Religion og klima

Det er jo fristende å dra noen sammenligninger, selv om jeg ikke vil plassere meg i gruppe med dem som mener global oppvarming er et problem. Jeg vil bare diskutere hva som kan være løsningen på problemet, og hva jeg tror i alle fall ikke kan være noen løsning.

Jeg tror at slik vi nå oppfører oss, så vil det lede til den samme temperaturøkningen vi uansett ville fått, men vi vil få mange forbannede og frustrerte og fortvilte folk på kjøpet. Forbannet fordi de føler seg urettferdig behandlet, frustrerte fordi de ikke klarer å gjøre noe med egen situasjon og med utviklingen, og fortvilte fordi de rett og slett vil ende opp i en fortvilet situasjon. Status så langt, er at forskjellen mellom rik og fattig øker, og at utslippsmengden går opp, ikke ned.

Sånn var det ikke det skulle være. Verst går det ut over nedre middelklasse, som rammes hardt av at alt effektiviseres, sånn at de om de får beholde jobben, må arbeide mer for samme lønn. I Norge er de også rammet av spesielle avgiftsystem, som bombenger og grønne sertfikat. Det er fordelt flatt over alle som bruker strøm, eller kjører bil gjennom en bomring, men det merkes kun hos de som har litt lite fra før. Det er også denne gruppen som har lavest utdanning, så de vil være veldig mottagelige for argument som at global oppvarming er en bløff, og at de økonomiske problemene skyldes innvandring. Når de i tillegg blir moralsk fordømt av en bedrevitende elite, er det klart veien blir farlig kort til de politiske ytterkantene.

Dette innlegget skulle ikke handle om politikk, men om religion. Vi lever i den mest sekulære tidsalder verden har sett, og ingen er mer sekulære enn oss, i det nordvestlige Europa. Ingen steder er det så håpløst å komme med et argument, om at noe står i en religiøs bok, og derfor er det noe vi må gjøre. Det gjelder uansett spørsmål, uansett tro. Selv religiøse mennesker vet bedre enn å argumentere ut i fra sitt religiøse ståsted. Skal de vinne frem, må de bruke rasjonelle argumenter, og eventuelt appellere til en allmenngyldig – ikke religiøs – moral.

Likevel er det trekk i samfunnet vårt som til forveksling ligner sånn som trossamfunnene har fungeter opp gjennom tidene. Jeg kjenner best kristendommen, og aller best tidlig kristendom, siden det nå en gang er hovedfaget mitt. Slående i den tidlige kristendommen, som i flere religioner, i ulike kulturer og til ulike tider, er forstillingen om at verden skal gå under, og at det er vår skyld. Det gamle testamentet er fullt av slike spådommer, som alle blir oppfylt. Jødene blir straffet, fordi de synder, og de fortjener bare straffen sin, når de ikke kan leve etter reglene religionen krever.

I den tidlige kristendommen var forestillingen om verdens undergang mer konkret. Det var ikke bare et samfunn, og et folk, det var hele verden, dommedag. Tidsperspektivet er også interessant. Undergangen skulle komme om kort tid, én til halvannen generasjon ned i tid, og det var så sterkt, at det var ikke verdt å gjøre så mye annet, enn å forberede seg på denne undergangen. Mennesket kunne ikke redde verden ved å la være å synde på denne tiden, og i denne troen, men de kunne redde seg selv og sine nærmeste med å følge Herrens bud, og å spre budskapet.

Det var ikke noe rasjonelt, ikke dypest sett, siden begrunnelsen lå i profetier og religiøse skrifter. Men når nå en gang troen var som den var, så var det veldig rasjonelt å følge den. Alternativet var frelse eller fortapelse. Da er det uhyre viktig å velge frelsen. Og det er ikke nok at bare du gjør det, du må få alle andre til å gjøre det også. De som lever annerledes, om det så er at de bare tolker de religiøse tekstene på en annen måte, de svekker disiplinen, og kan føre til at hele samfunnet forledes utfor stupet.

I disse gamle, religiøse samfunnene var fordømmelsen av de som falt utenom svært, svært hard, og det var de i godt og vel tusen år oppover historien. Var du en frafallen, var du en trussel, og måtte elimineres. Det skjedde gjerne under grusom tortur, sånn at du selv skulle lære, og sånn at andre ikke skulle komme på samme ideer som deg. Mest kjent er nok den spanske inkvisisjonen, men eksemplene er legio. Og ikke bare i kristendommen, om man skulle tro det.

