Siste vinterferiedag 2018 – kort tur langs Figgjoelven

I dag kom vi ikke langt. Irina var vanskelig å lokke med, og når vi først var ute, ville hun bare hjem igjen. Men jeg brukte triksene som finnes, og holdt oss ute de par timene det skulle vare.

Trikset som hjalp i dag, var å ha med en ball. Det var det som fikk oss med ut, at vi skulle leke med den. Så var det å få henne i bilen, og den lille ballen med. Ute der vi skulle gå tur, hadde hun også med ballen. Irina er som jeg, erfaren, og vet at jeg av og til prøver å lure henne lenger enn hun vil. Så hun holdt seg nær bilen, og gikk alltid tilbake, om jeg sparket ballen litt langt.

Dermed ville det ikke bli noen rundtur i dag, skjønte jeg. I stedet satt vi oss i lyngen, og spiste litt sjokolade og annen niste vi hadde med. Kanskje var det det at hun var sulten?

Det ble ny lek med fotballen. Jeg sparket den opp i terrenget, og så skulle vi finne den. Igjen var Irina på vakt. Sparket jeg den to ganger opp, ville hun ikke med lenger, og løp tilbake til grusveien.

I våre dager går det ikke med tvang. Det er heller ikke min stil. Alt skal være frivillig. Turen skal være en glede.

Det løsnet da jeg foreslo å gå ned til elven. Det er Figgjoelven, en liten filleelv fra Ålgård til Sele, høydeforskjell på noen meter, og lengde på et par mil, eller så. Men i dag var det godt med vann i den, etter alt regnet, så den rant ganske godt. Å komme seg ned til den er bratt og ulendt for en treåring, men ikke mer enn 15 meter, så noen lengde er det ikke.

Og nede ved vannet kaster vi pinner i det. Det fosser forbi. Jeg tenker faller Irina ned der, så kan det være slutt. Strømmen er farlig. Hun vil opp på en stein, og jeg holder henne fast. Vi finner steder å kaste, der strømmen ikke er på sitt sterkeste. Her går tiden, her kan vi være lenge.

Irina klarer å forsere de fleste hindringer i terrenget, nå. Hun har treningen, og hun gir seg ikke. Jeg hjelper henne aldri straks, hun får prøve selv. Etter en seier over en myr med vann og kvister, tar Irina sats, og hopper med begge føttene ned fra et par steiner. Hun lander også i ulendt terreng, ikke laget for at små barn på tre skal hoppe. Vi trenger ingen sjokolade nå lenger, her er turen.

Opp igjen går det tyngre for henne. Hun sier igjen og igjen at hun er liten, hun trenger hjelp. Til slutt hjelper jeg henne, og drar henne opp. Da har hun også valgt en litt uheldig vei, som er i bratteste laget. Det er også vått og glatt, og hun har allerede sklidd ned én gang. Med mine krefter er det ingen sak.

Kort etter er vi ved bilen. Jeg tenker at veien helt nede ved elven, der det ikke er noen vei, den kan vi prøve å gå. Hjemme er det jeg som lager middagen. Ørretfileter, sirlig innpakket i plast og aliminium, klar til å bli laget, slik det meste er i denne vår moderne verden.

Uværstur i Kleppeloen!

Det føles nesten som vi er på høyfjellet, dette her!

Det er klart, når hele runden er på et par kilometer føles det rart å snakke om å ta kort løype. Men det var den vi tok i dag, Olia, Ira og jeg.

Det er sjelden vi får mama Olia med på tur. Også i dag måtte vi hale og dra. Hun ville som vanlig i butikken, kjøpe ting og tang til oppussingen avhuset. Men Irina og jeg ville på ski. Her på sørvestlandet gjelder det å benytte muligheten når den er der.

Olia har vært inne hele dagen, og gikk til slutt med på å få frisk luft hun også. Jeg kommanderte henne til å kle seg godt. Det var et par grader over null, kraftig nedbør i form av våt snø, og i tillegg vind. Det er surt. Men i gode klær holder man et par timer. Og i dag ville jeg ikke at Olia skulle avslutte turen straks den bød på motstand.

