Betraktninger om VM i fotball

I dag så jeg kampen mellom Argentina og Sveits, på Patrick pub i Ukraina. Det var etter en dag min kone Olia hadde fått det for seg at vi skulle handle om formiddagen. Jeg protesterte mildt, men det gjorde bare tingene verre. Vi skulle handle, og det rikelig. Klokken ble dermed altfor mye før jeg kom meg ut på rusleturen og treningsrunden. Med det måtte jeg virkelig stresse for å rekke kampen, jeg småløp til metroen i Hydropark, jeg som alltid pleier å spasere hjem. Det er to stans til Arsenalnaja, som også er den dypeste av alle metrostasjoner i Kiev. Likevel steg jeg oppover rulletrappene, så fort jeg kunne, og brukte den flate strekningen fra Arsenalnaja til Patrick pub, til å gå fort, og samtidig hvile etter anstrengelsene i rulletrappen. Jeg kom noen minutter før kampstart, og satte i gang med å tvitre, på konto eisalen. Jeg var ivrig.

Nå vet alle hvordan det gikk. Argentina vant 1 – 0 etter ekstraomganger. Scoringen kom i det 117’de minutt. Selv dagen etter, syntes jeg det var ulidelig spennende å se slutten av kampen i opptak. Skulle ikke Argentina lage mål allikevel? Det var ingenting som tilsa Arentinsk scoring, minuttene før den kom. Den var et resultat av litt Messi-magi, ut av ingenting. Selv med bare minutter igjen av kampen presset Sveits skikkelig for utligning. De kom komisk nære, med en heading rett i stangen, og så tilbake i føttene til spilleren som hadde headet, og nå ramlet og ikke kunne kontrollere noe. Ballen gikk utenfor. Sveitserne holdt seg til hodet. Kampen var snart slutt, Argentina jublet ellevilt av glede, sveitserne fortvilte.

Argentina og Italia er hjertelagene mine. Jeg begynte å interessere meg for fotball svært tidlig. 6 år gammel skulle jeg se finalen i Europamesterskapet på et svarthvitt-TV jeg hadde på rommet. Jeg sovnet selvfølgelig, og støyen fra Bigbang, de karakteristiske svarte og hvite berusende flekkene, og suset, fylte skjermen. Den gang var Argentina verdensmester. Mine søskenbarn hadde VM på video, og jeg så det stadig vekk. Det var magisk, de blå og hvite draktene, jubelen, toaletteullene, og Mario Kempes. Den beste, uten tvil. Og de hadde et vidunderbarn som het Diego Maradona, og ennå ikke fikk spille. Det svimlet for en seksåring på Ganddal.

To år senere var det VM i Spania. Jeg var åtte år, og hadde kjøpt en fotballbok til den svimlende prisen av 40 kroner, der alle troppene stod, og alle kampene i VM-historien. Jeg pugget. Åtte år gammel kunne jeg det meste, og det sitter ennå. For VM i Spania tippet jeg Italia ville vinne, Argentina kunne ikke vinne på ny, siden søramerikanere aldri vinner på Europeisk jord. Det måtte bli Italia, for de hadde Paolo Rossi og Dino Zoff. Min far holdt med Brasil, som de fleste andre. At jeg hadde tippet Italia, gjorde at jeg holdt med dem, og det at alle var så i mot dem, gjorde min støtte mer innbitt. Det har blitt sittende i. Argentina og Italia er mine lag. Argentina er magisk, de har fremdeles det litt eksotiske over seg, vi ser dem jo bare i VM, mens Italia har jeg fulgt veldig tett, vært der flere ganger, og også lært språket. Da Italia vant i 2006, var jeg i Firenze og så på, og deltok i feiringen.

Nå skal det sies at etter jeg ble voksen så er ikke interessen så glødende som den var i barndommen og ungdommen. Jeg liker ikke alle forandringene som har vært i fotball, jeg liker ikke pengebruken, og enda mindre hvor pengene kommer fra. Det er ikke så gøy lenger. Det skjedde mye urimelig tidligere også, juks og fanteri, kanskje er det det at nå får jeg mer med meg. Uruguay går videre etter at Suarez har bitt Chiellini. Scoringen kommer like etterpå, mens Italia er i psykologisk ubalanse. Suarez får straffen sin etterpå. Mens Italia, som ble rammet av forbrytelsen, ikke tjener noen ting på straffen. Mellom Russland og Algerie var det enda verre. Der får Russlands keeper et laserlys i øyet, like før han gjør en tabbe, og Algerie scorer. Det har direkte innflytelse på resultatet, og at Russland ryker ut, mens Algerie går videre.

Det er kjekkete med sjakk. Når partiet først er i gang, vinner den beste. Det er så godt som aldri kontroversielle dommeravgjørelser som bestemmer resultatet. Sånn sett er sjakk bedre for sinnsbalansen. Jeg ble opprørt da Brasil fikk et billig straffe mot Kroatia, og vant med det. Østeuropeiske lag får aldri noe gratis i slike turneringer. Brasil får det alltid, og særlig på hjemmebane. En studie fra Wall Street journal (eller en annen seriøs, amerikansk avis, kanskje det var Washington post, jeg husker ikke helt) viser at det er Brasil som har ligget nede mest, og simulert skade i dette VM. De har også filmet, fryktelig, og de har sendt albuer i hodet på folk. De gjør alt Italia blir beskyldt for å gjøre. Men de beholder sitt rykte om «sambafotball», etter hva de gjorde i 1982, og årene før. Strengt tatt er det nok bare mellom 1950 og 1970, og i 1982, begrepet kan forsvares. Etter 1982 har Brasil vært defensive og kjedelige. I 1974 var de noen råtasser. Jeg synes også det er påtagende at Brasil er det eneste laget som har blitt verdensmestre etter en 0-0-kamp (mot Italia, i USA, 1994).

