Sola flyplass. På vei til Oslo.

Punktum i overskriften. Det ble en kort natt. Jeg lå og ventet på vekkerklokken, til det ikke gikk lenger, og jeg stod opp. 0545. Flyet til Oslo går klokken 0905. Jeg er på flyplassen og venter.

Jeg skal på seminar. Ytringsfrihet. Der har jeg noen erfaringer, fra før jeg ble gift, der jeg havnet i trøbbel for ting jeg skrev, sa og gjorde. Jeg var aktiv i studentteater og friteater, energisk og frisk, ikke redd for noe. Nå er det ikke verd maset. Om folk lar seg provosere, er det ikke verdt bryet. Jeg vil bruke tid på å være glad i familien. Være i solen, ikke i vinden.

Jeg skal også besøke gamle venninner fra studentdagene, teaterdagene. Få år rundt 2000 farget våre liv. Vi gjorde mye, husker det godt. Merkelig det var så få år, når de har så mye å si. Jeg prøver å komme meg til Oslo når jeg kan, for å se dem igjen og leve det opp, litt av det, på ny.

Nå er vi i arbeid, og er voksne. Ingrid har kjørt løpet, og lever av teater. Marte er ferdig med det, har annen jobb. Jeg lever nå mitt liv, med mine ting. Skriver enormt, leser så mye jeg kan og får tid til, men det står ikke så mye på spill lenger. Jeg har mitt liv med min kone og mitt barn, alt annet blir underordnet, hobby.

Kuldegradene har kommet til Rogaland nå. Det er stram, klar himmel. Jeg hadde sekken pakket klar da mor kom og hentet meg litt over syv. Kjøreturen ut. Flyplasser irriterer meg alltid. Det kunstige livet, og all teksten om at dette er bra, og vi skulle være fornøyde. «Vi bygger ny og bedre flyplass». Bare det første er sant.

Men ok. De har jo gratis Internett, så jeg kan skrive denne posten og poste den, for å korte ned tiden til flyet går. Klokken 0955 er jeg på Gardermoen. Shuttlebuss, som det nå heter, fancy, på engelsk, til et av flyplasshotellene. Kurs i ytringsfrihet. Jeg gleder meg, jeg gjør jo det.

Godt nytt år

Veldig lenge har jeg tenkt å skrive et innlegg for hvordan forskjellige årsjubileum for Maidan-protestene i Kiev ikke har vært så mye å feire. Først i november, mot månedskiftet til desember, da utsendinger fra EU og Ukrainas daværende president, Viktor Janukovitsj, var i intense forhandlinger om Ukrainas tilknytning til unionen. Den gang ble det ikke noen avtale. EU-landene reagerte med sjokk og vantro – noe påtatt, får man si, forhandlerne hadde jo sett hvor det bar, – og deler av Ukrainas befolkning reagerte med å gå ut i gatene. Det begynte som demonstrasjoner pro Europa, men utviklet seg raskt til en demonstrasjon mot Ukraina som det den gang var, mot korrupsjon og vanstyre. Det endte med at Janukovitsj forlot presidentposten, skremt vekk og forlatt, er vel det riktigste å si, og et nytt regime basert på medlemmer fra de viktigste opposisjonspartiene overtok. Siden har det gått nedover. Ukraina har mistet landområder og inntekter, flere tusen menneskeliv er tapt, landet er i borgerkrig, med seperatster støttet av Russland, og den økonomiske situasjonen er enda verre enn den var. Å ønske godt nytt år i Ukraina kan høres ut som sarkasme.

Hjemme hos oss på Ganddal er det imidlertid gode dager. Vårt kjære, lille barn vokser opp til å bli en levende reklame for morsmelk, god og trinn, svær og sterk. Hun har fabelaktig fremgang, lærer nesten hver dag nye triks, er oppmerksom når vi snakker med henne, og ser også ut til å forstå et par ord og setninger. Lynende intelligent, kaller vi henne, allerede på god vei til å overgå sin far og sin mor, sier vi.

