Påskeferie omsider

Så er jeg og min kone Olia endelig plassert på Ganddal hos min mor i Gaupeveien 5. Påskeferien er i gang. Det er den seneste påsken siden 1943, leser jeg i avisene, det vil si godt den seneste påsken jeg har vært med på, og selv om jeg i jobbsammenheng har tjuvstartet fra onsdag av, er det først nå når jeg er her den virkelig kommer i gang. Det har vært litt strabasiøst i det siste.

Det er for eksempel denne leiligheten jeg driver og selger. Visningen var på mandag, den har jeg skrevet litt om. Hva jeg ikke hadde fått med meg, eller var så oppmerksom på, var at det straks etter visning forventes bud, og dem må jeg forholde meg til. Etter visningen, hadde jeg stand up å forberede, både onsdag og fredag skulle jeg på. Manuskriptet var ikke renskrevet, langt i fra, og skulle gjøres når visningen var overstått.

Tja, jeg kan ta det raskt dag for dag. Tirsdagen var det en etterslenger som skulle på visning. I tillegg fikk jeg uventet – men ikke usannsynlig – besøk fra min gitar- og turkamerat, han er i England for tiden, men altså nå i anledning påsken og et seminar i Bergen, her i Norge. Det er klart vi må treffes et par ganger, også denne dagen. Ganske komisk kom han nøyaktig på det tidspunktet visningen var avtalt, slik at jeg slapp ham inn som om det var visningsfolk jeg fikk på besøk. Hele tirsdagen gikk med til disse besøkene. Det ble også servert vin.

Onsdagen var satt av til manuskript, og da fikk jeg også jobbet med manuskript. Jeg fikk tid til en rask løpetur opp Stoltzen, og rundt løypen min også. Det er fortsatt slik at det blir satt årsrekord hver eneste gang, og med god margin, i år.På kvelden var det opptreden.

Torsdag var det full fridag. Den ble benyttet som full fridag. Dette var fridag. På kvelden var det innebandy, som det skal være en fridag.

Fredag hadde jeg også fri fra min vanlige jobb, men ikke fra deltidsjobben som komiker. Det var ny opptreden på Rick’s. Selv om jeg godt kunne bruke det samme manuskriptet som onsdag, var det godt med rom for forbedring, og jeg ville gjerne gjøre disse forbedringene. Dessuten hadde jeg fysikk. Det er nå bare halvannen måned til eksamen. Alt var i rute, alt gikk godt, da megleren plutselig brøt gjennom modusen min og hadde satt opp visning igjen tirsdag 26. april. Det er første dag etter påskeferien. Vi kommer hjem mandag kveld, sent, og skal på jobb hele tirsdagen. Da jeg fikk meldingen så leiligheten alt annet enn visningsklar ut. Dessuten trodde jeg det var jeg som selger som hadde siste ord – og ganske mange andre ord også – i når leiligheten skal ut på visning. Det hadde ikke gjort noe å vente litt. Dette ødela konsentrasjonen min. Så sterkt kan det sies.

Så det gikk litt på halv åtte det meste denne siste uken før ferien. Men Olia hadde brukt tiden godt mens jeg stod på scenen, leiligheten så fin ut da jeg kom hjem for kvelden. Koselig ringte hun meg litt over elleve om kvelden, akkurat da jeg stod utenfor ytterdøren på vei tilbake, jeg hadde droppet etterfesten som hun også ønsket jeg skulle gjøre.

Lørdag hadde vi for en gangs skyld et fly som ikke gikk i sjokkerende hastverkstid. Vi kunne stå opp, kjøpe brød, lage kaffe, spise frokost. Ha oss en god morgen. Klokken litt over elleve gikk vi, nærmere halv tolv var det, forresten, og jeg rakk også å hente klokken min hos urmaker Lønborg i Strandgaten. Flyet rakk vi uten problemer. Alt gikk fint.