Nå er det klar for kvarfinalene i årets VM. Etter overraskelsene i gruppespillet, der storheter som Italia og Spania ble slått ut (sammen med England, som neppe kan kalles en storhet), var det forutsigbart hva som skjedde i åttendelsfinalen. Marginene var små, men i alle åtte kampene vippet marginene i favør av favorittene. Lag som vant hjertene, ikke kampene, sånn som Chile og Mexcio, USA, til dels Nigeria og Algerie, tross laserlyset mot Russland, som kanskje ikke laget til Algerie må ta skylden for. Alle disse fem lagene spilte morsom, underholdende og angrepsvillig fotbalø. De holdt stort tempo, og press mot ballfører og alle hans pasningsalternativ, overalt på banen. De hadde hver sin gigant i kne, om man da kan kalle Belgia en gigant. Men gigantene vant til slutt.

Slik er det også det pleier å være. Hver av de fem nasjonene, med unntak av Nigeria og kanskje Mexico, tok også plassen fra et antatt sterkere lag i innledningen. Jeg tror det har sin gode forklaring, og det har vært enda mer synlig i dette mesterskapet, enn alle tidligere. Presset har blitt helt enormt. At de store lagene skal prestere er et folkekrav. Forskjellen mellom suksess og fiasko er himmelstormende. Det er ikke mulig å si at fotball bare er et spill, det er mye, mye, mye mer enn det. Brasil står stille når landet spiller. Det er ingen andre begivenheter i landet som vekker så sterke følelser, ikke i nærheten. Ansiktsuttrykket til Marcello da han laget selvmål i første kamp, forteller det meste. Det er en sjel som forlater kroppen sin, følelsene forsvinner ut av ham.

I innledningen har alle de store nasjonene alt å tape. De spiller nervøst, lettelsen er enorm går det bra, selvpiskingen tilsvarende om det ikke gjør det. Det var tydelige gnisninger i Brasils tropp, da det ikke gikk som det skulle mot Kroatia. Det var ampert. Også Italia ble svært stresset, da Costa Rica tok ledelsen, og det plutselig ble klart det ikke var sikkert dette ville gå veien. For de små nasjonene er det motsatt. De har alt å vinne. Gleden er enorm når de gjør det, det er ren fest rundt lagene, mens man også er sånn noenlunde fornøyd, og ser videre, om man ikke gjør det. Chile spilte uten press mot Spania, og vant 2-0. Alle de små nasjonene har simpelthen gjort jobben, gjort det de skulle. De store nasjonene har underprestert. Det gjelder også de som gikk videre, slik som Brasil og Argentina.

Videre i mesterskapet, så snur det litt. De små nasjonene får litt høydeskrekk. De er ikke vant med å være der, de vet det er lenge til de kan være der igjen. Det er nå, eller aldri. Oppmerksomheten blir også mye større enn de er vant med. Plutselig forventer man at de gjør det bra, og også den nøytrale tilskuer får med seg at det er et bra lag på gang. For de store nasjonene, minsker presset litt. Det er ikke den store katastrofen å bli utslått et stykke uti sluttspillet, som det er å bli det i innledningen. Det er verken helt suksess eller fiasko, det er noe midt i mellom, ikke så galt.

Chile hoødt Brasil helt inn til døren, helt til straffekonkurransen. De hadde til og med en ball i tverrliggeren, like før slutt. Men så var det bom stopp. Plutselig ble man klar over hva man var i ferd med å gjøre, slå ut selveste Brasil, på deres egen hjemmebane. Og selv om Brasilianerne var nervevrak, og bommet på to straffer, var chilenerne enda verre, og bommet på tre. Halvparten av straffene ble bom. Det er de dårligste straffene i VM-historien.

Det er også noe annet som gjør at de store nasjonene går videre når det går seg til. De små spiller med hjertet. Det er morsomt å se på, og det vinner publikum, men det brenner kruttet. For å vinne hele VM, må man ha krefter igjen. Alle de store fotballnasjonene som nå er igjen, har avgjort kampene i sluttminuttene, i ekstraomganger, eller straffekonkurranse. I Nederland-Mexico var det veldig tydelig. Mexico dominerte, laget mål, før Nederland kom tilbake og snudde kampen de siste ti minuttene. Også Frankrike og Tyskland ble tildels utspilt av sine antatt svakere motstandere, før de kom tilbake, og dominerte mot slutten. Argentina har gått på sparebluss hele turneringen. De har gjort akkurat nok til å vinne. Uten å imponere.

Mine tips for kvarfinalene skulle dermed være klart. Jeg har ikke sett noen av kampene til Columbia ennå, men har fått med meg at de har imponert. Nå er det imidlertid slutt. Columbia har ikke møtt overvettes motstand. De var i den letteste gruppen, og møtte Uruguay uten Suarez. Tannløst, er et ordspill, som passer godt her. Mot Brasil møter de en storhet, og da vil de også møte presset. Nå vil hele verden plutselig følge med på dem, og forvente noe av dem. For Brasil, som nettopp har erfart at også Fru Fortuna er med dem, de kan få følelsen av at det er skjebnebestemt de skal vinne, de kan få det lettere mot Columbia. Det er første kampen de spiller, der presset har vært litt mer likelig fordelt. Mot Chile ville det være sensasjon om Chile vant. Nå er det mange som snakker nøkternt om Columbias sjanser. Chile er dessuten et bedre lag enn Columbia, vil jeg si.

