Påsken slutter hos oss, og begynner i Ukraina

Akkurat i det jeg sitter og finner ut hva denne søndagen i den ukrainske påsken kalles, finne det nøyaktige navnet på treet de får gåsunger av, da jeg hører et helt forferdelig skrik, og andre lyder jeg ikke lenger kan gjøre rede for. Min første tanke var at det er godt døren til inngangen er av jern, og at den er tykk, ingen banditter kan komme seg inn, så lenge den er låst. Jeg går ut av rommet, for å forsikre meg om at døren virkelig er låst. Det samme er søster Tanja, som allerede er ved døren, og låser den en ekstra gang. Mama-Irina kommer også, skjelven av skrekk, Olia er ikke inne, og hun syntes skriket høres ut som Olia. – Eivind, sier hun, og jeg forstår jeg kanskje må gjøre noe.

Vi stormer ut på balkongen for å se. Det står en mann det nede, i svart skinnjakke. Etter en stund ser jeg at halve ansiktet hans er vare blod, det samme et hånden hans, som han åpenbart har brukt å tørke ansiktet med. Olia er ikke inne, – hvor er Olia, spør jeg. Lille Irina inne på kjøkkenet gråter, hun har fått med seg de voksne er urolige, nå sitter hun der alene. Mama-Irina og jeg går inn til henne, mama spiser også en tablett, hun er nummen av skrekk, søster Tanja går ut for å se hva som har skjedd. – Hvor er Olia, spør jeg.

Jeg må spørre flere ganger før jeg får svar at Olia er gått ut for å handle. Tanja kommer tilbake, og snakker litt med moren uten at jeg får med meg hva de sier. Lille Tais er der også, med sin barnlige variant, hun sier noe sånt som at hørselen revnet av det skriket, hun vil at alt skal være vanlig igjen.

Etter en stund kommer Olia også. Hun kan fortelle at det er blod oppover troppeoppgangen, tydelig etter en som har falt. Barnevognen vi har stående der nede, er helt i orden og urørt, det samme er hun selv, og det er det viktigste. – Vi er veldig glade for å ha deg her i live, sa vi.

Dette er min siste hele dag her i Kiev, for denne gang. I morgen reiser jeg hjem. Endelig fikk Olia og jeg kommet oss ut på spaserturer vår, som vi har forsøkt å få til så lenge, med lille Irina. Klokken var blitt to før det gikk. Vi hadde spist frokost, med rester fra i går, Sirniki, disse tykke ostekotelettene eller små ostepannekakene, eller hva man skal kalle det. Sir er det russiske ordet for oss, og osten de bruker i denne retten kalles Tvorog, en tykk ost som kan minne litt om Cottage cheese, det er Cottage cheese vi kjøper i Norge som erstatning. Jeg hadde knapt pusset tennene før set var lunsj. Og nå skikkelig mat, oksekjøtt og poteter og saus. Jeg var jo egentlig stappmett etter sirnikiene, men sannelig forsvant oksekjøtt og potetene også. Det var veldig godt.

Så var det den vanlige rutinen med bleieskift og amming, og tiden som gikk, før vi endelig kom oss ut i to-tiden. Været var kaldt, seks grader, med en isende vind, og sol. Lille Ira satt i vognen, og koste seg, som Olia og jeg også gjorde det.

Av nyheter jeg fikk med meg, er de viktigste fra sidene som kalles The nation, der professor Stephen Cohen er bidragsyter. Han er en jeg følger spesielt med på, han har mistet forskningsmidler på grunn av sin kritikk mot USAs politikk i krisen i Ukraina. Blant mange kraftfulle artikler og videosnutter jeg fant, er kanskje denne fra 11 februar mest å anbefale. Den tar et meget kraftig oppgjør med USAs flørting med å sende våpen til Ukraina. 

Først viser Cohen til The doomsday clock, klokken satt sammen av forskerne bak atombomben, den skulle vise hvor nær vi er dommedag. I januar ble den satt til tre minutter på tolv. Bare for å vise at det er ingen lek, det politikerne som styrer verden holder på med. Cohen argumenterer med at Ukraina er av vital interesse for Russland, og er langt fra å være det for USA og NATO. Derfor skal ikke vi være med på å sky e dommedagsklokken nærmere smellet. Cohen skriver også treffsikkert at det ukrainske regimet er avhengig av å dra NATO inn for egen overlevelse, det gjør han både her og andre steder, og svært overbevisende. Ukraina er så ute å kjøre på alle sett og vis, at regimet trenger en ytre fiende og hjelp til å beseire ham, for å ha noe som helst håp om gjenvalg, eller til og med unngå en ny revolusjon. Derfor er også det ukrainske regimet fint lite opptatt av økonomiske reformer, liberalisering og endring av det udugelige systemet ukrainsk politikk og byråkrati er, men svært, svært opptatt av at de er «invadert av Russland», og må ha hjelp, «så ikke Putin invaderer mer av Europa senere». Cohen er amerikaner, og går rett i strupen på egne politikere, det er nok derfor han har mistet forskningsmidlene, han mener den skjøre freden framforhandlet (på dette tidspunkt ennå ikke ferdig) i Minsk må omfavnes og dyrkes, Ukraina må føderalisering og enhver tilnærming til NATO må stanses straks. «Klokken tikker» avslutter han megetsigende, med henvisning til dommedagsklokken.

Den følelsen hadde ikke Olia og jeg da vi var ute og gikk med det vesle barnet vårt, for første gang i Kiev. Det var riktig koselig. Det eneste var at vognen gav fra seg en liten ulyd, det virket å være noe med hjulene, et eller annet som skrangler litt, så vi gikk innom basaren på rusleturer vår. Den var åpen, enda det nå var påskedag for ukrainerne også, gåsungedagen, kunne det kanskje kalles på norsk. På ukrainsk er det kalt Verbna nedilna, i følge denne siden her. Det var den siden jeg drev og sjekket opp, da vi hørte skriket i oppgangen, som denne posten begynte med.

