikke tenker på det!). Jeg var hele tiden litt i stuss hvor vi egentlig skulle. Hellestø er liksom bålstranden vår, der finnes det knauser å brenne mellom, men det er også blant de mest forblåste. Jeg hadde jo også i tankene at det fort kunne bli bare kokeapparat, og at kanskje det viktigste ville være å finne le for vinden.

Det mektige synet av kraftige bølger langs den store stranden overbeviste meg. Her ville vi være. Vi parkerte, og jeg ventet til Irina våknet før vi forlot bilen. Klokken var da omtrent to.Hellestø, Strand, Jærstrender, Hav og himmel, Himmel og hav, Sol i skyer, Naturen, Mektig, Sublim, Svaberg, Strand

Ankomst

Irina har dette herlige, overraskede blikket hver gang vi kommer ut av bilen. Hun har jo aldri peiling hvor vi skal, og fra barnesetet har hun ikke all verdens oversikt hvor vi kjører. Plutselig er vi liksom fremme, og et helt nytt sted, eller helt annet sted. På Ølberg kjenner hun seg igjen. På Hellestø har vi ikke vært på noen måneder, så om hun kjenner igjen stedet eller kjenner igjen stranden er ikke godt å si. Glad er hun i alle fall, og løper av gårde på de små bena i de altfor fine rosa joggeskoene kjøpt av bestemor på Klepp stasjon. De skoene skal få kjørt seg denne strandturen. Men, som jeg tenker, sko er til for å brukes. Om kort tid er de for små. Sko er til for å ha det kjekt i dem.

Vår tur på Hellestø når vi har bål å kanskje brenne går alltid til høyre, bort til knausen med den ene viken, der borte det ikke går an å parkere lenger. Det er noe som henger igjen fra barndommen, kanskje, det var det fritt frem å parkere der, og kort vei ned. Det er også det beste stedet. Men fra den nye og større parkeringsplassen er det et stykke å gå. Og det er få som gjør det, ingen denne forblåste lørdagen.

Irina er ikke vanskelig å be. Jeg må løfte henne over den skitne elvebekken nesten hver eneste strand har her i dette området av Jærstrendene, det er alltid rennende vann å krysse, og skilt fra kommunen om at det er tatt målinger, og at vannet er for skittent til å leke i. Jeg vasser likevel gjennom det i sandalene jeg har på meg. Også sandalene får kjørt seg. De en gang fine sandalene fra Nike holder seg langt fra så godt som de jeg kjøpte for 20 kroner, eller så, på Krim i 2009. De bruker jeg hele tiden, som tøfler mens jeg skriver dette, og er godt kvalifisert som kandidat til det mest nyttige fottøyet jeg har kjøpt i mitt liv.

Vi må lete litt etter et sted å være. Jeg hadde liksom en ide om at det skulle være le for vinden et sted på eller i nærheten av den landøyen som er der, en landøy er som en øy, men den ligger på land, strand og vann rundt, gress og stein på øyen, som en ordentlig øy. Le for vinden var det imidlertid ikke. Og det var så mye vann i sjøen at det nesten ikke var plass på det som ville vært lesiden, det var sjø opp hele viken.

På landøyen var gresset vokst veldig høyt. Det var aldri slik i min barndom. Lille Irina er veldig tålmodig med å gå, syter aldri, men her ville hun holde i hånden. Gresset var høyere enn henne. Hun fikk med seg det nye ordet, sjøen, og gjentok med store øyne sjøen, i det vi stod og så på den. Hun fikk imidlertid aldri inn ordet bølger, enten fordi hun ikke fikk til å si det, eller at hun aldri helt skjønte hva det var. Det holdt med sjøen.

Jeg tenkte kanskje vi burde reise et annet sted, med mindre vind. Her var det den lange veien tilbake til parkeringsplassen som reddet oss. Så uhorvelig langt er det ikke, noen hundre meter, men for langt til at man går det på et øyeblikk. Vi fant heller en plass mellom noen steiner, der det blåste litt mindre, men fremdeles var så kaldt at jeg måtte ha på treningsjakke og Irina ha på kjeledress. Hun var begynt å hikke i den tjukke buksen og fleecejakken. Uten fleecejakke, men med kjeledress, gikk det bra. Det var kleskoden.

