Windows sluker Nokia

Onsdag våknet jeg til nyheter jeg ikke hadde fått med meg i løpet av tirsdagen. Giganten Microsoft kjøper opp den tidligere giganten Nokia, de evig usympatiske amerikanerne overtar de en gang sjarmerende finnene, det er slutt for et av Nordens og Nord-Europas mest fantastiske industrieventyr.

Riktignok er det ikke hele Nokia som blir kjøpt opp. Det er mobildivisjonen. Men hva er vel Nokia uten mobildivisjonen? Selskapet som til de grader var et utvidet Skandinavias flaggskip, det er nå historie. Det er nå amerikansk.

Huff. Sånn går det når man holder seg til dårlige ledere, er man fristet til å si. Steve Ballmer, konsernsjef i Windows, har noen sett et bilde eller en film av ham, der det ser ut som han har en oppriktig følelse? Galskapsvideoen der han hopper rundt på gulvet og skriker som en stukken gris, nettopp en stukken gris, den viser vel hans egen og Microsofts dødsdom. Hvem kan vel ta en sånn mann og et sånt selskap alvorlig?

Og Stephen Elop, konsernsjef i Nokia. Direkte fra Microsoft. Det er vel et betimelig spørsmål hvem av de to han egentlig har tjent. Det er klart Nokia måtte gjøre noe, når de ble så til de grader passert av Apple og Samsung og de andre, og særlig fikk se at operativsystemet deres, Symbian, ikke holdt mål mot iPhones iOS og – stort sett – alle andres Android.  Men å binde seg til et annet synkende skip, Microsoft, det kunne vel mer vitne om håp og bønn om at det skulle gå bra, enn tro og vilje. Selv de som heiet på Nokia måtte fortvile.

Antagelig er det mange som heiet på Nokia. Gjennom 90-tallet og langt oppover 2000-tallet var de markedsdominerende, livsstilsdominerende, de var simpelthen mye bedre enn alle de andre. De hadde løsningene før vi skjønte vi trengte dem. Selv jeg, som ikke ville identifisere meg med klysene med mobiltelefon i beltet, selv jeg ble glad i min første mobiltelefon fra Nokia. Jeg ble glad i å sende og motta tekstmeldinger, jeg brukte tid på å spille Snakes. Aldri vurderte jeg annet enn Nokia når jeg av ulike grunner skulle ha ny mobiltelefon.

Microsoft har aldri vært i nærheten av å bygge opp en lignende kundelojalitet. De er også dominerende i sine felt, fullstendig dominerende, men det er ikke fordi alle synes de er så bra. Det er fordi det ikke finnes alternativ. På PC er det Windows som gjelder. Og Officepakken er så mye brukt, at det bare er irriterende med dem som bruker noe annet. Men det er tungt og tregt. Løsningene på dagens mobiltelefoner og nettbrett har vist hvor tungvint og vanskelig autokorrekturfunksjonene er i Word, for eksempel. Der programvaren har alternativ, som nettleseren, er det ingen fornuftige folk som med vitende og vilje bruker Microsoftløsningen. Explorer er stort, fordi Microsoft har satt alt inn på å gjøre det vanskelig å bytte. Chrome, Mozilla og de andre har kommet med løsninger Microsoft har kopiert. Og sånn har det vel stort sett vært hele veien, også når det gjelder programmene i Office-pakken, og operativsystemet Windows.

Om Microsoft var stort og tungt tidligere, har de brutt sine egne grenser nå. Selv folk som foretrekker Windows, synes det nye operativsystemet er noe idiotisk. Meg byr det i mot. Der konkurrenter finner løsninger som bare frister til å ta duppeditten i bruk, man har liksom bare lyst til å begynne å fikle med en iPhone eller iPad, så er de nye telefonene til Nokia, Lumia, slik at man bare har lyst til å legge den bort. Om den har aldri så godt kamera. Hvordan de med all teknologien og hvor lett det har blitt å lage bilder, farger og grafikk, hvordan de da kan lande på strektegninger og ensfargede firkanter, det er meg komplett ubegripelig.