Mens vi kjørte utover mot Klepp så selv jeg at dette var ikke noe vær å gå i. Til å begynne med kunne vi se det var noe som het sol bak skyene, man ante at den var der, før skyene lukket igjen for alvor. Det var tett snødrev, og gikk mot det som kalles «vanskelige kjøreforhold».

Straks vi var ute og skulle begynne å gå, fikk i alle fall jeg nye krefter. Det snødde og blåste skikkelig, men det er jo dette som vi er laget for. Jeg får fornyet energi av denne type vanskeligeter. Det skal aldri stå på meg, jeg vil gå, langt. Og skulle det stå på humøret, har jeg overskudd for flere.

Som familiefar for et lite barn på tre og en uvant kone på noen og tredve, må jeg imidlertid roe meg. Det viktigste er å holde motet oppe hos dem, og ikke presse på. Begge to var godt kledd, og ville holde seg tørre og varme en stund til. Jeg var tynnest kledd, med allværsjakke og allværsbukse, utenpå en vanlig, tykk innegenser.

Det virker til å være kunnskap som går tapt hos dagens nordmenn, det å være ute i barskt uvær. Jeg er ikke noe spesielt godt vant, selv, har aldri gjennomført noen virkelig harde turer i virkelig dårlig vær. Men jeg husker engang jeg kom opp på toppen av Ulriken i Bergen, ca. 700 meters høyde, da det var skikkelig vind og snø. Da sa instinktet mitt straks, at dette må jeg vekk fra. Dette ville være farlig.

På Ulriken var det bare 100 meter lenger ned, og å komme seg i le, som løste alle problemene. Men jeg fikk en aldri så liten føling med fjellets krefter. De er ikke til å spøke med. Her, i Kleppeloen, er det bare bagateller. Man er aldri mer enn et par hundre meter unna nærmeste hus, det er helt i lavlandet, og godt beskyttet at hauger og trær, det er ingenting. Derimot var uværet sånn at man kunne føle man var til fjells, med vind som pisket snøen mot ansiktet. Det sa jeg også til den første som gikk forbi oss, en av de få. De fleste holdt seg nok inne, denne dagen.

I den varmeste buksen jeg har, som hun selv har kjøpt til meg, og nå lånte, holdt Olia også humøret og hadde ingen problemer med å gå. Lille Irisjka spurtet fremover på skiene sine, det ser ut til å hjelpe at jeg også går på ski. Det var så lite snø at det var egentlig ikke forsvarlig at svære meg gikk, men når jeg først hadde skiene på, tok jeg dem ikke av igjen.

Målet var å komme seg bort til lekeplassen, i enden. Det målet så jeg ville holde hardt. Dermed rastet vi inn på rasteplassen halvveis. Det er altfor sivilisert etter min smak, slik det moderne Norge har blitt, laget til med tak over hodet, og benker og bord. For Olia var det imidlertid til hjelp, hun har aldri lært at dette er feil. Utenfor lavet snøen ned så tett at det tok sikten.

Hjemover igjen begynte også Irina å kjenne det, og tok av seg skiene. Men ikke før hun hadde demonstrert at hun også kan gå fiskebein. Helt utrolig. Mama Olia viste henne det på tulleturen i Smeaheia, den gang bare Irina hadde på seg ski, og nå et par dager etter, gikk hun helt som hun skal. Hun fikk ikke demonstrert at hun var i stand til å komme opp en hel bakke på denne måten, for mismotet tok overhånd, men hun fikk demonstrert at hun har teknikken inne.

På toppen av bakken tok vi skiene på igjen, så hun kunne renne ned det lille stykket inn til mål. Det er en slak bakke på noen meter, det er ingenting, men det skal gjøres. Det vanskeligste var å få skiene festet på i snøværet.

Turen vår hadde vart omtrent en time. Bilen var helt nedsnødd da vi kom tilbake, og lille Irina kunne ikke se ut vinduet hele turen hjem, snøen lå tjukk og fast på vinduet hennes. Men varmeapparatet fikk raskt sving på systemene igjen, om noen av oss skulle være kalde.

Og hjemme var det rett ned, og fyre opp i peisen. Det føles alltid bedre, når man først har vært ute.