Olia forsvant inn i den første boden som var åpen på basaren. Hun ville ha sykkelpumpe, til å pumpe opp hjulet på vognen, men det solgte de ikke i boden hun var i. Det så ut til å være barneleker, barnebøker og nipsgjenstander. Jeg gikk frem og tilbake med Ira i vognen, lenge og vel, og ventet. Det var utrolig at hun skulle ta så lang tid.

Siden fikk jg forklaringen. Selgeren var fra Donbass. Olia hadde sagt til ham at hun ikke ville ha barnebøker på ukrainsk, det var han helt enig i, det var slik han hadde fått sagt hvor han var fra. Han hadde også vært i Moskva, og var full av skryt for den byen. Verken han eller Olia var i mot Russland, det var svært interessant å snakke med ham, sa hun. Jeg skulle gjerne vært og hørt på, selv, men jeg fikk ikke med meg hva dette var.

Men jeg fikk noe å tenke på, hva krig er for noe. Han var i krigsdyktig alder, det finnes dem som vil skyte sånne som ham, fordi han er fra Donbass, og altså tilhører separatistene. Det finnes dem som hater ham. Men han ser ut til å være rolig med den lille boden sin, der han selger barnebøker og -leker, og ser ikke ut til å ha noen større problemer enn alle de andre som driver disse bodene. Og det er at man ikke er i nærheten av å selge så mye som man burde, for å leve som man skulle.

Lenger borte er den første kirken i Petsjersk. Der ser vi de troende, og de som er troende i anledning dagen, slik vi er det i Norge julaften, og andre store helligdager. Det var bare glade folk. Og alle hadde de seljetre med gåsunger. Jeg lurte på hvor de fikk dem fra, for jeg har ikke sett verken noen seljetre eller gåsunger her nede, og jeg følger egentlig gansk godt med på trær. Siden fikk jeg svaret. Kvistene er til salgs, og det er fullt av folk som både selger og kjøper. Det er tradisjon, her nede. Gåsungesøndag, er navnet jeg ville valgt på norsk.

Det var veldig koselig å kunne av gårde langs Kievs gater sammen med Olia og Ira. Olia er jo så opptatt av barnet, at det er varmt nok, at det ligger godt, at det ikke er farlig med biler, og alle andre ting som kan være en plage eller farlig. Hun stikker innom en butikk og kjøper en bulosjka, et slags søtt bakverk, og hun har sånn nostalgi og glede, der vi går. Hun snakker om at vi kanskje skal kjøpe en leilighet i Moskva, med tiden, i spirert av karen fra Donbass, hun har snakket med.

Vi kommer frem til parken langs høydene ned mot elven. Det er en storslått utsikt, vakker og Grim på en gang. Det er alltid flott med flatt landskap som strekker seg utover, øyet kan se over store avstander, det er elv og mark, men ukrainerne har jo gjort sitt for å ødelegge det også, med fabrikker og kullkraftverk, piper som spyr røyk, og mengder av betongblokkene i en kakofoni av varianter. På dette tidspunktet har det begynt å regne, og Olia vil hjem.

Med vognen går vi mot bussholdeplassen, bare for å se at bussen blir overfylt og det slutter å regne. Vi kan like gjerne gå videre. 

En kaffeselger selger kaffe på gaten, slike er det mange av i Kiev. De står på fortauskanten, og selger forskjellige typer kaffe i beger for mellom 10 og 20 hryvnaer, vanligvis. Denne hadde forskjellige størrelser på begerne, og vi valgte en kapputsjino på 350 ml til 16 hryvnaer. Jeg bruker russisk skrivemåte på kapputsjinoen, for ikke å forveksle med den italienske varianten, selv om de prøver å være det samme.

Det var en veldig hyggelig kaffeselger, en ung mann, litt over 30, i brun skinnjakke, høflig og ordentlig. Han forklarte Olia forskjellen mellom kapputsjino og kaffe latte, en veldig søt forskjell her i Ukraina, og han var tydelig glad, for han fikk så mange kunder denne påskedagen, og hadde så mye å gjøre. Vi bestemte oss for å kjøpe en kaffe til, bounty, med tydelig uttalt norsk ‘o’, der i midte , ba-ao-nty, det var kaffe toppet med kokos og krem. En søtbombe. Vi kjøpte den i anledning påsken.

Så gikk vi videre langs klosteret Lavra, pratet og koste oss. Ira sov som en sten, helt til vi kom hjem og jeg måtte vekke henne for å bære henne opp til leiligheten. Olia hadde kjøpt sykkellås, så hun kunne la vognen stå igjen nede.

Jeg tenkte gjennom hvordan jeg skulle vinkle dagens bloggpost. Den uhyggelige vinklingen som skulle følge av det som skjedde i boligblokken vi bor i, i vår egen trappeoppgang, den eksisterte ikke ennå. Jeg sjekket Twitter, der det var bilde av den skammelige køen biler ved den syke grenseovergangen mellom Donetsk-regionen og resten av Ukraina.

https://twitter.com/shelomovskiy/status/584670695214473216

Det finnes mange slike grenseoverganger, mange slike køer. Det var en av de ukrainske vaktene som ba journalisten ta bilde, og spre galskapen, slik at det ble gjort noe med den. Slike grensekontroller skaper bare hat mellom innbyggerne i Donbass, og resten av Ukraina. Det er stygt å si det, men jeg frykter at regimet i Kiev ikke bryr seg. De vil aldri vinne stemmene til innbyggerne i Donbass uansett, så de kan like godt behandle dem som terroristene de kaller dem, for kanskje å vinne støtte i resten av Ukraina.