Kanskje hadde Nokia kommet bedre ut av det med å satse på sin egen løsning, Symbian. Sikkert hadde de kommet bedre ut av det med å satse på Android. Det nytter ikke å skille seg ut, om man skiller seg ut ved å være dårlig. Den nye Nokia Lumia 1020 er en telefon med et svært spennende kamera. Så spennende at man kunne kjøpt hele telefonen, bare for å bruke kameraet i den, og beholdt ens gamle telefon for alt det andre. Nå er det Microsoft som har rettighetene til den. Det er veldig vanskelig å se for seg at den kan bli en suksess.

Lille Finland klarte å lage Europas mest verdifulle, børsnoterte selskap. Det var en bragd, og den skal de ha stor respekt for. Den brakte mange av oss store gleder også. Det var sikkert mange private småsparere som tjente gode penger på oppturen, enten ved å eie aksjer direkte, eller ved å eie et av de såkalt grønne fondene, som skulle investere miljøvennlig, og der teknologiselskaper ble regnet som miljøvennlige samme hva de gjorde. Skandia grønt, for eksempel, den er det mange som kjenner igjen. Men nå ser det ut til å være over. Nå er de del av en monopolkjempe, kjøpt opp på lite vakkert vis, med Stephen Elop som konsernsjef i Nokia, men interessene sine i Microsoft. Det er veldig synd.

Nokia var et eventyr. Nå er eventyret ute. Denne gangen endte det ikke godt.

Sony Xperia vs Apple iPhone

Med sin iPhone redefinerte Apple hva en mobiltelefon skulle være. De var først ute, og laget smarttelefoner som simpelthen var mye, mye bedre enn de som allerede fantes. Etablerte merker, som Nokia og Ericsson, ble parkert. De har aldri kommet seg igjen. Ericsson er spist av Sony, Nokia samarbeider desperat med Windows for å redde både seg selv og Microsoft. Begge de tidligere gigantene er blitt de som løper etter de andre, og ikke de som løper først og bestemmer farten og retningen.

Apple har hatt nokså clean score med sine produktlanseringer på denne siden av 2000-tallet. Til å begynne med var det iPod, så kom iPhone, og til slutt iPad. Alt har redefinerte verden. Apple er i samme situasjon som Windows og Nokia var i for en stund siden, og kanskje vel så det, siden Apple en kort stund var det største private selskapet i verden målt etter markedsverdi. Dit kom aldri Microsoft, og Nokia var aldri i nærheten.

Apple har siden toppen tapt seg i markedsverdi. Spørsmålet er om dette er starten på en nedgang lik den til Windows og Nokia, om også Apple går i fellen og tro de vil forbli best, fordi de en gang har vært det.

Jeg kjøpte min iPhone 4S i fjor, og brukte den med stor glede hele året, helt til den ble vennskapet nå i påsken. Den var en telefon i en helt annen kategori enn min tidligere Nokia, enda den var en av toppmodellene, fra den gang Nokia fremdeles var på tronen. Men den kunne jo ikke egentlig surfe på nettet, den var håpløs å ta lengre notater eller skrive brev med, den kunne spille musikk og fotografere, men var elendig til å navigere og kunne ingenting jeg ikke hadde tenkt på. Med iPhone følte jeg at jeg kunne gjøre alt. Det var en verden som åpnet seg. Trening, kart, vær, spille sjakk, lese bøker, surfe ubesværet, den var akkurat den følgesvenn jeg hadde trengt på de tidligere reisene mine, fra den gang jeg var ugift og reiste alene på eventyr. Med den kunne jeg gå hvor som helst, med alt jeg trengte i lommen.

