Kandidatturneringen i sjakk, 2018

I morgen begynner kandidatturneringen i sjakk. 8 av verdens beste sjakkspillere skal konkurrere om hvem som skal møte Magnus Carlsen til kampen om verdensmestertittelen senere i år.

Jeg er begeistret for formatet, og hører kanskje til mindretallet her. Jeg liker ideen om at man skal slå den gamle mesteren for å bli en ny mester. Og det at det står så mye på spill, gjør at disse kandidatturneringene ikke kan sammenlignes med noe annet som tilbys i sjakken. Om de ikke lykkes i år, er det to år til neste gang. Seier innebærer retten til å spille mot Magnus Carlsen, verdensmesteren, og den innebærer retten til å være med i neste kandidatturnering.

Noen synes også Magnus Carlsen skulle vært med i kandidatturneringen, og at man hadde kalt det verdensmesterskap i stedet. Det har vært forsøkt, i San Louis, Argentina, der bulgareren Topalov vant, men selv om dette var en spennende turnering, var den ikke det nerverittet kandidatturneringen er. Om vinneren av en sånn turnering blir verdensmester, har den ikke sånn prestisje. Da er det bare å prøve seg igjen neste gang man kvalifiserer seg.

Det er også vanlig å kritisere at det er kvalitetsberegning ved poenglikhet. Mange vil heller ha omkamp, med kortere betenkningstid, altså lynsjakk eller hurtigsjakk. Sånn er det i de fleste turneringer, og man vet hva det medfører. Spillerne sikerer seg med remis. Og håper på omspillet. Nå som alt vil bli avgjort i siste runde, så må man spille mye tøffere på vinst, om man henger etter i kvalitetsberegningen. Det gir en dramatikk man ellers ikke finner. FIDE gjør veldig mye galt, men akkurat her synes jeg de har gjort noe riktig.

Spillerne som har kvalifisert seg i år er Mammedjarov, Aronian, Kramnik, Caruana, So, Ding Liren, Grisjuk og Karjakin. 8 stykker. Mammedjarov og Grisjuk er med som de to beste i Grand Prix-serien til Fide, Ding Liren og Aronian kommer fra World cup, So og Caruana gjennom rating, og Karjakin som tapende finalist fra sist. Kramnik har fått det som heter wild card, en spesiell invitasjon. Det er typisk FIDE å operere med slike. Litt suspekt er det, at man får være med uten å ha kvalifisert seg, men det er et godt motargument at det blir lettere å finne arrangør om det å arrangere gir rett til å invitere. Kramnik er på tredjeplass på ratinglisten, så det er ikke så altfor kontroversielt at det ble ham. Turneringen skal avholdes i Berlin.

Den beste spilleren som ikke er med, eller den sjakkverdenen mener mest ufortjent blir holdt ute, er Maxime Vachier-Lagrave. Han var en hårsbredd fra i alle kategorier, røk mot Aronian i semifinalen i World cup, der Ding Liren i den andre semifinalen hadde en mye lettere motstander, og han var også nest etter Kramnik i ratingen. Han var en god kandidat til å få den spesielle invitasjonen, men den gikk altså til Kramnik. MVL, som han kalles, skrev en nydelig bloggpost om turneringen, og hvordan han så på sjansene til de ulike spillerne. Det er godt gjort å være så saklig, vennlig og balansert, om en turnering han så gjerne skulle deltatt i selv, og var så nær å få lov til å bli med i. Fra ham er jeg påvirket i det jeg videre skriver.

Favoritter

Jeg tenkte først å rangere fra 1 til 8, og kommer til å gjøre det også. Men det er som alle skriver uhyre jevnt, og det lar seg veldig vanskelig gjøre å holde en som favoritt foran en annen. Alle har spillstyrken og kvalitetene som skal til for å vinne turneringen. Til alle, eller nesten alle, spillerene finnes det svært gode argumenter både for og i mot, og kanskje aller mest mot, at de skal vinne. Det er form, psykisk styrke og flaks, som også vil gjøre, ikke bare spillstyrken. Og det er i det mentale det kanskje er litt forskjeller mellom dem.

Kanskje er det på tide å sitere Napoleon? Han sier det psykiske er viktigere enn alle andre faktorer med et forhold på 1 til 3. Følelsen av å være den som kommer til å vinne, er altså 3 ganger viktigere enn alt annet i en krig. Dette gjelder for mange av verdens store hærførere, Aleksander den store, Djengis Khan, Napoleon, følelsen deres soldater hadde at det var skjebnebestemt de vant, gjorde at de gang på gang på gang seiret også under omstendigheter der de egentlig skulle tape. Sånn vil jeg si det er også i idrett. Troen på seier er avgjørende. Tvilen er din verste fiende. Og her er det lite man kan gjøre med mentale øvelser, har man først fått problemer med mentaliteten, og for seg selv og andre etablert seg et ry for å svikte når det gjelder, så er det bortimot umulig å overvinne det.

Med dette som utgangspunkt går jeg gjennom kandidatene, to og to.

De to russerne – Kramnik og Karjakin

Disse to mener jeg er mentalt sterkest. Begge har vunnet kandidatturneringer før, begge har gang på gang vist at de slår til når det gjelder. Enda et hakk hvassere er Karjakin, som har fått en sånn tilsynelatende skjebnebestemt flaks, som har gjort at han har slått til akkurat i de avgjørende øyeblikkene, mens han har vært litt anonym og usynlig ellers. Måten han kvalifiserte seg til forrige kandidatturnering på er ganske utrolig. Det var gjennom Wold cup, der han nesten hver runde lå under, og gang på gang på gang på gang på vant når han måtte vinne. Han kommer også rett fra seier i lynsjakkturneringen i Moskva, Tals minneturnering, og han slo to av sine rivaler i kandidatturneringen, nå i Wijk an Zee. Jeg tror han blir farlig, og holder han som en favoritt, tross han står lavest i rating.

Kramnik er ringreven. Han spiller på mange strenger, både på og utenfor brettet. Selv i intervjuer og i løse samtaler før og etter partiene, spiller han et psykologisk spill. Han er god på dette. Han har etterlatt seg et inntrykk av ikke å ha nerver, han er profesjonell til fingerspissene, og han har også fått superstjernen Anish Giri som sekundand. Sammen med MVL er Giri nok den sterkeste av de som ikke er med. Kramnik kan også med tyngde og usagt få de andre og sjakkverden til å tro det er bestemt det er han som skal vinne. Han har også en spillstyrke bedre enn Karjakins, bedre enn de fleste. Så han blir farlig. Skal jeg tippe noen til å vinne, må det bli ham.

De to fra Armenia og Aserbajdsjan – Aronian og Mamedjarov

Dette tror jeg kanskje er de beste spillerne, sjakklig sett. Særlig er Aronian sterk, og har vært det i mange år, riktignok med en liten dip inntil nå helt nylig. Mamedjarov er nå nummer to på verdensrankingen, hvilket skulle være en ganske klar indikasjon på at han er nest best etter Magnus Carlsen akkurat nå, men han har ikke overbevist nok over tid til helt å bli tatt på alvor som nest best i verden. Han er også en spiller med ganske åpenbare svakheter. For det første er det sjelden han vinner store turneringer. Det er ikke engang så altfor ofte han er med i dem. En god del av ratingen sin har han bygget opp gjennom to år på råd å gjøre det veldig sterkt i Grand prix, en turnering vestlige spillere ikke vier så mye oppmerksomhet, og også en turnering de beste spillerne holder seg borte fra, om de har råd til det. Mamedjarov spiller veldig aggressivt, og taper noen ganger på det. Han har også flere ganger mistet hodet, og gjort dumme feil i avgjørende øyeblikk. Det er vanskelig å se for seg at han nå plutselig skal være stabil nok til å stikke av med hele turneringen. Men på den annen side, så kan det bare være en fordel ikke å bli tatt helt alvorlig, å være den beste i feltet etter ranking, men likevel bli sett på som en dark horse.

Aronian er min personlige favoritt, menneskelig sett. Jeg håper virkelig han vinner. Og jeg synes også han er den beste, med all den lille sjakkforståelsen jeg egentlig har. Men Aronian har sviktet hver gang i kandidatturneringene, han har aldri spilt opp mot siste der. Og det går nok an å tenke seg at det nok står litt for mye på spill for ham. Han legger mer i det, enn alle. Der er de to russerene, Kramnik og Karjakin, atskillig bedre. Begge klarer å holde nervene under kontroll, og spille kandidatturneringen som om det var en hvilken som helst turnering. Simpelthen gjør de riktige tingene.