Det er så kontrastfylt, dette lande. Jeg tenker på hvem vi har møtt på i dag, som kan støtte en slik politikk. Den hyggelige kaffeselgeren? De glade menneskene med seljekvistene? Han som solgte barnebøker og leker, og selv var fra Donbass? Den blodige mannen utenfor boligblokken vår.

Tvitringen om bilkøen fikk et svar fra en som kaller seg @MikolaSved. Han reagerte på at journalisten skrev mellom Donetsk og Ukraina, for «Donetsk er Ukraina», som han tvitret. Jeg sjekket opp denne Mikola Sved, det er jo Mikael Skilt som er den berømte svenske nazisten som kjemper i Ukraina. Det finnes mange flere. Jeg fant for eksempel dette bildet, og Mikola Sveds kommentar, på hans twitterkonto som ble brukt til å formidle nettopp denne type holdninger.

  

Kamper i det ukrainske parlamentet og bomber i Donetsk

Det er helt forferdelige tider. Hatet tar overhånd. I forholdet mellom Ukraina og Russland, og mellom den vestlige verden og Russland, er det en avgrunn. Folk hater hverandre, det er intenst, og hatet blir fyrt opp av nasjonale politikere, nasjonale medier og av vanlige mennesker på sosiale medier. Det er veldig langt mellom dem som i tider som dette maner til å holde hodet kaldt. Jeg vil være en av dem.

For dette blir også jeg hatet, vet jeg. Dømt etter noen av kommentarene jeg får her, og som jeg antar å være uttrykk for fleres meninger. Tiden er ikke inne for å holde hodet kaldt, når Russland oppfører seg som de gjør, virker å være omkvedet og stemningen. Kanskje har de rett, de som tenker slik. Jeg mener imidlertid de også bør holde åpent for at kanskje har de feil, eller delvis feil. Derfor vil jeg fortsette å argumentere som jeg gjør. Er man i tvil, skal man helle til den siden som sier forsoning, som sier fred, som søker kompromiss. Er man ikke i tvil, bør man tenke over om man kanskje burde være det.

Jeg er fullt klar over at dette er retorikk. Men det er også uttrykk for min dype og oppriktige mening. Jeg vet godt at det ikke alltid er mulig å søke fred, at noen ganger må makt møtes med motmakt. Jeg tror imidlertid ikke på at det noen ganger er nødvendig å møte hat med sterkere hat.

Det gjelder ikke bare forholdet mellom Russland og Ukraina, som jeg følger tett, og kjenner rett i hjertet. Det er bare å ta runden i verden, begynne i Libya og gå østover. Det er bare deprimerende. Libya, Egypt, Gaza, Israel, Syria, Irak, Afganistan. Det er krig, krigshandlinger, overgrep. Og det er blitt et klart premiss at det er nødvendig å møte makt med mer makt, vold med sterkere vold, overgrep med nye og verre. Fienden skal beseires, knuses.

Slik er det også i Ukraina. Om Russland er det store monsteret mange nå forsøker å gjøre det til, så er det kanskje ingen vei utenom. Monstere og udyr hører ikke på argument. De kan bare elimineres, eller nøytraliseres. Dette har vært USAs argument mot alle deres fiender siden andre verdenskrig. Fienden blir umenneskeliggjort. Ukraina går lenger enn USA. Her er det hatsk, her er det ubehagelig.

Og så må vi skille mellom mediene, og vanlige mennesker ute i gatene. Fremdeles hører jeg ikke noe annet enn russisk. Folk er smilende og glade. Det er ikke til å tro at landet er i bitter konflikt med storebror i øst, at de er i dyp, dyp krise. I mediene og blant politikere er hatet inett.

I dag var det slåsskamp i parlamentet, Verkhovnij rad. Det ligger en halvtimes gange fra hvor vi bor, i den vakre Marinskij-parken. Der tok vi mange av bryllupsbildene våre. Vi har gode minner derfra. Men Olia tør ikke gå dit lenger, for det er sted det har vært kraftige og voldelige demonstrasjoner. Tilløpene til uro, er mange.

I dag gikk altså enda en gang uroen helt inn til nasjonalforsamlingen. Der politikken vedtas, demokratiet skal utøves. Denne nasjonalforsamlingen i Ukraina er for tiden vanvittig. Unnskyld uttrykket, jeg mener det er dekning for det. Folkeopprøret i februar endret sammensetningen av parlamentet, endret forholdet mellom blokkene. Det hadde vært nokså i balanse, med en viss, marginal overvekt for de østlige, russiskvennlige områdene. Nå er det blokken til Timosjenko og hennes Fedrelandsparti, sammen med høyreekstreme Svoboda, som har full, diktatorisk makt.

De utnytter den helt ut skammelig. President Porosjenko foreslo forleden å gi russisk spesiell status i de østlige regionene i landet. Han er dollarmilliardær med betydelige forretningsinteresser i Russland. I Ukraina er man derfor skeptisk til at han kanskje vil være for ivrig etter å slutte fred med det som er fienden. Forslaget om å gi russisk spesiell status ble bastant blokkert i parlamentet. Ukrainsk skal være det offisielle språket. Det går rett i trynet på den russisktalende, østlige delen. Selv her i Kiev føles det rart. Russisk er jo språket praktisk talt alle bruker. Men man ser det ikke skrevet, så godt som all tekst er på ukrainsk. Og russisk TV ser jeg ikke lenger. Tidligere var det det, som stod på her hos oss.

