Ikke lenger migration-card i Ukraina

En ekstra post blir spandert på nyheten om at Ukraina har forlatt systemet med at alle som reiser inn i landet må fylle ut et såkalt ”migration-card”. Det er etter hva jeg tror en levning fra visumtiden, fra et annet regime, der man alltid ville ha full kontroll over hvem som befant seg i landet og hvor lenge. Den som kom måtte fulle ut en liten mengde med rubrikker, navn og nasjonalitet, hensikt med reisen, oppholdssted i Ukraina, passnummer og så videre. Det var ikke store stresset, men det måtte alltid gjøres, og om noe var gjort feil, så måtte man pent rette opp feilen og stille seg bakerst i køen for å få prøve på ny. Så sent som i august hvor vi reiste hjem fra sommerferien gjaldt systemet fortsatt, men nå gjaldt det altså ikke. Og det var så ferskt, at flykapteinen ikke hadde fått det med seg. Under flyreisen fra Amsterdam (Vi reiste Bergen – Amsterdam – Kiev med KLM) informerte han om at vi alle ville få utdelt slike kort vi måtte fylle ut, vi som ikke var ukrainere, men etterpå så rettet han med at de ikke hadde flere igjen, og at vi ville få utdelt på flyplassen. Da jeg spurte en av vaktene der svarte hun smilende og stolt ”you don’t need”.

Advertisements

Visum i hende og tilbake på litteraturhuset i Oslo

Det var koselig å kjøre litt tog igjen, selv om nattog med NSB ikke kan sammenlignes med togene i Russland, og denne mangelen på sammenligning ikke kommer ut til NSBs fordel. Å, jeg fikk lyst til å kjøre russisk tog igjen, til å re sengen, og ligge strekk ut og slumre og sove og slappe av godt utover både morgen og formiddag, og ettermiddagen også, skulle man få lyst, det er alltid en stund til neste stasjon. Og man har ikke dette merkelige stolsystemet til NSB, der man sitter gjennom natten, og kommer frem med følelse om at man nå hadde trengt en god natts søvn.

Jeg hadde imidlertid en jobb å gjøre her i Oslo, jeg skulle få meg visum. Og som vanlig gikk det litt i hui og hast når jeg skulle rekke toget i går kveld, som vanlig kunne jeg ikke være riktig sikker på at jeg hadde fått med meg alt, og som vanlig kan man ikke være riktig sikker på om det er nok å få med seg alt, når det er snakk om å få seg visum til Russland.

Jeg spaserte denne gangen den drøye halvtimen det er fra Oslo S til Drammensveien 74, der det russiske konsulatet er. Det er veldig lett å finne, selv for en som ikke bor i Oslo og ikke er nevneverdig kjent der. Det er ned Karl Johan, til venstre for nasjonalteateret og dermed for slottet og slottsparken, inn Henrik Ibsensgate som ligger rett der, og som etter en stund blir til Drammensveien, og etter enda en stund får frem nummer 74 der konsulatet altså er. Denne gangen var jeg der klokken litt over åtte, og det var ingen kø, ingen spor av mennesker, bare en stol.

Sånn ser det ut når det ikke er kø ved den russiske ambassaden (egentlig konsulatet) i Oslo

Sånn ser det ut når det ikke er kø ved den russiske ambassaden (egentlig konsulatet) i Oslo

Jeg lurte litt på denne stolen, og antok dette var utsendingen til en av kurertjenestene som henter visum for dem som ikke selv kommer seg til Oslo, gjerne 10, 20 og 30 i slengen, og dermed litt tidkrevende for oss andre som står i kø. Men bevares, det er et godt tilbud, og bevares, jeg skulle selv ha benyttet meg av det, om jeg bare hadde vært tidligere ute. Denne gangen var det imidlertid ingen kurertjeneste som eide stolen, det var derimot en dame som skulle være dommer på en hundeutstilling, og nå trengte visum til venninnen som skulle være med.