*

De fire er på topp. Så kommer de på bunn.

*

De to amerikanerne – Caruana og So

Ingen av de to er egentlig amerikanere. Caruana er italiener, So er fra Filippinene. Nå er de imidlertid amerikanske statsborgere, og det er aldri mer snakk om at de før har representert andre sjakknasjoner. Disse to blir snakket frem i vestlige og engelskspråklige sjakkmedier, litt sånn som det engelske fotballandslaget. Jeg tror sant å si ikke Caruana og So er så gode lenger. Jeg har ikke helt troen på dem i dette mesterskapet. Det gjelder særlig So, som hadde en kometoppstigning til nummre 2 på verdensrankingen, kort etter han gjorde amerikaner av seg. I denne perioden satte han også rekord over lengst rekke partier uten tap. Han etablerte seg som umulig å slå. Og han slo selv svakere motstand, og klatret oppover og oppover på rankingen. Mot verdenseliten og i superturneringene har han imidlertid hatt det verre. Han er ikke spesielt god på å vinne partier. Det han kan, er å ikke tape. Det holder ikke til å vinne kandidatturneringen. Han er også en veldig spesiell, eksentrisk fyr, det er vanskelig å bli klok på. Han virker ikke spesielt plaget av nerver. Det er andre ting som eventuelt plager ham.

Caruana er supersterk. Han er den som nest etter Carlsen og Kasparov har vært høyest oppe i ranking, helt oppe i 2844. Det kan veldig godt være ren synsing at jeg holder Aronian til egentlig å være bedre, jeg har jo ikke forutsetninger til å uttale meg om sånt. Caruana på topp er helt oppe blant topp 2-3, også målt mot andre spillere på topp. Det er veldig få som kan matche Caruana på hans beste. Men nå er det en stund siden Caruana har vært på sitt beste. Etter toppen, i 2014, har det vel heller gått nedover. Og nå i den aller, aller siste tiden har det vel sant å si egentlig vært ganske dårlig. Wijk an Zee, den siste superturneringen før kanidatturneringen, var direkte skuffende. Mot Caruana teller det også at han ikke har fått det helt til i kandidatturneringene, selv om han vel ble nummer to sist gang. Han virker heller ikke akkurat som en psykisk tøffing, i fremtoningen sin. Dog virker han ikke overdrevent plaget av nerver, han heller. Caruana er i toppsjiktet, en av dem som absolutt kan vinne.

De to siste – Grisjuk og Ding Liren

Grisjuk er en av dem i sjakkverden det er lettest å like. Han er bohemen, og bygger opp under sitt image av å være bohem. Han røyker under spillet, og taper tid på det. Han går tilsynelatende frivillig inn i håpløs tidsnød, sammen med Ivantsjuk er han den i verdenseliten som er dårligst til å håndtere sjakklokken. På den annen side er det ingen i verden som spiller bedre enn de to med sekunder igjen. Grisjuk har også nerver til å håndtere det, og han ser nesten ut til å oppsøke det. Ingen spillere gir bedre og mer intelligente og humoristiske svar på intervjuer. Grisjuk gir inntrykk av ikke å bry seg så voldsomt, men det er skinn som bedrar, han er superseriøs. Også han har vært nummer to i verden en kort stund, men han er generelt regnet som et par hakk under de aller, aller beste. Han er også regnet som litt ustabil, og til å spille på litt for små marginer. Med lang tenketid har han ikke så mange triumfer. Det vil være overraskende om han får en nå.

Ding Liren har jeg ikke noe tro på. Han kvalifiserte seg gjennom Wold cup, der han var i den ene halvdelen av cupsystemet, der det var klart dårligst rating på de som tok seg videre. Spillere som MVL, Anish Giri, Anand og flere russere og andre kinesere kunne gått rett inn i plassen hans, og vært vel så store favoritter. Kineserne er som russerne imidlertid gode med nervene. Men jeg tror ikke Ding Liren har det som skal til. Det er ikke sikkert han kommer sist i turneringen. Det er i så fall fordi han ikke har så store ambisjoner, og kan være villig til å nøye seg med en såkalt hederlig plassering. Han er den eneste i feltet som kan gjøre det. Tror jeg.

Tips

Å tippe rekkefølgen i slike turneringer er galskap eller gambling. Det er så mange ting som avgjør, for eksempel hvor stor risiko de forskjellige er villige til å ta mens de fremdeles har sjansen til å vinne, og hvor tidlig de vil forsone seg med at det ikke blir dem denne gangen, og slå over til å satse på å havne midt på treet, og ikke miste for mye rating. Jeg setter i stedet opp en rekkefølge over hvem jeg tror blir vinnere.

1. Kramnik – mest rutine, mest profesjonell, best team (med Anish Giri)
2. Karjakin – den beste å spille kandidatturneringer
3. Aronian – den som skulle vunnet, om ikke nervene ødelegger
4. Caruana – sammen med Aronian den i feltet med høyest potensial
5. Mamedjarov – Sterkest i rating akkurat nå
6. So – Veldig jevn, veldig vanskelig å slå, kan klare det med en eller to seire, om resten av partiene går hans retning.
7. Grisjuk – Kan plutselig slå til, men har ennå aldri gjort det i slike turneringer.
8. Ding Liren – Den svakeste i feltet. Men likevel en svært sterk spiller, på vei opp.

Husk også hvordan det har gått tidligere:

2013 1. Magnus Carlsen 8,5 (+3) 2. Kramnik 8,5 (+3)  3. Peter Svidler 8 (+2) 4. L. Aronian +2

2014 1. Anand 8,5 (+3) 2. Karjakin 7,5 (+1) 3-5 Kramnik, Mamedjarov, Aronian 7 (+0)

2016 1. Karjakin 8,5 (+3) 2. Caruana 7,5 (+1) 3. Anand 7,5

Hvert år har det vært nok med 8,5, +3, altså vinne 3 flere partier enn man taper. Da Magnus Carlsen vant i 2013 var det kvaliteten som avgjorde, etter en høydramatisk sisterunde, der både Carlsen og Kramnik tapte. I 2014 stakk Anand av med turneringen på et tidlig tidspunkt, og det var egentlig ganske uspennende, siden ingen kunne ta ham igjen. I 2016 møttes Karjakin og Caruana i siste runde, Karjakin med hvit, og Caruana måtte vinne på grunn av kvaliteten. Det var fordel for Karjakin, som holdt nervene helt under kontroll, og så det nødvendige offertrekket å gjøre i det avgjørende øyeblikk. Derfra var det enkel seier.

Kvalitetsberegningen er innbyrdes oppgjør, antall seire,  og deretter kvaliteten på seirene (det lønner seg å vinne over sterke spillere, det vil si spillere med høy poengsum i turneringen). Denne kvalitetsberegningen belønner spiller som tar litt sjanser, og som taper og vinner litt. Det var det som gjorde at Magnus Carlsen vant i 2013, og at Karjakin lå best an før siste runde i 2016. I denne turnerningen taler denne beregningen mot So, som ikke tåler å tape partier, siden han vinner så få. Det er veldig viktig å klare å tape, uten å bli slått ut psykisk, som Aronian har en tendens til å bli.

Oppsettet av turneringen er også klart. Det ser ut til å favorisere Karjakin, som starter med hvit mot Mamedjarov, og avslutter med hvit mot Ding Liren. Også Aronian og Kramnik både starter og avslutter med hvit,  Aronian riktignok med start mot Ding Liren, og avslutning mot So. Det er ikke bra å møte førstereisefolket i første runde, mens de ennå er på topp psykisk, og vil legge alt inn på en forsiktig og god start. So i siste runde er veldig vanskelig, om Aronian behøver en seier der. Kramnik starter med hvit mot Grisjuk og avslutter med hvit mot Mamedjarov. Jeg tror ikke det er der seirene hans vil komme. Caruana ser også ut til å få et greit oppsett, selv om han avslutter med svart.