Costa Rica har også flydd høyt så langt. De kom i den tøffeste gruppen, vant den, og slo deretter ut Hellas. De har imponert, særlig når man tar i betraktning nivået på klubbene spillerne i troppen spille for. Men nå møter de Nederland, som er forberedt på dem. Nederland vil ikke bli nervøse og forknytt, tenke «hva om dette ikke går», som Italia gjorde det, i innledningen. Nederland har også hatt en tøff vei. Men de har ikke brent mer krefter enn de må. Nederland sender Costa Rica ut.

Belgia er et lag som har en viss VM-historie, og de har blant de beste spillertroppene. De har kjente spillere i store klubber å sette inn på de fleste plasser. Men Argentina, som ikke kan klage på veien frem til kvartfinalen, vil nå løfte seg og spille litt bedre, slik at de vinner. For Argentina er det bare en fordel å møte et lag der de ikke er soleklare favoritter, slik at stjernespillerne deres skjerper seg. Mot Sveits var det antydning til å bli litt desperat. Som for Brasil, kan Argentina få følelsen av at det er skjebnebestemt de skal videre.

Den siste kampen er på papiret kanskje den jevneste. Men jeg er ikke i tvil: Tyskland vinner. Om det skjer i ordinær spilletid, ekstraomganger eller etter straffekonkurranse, så spiller det ingen rolle. Tyskland vil være sterkest overalt. Frankrike kan melde om harmoni i troppen. De har vunnet alle kampene, utenom den forholdsvis betydningsløse for dem, mot Equador, der de spilte uavgjort, og de har ikke behøvd noen ekstraomganger eller noe slikt. De har økonomisert med kreftene, slik man skal. Trener Didier Deschamps, selv verdensmester fra 1998, vet hva som kreves. Han har aldri tapt en kamp i VM-sluttspill, verken som spiller eller trener. Tyskland kan melde om problemer i tropoen, mange er syke med forkjølelse, en spiller er skadet, og ute. De har også spilt seg nedover, etter å ha imponert mot Portugal med 4-0 i første kamp. Men Tyskland vokser med problemer. For dem gjør det seg med litt kritikk, som tar av litt for presset. Semifinalen i 1982 gav Frankrike en knekk, siden har de ikke fått det til mot Tyskland i VM-sammenheng. Frankrike er kanskje et bedre lag. Det spiller ingen rolle for Tyskland. Tyskland vinner.

Og går videre til finalen. Der venter Argentina på andre siden. Og da vil Argentina vinne. Europa greier det ikke på amerikansk jord. Der vinner lag fra Sør-Amerika. Brasil, Argentina eller Uruguay. I år blir det Argentina. Det er mitt tips. Herfra skal jeg se alle kampene.

Godt VM!

VM i fotball til Russland og Qatar

På torsdag ble det bestemt at VM i fotball i 2018 skal gå i Russland og i 2022 skal det arrangeres i Qatar. Det er begge ganske overraskende beslutninger, for VM i 2018 var det ventet at England kanskje skulle vinne, for VM i 2022 var USA favoritter. Begge land la stor prestisje i søknaden og sendte et tungt lag av kjendiser for å vinne frem, England burde kanskje svare på kritiske spørsmål om hva de egentlig driver med, etter å ha sendt statsministeren, arveprinsen og landets største fotballkjendis. USA nøyde seg med ekspresident og superkjendis Bill Clinton. Men det er nok slik at i kampen om å vinne frem gjelder kanskje andre spilleregler enn disse to landene behersker.

Jeg må først som Russland-elsker si meg glad for at Russland får VM. Det gir godt håp om at de fjerner VISA-reguleringene, og gjør det lettere å få innreisetillatelse i landet. Ukraina arrangerer EM i 2012, og det er helt tydelig at det allerede er lettere å være turist i landet. Flyplassene blir bedre utbygd, og det irriterende immigration-card systemet er forlatt. Russland har også mye å gå på her. Jeg har heller ingenting i mot at lille, eksotiske Qatar snapper arrangementet foran selvelskende amerikanere og australiere, det er noe galt med VM som arrangerers i de to landene der.

Så over til kritikken. Og jeg håper jeg klarer å skrive så godt at kritikken går ut over måten verdens største idrettsarrangement blir tildelt på, til også å ramme hvordan vi i vesten ser på oss selv og verden. Siden den industrielle revolusjon har Europa, USA og land som har kopiert oss fullstendig dominert resten av verden. Det gjelder politisk, økonomisk, militært og kulturelt. Vi er så selvsikre på våre egne verdier, som demokrati, ytringsfrihet og den edle moral, sånn vi selv definrer den, at vi nærmest tar for gitt at den fattige verden vil kopiere disse verdiene våre når de bare får utviklet seg litt. Vi er sikre på at vi har rett, og at hele verden vil forstå det og beundre det, når de har forstått det.

Vi i den vestlige verden er på en merkelig måte så selvgode at vi som en selvfølge har påtatt oss rollen som ledestjerne og læremester for dem som ikke har kommet så langt som oss. Vi tar for gitt at de vil bevege seg i samme retning som oss, og en gang vil komme til samme sted som der vi er, men at de alltid vil være litt forsinket, slik at vi alltid vil ha et lite forsprang. Og vi forventer at de skal takke oss for det, og så godt de kan forsøke å bli som oss.

En rekke av verdens store organisasjoner skal liksom drives demokratisk. De er opprettet i vesten, siden vi var først ute med de fleste idretter og kulturelle aktiviteter det gjelder om. Vi var også først ute med tanken om at det gikk an å organisere seg, og det er innlært i skole og universitet og sitter i ryggmargen at dette er en del av demokratiutviklingen. Partiorganisasjoner ble dannet for å gjøre det lettere å vite hva man skal stemme ved valg, fagforeninger ble dannet som arbeidernes motvekt mot makten, og idrettsorganisasjoner ble dannet etter frivillighetsprinsipper og dugnadsånd. De skulle selvfølgelig være demokratiske, de ble jo alle sammen dannet av kjærlighet til sporten og bestod av folk som ønsket sin sport alt det beste.