Mat

Ny lærdom – eller gjenlæring av gammel kunnskap – var at kokeapparat på rødsprit ikke virker i sterk vind. Jeg vet ikke om det er noen som bruker slike apparat lenger, nå er det gass som gjelder, propan, atskillig mer effektiv. Det er ikke allmenn kunnskap å lage mat utendørs. Nåtidens felles referansepunkt er engangsgrillen. Med kokeapparat heller man rødsprit i en beholder, og fyrer opp. Stekepanner og gryter kan settes på. I kaldt vær virker det godt, vi har frest opp pølser i kuldegrader til fjelles. Men i vind blåser flammene vekk. Karakteristisk kunne lille Irina ta både på pølsene og på stekepannen mens det «stekte», i hermetegn, hun trente ikke legge begrensninger på nysgjerrigheten som følge av brente fingre.

Hellestø, Pølser, Kokeapparat

Varme pølser?

Selv kalde og lunkne var pølsene en storsuksess. Hun svelgte ned tre stykker, to der med stekeapparatet, og så senere enda en, helt kald. Hun likte også å ha på ketsjup, et ord hun gjentok – «kettp» . uten helt å få det til, så godt hun likte hun det, at hun snek seg til å slikke av bare ketsjupen av og til, ikke så nøye med pølsen. Og enda mindre med pølsebrødet. Jeg spiste min dose på seks pølser, slik at vi hadde én med hjem av pakken på ti vi kjøpte.

Så var det uforskning. Først var det en liten pause med litt lek for Irina, mens jeg spiste min mat. Jeg hadde jo et lite håp om å få litt varme inn i pølsene, noe som bare i aller beste fall kan kalles delvis vellykket. Det var knapt lunk. Men mat må man ha, og med ketsjup, sennep, spørstekt løk og gode pølsebrød er det ikke vanskelig å få det ned, og vi hadde gammel cola å skylle ned med. Mens jeg spiste, lekte Irina for seg selv med spadene og bøtten vi hadde med. Hun liker å pusle sånn for seg selv, eller sammen med andre, i sanden. Hun er slikt et barn akkurat som det skal være.

Og så – endelig – var det utforskning. Jeg hadde nesten glemt hvor kjekt det er å rusle rundt på svaberg og knauser langs stranden, klatre opp og ned, se på den ville sjøen, gå så nærme man tør. Jeg var flere lag ekstra forsiktig, nå som Irina var med. I baktankene hadde jeg også alle som er skylt på sjøen i England og Skottland denne sommeren, uerfarne folk som ikke skjønner sjøen er lunefull. Plutselig kommer en bølge større enn alle andre. Lille Irina og jeg var mer enn trygge. Og Irina skjønte herlig at disse steinene her, de gikk det an å kravle på. Så det gjorde hun, med min hånd som støtte, eller alene. Dette er noe nordmenn skulle ha i blodet, synes jeg. Hvilke steiner det går an å klatre på, hvor bratt det går an å gå, hva som kan være glatt eller løst og utrygt, hva som går helt fint. I en alder av to år er Irina i full gang av å lære det.

Hjem igjen

Her, mens jeg skriver dette står solen akkurat opp over fjellkammen i Melshei, til en ny, varm og vindfull dag. Det er godt å leve nær naturen, å la seg glede og fylle av liv av den. Irina og jeg går ut hver kveld, men kommer ikke så langt etter at jeg har vært på jobb. I helgene forsøker vi å kompensere, og om søndagene er det alltid ut, om det ikke er noe annet på gang, bursdager eller noe sånt. Forrige helg var jeg i Stølsheimen, noe jeg håper å få skrevet om, ellers har vi vært ganske flinke til å utnytte tiden vi har. Året jeg var i permisjon var vi ute mer eller konstant. I går var vi altså på Hellestø. Det gjelder å overvinne den lille motviljen mot å bevege seg bort fra den behagelige komforten man er i, komme seg bort fra innevarmen, ikke bare sjekke hvert minutt hva som har skjedd siden sist på internett. Min erfaring er at man alltid får igjen for det, det lønner seg alltid.

Hjem igjen fra den lille landøyen vår gikk vi i motvind. Vi hadde hentet frem den lille plastballen. Jeg kunne sparke den av gårde av alle krefter. Så ville den blåse tilbake til oss. Alt mens lille Irina løp etter, hylende av glede. Noen ganger spilte vi liksom litt fotball også. Noen ganger satt hun seg ned i sanden også. Eller la seg ned. Det er svært, svært viktig med god tid, når man er på tur med barn. Man skal aldri noe sted. Man er alltid stedet man skal.