Det blir spennende å se. Det starter klokken 1500 i morgen. Så fortsetter det med daglige runder, og innlagte pauser etter hver tredje runde. De to siste rundene, 13 og 14, spilles mandag 26. mars og tirsdag 27. mars, altså mellom palmesøndag og påsken.

Sergej Karjakin verdensmester i lynsjakk!

Det er kjekt å være multikulturell familie med kone fra Kiev nå. Verdensmesteren i klassisk langsjakk er norsk (Magnus Carlsen), verdensmesteren i hurtigsjakk er ukrainsk (Vassilij Ivantsjuk) og verdensmesteren i lynsjakk er russisk (Sergej Karjakin). Til overmål ble alle førsteplassene delt, vinnerne og andreplassene hadde like mange poeng, og det var tie break som avgjorde. De delte plassene var russere og nordmenn det også, skikkelig fine greier, med andre ord!

Jeg fulgte meg på lynsjakken også, slik jeg hadde fulgt med på hurtigsjakken. Vi skulle egentlig ut og handle, men slik gikk det ikke. I går fant vi litt tid for en rask tur til Mega, for å handle dagligvarer, i dag var vi en kort tur ute med Irina. Ellers satt vi – eller i alle fall jeg – nokså klistret til skjermen.

Den største overraskelsen i turneringen var kanskje da min kone Olia etter å ha sett russeren Dubov spille mot Carlsen slo fast at han ville bli nummer tre, og ville sette 50 kroner på det. Vi veddet, selv om jeg hadde mine kvaler på å vedde med jevne odds på noe som var så usannsynlig. Jeg følger ganske godt med på sjakk, Dubov hadde jeg ikke hørt om. Og at han skulle bli akkurt nummer tre? Ikke bedre enn nummer 10, sa jeg.

Han ble nummer tre.

Men den store spenningen gjennom hele turneringen var den nye kapptevlingen mellom Karjakin og Carlsen. Karjakin kom veldig bra ut, etter å ha gjort det dårlig i hurtigsjakken, og også Carlsen startet med strake, overbevisende seire, og en solid remis med svart mot den sterke cubaneren Dominguez. Allerede i runde 5 møttes de to, Carlsen og Karjakin, Carlsen med hvit, og vi fikk se en av de største tabbene Carlsen har gjort. Her skulle jeg nesten ha klart å lime inn brettet, jeg vet det er mulig og ikke så vanskelig, men jeg må nøye meg med ordene, som vanlig. Carlsen spiller e3 (etter å ha tenkt i 49 sekunder), og overser en helt elementær springergaffel mot dronning og tårn, slike som ikke engang hører hjemme på mitt nivå. Ganske utrolig, egentlig, og Carlsen kjemper resten av partiet med tårn mot dronning. Det er ikke så lett å konvertere som det høres ut, og Karjakin hadde en del problemer og brukte lang tid, men det er ikke så lett uten supercomputer til hjelp å se hva han skulle gjort annerledes. Også supercomputeren ville brukt tiden.

Med i historien til dette partiet hører også at Carlsen kunne krevd remis etter tre like stillinger etter trekk 79, 81 og 83, men sånt er veldig, veldig vanskelig å få med seg i lynsjakk. I stedet kunne det se ut til at han prøvde seg på å få til en tvunget remis da han endelig stod i ferd med å tape. Det var ikke så lett å skjønne hva han egentlig håpet på, om det var 50 trekk, eller hva, men overdommeren kom bort til brettet, og Karjakin smilte, mens dette ble klart at seieren var grei. Karjakin hadde vunnet, og Carlsen var på ny forbannet.

For Karjakin fulgte nå et litt roligere tempo, med først en grei seier med hvit mot egypteren Adly, så tre remiser mot sterke spillere, før han avsluttet første dag med to seire og en ny remis. En av seirene var med svart mot Nepomniasjtsji, en spiller Carlsen ikke møtte, og som er med og forklarer at han hadde dårligere rating på motstanderne, remisen var mot franskmannen Vachier-Lagrave. Carlsen, derimot, fikk straks opp dampen igjen, og tok 6,5 poeng på de syv neste rundene.

Men tapet for Karjakin tidlig i turneringen skulle altså bli avgjørende. Carlsen hadde lettere motstand. Det er bare å se på listene, her er de for Karjakin, her for Carlsen. Mens Karjakin slet mot supersterke Vachier-Lagrave, vant Carlsen lett mot Vålerenga-spilleren Mario Bosiocic. Til vanlig å finne i norsk lagsjakk. Begge stod de imidlertid med 10 poeng, gjennomsnittsratingen på Karjakins motstand så langt var 2740, for Carlsen bare 2706. Det skulle noe til å ta igjen det.

Så Carlsen måtte vinne på poeng. Og gikk hardt ut for å sørge for det. Franskmannen Vachier-Lagrave ble nedlagt, med de svarte brikkene, veldig sterkt, mens Karjakin ikke klarte bedre enn remis mot den sterke og uberegnelige landsmannen, Morozevich. Heller ikke mot cubaneren Dominguez fikk Karjakin mer enn remis, slik Carlsen heller ikke hadde fått, og Carlsen spilte samtidig remis mot amerikaneren Nakamura. NRK snakker Nakamura vel mye opp, for øvrig, han har ikke de resultatene de tilskriver ham, det er ikke de beste av de beste som møtes, når Carlsen møter Nakamura.

I femtende runde feiget Carlsen ut med remis, med hvit, mot Grischuk. Det kan ikke tyde på annet enn at Carlsen regnet med Karjakin ville falle av, at han ikke ville holde inn med tilstrekkelige seire og remis. I første omgang kunne det se ut til å være riktig vurdert, da Karjakin tapte, dramatisk, mot nevnte Nakamura. Etter å ha vært under press, kom Karjakin ovenpå, og endte med dronning mot løper og springer. Men Karjakin satte nesten øyeblikkelig bort dronningen i en springergaffel, og betalte dermed litt tilbake for to litt heldige springergafler han selv hadde hatt mot Carlsen og Morozevich (Karjakin stod til kliss tap, men fikk inn en gaffel som vant rent tårn, og partiet endte remis).

Alt så nå meget lyst ut for Carlsen. Men motstander i det neste partiet var den gamle nemesis, Vassilij Ivantsjuk, den eksentriske og herlige ukraineren. Han begynner å få et tak på Carlsen nå, med flere seire på rad, og Carlsen innrømmet også etter partiet at han synes det er vanskelig å spille mot ham. Det er ganske tydelig. Carlsen spilte et bra parti, fikk press, men ble til slutt utspilt likevel. Karjakin vant samtidig et skarpt parti mot villmannen Sjakhrijar Mamedjarov, et parti så vilt at det bare er å håpe store deler var avanserte åpningsforberedelser. Det er også sterkt gjort av Karjakin å vinne i en av Mamedjarovs stillingstyper. Karjakin er ikke bare en posisjonell forsvarspiller, slik han er blitt profilert i Norge, særlig i forbindelse med VM-matchen i New York.

Så møtte Karjakin Ivantsjuk og Carlsen Radjabov. Ivantsjuk og Karjakin var en stund fra samme land, det tok lang tid før Karjakin klarte å vinne over ham, men nå er det Karjakin som vinner nesten hver gang. Tilsvarende pleier Carlsen få det veldig godt til mot Radjabov, etter at de to var jevnere før. Deretter møtte Carlsen georgieren Jobava og Karjakin ukraineren Korobov, begge med svart, og begge mot spillere som liker at det går vilt for seg. Jobaba virket på meg til å spille litt retningsløst, uten at jeg med min rating er kvalifisert til å si noe slikt, men han fikk inn en kombinasjon og fikk en overlegent vunnet stilling. Han hadde over ett minutt igjen på klokken, og ingen grunn til å spille så fort at han satte stillingen bort med en klassisk tabbe: pass på at motstanderens bonde ikke når forvandlingsfeltet med sjakk! Det er ganske elementært, Jobava kunne lett unngått det med å spille Kc3 og true tårnet på b2, og det sies at han mellom denne runden og den neste gikk rundt i spillelokalet og spurte alle hvorfor i all verden han ikke hadde spilt dette trekket. Partiet mellom Karjakin og Korobov endte remis, og Carlsen var igjen i tet.

