Regnværsdag i Alusjta

Regnværsdag i Alusjta

I dag er det pøsregn. Det regner så kraftig, at jeg tenkte ut uttrykket: det regner aktivt. Man blir aktivt våt av dette regnet. Det er slik, at hadde vi vært i en tegnefilm, ville fisker svømt rundt i luften.

I dette regnet var jeg ute og gikk. Dagen begynte med at vi våknet langsomt. Olia liker å legge seg mye tidligere enn jeg, når dagen er slutt og det ikke er mer å gjøre, vil hun bare gå til sengs. Så da gjør jeg også det. Og siden jeg ikke trenger så mye søvn, blir det med det tidlige morgener. Jeg vekker henne selvsagt, mer eller mindre aktivt.

Etter en langsom oppvåkning og ingen overivrige bevegelser i det å stå opp, stod vi opp. Gamle Barin, som vi kaller ham, huseieren, var også oppe, og gav oss straks en gave for gammelt vennskaps skyld: fersk honning, enda ikke rent ut av voksen. Det kommer godt med til frokosten vi var på vei til å kjøpe.

Her på Krim gjør vi det helt russisk. Jeg kjøper all maten, mens Olia lager den til. Etter at alt var kjøpt inn, var det bare for meg å ta plass ved bordet vårt ute på plassen. Snart kom det tre påsmurte skiver, med salat fra i går som tilbehør. Lavasj – georgisk brød – med honning, var dessert. Til drikke var te og eplejuice.

Etter å ha hvilt oss litt etter frokosten, slik god mat tar på, fikk jeg Olia med ut til en kafé med WiFi, helt uvanlig her på Krim. Der fikk vi ordnet mye. Viktigst var at vi fikk kontakt med mor, slik at vi fikk ordnet med posten, og Olia gjennom mor fikk ettersendt dokumenter til samordnet opptak.

Så gikk vi ned til sjøen for å bade. Olia ville se på denne gangen, og det er sikkert vakkert, i moderate mengder, å se meg bade – men etter en kort stund ville hun hjem.

Og jeg var overlatt til meg selv. Det har jeg vært før. Da tar jeg ut på langtur. Ingen liker å gå så langt til fots, som jeg gjør, og når jeg går alene, benytter jeg anledningen. Her gikk jeg fra strand til strand, eller, fra det ene komplekset til det andre, fra der vi kan gå til fots, til dit vi pleier å ta buss. Så badet jeg litt der også. Og fikk løftet kroppen litt i noen treningsapparater de har plassert der.

Det var på turen tilbake igjen det aktive regnet kom. Alusjta ligger i likhet med hele det sørlige Krim mellom Svartehavet i sør, og en lang fjellkjede i nord. Her er godt og varmt, noe som gjør at solen får fordampet mye av havvannet. Dette driver nordover, der det blir løftet opp av fjellene. Så skjer en adiabatisk prosess, der vanndampen utvider seg uten at det blir tilført energi, varmen må den ta fra seg selv, og dermed blir det regn. Vi fra Vestlandet burde vite et og annet om dette, og om vi ikke vet det, merker vi det. Det regner jevnt. På Krim regner det ikke like ofte, det er så varmt at luften blir ikke tilstrekkelig avkjølt, men det kan regne riktig kraftig når det først setter i gang.

Sånn som i dag. Det hadde jo vært naturlige varsler ved at det skyet til, og at det lynet og tordnet. Men vi har jo denne optimismen i oss, vi mennesker, vi tror det skal gå bra. Det blir ikke noe pøsregn på oss.

Så ble det det allikevel. Først forsøkte jeg halvhjertet å søke ly, så lot jeg det stå til. Noe av det som gjorde vikingene så umulige, var jo nettopp det at de ikke tok hensyn til vær og til årstider, de kunne seile og krige hvordan det enn stod til nede på kontinentet. Det var jo uansett ikke verre enn der i nord.

Og jeg tenkte der jeg gikk, regnet kom i tjukke dråper, med ekstra kraft fra vinden, og så tett at det øyeblikkelig ble oversvømmelse, jeg tenkte at det er ikke verre dette, enn å gå når det er altfor varmt. Klissvåt ble jeg med en gang, og da blir man ikke våtere. Varmt er det uansett her nede, kald blir man ikke. Det var ekkelt å trå i vanndammene som rakk til anklene. Lunkent, og med sigarettsneiper og graps. Avløpssystemene er ikke all verden, og veiene er ikke jevne.

Likevel gikk jeg forbi alle kafeer og steder med mulighet for ly, for å komme til den samme kafeen vi var i i morges, og som jeg er i nå. Den med WiFi. Riktignok virket ikke nettet, det var antagelig slått av pga lynet og uværet, men øl og mat fikk jeg. Da skal det ikke mye mer til, enn si noe mer til. Etter en stund var jeg ganske tørr, og Internett kom på igjen, slik at jeg poste hva jeg har sittet og skrevet. Og det skal jeg nå gjøre.