Man skal aldri noe sted. Man er alltid stedet man skal.

I nærheten av den andre landøyen, den som er mer et klassisk svaberg, uten gress og planter, bare stein, og like ved stien ned fra parkeringsplassen, der oppdaget Irina sjøen og bølgene. Så der satte hun seg ned. Minst en gang feilberegnet hun bølgene, eller tenkte ikke på dem, så de kom opp og skylte over henne, eller under henne, rettere sagt. Da ble hun overrasket, og krøp opp, spørrende i blikket til meg, hva var dette for noe? – Det var at du lærer hvordan bølgene virker, lille Irina. Der det er vått, vil bølgene komme en gang til. Der det er tørt vil de sannsynligvis ikke komme, men de kan komme der også. Det gjelder å passe på. Og det er veldig gøy å presse det litt, ta litt større sjanser enn man egentlig kan. Ikke bare risikere å bli våt, men faktisk å bli det.

Bølger, Lek, Hellestø, Barn

Våt?

Vi klatret som bare juling over det ganske lille svaberget også (lite relativt sett, det er et par mannshøyder opp til toppen, og det er litt å gå oppe på toppen og langs den lille eggen også, bare at det andre lenger bort er så mye større). Irina fikk lære at sko med sand og særlig våt sand er glatte, så da får man ikke feste, og man sklir ned. Det går an å kompensere, ved gå raskt opp, løpe, eller finne fester på knausene. Foreløpig er beina hennes så små at det er ikke lett å bevege dem fra feste til feste, og hun får ikke fart nok til å løpe opp. Så hun må holde i fars hånd. Da går det helt fint. Hun kan klatre hvor hun vil.

Irina, Klatring, Stein

Alt under kontroll.

Og så kommer den store overraskelsen for meg. Da vi endelig, etter enda en god del tid (hun satt ved bølgene på andre siden av svaberget også, og ble nesten skylt på en gang til, men nå løftet jeg henne opp, så hun slapp det), kommer bort til stien opp til parkeringsplassen, så vil ikke Irina opp den. Hun vil opp, over sanddynene. Det får hun lov til. Og hun er ganske ustoppelig, går helt opp til toppen, mister balansen, og faller nesten ned skråningen, uten å bli skremt av det. Hun går på, i høyt gress, og med bratt sandbakke ned på begge sider. Jeg forsøker å lirke henne mot venstre, dit vi skal, dit bilen er, og det går litt tid før hun finner seg i det.

Der nede er gresset så høyt og tett at jeg må leie henne, og gå foran. Vi kommer omsider til den brede stien, men hun vil ikke gå den. Hun vil ha mat, faktisk talt, og prøver alle ordene hun kan for at jeg skal forstå. Jeg trodde hun mente sjokolade, eller brus, men nei. Det var pølse, kald pølse. Den smalt hun rett ned, med sand på fingrene, og på pølsen.

Så ville hun ennå ikke gå. Hun likte seg der, på strandstien. Vi skulle sitte ved siden av hverandre, der. Jeg fant frem mitt siste triks, såpebobler. I vinden blåste de helt av seg selv, myriader av bobler, som forsvant bort over det høye gresset med en gang. Helt umulig å løpe etter, og fange. Det var likevel stor stas. Irina prøvde selv også, inntil hun i kjent stil helte ut resten av såpevæsken, rett på bakken. Så var det slutt, tomt. et ord hun ennå ikke har verken skjønt eller sagt.

Ennå gikk det en drøy halvtime, minst, før vi var tilbake i bilen. Enda det var knappe hundre meter til parkeringsplassen, og nye hundre meter over den, til bilen. Irina kikket på steiner, holdt i et gjerde, holdt på med sine ting, i sin verden. Jeg gikk langt foran, la fra meg sekken, la sekken i bilen, var ute av syne for henne, uten at det fikk henne til verken å stresse eller skynde seg. For henne var denne siste etappen vel så interessant som alle andre. Det er noe fascinerende med barnesinnet. De har ikke lært hva som er sjelden, og verdt å bruke oppmerksomhet på, og hva som er vanlig, og til å gå forbi. Irina er svært opptatt av steiner hun kan plukke opp, og kaste bortover. Eller bare se, og plukke på.