Nå begynte det å dra seg skikkelig til, og nå fulgte runden jeg ikke fikk sett direkte. I matpausen for spillerne gikk jeg ut med lille Irina og kona, og var litt på lekeplassen. Dermed fikk jeg ikke sett Carlsen Onistjsuk og Karjakin Leko før etterpå. Begge var gnistrende angrepspartier, Carlsens bare å rulle over motstanderen som en dampveivals, Karjakin med en flott kombinasjon der han ofret tårn, og så fikk inn et mattangrep. Selv skrøt Karjakin av dette partiet etterpå, og spesielt denne kombinasjonen. Han var godt fornøyd med den.

Runde 20 var partiet med den store drammatikken. Carlsen møter inderen Anand med hvit, Karjakin polakken Wojaszek. Wojaszek er for øvrig sekundanden til Anand, og har vært det i en årrekke. I dette partiet spiller imidlertid sekundanten bedre enn mesteren. Anand setter bort stillingen sin nesten med en gang, og gir opp etter 24 trekk. Han kunne godt gitt opp etter 17. Wojaszek, derimot, utspiller Karjakin som er nødt til å spille på gevinst, og ta sjanser. Magnus Carlsen står og ser at stillingen for Wojaszek er umulig å tape, og Carlsen trenger bare remis for å full kontroll på tittelen. Da kan han selv sikre med remis i siste runde. Partiet mellom Wojaszek og Karjakin utvikler seg imidlertid til et villmarksslagsmål, med store feil på begge sider, typisk lynsjakk. Wojaszek har mange enkle seire underveis, mange måter å gjøre det på, men med sekunder på klokken og stort press er det ikke så lett, og når han ikke selv heller var fornøyd med remis, endte det til slutt med seier til Karjakin da Wojaszek valgte feil metode å komme seg unna en evig sjakk.

Carlsen kom seg aldri av sjokket. Virkelig aldri. Han var en skam på seg selv resten av kvelden. Mot solide Peter Leko med svart kom han aldri egentlig i gang, fikk aldri noen sjanser, og virket vel ikke til å ha fått forrige runde ut av hodet. Karjakin hadde samtidig hvit mot georgieren Jobava, som Carlsen også hadde spilt mot, og som aldri går for remis. Med svart forsøkte han en usunn gambit, d5 i russisk (jeg har aldri før sette dette i mitt liv, sa Karjakin etterpå. Det er sjelden på dette nivået, der alle åpningsvarianter er så utstudert og utspilt, et nytt valg i trekk tre. Karjakin fikk en grei stilling med et visst press, gode sjanser for å vinne, da Jobava gav bort enhver sjanse for motspill da han slo bort springeren på e2, for å få en springergaffel på f4. Selv jeg hadde nok fått med meg at jeg må sjakke først. Når Karjakin gjorde det stod han tårn med springer over i en stilling som var svært, svært lett å spille, svært, svært lett å vinne. Ingen nerver kunne ødelegge dette.

Karjakin var en fortjent verdensmester i lynsjakk. Og Carlsen utmerket seg ved å forsøke å være den dårligste taperen verden har sett. Det var ganske skammelig, all den tid Karjakin var voksen og gratulerte Carlsen med seieren og unnet ham den, da rollene var byttet om i kampen om den egentlige – og viktige – VM-tittelen. Noen prøvde seg med at «det er kjekt Carlsen blir sur over sølv», og «dette viser ambisjonsnivået», men den må de lenger ut på landet med. Carlsen klarte ikke å legge bånd på seg, og snakket først nedsettende om en kollega, nevnte Wojaszek, som «helt sykt» hadde «satt bort alt» når «jeg bare trengte et jævla halvpoeng». Det er mer egosentrisk enn vi liker det, Mr. Carlsen. Det finnes andre i verden enn deg.

Verre ble det da Carlsen ikke engang holdt ut å bli værende på seierspallen til seremonien med premieutdelingen var ferdig. Synlig misfornøyd, og med stygge grimaser, slo han til slutt ut med hånden, og forlot hele greiene. Han aksepterte rett og slett ikke nederlaget. Kunne ikke godta at andre stod mer i rampelyset enn han. Kunne ikke unne andre seieren. Bildene har gått sin seiersgang på sosiale medier. Carlsen skal være litt forsiktig. Det er ikke sikkert resten av verden vil være så tilgivende mot ham, som vi vil være her oppe hos oss. Som en del andre stygge eksempler seg han ikke helt ut til å takle superstjernestatusen. Den er en gave og en forbannelse. Akkurat nå ser det ut som Carlsen sliter mer med forbannelsen, enn han gleder seg over gaven.

For oss i vårt hjem var det imidlertid veldig kjekt hele greiene. Vi holder med Norge, Ukraina og Russland, og har gjort det veldig, veldig bra dette sjakkåret. De russiske og ukrainske sjakkspillerne er mer likendes karer, synes vi, rolige og reflekterte, passe eksentriske, og uten PR-rådgivere opptatt av å fremstille dem på en spesiell måte, uten at oppførselen og kommentarene ser ut til å være merkevarebygging. De er rene og ærlige, snakker om sjakk, og elsker sjakk.

Carlsen hadde også en egen lounge dette VM. Selv Kasparov hadde ikke det. Det er virkelig en stor fordel, et eget, stille rom å sjekke varianter på PC og snakke med sekundanter og rådgivere på Skype. Han begynner vel å ligne litt på en Ikaros. Det er best han snur og flyr vekk fra solen, før han får svidd vingene sine og faller. Kanskje var det greit han ikke vant denne gangen. Han trenger tydeligvis å komme seg ned på jorden igjen.

Da setter jeg nok mer pris på Ivantsjuk, som i seiersintervjuet vektla at «I was completly lucky» og heller ville snakke om sin nye lidenskap, «dam», enn om sjakk og seieren. Og jeg likte mye bedre taperen Sergej Karjakin i VM-matchen i New York, som begynte pressekonferansen med å gratulere Magnus med dagen. Slik skal det gjøres.

Oppsummering av matchen Karjakin – Carlsen

Så er det klart at tittelkampen i sjakk mellom Sergej Karjakin og Magnus Carlsen går til omspill. Magnus Carlsen dominerte de fire første partiene, men så overtok Karjakin mer og mer etter hvert som Carlsen begynte å spille nesten litt ukonsentrert. I flere av partiene kommer det merkelige feil fra Carlsen, som det ubegripelige Kg2 i parti fem, og nonchelante Tc8 i parti sju. Begge trekkene forandret vurderingen av stillingen, om det var Carlsen som gav seg en fordel, eller Karjakin som fikk den. I parti 8 gikk det ikke lenger. Carlsen spilte som om han måtte gå all in allerede, og slapp ikke unna denne gangen. Karjakin vant, overbevisende. I parti 9 fikk Karjakin på ny stor fordel, og kom svært nær seier, men så greide Carlsen å slå tilbake i parti 10. Det var det første partiet Karjakin viste han kjente presset, og brukte lang tid på hvert trekk. Partiene 11 og 12 var forsiktige.

Den psykologiske fordelen i matchen har svingt enormt. Karjakin sa på en av pressekonferansene at dette er 80 % psykologi, 20 % sjakk. Etter å ha vunnet parti 8 og vært nær i parti 9, han Carlsen virkelig i tauene, og var ikke seg selv i pressekonferansene heller. Karjakin, derimot, virket profesjonell til fingerspissene. Fullt fokusert, både i partiene og pressekonferansene, og lojal til strategien han og teamet er blitt enige om. Han er mennekelig, sjarmerende, smiler og ler, men har også litt av denne gamle Sovjetmaskinen, med idrettsutøvere ufølsomme for press og nerver. Det var til parti 10. Da var det plutselig han som virket litt ute. I neste parti fikk også Carlsen litt press, nå med svart, og virket å gå inn i siste parti med klart psykologisk overtak. Men nå var det Carlsen som feiget ut, og knapt nok prøvde.

Som TV-underholdning i Norge har matchen vært en stor suksess. Hundrtusenvis av TV-seere benker seg foran TV-en gjennom kvelden og deler av natten, for å få med seg trekkene og kommentarene. Sjakken er nesten blitt en folkesport. Torstein Bae er passe tørr og både saklig og humoristisk i kommentarene, og gjør at folk på alle nivåer i sjakk klarer å følge med. I New York er Ole Rolfsrud og intervjuer managere og publikum på stedet. De får godt frem fellesskapet i sjakken, og nervene og dramaet mens man venter på neste trekk, og analyserer mulighetene.