Global oppvarming er en vitenskaplig teori.  Kristendommens dommedag er en religiøs tro. Utenom det, er det noen forbløffende likheter. Også innen diskusjonen om global oppvarming er det mange som snakker om verdens undergang. Også der er det vår skyld, menneskets skyld, deg og meg, og vi må endre våre handlinger, for å redde  verden. Videre er tidsperspektivet det samme, verden er i ferd med å gå under nå, sannsynligvis er det allerede for sent, og det er ikke sikkert neste generasjon vil vokse opp, og leve vanlige liv. Jeg er ikke så sikker på om forskjellen er så enorm, om du gjør det av religiøs, eller vitenskaplig overbevisning. Uansett er det et budskap som du ikke forstår så mye av, men som du velger å tro på, fordi du stoler på dem som kommer med det. Prestene den gang, forskerne nå.

Her er det viktig å presisere at jeg også står på forskningens side. Poenget er at klimaforskningen er uhyre komplisert, det er svært, svært mange faktorer som spiller inn, og det er selv for mennesker som vier hele sitt liv til dette, ikke mulig å ha den hele oversikten. Og selv om man må regne med at forskerne forstår sin egen forskning, er det ikke å vente at de som lener seg til denne forskningen og frykter verdens undergang, at de har forstått så godt hvorfor teorien er som den er. Min teori, min hypotese, er at oppslutningen om dagens forskning, har mange fellestrekk med oppslutningen om datidens religion, og religiøse teorier. Det er de samme mekanismene som virker.

Jeg vet ikke om jeg har rett. Det er en teori, og en hypotese, og som alle teorier, kan den angripes og kritiseres. Teorien min understøttes av hvordan datidens religiøse og nåtidens vitenskaps-troende angriper problemet. Man skal ofre noe, og det skal gjøre vondt. Uttallige religioner har ofret kuer og geiter og annet kjøtt, det mest verdifulle samfunnet hadde. Nå er kjøtt industrivare, og en okse fra eller til ville ikke utgjort noen forskjell i det hele tatt, ingen merker det gigantiske matsvinnet vi står for, det er blitt en del av tingenes orden. Men om vi, personlig, slutter å spise kjøtt. Så vil jo det være et offer.

Likeledes er det et offer å slutte å reise. Slutte å bruke unødig luksus. Slutte å gjøre det som er gøy. Vie sitt liv til saken, for hvis verden går under, så vil man jo ikke kunne gjøre det som er gøy, uansett. Er det ikke det kirken og kristendommen er blitt kritisert for opp gjennom århundrende, da, å nekte folk å gjennomføre livets gleder? Ofte i en påfallende dobbeltmoral, der de selv forsyner seg rikelig, i alt hva de synes andre må unngå? Det finnes og fantes også oppriktig troende, også i kristentroen og den nye klimatroen, som virkelig forsøker å unngå alt det syndige, og kvitterer med dårlig samvittighet og botsgang, når de ikke klarer å holde seg. Begrunnelsen for at de gjør som de gjør, er forskjellig, men de menneskelige mekanismene som virker, er de samme.

Jeg vet ikke om jeg har rett i dette her. Men om jeg har rett i hva jeg tror om global oppvarming, så vil det ikke hjelpe noen ting om vi gjør oss selv vondt. Noen mennesker kan finne en merkelig glede i sin egen lidelse, de kan få det bedre av å klare å forsake noe de egentlig har lyst på. Kanskje er det noe i å ofre seg for fellesskapet, som ligger bak? Ikke vet jeg. Men global oppvarming er vitenskaplig basert. Den menneskeskapte delen av temperaturøkningen skyldes utslipp av klimagasser. Skal vi redusere den menneskelige påvirkningen, må de menneskelige utslippene gå ned. Og det må være noe som monner, ikke noe som gjør vondt.

Vi i sekulære Norge er landet med pietismen og den aller mest møysomme protestantismen. Kanskje er vi derfor også mottagelige  for klimapietismen? Ingen andre land er i all fall i nærheten av å gjøre så drastiske tiltak som vi gjør, så dyrt, og så vondt, og med så liten virkning. Men å påpeke dette skal du være ytterst forsiktig med. Du vil bli angrepet av menigheten for dine kjetterske tanker. Og det er jo også forståelig, for om du virkelig tror at det er dette som skal til for å redde verden, så er det uhyre viktig at alle slutter opp om det, og ingen svekker disiplinen.

For de gamle religiøse som fastet og led og unngikk jordelivets gleder, regner de fleste i dag med at det ikke hjalp noen verdens ting, på noe som helst. Om det også er slik med ofrene på klimaets alter, kan det jo hende at det er en ide å slutte med dem. For i den grad den globale oppvarming og alt som følger med den, er en reell trussel, så er det også nødvendig med reelle løsninger. Ikke bare løsninger som gjør vondt, og føles som et skikkelig, skikkelig stort offer.