Dette ble en stor fordel for meg. De satt i bilen og ventet, jeg fikk sitte i stolen og spise frokost. Jeg kjørte nå fjellfrokost, brød og smør og bringebærsyltetøy, og lommekniv til å skjære opp. Det fungerte veldig bra, det ble en god frokost, og fikk ventetiden til å gå. De to damene kom også ut av bilen så snart jeg hadde spist ferdig, og vi kom i hyggelig snakk. Det er noe med å være på reise, man blir plutselig så vennlig, og jeg merket en for meg ny og ukjent interesse i internasjonale hundeutstillinger, og hvordan det er å være dommer der. Og de viste en ny og kanskje ukjent interesse for Russland, og hva jeg hadde der å gjøre hele tiden. Vi utvekslet også visumhistorier, disse her var jo enda mer i hyrten og styrten enn jeg, og hadde kjørt grytidlig fra Sandefjord for å være på den sikre siden. Sist gang de hadde forsøkt, var det bare hun ene, og hun hadde prøvd på vegne av seg selv og venninnen utstyrt bare med pass og bilde og invitasjon og visakort, altså uten utfylt søknadsskjema og kontanter, og dermed uten hell. Eller som hun fikk forklart i en flom av ord, hun hadde skaffet kontantene i en kiosk like ved, og hadde fått utfylt søknadene, men manglet underskriften til venninnen. Derfor var de her nå. Ja, de hadde også store planer om å reise innom Tyrkia, og virket allerede å være i godt humør.

Etterhvert kom det flere folk. Den første hadde ikke fått med seg dette med at man på reise plutselig blir så vennlig, han klarte allerede i første setning å vise seg frem som en uforbeholden rasist, med en kanskje litt malplassert protest mot den norske stat som kaster penger etter folk bare de er farvet, eller offentlig ansatt, la han til. – Staten er banditter som stjeler penger av folk på lovlig vis, la han til, med ettertrykk, sånn i den innledende bli-kjent-fasen. En pussig fyr, han sa alt med et smil, og var nok i egne øyne en rasende kjekk og skarpsynt kar, mens han for meg var et godt eksempel på en person uten håp. Det er lov å være dum, men man trenger ikke plent demonstrere det hver gang man kommer i kontakt med folk.

Han var imidlertid den mest erfarne i køen i å hente visum, dette hadde han gjort før, og litt sånn cirka ni, la han øret inn mot porten, som ganske riktig gikk i klikk, og var åpen. Han åpnet og slapp oss inn, han var jo ikke først køen, det var det de fortsatt blide Sandefjordsdamer som var, de var først i køen, og fikk søknaden foreløpig avslått. Invitasjonen var ikke korrekt skrevet ut, den manglet opplysninger. Det var ganske forunderlig, for det var nøyaktig samme invitasjon som hun hadde brukt for å få visum for en uke siden, men å si sånt til en russer bak en luke der han kan bestemme, skaper bare dårlig stemning. Det hjelper ingenting. Så de stakkars damene fra Sandefjord som hadde kjørt grytidlig på morgenen for å rekke det, måtte nå til med å ringe hotellet i Russland på ny, for å få invitasjonen oversendt per faks direkte til konsulatet.

Så var det min tur. Det gikk som ingenting. Jeg hadde glemt å fylle ut yrket mitt, jeg hadde bare adressen til arbeidsplassen, men det fylte han ut for meg, og så var alt i orden. Ekspress ekspedert, 1000 kroner, og vente en halvtime. Invitasjonene fra Waytorussia holder mål. Da trenger man bare gyldig pass, korrekt utfylt søknad og bilde. Konsultatet i Oslo godtar kopi av invitasjonen, og også utskrift fra mail.

Hva som skjedde med de to damene, kan være lærerikt for andre som vil ha visum og får problemer. Det er jo ikke akkurat uvanlig. Hotellet i Russland hadde russisk telefonsvarer, og de nå smått stressede damer skjønte ikke bæret. Men de var riktig så handlekraftige, og fikk russere i kø på konsultatet til å lytte og oversette, de ringte hit og dit og styrte og ordnet, jeg hadde også noen råd og vink, som best er å sammenligne med en som står og vinker ved siden av, når det kommer til nytteverdi. Enden var at de gav opp hele hotellet, og i stedet fikk invitasjon fra det norske selskapet Privjet (Jepp – det første man nå for tiden får treff på på Google, når man søker visum til Russland, eller sånt). De fakset for 200 kroner invitasjonen direkte til konsulatet – og det var i orden. Før jeg forlot konsulatet med visumet i hendene klokken kvart på ti, satt de også og ventet på sitt. Det er verdt å merke seg. Man kan få visum på meget kort varsel, om det skulle knipe.