Når jeg nå skulle kjøpe ny, var jeg innstilt på å kjøpe en ny iPhone. Hvorfor velge noe annet når jeg var så fornøyd? Vel, det dukket opp et par argumenter, som jeg tidligere har skrevet om. Det viktigste var prisen, og det faktum at en del av konkurrentene rett og slett overgår Apple når det kommer til spesifikasjonene. Jeg betaler ikke mer for en telefon som er dårligere.

Kanskje vil den neste iPhone 5S som ventes til sommeren hamle opp det som nå er på markedet hos konkurrentene. Men jeg er ikke sikker. Det kan se ut som Apple vil at kundene skal holde seg til dem av gammel vane, akkurat sånn Windows og Nokia tidligere gjorde det. Kanskje er de i ferd med å bli for feite og bakoverlent, kanskje er de i ferd med å bli tatt igjen i kappløpet de selv var med å bestemme. Det vil i så fall kanskje være litt urettferdig, siden mye av det konkurrentene nå tjener penger på, er ideer nokså direkte kopiert i fra Apple. Sånn er det, innovative selskaper får følgere, og når forbrukeren er ute med lommeboken ønsker han og hun det produktet som er best, alt tatt i betraktning.

Så er Apple fremdeles best?

Jeg har sammenlignet min erfaring med Apple iPhone 4S og Sony Xperia S, med argumentene for og i mot begge.

*
iPhone

For
Det viktigste argumentet for Apple og iPhone, er at den er så enkel å bruke. Apple er kjent for brukervennlighet, der er de fremdeles best. Alt er fort gjort, og intuitivt. Uansett hvilke problemer man har rotet seg opp i, er det bare et enkelt tastetrykk på den eneste tasten tilgjengelig, hjem-tasten midt på, og så er man tilbake igjen i utgangsmenyen. For å fjerne program som kjører i bakgrunnen, er det to kjappe trykk på denne knappen. Hva ellers? Det er ingen andre knapper, og ikke noe annet Apple synes det er nødvendig vi skal gjøre. Med oppsettet av ikonene fant Apple den beste løsningen med en gang: alle ikoner stilt opp ved siden av hverandre. Man kan dra rundt på dem og flytte dem som man vil, legger man to oppå hverandre, blir det en katalog. Veldig enkelt, og veldig greit.

Også knappene på sidene til iPhone er fine og praktiske. Det går på et øyeblikk å skru lyden av og på, og man ser med en antydning oransj om lyden er av. Så enkelt, at det er rart ingen tenkte på det før. Å skru lyden opp og ned gjør man lett med store og tydelige knapper på siden, som man også veldig lett slokker telefonen på toppen. Alt er veldig enkelt, og veldig greit.

IPhone og iPad har også en del triks jeg savner hos konkurrentene. Den innebygde ordboken er herlig, og fungerer i ibooks og safari, og sikkert mer. Er det et ord man er i tvil om, trykker man fingeren mot det, og får opp en liten meny, der man blant annet kan få en ordforklaring. Foreløpig har jeg bare fått det til for engelsk. Sony Xperia får det ikke til for noe. Notatfunksjonen i iBooks er også gull verdt for meg som liker å ta notater til hva jeg leser. Det er diskret og elegant lagt opp, med mange muligheter, og ingen som er unyttige. For Sony Xperia må jeg laste ned app for i det hele tatt å kunne lese noe lengre, og funksjonaliteten til iPhone er den ikke nærheten av.

Det samme gjelder mange av de andre innebygde appene. En for en banker de tilsvarende hos Sony. Notatappen kan ta notater, fyldige sådanne, det er en digital notatblokk. Tilsvarende hos Sony er en digital PostIt-lapp. Den kanten rekke med triks, skifte farge og skrifttype, og annet tull, men man kan ikke skrive på den. Plassen blir brukt opp med en gang.

Værapp, aksjeapp, Podcast, alt er skikkelig gjort, praktisk og oversiktlig, og klart bedre enn hos Sony. Hvis Sony har disse appene i det hele tatt.