Slåsskampen i parlamentet kom etter et forslag om utvidet verneplikt. Først så det ut til å være for alle under 50, men i følge Kyiv post var det for alle under 60. Kampene i øst vil fortsette. Det trengs soldater. Forståelig nok er representantene fra områdene i øst, de som tidligere utgjorde blokken til avsatte Janukovitsj, de er ikke så glade i dette vedtaket. Det er mot deres område bombene og soldatene ble sendt. Nå var de ute av stand til å hindre det. Så det ble nevekamp. I en nasjonalforsamling.

Hva som også hendte, var at formann i parlamentet (speaker, på engelsk), Turtsjenov, den samme som var midlertidig president mellom Janukovitsj og Porosjenko, han jaget ut kommunistpartiet. De har også bred støtte i øst. I Ukraina blir det nå arbeidet for å forby partiet. Avisen Kyiv post, uttaler på lederplass at det ikke vil være riktig, fordi medlemmene bare vil danne et nytt parti med samme politikk, men et annet navn. Det er bedre å politiforfølge og arrestere medlemmene, mener de.

Så mye for demokratiet. På BBC var en kort filmsnutt som grep oss veldig, her nede. Det var en journalist som kjørte ut til åstedet for flykrasjet, da sjåføren fikk en telefon fra sin 13 årige, gråtende datter. Huset deres var blitt bombet.

Mens en samlet medieverden, og sosiale medier der hatet er skremmende, hamrer på separatistene og terroristene, som de kalles, og bombarderer Russland og Putin med hat og fordømmelse og ønske om alt vondt, så fortsetter ukrainske styresmakter krigen. Det får lite grann oppmerksomhet på BBC, de største og mest seriøse vestlige mediene rapporterer det i det minste, men det drukner i støyen. Hatet har overtatt. Hat gjør blind.

Det har allerede gått så langt at det er vanskelig å se noen vei ut. Det varslet vi allerede i januar. Og det har blitt verre og verre og verre, som vi også hele tiden har sagt. Det er sterke krefter som ikke ønsker noen fred i konflikten. De befinner seg på begge sider. Jeg tror – men jeg vet selvfølgelig ikke – at det er helt urealistisk at rebellene i øst legger ned våpnene. Putin uttalte også i dag, tross det voldsomme, internasjonale presset han er under, at han kommer til å fortsette å stå ved sine. For dette får han stor støtte av den russiske befolkningen. Både i Russland, og store deler av Ukraina.

Hos oss utløser dette ramaskrik. Vi kan ikke fatte og begripe hvordan Putin og russerne kan fortsette å støtte opprøret i øst. De er jo separatister og terrorister, og de skyter ned passasjerfly. Men mange av dem som skriker høyest, har ikke satt seg helt inn i situasjonen. Vi er også offer for den medieverden vi lever i. Der blir det ikke rapportert at ukrainske bombefly bomber landsbyer på jakt etter opprørere. At det er kamper og bomber i Donetsk. At en lekeplass for barn ble truffet, ett barn drept, to voksne, i det bombefallet. Mange av de som bor i området, er ikke så sikre som oss, hvem som er heltene, og hvem som er skurkene.

Putin er en mer sammensatt figur enn demoniseringen han blir utsatt for i vestlige medier. Han har politiske, mer enn ondskapsfulle mål. Han ønsker et sterkt Russland, og han er villig til å gå lenger enn vi i vest vil akseptere, for å oppnå det. Han er også villig til å ta kampen opp, når han møter motstand. Dette er livsprosjektet hans. Og han vil aldri, aldri gi seg. Han har også en uhyggelig samlet nasjon bak seg, som vil bli dypt skuffet, om han gjør det.

Derfor betyr nye sanksjoner lite annet enn at krigen øst i Ukraina vil fortsette. For det er en krig nå, vi bør kanskje unngå eufemismen med å kalle det «krigshandlinger» og kamper. Det er krig, med alle dens redsler som man kjenner dem. Også Røde kors i Genve kaller det nå en krig, med den hensikt å kalle nedskytingen av MH17 en krigsforbrytelse. Ordet fanger. Det blir kalt en krig, fordi det er en krig.

Jeg synes det er helt forferdelig. Det er vanskelig å leve med. Hatet på sosiale medier gjør det hele verre. Det er ikke bare politikerne, men også vanlige folk, som ønsker straff og hevn og som fyrer opp under den harske stemningen. Det er viktige valg som må tas. Det foregår en enorm maktkamp mellom USA og Russland, om hvem som er Sjefen i verden. Det ukrainske folket er offer for den. De har vært plaget av elendige og korrupte og kriminelle politikere så lenge landet har eksistert, og nå er de i tillegg arena for beinhard og skruppelløs geopolitikk. USA sier det ukrainske folket selv skal bestemme, men det gjelder bare den delen av folket som støtter dem. Ukraina er i krise, de er på vei nedenom og hjem. De kan bruke Russland som ytre fiende å skylde på, men problemene er nok mye større og dypere.

Jeg er forferdelig pessimistisk med hvordan dette vil gå. Det er uhyggelig vanskelig å se en vei ut, så lenge kravet er betingelsesløs kapitulasjon. Putin har allerede gått for langt, han vil aldri vinne verdens tillit tilbake, som han hadde den. Det er ikke så lett å se hva han har å tape på å fortsette.

For meg er dette ikke om å være for eller mot Putins politikk. Man kan veldig godt være mot. Bruk ikke våpen, unngå vold, det er et grunnleggende prinsipp å rette seg etter, der det er mulig. Send ikke våpen og mannskap inn i andre land, det er enda verre. Men i realpolitikken må av og til prinsippene vike. Hva man kan få til, er viktigere.