Både idretten og organiseringen av den er spredd over hele verden. Den vestlige verden dominerer selvfølgelig fortsatt, og det i kraft av sin rene, skjære tyngde. Fortsatt er det slik at de fleste mennesker her på jorden som vet hva det er, drømmer om vesten, men det er en drøm om vår velstand, og ikke om våre verdier. Det er bare søkkrike mennesker som oss som kan sette verdier foran velstand, og mene det er bedre å være moralsk og fattig, enn umoralsk og rik. Sånn sier bare folk som spiser tre måltider til dagen, og heller kaster en brødskive, fremfor å spise den uten pålegg.

Det ble i britiske medier forut for avstemningen presentert som en skandale at navngitte medlemmer i FIFA konkret hadde mottatt bestikkelser eller konkret var villige til å gjøre det. I det moralske Vesten er dette selvsagt er sjokk, hvordan kan de la være å skjønne at dette ikke er riktig, og hvordan kan de la være å beundre at vi har media som skriver om det, om det så er til skade for landet. Det siste sikre tallet jeg har i hodet er at Russland var nummer 146 av 180 stater med minst korrupsjon, men jeg vet det har kommet en liste etter dette, og at Russland beveger seg nedover. Der vil man i stedet for å slippe til den frie presse for å skrive om skandalen, betale. Qatar har riktignok ikke så store problemer med korrupsjon, hvorfor skulle de det, søkkrike som de er, men styresettet er som vi i Europa hadde det i den gode gamle tiden med enevelde. Emiren har all makt, regjeringen er utnevnt av ham og han bestemmer over dem, og det er stort sett familiemedlemmer og kjenninger av ham som sitter der. De vil selvsagt sørge for at pampene i FIFA får all den forpleining og velstand de kan be om, når de en gang kommer dit i 2022.

FIFA sprer om seg med vakre ord om at fotball forener og skaper fred og forsoning, at fotball er utvikling, og at et av de viktigste arbeidene til organisasjonen er å få spredt fotballen der fotball er lite utviklet, eller hva det nå er de prøver på. Det er midt i blinken politisk korrekt, og skaffer også til veie delegater som er tøyelige når det gjelder hvem de skal stemme på. Og FIFA blir omfavnet, logret etter, man kjøper dataspillet som bærer dets navn, man sender kronprinser og ekspresidenter for å skamrose dem, og man lar dem arrangere mesterskap til flere titalls milliarder kroner uten å kreve skatt av dem. Det er en ideell organisasjon, sies det. Med skamrike medlemmer, kan man legge til. Avstemningen skjer i lukkede rom.

Fotballen er ikke uskyldig. Og den har ikke vært det i levetiden til noen av dem som kommer til å lese denne bloggposten. Men det er så mange som elsker denne sporten, og som den betyr så mye for, at ingen elendig organisasjon kan klare å gjøre den upopulær. Folk flest bryr seg jo ikke heller før lagene kommer ut på banen, og hvorfor skulle de nå det, det er så mange andre ting i livet å bekymre seg for. Derfor kan FIFA fortsette å være en av verdens mektigste organisasjoner, og stille hvilke krav de vil til landene som skal ta i mot dem, alle vil logre for dem og de som vinner frem vil betale hva det koster. Eksimperalistene i England og ikke akkurat eksimperalistene i USA kan sitte der med sin høye moral og sin ytringsfrihet og kritiske presse, men noe VM får de ikke. Mens verden klapper i hendene over at outsiderne på ny har vunnet.

Iskaldt og bråkete VM med lite mål i Afrika

Det første verdensmesterskapet i fotball på afrikansk jord er nettopp avsluttet. Det er vel også det første, større idrettsarrangement på afrikansk jord i moderne tid også. Aldri har så mange med så stor interesse fulgt med på noe som har foregått i Afrika, og i alle fall ikke noe som har vært positivt. Da Tyskland fikk VM i 2006 var det mange som mente at dette var en feil avgjørelse, at det var Afrikas tur, og da vår egen Per Omdal uttalte at denne tildelingen var en seier for Europa, så ble det oppfattet hylende feil sagt. Det skal være slutt på den tiden Europa feiret seire over Afrika. Neste gang kunne man ikke komme utenom Afrika, og neste gang var altså nå, 2010, og vertsnasjonen var Sør-Afrika.

Sør-Afrika er det landet i Afrika som ligner mest på Europa. En stor del av innbyggerne der er Europeere eller etterkommere av Europeere, og av den rike delen av befolkningen er andelen enda større. Man skulle vise verden et nytt Afrika, et positivt og gledesstrålende Afrika, et Afrika som kan. Det er langt igjen før det svarte Afrika vil være i stand til å arrangere et slikt mesterskap. Bortsett fra kanskje noen av de arabiske landene helt i nord, Marokko og Egypt, kanskje, så er det vanskelig å tenke seg at noen andre land i Afrika kunne fått VM. Men det er en begynnelse, og den er meget positiv. Selv om jeg er kritisk, må ingen forledes til å tro at jeg ikke støtter tildelingen av mesterskapet til Sør-Afrika.

Min kritikk går mot alle de velmenende som fordi VM går i Afrika, ser forbi alt som ville blitt kritisert om det hadde foregått andre steder. Mest typisk ser man det i Vuvuzelaen, en idé på linje med gassburtene fra 80-tallet. I Norge forbød man dem fordi de laget så mye støy og kunne ødelegge ørene, i Sør-Afrika ble de tillatt fordi det var et uttrykk for «afrikansk kultur». Det er plastinstrument fra 90-tallet, de er ikke engang 20 år gamle, og med det like verneverdig som alt annet av plast fra tiden rett rundt århundreskiftet. Jeg mener at skal Afrika virkelig tas på alvor, må de også kritiseres når de gjør noe dumt. Noe annet er respektløst. Youtube har for øvrig reagert på den rette måten, med å legge inn et lite fotballikon, slik at man kan se filmsnutter der med monoton fotballstøy fra Afrika.