Artig nok kom mor fra Krakow bare et par timer før vi landet med flyet fra Bergen. Hun hadde vært på besøk hos Tonje i Martin, Slovakia. Det ble derfor Olia og jeg som måtte overta deler av matshowet, rett og rimelig, jeg ved å betale den, hun ved å lage den. Til lunsj var det utmerket steinbakt brød fra Mega i Sandnes, attpåtil på tilbud, og til kvelds var det Plov etter en av Olias mange oppskrifter på retten. Den blir litt forskjellig hver gang. Her var den også spisset med Foccaciabrød fra mor, og en flott salat. Vinen var fra Italia.

Endelig er det påske. Det er allerede palmesøndag kveld når jeg skriver posten. Full ferie vil det ikke bli denne gangen, jeg har litt nødvendig å gjøre, men starten på den har i alle fall blitt full batterioppladning. Det er allerede langt i fra så verst. Jeg går rett i gang med å skrive posten om dagens Palmesøndagstur.

Visning

Nå er det visning i Strandgaten 204. Olia og jeg har som vanlig vært oppe i natt og vasket og gjort klart, vi har som vanlig vært overmannet av vår optimisme som lot oss vente og kose oss til det strengt tatt var for sent. Frem til klokken sju i går var omtrent ingenting gjort. Og det begynte å tårne seg opp at det var ikke bare å sette bort noen småting og vaske litt, så var det klart på ny. Det var veldig mye arbeid.

For Olia og meg er det praktisk inntil det nødvendige at flyttingen har gått gradvis. Først måtte vi gjøre mye for å få ned første flyttelasset til Ganddal. Så var det mye å gjøre for å få leiligheten klar til fotografering. Nå var det mye å gjøre til visning. Og det vil på ny bli mye å gjøre når endelig flytting skjer til sommeren.

Under fotograferingen var det ytre vasket og finstelt. Alt som lar seg se på et fotografi, var fint. Men inni skapene var ikke gjort noenting, utenom å lesse en mengde ting inn i dem. Ute på gangen stod det også mye, overalt var det mye.

Som under forberedelsene til fotograferingen var det Olia som gjorde nattarbeidet. I dag var det opp til meg å gjøre resten. Da jeg fikk fri fra jobb tidligere enn ventet, var jeg så optimistisk at jeg ville våge meg på en joggetur. Jeg hadde gjort det, om det ikke var for at joggeskoene var båret ned i boden og viste seg å være på utilgjengelig sted. Så jeg fikk veldig god tid til å vaske, og det var veldig bra, for her var det mer å gjøre enn ventet.

Jeg skal ikke trette leserne med detaljer, annet enn de morsomme. Da jeg kom hjem fra jobb så jeg en stankelbein på veggen. Det er veldig rart, hvordan skulle den ha kommet seg dit? Jeg grep den i foten for å kaste den ut, folk vil jo ikke like å se stankelbein på visning. Den satt forresten slik at det var vanskelig å gripe den i vingen, det er der man skal gripe, foten ryker jo, det vet jeg. Så jeg hadde hastverk med å få åpnet vinduet, og røsket det opp, først slik at det åpner seg litt, så ombestemte jeg meg og ville åpne det helt, så jeg fikk kastet ut stankelbeinet. Det beistet hadde imidlertid allerede fått røket foten sin, og fløy omkring i panikk, mens vinduet også fikk røket en av hengslene sine, og hang i ene hjørnet.

Så vinduet som har vært i orden i alle åtte år jeg har bodd her skal henge på halvåtte akkurat i det det er visning. Selvfølgelig er det bare å hekte det på igjen, det er bare det at jeg klarer det ikke. Ikke tale om, ikke om det stod om tusenvis av kroner, som det sikkert gjør. Ikke kommer jeg til min rett når det gjelder å få altfor mange glass og knusbare ting i altfor få sekker og poser. Oioi, jeg hørte på Theme times radio our av Bob Dylan, temaene School og Telephone, pluss første halvdel av Water. Helt herlig. Så også denne dagen vil bli stående som en bra dag, når den bare kommer seg litt på avstand.