I Ukraina tror jeg ikke det nytter noen verdens ting med ytterligere sanksjoner, heller ikke om det følges av uttrykkelig hat og fordømmelserf ta en samlet vestlig verden. Det vil bare forlenge lidelsene i landet. Å bruke makt til å tvinge Putin tilbake, og å knuse opprøret voldelig, det vil kreve uhyggelig mye makt og risikere mye mer enn det kan vinne.

Alternativet er å gå til reelle forhandlinger. Det er ikke så umulig å løse denne krisen, som de jeg nevnte ovenfor, fra Libya og østover. Det er å erkjenne at Ukraina må være et nøytralt land. De skal ikke inn i NATO. Og områdene i øst må få sitt utstrakte selvstyre, slik de kjemper for. Også president Porosjenko kan gå inn for en slik løsning. Men han vil bli hindret av parlamentet, som ikke godtar annet enn full seier. Det er heller ikke noe påtrykk fra den vestlige verden, ledet av USA, for en slik løsning.

Derfor fortsetter kampene. Eller krigen, som det er. Og hatet øker og øker. Hvem vil ta initiativet for å bremse det?

Nok en forferdelig dag i Ukraina

Denne dagen er kanskje den forferdeligste av dem alle. Det var bare en finte, da midlertidig president Turtsjenov i går uttalte at de østlige delene av Ukraina er utenfor kontroll, og det nå gjelder å sørge for at opprøret ikke sprer seg. Den uttalelsen var ikke så dum, endelig å begynne å forholde seg til situasjonen som den er, og ikke som man mener den burde være. Men regimet i Kiev har slett ikke gitt opp sine to opprørsregioner. I dag sendte de tungt militær utstyr og personell inn for å slå ned opprøret med hard hånd, til enda en tragisk fiasko.

Det kan se ut som om man ikke vil ha fred. Tidlig på dagen ble to helikoptere skutt ned. Det er ufattelige nyheter, militærhelikoptere skutt ned i Ukraina, det kan ikke ha skjedd før i landets historie. Nå var det landets egen befolkning som skjøt ned et helikopter fra landets egne militærstyrker. Vesten tar det som bevis at det er russisk innblanding, selveste president Obama i USA uttalte at opprørerne hadde misiler, dem er de nødt til å ha fått av Russland. Russland, på sin side, vil ha fordømmelse i FN over at Kiev sender helikoptere mot sin egen befolkning. De advarer mot «katastrofale konsekvenser» hvis dette fortsetter.

Nå begynner de katastrofale konsekvensene, som er russisk invasjon eller regulære kamphandlinger, altså borgerkrigsliknende tilstander – som så godt som sikkert vil føre til en russisk invasjon, det begynner å åpne seg som en mulighet. Sånn som det er nå, går det ikke an å ha det i et land. Kiev er helt ute av stand til å roe ned situasjonen. Forsøkene gjør alt bare verre. Mange vil sikkert la seg provosere av en mening om at Kiev bare skal sitte med hendene i fanget, mens landet faller fra hverandre. De trenger ikke sitte med hendene i fanget. Løsningen er imidlertid ikke å bruke militærmakt.

Det er ganske mange ting som tyder på at russisk statsmakt er ganske godt involvert i oppstanden øst i Ukraina. De støtter temmelig sikkert med våpen, det kan godt hende de står bak den overordnede strategien, og det kan til og med være de har noen av sine spesialstyrker der. Som det er rimelig sikkert at det er ganske mange løse kanoner og eventyrere fra Russland og andre steder, som deltar i oppstanden, ikke er ukrainere, men heller ikke underlagt noen annen statsmakt.

Men som bilder fra BBC viser, der helt vanlige menn og kvinner, gjerne godt oppe i årene, kledd i sivil, som med bare hendene stopper en ukrainsk militærkolonne, så er det også svært mange, vanlige sivile borgere i Ukraina, som ikke på noe sett og vis vil være en del av Ukraina, som det nå tegner seg til å bli, og som vil satse liv og helse på å unngå det. Se filmen selv. De ukrainske soldatene, som sitter i tanks og andre pansrede militærkjøretøy, har åpenbart fått ordre om å opptre resolutt, og ikke la folk i sivil få stanse dem. De skyter i luften, og forsøker å kjøre tanksen gjennom folkemengden, men det gjør bare folk desperate, de stopper den med bare hendene, kvinner gråter fortvilet, og en gammel mann faller om i sjokk.

Regimet i Kiev insisterer på å være statsmakten for denne delen av befolkningen også. Sånn ser det ikke ut. De oppfører seg og uttaler seg som om denne delen av befolkningen ikke eksisterer, at de er russere eller under russisk kontroll, at de får penger eller blir ført bak lyset, alt annet enn at det er ganske mange i Ukraina som er dypt misfornøyd med hva som har skjedd, og det nye regimet som er kommet ut av det.

Her har det nye regimet i Kiev felles tunge med USA, NATO og i mindre grad med EU. Uttalelsene fra Kiev og Washington er mange ganger så like at de virker koordinerte, noe som hjelper i russisk propaganda om at regimet i Kiev er regimet i Washingtons nikkedukker. Det er også problematisk tydelig at USA bruker Ukraina i en maktkamp med Russland. De er ikke interessert i det beste for landet, og for folket i landet, om dette vil bety et styrket Russland. Dette går også rett hjem i russisk propaganda, det treffer den russiske nasjonalismen, de ønsker og forventer at statslederen – Putin – skal stå opp mot dette vestlige forsøket på å svekke Russland.