Da Richard Feynman og Knut Hamsun ble erklært gale

Den amerikanske fysikeren Richard Feynman er mer kjent for sin personlighet enn for sine resultater i fysikk. Han gjør seg gjeldende i den avanserte partikkelfysikken som ble utviklet etter andre verdenskrig. Jeg har et årsstudium i fysikk fra universitetet i Bergen, men kom aldri så langt at vi fikk begynne på Feynmans kvanteelektrodynamikk. Det er en modell for hvordan elektroner, positroner og fotoner vil reagere på hverandre i kollisjoner. Han hadde et briljant hode, som kunne se for seg hvor hen de ulike partiklene ville gå, men det var andre som måtte beskrive bevegelsene matematisk. Med disse delte Feynman nobelprisen i fysikk i 1965. Modellene Feynman bidro med kalles i dag Feynman-diagrammer, og gir et nydelig, forenklet bilde av de kompliserte vekselvirkningene de beskriver. Feynman er også kjent for hans rolle i etterforskningskommisjonen etter Challengerulykken. Det var han som direkte på TV demonstrerte hvordan en plastdel i raketten stivnet i kulde, slik at den ikke hadde de elastiske egenskapene som krevdes for å oppfylle sin funksjon. Det var også Feynman som insisterte på å få dette inn i etterforskningsrapporten, det som var årsaken til ulykken. I sitt hjemland, USA, er Feynman også kjent fra flere bøker og TV-programmer, om fysikk og de andre eventyrene han var med på i sitt liv. Et sitat så kjent at det kanskje er usant er at det ble sagt om ham at han var klodens mest intelligente mann, hvorpå hans mor skal ha sagt noe sånt som: «Gud hjelpe og bevare oss».

Richard Feynman var ung student på 1930-tallets USA. Han fikk sin doktorgrad i fysikk ved berømte Princeton university i 1942, midt mens krigen raste i Europa. Feynman var jøde av fødsel, og hadde selvfølgelig fått med seg nazistenes ugjerninger mot jødene i Europa. Kanskje var dette noe av årsaken til at han takket ja til å være med på et strengt hemmelig prosjekt i Los Alamos, New Mexico. Feynman var leder av den menneskelige computergruppen, gruppen som foretok alle de kompliserte utregningene som måtte til for å konstruere og beregne virkningen av atombomben. Blomstrende kreativitet både hos Feynman og gruppen hans gjorde at de stadig fant måter å gjøre beregningene raskere på, slik at de fikk atombomben ferdig i tide til å avslutte krigen. Det hører med til historien at Feynman på denne tiden hadde en dødssyk kone, at hun døde i denne perioden, og at Feynman på grunn av dette og på grunn av bomben var dypt deprimert og dypt pessimistisk med tanke på verdens fremtidsutsikter. Når bomben finnes, hva er da vitsen med noe?

I den artige selvbiografien Surley you are joking, Mr. Feynman, forteller han om hvordan han som ung ble innkalt til å avtjene verneplikten i den amerikanske hæren. Før han eventuelt skulle inn i tjeneste måtte han bli erklært tjenestedyktig, og deriblant hørte det med en vurdering av hans sinnstilstand. Den vurderingen skulle bli gitt av en gruppe psykiatere etter et lite dybdeintervju. Feynman hadde gjennom hele livet dyp forakt for selvutnevnte autoriteter, og for alle vitenskaper som ikke var fysikk eller andre naturvitenskaper der det gikk an å veie og måle resultatene. Det var bare dette som var egentlig vitenskap, alt annet var kvasivitenskap og synsing. De selvhøytidelige psykiaterne som hadde skrevet og lest bøker om den menneskelige hjerne, men ikke hadde en eneste teori eller hypotese det var mulig å teste gjennom et skikkelig eksperiment, disse folkene greide ikke Feynman å ta alvorlig så mye som et øyeblikk.

Det er morsomt å lese hvordan psykiaterne spør Feynman om han har det bra i livet, og Feynman svarer «67», hvorpå psykiaterne blir temmelig forundret. – Alright, 72, sier så Feynman, og på spørsmål om hvorfor han skifter tall, svarer Feynman at «det er jo det samme for dere hva jeg sier». Han får også spørsmål om han hører stemmer, eller om han snakker med døde, og han svarer på det at han av og til snakker med sin døde kone. Fysikeren og skeptikeren Feynman tror selvfølgelig ikke et øyeblikk at levende mennesker er i stand til å snakke med døde, men han gjør det allikevel fordi han savner henne så fælt. Samtalen med Feynman tar mye lenger tid enn tilsvarende med de andre unge mennene på sesjon.