Strengt tatt er det også spennende, hvor mange kommer på visningen og hvor mye vil de betale for leiligheten min. Men det er utenfor min kontroll, jeg er glad for at flyttearbeidet nå er unnagjort for noen måneder. Nå er det skifte av oppmerksomeheten til ting jeg kan bedre, som å få skrevet ferdig et manuskript så jeg kan stå stand up på Rick’s onsdag og fredag, og få studert astronomi og moderne fysikk så jeg får tatt eksamen skikkelig i begynnelsen av juni. Frem til da er det imidlertid mye annet som skjer, men det er i avdelingen for fornøyelser, og det har jeg stålkontroll på.

Takstmann og fotograf

Det blir en ny tilbakepostet bloggpost i dag, skrevet lørdag 2. april, lagt til torsdag 31. mars, da den skal gjelde. Det var den dagen fotografen kom på besøk, og fotograferte en leilighet som en uke i forveien hadde vært mer enn kaotisk, og bare et par dager i forveien hadde sett ut som noe ment for billigsalg. Denne posten skal handle om kraftanstrengelsen Olia og jeg måtte gjøre for å få alt ferdig i tide, og hvordan vi klarte det.

Dette gir en pekepinn på hvordan leiligheten så ut før arbeidet endelig tok til - og lenge etter. Dette er tirsdag morgen.

Søndag kveld kom vi lykkelige hjem fra flytteturen til Rogaland, som jeg allerede har skrevet om. Mandagen var vi begge på jobb, og begge nokså tafatte når ettermiddagen og kvelden kom, og det var tid for oss å gjøre noe. Olia har også innslag av den samme optimismen som jeg har, at alt kommer til å gå helt fint, ingen grunn til å stresse. Min optimisme strakte seg til de høyder at jeg takket ja til en middagsinvitasjon hos Håkon i Sædalen dagen etter, hele tirsdagen ville da gå tapt, og vi ville bare ha onsdagen til å gjøre absolutt alt. Olias optimisme strakte seg dithen at hun så sent som lørdagen på IKEA i fullt alvor og vel så det ville kjøpe maling for å male om hele leiligheten i enda litt lysere farger.

Dette bildet fra mandag ettermiddag gir også en liten pekepinn om hvordan det ser ut, og hvilket arbeid som må gjøres.

Begge fikk vi vår optimisme satt på plass. Olia ble overtalt til ikke å kjøpe malingen. Jeg sendte tekstmelding til Kristin (til Håkon) om at vi ikke kunne komme på noen middag, vi måtte vaske ned leiligheten. Og det måtte vi virkelig, det trengte tid.

Med livet som innsats.

Tirsdagen ble ikke Olia sendt på barnehageoppdrag. Da jeg kom hjem hadde hun imidlertid ikke kommet stort lenger enn til den borteste kortveggen. Der hadde hun til gjengjeld tatt vindu, karmer, vegg og persienner, i tillegg til å få tatt av trekket på sofaen og lagt det i vask. Vi spiste middag, og fortsatte arbeidet utover kvelden og natten. Da vi endelig fikk lagt oss til å sove hadde jeg følelsen av at vi ikke var kommet stort lenger enn da vi begynte.

Slik så hyllene og kjøkkenbenken ut tirsdag ettermiddag. Det er mye som skal vekk.

Onsdagen var Olia i oppdrag, mens jeg hadde tidlig fri. Tiden ble brukt til å gjøre leiligheten noenlunde klart for takstmannen som kom klokken 1400. Fremdeles hadde jeg imidlertid følelsen av at det meste gjensto. Takstmannsbesøket var for øvrig fort gjort. Han var knapt inne en halvtime, spurte mer enn han sjekket, og forsvant uten å ha oppdaget et eneste problem med leiligheten vår. Jeg tok en løpetur opp Stoltzen og videre.

Overalt i leiligheten er det ting.

Olia var på ny ubekymret. Hun hadde funnet tid til en liten handlerunde før hun kom hjem. Og hun hadde også god tid til middag. Etter middag var det kake, og så la hun seg ned til å hvile. Først klokken 2200 stod hun opp. Jeg var noe nær nervøs. Det meste gjensto.