En dag for meg selv i Kiev

I går kveld fikk jeg melding fra min kjære Olia at hun ikke kom hjem for kvelden. Det vil si, hun forble hjemme. Fra leiligheten i Petsjersk til leiligheten i Lepse boulevard er det en god time med forskjellige marsjrutkaer, og hun orket ikke reisen når klokken var elleve. Uansett hadde hun flere gjøremål med utgangspunkt i sentrum i dag, og måtte i alle tilfeller ha reist tidlig inn til byen i dag morges. Så jeg hadde kvelden i går og hele dagen i dag alene.

Det største problemet for ikke å si et av de eneste i slile tilfeløer er maten. Jeg har bodd uten kone eller mor opp mot halvparten av årene mine, så jeg har vært tvunget til å lære meg å lage mat, men med kone eller mor på plass, blir man raskt bortvendt, i alle fall har jeg blitt det. Og her i Ukraina går det bare ikke. Her kan man si at kvinnesak er at mannen selv skal betale for maten kvinnen lager til ham, og selv betale for spriten han drikker.

Kort sagt: jeg har spist alle mine måltid ute siden Olia bleborte for en stund. I går lette jeg etter en restaurant i nærområdet, fant den ikke, og ble derfor stående uten mat for kvelden. Folk som har det minste kjennskap til sakene vet også at her i øst er gatene dårlig opplyst, sidegater ikke i det hele tatt, så letingen ble også litt halvhjertet. Jeg er jo ennå ikke helt kjent i området vi bor nå. Som regel tar jeg bare drosjebuss (marsjrutka) bort fra det.

Det ble en urolig natt uten Olia. Vi har bare vært gift halvannet år, jeg er allerede avhengig. Jeg følte meg våken hele tiden, drømte rare, skumle drømme med en rekke mennesker jeg til vanlig ikke forholder meg til i sentrale roller. Om morgenen var jeg ikke utsovet.

Selv om jeg skriver på min nye tablet med berøringstastatur og litt for småbokstaver, er jeg tydeligvis ike redd for ord. Først nå begynner jeg på det posten skulle handle om.

Tredje inngang til venstre er leiligheten vår.

En ting går til min fordel når Olia er borte: jeg får lese i fred. Ellers har hun alltid en historie å fortelle, spørsmål å stille, og hun er like slepphendt med ordene når hun snakker som jeg er når jeg skriver. De renner ut, som fra en kran til et vannmagasin som aldri blir tomt. Jeg leste til å begynne med ti sider i Mortvie dusji (Døde sjeler) av Gogol. Det er krevende lesning, tre timer og over hundre gloser tok det. Men så gjenstår også bare tolv sider i hele romanen (første del av den, den kjente, den delen som er oversatt til norsk). Jeg får lest den ut i kveld når jeg kommer hjem, alt er da lest i løpet av vinterferien, verd hele ferien bare det.

Så var det ut å spise frokost. Litt slumaktig ble den spist på McDonalds, i perieferien ute i Provitofloski boulevard, om jeg fikk det riktig, laangt oppe i den veien som går opp fra Lev Tolstovo, undergangen like ved jernbanestasjonen. Der fikk jeg sjekket internett, ikke minst når flyet vårt går hjemover i morgen. Jeg fikk også sjekket kartet på min eminente tablet (det er koblet til nettet, og jeg har ikke funnet ut noen måte å laste ned byene jeg er i på) og lagt planen for veien videre.

Denne McDonalds i Kiev er det nok ikke mange turister som har besøkt, selv om jeg ikke med det vil reklamere for den.

Herfra gikk jeg. Det er mange timers gange og god mosjon. På ørene hadde jeg foredrag, spilt av på min Phillips GoGet Mp3, først et om astronomi, «galaxies, stars and the universe», så et om kosmologi, «dark materie and dark energy». Dette er hva jeg studerer i fysikk for tiden, og en fin liten repetering. Det er også artig å legge merke til hvordan særlig den første forelesningsrekken unngår all matematikk. Foreleseren snakker om kompliserte emner som partiklenes bølgenatur, Heisenbergs usikkerhetsrelasjon og Einsteins generelle relativitetsteori, men en enkel ting som gravitasjonskonstanten lar han bare ligge. Ingen tall, ingen formler. Det er rart det har blitt sånn her i verden – og ikke bare i Norge – at man frykter matematikken mer enn det abstrakte.

Det fine med Kiev og andre russiske byer av en viss størrelse er at det aldri er langt mellom en russisk kirke med en sovjetrussisk boligblokk i bakgrunnen.