Dette bråkeinstrumentet gjorde det vanskelig å få til noe skikkelig tribunestemning. Det var også et annet problem, her, og det var noe så lite Afrikansk som kulde. Sør-Afrika ligger på den sørlige halvkule, der er det vinter når vi her har sommer, og dermed ble det VM i vintervær. Sambadans i boblejakke går bare ikke. Det blir ikke samme stemning i vinterklær, som i sommerklær.

Fotballmessig var det heller ikke det helt store. Det ble skåret få mål, veldig mange kamper ble avgjort med 1 – 0, foruten Portugals 7 – 0 over Nord Korea og Tysklands over Australia, England og Argentina var det ingen storseiere. Det var også ganske få virkelige klassikere, selv om det var noen, hvorav Uruguay – Ghana kanskje vil bli stående som den største.

Dommermessig var VM noe nær en katastrofe, og et langt steg tilbake fra Tyskland i 06, Frankrike i 98 og USA i 94. Etter hva jeg forstår er det første gang FIFA har begynt å kvotere inn dommere, i alle fall var det i år flere fra Asia og Afrika enn det har vært vanlig, og de holdt ikke akkurat jevn standard. I et så viktig mesterskap som VM, bør nok dommerne ha kjørt seg litt i viktigere ligaer enn for eksempel den uzbekiske. Feilene dommerne gjorde var av alle typene som var mulig, mål som skulle vært godkjent ble ikke godkjent, og omvendt, avgjørende offside ble både oversett og feildømt, forferdelig mange gule kort ble delt ut mer enn tvilsomt, og frispark og straffespark ble også merkelig idømt, eller skulle vært dømt, og ble det ikke. FIFA annonserer at til neste år skal det bli bedre, uten at jeg kan se noen særlig god forklaring på hvorfor det. For øvrig er ikke jeg tilhenger av steril korrekt dømming, fotballen blir mer underholdende av kontroversielle dommeravgjørelser, det er bare det hårreisende jeg vil til livs.

Man kan ikke helt glede seg over dette VM uten å være forutinntatt av å ville glede seg fordi VM foregikk i Sør-Afrika. De som snakker om god stemning, setter stemning er lik lyd, og glemmer at lyden skal være en reaksjon på det som skjer på banen, synging og heiing, jubel og piping, og ikke en jevn summing helt uavhengig av banespillet. De som snakker om god fotball, kan vanskelig være særlig interessert i fotball. Det var ikke i VM den beste fotballen ble spilt i år. Det var heller ikke der de beste spillerne fikk vist seg frem fra sin beste side. De beste spillerne var ganske nervøse under VM, og flere av de største stjerne fant aldri helt ut av det. Det eneste var at Afrika-VM var et VM med flere overraskelser, der flere av outsiderne gjorde det bra. Det pleier alltid komme et lag av typen Uruguay til semifinalen, et lag ingen helt har regnet med, men som likevel kommer dit, fordi det bare faller seg slik. Men VM hadde også flere overraskelser, som regel besto de i at stormakter ble slått ut litt tidligere enn ventet, og at nykommere i VM-sammenheng som Nederland og Spania møttes i semifinalen. Her vet jeg selvfølgelig godt at Nederland var i finalen i både 1974 og 1978, men før og etter det, har det vært grått for landet som i Europamesterskapet har gjort det bra.

Da VM ble tildelt Afrika var det ingen vei utenom. Det var politiske, mer enn fotballmessige årsaker som gjorde det. VM har vel vist at fotballmessig så holdt det bare sånn cirka. Men for Afrika var det en seier, og det er slike seiere en moderne verden skal glede seg over.

Status i VM før semifinalene

Denne posten er skrevet søndag morgen og plassert lørdag kveld etter at siste kvartfinale var spilt mellom Spania og Paraguay. Før VM tippet jeg Tyskland som vinner og i alle fall ikke Spania, så får vi se onsdag om jeg får rett. Jeg har fulgt noenlunde med på kampene, på streaming hjemme i Norge (sjekk http://www.channelsurfing.net/), og på forskjellige utesteder her i Kiev. Jeg har også fått med meg noen kamper på litt forskjellige andre måter, og i alle fall som regel lest kampreferatene på de utmerkede sidene til BBC. Her er Live-kommentarene mer humoristiske enn hjemme i Norge, og de blir krydret med meldinger fra Twitter, SMS og en kanal de kaller 606, pluss fra eksperter i studio. Alt sammen er redigert, slik at bare det beste kommer med, dette er underholding i ordets beste betydning.

Det gleder meg at de fleste eksperter og kommentatorer både før og under VM har gjort større en feil enn jeg når det gjelder å tippe vinnere. Mange regnet før VM at Afrika ville gjøre det bra, men ingen at det ville bli Ghana som skulle gjøre det. Jeg regnet med at Afrika som vanlig ville gjøre et dårlig VM. Selv om de etter hvert har stjernespillere spredd rundt i de beste europeiske ligaene, så har de fremdeles ingen nasjonale trenere som forstår kulturen til å lede dem, men må leie inn stjernetrenere for spinndyre penger på det som vanligvis viser seg å være kortidskontrakter. Afrikanerne burden nok heller bruke disse pengene på å utdanne nasjonale trenere, om de plent skal bruke dem på sport. Og selv med gode trenere i ryddige forhold, er det vanskelig å få samlet spillerne, og de vil også være plaget av ganske store egoer og egeninteresser i å vise seg frem.