En tung tørketrommel skal ned i boden.

Og blant de tingene som gjensto, var flere ting jeg ikke i det hele tatt eller bare med store vanskeligheter kunne klare alene. Det var tunge ting som måtte bæres ned i boden, eller i alle fall ut på gangen. Og ikke vil jeg være den som får trekket på sofaen igjen. Olia var til å begynne med stuptrøtt etter flere netter med lite søvn. Men nå var hun innstilt på å ta i et tak, så hun gav seg grundig i gang med å vaske mikrobølgeovnen. Jeg var noe nær stresset, og innsiden av mikrobølgeovnen er ikke akkurat det viktigste for fotograferingen. Men Olia ville altså begynne med den, «for å våkne».

Onsdag ettermiddag/kveld/natt fortsetter arbeidet. Nå med grundig vask av ovnen.

Det var et tappert arbeid vi – og særlig hun – gjorde den kvelden. Hun vasket også ovnen, grundig, kjøleskapet utvendig og flere andre ting. Min oppgave var mer eller mindre å bære ting bort, fremdeles lå mye – svært mye – og fløt. Vi fikk båret ned tørketrommelen, Olia la på trekk på sofaen, jeg punkterte, jeg måtte bare legge meg. Olia var fremdeles våken noen timer, og styrte på. Halv tre eller halv fire var hun i seng, begge klokkeslettene husker jeg at jeg så på i løpet av natten, og halv syv var det opp igjen. Olia skulle tidlig opp på jobb, og hun ville gjerne gjøre siste finish før hun dro. Litt over åtte forsvant hun.

Halv elleve begynner det å ligne noe i leiligheten.

Så hadde jeg fire timer til fotografen skulle komme. De kom godt med. Grunnlaget var ganske lagt, jeg måtte bare få vekk ting, få de inn i skap eller ut på gangen, og så skadet det ikke å få vasket litt ekstra. Jeg unnlot ikke å kose meg med litt musikk på ørene, først R.E.Ms nye plate, så Theme time radio our med Bob Dylan som radiovert. Det siste kan få hvem som helst i godt humør, selv når de rydder og vasker. Temaene jeg fikk høre gjennom mens jeg drev med arbeidet mitt var «Devil» og «Wedding», begge deler passet veldig bra til hva jeg drev på med. – See you next week, sure as hell, avsluttet Dylan programmet om djevelen.

Det nærmer seg.

Og det ble ganske tidlig klart at dette kom til å gå helt fint. Vi har ganske mye skapplass, og nå hadde vi både satt ned i boden og tatt hjem til Ganddal med hard hånd. Resten fikk plass i et eller annet skap, eller ble enkelt og greit satt ut på gangen. Vaskingen var allerede gjort, nå ble den gjort en gang til. Det er klart selv jeg kan få det skinnende rent da.

Skinnende rent en time før tiden. Tingene på toppen av hyllen har jeg foreløpig glemt.

Ti minutter før fotografen kom kunne jeg sågar legge meg ned på sengen og vente. Da hun kom klokken fem over tolv var alt klart. Det gjensto for henne bare å plassere fruktfatene, og for meg bare å ta ut klokkeradioen og IKEA-lampen som forstyrret med ledningee sine, og så ble leiligheten intet mindre enn beboelig. Etter en halv time var fotograferingen gjort. Vi har halvannen uke til visning. Da må det også vaskes inni skapene, inni tingene, og vi kan ikke skjule rotet vårt i skap og på gangen. Men vi er veldig godt i rute, og både fotograf og megler var meget fornøyde med bildene.

Slik ble det seende ut til slutt. Fotografen kan komme (Bortsett fra tingene på toppen av skapene, som fortsatt er glemt).

Til og med Olia gispet da hun kom hjem. «Her vil jeg bo», sa hun. Leiligheten er til salgs. Det er bare å legge inn bud, eller komme på visning 11. februar mellom halv seks og halv sju.

Og slik så det ut på gangen...