Hellestø, Barn, Sti

Hjem igjen

Hjemme fortsatte utedagen straks med en kort tur bort til skolen i nærheten, der det er litt lekeapparater for henne, og apparater til litt trening for meg. Konemor Olia hadde fikset takrenne og fått malt litt og saget til terrassen mens vi var ute. Nå ruslet hun med oss for å se på resultatet av arbeidet, og for å få snakket litt med oss. Irina satt på trehjulssykkelen, men var ikke så interessert i huset, hun ville til lekeplassen. Så det fikk hun lov til.

Først nærmere var vi hjemme, inne, og fikk kyllingmiddagen i ovnen. Det var å spise og å sove. Begge deler gjør man svært godt, etter slike lange, gode utedager.

Siste permisjonsdag – Langtur og pøsregn, og vind…

Pøsregn. Vind. En vogn med deksel som ikke hører til vognen, og som vannet trakk igjennom. Lille Irina oppi, ikke et ord til klage, kald som hun må ha vært. Jeg oppdrar henne som en ekte vestlending. Tar man hensyn til været her, får man ikke gjort noen ting. I hvert fall får man gjort mindre enn man ellers ville klart. Grunn nok til å planlegge etter hva man har lyst til, ikke hva været ser ut til å bli.

Denne posten er skrevet lørdag morgen, i et helt annet vær. Sol, 20 grader venter, varmepumpen skrudd av for sesongen. Som så mange ganger før kommer våren og sommeren på en gang. Mandag var det imidlertid ikke spor av den. Da var det under 10 grader, kaldt regn hele dagen, og sterk vind ti meter per sekund.

Det hindret oss ikke i å ta ut, selvfølgelig. Konemor Olia skulle også ha eksamen dagen etter, hun måtte ha fri fra oss, til å lese. Lille Irina fikk på seg tykk kjeledress, kanskje hadde regntøy vært et smartere valg, men her var det moren som bestemte. Det skulle være toplinka, varmt. Helt følelsen av hva det vil si å beskytte seg mot regn og vind har de ikke i Kiev, de har ikke levd et liv i vestlandsvær. Jeg har imidlertid levd et liv med å kle meg helt tøysete, og ser gjerne mitt barn bli oppdratt i samme tradisjon. «Det fins ikke dårlig vær», kan alle si. Det er tøffere med dem som kan legge til «det fins ikke dårlige klær, heller».

Vi gikk ut. Lille Irina sovnet ganske snart, og det ble en tur med In our time på øret. Det var et spennende program, ganske nytt, fra 28. januar i år, om Eleanor av Aqutaine, en dronning jeg aldri hadde hørt om før. Hun levde fra cirka 1122 til 1204, en tid kvinner hadde lite og ingenting de skulle sagt. Men hun var arving i en kongerekke hvor det manglet sønner, og giftet seg til mer makt og landområder i både Frankrike og England. Hun overlevde sine menn, og var den det siden gjaldt å knytte slektsforbindelser til for å kunne hevde kongemakt. Uten henne ville ikke hundreårskrigen mellom England og Frankrike blitt som den ble, og landområdene hennes slekt gjorde krav på skapte problemer og konflikter i flere århundrer siden.

Alt dette gikk jeg og hørte langs prosaiske veier på Høyland og Bråstein. Til venstre lå bebyggelsen og markene omtrent som de alltid har gjort, i hvert fall i min levetid, til høyre er nybyggene og rekkehusene og den nyte tid. Været gav ingenting gratis, kraftig vind, konstant regn. Det satte dette triste landskapet og sykkelstien i sitt rette lys. Alltid har dette vært en transportetappe. Det gjelder å komme seg inn i skogen til venstre eller høyre, opp i Melshei, eller skogen rundt Bråsteinsnuten, Figgjoelven og Stokkalandsfjellene.

Programmet om Eleanor av Aqutaine ble avløst av et om kromotografi omtrent ved Bråsteinsvannet. Lille Ira sov ennå, jeg hadde en sjokoladerast for meg selv. Det lille Bråsteinsvannet hadde bølger som var det en liten sjø, men blant trær og bebyggelse hadde jeg litt ly for den. Regnet gav seg ikke. Kromotografi var et ord jeg ikke kjente, kjemi har alltid vært et svakt punkt, så det var et meget interessant program. For oss slavofile var det også kjekt det var en russer (Mikhail Tsvet – navnet betyr lys og blomst, og gav navnet til ordet kromotografi) som stod for de viktigste oppdagelsene og etebaleringen av denne teknikken for å bestemme sammensetningen av ulike stoffer i gasser, væsker og faste stoffer, og at han ikke fikk den anerkjennelsen han fortjente i sin levetid. «Snobbete tyskere – snobbery«, kalte engelskmennene i In our time det.