Alright, mens jeg gikk og hørte på dette foredraget, beveget jeg meg ned hele den lange hovedgaten Utruskovo ned til broen ved stasjonen, broen jeg kjenner fra første stedet vi bodde her denne ferien. Jeg fotograferte også en del, men kan ikke laste opp biøder fra denne anretningen. Fra broen gikk jeg opp Lev Tolstovo (ikke plassen, gaten), og tok dristig til venste. Det er en omvei, men også en vei jeg sjeldnere går. Det blir rumdt universitetsparken på venstreside. Cirka ved Volodimorskij-katedralen skiftet jeg foredragsserie, den nye er mer seriøs, 24 foredrag er satt av, formler er ingen frykt, det eneste er at det virker til å være opprinnelig en filmet serie, for foreleseren henviser hele tiden til bilder, men jeg ser selvfølgelig ingen der jeg går. Jeg ser bare Kiev.

Russere og ukrainere har aldri vært for opptatt av klima og miljøvern. Dette kullkraftverket - Tets-3 - er plasser midt i sentrum av Kiev, like ved stasjonen.

Ved den gule katedralen ved den store hovedgaten – Taras Sjevsjenko – oppkalt etter den store, ukrainske nasjonalforfatteren, den eneste av dem som skrev på ukrainsk (men Olia gjør også et nummer av at han var halvt tysk), tar jeg til venstre, og holdt meg lengst mulig på veier jeg sjelden går. Jeg gikk på baksiden av nasjonaloperaen, men Volodmirskaja ulitsa nedenfor «Den gylne port (Zolota vorota)» er det naturligvis vanskelig å unngå.

Den gule Volodomirskij-katedralen ved Boulevard Taras Sjevsjenko delvis skjult bak trær - som vanlig, når man skal fotografere den fra denne vinkelen.

Det er også en vakker gate, med den ærverdige St. Sofia katedralen med sine grønne kupler, og med utsyn til St. Michaels gylne dom som ble skandaløst revet i Stalins 30-årene, men gjenoppbygget i år 2000. Her er også mye annen vakker arkitektur, selvsagt kontrastert med plumpe betongbygninger fra Sovjet-tiden.

Målet for denne delen av spaserturen er Bulgakovmuseet. Vinterferien 2008 gjorde jeg helhjertede forsøk på å finne det, jeg hadde adressen, kart og russiskkunnskaper. Det hjalp ikke. Siden har jeg hatt museet i tankene hver gang jeg har vært her, og også spurt Olia hvor det er. Hun vet det, hun har vært der, så det eksisterer, men hun har aldri vært noe særlig ivrig på å forklare nærmere nøyaktig hvor det er hen. Årsaken til at jeg var mer optimistisk denne gangen, var at det dukket opp på kartet på tableten min. Da skulle jeg være nødt til å finne det.

Andriskij-kirken til Bartolomeo Rastrelli er et yndet bakgrunnsobjekt for bryllupsfotografier i Kiev.

Museet ligger i Andreiskij gaten, eller – nedstigningen. Det er en gammel, ærverdig gate, sikert den høyest elskede i Kiev. Her ligger brosteinen som den har ligget siden den ble lagt der. Her er ingen biler, men fredelige gateselgere og koselige småkafeer på begge sider av gaten. St. Andrews katedralen, tegnet av samme arkitekt som tegnet Ermitagen – Vinterpalasset – i St. Petersburg, ligger flott på en liten høyde langs nedstigningen. Det er Pittoresk, i ordets beste betydning.

Andrivskij uzviz, som det må bli på ukrainsk, Andrivskij-bakken, er kanskje best på norsk. Kievs høyt elskede og gamle ærverdige gågate ned fra en byens mange høyder.

Etter litt strev fant jeg også Bulgakovmuseet. Jeg gikk først litt for langt, men med kart der stedet var merket av, måtte jeg klare det, og klarte det. Jeg fotograferte det lille, gule huset, som ligger på innerhjørnet i svingen ned mot Kontraktnova Plotsjad, men besøke det fikk jeg ikke denne gangen heller. Denne dagen var museet reservert for grupper.

This is it. Bulgakov-museet i Kiev.

Neste mål var en liten lunsj, som jeg konsumerte raskt, før jeg gikk ned til elven og fulgte den til hengebroen over til en av Dnjeprs mange øyer. Jeg gikk over denne broen første gang i sommer, og kommer til å gjøre det til en tradisjon. Det er en praktfull utsikt mot den nordlige delen av byen, og selvsagt også nedover østbredden. Jeg går alltid øangsomt over, stopper ofte, fotograferer flittig. Det er 3 grader i Kiev nå, etter en periode med kraftige kuldegrader. Så det er lagt seg opp is på elven, nå løsner den, og renner nedover i store flak. Det er et mektig og forunderlig syn.

En vinterdag i mars ser hengebroen over Dnjepr gjerne slik ut.

Jeg brukte også litt tid på øyen, tuslet rundt, hadde gladelig kjøpt.meg et beger øl hadde jeg funnet noe, men vinterstid er visst selv ikke Kievs ølkiosker åpne.

De beveger seg, disse isflakene, i en forunderlig rekke som ikke ser ut til å ha noen ende.