Enden på denne historien er at Feynman på grunn av sin sinnstilstand blir erklært tjenesteudyktig i den amerikanske hæren. Folkelig sagt blir han erklært gal. Feynman ler til å begynne med av episoden, men så kan han ikke leve med det, og skriver et brev til myndighetene, hvor han ber dem omgjøre beslutningen. Han er slett ikke sprø, han har tvert i mot en hjerne som fungerer bedre enn hos de fleste, og han vil gjerne slippe militærtjenesen av en mer skikkelig gunn enn denne som er så åpenbart usann. Jeg mener at det var fordi han skulle tiltre stillingen som professor ved universitetet i Cornell, men jeg har ikke boken hans her, og er ikke sikker på om jeg husker rett.

En annen person som ble erklært gal uten å være det er vår egen Knut Hamsun. Jeg er ikke sikker på hvor selvbiografisk hans Paa gjengrodde stier er, men boken inneholder i alle fall en aldeles nydelig beretning om hvordan Hamsun møter sine psykiatere som skal vurdere sinnstilstanden hans. Også Hamsun har dyp forakt for både psykiaterne og vitenskapen deres, men han har litt andre grunner til det enn de vi finner hos Feynman. Hamsun mener ikke at psykiatrien er en kvasivitenskap fordi de ikke leverer etterprøvbare eksperimenter. Hans mening er at hele prosjektet med vitenskaplig psykiatri er helt idiotisk.

Knut Hamsun mente at den menneskelige hjerne og de beslutninger den kommer med er langt mer komplisert enn at den lar seg redusere til tall og teorier. I mange av sine bøker har han nettopp dyrket det irrasjonelle, at mennesket rett som det er gjør valg stikk i strid med hva man skulle vente av det, enn si det skulle vente av seg selv. Det står så sterkt hos Hamsun, at man nesten kan påstå at mennesket bedre lar seg forklare med det irrasjonale, enn det rasjonale. Og om det ikke var så, var det i alle fall de irrasjonale sidene som var de interessante å utforske. Ingen var bedre i stand til å gjøre det enn kunstneren. Hamsuns store forbilde var russeren Fjodor Dostojevskij, som i følge Hamsun var i langt bedre stand til å levere riktige beskrivelser av den menneskelige psykologi enn noen utdannet psykolog eller psykiater. Som en riktig selvbevisst kunstner visste Hamsun enn få mennesker i verden kom nærmere å kopiere Dostojevskij enn ham selv, og han mente man ville lære mye mer om den menneskelige psyke ved å lese bøkene hans, enn å lese bøkene til alle disse psykiaterne.

Så hvordan i all verden kunne det ha seg at det var psykiaterne som skulle vurdere ham? Var det ikke nettopp ham som var den norske forfatteren som hadde satt psykologien høyest, og mestret den best? Det lyser forakt av svarene Hamsun lar jeg-personen gi psykiaterne i Paa gjengrodde stier. Min favoritt er svaret på spørsmålet: Hvorfor skal man ikke være sin kone utro? – Fordi hun kan gjøre gjengjeld.

Hva er det egentlig som gjør at noen mennesker kan definere andre som gale? Jeg skjønner veldig godt intelligente personer som svarer som man spør på fordummende spørsmål. Ikke tale om jeg ville gått med på at noen psykiater ville hatt bedre forutsetninger enn jeg til å uttale seg om moralske spørsmål utroskap, slik at han liksom skulle vurdere om mitt svar er riktig. Aldri i verden om jeg hadde svart noe i nærheten av skikkelig på personlige spørsmål i en samtale som dette. Jeg skjønner veldig godt forakten Hamsun og Feynman må ha følt. Jeg ville følt den samme, bare ikke så godt begrunnet som dem.

I Norge er det fremdeles slik at psykiatere vuderer en persons utilregnlighet i straffesaker. Jeg tror selvfølgelig ikke de bruker samme metoder som på 1940-tallet, psykiatrien og hjerneforskningen har kommet langt siden den gang. Det er likevel så uhyre kompliserte forhold som blir vurdert, og så uhyre alvorlige konklusjoner som blir gitt at min litterære skepsis ennå sitter godt i. Jeg mener at i spørsmålet om utilregnelighet, skulle man la den aller minste tvil komme den undersøkte til gode. Den skal bare erklæres mentalt syk, som det er komplett umulig å overbevise noen som helst normalt utstyrt mann eller kvinne om at er frisk. Det er en verre dom å bli dømt til sinnssykdom enn å bli dømt til fengsel, og dommen om utilregnelighet blir ikke gitt for å straffe. Den blir gitt for å frita for straffeansvar. Jeg mener dette i norsk straffelov ikke henger helt godt i hop.  Det er for lett å bli regnet som utilregnelig, med eller mot sin vilje, grensene for å være normal skulle holdes så vide som bare mulig. Så unngår man også morsomme tabber som at begavede menn som Feynman og Hamsun blir erklært gale av de ubegavede mennene som vurderte dem.