Etter gruppespillet leste jeg International Herald Tribune på flyet ned til Kiev. Det er måte på hvor alvorlig man skal ta amerikanske fotballkommentatorer, men de har mange å ta av, og for å nå frem i en så seriøs avis som denne må man uansett hvilket felt man skriver om, ha noe å fare med. Denne kommentatoren fremviste imidlertid en komplett etterpåklokskap etter gruppespillet, stikk i mot sånn som det videre ville gå. Han mente VM demonstrerte Europas store fiasko og særlig Sør Amerikas store suksess, der brydde de seg om VM, mens for eksempel overbetalte franske spillere brydde seg om seg selv. I det siste kan han forresten ha rett. Men han gikk videre, og forklarte Frankrikes VM-fiasko med deres fiasko også i innvandringspolitikken, der de ulike immigranter ikke var godt nok integrert og ikke følte seg som franskmenn, i motsetning til i USA som hadde gjort et godt VM og fremvist god fotball. Man kunne jo argumentere mot ham at det var et mål i aller siste spillerminutt som gjorde at amerikanske USA gikk videre på bekostning av europeiske Slovenia, og i neste runde ble jo det velspillende USA med den vellykkede integreringen plent utslått.

Og de europeiske lagene som skulle være en slik fiasko, er på ny representert med tre lag i semifinalene. Det fjerde laget er en solid underdog, Uruguay, som fikk en ganske lett vei dit etter at Frankrike kortsluttet i innledningen, og Uruguay bare måtte passere Sør Korea og Ghana på veien. Det skulle vel også legge den gryende diskusjonen død, om Europa skulle få færre plasser i VM. Det er med respekt å melde Afrika, Sør-Amerika, Nord-Amerika, Asia og Oseania som burde få plassene sine redusert. Fra Europa mangler nasjoner som Russland, Tsjekkia, Ukraina, Sverige og Irland, for bare å nevne fem. Ønsker man fem nye, kommer Bulgaria, Romania, Polen, Kroatia og Skottland, for eksempel. Slike lag finnes bare ikke i de andre kontinentene, Egypt, Ecuador, Honduras, Iran og Fiji holder bare ikke standarden. Europa er bedre.

Stormaktsmøtene i kvartfinalene var Nederland – Brasil og Tsykland – Argentina.  Disse kampene burde forandre noe av ryktene til disse lagene. Brasil har gjennom hele turneringen spilt antifotball, fem mann bak og to defensive midtbanespillere, til og med mot svake Nord Korea stilte de slik – og fikk ros for det av TV2. Kampen mot Nederland var preget av stygge taklinger og tjuvriks fra begge lag, man simulerte skader og frispark fra begge lag, verst fra Arjan Robben hos Nederland. Jeg forstår ikke hvordan folk kan like disse lagene, og samtidig mislike Italia. Tyskland mot Argenina, derimot, var velspilt, fair, og bortsett fra et lite og svært utysk hopp ved kanten av sekstenmeteren i andre omgang, uten tjuvtriks og uthaling av tiden. Best ble det illustrert av tyskeren som fikk ballen knallhardt  ansiktet, og ikke et øyeblikk la seg ned for å klage. Symptomatisk ble tilleggstiden kun ett minutt.

I semifinalen håper jeg overraskelsen kommer fra Uruguay, og at de slår ut et oppblåst og stygtspillende Nederland. De spiller nå uten press, og kan flyte på noe av den samme bølgen Danmark fløt på da de ble europasmestere i 1992.Det ville også bli en artig bekreftelse fra Frankrikes trenere, Domenec, som så artig etter første kamp sa han var meget fornøyd med spillet og resultatet mot Uruguay. – Det var et godt lag som kom til å komme langt, bare se. Men tipset må nok likevel bli Nederland, de er bedre lag.

I den andre semifinalen vinner Tyskland. Spania har en eneste fordel, og det er at de nå for første gang i VM spiller uten press, de er for første gang ikke favoritter. Mot Paraguay var det åpenlyst spillerne var vettskremte og ikke turde noen ting. Nå har Spania brutt forbannelsen om aldri å få spille en semifinale i VM, og de møter en motstander det ikke vil være en skam å bli slått ut av. De kan vende hjem som noenlunde helter selv om de taper. Tyskland er favoritter, har vært det før, og har ingen problemer i den rollen. De har et godt tak på og vinner så godt som alltid i VM mot sterke lag som Frankrike, England og Argentina. De har ikke tilsvarende tak på Spania, rett og slett fordi de så sjelden har møtt dem. Jeg kan ikke forestille meg at Tyskland taper mot Spania. De har alle fordeler, og kommer til å være tryggere enten Spania eller de scorer først, Tyskland vet de kan komme tilbake og at de kan holde på  en ledelse. Spania gjør begge deler i panikk. Og blir det straffekonkurranse, taper ikke Tyskland.

Jeg tippet Tyskland før VM, og tipper dem på ny uforbeholdent nå. Det har aldri i VM-historien vært en VM-finale uten en av de fire store, Brasil og Argentina fra Sør-Amerika, Tyskland og Italia fra Europa. Det blir ikke noe unntak i årets finale, Tyskland ordner opp. Det passer også godt at Tyskland blir det første landet i Europa og det første utenom Brasil som vinner på et fremmed kontinent. Det passer også at Tyskland går opp til fire gull sammen med Italia. Alt passer. Tyskland vinner.

Første VM-runde er ferdigspilt

Jeg spanderer en post til på VM-fotballen, kanskje blir det til og med flere. Det er fort gjort å bli revet med for en gammel slave som jeg, på 80-tallet pugget jeg alle lagoppstillinger og historiske resultat, og satt klistret til TV-skjermen under alle kampene mens VM pågikk. Et VM forandret alle avtaler og alle planer.