Alright, jeg ble som vanlig full av piff når jeg kunne gå ut i verden igjen og ha visumet sikret. Nå blir det Russlandsreise, det er jamen bra, nå er det litt av hvert å feire, og det straks. Jeg feiret først med å spise resten av lunsjen i en park, så gikk jeg til Litteraturhuset og fikk ferdig hvilen jeg manglet fra natten, jeg har min metode der, og jeg fikk meg også en fiskesuppe og cappuccino. Og jeg fikk tilgang på internett. Flyreisen har jo rukket å bli fryktelig dyre nå, spesielt til Sydrussland dit jeg har tenkt å reise, men jeg finner nok en utvei på det. Til Russland kommer jeg uansett, og til skikkelige byer skal jeg også komme. Herlighet, det er bare en uke til.

Og i kveld og ettermiddag blir det med venner og kjente i Oslo. Så blir det nattog til Sandnes, det vil si Ganddal, og venner og kjente der i området også. Det er blitt dyrt å reise, spesielt når man har visumkostnader på toppen, men det er nå så trivelig, og det er jo litt kjekt å stå der i køen og høre historiene, og fortsatt ikke være så vant, at man ikke også er litt spent, om det går i orden. Det gjorde det denne gang, som vanlig.

Den lange veien til Russland…

Det er ikke mange land som er så vrient å reise til som Russland. De har gjort mange ting tungvint, for oss som vil dit. Men i ekte kjærlighet skal man ikke stille krav til partneren, jeg tar det som det er, og om Russland krever at jeg skal ha visum for å komme dit, så skaffer jeg meg visum og reiser dit uansett. Koste hva det vil i tid og bry og penger.

Nåvel, det hadde nok kostet mindre i alle fall i penger, om jeg bare hadde benyttet en av kurertjenestene som finnes på nettet. Da får man noen til å hente visumet for seg, for cirka 500 kroner, eller noe sånt, det varierer sikkert litt med hvor lang tid man trenger, og hvilken tjeneste man bruker. Postforsendelsen kommer i tillegg, og siden det er pass og verdisaker, er det nok kanskje tryggest å sende rekommandert. For min del ble det sånn at rekommandert med 4-5 dager hver vei, ikke egentlig ble tid nok, så jeg valgte like godt å reise selv til Oslo og ordne opp på egen hånd.

Det blir dyrt. Togbillett fra Bergen til Oslo er slett ikke billig for tiden, og jeg må ha visum på dagen, altså det dyreste alternativet til 1000 kroner. Hvis ikke måtte jeg reise en ekstra tur til Oslo fo å hente det. Jeg kommer til å bruke hele dagen i Oslo, før jeg tar en svippetur hjemom til Ganddal, Sandnes og Stavanger. Det blir med nattoget, og der fikk jeg minipris, sånn den er grei. Tilbake til Bergen blir med kystbussen mandag morgen. Den er middels dyr.

Så allerede før jeg får kjøpt flybilletten er reiseutgiftene godt i gang, slik er det, og det får være som det vil. Planen nå er til Svartehavskysten og Kaukasus, der jeg ikke har vært før. Jeg håper det går i orden, men før jeg har visumet i hånden tar jeg ingenting for gitt. Den lange veien til Russland er brolagt med byråkrati, og jeg har jo en gang opplevd å prøve å få visum, uten å klare det. Da prøvde jeg i Hviterussland, hvor konsulatet krever originalinvitasjonen for å utstede visumet. I retningslinjene for Oslo står det også at originalene kreves, men der har jeg fått dem før gjennom en utskrift fra datamaskinen. Og jeg håper det går igjen. Gjør det det, så blir det enda en Russlandsreise på meg. Om ikke, blir det Ukraina.