Jeg er også veldig glad for at Sergej Karjakin og hans har gjort det så bra. Helt borte er alt snakk om at de er sponset av Kremlin, og at den politiske spenningen ligger som et bakteppe for matchen, og at det er lille Carlsen og Norge mot gigantiske Russland. Det er to unge gutter, unge menn, kjekke idrettsutøvere, som brenner for sporten sin, og føler seg litt beklemt i rampelyset. Karjakin har fått sympati for sin menneskelige opptreden, alltid høflig og korrekt, og med litt vanskeligheter med å få sagt det han vil, særlig på engelsk. Også etter å ha tapt stilte han opp både til intervju og pressekonferanse, uklanderlig i både oppførsel og i svarene, tross noen litt vel spesiell spørsmål (Why are you not disappointed? – Because I concentrate about chess, not stupid questions, sagt med et smil, tross tapet).

Manageren til Karjakin, Kyrillos Zangalis, har tatt Norge med storm. Det er sjelden vi ser så ærlige, så lite medieskolerte folk, med en veldig iver, og en engelsk som ikke alltid er helt på topp. På et øyeblikk ble Facebook-kontoen hans oversvømmet med vennespørsler, og som den gode russer han er svate han ja på alle sammen, inntil det var fullt, og Facebook ikke godtok flere. Og han inviterte alle sammen til Moskva, bo hos ham i hans leilighet. Han planlegger også å reise til Norge, besøke oss. Kjærligheten er gjensidig.

Jeg er veldig glad sjakken sånn er brukt som et fredsprosjekt og forståelse over landegrensene. Veldig fintfølende trakk også Magnus Carlsen seg i den siste pressekonferansen, fra å snakke om problemene nylig avdøde Taimanov hadde med det sovjetiske systemet. Det er ingen vits å fyre opp stemningen, det kommer ikke noe godt av det. Sjakk og sport skal være forbrødring, og i det er det grunn til å være fornøyd med også den jobben vi i Norge har gjort. Vi har vist oss fra vår beste side, synes jeg, åpne og inkluderende, og har tatt til oss også Karjakin og teamet hans i fellesskapet. Vi holder med Magnus, men håper på a good fight og en verdig vinner, for enda en gang å sitere pappa Carlsen og den gamle bloggen hans.

Tittelkamp i sjakk – Magnus Carlsen vs. Sergej Karjakin

I dag klokken 2000 norsk tid begynner tittelkampen i sjakk mellom Magnus Carlsen og Sergej Karjakin. Det er de yngste spillerne som noensinne har deltatt i en tittelkamp. Begge er i midten av 20-årene, og begge ble stormestere mens de ennå var barn. Det er den nye generasjon som møtes, spillere født etter 1990.

Sergej Karjakin ble født på Krim, i det som den gang var Sovjetunionen, siden ble Ukraina, og nå er annektert av Russland. Han har russiske foreldre, er av russisk familie, og ble russisk statsborger i 2009, lenge før dagens konflikt. Han bor i Moskva, hvor han er gift med Galija Kamalova, tidligere var han gift med Katarina Dolzjnikova. Begge disse to er kvinnelige mesterspillere i sjakk. Med Kamalova har han et barn, født sent i 2015.

Karjakin er aktiv på sosiale medier, hvor han legger ut gutteaktige bilder og kommentarer. Han bruker mye smilefjes og såkalte emojis, sparer ikke på dem,  og han fotograferer gjerne venner og mat og sosiale settinger med tommelopp og muskler og glede. Ganske som folk flest, med andre ord. De få gangene han har postet noe politisk, er unntak, men får veldig mye oppmerksomhet. Det gir et ufortjent dårlig inntrykk av ham, klart medieskapt, og villet av de som vil ham og landet hans vondt. Det er disse, som godt kjente og atskillig mer kontroversielle Gary Kasparov, som deler og sprer disse hans.

Som profilert person i en betent politisk situasjon skulle kanskje Karjakin vite bedre. Kanskje føler han seg meningsberettighet om Krim, siden han nå en gang er derfra, men han skulle kanskje vite at dette ville bli brukt mot ham, og kunne bringe ham opp i problemer. Som det utvilsomt har gjort. Russiske sjakkspillere og andre som har holdt kjeft, har sluppet lettere fra det. For meg illustrerer kvalifiserer disse tingene han legger ut opp under hans gutteaktige stil, der han poster i vei uten å tenke for mye på konsekvensene.

Det er også slik at Karjakin har lært. Bare sjekk de åpne kontoene hans, det er langt mellom politikken, og de meldingene som kan være politiske kommer gjerne med et forbehold. På meg virker Karjakin til å være en skikkelig jovial, alright type, med ønske om å bli akseptert og at folk skal synes han er ok. Han er åpen og hyggelig mot alle, ler mye, særlig av andres vitser, og er meg bekjent ikke i konflikt eller dårlig stemning med noen i verdenseliten. Min kone og jeg fikk postkort av ham da han var på bryllupsreise i de forente arabiske emirater, var det vel, etter bryllupet med Kamalova. Også postkortet var enkelt og greit: Best wishes! Sergej Karjakin.

I Norge har Karjakin utmerket seg ved å vinne Norway chess to ganger. Så ble han ikke invitert, i det som vanskelig kan tolkes som annet enn et politisk spill. Karjakin tolket det i hvert fall slik selv, eller insinuerte det, «folk må selv avgjøre», skrev han. Den gang, i 2015, var forholdet melom Russland og resten av verden veldig betent. Og sentrale folk i sjakkverdenen har vel fyrt opp stemningen atskillig mer enn Karjakin har gjort, det kom godt synlig til overflaten under olympiaden i Tromsø i 2014.

I år var Karjakin på ny invitert, heldigvis, men takket nei etter først å ha takket ja. Det ble det først litt murring over, men det la seg fort. Begge parter har fordel av et godt samarbeid, og nå har de takket nei til hverandre en gang hver. Karjakin hadde også en ganske god grunn til å trekke seg. Han gjorde det etter å ha vunnet kandidatturneringen. Etter utladningen med å vinne den er det mulig å skjønne Karjakin ville ha en pause, og i hvert fall at han ikke ønsket å møte Magnus Carlsen igjen straks.

Opp gjennom årene har Magnus Carlsen hatt et godt tak på Karjakin, som han har hatt et godt tak på de fleste spillerne i verdenseliten. Så vidt jeg vet har han positiv score mot alle (med unntak av Anish Giri), og overveldende positiv score mot mange (som amerikaneren Hikaru Nakamura). Under normale forhold skal Carlsen vinne. Men i kandidatturneringen var Karjakin fryktinngytende, ikke minst sånn som han holdt nervene under kontroll, og spilte de beste trekkene i alle typer posisjoner, også når han var under sterkt press. Samtlige av de andre deltakerne i turneringen hadde øyeblikk der de brøt sammen, og spilte langt under sin normale spillstyrke. Utenom kandidatturneringen har ikke Karjakin vist noe lignende, aldri vært så overbevisende. Det er et klart høydepunkt i karrieren hans. Ellers i år har han spilt på det jevne.

Så spørsmålet er om Karjakin klarer å mobilisere. En del har forsøkt å gjøre et poeng at han har den russiske sjakkføderasjonen og den mektige russiske staten i ryggen. Det har ikke stått på pengene og ressursene i forberedelsene. Jeg tror ikke det har så veldig mye å si om han har personlig trener, massør, psykolog og kokk, hva de nå har samlet sammen. Et overdimmensjonert støtteapparat kan gi vel så mye press, som oppmuntring. I årevis har det russiske laget i sjakkolympiaden hatt det klart største støtteapparatet, uten at det har hjulpet dem til å vinne noen gang. I sjakk er noe av det viktigste å holde nervene under kontroll. Man må skjerpe seg av presset, ikke la seg tynge av det.

Magnus Carlsen har også et enormt støtteapparat av alle mulige slags folk. Det står ikke på pengene der heller. Og kanskje mer enn Karjakin har Carlsen en samlet nasjon i ryggen. Carlsen har også støtte i Skandinavia, Vest-Europa og det meste av verden ellers, inkludert USA, hvor kampen foregår.