Kald tur langs Frøylandsvannet

I dag var det nesten som vi jukset lite grann. Vi satte oss inn i bilen, kjørte en liten kilometer, fra Klepp stasjon til andre siden av Klepp stasjon, for å slippe å gå det første stykket langs vannet.

Det kommer aldri til å bli en vane. Men vi hadde lille Irina med. Og vi vet at om vi starter fra mor, så er det tøft å komme seg videre fra Gunnarsberget, og enda tøffere å komme seg hjem igjen. Om vi parkerer på parkeringsplassen vanlige folk bruker, de som ikke har slekt i området, så sparer vi en liten strekning. Den kan vi bruke til å gå over broen, og få gått litt i Njåskogen.

Det var surt og kaldt i dag også, bare enda verre enn de andre dagene. Vinden var sterkere, og det var som alltid litt over null. Lille Irina var kledd i tykk kjeledress, jeg i mitt standard turutstyr, men med ekstra Fleecejakke i sekken. Mor hadde også på tykke klær, dunjakke.

Irina satte av gårde, sprek og fin. Med barnets krefter ville hun ekstra opp skråningene langs siden. Hun kom til å hold lenge i dag.

Det var sterk motvind bortover langs vannet. Det gjaldt å komme seg bort til broen, i håp at det skulle være noe le over den, og i alle fall på veien videre inn i Njaaskogen.

Det ble ikke mer enn sånn halvveis. Alt var kaldt, alt var vind. Men Irina holdt godt, gikk av egne krefter, og trengte bare mild lokking. Av og til ble det litt ekstra tid til å klatre opp på en stein, kaste litt is. Det lønner seg å ha litt aktivitet, utover å bare gå.

I 2013 løp jeg 52 ganger den 17 km lange turen rundt Frøylandsvannet. Verken før eller siden har jeg løpt i det hele tatt, så å si. Det var noe spesielt med det året. Dog skal jeg sies jeg er litt kjent. Nede ved vannet fra Njaaskog-siden er det ganske fint, ganske ok. Landskapet er litt lite variert til å bli topp, det er litt flatt, og det er ikke noe annet vann enn dette ene store, det er få overraskelser. Men det er ok for en tur i dårlig vær.

Vi fant til slutt et sted å være, nede på et lite nes. Det var antydning til le, det gikk an å spise nisten og drikke kakaoen der. For Irina fant vi en liten hytte andre hadde laget, kvister og greiner lagt sammen, så det ble tak og vegger inntil noen trær. Topp blir det ikke, men greit blir det.

Så var det hjem igjen. Også på hjemveien gjaldt det å få inn noen pauser, kaste litt stein og snøballer i vannet, klatre litt på steiner, løfte noen pinner og småstammer. Irina må ikke føle det bare er å gå, og gå.

Det holdt kanskje litt hardt mot slutten, men ikke verre enn at hun gikk hele turen helt for egen maskin. Det eneste var at hun måtte holde litt i hånden det siste stykket, og måtte overtales til å reise seg opp etter å ha lagt seg ned. Det var jo litt juks, men det hjalp jo godt å ha bilen parkert en kilometer før vi var hjemme. Den siste kilometeren var det nå en gang godt å ta i bil.

På vei hjem stoppet vi også i butikken, så det ble middag med kjøttdeig og spaghetti, før vi reiste hjem.

Siste dag i Kiev for denne gang

I dag var en dag vi ikke gjorde noe. I dag var vi romantiske. Vi gjorde alt lenge.

Vi sov lenge før vi spiste frokost, og spiste frokost lenge når vi først spiste den. Så hvilte vi. Lenge.

Olia er glad i å rusle rundt i byen sin. Så det gjorde vi, lenge. Jeg hadde på joggesko, for å stikke bort til treningsanlegget i Hydropark etterpå, men Olia overtalte meg til å la være.

I stedet stakk vi innom butikken, der jeg fant visakortet mitt. Det var jo en fin ting å finne. Vi kjøpte også drikke å ha med hjem til Norge, og litt til å feire med, siden dette var siste hele dagen for denne gangen.

De er ikke så serimonelle, russerne, når det gjelder feiringer. De kan starte når som helst. Denne feiringen startet nokså straks vi kom hjem, sånn rundt fem. Det var da vi skulle spise. Vi spiste og feiret, lenge.