Men først blir det altså Oslo og Rogaland, det er jo også trivelig nok, og nå er sekken pakket med enkel niste, brød, smør og syltetøy, og russisk kaviar, det blir froksten i køen foran konsulatet. Brødrene Karamasov er med som lesestoff. Og så er det bare å begynne på reisen…

I Oslo for å feire bryllup

Tiden vil vise hvordan jeg får skrevet denne posten. Foreløpig er den skrevet på forhånd, og antageligvis vil alt ha gått bra. Jeg har fått mitt visum til Russland i går, jeg har sovet hos min gamle venn og klassekamerat, Øystein Vatland, og jeg er vel temmelig nøyaktig når dette postes på vei til bryllupsfesten til Marte og Herman. Den foregår på Borg bispegård, om jeg nå ikke har misforstått helt, og jeg tar toget bort dit sammen med Ingrid.

Og som ventet er innledningen oppfylt til minste detalj. Alt som har kunnet gå bra, har gått bra, og i tillegg har det dukket opp et par nye ting jeg ikke har tenkt på, som også har gått bra. Det viktigste var selvsagt å få ordnet med visumet, det var det spenningen var knyttet opp til i går. Jeg kom jo ganske sliten og søvnig til Oslo, jeg sover jo godt i sånne stolseter det går an å lene tilbake, men det er det ikke alle som gjør, og blant dem som ikke gjorde det natt til fredag, var det i min vogn ei som hadde en fryktelig hoste. Hun har seg selv å takke, og har bare godt av å lese denne posten om hun finner frem til den, hun har levd et usunt liv, og nå måtte alle vi som satt i samme vogn som henne, lide for det. Hun skiftet mellom å holde oss våkne og å vekke oss.

Men allright, hun er snart glemt, i Oslo var oppgaven først å komme seg bort til Drammensveien 74 der det russiske konsulatet er. Jeg hadde skrevet ut på Trafikanten på forhånd, og visste hvordan jeg skulle finne frem, det var buss 13 til Skarpsno. Der gikk jeg av, og det var allerede klokken fem på halv ni god kø utenfor av folk som ventet til åpningstiden klokken ni. Jeg tok bilde av køen, og vil poste det her når det er klart. Jeg var den siste som fikk sitteplass på muren, før køen svingte bort fra var det Leiv Eriksens gate, eller hva det var, den sidegaten der inngangen er, til Drammensveien. Der fikk jeg en god frokost. Klokken 0900 slapp alle inn, og jeg var godt optimistisk da køen ikke strakk seg ut av bygget, som jeg har hørt den pleier å gjøre. Min venninne Ingrid hadde instruert meg i å finne riktig kø, det er en kø for levering av søknad, en for avhenting, dessverre sørget jeg så godt for å unngå køen for avhenting, at jeg glemte å sørge for å stille meg i køen for levering. Så jeg stod et kvarter i køen for Non-Visa matters, og mistet et par plasser på det. Jeg må få sagt at ingen av køene beveget seg dette første kvarteret.

Og køen for levering av søknader beveget seg ikke den neste timen heller. Nei, den stod helt stille, kvart over ti var første person ennå ikke ferdig behandlet. Så noen begynte å bli bekymret om det i det hele tatt ville bli mulig å bli ferdig innen stengetid klokken 1200, for meg var jo dette helt avgjørende, men den lange behandlingstiden for den første skyldtes at hun var fra et reisebyrå, og hadde en 15-20 søknader å levere, så når hun var ferdig, gikk det nokså radig. Et par plasser før meg var det en fyr som fikk søknaden avslått, han manglet en ordentlig invitasjon, invitasjonen var ufullstendig, så jeg var smått nervøs da jeg leverte mitt, gikk det galt var det virkelig knapt med tid å få rettet det opp når flyet går mandag. Men det gikk bra med en gang, jeg trengte ikke engang levere flybillettene, invitasjonen fra waytorussia (sjekk link i annen post, eller søk på Google, de er å stole på og anbefale) holdt alene, i tillegg til den ferdig utfylte visumsøknaden. Med 1000 kroner i ekspressavgift fikk jeg visumet i løpet av 20 minutter, og er klar til å reise til Russland! Russland! Russland!