Det har vært bittelitt utenomsjakklig sverdfekting, som at team Carlsen har leid inn Microsoft for å «sikre at russerne ikke hacker seg inn på datamaskinen hans» og at Karjakin ønsket en kampleder som kan russisk, noe han ikke fikk. Heldigvis er ingen av disse tingene fyrt opp unødig. Både Carlsen og Karjakin er fine folk, de har godt forhold til hverandre og til resten av sjakkmiljøet. Det vil ikke bli noen personfeide, og heller ikke noen storpolitisk maktkamp. Det er langt unna Spassky – Fischer i 72, veldig langt.

Carlsen er favoritt, men det er litt som et lotteri der han har størst sjanse til å vinne. Trekk ut et tilfeldig tall opp til 10, blir det 7, 8, 9 eller 10, vinner Karjakin, blir det lavere vinner Carlsen. Det er sannsynlig han vinner, men langt fra sikkert. Det er bare 12 partier, og de fleste vil bli remis, uavgjort. Får Karjakin inn en seier, kommer Carlsen under press, og må ta sjanser for å få inn en seier han også. Det gir muligheter for Karjakin. Matchen minner kanskje litt om Kasparov – Kramnik i 2002. Den gang var Kasparov stor favoritt, og den klart beste spilleren, men han klarte bare ikke å beseire Kramnik. Kramnik, derimot, vant to partier, og ble verdensmester. Som Kasparov har Carlsen problemet at alle venter han skal vinne. Det er tøft psykisk om det sniker seg inn en følelse om at han kanskje ikke vinner likevel.

Det kommer til å bli ganske intenst. Begge spillerne er maksimalt forberedt, og kommer til å gi alt de har. Begge spillerne er kjent for å ha sterke nerver, men presset er så stort, at det er umulig ikke å la seg merke av det. Jeg tror det kommer til å bli mange dramatiske partier, mange partier som varer lenge. Begge vil benytte seg av hver minste lille fordel til å tyne motstanderen så lenge som mulig. Både Karjakin og Carlsen er svært gode til å forsvare seg, men Carlsen er nok hakket bedre til å presse på og angripe. Det er veldig spennende og kjekt at de møtes.

Som pappa Carlsen pleide å si på bloggen sin: May we see a good fight!

Før semifinalene i VM

Det gikk ikke så verst med mine tips til kvartfinalene. Alle sammen gikk inn, om enn jeg ikke forutså Nederland – Costa Rica skulle gå til straffekonkurranse. Så var det også noen gedigne sjanser nederlenderne lot være å sette, der mot slutten. Jeg så kampen på Lucky pub, som jeg kaller den, om enn den kanskje heter Lucky’s, her i Kiev, sammen med en kroat som dukket opp ved siden av meg, og ble en slags venn den kvelden. Her er tipsene mine for semifinalene.

Foran kampen Tyskland – Brasil har det skjedd mye, som gjør den kampen ekstra spesiell. Brasil har utmerket seg som noen råtasser, ingen kamper har flere frispark, enn de Brasil er med i, og ingen lags spillere ligger lenger nede og simulerer skade, enn Brasil sine. Mot Columbia laget Brasil 31 frispark, det er hvert tredje minutt, og fikk bare to gule kort. Det må være noe nær en rekord. Som i første kampen mot Kroatia, får Brasil enorm hjelp av dommeren. Der er bare med premier league dommeren i kampen mot Chile at dommeren har vært nøytral. Da slet Brasil skikkelig.

Mot Tyskland har Fifa satt opp samme dommer som dømte Uruguay – Italia, mexicaneren Rodriguez. Det lover ikke godt. Dommere fra små ligaer pleier ikke gjøre der bra i store kamper, de har i hvert fall ikke vært rettferdige i Brasils kamper denne turneringen, og Rodriguez hadde vel ingen altfor heldig hånd over Uruguay – Italia, der både dommer og skitten spill kom i fokus. Hvordan Brasil og Fifa ser på tingene, viser det at Brasil ba om å få det gule kortet til Thiago Silva i kampen mot Columbia, overprøvd, slik at han kan spille semifinalen. Aldri er vel noe lignende forsøkt.

Tyskland vil ikke få noe gratis av dommeren. Er han i tvil, vil Brasil få fordelen. Det gjør meg mindre sikker enn jeg ellers ville vært, på tysk seier. En annen ting som taler til Brasils fordel, er at det begynner å gå opp for folk at de er ikke så gode som man har innbilt seg. De har hanglet seg videre, på små marginer, hell og lykke, og hjelp fra dommeren. De har langt fra overbevist. Nå har de også mistet to av nøkkelspillerne, Neymar og Silva, med skade og gule kort. Det skulle gjøre det enda vanskeligere, og ta av enda mer av presset. Nå er det ikke lenger vedtatt at Brasil skal vinne (om enn håpet er der, like til topps i Fifa, der Blatter er avhengig av et vellykket VM for å kunne bli gjenvalgt, og det kunne være fare for opptøyer, om Brasil ble slått ut). Det vil kanskje gjøre det lettere for dem å gjøre det. De vil fokusere på oppgaven, og ikke spille så panisk.

Mot Tyskland vil det imidlertid ikke være nok. Tyskland er rett og slett sterkest. De vil ikke finne seg i noe tull, de vil gjøre det som trengs, de vil vinne. Som Brasilianerne og de fleste andre lag i turneringen er de fulle av tjuvtriks, og bruker dem også, for å hente seieren hjem. Et godt eksempel er da treneren, Low, sparket ballen langt vekk, og med det ødela tempoet og rytmen i et angrep fra Ghana i kampen mot dem. Spillere får gult kort for slikt, for trenere er det ennå ikke laget en regel. Mot Frankrike pådro også Tyskland seg to gule kort. Begge for å avverge et farlig fransk angrep. Og begge uten å få videre konsekvenser, siden Tyskland disponerer alle sine spillere i dagens kamp.

Tyskerne vil heller ikke bli nevneverdig påvirket av støyen på tribunen. De er vel et av få land i verden, der spillerne spiller bedre under pipekonsert, som den mest berømte av dem alle, da de spilte mot Frankrike i Sevilla i 1982, ble øredøvende pepet ut etter keeper Schumackers berømte overfall mot Battiston, og likevel kom tilbake og tok igjen 3 – 1 i løpet av ekstraomgangene. Det var begivenhetsrikt. Brasilianerne vil ikke kunne skremme Tyskland, som de har skremt sine andre motstandere. Respekten sitter der, som det tydeligst ble vist, under straffekonkurransen mot Chilen, der det var chilenerne som knakk sammen under presset.

Tyskland vil ikke gjøre det. De vil vinne kampen i løpet av ordinær tid. De har mange måter å lage mål på, de gjør det alltid effektivt, aldri noen fiksfakserier og triks. Det er vel også det laget som lager flest mål på headinger. De har så mange måter å gjøre det på. De har fullt av goalgettere og måltjuver i troppen, tar de ledelsen, vil brasilianerne bli mer enn stresset, og ta ledelsen vil tyskerne gjøre. Så vil de doble, og brasilianerne vil kanskje få inn en redusering, kanskje ikke. Går det til ekstraomgamger eller straffespark, er det også fordel Tyskland. Hva Brasil har å stille opp med, er dommeren, og en følelse av at det er gudebestemt. Mot Tyskland vil det ikke være nok. Tyskland vinner.

I den andre semifinalen er jeg enda mer sikker. Den vinner Argentina. Dette er Messis sjanse, det vet han og alle andre, og i det ligger en sterk følelse av at det er meningen Argentina skal vinne denne gangen. Argentina har også spilt seg oppover, vunnet jevne kamper, og utenom mot Sveits, aldri egentlig vært under press. Laget slipper også motstanderne til svært få sjanser. Nederland begynte med et brak, 5 – 1 over Spania, siden har det vel heller vært mer på det jevne. De har heller ingen historie som bærer dem fremover, slik Argentina og Brasil har. Det er mange som forsøker å gjøre et stort poeng av Van Gaals taktiske disponeringer, som da han skiftet keeper like før straffekonkurransen mot Costa Rica. Det er vel en god dose etterpåklokskap å geniforklare den. Nederland benyttet bare to reserver i løpet av 120 slitsomme minutter fotball, der de dominerte kampen, og burde avgjort i normal spilletid. Man skal ikke sløse med geni-begrept, men det kunne jo være vel så fornuftig, å bytte inn en utespiller, og fått avgjort kampen før straffene.