I stedet gikk jeg tilbake, opp til vennskapsbuen, satt skulle det være i hermetegn, det er et symbol på vennsskapet mellom Russland og Ukraina. Kanskje er det et ufrivillig godt symbol, for buen er grell, plantet der i 1983, i Sovjettiden, og helt vilt har det to kommunistmennesker med hammer og sigd midt under buen, og en vakrere skulptur av ukrainere opp igjennom historien som står og ser på det. Det ser ut som den ukrainske rekken er satt der først, viljesterke folk somskuer fremover – og så er kommunistene satt der midt i synet på dem etterpå. Takke meg til vennsskap.

Jeg ville gjerne også ha med bildet av disse vintervolleyballspillerne i Kiev.

Etter dette gjensto bare sjarmøretappen ned paradegaten Kresjtsj. Den er stengt for biler i helgene, så det var god plass til meg og alle andre fotgjengere. Jeg ble rent optimistisk i hodet. Ved enden av gaten, og litt til, ligger restauranten Pervak, der jeg er nå og skriver denne posten. Så er det bare å betale regningen, og ta drosjebuss 69 eller 411 tilbake til leiligheten langt unna. I morgen går flyet hjem til Bergen via Riga klokken 1550.

De har det med å bli vellykkede, disse vinterferiene i Kiev.

Turen jeg gikk, som den blir strukket opp i GoogleEarth. Den begynte oppe i toppen, og endte som man ser på Pervak. Cirka halvannen mil var det alt i alt i følge denne beregningen.

Nokia N82

Dette er en av de poster jeg skriver og legger ut, og siden pusser opp og pynter på etter hvert som jeg får tid. 15. mai fikk jeg min nye mobiltelefon i posten, bestilt fra www.CDon.com, det vil si at jeg har hatt den i snart to måneder, og blitt godt kjent med den. Jeg skrev om mottakelsen av telefonen her.

Mitt ønske med telefonen var ved siden av å ha en vanlig telefon, selvsagt, å ha et kamera av god kvalitet jeg alltid hadde med meg, og en musikkavspiller jeg hadde tilgjengelig når jeg ikke har min vanlige Mp3-spiller tilgjengelig. At den bruker WiFi er en god bonus, alltid praktisk å sjekke internett gratis når man er ute på reise, og ikke drasser med PCen.

Jeg er ikke interessert i å laste ned alle mulige slags tilleggsprogram, og i alle fall ikke betale for dem. Men jeg kjøpte et ekstra minnekort. Jeg tenkte at om jeg hadde musikk, ville det være praktisk å bytte litt.

Batteri

Batterilevetiden er førsteklasses. Når jeg husker å skru av bluetooth og WiFi, så varer den et par dager, selv med god bruk av både kamera og musikkavspilling. Snakking i telefonen og radio går også fint, batteriet holder. Og kanskje enda mer overraskende, når batteriet skal lades opp igjen, er det gjort på et par timer. Da er det fulladet. Jeg trodde ikke engang det var mulig for et batteri å lades så fort, og vare så lenge.

Display

Nokia har prioritert riktig ved å gjøre skjermen så stor som mulig, og heller gjøre tastene mindre. Alt som vises på skjermen er naturligvis glassklart, og lett synlig også i sterkt sollys. En finesse jeg setter stor pris på, er at skjermen selv holder styr på om mobilen er holdt vannrett eller loddrett. Det er greit når man tar bilder, for eksempel, i stedet for å styre med å vende bildene 90 grader, vender man heller telefonen 90 grader, og får bildene som de skal være. Ser man youtube på internett, kan man legge telefonen ned og få den reneste lille widescreen.

GPS

Jeg er gjerrig, og har ikke lyst til å laste ned så mye ekstrautstyr, så min bruk av GPS vil være sparsom. Jeg har prøvd meg litt hjemme i leiligheten min, og se hvor i verden jeg kan finne frem hen, men det er ikke altfor mange byer som er lagt inn nøyaktig. For meg vil GPS være et leketøy jeg neppe kommer til å bruke noe særlig.

Kamera

Det er et 5Mb kamera, som nå er utstyrt med ordentlig blitz. Det er altså et litt bedre kamera enn Nokia N95, som er det store, berømte mobilkameraet fra Nokia.

Kameraet fungerer helt utmerket, både ute og inne. Jeg har allerede postet flere bilder her på bloggen tatt med dette kameraet, og jeg har merket at jeg rett og slett ikke gidder å ta med mitt vanlige kamera – et FujiFinepix100 – når jeg skal ut et sted og fotografere. Verken under bryllupet i Trondheim eller min forrige reise til Kiev tok jeg omtrent bilder med fotoapparatet.

Jeg skal legge ut noen bilder her med tiden, for å vise kvaliteten.