Så trakk Olia og jeg oss tilbake til rommet. Klokken var sikkert ikke mer enn åtte-ni tiden, eller hvem vet hva klokken var.

Sånn gikk hele dagen. Det var en rolig og romantisk dag. Jeg som er så ivrig etter å lese eller gjøre forskjellige ting gjennom dagene, gjorde ingenting av det. Jeg var med Olia hele tiden. Hun koser seg sånn i Kiev, selv om byen begynner å bli nokså forandret fra slik hun kjente den.

Det blir hverdag når vi kommer tilbake til Norge. Men så lenge hverdagen ikke er der, er hverdagen alltid langt unna.

En romantisk rusletur i Kiev på Valentinsdagen

Valentinsdagen er merkelige greier. Jeg har skrevet om den på poesibloggen, i forbindelse med et Valentinsdikt jeg skrev. Vi feirer en katolsk helgen som sannsynligvis aldri hadde noe kjærlighetsforhold til noen kvinne, og som vi for øvrig vet svært lite om. Det er handelsstanden og internettet som drar nytte av den, ved å stimulere folk til å kjøpe gaver og kort, og ved å skaffe seg oppmerksomhet med alt som har med Valentinsdagen å gjøre. Jeg tenkte på det i dag, i enkelte engelskspråklige land går det ikke an å si «merry Christmas» til hverandre, man må si «happy holidays». Valentinsdagen er så fjernt fra sin opprinnelse at den umulig kan virke støtende på noen.

Uansett, jeg forsøkt så godt jeg kunne å bruke valentinsdagen som påskudd for å få kysse litt ekstra på min kone. Men hun gikk ikke på den, kjente ikke til dagen og brydde seg ikke om den. Vår dag har vært like uavhengig Valentinsdagen, som alle andre dager uavhengig andre helgensdager.

Vi gjorde likevel noe romantisk. Det var Olia som ville ut «og rusle litt på gaten», og kanskje spise en businesslunsj på restaurant. Businesslunsjer er mye billigere enn andre måltider, så det må ikke forveksles med businessclass på fly.

Rusleturen fulgte fotsporene til viktige turer vi før har hatt her. Det gjelder særlig de for fire år siden, da vi traff hverandre. Tilfeldighetene ville at jeg skulle på i Lecu Ukrainka 7, mens hun bor i nummer 11 i samme gate. Vi var bare noen hundre meter fra hverandre. Så da vi møttes første gang, gikk jeg utenfor blokken der jeg bodde, mens hun gikk nedover den brede hovedgaten mot sentrum av byen. Nå fikk jeg spørre hva hun tenkte og følte, som vi har snakket om så mange ganger før. Det var aldeles fjernt at det skulle bli oss. Hun sa at mens hun gikk, så tenkte hun på at hun hadde tatt på seg altfor lite klær, og at det var kaldt. Jeg tenkte at jeg måtte se litt distrahert ut, slik jeg har lært det av Rowan Atkinson i hans glimrende sceneshow fra rundt 90-tallet.

Da vi kom til enden av Lesu Ukrainka, gikk vi opp Sjovkovitsjnaja, der vi også har våre minner og historier. Her hadde vi vår første store krise, et par dager etter vi hadde møttes, og her bestemte vi oss for at det måtte bli kjærlighet eller ingenting. Det var ordentlig melodramatisk, Olia hadde et ærend i banken, og satt der og gråt. Jeg hadde en annen avtale, og skulle på teater. Jeg husker jeg måtte løpe fra Olia i maksfart for å rekke teateret. Dette var fredagen. Søndagen var vi ordentlig sammen.

Det er fire år siden nå. Olia gikk og viste meg bygninger, forklarte når de ble bygget og hvor mye de koster. Det er ingen tvil om at hun liker de gamle bygningene best, og det er ikke vanskelig å være enig.

Under Kiev sentrum er det som kalles «Metrograd». Det er et kjempestort handlesenter under jorden, man tror man skal i undergang for å gå over gaten, men så er man fanget, særlig hvis man går der med en kvinne, og dette er Olia. Vi var der lenge.