Også fjoråret stod i en vanskelig kontrast for oss med barnet som vokste i magen, og gledene ved det og med fødselen og livet, sammenlignet med alt som skjedde nede i Ukraina, vårt andre hjemland. Alt dette ser ut til å fortsette. Konflikten i Ukraina ser bare ut til å bli mer og mer fastlåst, jeg har helt mistet troen på at det går an å få til noen fornuftig løsning der nede, og også mistet troen på at man kommer noen vei med å diskutere. Også diskusjonen blir bare mer og mer stivnet, mer og mer fastlåst. Det er helst beskyldninger fra begge sider, og man lar seg heller provosere enn påvirke av motparten.

Jeg har ikke tid til å følge så nøye med lenger heller. I hvert fall ikke til å skrive om hva jeg finner. Det å ha et barn krever mye mer tid enn jeg var forberedt på, for en stor del er det slutt på tiden jeg hadde for meg selv og med mitt. Når jeg er hjemme må jeg ta meg av barnet, så min kjære Olia får en avlastning, og skulle barnet sovne eller være rolig der på kvelden, må jo Olia og jeg også få litt tid for hverandre. Det tar seg ikke ut å koble seg på nettet og se på nyheter fra verden, når det er så mye som kreves av meg hjemme.

Det føles ikke som noe offer. Det er et privilegium.

Ellers har jo starten av året vært preget av de avskyelige hendelsene i Paris. Mange er de som etterpå har erklært seg å være Charlie, endatil på fransk, enda de verken har lest magasinet eller kan språket. Det klikker for oss i Vesten og i Norge når det er noe som har med ytringsfrihet å gjøre. Det er blitt et ord man kan bruke for å blokkere – ikke åpne – for diskusjon. Jeg er glad det finnes nettradio, og jeg kan høre på BBC World Service, i det minste, når norske medier blir på sitt aller mest navlebeskuende, og Vebjørn Selbekk enda en gang hentes frem fra glemselen han hører hjemme i.

I England ble nettopp fotballspilleren Mario Balotelli straffet for å ha repostet et bilde på instagram, med påskriften «Super Mario, jumps (eller om det var runs) like a black man and collects coins like a jew«. Jeg er ikke så sikker på om den uttalelsen der er så mye mer krenkende enn det vi forlanger muslimene skal finne seg i. Vi vil ha ytringsfrihet om religion, men ikke om rase og nasjonalitet, enda religionen for mange er langt viktigere enn nasjonaliteten, og det derfor oppleves langt mer fiendtlig og vondt når religionen blir krenket, enn rasen og nasjonaliteten.

Bare det å bruke ordet «rase» skal man være ytterst forsiktig med. Men det er ikke så lett å finne noe annet ord, når man snakker om rasisme. Mitt poeng er at det er makten i samfunnet som bestemmer grensene for ytringsfriheten, og i våre sekularisterte, vestlige samfunn, så får ikke religionen den respekten religiøse mener skulle være selvsagt. Det er også svært sterke krefter som ønsker samfunnet enda mer sekularisert. De bør imidlertid ikke slippe unna bare med å bruke ytringsfriheten som argument, de må argumentere skikkelig, og gjerne ta tak i diskusjonen om hvorfor religiøse følelser kan krenkes på det groveste, mens nasjonale ikke er det. Jeg har ikke sett spor av noen debatt over hvorfor bajasene i Charlie Hebdo er helter, mens Mario Balotelli er skurk – han som selv er svart, oppdratt i jødisk familie og heter Mario. Skal det være lov å si «sprenger bomber som en muslim» men ikke «samler penger som en jøde»?

Ytringsfriheten er ikke så enkel som bedreviterne og forståsegpåerne i mediene får seg til å belære oss med. Særlig skulle jeg sett noen gå til skikkelig angrep på Voltaires angivelige «jeg er uenig i det du sier, men vil forsvare til døden din rett til å si det» (som ikke engang er sagt av Voltaire). Det er ingen som er i nærheten av å mene noe slikt. De aller fleste vil gjøre sitt ytterste for å få sine meningsmotstandere til å holde kjeft, og de færreste er villige til å gå ned i lønn eller risikere det minste ubehag for å forfekte et upopulært standpunkt. Vi liker oss best i koret. Vi forsvarer retten til å si noe når også resten av samfunnet eller resten av venneflokken forsvarer det samme.