Etterpå gikk jeg opp på litteraturhuset, og fikk lest litt og stjålet meg til en høneblund også, joda, sovehjertet er det ingenting å si på, i en stol der inne i butikken duppet jeg godt av et kvarter, og var greit uthvilt. Lesingen av «Døden og Pingvinen» gikk radig og var en fornøyelse, og etterpå var det fiskesuppe og internettilgang. Fine sammenstillinger, forresten, døden og pingvinen, internett og fiskesuppe. Så gjensto noen små innkjøp, før jeg startet på neste russiske bok, «Nattely for en gyllen sky», av Anatolij Pristavkin, som i anstendighetens navn ikke holdt samme kvalitet, den skal leses raskt for å få ut av verden. Jeg hadde middag på Dolly Dimple, men der virket ikke i internett, så hele hensikten med å spise der, forsvant med det bort.

En fin og vellykket dag – ytterst vellykket, jeg fikk jo visum – og forresten glemte jeg å si at jeg fikk ordnet meg soveplass natt til mandag også, godt med venner! – ble avsluttet med å komme hjem til leiligheten til Øystein, og Kristin, som han bor med, og Ida, som er barnet. Kristin gikk tidlig og la seg, mens Øystein og jeg gikk ut og la oss ikke tidlig i det hele tatt. Vi hadde jo mye å snakke om, riktig mye, det er jo noen år siden sist, og for alle de årene siden var det jo heller ikke altfor mye, det var på begynnelsen av 1990-tallet på Sandnes vgs det virkelig var noe, med lunsj i kantinen hver dag, den ene dagen kjøpte han melk, den andre jeg, og slik gikk tre år.

På sofaen hadde jeg en god natts søvn, og våknet som jeg alltid gjør når jeg er på tur – helt uthvilt. Hele dagen frem til nå klokken ett, har gått med til å spise frokost og drikke kaffe, særlig det siste. Klokken 1513 kommer Ingrid til Oslo S fra Lillehammer, da skal jeg møte henne, og cirka klokken litt over fem går toget til Fredrikstad, eller der vi skal, 1715 tror jeg det var, og nøyaktig da vil denne teksten bli postet. Om bryllupet skriver jeg i morgen. 

 

Visum til Russland (og billetter til Moskva)

Det skjer hver gang, og har selvfølgelig skjedd igjen. Jeg passer ikke å reise til land der man må planlegge og ordne på forhånd, Russland er midt ved siden av blinken. Første gang var det min gode venninne, Ingrid, som den gang bodde i Oslo, som hjalp meg. Etter at jeg litt for sent hadde fått invitasjonen fra språkskolen jeg skulle på, sendte jeg denne til henne, og hun gikk to ganger til den russiske ambassaden og ordnet det akkurat i tide. Neste gang var det enda mer på håret, en fin historie som fortjener å bli litt utbrodert.

Ingrid skulle på ny ordne, jeg tapte en del tid på at jeg misforsto og trodde språkskolen ordnet visum direkte, at jeg ikke trengte oppsøke konsulatet. Da jeg skjønte jeg måtte det, var det allerede nokså hektisk, og enda mer hektisk ble det, da det ved første forsøk ikke gikk, fordi jeg ennå ikke hadde utreisebilletten. Det skyldtes enkelt og greit at jeg ikke hadde utreisebillett, jeg hadde tenkt å planlegge det litt underveis, se litt hva som skjedde. Sånt går ikke i Russland. Så jeg måtte kjøpe flybilletter, og de måtte jeg kjøpe fysisk og samme dag, det var ikke mer enn tiden å veien å sende billettene til Oslo, gå på konsulatet og bestille visum, hente det, og sende det tilbake sammen med billettene og alt i hop. Så sendte jeg det altså tirsdagen, når flyet mitt skulle gå lørdagen (eller om det var søndagen eller tidlig mandagen). For sikkerhets skyld var Ingrid også ute på seiltur, og kom hjem onsdag kveld, og for virkelig å gjøre det spennende, hadde ikke forsendelsen kommet frem, da hun kom hjem. Jeg hadde også i kjent stil ikke skrevet ordentlig adressat, jeg hadde skrevet Ingrid Nilsen, eller toppen Ingrid W. Nilsen, når det var Ingrid Weme som var navnet som stod på postkassen. Og leiligheten var vel registrert på hennes kjære mann, Pål, og jeg var slett ikke sikker på om jeg i farten hadde skrevet ned avsenderadressen, det hastet jo slik å få den av gårde.