Argentina har historien, og de har også et bedre lag. Nederland har egentlig et nokså svakt forsvar, ingen spesielt gode spillere der. De vil få store problemer med Messi og Argentinas angrepsarsenal. De vil ikke kunne organisere seg til å nøytralisere dem ut, som sveitserne gjorde. Så langt ut i turneringen, og mot et så sterkt lag som Nederland, vil heller ikke argentinerne ha det presset på seg, som de hadde i de innledende kampene, og særlig lot Sveits. Jeg tror også Argentina lager to mål, men at Nederland reduserer med ett. 2 – 1 i den kampen, altså.

Så er det altså vanskelig å tippe resultatene, men vinnerne er grei. Det blir Tyskland mot Argentina i finalen. Den vinner Argentina. Og man – eller jeg – får på ny en verdensmester å være glad i.

Betraktninger om VM i fotball

I dag så jeg kampen mellom Argentina og Sveits, på Patrick pub i Ukraina. Det var etter en dag min kone Olia hadde fått det for seg at vi skulle handle om formiddagen. Jeg protesterte mildt, men det gjorde bare tingene verre. Vi skulle handle, og det rikelig. Klokken ble dermed altfor mye før jeg kom meg ut på rusleturen og treningsrunden. Med det måtte jeg virkelig stresse for å rekke kampen, jeg småløp til metroen i Hydropark, jeg som alltid pleier å spasere hjem. Det er to stans til Arsenalnaja, som også er den dypeste av alle metrostasjoner i Kiev. Likevel steg jeg oppover rulletrappene, så fort jeg kunne, og brukte den flate strekningen fra Arsenalnaja til Patrick pub, til å gå fort, og samtidig hvile etter anstrengelsene i rulletrappen. Jeg kom noen minutter før kampstart, og satte i gang med å tvitre, på konto eisalen. Jeg var ivrig.

Nå vet alle hvordan det gikk. Argentina vant 1 – 0 etter ekstraomganger. Scoringen kom i det 117’de minutt. Selv dagen etter, syntes jeg det var ulidelig spennende å se slutten av kampen i opptak. Skulle ikke Argentina lage mål allikevel? Det var ingenting som tilsa Arentinsk scoring, minuttene før den kom. Den var et resultat av litt Messi-magi, ut av ingenting. Selv med bare minutter igjen av kampen presset Sveits skikkelig for utligning. De kom komisk nære, med en heading rett i stangen, og så tilbake i føttene til spilleren som hadde headet, og nå ramlet og ikke kunne kontrollere noe. Ballen gikk utenfor. Sveitserne holdt seg til hodet. Kampen var snart slutt, Argentina jublet ellevilt av glede, sveitserne fortvilte.

Argentina og Italia er hjertelagene mine. Jeg begynte å interessere meg for fotball svært tidlig. 6 år gammel skulle jeg se finalen i Europamesterskapet på et svarthvitt-TV jeg hadde på rommet. Jeg sovnet selvfølgelig, og støyen fra Bigbang, de karakteristiske svarte og hvite berusende flekkene, og suset, fylte skjermen. Den gang var Argentina verdensmester. Mine søskenbarn hadde VM på video, og jeg så det stadig vekk. Det var magisk, de blå og hvite draktene, jubelen, toaletteullene, og Mario Kempes. Den beste, uten tvil. Og de hadde et vidunderbarn som het Diego Maradona, og ennå ikke fikk spille. Det svimlet for en seksåring på Ganddal.

To år senere var det VM i Spania. Jeg var åtte år, og hadde kjøpt en fotballbok til den svimlende prisen av 40 kroner, der alle troppene stod, og alle kampene i VM-historien. Jeg pugget. Åtte år gammel kunne jeg det meste, og det sitter ennå. For VM i Spania tippet jeg Italia ville vinne, Argentina kunne ikke vinne på ny, siden søramerikanere aldri vinner på Europeisk jord. Det måtte bli Italia, for de hadde Paolo Rossi og Dino Zoff. Min far holdt med Brasil, som de fleste andre. At jeg hadde tippet Italia, gjorde at jeg holdt med dem, og det at alle var så i mot dem, gjorde min støtte mer innbitt. Det har blitt sittende i. Argentina og Italia er mine lag. Argentina er magisk, de har fremdeles det litt eksotiske over seg, vi ser dem jo bare i VM, mens Italia har jeg fulgt veldig tett, vært der flere ganger, og også lært språket. Da Italia vant i 2006, var jeg i Firenze og så på, og deltok i feiringen.

Nå skal det sies at etter jeg ble voksen så er ikke interessen så glødende som den var i barndommen og ungdommen. Jeg liker ikke alle forandringene som har vært i fotball, jeg liker ikke pengebruken, og enda mindre hvor pengene kommer fra. Det er ikke så gøy lenger. Det skjedde mye urimelig tidligere også, juks og fanteri, kanskje er det det at nå får jeg mer med meg. Uruguay går videre etter at Suarez har bitt Chiellini. Scoringen kommer like etterpå, mens Italia er i psykologisk ubalanse. Suarez får straffen sin etterpå. Mens Italia, som ble rammet av forbrytelsen, ikke tjener noen ting på straffen. Mellom Russland og Algerie var det enda verre. Der får Russlands keeper et laserlys i øyet, like før han gjør en tabbe, og Algerie scorer. Det har direkte innflytelse på resultatet, og at Russland ryker ut, mens Algerie går videre.

Det er kjekkete med sjakk. Når partiet først er i gang, vinner den beste. Det er så godt som aldri kontroversielle dommeravgjørelser som bestemmer resultatet. Sånn sett er sjakk bedre for sinnsbalansen. Jeg ble opprørt da Brasil fikk et billig straffe mot Kroatia, og vant med det. Østeuropeiske lag får aldri noe gratis i slike turneringer. Brasil får det alltid, og særlig på hjemmebane. En studie fra Wall Street journal (eller en annen seriøs, amerikansk avis, kanskje det var Washington post, jeg husker ikke helt) viser at det er Brasil som har ligget nede mest, og simulert skade i dette VM. De har også filmet, fryktelig, og de har sendt albuer i hodet på folk. De gjør alt Italia blir beskyldt for å gjøre. Men de beholder sitt rykte om «sambafotball», etter hva de gjorde i 1982, og årene før. Strengt tatt er det nok bare mellom 1950 og 1970, og i 1982, begrepet kan forsvares. Etter 1982 har Brasil vært defensive og kjedelige. I 1974 var de noen råtasser. Jeg synes også det er påtagende at Brasil er det eneste laget som har blitt verdensmestre etter en 0-0-kamp (mot Italia, i USA, 1994).

Nå er det klar for kvarfinalene i årets VM. Etter overraskelsene i gruppespillet, der storheter som Italia og Spania ble slått ut (sammen med England, som neppe kan kalles en storhet), var det forutsigbart hva som skjedde i åttendelsfinalen. Marginene var små, men i alle åtte kampene vippet marginene i favør av favorittene. Lag som vant hjertene, ikke kampene, sånn som Chile og Mexcio, USA, til dels Nigeria og Algerie, tross laserlyset mot Russland, som kanskje ikke laget til Algerie må ta skylden for. Alle disse fem lagene spilte morsom, underholdende og angrepsvillig fotbalø. De holdt stort tempo, og press mot ballfører og alle hans pasningsalternativ, overalt på banen. De hadde hver sin gigant i kne, om man da kan kalle Belgia en gigant. Men gigantene vant til slutt.

Slik er det også det pleier å være. Hver av de fem nasjonene, med unntak av Nigeria og kanskje Mexico, tok også plassen fra et antatt sterkere lag i innledningen. Jeg tror det har sin gode forklaring, og det har vært enda mer synlig i dette mesterskapet, enn alle tidligere. Presset har blitt helt enormt. At de store lagene skal prestere er et folkekrav. Forskjellen mellom suksess og fiasko er himmelstormende. Det er ikke mulig å si at fotball bare er et spill, det er mye, mye, mye mer enn det. Brasil står stille når landet spiller. Det er ingen andre begivenheter i landet som vekker så sterke følelser, ikke i nærheten. Ansiktsuttrykket til Marcello da han laget selvmål i første kamp, forteller det meste. Det er en sjel som forlater kroppen sin, følelsene forsvinner ut av ham.