Det er bare et problem for oss som er vant med vanlige digitalkamera, og ikke har større ambisjoner enn å ta raske, greie bilder. Kameraet er tregt på avtrekkeren, og trenger tid på å gjøre seg klart når du åpner blenderen for å ta bilde, om motivet er flyktig vil det forsvinne for deg. Det trenger også betydelig tid mellom hvert bilde. På digitalkameraet kan jeg knipse i vei når motivet nærmer seg, og etterpå plukke ut det bildet som er best. Med mobilkameraet må jeg heller vente til motivet er i den posisjonen jeg liker best, og ta det bildet det må bli. Hastigheten etterlater litt tilbake å ønske.

Et eksempel på bilde tatt med Nokia N82 Et eksempel på bilde tatt med Nokia N82

Mp3

Man legger lett inn musikkfilene med bluetooth eller den medfølgende ledningen, og man kan fylle godt opp allerede på telefonens innebygde minnekort. Det tar to tastetrykk å komme seg inn til musikkmenyen, og ytterligere et par for å starte avspillingen av det albumet man ønsker å gjøre. Når det er gjort, er lyden grom og fin, enten man hører i de medfølgende øreproppene, eller lar musikken komme ut av høytalerne på telefonen. Det siste skulle ikke for ofte være nødvendig.

Når musikken spiller, kan man lett gå ut av musikkmenyen igjen, og gjøre andre ting. Musikken holder seg i bakgrunnen. Jeg har eksperimentert både med å ta bilder og å surfe på nettet mens musikken har holdt på, og det gir ingen problemer. Det er bare akkurat i det man tar bilde at musikken stopper opp et øyeblikk, før den fortsetter.

Som avlastning for MP3-spilleren min er jeg helt fornøyd.

Radio

Radioen er ypperlig, og faktisk mye bedre enn den jeg har hatt på noen av MP3-spillerne mine, eller noen bærbar lommeradio i det hele tatt. Den har automatisk søk, finner radiostasjonene i løpet av sekunder, og serverer klokkeklar lyd. Hva mer kan man ønske?

Utseende og størrelse

Jeg betalte 200 kroner ekstra for å få en svart telefon. Den er litt stor og tung, men ikke verre enn at den får plass i bukselommen, og da er det greit for meg. Den må også være litt stor for å få ordentlig display, til å vise bilder og å surfe på internettet. 

Tastene

Telefonen har av andre fått kritikk for å ha for små taster. Alle tastene er plassert innenfor et areal på omlag 6 kvadratcentimeter, det er ikke mye, og mine pølsefingre kommer av og til borti andre taster enn de skal, når jeg skriver. Men noe stort problem er ikke dette. Hvis jeg virkelig skulle skrive mye, og benytte meg av de fine notatsystemene og skrive email fra telefonen, så ville jeg nok savne et ordentlig tastatur. Skriving med mobilordbok som finner riktig ord er ikke den raskeste for meg, og når man først investerer i en fin telefon, kunne man kanskje ønske et slikt uttrekkbart tastatur, eller berøringsskjerm, eller begge deler. Til vanlige tekstmeldinger og innskriving av nettadresser er ikke tastene noe problem i det hele tatt.

 WiFi

Denne er selvfølgelig artig å ha på mobiltelefonen. Det fungerer som ingenting, like lett som med bærbar datamaskin, man skrur på søkeren og får opp trådløse nettverk tilgjengelige. Man får til og med beskjed over hvilke som har sikkerhetsnøkkel, det gir så vidt jeg vet ikke min bærbare PC. Denne lurer meg imidlertid av og til på flyplasser og slikt noe, da man etterpå uansett må skrive inn en kode for å bruke nettkoblingen til å surfe på internett. Men når man er koblet opp, fungerer det helt fint, og jeg hadde det for eksempel gøy med å korte ventetiden på Sandefjord flyplass, med å se filmer på youtube.

Trådløs pakke og nytt visum til Russland

Alt er som før her hos meg. Jeg fikk nettopp i går i posten, og ikke bare i posten, det ringte plutselig på døren. Jeg lot sågar være å lukke opp, hvem skulle vel ringe på hos meg? sånn helt i det blå uten å sende melding først? Det er som å motta telefon fra et ukjent nummer, det er sikkert en selger. Men da denne personen som ringte på ikke gav seg, lukket jeg opp til slutt allikevel, selv om jeg egentlig satt og spiste middag, og så var det altså posten som leverte meg trådløst internett fra Nextgentel. Jeg takket og bukket og tok i mot.

Om posten kan man i forbifarten si mye nå i disse tider, som de bruker 300 000 kroner på å skifte navn og logo. Jeg har alltid vært i mot slikt, og sier konsekvent at jeg ikke vet når jeg får spørsmål om hva Mesta, Tine og Bring er for noe, selv om Tine kanskje er litt vanskelig å være troverdig på, nå. Det er norske meierier, et navn jeg likte bedre enn lille Tine. Min erfaring med posten etter at den begynte å bruke penger på reklame og image, er at den har blitt dårligere og dyrere, men det var nå det, dette var bare i forbifarten. Jeg aner ikke hva Bring er for noe (det høres ut som en feilstavelse av Jon Bing), og logoen kommer jeg av prinsipp aldri til å kjenne igjen. Jeg likte «Posten», og jeg likte posthornet.