Så torsdagen var en spennende dag. Om et par dager gikk flyet mitt til Moskva, og billetter og pass var på avveie, og om det ble funnet, gjaldt å få visum for å kunne benytte seg av dem. Og visumkontoret har åpent 0900 til 1200 hver dag, de stenger bom på tiden, og bryr seg nullnix om noen blir stående igjen uten visum, deres problem. Og køene er så lange, at det er slett ikke sikkert du slipper inn, selv om du møter til åpningstiden. Det hastet altså virkelig. Og jeg ringte postkontoret, de hadde ikke kjørt ut dagens sending, men de fant pakken jeg hadde sendt, den lå klar til å deles ut sånn i 13-1400 tiden, altså etter ambassaden var stengt. Det nyttet ikke, så Ingrid måtte hente pakken på posten selv (all takk til henne som gjorde det!), og med mobiltelefon og bil gjennom Oslos gater, på jakt etter rette postkontor, holdt hun kontakten med meg, som ikke hadde annet å bidra med, enn å sitte i solen hjemme og holde roen så godt det lot seg gjøre.

Det var en gledens melding når pakken var hentet og alt var på plass, det så meget lovende. Så kom neste melding – verdens lengste kø. Og neste melding – køen har ennå ikke beveget seg. Og neste – køen har kanskje beveget seg litt, men ikke sånn at man legger merke til det. Til slutt måtte vi ringe, det var klart, at i den køen var det ikke sikkert hun ville slippe inn i tide, og fikk hun ikke visumet denne torsdagen, ville hun ikke rekke å sende den til meg, så jeg fikk den før flyet gikk. Men så tok vi en sjefsavgjørelse på hver vår kant, hun at hun bare måtte forbi denne køen, jeg at jeg bare måtte betale hva det kostet for å få visumet straks med en gang. Den kombinasjonen ordnet alt innen et kvarter, jeg skjønner ennå ikke hvordan hun fikk seg forbi køen, jeg betalte 1000 kroner for øyeblikkelig visum. Hun sendte det i posten, og neste dag fikk jeg det. Og på flyet til Mosvka satt jeg som den selvfølgeligste ting av verden. Jeg hadde fire fine uker der, og en eventyruke på reise nedover Volga. Nei, det var saker, det var ferien sin.

Etter en sånn erfaring skulle man trodd det ikke kunne bli verre, det kunne det altså. I fjor gikk det så galt at jeg rett og slett ikke greide å skaffe meg visumet. Jeg tenkte jeg skulle ordne alt sammen mens jeg var i Hviterussland, og jeg kom så langt som at jeg fikk skaffet meg en invitasjon, og tilbrakte vel noe sånt som et døgn ved den russiske ambassaden, sammenlagt, før det kom for en dag at søknaden ble avslått, fordi jeg ikke hadde originalinvitasjonen. Det var ikke så lett for meg å ha den, for jeg hadde vel egentlig ikke noe særlig med postadresse de kunne sende den til. Da var jeg regelrett ergerlig, og husker jeg gikk i regnet i Minsks gater, i regnet i Minsk, og uten visum, det var stusselige greier. Men denne historien fikk en god utgang, jeg reiste i stedet til Kiev, og der var det jo veldig fint, jeg har vært der to ganger siden.