I innledningen har alle de store nasjonene alt å tape. De spiller nervøst, lettelsen er enorm går det bra, selvpiskingen tilsvarende om det ikke gjør det. Det var tydelige gnisninger i Brasils tropp, da det ikke gikk som det skulle mot Kroatia. Det var ampert. Også Italia ble svært stresset, da Costa Rica tok ledelsen, og det plutselig ble klart det ikke var sikkert dette ville gå veien. For de små nasjonene er det motsatt. De har alt å vinne. Gleden er enorm når de gjør det, det er ren fest rundt lagene, mens man også er sånn noenlunde fornøyd, og ser videre, om man ikke gjør det. Chile spilte uten press mot Spania, og vant 2-0. Alle de små nasjonene har simpelthen gjort jobben, gjort det de skulle. De store nasjonene har underprestert. Det gjelder også de som gikk videre, slik som Brasil og Argentina.

Videre i mesterskapet, så snur det litt. De små nasjonene får litt høydeskrekk. De er ikke vant med å være der, de vet det er lenge til de kan være der igjen. Det er nå, eller aldri. Oppmerksomheten blir også mye større enn de er vant med. Plutselig forventer man at de gjør det bra, og også den nøytrale tilskuer får med seg at det er et bra lag på gang. For de store nasjonene, minsker presset litt. Det er ikke den store katastrofen å bli utslått et stykke uti sluttspillet, som det er å bli det i innledningen. Det er verken helt suksess eller fiasko, det er noe midt i mellom, ikke så galt.

Chile hoødt Brasil helt inn til døren, helt til straffekonkurransen. De hadde til og med en ball i tverrliggeren, like før slutt. Men så var det bom stopp. Plutselig ble man klar over hva man var i ferd med å gjøre, slå ut selveste Brasil, på deres egen hjemmebane. Og selv om Brasilianerne var nervevrak, og bommet på to straffer, var chilenerne enda verre, og bommet på tre. Halvparten av straffene ble bom. Det er de dårligste straffene i VM-historien.

Det er også noe annet som gjør at de store nasjonene går videre når det går seg til. De små spiller med hjertet. Det er morsomt å se på, og det vinner publikum, men det brenner kruttet. For å vinne hele VM, må man ha krefter igjen. Alle de store fotballnasjonene som nå er igjen, har avgjort kampene i sluttminuttene, i ekstraomganger, eller straffekonkurranse. I Nederland-Mexico var det veldig tydelig. Mexico dominerte, laget mål, før Nederland kom tilbake og snudde kampen de siste ti minuttene. Også Frankrike og Tyskland ble tildels utspilt av sine antatt svakere motstandere, før de kom tilbake, og dominerte mot slutten. Argentina har gått på sparebluss hele turneringen. De har gjort akkurat nok til å vinne. Uten å imponere.

Mine tips for kvarfinalene skulle dermed være klart. Jeg har ikke sett noen av kampene til Columbia ennå, men har fått med meg at de har imponert. Nå er det imidlertid slutt. Columbia har ikke møtt overvettes motstand. De var i den letteste gruppen, og møtte Uruguay uten Suarez. Tannløst, er et ordspill, som passer godt her. Mot Brasil møter de en storhet, og da vil de også møte presset. Nå vil hele verden plutselig følge med på dem, og forvente noe av dem. For Brasil, som nettopp har erfart at også Fru Fortuna er med dem, de kan få følelsen av at det er skjebnebestemt de skal vinne, de kan få det lettere mot Columbia. Det er første kampen de spiller, der presset har vært litt mer likelig fordelt. Mot Chile ville det være sensasjon om Chile vant. Nå er det mange som snakker nøkternt om Columbias sjanser. Chile er dessuten et bedre lag enn Columbia, vil jeg si.

Costa Rica har også flydd høyt så langt. De kom i den tøffeste gruppen, vant den, og slo deretter ut Hellas. De har imponert, særlig når man tar i betraktning nivået på klubbene spillerne i troppen spille for. Men nå møter de Nederland, som er forberedt på dem. Nederland vil ikke bli nervøse og forknytt, tenke «hva om dette ikke går», som Italia gjorde det, i innledningen. Nederland har også hatt en tøff vei. Men de har ikke brent mer krefter enn de må. Nederland sender Costa Rica ut.

Belgia er et lag som har en viss VM-historie, og de har blant de beste spillertroppene. De har kjente spillere i store klubber å sette inn på de fleste plasser. Men Argentina, som ikke kan klage på veien frem til kvartfinalen, vil nå løfte seg og spille litt bedre, slik at de vinner. For Argentina er det bare en fordel å møte et lag der de ikke er soleklare favoritter, slik at stjernespillerne deres skjerper seg. Mot Sveits var det antydning til å bli litt desperat. Som for Brasil, kan Argentina få følelsen av at det er skjebnebestemt de skal videre.

Den siste kampen er på papiret kanskje den jevneste. Men jeg er ikke i tvil: Tyskland vinner. Om det skjer i ordinær spilletid, ekstraomganger eller etter straffekonkurranse, så spiller det ingen rolle. Tyskland vil være sterkest overalt. Frankrike kan melde om harmoni i troppen. De har vunnet alle kampene, utenom den forholdsvis betydningsløse for dem, mot Equador, der de spilte uavgjort, og de har ikke behøvd noen ekstraomganger eller noe slikt. De har økonomisert med kreftene, slik man skal. Trener Didier Deschamps, selv verdensmester fra 1998, vet hva som kreves. Han har aldri tapt en kamp i VM-sluttspill, verken som spiller eller trener. Tyskland kan melde om problemer i tropoen, mange er syke med forkjølelse, en spiller er skadet, og ute. De har også spilt seg nedover, etter å ha imponert mot Portugal med 4-0 i første kamp. Men Tyskland vokser med problemer. For dem gjør det seg med litt kritikk, som tar av litt for presset. Semifinalen i 1982 gav Frankrike en knekk, siden har de ikke fått det til mot Tyskland i VM-sammenheng. Frankrike er kanskje et bedre lag. Det spiller ingen rolle for Tyskland. Tyskland vinner.

Og går videre til finalen. Der venter Argentina på andre siden. Og da vil Argentina vinne. Europa greier det ikke på amerikansk jord. Der vinner lag fra Sør-Amerika. Brasil, Argentina eller Uruguay. I år blir det Argentina. Det er mitt tips. Herfra skal jeg se alle kampene.

Godt VM!

Anand vinner kandidatturneringen 2014

I dag ble det formelt klart at inderen Visvanatan Anand møter Magnus Carlsen i kampen om VM-tittelen enda en gang. Skjønt, vi som har fulgt med har lenge sett hvor det bar, og seieren var sikret allerede i går. I dag nøyde han seg med en rolig remis mot Svidler. Det er typisk Anand, han sparer energi når han kan.

De andre i turnerningen har vært for hissige og stressede, de har tatt for store sjanser, og gjort for mange feil gjennom hele turneringen. Anand har spilt stabilt og godt, og tatt risiko etter turneringssituasjonen. Han fikk kritikk for å ha tatt remis i en stilling datamaskinene mente var vunnet. Men for dem som tok seg tid til å se nøyere etter hvorfor dataene mente den var vunnet, så ser man at det var temmelig rotete, og slett ikke helt klart, selv ikke etter best spill. Anand beholdt sin suverene ledelse ved å ta remis her, og sikret med det seieren runden etter.

Det var en flott solskinnsdag i Ganddal hvor jeg bor, og ikke noe tid til å gjøre stort annet enn å være ute i den.

Så ulikt meg får jeg nøye meg med bare å gratulere Anand med seieren. Han fortjente seieren etter å ha vært klart best i turneringen. Han fortjente også en opptur etter noen vanskelige år. Om Anands sjakkarriere kan man nesten si han har hatt størst problemer, de årene han har vært verdensmester. Nå blir det spennende å se hvordan han spillet frem til tittelkampen. Normalt har han ikke gjort det bra under press, når han har noe å forsvare.

Neste store sjakkturnering å følge med på går her i Norge, like ved der jeg bor, i Sandnes og Stavanger.