Da vi endelig kom til Figgjoelven og kunne gå langs den, våknet Irina. Det skjedde samtidig som regntrekket blåste av. Det hadde regnet igjennom, og jeg hadde heller ikke klart å få det til å dekke hele henne i den kraftige vinden som forsøkte å blåse det vekk. Hun var nok temmelig kald og våt, og fant seg i å sitte i vognen mens jeg trillet den. Klagde ikke. Den ene mulige rasteplassen etter den andre måtte vi gå forbi, på grunn av at det var for mye vind eller for mye regn, eller begge deler. Den store naturopplevelsen langs elven var at vi så en hjort. Den stod og stirret på oss, lenge, og forsøkte å gå i ett med gresset rundt. Først da jeg gikk nærmere for å fotografere smatt den inn i skogen, og viste den hvite rompa som avslørte hva slags dyr det var. En flott opplevelse, men Irina var bare sånn passe interessert. Få dyr kan overgå sau og lam for henne, dyrene som sier Bæ!

Ved et gammelt, forfallent og forlatt skur langs en sidearm til ingen steder av elven, rastet vi lite grann. Jeg løftet Irina ut av vognen, det var ikke det tempo og det liv vi er vant med, det gikk helst sakte. Regnet gav seg så vidt, og skuret og trærne rundt gav oss litt le for vinden. Matpakken besto av ulike blandinger av deig og kjøtt mor Olia hadde laget dagen før, pizza, hatsjapuri og piroger kalte hun det, helt etter oppskriften var ingen av den.

Da det på ny begynte å pøsregne hadde vi få andre valg enn å komme oss videre, hjem langs jernbanen. På ny fant Irina seg i sitte i vognen. Veien er ikke laget for å gå med barnevogn, langt i fra, det er gress og søle, humper og blir skjeivt, for Irina er det helt vanlig og som det skal være – dette er hun vant til.

Ikke noe dårlig vær kan få oss til å hilse på sauene nede ved Stokkalandsvannet. Gjess var det også, men de var lenger unna, og derfor uten interesse. Det er sauene som sier bæ! som er spennende.

Sau, Gjess, Mark, Jæren, Vogn

Lille Ira studerer sauene ved Stokkalandsvannet

Vi ble ikke lenge, måtte komme oss hjem. 16 kilometer ble turen, alt i alt. I vind og regn. Sånn var den siste dagen av den lange og lykkelige permisjonen min.

 

 

Og så var det avreise…

Ojojoj. Så er det avreise. Det venter oss en busstur fra klokken 1425 til Alusjta, hvor vi har ordnet oss 40 minutter til å kjøpe honning, og så er det videre med buss til Simferopol, hvor toget går klokken 1905. I morgen ankommer vi Kiev klokken 1307, tror jeg det var. Olia er ute og ordner niste, lykken er upåklagelig.

Jeg rekker sikkert ikke å skrive hele denne posten nå. Planen er at vi skal utnytte tiden maksimalt, og gå ned til sjøen og bade hele formiddagen til bussen går. Klokken er nå 0840, så vi skulle ha litt tid. Så blir det antagelig å sitte litt saltet på bussen og toget. 

Avslutningsmiddag

I går var det ordentlig avslutningsmiddag. Ekteparet fra Donetsk var med, det samme var et nytt bekjentskap – jenta i Katekomben. Navnet har hun fått av oss (uten at hun vet om det selv) fordi hun bor i kjellerleiligheten, eller kjellerkottet, der det ikke finnes luftemuligheter. Olia og jeg kjøpte i går inn intet mindre enn 7 flasker vin, så den biten skulle være ordnet. – Dere er flinke til å drikke vin, sa den trivelige jenta i vinbutikken, jeg har skrevet om henne før. For sikkerhets skyld kjøpte vi flaskene i to omganger, først 5 på formiddagen, så 2 til på ettermiddagen, slik at det kunne se ut til av vi hadde drukket de 5 flaskene opp. Sjarmerende manglet butikken vekslepenger begge gangene, slik at vi måtte ut i en kiosk og kjøpe noe småtteri for å kunne betale ordentlig.