Det var forbifarten. Det skulle være unødvendig å nevne at wifi-pakken ikke er montert. Jeg fikk tross alt pakken i går. I dag åpnet jeg den opp. Så får vi nå se, en eller annen gang vil jeg nok forsøke å montere den opp også, det vil jo være bra, det var jo en grunn til at jeg kjøpte den.

Jeg har også bestilt nytt visum til Russland. Og som vanlig blir det en kamp mot kalenderen å få det ferdig i tide. Utreise blir eventuelt 27. september, når høstferien begynner, og de to og en halv ukene er strengt tatt litt knapt. Men sånn har det blitt enda en gang, og sånn har det også vært hver gang tidligere, de kommer liksom så plutselig, alle disse feriene.

Reisemål denne gangen blir byene i Sydrussland, og nedover Svartehavskysten og Kaukasus. Rostov-na-don, Krasnodar og Sotsji peker seg ut, og hadde jeg bare hatt bedre tid, skulle jeg med letthet pekt ut mye mer. Men ferien er på bare en uke, enda hvor naturlig jeg føler det er for meg å ha ferie, og hvor merkelig jeg føler jeg prioriterer, når jeg etterpå vender tilbake til jobb. Det er jo ferier som er det gode liv (blant mange andre ting, forresten), og det gode liv har jo alltid vært det livet jeg vil leve.

Så nå leser jeg brødrene Karamasov på russisk og norsk med fornyet intensitet, noen merkelige oversettelser biter jeg meg merke i, som for eksempel der Katerina Ivanovna sier til Dmitrij Karamasov at hun skal være «Deres møbel, det teppe De trår på», og oversetteren (Geir Kjetsaa) sier at hun skal være «Deres slave, et teppe De trår på», og litt sånn forskjellig, men fangsten av slike finurligheter, er ikke verd tiden det tar å lete etter dem. Jeg bruker timevis på hvert russiske kapittel, og dagevis på hver russiske del (boken er delt inn i ni deler). Dog er dette verdenshistoriens beste roman, og da er ingen tid bortkastet brukt på den.

Tid brukt på å lære språk er heller ikke bortkastet, og det skulle jo være poenget. Jeg har funnet frem til en ny russe, eller ukrainer denne gang, som skal lære seg norsk, og så skal jeg lære russisk. Det er veldig bra, vi møtes en gang i uken, og nå søndag tilbrakte vi hele ettermiddagen i solsteiken på festningen i Bergen, slik at det ble finvær og russisk og så bra som det blir.

Så jeg skulle være forberedt på å reise, om jeg bare får meg til å bestille billetten og å ordne med visum. Og innen den tid er det ikke helt usannsynslig at et trådløst internett blir montert opp her i leiligheten, men det er heller ikke helt usannsynlig at den blir liggende der den er. Hva som er usannsynlig, er at jeg på spørsmål fra en temmelig sikkert kommende markedsundersøkelse svarer at jeg vet hva Bring er for noe, om jeg da tar telefonen når de ringer fra ukjent nummer. Jeg er sikkert så fordypet i å lese setning for setning i brødrene Karamsov uansett.

WiFi og øl

 
Mor og jeg på vei ned til Celtic drop for å teste nettforbindelsen, der
Mor og jeg på vei ned til Celtic drop for å teste nettforbindelsen, der

Disse postene er skrevet fra puben Celtic inn, Celtic bar eller Celtic drop (den har litt forskjellige navn) i det vi kaller kvadraturen (men som er Playa Flamenca), Torrevieja. Det er fire minutter å gå fra leiligheten i Casa Salen, enkel gangavstand, og gratis internett. Dette er fremtiden, og det er en fremtid jeg liker godt.

Alle som bruker internett nok til å finne frem til denne bloggen, vet det sikke på forhånd, WiFi-systemet er godt utbygget i de fleste EU-land. Og enda bedre enn det er utbygget, er oversikten for å finne hvor det finnes. Det er enkelt søk på Google: WiFi, og navnet på byen du er i eller skal til. Du får nok av treff med oversikter, og også med diskusjonsforum over hvordan de forskjellige stedene fungerer, der du selv kan legge inn kommentarer om du er misfornøyd med et sted. Og alle bør legge inn kommentarer hvis det koster penger, utestedene bør se at det nytter ikke, det gir sure kunder som heller velger et annet sted. Man burde også kunne legge inn kommentarer om steder som ikke har, men som burde hatt. I fremtiden bør jo WiFi på utesteder være like vanlig som TV, noe man bare kan ta for gitt.

Far og jeg på Celtic drop, spente på om vi får det til å virke.