I Ukraina forsøker begge sider i konflikten å vinne sympati med terrorangrepet i Frankrike. De som støtter separatistene og er i mot regimet i Kiev, legger ut fullt av poster med spørsmål som «Hvor var Charlie», i forbindelse med brannen og dødsfallene i Odessa i mai, og ved forskjellige bombeangrep i Donbass. Det var også et bombeangrep mot en pro-russisk avis i Kharkov, nokså samtidig med angrepet mot Charlie Hebdo. Disse folkene er også veldig opptatt av at president Petro Porosjenko deltok i støttemarkeringen i Paris, samtidig som kampene i Donetsk-området tiltok i styrke, eller «samtidig som han bombet Donetsk», som det ble formulert.

Den pro-ukrainske siden er ikke stort bedre. Da en buss ble rammet av en bombe i en mindre by i Donetsk-regionen, døde et tosifret antall sivile, og regimet i Kiev arrangerte minnemarkering, der det stod på ukrainsk og fransk «jeg er – og så navnet på denne byen», både Porosjenko og statsminister stod der med ansiktet i triste folder. Det kunne jo vært en fin gest, om det ikke var for at de selv var ansvarlig for bomber som dreper sivile på akkurat samme måte, og de velger denne, fordi det var bombe som antagelig kom fra opprørerne.

Sånn har for lengst forferdelige dødsfall blitt mest av alt et propagandavåpen i denne konflikten som gjør meg så vondt. Pro-russisk side har funnet bilder av en fireåring som blir gravlagt, foreldrene og et lite gravfølge står fortvilte rundt kisten. Da er det ukrainerne som dreper. Så finner ukrainerne noen drepte der separatistene har skylden, og har minemarkeringer for dem. Begge sider fortsetter kampene for fullt. Og det er ikke noen som ser ut til å bry seg om de sivile som er uskyldige offer i denne den mest vanvittige av konflikter.

Min kjære datter er halvt norsk og halvt ukrainsk. Cirka. Hun er litt svensk og enda litt mindre dansk også, min bestefar hadde tre svenske besteforeldre, min mormor litt danske aner. Min kone er ganske mye forskjellig, slekten hennes har aner fra Odessa og Lvov, og litt også fra Bulgaria, og litt fra Russland, og hva som har vært hva i skiftende grenser og skiftende regimer opp gjennom historien, det er ikke lett å holde orden på. Nå har det plutselig blitt uhyre viktig om man er ukrainsk eller russisk, og det skaper hat og vold om man støtter den ene eller andre siden, eller er for nøytral og avmålt. Det er ikke til å fatte og begripe at det har blitt slik. Det kunne gått på så mange måter annerledes.

Men nå har det endt i konflikt. Og konflikt er dessverre i sin natur selvforsterkende. Det som skjer nå vil være ødeleggende for årevis fremover.

Gudskjelov at vi har vår lille Irina, og kan glede oss i henne og alt hun gir og tar fra oss. Det hjelper, når nyhetene fra verden ikke bringer noe godt med seg.

Dagbladet og ytringsfriheten

Det har vart en stund, og jeg har lenge tenkt å skrive om det. Nå finner jeg tid. Underveis har det vært mange mulige vinkliger å presentere saken fra, og mange poenger å velge, nå når jeg endelig setter meg ned er jeg ikke lenger om jeg klarer det slik at jeg får med meg alt, og samtidig skriver klart og godt. Det har vært mye.

Det begynte med at Dagbladet for noen uker siden trykket en tegning av Muhammed, eller om det var en annen muslim, på forsiden av avisen. Denne personen var ikke fremstilt som en person, men som en gris, og denne grisen satt og skrev på en bok der det stod skrevet «koranen» på engelsk og på arabisk. Det var også noen andre detaljer, som alle var plassert i tegningen utelukkende i den hensikt at det skulle provosere muslimer. Tegneren var jøde, eller i hvert fall sterkt pro-Israel, og ble for tegningen arrestert og satt i fengsel i Israel. Jeg siterer hva jeg husker fra nyhetene på radioen, jeg har aldri verken sett tegningen, eller lest Dagbladet siden denne konflikten begynte.