Nå er det ikke helt slik, men det er likevel artig å følge med. Jeg har på forskjellige måter sneket meg til å se noen kamper, og selv om ingen av dem har tent den helt store gløden i meg, er jeg på ny overbevist om at dette er en finfin måte å kaste bort tiden på.

Antall eksperter som kommenterer, analyserer og uttaler seg er større enn noensinne, og jeg ser til min glede at jeg foreløpig ikke er den som har bommet styggest. Tyskland har overbevist, og Spania har tapt.

En annen spådom som jeg ikke har rukket å skrive så mye om, men som jeg likevel står for, er at jeg ikke tror de afrikanske lagene vil gjøre det nevneverdig bra, selv om mesterskapet går på deres kontinent. Lagene er ikke gode nok, de gode spillerne er ikke hengivne nok for å spille godt på landslaget, og det nytter generelt ikke å hente en trener fra et annet land for å skifte en fotballkultur. De afrikanske lagene er fremdeles de dårligst organiserte, om trenerne er aldri så mye svenske og hvor ellers de kommer fra.

I skrivende stund ligger Sør Afrika under 1 – 0 for Uruguay, og med det resultatet kommer de til å ryke ut i gruppespillet eller ved første anledning som det første vertslandet i VM-historien. Det er også det relativt dårligste vertsland som har arrangert VM, med et mulig unntak i Japan fra Japan og Sør Korea i 2002. Med i regnskapet her må at vertslandene opp gjennom historien har fått mer enn god hjelp av dommerne. Det kan man ikke si om Sør Afrika, eller de andre afrikanske lagene. Derfor også ryker de ut.

Tyskland vinner

Om en halv time er det avspark. Sør Afrika møter Mexico i det som vel må være første gang et europeisk lag ikke deltar i åpningskampen, og en av de uhyre få gangene åpningskampen ikke holder i det minste en kandidat til mestertittelen. Tidligere var det forrige mesterskaps vinner som skulle spille åpningskampen, fra VM i Tyskland var det vertslandet. Siden Tyskland på hjemmebane var favoritt, og det er sjelden et mesterlag i løpet av fire år blir så mye dårligere at de overhodet ikke er kandidater engang, så vil åpningskampen nærmest automatisk inneholde et av lagene som kan nå til topps. Sør Afrika kan aldri vinne noe mesterskap om det går aldri så mye på hjemmebane, det kan ikke Mexico heller, og begge lag vil få det tøft nok med å gå videre fra innledningsgruppen. Jeg tror ikke Sør Afrika vil klare det, og jeg tror de vil tape åpningskampen.

Og jeg tror Tyskland vil vinne. Jeg må rekke å skrive det før VM rekker å komme i gang, så det blir et gyldig tips. Jeg vokste opp på 80-tallet hvor det ikke var VM uten at Tyskland – eller Vest-Tyskland, som det den gang var – i det minste kom til semifinalen, samme hvilket lag de hadde og samme hvor gode de andre lagene var. Karakteristisk er at et av de dårligste lagene som noensinne har vunnet et VM, og det attpåtil ved å slå det beste laget som ikke har vunnet, det var Vest-Tyskland i 1954, og de slo de magiske magyarer fra Ungarn. Selv om jeg ikke engang levde på den tiden, føler jeg meg ennå litt bitter over dette, det var en feil at Vest-Tyskland den gang vant. Selv folk med dyp og genuin fotballinteresse vil ha problemer med å nevne noen navn fra det tyske laget den gang, mens selv folk uten all verdens interesse vil kjenne igjen navn som Ferenc Puscas og kanskje også Sandor Kocsis.

I 1982 kom de til finalen med et lag like solid og kjedelig som de hvite og svarte draktene de spilte i (det er generelt en stygg feil at tyskerne begynner å pynte med flaggets farger på skuldrene, hva er det egentlig som skjer med verden?). Karl Heinz Rummenigge var riktignok en stor stjerne og en stor spiller, men han var skadet, mens en annen av de fargerike, Bernd Schuster, var satt ut av laget etter typisk tysk, intern krangel. Fire år senere var tyskerne enda dårligere, men kom likevel til finalen, og fikk Garry Lineker til å komme med sin levedyktige definisjon på fotball som et spill med 22 spillere der Tyskland til slutt vinner. Det gjorde de i 1990, da de endelig for første gang på 16 år hadde et minneverdig lag, og spilte på en måte som gjorde det svært vanskelig å mislike dem, selv for dem av oss som gjør det instinktivt.

Siden 1990 har det gått tråere, og de som er født på 1990-tallet har problemer med å skjønne Linekers uttrykk. I 1994 ble de slått ut av Bulgaria og det ble fest på Balkan, de har hatt ganske gode lag, men likevel tapt, stikk i strid med sånn det skal være med Tyskland. Tyskland er turneringslaget som alltid klarer det litt bedre enn forutsetningene tilsier, mens Spania, for eksempel, er stikk motsatt. De blir aldri verdensmestere, ikke i min levetid, eller i noen annes levetid.

I år taler alt mot Tyskland. De har et dårligere lag enn på lenge, i tillegg er flere av nøkkelspillerne blitt skadet. De starter med ryggen mot veggen og ganske glemt. De vinner i år. Og blir det første landet i Europa som vinner på et fremmed kontinent.