Far og jeg på Celtic drop, spente på om vi får det til å virke.

Og det skriver jeg, som på slutten av 90-tallet på Kreta var godt fornøyd med en restaurant på Kreta, som skriftlig oppfordret sine kunder til å skru av mobilen når de spiste, siden ingenting var viktigere enn «your meal». Jeg var hjertens enig, og er det strengt tatt fortsatt, et måltid bør alltid spille hovedrollen. Men det er så greit når man er på reise, å skaffe seg oversikt over verden, og få gjøre det på sin egen maskin, med sine egne innstillinger, alle passord og sertifikat innstalert, akkurat som hjemme. I selskap med andre er det selvsagt uhørt, men for seg selv gjør det et trivelig barbesøk enda triveligere. Man kan jo alltid bruke øl og internett som unnskyldning for hverandre, det er jo viktige ting begge deler.

For folk som dumper inn her på jakt etter WiFi rundt Torrevieja, Alliante eller Costa Blanca, så var det ennå ikke så altfor mange steder å velge mellom. I Spania har man nok med solen, og det skulle jo også bare mangle, men det fantes nok til at man alltid vil være i gangavstand fra et såkalt «Hotspot», og om man ikke har med seg den bærbare, så har sjømannskirken billig, stasjonært internett for alle som vil. Det var der vi fant frem til Celtic drop. 

Internett og øl. Og jeg og far.

Internett og øl. Og jeg og far.

Og på Celtic drop ble de så overrasket da noen kom og skulle bruke nettet, de hadde monert det på taket for noen stasjonære datamaskiner de har plassert ut i puben. De de var like spente som oss på om det virket for medbrakte, bærbare. Det gjør det altså. Denne posten skulle være bevis godt nok.

Tvers over Europa i fly

Frokosten på flyplassen

Frokosten på flyplassen

Det er jo litt spesielt at akkurat mens jeg drev og skrev posten i går, om hvor flott det er med internett på reise, så ble forbindelsen brutt på grunn av lyn og torden, og jeg fikk ikke postet den. Og på flyplassene nedover Europa er det riktignok dekning, men så dyrt, at man skulle latt være å bruke dem i protest, om man hadde råd.

Så nå er jeg altså på min andre store flyreise denne ferien. Fra øst til vest i Europa, fra Vilnius, som vel er omtrent så langt øst man kommer før Russland, til Alicante, som riktignok ligger på østsiden av Spania, men er bra vest allikevel. Reisen tar hele dagen, som det også gjorde når jeg reiste fra Vladivostok til St. Petersburg, men denne gangen er det på grunn av mange stopp, og venting på flyplasser, og dødtid og venting, for å gjøre reisen billigst mulig.

Jeg fullførte løpet med alltid å våkne før vekkerklokken. Godt gjort denne gangen, da den var innstilt på 0445. Men jeg var også tidlig til sengs, og hadde en god natts søvn. Det utmerkete hotellet Panorama hadde en frokostbag klar som avtalt, og ringte en taxi som straks kom. Toø flyplassen tar det bare et kvarter, taxien hadde taksameter og kostet 30Lit, jeg var der klokken fem, to timer før avgang.

Timene brukte jeg til å spise min lille frokost, dagens sikkert eneste måltid før kvelden, da jeg skal være bra utsultet for å kjøpe flyplassmat, og til å oppdage at jeg fordømt og forbasket og nei for svarte hadde lagt MP3 spilleren i kofferten, og dermed ikke kunne slumre og høre foredrag om russisk historie nedover Europa.

Dermed ble det i stedet lesning av min nye lektyre, kjøpt i okkupasjonsmuseet i Riga (Det var virkelig ergerlig jeg ikke fikk sett tilsvarende i Litauen, og heller ikke krigsmuseet i Riga fikk jeg sett). ”Vorkuta”, heter boken jeg begynner med, slike bøker er ikke nødvendige å kjøpe, man leser dem like greit ved å låne dem på biblioteket. Konsentrasjonsleirhistorie leser man best hos de skikkelige forfatterne, Solsjenitsyn i Russland, Imre Kertez og særlig Primo Levi for nazi-Tyskland.

Akkurat dette skriver jeg på flyplassen i København, der jeg har vært, og fortsatt skal være i timevis. Flyet landet 0730, og neste går videre til Madrid 1335. I Allicante er jeg ikke før 1850. Jeg rekker sikkert å lese ut flere bøker.

Flyutsikt over Spania

Flyutsikt over Spania

Og i Spania venter det gode, late liv, i leiligheten Casa Salen med mine foreldre, bading hver dag, og frokost, lunsj og middag som bare kommer av seg selv, fra min kjære mor.

Å reise i disse internettider

Ja, så har jeg kommet meg inn på et hotellrom i Vilnius, Litauen, siste stopp på min soloreise tvers over Russland, og etterpå nedover hovedstedene i de baltiske landene (med en sjarmøretappe til Narva, i Estland – sjekk tidligere post!). I morgen går flyet tidlig, 0655, og min opprinnelige plan var å ta en natt på flyplassen, men den opprinnelige planen er skiftet ut med denne: Jeg sover på hotell i stedet.