Saken som gjorde at tegningen ble trykket, var at politiets overvåkningstjeneste sine hadde en nettside med en lenke som ledet frem til denne tegningen. For at denne saken skulle trykkes, så måtte de følge Dagbladet ha en illustrasjon, og da var det nettopp denne tegningen de måtte bruke. Allerede her synes jeg det er pinlig for Dagbladet, som har slitt litt i motvind i det siste, og med saker som dette viser at det er helt fortjent. Om det er så skandaløst at overvåkningstjenesten til politiet har en lenke til en slik tegningen, så blir det ikke akkurat mindre skandaløst at Dagbladet smeller tegningen over forsiden? Hvem er det vel som gidder å lese nettsidene til Politiets overvåkningstjeneste?

Det gidder Arfan Bhatti. Pussig nok har jeg fulgt med på ham noen år. Det var liksom med ham jeg satte inn støtet, og satte meg inn i en sak som hadde med ukeblad-kriminalitet å gjøre, han hadde skutt mot den israelske synagogen eller om det var ambassaden i Oslo, og en reporter i TV2 hadde visst om det på forhånd, og latt være å stoppe ham. Han har altså sine kontakter både her og der, og han er av den typen folk uten utdannelse kaller en fullblods skurk, med et saftigere uttrykk enn «fullblods» foran skurk, og gjerne med «terrorist» i stedet for skurk. Blant kontaktene har han tydeligvis også noen journalister i Dagbladet, for det har kommet frem at det var han som tipset Dagbladet om denne saken, og i tillegg hadde mer enn ett ord med i laget når det gjaldt å slå den opp.

Når det etterpå også kommer frem at Arfan Bhatti hadde mer enn ett ord med i laget som arrangerte først Taxi-protesten, siden andre protester i Oslo, han har vel i det store hele organisert hele protestene, så har allerede Dagbladet plassert seg godt ute på sidelinjen når det gjelder å være meningsberettiget avis. De har latt seg bruke. De har forsøkt seg med sensasjonsoppslag for å få opp oppslagstallene, og kamuflerer seg med ytringsfrihet og vågemot. Nedgangen til avisen er fortjent.

Er BT blitt Gaahl?

Er det noe jeg er glad for her i livet, så er det det at jeg stoppet abonnementet mitt på Bergens tidende den dagen avisen ble tabloid. Det har gjort det mye lettere for meg når avisen irriterer meg, for jeg vet at jeg i alle fall ikke bruker penger på den. Og jeg får stadig bekreftet at jeg gjorde et riktig valg da jeg sluttet å abonnere.

Nå sist er det saken om teatermusikalen «Svartediket» som skal settes opp på DNS under festspillene i år. I en av rollene skal fyren med det snille navnet Kristian Eivind Espedal spille, han er bedre kjent under artistnavnet Gaahl, og er en Death metal rocker som mener det. I Norge er vi bare vant med å ta ting på liksomalvor, så når en person for eksempel støtter det å brenne ned kirker, så blir det her raskt en teoretisk diskusjon om ytringsfrihet, i stedet for ektefølt avsky som man burde hatt for slike meninger.

Bergens tidende satte Finn Bjørn Tønder på saken, han er ikke akkurat kjent som en alvorets mann, og han syntes sikkert det var skikkelig kult da Kristian Eivind Espedal gikk med på at han kunne bruke overskriften «Jeg støtter kirkebranner veldig, veldig sterkt», eller hvordan formuleringen var. Spinngale Espedal tok slett ikke avstand fra sine tidligere meninger.

Det pussige er at heller ikke Bergens tidende tar avstand fra dem. I lederen fredag lar de på ny ytringsfriheten spille hovedrollen, og gjør seg like gal som Gaahl når det gjelder synet på kirkebranner. De skulle bare slengt på noen setninger om at det er riktig å brenne skoler og barnehager også, for slike institusjoner skaper tapere, og det er forresten også riktig å kaste syre i ansiktet på kvinner som har brutt sin manns vilje, slik de gjør det Bangladesh. Man kan selvfølgelig ikke mene sånn som dette i hytt og vær, selv om vi har aldri så mye ytringsfrihet.