Mot
Apple er kjent for å være kompromissløse. Med det legger de listen høyt, man skal være godt fornøyd med alt annet, om man finner seg i alle begrensningene selskapet gir oss. Nå tenker jeg ikke på at det ikke er noen løse deler, man kan verken skifte batteri eller sette inn ekstra minne, om det gir en smidigare og billigere telefon må det være greit. Jeg skulle nettopp skifte batteri til min fire år gamle Nokia, den som nå er overtatt av min kone. Så gammelt batteri er ikke å oppdrive. Da hadde det kanskje vært like greit å montere batteriet fast.

Det er imidlertid en del andre ting der de godt kunne gjort det enklere for oss. Når man kobler telefonen til PC, får man bare tilgang til bildene på den. Hvis man vil laste over filmer eller musikk, kreves det styr og tilleggsprogram. Jeg fikk meg aldri til å laste ned og bruke dette programmet, med det resultat at jeg i praksis bare kunne spille av Podcast på telefonen (Heldigvis finnes det nok av Podcast der ute, og Apples podcast fungerer aldeles utmerket). Og selv nå, som jeg har lastet ned iTunes for å overføre musikken min og filmene mine til iPaden, så har jeg store problemer med å få det til, og har ennå ikke fått til filmer i det hele tatt. Appels løsninger er glimrende for alt man kjøper og laster ned hos dem, men det er tungvint og umulig med ting man har fra før og vil legge til.

Jeg irriterte meg også over iCloud og minne og alle de tingene der. Jeg ble aldri helt klok på hvordan det virket, og følte det ikke var jeg som hadde kontrollen over egne filer. 5 gigabyte lagringsplass i skyen er også altfor lite. Skal det være noe poeng i sånne skyer, må det være plass til alt der. Det hjelper ikke med automatisk synkronisering, når det er forskjellig med plass på de ulike enhetene. Skyen blir bare enda et lagringssted å holde styr på. Antagelig er det et triks de gjør for å få oss til å kjøpe ekstra lagringsplass, men med det ville vi fått utgifter til noe vi ikke skulle trenge. Det er jeg ikke villig til.

Når vi er inne på dette med penger, Apple er grådige. Det kan de være så lenge de er kulest i klassen, men det er en utnevnelse som pleier å være tidsbegrenset. Jeg er av dem som liker maksimalt med lagringsplass på enhetene mine, jeg vil ha mye å velge mellom, jeg liker ikke å slette ting jeg vil ha, fordi jeg trenger plassen. Hos Apple er det en svært stiv pris for å gå opp fra de 16 GB standard, til 64 GB maks. Det gjør iPhone 5 halvannet tusen kroner dyrere enn Sony Xperia Z. Det er den ikke verd.

Sony Xperia Z

For

Apple har et forsprang i programvare og er bedre i enkelhet. Ellers ligger fordelene hos Sony. Det betyr for eksempel bedre maskinvare. Dette er en svært kraftig telefon, med tekniske muligheter iPhone ikke kan måle seg med. Samme hvor god programvare de skulle få til å lage.

Det første som slår en, er hvor rask Sony Xperia er. iPhone er slett ingen treging, man har inntrykk av at appene starter straks man trykker på dem, og at det ikke er noen oppbremsing i navigeringen rundt omkring, fordi systemet trenger tid på å laste ned og behandle data. På Sony Xperia ser man hva fart virkelig er. Det er knallsterke prosessorer, når dataene er lastet ned, går behandlingen av dem på et øyeblikk. Det er Wow-opplevelsen, datatesterne snakker så veldig om.

Det neste er skjermen og størrelsen, utformingen. Apples iPhone 4 hadde allerede så høy oppløsning at det menneskelige øyet ikke er i stand til å skjelne at den er der. Pixlene er usynlige. Det viser seg likevel at det er et poeng med litt til. Denne skjermen er full HD, det dansende mønsteret av farger når telefonen skrur seg på, viser hva det betyr. Man har sett lignende mange ganger før, men dette er flortynt. Man sitter igjen med et inntrykk av at dette ikke er mulig med en vanlig skjerm. De som liker det vakkert, får sitt.