Og på hotellet har de WiFi, som stort sett fungerer. Det vil si at jeg kan bruke siste kvelden til å gjøre hva jeg vil på internett. Tja, jeg skal ikke skrive på meg noe her, for jeg ville jo egentlig ha lastet opp forskjellige ting, og ordnet litt opp i bloggpostene mine fra turen gjennom Russland. Men akkurat det kan jeg ikke gjøre helt som jeg vil, for opplastningshastigheten er så treg, at den av og til nekter meg å gjøre det. Selv om det bare dreier seg om vanlige, små bilder.

Denne posten skal ikke dreie seg om vanlige, små bilder. Den skal handle om hvordan det er å reise nå i disse internettider, som jeg så velvalgt kalte det i overskriften. Jeg har jo siste sju år brukt hver eneste sommer til å være borte i utlandet i hvert fall en måned, ofte mer, og det har gått fort fra den gang man av og til gikk til nettkafeer for å sjekke mail og sende, til sånn det er nå, da an rett og slett kan fortsette planleggingen og ordne opp og sjekke alt mulig, mens man er underveis.

For eksempel bussturen i dag, fra Latvias hovedstad, Riga, til Litauens’ Vilnius, det var nettforbindelse langs hele ruten. Med det kunne jeg bruke de fire timene og ett kvarter turen varte, til å sjekke severdigheter og informasjon om Vilnius, til å finne ut hvordan jeg skulle gjøre det med å komme meg til flyplassen, og til og med sjekke hvilke hoteller som var ledig, og med et trykk få frem hvor de lå. Jeg kunne bestilt også, det viste seg at det ville blitt billigere.

Jeg tenkte først å ta et hotell nær flyplassen, men siden den bare er en halv mil utenfor sentrum, er det ikke mye søvn å spare på å bare være i sentrum. Da sparer man også bagasjeoppbevaring på stasjonen, og klattet med å transportere seg først til hotellet, så til flyplassen. Jeg fant på nettet et hotell, Panoroma, det lå rett ved stasjonen, var billig, og i det bussen var fremme, kunne jeg bare spasere like inn dit, og vite at det var ledige rom.

Dette med kart og flyreiser og hotell er helt førsteklasses, det gjør det svært mye enklere, i hvert fall når man reiser på egenhånd, sånn som jeg, denne gangen. Men jeg kunne også gjøre andre ting, sjekke nyheter både lokale og innenfor mine særinteresser, som for eksempel er sjakk, der jeg kan følge med akkurat som jeg var hjemme i Norge. Jeg kan holde kontrollen over finansene, gjennom nettbanken, og jeg kan til og med spe på litt med aksjekjøp, gambling eller pokerspill, hvis jeg var av den typen, akkurat som var jeg hjemme i Norge. Man trenger rett og slett ikke være avkoblet fra verden lenger, når man er på reise. Og det synes jeg er veldig, veldig bra.

I Sibir var det riktignok annerledes. Det har sin sjarm det også, jeg ville jo ikke reist dit, hvis ikke, men alt det der maset og stresset med å komme frem til en ny by, uten å vite hvor man skal bo, eller hvordan man skal få billett videre, det slipper man når man kan ordne alt sammen på internett. Og gjøre det underveis.

Her i Vilnius har jeg for øvrig hatt en rolig dag. Det er mandag, og dermed er alle museene stengt, deriblant KGB-museet, som jeg vil kalle det, museet i det gamle KGB-hovedkvarteret, som også ble brukt av Gestapo, forresten. Det handler om overgrepene som der har skjedd, og er berømt og beryktet, jeg skulle gjerne brukt hele dagen i dag, der, det er jo en av hovedgrunnene til å reise til Litauen. Men det var altså stengt. I stedet vandret jeg rundt og tok bilder av kirker og statuer, spankulerte rundt og småfilosoferte og ventet. Da kvelden kom, gikk jeg tilbake til hotellet og koblet meg opp på nettet.

Betegnende nok ser det ut som jeg har mistet det nå. Jaja, jeg har liksom en følelse av at jeg skulle være litt ambivalent til all denne nettbruken, jeg er jo en bøkenes mann og har alltid likt det skrevne ord – på papir. Og det er ikke lenger siden enn i fjor oktober jeg i mitt stille sinn fremviste for meg selv litt forakt mot noen svensker, som på et hostell i Odessa, ikke kunne være med ut øyeblikkelig, for de skulle bare sjekke noe på facebook først. Nettet må jo ikke ta over for livet.

Akkurat her – dog – er ambivalensen litt anstrengt. Jeg synes det er skikkelig bra.

Og i morgen reiser jeg til Torrevieja, og Spania. God tur – takk skal jeg ha!