For noen måneder siden mistet skøytetreneren Petter Mueller jobben sin fordi han sa et eller annet til en av de kvinnelige skøyteløperene sine. Det er vel også en og annen som har mistet jobben sin på grunn av feil syn på kvinnelig omskjæring. Det er rett og slett litt merkelig at Bergens tidende i denne saken ikke går med på at det slett ikke er noe som heter ubetinget ytringsfrihet, man kan slett ikke si hva man vil, og i alle fall ikke uten at det får konsekvenser.

Jeg synes det beste eksempelet er studentradioen i London som sensurerte den amerikanske artisten Eminem. Det var ikke på grunn av hans stygge språk, selvfølgelig, eller hans syn på narkotika og vold, trakassering av kvinner og sin mor, eller noe av det andre det kunne vært vanlig å reagere mot, men fordi han var i mot homofile. Det er alltid slikt i et samfunn at det er noen man kan snakke stygt om, og noen man ikke kan gjøre det med.

Bergens tidende har aldri vært en utpreget kristen avis. Men den kunne kanskje forstå at det fortsatt er en del nordmenn som er det, og at for disse er kirkene hellige bygninger. De er sågar mer hellige enn ytringsfriheten. Jeg er ikke kristen, men jeg støtter fullt ut opp om et slikt syn.

Og jeg mener såpass alvor her i livet, at for meg er dette så viktig, at jeg verken kan se oppsetninger på DNS eller under festspillene, om de ikke ordner ordentlig opp i denne saken. Det er riktig at de har ytringsfrihet. Men ytringene de kommer med viser holdninger, og disse holdningene vil jeg ta maksimal avstand fra. Jeg vil ikke ta avstand med forbehold, slik Bergens tidende og teaterdirektør Bjarte Hjelmeland her gjør.

Fritt ord prisen til Nina Karin Monsen

Jeg hadde strengt tatt aldri trodd at jeg skulle skrive noe om Nina Karin Monsen her på bloggen. Fritt ord prisen trodde jeg heller ikke at jeg skulle skrive om, og Kim Friele visste jeg for kort tid siden ikke hvem var. Ingen av disse tingene interesserer meg noe særlig. Men i god norsk ånd har debatten nå tatt av, som den så ofte gjør det når den dreier seg om ytringsfrihet, som hos oss er en teoretisk øvelse, og det gjør den festlig å følge med på med humor, og deprimerende å følge med på med alvor.

Nina Karin Monsen er statsstipendiat. Hun har i årevis mottatt penger fra staten, for å drive en slags type forskning eller tenkning som ikke er støttet av noe universitet. Så vidt meg bekjent, deles det ikke ut slike midler lenger, men de som har fått dem, får lov til å beholde dem. De som lar seg provosere over at hun får penger av fritt ord for det hun skriver, kan jo tenke på at hun i alle år har blitt underholdt av staten for de samme tingene.

Jeg ser på stipendet som en mellomting mellom trygd og en universitetsstilling, like langt fra begge deler. Jeg må alltid smile når jeg ser Nina Karin Monsen titulerer seg som filosof. Det er litt spesielt.

At Kim Friele har latt seg provosere dit hen at hun har villet betale tilbake prisen hun fikk en gang på 70-tallet er riktig underholdende. Det er 60 000 kroner, etter hva jeg har hørt, mye penger å betale for å markere uenighet. Og jeg kan ikke fri meg for alltid å synes det er litt komisk når noen vil gi tilbake en pris de har mottatt, uttrykket er så mye sterkere enn effekten. De som gjør det setter seg utsatt til for spørsmålet: «Hva så?». Stjerneeksempelet er Bjørnstjerne Bjørnson som leverte tilbake statsstøtten sin, når han forstod Alexander Kielland var fratatt sin. Resultatet ble at verken Kielland eller Bjørnson fikk statsstøtte. Og man kan aldri fri seg fra tanken, om at den som så lett gir fra seg penger, må sitte godt i det, og ha mye av den.