At telefonen er litt større gjør den også akkurat litt lettere å lese på. Det gjelder særlig for lengre tekster. Apple kompenserer litt med sin utmerkede lesefunksjon (synd ikke konkurrentene kan stjele ideen, uten at det blir litt for tydelig det er tyveri), men den større Sony er likevel å foretrekke om man har tenkt å bruke telefonen til å lese på.

Sony Xperia er en halvannet år nyere telefon, og det merkes veldig godt. Den kan nok også hamle opp med iPhone 5, som ikke er så mye mer enn en litt bedre iPhone. I Sony Xperia blir man overveldet av mulighetene. Fotoapparatet har flere funksjoner, og tar bedre bilder. Musikkspilleren er utmerket, og diskriminerer ikke filer man har skaffet seg andre steder enn gjennom dens eget selskap. Man har et utall innstillinger å velge mellom, mange av dem artige, og noen også nyttige. Den tåler vann, noe jeg håper jeg ikke får bruk for å finne ut stemmer, og den har USB-utgang.

Jeg sitter med en følelse av at den egentlige motstanderen akkurat nå ikke er Apple, men Samsung. Samsung Galaxy har jeg ikke prøvd selv, men den skal ha mye krutt og muligheter skal den hamle opp med Sonys Xperia. Dette er telefon i elitedivisjonen.

Mot

Sony Xperia kan mange fine triks, den ser flott ut og er superrask. Men når alt kommer til alt er det viktigste med slike tekniske duppeditter at de virker enkelt og greit når man har bruk for dem. Man skal ikke behøve å tenke så mye, det er kjekkest når alt går av seg selv. Foreløpig har jeg bare hatt telefonen en snau uke, så jeg har kanskje bare ikke blitt vant med den. Likevel er det ikke akkurat følelsen av at det bare er å slå den på, og så går alt av seg selv jeg sitter med. Batteriet tømtes til å begynne med etter et døgns bruk, men har bedret seg etter de første nedlastningene er blitt gjort, og systemet har kommet ordentlig i gang. Batteriet er litt dårligere enn hos Apple, men så har det også mye mer å gjøre, med kraftigere prosessor og større skjerm.

Det kan også kanskje holdes mot telefonen at fabrikkinnstillingene var litt underlige. Strømsparerinnstillingene er for eksempel ikke på, ringelyden er satt til null, og det var også et par andre ting det tok litt tid å få satt på plass.

Det er ennå ingen selvfølge at telefonen kobler til nettverk jeg allerede har vært på, rett som det er finner jeg WiFi av, uten at det er jeg som har gjort det. En morgen var hele telefonen død, jeg måtte restarte den, noe som ikke hendte en eneste gang med iPhone. Musikkspilleren har bra lyd, men hva hjelper det, når jeg på en løpetid på 25 minutter med mobilen i lommen på treningsjakken 5 ganger opplevde at avspillingen stanset. Var det fordi telefonen ristet, eller hva? Uansett skjedde dette aldri med iPhone (der var det et annet problem jeg sjelden opplevde, når jeg brukte de originale øretelefonene, hendte det at lyden av seg selv skrudde seg ned til null, veldig rart). Jeg har også opplevd litt mer problemer med GPSen, uten at jeg skal si det skyldes telefonen, eller applikasjonen.

Konklusjon

Det er ingen tvil om at Sony Xperia er den beste telefonen. Når den også er billigere, skulle valget være enkelt. Apple har imidlertid fremdeles kanskje det beste konseptet. Det er lurt å gjøre det enkelt, og ha at alt fungerer som viktigste prioritet. Men akkurat nå kan det litt for mye se ut til at de lever på tidligere prestasjoner. De oppfører seg som de fremdeles er best, mens de egentlig er i ferd med å bare bli dyrest.