Om bloggen

Og fra litt ut i 2016 vender bloggen tilbake til å handle om meg og mitt liv, og ikke så mye om politikk, og i alle fall ikke om krisen i Ukraina. De som vil lese om mine meninger får gå til bloggen Greit?, der jeg håper det ikke vil bli så personlig som det etter hvert ble på denne helt greie bloggen.

*

For tiden får bloggen mange treff fra folk som er interessert i å vite mer om krisen i Ukraina. Det er jeg glad for, for synet jeg forsøker å få frem her, ser jeg ikke så ofte ellers i vestlige medier, og heller ikke i russiske. Jeg er dypt uenig i den ensidige dekningen man ser på hver av sidene, etter min mening bare skjerper det konflikten, og gjør det vanskeligere og vanskeligere å komme frem til en løsning man kan leve med. Her i vesten er det nok av dem som peker på feilene som Russland har gjort. Jeg ser det derfor som min oppgave å peke på feilene vi har gjort her hos oss. Jeg er også kritisk til det nye regimet i Ukraina, som jeg skjønner er nødvendig som en overgangsordning frem til Ukraina kan arrangere nytt presidentvalg, men som jeg mener er mye av årsaken til problemet. Man er i hvert fall nødt til å skjønne at den russiske delen av Ukraina har grunn til å føle seg kuppet av den nye regjeringen, som består av erfarne politikere fra samme gjennomkorrupte systemet som Janukovitsj representerte, bare at disse er ukrainske nasjonalister som representerer de vestlige delene av Ukrainas interesser. Det samme gjelder alle troverdige kandidater til presidentvalget i mai. Dem østlige og sørlige delen av Ukraina vil ikke ha tid til å få frem en troverdig kandidat, og vi vil meget trolig ende med et splittet land i hele den neste presidentperioden.

Vi i vesten oppfører oss som om dette problemet ikke eksisterer overhodet, og har støttet det nye regimet fra første stund, enda vi dagen før det tok makten, kom frem til en avtale mellom regimet til Janukovitsj og de selvutnevnte lederne på Majdan. Da sa vi at nå gjaldt det å holde hodet kaldt. Men det gjorde ikke demonstrantene, som avviste avtalen, og truet med nye angrep om ikke Janukovitsj hadde trukket seg innen neste morgen klokken ti. Det gjorde han ikke, altså. Han stakk av.

Dermed var Ukraina kastet ut i en umulig konstitusjonell sitausjon. Fedrelandspartiet til Timosjenko som har tapt to valg på rad, men nå på grunn av den bisarre situasjonen plutselig satt med et mulig flertall i nasjonalforsamlingen, benyttet sjansen til å skaffe seg både presidenten og statsministeren i det nye regimet som skal fungere frem til mai. Noe av det første de gjorde var å omgjøre en lov fra 2012, som sikret russisk og andre minoritetsspråk retten til å være offisielt språk i områder med mer enn 10 % brukere av språket. EU sørget for at regjeringen raskt gikk tilbake på denne loven, men for de mange som er russiske og føler seg russiske i Ukraina, så viste regjeringen med dette hva den russiske delen av Ukraina har i vente. Russiske medier fremstiller demonstrantene og regjeringsmedlemmene som fascister. Det er vel akkurat omtrent like sant som at vi fremstiller dem som fredelige.

Nå mener jeg vi må ha en pragmatisk tilnærming til saken. Vi må høre på hverandres argumenter, og ikke bare kalle det dialog når vi forlanger at den andre parten skal gjøre som vi sier. Samtidig er situasjonen så alvorlig at jeg vanskelig vil være kategorisk. Putin har gjort seg selv til en diktator i et demokratisk system, han har lyktes med mye og fått veldig mye makt. Det kan lett gå til hodet på typer av hans støpning. Han kan føle seg ufeilbarlig, og utvikle seg til å være en som alltid vil ha mer, uansett hvor mye han får. Historien har et par eksempler på slike. Jeg tror imidlertid at man er nødt til å finne en løsning som tar hensyn til Russland, og til den russiske befolkningen i Ukraina, og mener det var veldig naivt om EU og USA så for seg at Russland bare skulle la Ukraina fare, når regimet til Janukovitsj falt, og det nye regimet på et øyeblikk vendte kursen fra øst mot vest.

Selv er jeg gift med en ukrainsk kvinne fra Kiev, og snakker russisk med henne til daglig. Hennes mor og søster og søsterens lille datter er igjen i sentrum av Kiev, og vi besøker dem tre ganger i året. Sommerne pleier vi å tilbringe på Krim, som jeg har skrevet mye om her på bloggen, den gang det var fredeligere tider. Jeg har hovedfag historie, mellomfag litteraturvitenskap og grunnfag russisk, blant annet, og har lest svært, svært mye russisk litteratur, kultur og historie, både i original og oversatt. Det som skjer nå treffer meg midt i hjertet, og engasjerer meg veldig.

*

Tanken med bloggen var opprinnelig å legge ut alle korttekstene jeg har skrevet de siste fem årene. Siden har det utviklet seg til at jeg skriver mer om andre ting. Mens jeg har skrevet blogg har store ting skjedd som at min far har dødd, og jeg har funnet min kone og giftet meg med henne. Jeg har skrevet om alt dette, og om andre ting som har skjedd i livet mitt. Jeg skriver også om ting som skjer i Norge og ute i den store verden, som jeg er opptatt av. Mye plass blir også brukt til reisene mine.

Bloggen har også utviklet seg siden jeg først begynte å skrive den. Den har også fått mange avleggere, de fleste med «grei» i navnet. Livet mitt har også utviklet seg. Jeg reiser ikke så mye, og har heller ikke tid til å blogge så ofte.