Det var en avsporing, som hele denne debatten hele tiden har vært. Det blir alltid så vanskelig når vi skal diskutere ytringsfrihet her i Norge. Det er så vanskelig å diskutere noe som alle er for. Så alle dem som kritiserer Nina Karin Monsen, må hele tiden passe på å forsvare hennes rett til å si det hun sier. Mitt håp er at man en gang kan kritiserere noen her i landet, uten å ta forbehold om at det forresten er helt greit han eller hun sier det han eller hun sier. Om det er noe man misliker, skal man få lov til å mislike det fullt og helt, og til og med mene at dette skulle aldri vært sagt.

Av de tingene jeg har fått med meg Nina Karin Monsen si, jeg må innrømme at jeg leser henne med svært liten interesse, så er det at hun er i mot den nye ekteskapsloven og enda mer i mot homofiles rett til å adoptere barn. For 40 år siden var det forbudt å være homofil i Norge. Fortsatt er det slik at homo i mange land og også i enkelte miljøer i Norge, regnes som et av de verste, mulige skjellsordene. Det er vel ikke så mange andre land som har en slik ekteskapslov, og adopsjonsrett, som Norge. For et par år siden hadde ikke vi det heller. Jeg skjønner ikke hvordan Nina Karin Monsen kan frembringe slikt sinne, jeg skjønner det bare ikke.

Nina Karin Monsen gjør seg best i den anonymiteten hun var i, før den nye ekteskapsloven kom, og Fritt ord gav henne prisen for å stikke hodet frem og være i mot den. Og som alltid er ytringsfrihet og toleranse i Norge teoretiske øvelser, og ikke noe der noe egentlig står på spill.

Dag Solstad og ytringsfriheten

Under et foredrag på litteraturhuset i Oslo forrige uke gikk forfatteren Dag Solstad til angrep mot ytringsfriheten, som det ble hetende i media. Denne posten skal handle om det. Dessverre rakk jeg ikke å skrive den mens saken stod på, men jeg skriver den nå, og håper noen finner frem til den og vil lese den likevel. Den skulle jo være kontroversiell nok.

Jeg hørte om denne saken først på radio, der jeg fikk et opptak av Solstads angrep på Magazinet-redaktør Vebjørn Selbekk, og jeg syntes Solstad fikk sagt det riktig så godt i det lille utdraget jeg fikk høre. Det er klart Selbekk skulle stå til ansvar for det han hadde gjort, men i stedet var det altså utenriksministeren som måtte stå til ansvar, fordi han ikke klart nok forsvarte ytringsfriheten. Etter innslaget med Solstad, var det et intervju med Lars Gule, der Gule nærmest lo av Solstad, som ikke entydig hadde forsvart ytringsfriheten, som om det var helt opplagt at Solstad her hadde feil, og forresten hadde han ingen argumenter heller. – Det var jo artig, tenkte jeg, – for meg var det jo like opplagt at Solstad hadde rett.

Så nå skal jeg ha et aldri så lite angrep mot ytringsfriheten, og ikke minst den norske versjonen av den. Det er noen som må ha gjort noe rett i dette landet her, siden ytringsfriheten har blitt et uangripelig argument, slik at hvis du bare får overbevist om at du gjør noe i ytringsfrihetens navn, så er du fritatt fra all kritikk. Det er tvert i mot kritikerne som skal kritiseres, og uten at noen trenger argumentere for at ytringsfriheten skal være så fordømt mye viktigere enn alle andre verdier, blir de som ikke uforbeholdent støtter enhver ytring i ytringsfrihetens navn, kjeftet til veggs av et nokså samlet mediekorps. For meg er det ingen innlysende sannhet at ytringsfrihet skal gå foran toleranse og respekt, for eksempel, og heller ikke at det skal gå foran liv og helse.

Og før disse antydningene til kritikk av ytringsfriheten skal føre til en storm av folk som skal belære meg om hvor viktig ytringsfriheten har vært i kampen for demokratiet og mot diktaturet, og det ene og det andre, med eksempler fra historien, skal jeg si at også jeg har lest litt historie, og jeg fortsatt mener det ikke er innlysende at ytringsfriheten skal gå foran liv og helse – selv ikke i land der ytringsfriheten er et problem. Det er etter min mening et riktig vanskelig spørsmål, det der, om man skal komme med en ytring, om den er aldri så rett, om den vil føre til at du setter eget og andres liv i fare. Mener dere virkelig det, dere ytringsfrihetens forkjempere, at liv ikke spiller noen rolle, så lenge man får si hva man vil?