Så gikk vi fra det som før ville være fra asken til ilden, fra kjøpesenter til garnbutikk, men denne gangen var det helt greit, siden jeg hadde iPaden med. Jeg kunne sette meg ned på en stol, og lese avisen.

Vi var derfor veldig godt fornøyd begge to da vi gikk på persisk restaurant like ved. Der kostet 3-retters middag den nette sum av 45 griven, så vidt 40 kroner, og man fikk et glass kompott på kjøpet. Etter glasset med kompott, kjøpte vi øl til under 20 kroner. Vi var veldig lykkelige.

Finalen var når Olia etterpå ville ta bussen. Vi har ikke kjørt buss i Kiev på lenge. Det føltes unektelig litt rart å løpe etter en buss, når vi ikke skulle noe bestemt sted, men det var akkurat det vi gjorde, for det kom akkurat en buss. Den kjørte vi bortover mot stasjonen, der vi gikk opp og rundt langs den botaniske hagen ved universitetet. Den gikk vi oppover et stykke, før vi satte oss på en Marsjrutka og kjørte hjem. Med 2 kroner billetten kan man unne seg slike luksusturer. I Norge ville det være dumt å gjøre noe sånt.

Men i Kiev var det en helt naturlig del av en hyggelig rundtur på det som bare var en vanlig dag for oss.

20130215-222509.jpg

20130215-222518.jpg

Et snødekt Kiev uten strøm

Strømmen er gått, så jeg sitter i mørket og skriver. Det er heller ikke noe håp om å få lastet innlegget opp, før strømmen er tilbake. Klokken er 2324 her i Kiev. Utenfor er gater og nakne trær dekket av snø, mye av den falt i dag, og fortsatt kan jeg høre det drypper. Trafikken fra den alltid trafikkerte firefeltsveien Lesu Ukrainks er også med og setter stemningen. Det har vært en veldig bra start på vinterferien for meg og Olia.

Olia finner straks sin rette plass når hun er sammen med familien. Her skjønner alle hennes måte å snakke på og å tenke på, her er hun «Tante Olia fra Norge», her er hun datter og lillesøster, her er hun roller hun elsker å spille. Hun har ikke sovet mye første 24 timene. Hun har vært full i farten, snakket og ledd, og gitt bort alle gavene hun hadde med seg. Hvor mange det var, illustreres best ved at hun selv sa den siste bagen nok var en overdrivelse.

Jeg er eneste mann på denne siden av slekten, og blir behandlet som en fyrste av den russiske sorten. De er alle sammen svært opptatt av at jeg spiser godt, at jeg ser bra ut, men nok er litt tynn, og må spise mer. De fleste måltidene består av flere retter, og det meste av maten er alltid til meg. Her i Ukraina er det skikk at vertinnen ikke alltid spiser med gjestene, eller gjesten, når det er meg. Ofte er det slik at moren lager maten, Olia spiser litt og hjelper til, mens jeg blir bare servert, og spiser enormt.

Der er strømmen tilbake. Da kan jeg poste innlegget mens jeg ennå har sjansen til det. Jeg planlegger daglige oppdateringer nå i ferien.

20130209-233902.jpg

En grei søndag til å avslutte vinterferien

Det var en ganske representativ dag i vårt liv. I går løp jeg til mor for å spise grøt og låne bilen, i dag tidlig kunne jeg kjøre Olia til jobb.

20120226-222317.jpg

Hun begynner kl 0730, og denne vinteren har mor ofte vært snill med oss og latt oss låne bilen. Ellers må Olia sykle, og da må hun stå opp svært tidlig. I dag holdt det så sent som halv syv.

Etter å ha satt Olia av, kunne jeg ta en joggetur rundt Stokkavannet. Det var e nydelig morgen, iskald, men det var fordi den var så klar, og at det verken regnet eller blåste. Jeg fikk soloppgangen over et blikkstilt Stokkavann, og morgenstillheyen ganske for meg selv og et lite ekorn som pilte over trærne.