Derfor hjelper ikke sanksjoner. Russland vil ikke gi etter for dem, i en maktkamp om sitt viktigste naboland. Sanksjoner kan hjelpe på selvfølelsen for folk i Vesten og i Ukraina, det gir en følelse av at vi «gjør noe». Men om vi ønsker å løse krisen, nytter det ikke med sanksjoner. Her står mye mer på spill.

Det er dessuten slik at Russland vanskelig kan tillegges ansvaret for at folk er misfornøyd i øst. Særlig USA skal være litt forsiktige. Det er ikke så mange år siden de invaderte Irak på grunn av at de mente Saddam Hussein hadde masseødeleggelsesvåpen. Det hadde han ikke, på tross av at USA la frem «bevis» på at han hadde det. Nå har USA lagt frem «bevis» på at russiske spesialstyrker er involvert i Ukraina, i form av fotografier av gjenkjennelige personer tatt i Ukraina og i Russland. Fotografiene ble lagt frem for organisasjonen for samarbeid og sikkerhet i Europa, før de reiste på oppdrag i Ukraina etter avtalen i Genève. De ble også gitt til internasjonale medier, der for eksempel New York times trykket dem uforbeholdent, mens BBC trykket med forbehold om at bildene ikke lot seg verifisere.

Det viser seg at bildene er hentet fra sosiale medier. Han som har tatt dem, sier de er tatt i Ukraina alle sammen. Det slår et stygt hull i påstanden om at det er russiske spesialstyrker. I følge det offisielle USA skulle det ene bildet være et gruppebilde «tatt i Russland». New York times har nå dementert sin egen sak.

USA skulle ikke tåle mange slike blemmer før de mister sin moralske overlegenhet i denne krisen. De vil være den som beskytter offeret Ukraina mot overgriperen Russland. Om de beskytter regimet i Kiev mot oppstand i egen befolkning, er saken ikke like opplagt. USA har jo en historie med å presse kjensgjerningene til å passe inn i sin versjon av konflikter. Man kan også gå inn på NATOs hjemmeside, og se hva de skriver, om hvorfor de er overbevist om at det er russiske spesialstyrker som deltar. Slett ikke alle argumenter er like overbevisende, som det at gruppene er «for fokusert på oppgaven», mens vanlige militsgrupper ofte «slapper av og røyker».

Jeg sier ikke at det ikke finnes russiske spesialstyrker i Ukraina, jeg tror også at det gjør det. Men det kan umulig være i det omfang som Kiev, USA og NATO vil ha det til. De har ikke lagt frem håndfast bevis, det er bare påstander. Og det er fullt av bilder og film og intervjuer av militsgrupper som vitterlig ikke er russiske.

Jeg forstår også at tid spiller en kritisk rolle, og at det haster for Kiev å få kontroll over opprørsregionene før de får avholdt folkeavstemningene sine den 11 mai. USA er også svært interessert i dette, og ser at en vellykket folkeavstemning vil øke Russlands innflytelse, og alvorlig svekke Ukrainas eget valg den 25 mai. De har ikke tid til å være kritiske til egen opptreden, og til å produsere håndfaste bevis på Russlands tilstedeværelse. De har også et godt argument i det avanserte utstyret noen av militsgruppene disponerer. Russland er involvert, og de har fordeler av uroen som utspiller seg.

Men løsningen Kiev har valgt, og som USA støtter, senest i uttalelser fra Obama i dag, om at operasjonene var balanserte og proporsjonale, den løsningen er bare konfliktdrivende. Det gjør bare befolkningen enda mer ivrig på å komme seg lengst mulig unna disse folkene som regjerer i Kiev, om det så skulle innebære å tilhøre Russland. Før denne krisen var det bare et lite mindretall som ønsket at Ukraina eller deler av Ukraina skulle bli styrt av Russland, nå kan det være muligheter for Russland å få flertall for det i Lugansk og Donetsk. At disse regionene vil stemme for autonomi og utstrakt selvstyre er åpenbart. Kiev og USA gir Russland skylden, i kampens hete må det kanskje være slik. Men når man får tenkt seg om og sett grundig på tingene, så må de nok ta en god del av skylden selv.

De forferdeligste nyhetene i går kom ikke fra Donetsk eller Lugansk, i øst, de kom fra Odessa, i sør. Det er også en russisk by, det var der revolusjonene startet i 1905. Den tilhører Ukraina nå, selvsagt, men historien til byen er russisk. Så langt har demonstrasjonene her ikke vært av de kraftigste. Kanskje skyldes det at den viktige havnebyen ligger langt unna grensen til Russland, slik at det er vanskeligere å få inn våpen og utstyr, kanskje skyldes det andre ting.

Uansett, i dag var det svært kraftige sammenstøt mellom pro russiske og pro ukrainske demonstranter i denne byen. Blant de pro ukrainske var en del fotballfans, og nå kan man jo plukke frem den famøse dokumentaren laget av BBC før europamesterskapet i 2012, om rasisme og høyreekstremistiske tendenser blant fotballfans i Ukraina og Polen. Den gang var det en stygg sverting av landet, skikkelig ovenfra og ned fra et rikt og vestlig land uten store problemer, og et østlig med problemer alle veier. Nå får vi sett at disse fotballfansene finnes ennå, og at de spiller en rolle.

Slosskampene endte med at de pro russiske demonstrantene barrikaderte seg inne i en offentlig bygning. Det ble kastet molotovcoctail, bygningen ble satt i brann, og flere titalls av de pro russiske demonstrantene døde, i det de ble brent inne, eller i fallet da de desperat hoppet ut av vinduene.

Dette er slakt av mennesker. Kommentarfeltene i mange russiske og ukrainske medier var skikkelig stygge, «endelig tar vi skikkelig igjen», var en gjennomgangstone. Det offisielle Kiev beklaget tapet av menneskeliv, men fremhevet igjen at russerne står bak. USA meldte at hendelsen var «uakseptabel».