I saken som Solstad tok opp, ble spørsmålet om å sette liv og helse i fare aktualisert av noe så banalt som å trykke noen enkle karikaturtegninger. Disse tegningene hånet muslimenes religion, for ikke-religiøse nordmenn er ikke det noe å ta på vei for, men for troende må det være helt uutholdelig å få det de holder aller helligst krenket, med den eneste forklaringen «at dere blir så sinte når vi gjør det». Jeg har fortsatt ikke sett en eneste annen forklaring på disse tegningene, enn at nå skal vi lære muslimene hva ytringsfrihet er for noe, at nå skal vi vise dem at vi fortsatt våger. Jeg synes bildet blir fint når vi kaller muslimenes reaksjon også for ytringer, altså de ytrer seg ved å sprenge bomber og sette fyr på ting, hvorfor er det vi i vesten som skal definere hva som er en akseptabel ytring og hva som ikke er det? Muslimene holder sin rett til hevn like selvsagt, som vi holder vår rett til ytringsfrihet. Men hos muslimene er det fundamentalistene og ekstremistene som holder på og forsvarer slike standpunkt, hos oss er det et så godt som samlet mediekorps.

Posten er ikke helt ferdigskrevet.

No more «I’m wonderin'» på youtube

For en tid tilbake følte jeg meg litt groggy en morgen. Så da tenkte jeg at dette kunne jeg kanskje bruke til noe, og bestemte meg for å lage en liten film. Jeg satte fotoapparatet i hyllen, fant frem gitaren, og spilte «I’m wonderin'», Neil Youngs sang fra rundt 1970, som ikke kom på plate før den merkelige Everybody’s rockin’ på begynnelsen av 1980-tallet. Siden kom youtube, og jeg tenkte, her må vel jeg legge ut noen filmer, og så gjennom hva jeg hadde. Det var selvfølgelig ikke mye, men denne versjonen av «I’m wonderin'» hadde jeg, og jeg bestemte meg for å legge den ut. Filmen ble liggende et drøyt år, eller noe sånt, før den ble oppdaget av elever. Deretter ble den liggende et par måneder til, før noen lærere så den, og da ble det rett og slett bråk. Så nå er videoen fjernet, og jeg vil i denne posten skrive litt mer om hva dette egentlig var for noe.

Jeg må først få sagt at jeg har store problemer med å se hvordan noen kan bli moralsk forarget over en sånn film. Den er jo temmelig harmløs, jeg synger ikke særlig fint, spiller ikke særlig fint, og ser verken bedre eller verre ut enn folk flest i underbuksen. Det er etter min mening komisk og morsomt. Og hvis noen på noen måte skulle misforstå filmen og ta den alvorlig eller seriøst ment, så synes jeg dette også er komisk og morsomt. Men hvis folk rett og slett blir sinte på meg for å ha lagt den ut, så er jo ikke det så morsomt, da tar jeg den heller bort. Så mye er ikke denne filmen verdt.

Det er imidlertid to deler av kritikken jeg ikke kan gå med på, og i disse to tingene forsvarte jeg meg også, rett og slett i lunsjen på lærerrommet, måtte jeg forsvare meg mot disse to punktene her. Ellers satt jeg aller helst forundret over at så mange hadde sett det, og så mange hadde gjort seg opp en mening.

Det ene punktet er at jeg ikke kan legge ut sånne filmer når jeg er lærer. Jeg ser det slik at lærer er jeg i arbeidstiden, der skal det ikke være noe tøys, men når arbeidsdagen er slutt, har jeg fri, og da skal ikke det at jeg er lærer hindre meg i å ha det litt gøy og prøve ut litt forskjellige ting. Jeg er nå en gang komiker av og til, jeg skriver litt tekster, har en del prosjekt, og det vil jeg holde helt løsrevet fra at jeg egentlig også er lærer. Motargumentet er at elevene kan miste respekten for meg, slik at det kan være vanskelig å utøve yrket jeg får lønnen min for. Men jeg vil ikke si jeg har noen problemer i å utøve yrket mitt, og det er heller ikke elevene som har reagert negativt, det er andre lærere. Det er jo også forskjellige meninger rundt i verden over hva som fortjener respekt. Jeg for min del hører til dem som bare ville synes det var helt topp, om en fagidiot av en professor jeg skulle lære språk hos, drev og la ut morsomme videoer av seg selv på youtube.