Og jeg skal dit sikkert igjen nå i sommer. Men så langt er ikke sommerferien planlagt ennå. Det jeg imidlertid har fått på plass, er invitasjon til Russland, og billetter til Moskva. Jeg var fordømt for sen til å få forretningsvisum, jeg var jo innstilt på å være der bekymringsløst uke etter uke, men behandlingstiden for invitasjon til forretningsvisum er minst 18 dager, minst, hvis man ikke virkelig blar opp, og i tillegg kommer behandlingen av selve visumsøknaden, og selvfølgelig all postgangen. Jeg ville med andre ord ikke få visumet i tide til å kunne benytte meg av det.

Så derfor ble det turistvisum, en måned. Jeg tenkte jeg kunne hente det ved konsultatet i Kiev, men det konsulatet innvilger ikke turistvisum for mer enn 14 dager. Så da blir det i Oslo. Og det passer jo fint, da kan jeg gå i bryllupet til Marte og Hernan, og flybillett til Moskva kostet under 1000 kroner min reisedag.

Dermed er følgende reiseplan i boks. Jeg reiser hjem til Stavanger, nei, jeg mener selvfølgelig Sandnes, eller Ganddal, selvfølgelig, mener jeg, hva er dette for slags rot? Jeg reiser til Ganddal neste helg, videre til Oslo torsdagen etter, ordner visum, går i bryllup, og reiser til Moskva mandag 30. juni. Hva i all verden skal jeg gjøre i Moskva? Se det er neste punkt i planleggingen, jeg har visuminvitasjon frem til 29. juli, så det er nok av tid å fylle. Og hovedplanen er fortsatt å komme meg på den transsibirske jernbanen, målet er Vladivostok, den reisen tar en uke en vei. Og den går tirsdager og fredager, så vidt jeg tror. Vi får se, vi får se. I Russland er det for meg veldig vanskelig å mislykkes, der blomstrer jeg opp og føler jeg blir helt ekte.

Nåvel, denne gleden er ikke å ta på forskudd. Så lenge visumet ikke er i hende, er jeg slett ikke sikker. Men nå er altså invitasjonen mottatt (for interesserte, jeg bestile den fra www.waytorussia.com, de er til å stole på, og opplyste elskverdig om problemene med visumsøknaden min, om jeg skulle hente den i Kiev) og billettene bestilt. Det er da noe.

 

Avslutning på skolen og med stand up

Det er hektisk om dagen, så hektisk at jeg knapt har tid til å ordne det viktigste, som er visum til Russland. Jeg har nå kommet dithen at jeg har fått en invitasjon, men derfra til visum, det er slett ingen selvfølge, og slett ikke opplagt hvordan å gjøre det. Men foreløpig må det bero, det er også andre ting presserende.

For eksempel var det avslutning med avgangselevene ved Bjørgvin videregående skole i går. Vi har tradisjon for å gjøre det på Neptun hotell, og vi gjør det litt høytidelig med å kle oss opp og spise en bedre middag og holde litt avslutningstaler, høytidsstemte og ikke fullt så høytidsstemte. De pleier å bli godt besøk av både lærere og elever, og det er bra, for det er en fin tradisjon.

Jeg kunne ikke bli så lenge, for i dag skulle jeg være sensor i muntlig eksamen. Det passet meget dårlig med tanke på dette visumet jeg holder på å skaffe meg, der en dag fra eller til fort kan spille en rolle, men sensoroppdrag går selvsagt foran alt, så sånn gikk dagen i dag. Jeg var ikke hjemme før i tretiden.

Og da måtte jeg flikke ferdig stand up showet jeg skal ha i kveld, eller innslaget. Jeg kommer til å kjøre en variant av det jeg gjorde i Stavanger, det er jo fortsatt ingen i Bergen som har sett det, og jeg trenge jo rett og slett trening i å gjøre ting flere ganger. Dessuten har jeg ikke i det hele tatt hatt tid til å lage noe nytt. Det er på Ricks klokken 2100, og jeg er en av 6 komikere, alle fra Bergen, tror jeg.

I morgen blir heller ingen hvile, for da er sensorretting av sentralgitt eksamen, karaktersetting og ytterligere arbeid med visumet, men så, men så, men så…