Jeg håper inderlig jeg tar feil. Jeg holdt med Argenina selv i 1990, og i år med et slikt stjernespekket lag og fettspekket trener, så hadde det bare vært vidunderlig om de lyktes. Det hadde også plassert Diego Maradona i den himmelsfæren han hører hjemme. Da jeg var liten unge som akkurat hadde lært å se på TV, så var Argentina verdensmestere og Diego Maradona verden beste spiller. Han var 19 år, fikk jeg for meg, og i årevis var 19 år den alderen jeg ville være, om jeg fikk velge en alder. Gjennom 80-tallet blomstret Maradona, og jeg vokste opp. Siden har jeg tilgitt ham alt. Fortsatt har jeg en følelse av magi når jeg ser Argentinas stripete drakter, det er det  som mest av alt får meg til å føle ekte fotballfølelser igjen. Der alt inntelekt går tapt, og det bare dreier seg om å vinne og å beseire motstanderen. Nå er Argentina atter Argentina, der ligger hjertet.

Men hodet sier Tyskland, og hodet kommer til å vinne denne gangen. Tyskland vinner VM. Det er mitt tips. Finalen spilles 11. juli.

Ikke VM-fotball på NRK

Jeg husker at jeg i mine yngre dager som guttunge hvert fjerde år ergret meg til fortvilelse over at det ble NRK-streik mens det var fotball-VM. I 1986 gikk vi helt glipp av en del kamper, deriblant den utrolige der et legendarisk lag fra Sovjetunionen ledet av den like legendariske treneren, Valirij Lobanovskij, slo Ungarn 6 – 0 i en etter rapportene fantastisk fotballkamp. Jeg var 12 år, og hadde sittet med vidåpne øyne og sett Dynamo Kiev ledet av samme Lobanovskij og bestående av de samme spillerne slå Atletico Madrid 3 – 0. Det var en ny måte å spille fotball på, alle løp hele tiden, og alle hadde utmerket teknikk og var lynraske, og slik jeg som 12 åring følte det hadde hver spiller når han hadde ballen valget mellom å drible alle mann på motstanderlaget og sette ballen i mål på den måten, eller sentre til 3 – 4 mann i gode posisjoner, og kombinere seg frem til en sikker goal. Nå hadde laget slått Ungarn 6 – 0, og vi fikk ikke se kampen. I 1990 gikk vi glipp av noen få kamper, siden fant NRK ut at de kunne sende kampene uten kommentarer. Slik ble alle kampene det året sendt uten lyd fra annet enn tribunen. Det var helt greit. Jeg var 16 år og kunne alle spillerne på alle lag uansett.

Om jeg hadde vært et lite barn eller ung fotballinteressert ungdom, hadde det vært den absolutte katastrofe om jeg forstod NRK hadde solgt Fotball-VM for å sende Grand Prix. Jeg hadde aldri tilgitt dem (jeg har egentlig ikke tilgitt at de streiket under VMene mine heller, det er noe eget med fotball-VM når man er barn, det er viktigere da, det har aldri rukket å bli en vane). Men jeg er ikke lenger noe barn, jeg er blitt en voksen mann, og nå reagerer jeg mest på oppmerksomheten NRK har gitt seg selv for sitt eget valg om ikke å sende kampene.

Det var hovednyhet i alle sendingene. I nyhetene 1730 var de 10 første minuttene utelukkende omtale og kommentarer til at NRK hadde solgt rettighetene til Viasat. I Her og nå var det stor sak, det samme i Dagsnytt 18. Dette er alt sammen ikke sportssendinger, det er plassen man har for ordentlige nyheter. Og man kan lure på hva slags verden vi lever i, når den absolutt største nyheten en dag i september 2009 at TV-kanalen NRK har solgt rettighetene for neste års verdensmesterskap i fotball.

For å svare på denne beslutningen hadde de forskjellige nyhetskontorene invitert kommunikasjonsansvarlige på huset. Kommunikasjonsansvarlige er noe av det glatteste som finnes, de skal forsvare beslutninger de ikke selv har gjort, og oppgaven deres er å gjøre det mest mulig forsonlig. Kremjobb. De har ikke gjort noe feil. Og det er jobben deres å si halvsannheter når det er nødvendig. Denne kommunikasjonsansvarlige kunne derfor glatt og greit si at NRK hadde så mange andre gode program fremover, at fotball-VM ikke ville bli savnet så forferdelig. Når seerne bare forsto hvor bra det øvrige programmet var, med Grand Prix, Ski VM og olympiade, så ville alt bli bra.

I Dagsnytt 18 var to fotballforfattere og kulturminister Trond Giske (!) kalt inn. Trond Giske kjenner sine debatter, i går hadde han ikke tid til å delta i en vanskelig debatt om fildeling, der er det ikke så klart hva man skal mene, og enda mindre klart hva man skal gjøre. Fotball-VM, derimot, enhver glatt politiker vil der benytte sjansen til å score billige poeng, ved å si at det er en skandale det ikke blir sendt på NRK. Og kommunikasjonsansvarlige som ikke er ansvarlig for noen ting, kunne bare sitte og kose seg, og gjenta sine argument om at VM er dyrt, det er god økonomi i å selge det, og at dette frigjør midler til det øvrige programmet som for øvrig er veldig bra.

Nåja, usmakelig er det når mediehus intervjuer seg selv for åpen mikrofon. Det skal man være forsiktig med.

For øvrig er det et par argument jeg selv vil slenge inn sånn på slutten, noen i mot, noen for salget. Det er vel litt for galt når senderettigheter blir solgt fra TV-stasjon til TV-stasjon som om det var en børspost? NRK skulle ikke drive med kjøp og salg av senderettigheter for å tjene penger, men heller bruke midlene sine og ressursene sine til å produsere de sendingene de er satt til. Jeg reagerer også på de som argumenterer så sterkt for at Viasat er en betalingskanal. Det er nå vitterlig NRK også. Forskjellen er at for Viasat er det frivillig å betale.