Avslutningsmiddagen bestod av retter stelt i stand av erfarne matlagere. Konen fra Donetsk laget det som må være en kyllingrett, alt var stekt i stekepanne, og det smakte skikkelig godt. Stort bedre kan jeg ikke forklare det. Jenta i katekomben – som har vært gift i 40 år – laget også en kyllingrett, må det ha vært, der fileten var stekt som en hamburger, utsøkt krydret, og med ost og løk og tomat, hvis jeg smakte og husker rett. Utmerket var det i alle fall. Og videre utover kvelden smurte Olia skiver med ost til meg, for jeg er jo ustoppelig når det gjelder eting, og viste denne kvelden at jeg holder internasjonal klasse ved å utspise hele gjengen.

Den pensjonerte minearbeideren fra Donetsk bidro med en aldri så liten flaske vodka for ham og meg, og etter lang trening og mange vodkakvelder med gitarer var jeg nokså sikker på at jeg skulle klare å drikke den opp uten å skjære grimaser. I Russland smaker ikke bare vodkaen bedre, de har også de akkurat riktige matvarene til, så akkurat den biten gikk veldig greit.

Og praten ble riktig så munter. Olia fortalte hvor begeistret jeg hadde blitt over å se delfiner, og da det vakte god oppmerksomhet, fortalte hun videre hvordan de små cruisebåtene som kjører fra kai til kai her nede alltid kjører forbi noen delfiner, og da løper alle passasjerene til den siden av båten delfinene er for å ta bilder, slik at båten krenger. Og så viste hun hvordan båten krenget, og alle sammen lo og viste det også mens de kommenterte og lo videre, og krenget med kroppene på ny. Det var en fabelaktig kveld, og en ordentlig avslutning. 

Formiddagen før avreise

Som ventet ble det ikke tid til å skrive posten ferdig der borte i Alupka, vi måtte forlate leiligheten innen klokken ti for ikke å måtte betale en dag ekstra, og Olia ville gjerne ha oss ut raskt, for ikke å provosere vertinnen. Vi skulle jo ha en del bagasje stående, og hun skulle i tillegg lage en del nistemat. Så etter en liten handletur på meg for å kjøpe inn de siste matvarer for turen, og en utmerket frokost tilberedt av Olia, gikk jeg ned til stranden for å bade for siste gang.

Sjøen var innbydende som alltid, og det er jammen trist å forlate den. Jeg stupte og svømte så mye jeg bare kunne. Etter en stund kom Olia også, og svømte med lite grann, og var ellers inne på bredden og ventet. Pluss fra Stavanger Aftenblad, som hun etter å ha lest ferdig Dagbladet, nå bruker til norsktrening, var pakket vekk. (Hvorfor får jeg alltid så mange innskutte leddsetninger?).  Solen gikk dessuten bak noen skyer nå og da, så å finpusse brunfargen ved å sole seg noen siste timer var heller ikke så lett. Men Olia lot meg tålmodig stupe ferdig.

Jeg hadde som mål å stupe fra toppen av den høyeste steinen i området. Jeg hadde stupt fra den, men toppen gjensto og dette var siste sjanse. Mine egne nerver skulle jeg nok klare å overvinne, men Olias nerver ble for mye, hun nektet meg plent å gå opp til toppen for å stupe derfra. Til slutt fikk jeg ikke engang lov til å svømme bort til denne steinen, så toppen forble uten stup fra meg. Men 20 centimeter nedenunder var heller ikke så verst.

Til slutt var alt ugjenkallelig slutt, klokken var ett, og bare et siste stup gjensto, foreviget gjennom et vakkert fotografi. Så var det å pakke seg hjem. Olia mottok pussig nok noe kjeft fra vertinnen for å ha satt igjen noen matvarer der, men det var nå en gang nisten vår, så dette burde vertinnen holde seg for god for. Fornøyde gjester vender tilbake, irriterte finner seg andre steder å bo.

Noen stor sak ble ikke dette. Vi var alt i alt godt fornøyde, i alle fall jeg som ikke helt forstod hva det gikk i med disse varene som stod igjen, og de andre gjestene der var jo riktig trivelig selskap. Og rommet var fint. Oppholdet endte med at vi tradisjonen tro samlet sammen koffertene og satte oss ned ved dem, tidde en stund, og vinket ”Das vidanje” og gikk ut porten.

Ferien var over. Og bryllupsreisen er plassert i evige minner i hodene våre, på bilder og her på bloggen, slik at den vil gjøre resten av livet litt bedre når vi tenker på den. Takk skal hun ha, Olia, min kjære kone som jeg elsker.