Så hvordan skal man komme seg ut av dette? Man skaper en situasjon der russerne må komme inn med sine regulære styrker, for «å beskytte russiske interesser», som de kaller det. Sånn som Kiev oppfører seg, er det utenkelig at de skal klare å roe ned situasjonen. Nå har de også ukrainske grupper, godt ute til høyre politisk, som beveger seg omkring og opererer på egen hånd. Det tåles ikke mange angrep fra dem, før russerne kommer.

En russisk invasjon vil være en katastrofe. Men det er noe med Ukraina nå, som om det har en dragning mot denne katastrofen. Det er for mange som er mer opptatt av å straffe Russland, banke opprørerne, løse problemene med vold og makt, sette dem på plass, enn reelt ønsker å løse krisen. I en ren maktkamp om Ukraina, så vil Russland vinne. Det er mange som ikke liker det, men om dette er kjensgjerningen, er det dette vi må forholde oss til. Jo lenger situasjonen eskalerer, dess vanskeligere vil det bli å komme russerne – og den betydelige russiskvennlige delen av befolkningen i Ukraina – i møte.

Tiden renner ut. Og alle parter kjører på med mer av det samme.

Olia snakker med sin mor i Kiev

I dag snakket min kone Olia med sin mor i sentrum av Kiev. Så langt er det sjelden de har kommet inn på urolighetene der nede, generelt er jeg mer interessert og følger nøyere med enn dem. Selv om de bor bare 15-20 minutter til fots fra uavhengighetsplassen der urolighetene foregår, så har Olias lille familie aldri vært der nede. De støtter ikke demonstrasjonene, og bryr seg ikke om dem.

Men nå er de engstelige. Det er 26 drepte melder mediene, bare det siste døgnet, og Olias mor sier det er langt flere alvorlig skadde på sykehusene. De bor ikke så langt fra militærsykehuset, eller det sykehuset der folkene fra politistyrkene blir lagt inn, der er det også mange som blir lagt inn. Det er ikke bare politiet som er voldelige.

Videre er det kjent mellom mediene at metrobanen er stengt. Det ødelegger forflytningsmulighetene for svært mange Kievianerne. Moren kan også melde at trafikken også praktisk talt er stengt, det er ingen biler i gatene. Barnehagene er også stengt. Det er tydelig at nå er det alvor. Myndighetene vil slå ned demonstrasjonene en gang for alle.

Olia sa ikke noe om hvordan dette er fremstilt i vestlige medier. Hun sa ikke at norske utenriksmyndigheter fordømmer ukrainske myndigheter og holder dem ansvarlige, og vurderer boikott av Ukraina, som også EU og kanskje USA gjør. For mor til Olia, som slett ikke er for Janukovitsj, men heller ikke har noen formening om avtalen han ikke skrev under med EU, så må det være rart at myndighetene våre så sterkt tar demonstrantenes parti. Demonstrantene demonstrerer liksom for demokrati og demokratiske rettigheter, men hva slags demokrati er det å kreve med makt at en demokratisk valgt president går av, fordi han har gjort et valg man ikke liker? Det er en demokratisk rettighet å demonstrere, men det er ikke en demokratisk rettighet å okkupere offentlige bygninger, kaste brostein og hjemmelagde brannbomber, og myrde politifolk. Demonstrantene har tatt loven i egne hender, og vi vestlige land støtter dem. Mor til Olia støtter dem ikke, og det er mange Ukraina som henne.

Det hadde vært fint om våre myndigheter lot være å se på Ukraina som en brikke i et spill. Det er mennesker som bor der, de fleste helt vanlige mennesker, som verken ønsker demonstrasjoner eller vold. De vil bare at tingene skal gå sin gang, sånn noenlunde, sånn som vanlig. Det gjelder om å roe situasjonen ned, og finne en løsning som gjør at demonstrantene kommer seg hjem, og Ukraina kommer i gjenge igjen og ting kan bli reparert. Det skjer ikke, ved at vår utenriksminister Brende krever at Janukovitsj skal gå av og skrive ut nyvalg. Det er helt urealistisk, og skjerper bare frontene. Det er heller ikke sikkert de som støtter Janukovitsj synes det er helt greit at de voldelige demonstrantene får viljen sin. Hva er det som gjør at det neste valget skal bli respektert?

Krisen er dyp, og den blir dypere. Foreløpig ser det ikke ut som noen er særlig interessert i å løse den. Det er bare forskjellige grupper som kjemper om makten i Ukraina, med de midler som er tilgjengelig, og blant disse gruppene er også EU og USA. Det er vanskelig å få øye på noen som virkelig ønsker fred og ro i Ukraina. Det måtte være mor til Olia, og de som er som henne. De som ikke engasjerer seg så mye i sakene, men ønsker at de skal ta slutt så det vante, vanskelige livet kan gå sin gang.

Med Olia går det ganske fint, men hun blir provosert over hva vestlige medier, kommentatorer og politikere kan få seg til å si om landet hennes. Hun har heller ingenting til overs for opposisjonspolitikerne eller den voldelige delen av demonstrantene, og det er heller ikke så rart, når man setter seg lite grann inn i hva de står for. Så det er virkelig en umulig situasjon. Janukovitsj er forferdelig, men det kan veldig godt hende at alternativene er verre. Jeg håper det går bra med byen og landet vi er så glade i.