Det tar cirka en time, denne løpeturen, inkludert å komme seg opp og ned til vannet fra der jeg setter Olia av. Så er det å kjøre til mor på Klepp stasjon, for dusj og frokost. Nå vil det seg så bakvendt at jeg har mer pålegg enn henne, sånn har det aldri i hele mitt liv vært før. Men når hun bor for seg selv, blir ikke pålegget spist opp, og hos Olia og meg blir alt spist. Vi kjøper i ubegrensede kvanta.

Mor skulle i halv elleve tiden i kirken, jeg ble etterlatt med ost og kjeks og en mengde aviser og tidsskrift. Mor kom snart tilbake, det var ingen gudstjeneste denne dagen. Klokken var nå rundt elleve, det var en strålende solskinnsdag senvinters, og vi skulle i selskap til Tone kl fire. Vi måtte ut.

Jeg hadde jo nettopp dusjet og skiftet klær etter løpeturen i morges, men det var bare å skifte tilbake. Det ville bære galskap å sitte inne. Aboreet kunne være et passende sted å gå. Det er like utenfor rekkevidde gående fra Ganddal, men med bil kommer vi dit fint, og det er rolig å gå der, så jeg slipper å dusje en gang til.

Dermed kjørte vi. Det var svært mange som ville til aboreet denne dagen, svært mange. Parkeringsplassen var full. Så vi parkerte et stykke oppi veien, og tuslet av gårde.

Det skulle være en rolig tur, men vi har jo våre instinkter å ivareta. Særlig har jeg det. Oppi høyden ligger et lite berg, dit måtte vi. Og da det ikke gikk sti direkte opp, fikk vi lage vår egen sti. Grusveiene i aboreet kan jo bli litt kjedelige, selv om det er pittoresk arrangert, og veldig lett å ta seg frem på. Kanskje nettopp derfor.

Vi fant imidlertid vår egen løsning. Vel oppe på toppen av berget var det praktfull utsikt, og fin sol. Det var ikke bare vi som hadde forstått dette, en mann satt der fra før. Han fikk sitte, vi var der også. Mor og jeg diskuterte hva de ulike toppene og stedene rundt oss het for noe, og hvor forskjellige steder var. Det vil si, jeg spurte, og hun famlet etter svar. Det var nok kjekt for han som satt der å høre på, om han var kjentmann. Til å være Sandnesfolk glade i å gå tur, var det mye hos mor og meg som ikke satt helt spikret på plass.

Nedover fant vi enda en sti. Der fant vi også en solvegg som gjorde det nødvendig å ta enda en kjapp rast, sjokoladerast. Så hadde vi sånn passe dårlig tid for å rekke bursdagsselskapet til Tone. Vel nede fulgte vi mine instinkter, alltid å velge den stien som ser minst ut. Sånn kom vi inn i terreng mor rett og slett lurte på om vi var på villspor i. Så feil kan man ta. Vi er aldri på villspor, enhver vei vi har valgt er den rette. Det gjelder både på turer, og i livet.

Denne gangen fant vi en fin blanding av snarveier og omveier, og kom oss i behagelig god tid tilbake til bilen. Vi kjørte hjem, og kunne slappe av et kvarter før det var videre bort til Tone.

Der ventet det komlemiddag. Og etter det var det kaffe og kaker. To ganger ringte Olia og ville ha meg hjem, det er jo alltid koselig. Hun hadde vært på jobb, og kunne ikke være med i selskapet.

Da jeg endelig kom hjem viste det seg at det ikke bare var fordi hun savnet meg hun ville ha meg hjem. Eller det var ikke bare fordi hun elsker meg så høyt hun savnet meg. Hun skulle ha innlevering i matematikk, og innleveringsfristen var i dag ved midnatt. Hun var smått i panikk ve d et par oppgaver.

Så hjalp jeg henne med dem. Det er alltid greit å avslutte en vinterferie med litt matematikk. Hun var etterpå stuptrøtt, og gikk til sengs for å sove, mens jeg satte meg til med computeren og – tradisjonen tro – Bachs Goldbergvariasjoner. Dermed er batteriene ladet opp til en arbeidsuke som kan vare så lenge den bare vil.

20120227-165914.jpg

20120227-170029.jpg

20120227-170013.jpg

20120227-170044.jpg

20120227-170059.jpg

20120227-170118.jpg

20120227-170133.jpg

20120227-170218.jpg

20120227-170202.jpg