Det andre punktet går på nettetikk. Ganske riktig er dette noe vi prøver å lære elevene, men de er nå en gang elever, og jeg er nå en gang en godt utdannet lektor. Jeg trenger ikke belæres om hva som er rett og galt å gjøre på nettet. Dette vet jeg en del om selv. Det er for det første direkte i sammenheng med noen av fagene jeg underviser i, historie og norsk, og for det andre er det enda mer i sammenheng med det livet jeg har levd og fortsatt vil leve. I studentteateret prøvde vi ut alle mulige ting på scenen, i studentradioen sendte vi litt av hvert av flaue ting på luften, og på youtube har jeg ingen problemer med at det ligger ting andre vil finne pinlige på mine vegne. Sånn sett blir jo videoen rett og slett interessant. Den kunne jo være noe å diskutere i etikkdebattene om sunt nettvett, og da mener jeg at de som kritiserer dem, må komme opp med hva de egentlig kritiserer.

Videoen er jo slett ikke noe jeg gjorde i fylla og nå angrer på, tvert i mot gjorde jeg det midt på lyse dagen i min egen leilighet, med mitt eget kamera. Og angrer ikke i det hele tatt. Lenge etter at filmen var laget, la jeg den selv ut, og det under fullt navn og på min egen profil (her vil jeg gjerne ha med at det bare er på profilen mitt fulle navn står, det skal ikke gå an å finne filmen ved å søke på navnet mitt, eller på noe som helst som har med meg å gjøre, det er et under at elevene fant den og det tok da også over et år), og hele tiden hadde jeg selv muligheten til å fjerne den. Noen ganger har jeg til og med vært inne og sjekket om det er noe å ha der ute, men så har jeg alltid syntes den var så morsom, og så godt besøkt, at jeg bare har latt den ligge. Det er jo sånn jeg er.

Siden ingen andre enn jeg er med i den, kan jeg ikke krenke andre enn meg selv. Det står i god motsetning til en del av den andre humoren som blir sendt på TV og overalt, og som går på andres bekostning. Denne er på min bekostning, og jeg sier det er helt greit, ingen problem. Kanskje vil noen si at jeg trenger beskyttelse mot meg selv, men det synes jeg rett og slett blir litt morsomt, da er videoen blitt et mye bedre kunstprodukt enn det opprinnelig var ment som.

Det var ment som en liten sketsj, litt inspirert av en gammel til Smith & Jones, der tjukke Smith i helsetrøye og badet i skitt synger en sang som heter «why did you go?» til en dame som åpenbart har forlatt ham, og når du ser ham, skjønner du det godt. Jeg syntes det var morsomt, og forsøkte det samme, litt mer subtilt. Jeg hører til dem som ikke synes det er så morsomt når humoren er varlset med skilt og blinkende lys, «nå er jeg morsom, jeg bare tuller, jeg later som, det er trygt å le», men når folk er litt i tvil om hva dette egentlig er for noe. Og skal det virkelig fungere, må det da være noen som tror det er alvor eller som ikke skjønner hva som foregår, det er prisen. Den betaler jeg med et smil, folkens, et seierssmil. På en av de andre videoene som ligger ute, er det en som har kommentert: «I hope this was not a serious performance». Da håper jeg at han tror det var det.

Jeg skulle gjerne lagt videoen ut her og sagt «døm selv!», men det går ikke. Videoen er virkelig ikke så bra, at jeg vil risikere bråk for den. Det bråket ville jeg heller tatt for noe som var litt mer skikkelig gjort. Så denne videoen vil bare være åpen i sommerferiene, men da vil den til gjengjeld være helt åpen, og alle som vil se den kan bare søke på «Neil Young funny cover», så kommer den. Jeg er min egen verste fiende, og digger det.