 

Nordmann drept i Astrakhan

Jeg fikk sjekket nettavisene i dag, og så der at en 41 år gammel mann fra Egersund ble drept i Astrakhan sammen med sin russiske kone nå nettopp. Det ser heldigvis ut til at gjerningsmannen allerede er tatt, og at saken går mot full oppklaring, men det er likevel uhyggelig når sånn skjer i et land man selv er i, og med en landsmann. Jeg kjenner ikke saken mer enn gjennom nettavisene, og skal ikke skrive om den, men jeg skal srive litt om byen Astrakhan og om mitt syn på kriminaliteten i Russland.

Inne i Kremlin

Inne i Kremlin

Astrakhan er en by som ligger helt nede ved utløpet av Volga, eller helt presis der elven Volga går over i Volga-deltaet, før den munner ut i det kaspiske hav. Beliggenheten er meget gunstig, med handelsmuligheter ned mot de Kaukasiske områdene og det som i dag er Georgia, Armenia og Asarbadsjan, samt rundt hele kysten av det kaspiske hav og først og fremst Kazakstan, og oppover byene langs Volga. Den ble grunnlagt av mongolene, den gyldne horde, av russerne kalt tatarene, og lå da på østbredden av Volga. Siden ble den erobret av Ivan den grusomme, som bygget en Kremlin på vestbredden, hvor hovedtyngden av byen ligger nå. Forresten, å kalle det hovedtyngde er en underdrivelse, alt sammen ligger på vestbredden.

Inne i Kremlin i Astrakhan

Inne i Kremlin i Astrakhan

Forrige gang jeg var i Russland, i 2005, reiste jeg nedover her, og på forhånd leste jeg alt som var av reiselitteratur om Russland, alt som var å finne på biblioteket. Da ble Astrakhan gjerne beskrevet som en litt skummel og farlig by, jeg ser også Aftenbladet i dekningen sin om drapet, skriver at her er det utstrakt kriminalitet og at folk er redde for å stå frem med identiteten sin i intervju. Jeg hadde ikke noe spesielt å gjøre i Astrakhan, men reiste dit, fordi jeg var i Volgograd, og det passet fint å ta et elvecruise nedover Volga til Astrakhan. Elvecruiset var fortreffelig, men heller ikke jeg likte meg i Astrakhan. Jeg kom der helt uventet om morgenen, plutselig var jeg der bare, jeg hadde misforstått informasjonen som alt sammen var på russisk, og jeg måtte med full bagasje og på sedvanlig vis ut og finne hotell. Det ble et dårlig førsteinntrykk, altfor varmt, og fullt av sand og støv, og en befolkning som ikke hadde den usikkerheten russerne er så full av.

Astrakhans viktigste kryss med Kremlin i bakgrunnen

Astrakhans viktigste kryss med Kremlin i bakgrunnen

Jeg hadde bestemt meg for å velge et sted guideboken omtalte som «skummelt hotell med dunkel belysning», jeg skulle liksom vise for meg selv at jeg ikke var redd noe som ikke var farlig, men hotellet var virkelig elendig. Rommet var fullstendig innrøkt, og vertskapet selv etter russisk standard ugjestmild og uvennlig. Jeg ble der bare en natt. De har en Kremlin i byen, og den er jo fin nok og verd å se, men det er mange russiske byer som har slike, og restaurantstandarden var sånn at plaststolgrillkafeene langs bredden av Volga høynet snittet på kvaliteten. Det var så varmt at man var nødt til å bade, men her så nær utløpet er Volga på sitt mest ufyselige, så Astrakhan er av typer byer man helst vil forlate. Det hadde vært verdt turen om jeg hadde kommet meg ned Volgadeltaet og sett på dyre- og fuglelivet der, men jeg forstod aldri at for å få en slik billett var man pent nødt å gå gjennom et reisebyrå, så når jeg forsøkte i en vanlig billettluke, reiste båten feil vei, nordover, hvor jeg altså nettopp hadde vært på vei ned.

Russiske badere i Astrakhan

Russiske badere i Astrakhan

Dog er å si at jeg opplevde ingenting som helst negativt i Astrakhan, det var bare stemningen, varmen og støvet, og den simple grillmaten. Da jeg betalte sjåføren i Marsrjutkaen 70 rubler i stedet for 7, fordi jeg ikke i mine villeste tanker kunne tro det kostet 2 kroner å reise til flyplassen, fikk jeg det hele tilbake, ingen svindel her. Og sånn har det stort sett vært for meg hele tiden og hver gang i Russland og omegn, taxisjåførene svindler hver gang, og det har vært noen merkelige episoder, men aldri riktig skummelt, og i hvert fall ikke farlig. De gangene jeg har vært utsatt for tyveri, har hver gang vært i Italia, og der er det jo ingen som er redde.

På denne holdeplassen stopper faktisk flybussen

Vi i Norge lever jo i et annerledes land når det kommer til kriminalitet. Det har kommet en Sør afrikaner inn i leiligheten nå, og han hadde vært i Norge en gang. Han syntes det var spesielt vi bare hadde ett drap i uken, og at dette blir skrevet om i avisene, han reagerte enda mer på at avisene skrev om en person som hadde AIDS i Trondheim, dette syntes han var riktig morsomt. Og han syntes det var utrolig at av Tromsøs 50 000 innbyggere, var det 12 som hadde AIDS. og alle var under full  kontroll av myndighetene. Aftenbladet skriver at Russland har flere drap enn de andre landene i vesten, men det er ikke i nærheten av hva som foregår i Sør Amerika, for eksempel, og også USA har byer som er farligere enn noen av byene i Russland.

Så det er ingen grunn til å overdrive risikoen her borte. Det er sjelden folk blir drept, og enda sjeldnere det skjer med turister. Turistene blir frastjålet verdisakene, og det vil jeg alltid ha råd til. I hvert fall nå som jeg er forsikret.