Regnværsdager, i tross og glede

I dag var jeg omtrent alene i treningsanlegget Katsjalka. Det var en håndfull som holdt seg inni skuret som fungerer som en slags garderobe, det er ikke vegger der, men det er blikktak, jeg var den eneste som var ute i regnet. Selv da jeg trente noen morgener og dager julen 2013, var det ikke så få her. Jeg var et øyeblikk i tvil selv, om jeg skulle gå, da jeg åpnet døren og så at værprognosen på iPhone denne gangen var helt riktig: 100 % regn.

I går kom jeg hjem etter morgenkaffe og morgenposter på det kaffestedet til en frokost bestående av pelemeni og hvitt (ufiltrert) øl. Jeg spiste i fortsettelsen av mitt gode humør, leste avis og nyheter når jeg ble sittende alene, og fikk på ny bekreftet hva jeg har hintet om i tidligere innlegg. Nyhetene er trettende om dagen, det er vanskelig å forstå hvor opptatt man er blitt av Trump og Putin, USA og Russland. I løpet av dagen kom meldingene om at Russland nå gjengjelder noen av sanksjonene USA har iverksatt mot dem, med å insistere på at USA reduserer sitt ambassde- og konsulatpersonell til størrelsen Russland får ha i USA. De har også lagt beslag på amerikansk eiendom i Russland, slik amerikanerne – uten at så mange har fått det med seg – har lagt beslag på russisk eiendom i USA.

Jeg tar meg i å tenke hvor lenge vi europeere skal være med på dette, før det blir en reell diskusjon om at vi her ikke har interesse i å være en del av en ny konflikt og kald krig mellom USA og Russland. Jeg har sett antydninger til at slik diskusjon har blusset opp i Tyskland, der er det satt offentlig at de siste sanksjonene er unødvendige. Tyskland taper penger på dem, de går glipp av kontrakter i Russland, og tyske selskaper får ikke tilgang til amerikanske lån og markeder, om de bryter sanksjonsregimet. Det er vel også et spørsmål om hvor indigernt man kan bli i Tyskland over det som nokså ullent kalles «meddeling in our election», når amerikanerne veldig nylig er tatt i regelrett avlytting av tyske toppolitikere helt opp til Merkel. Det amerikanerne kaller meddeling, er ikke i nærheten av hva de selv holder på med i så godt som alle land av betydning i hele verden. De kaller møter med russere meddeling, som om det skulle være meddeling å ha møter med utlendinger før et valg. De kaller det meddeling at russiske medier var kritiske til Clinton, som om det er meddeling å være kritisk til Clinton, men ikke å være kritisk til Trump, som resten av verdens betydelige medier var. Eller kanskje er det meddeling å være russer?

Jeg gremmes over disse tingene. Amerikanerne har brukt 5 milliarder dollar på det som har vært ganske utilslørte meddelings i ukrainske valg og politikk, også når det ikke har vært noe valg, som det ikke var i forbindelse med Maidan-protestene i 2013-14. Landet vårt er ødelagt, Ukraina er redningsløst fortapt, økonomien er verre enn noensinne siden Sovjetunionens fall, og det politiske kaoset er som det alltid har vært. Kanskje burde amerikanerne og resten av den vestlige verden se litt på seg selv, USA har andre problemer enn Trump, og de har skyld i dem selv. Trump er et symptom, ikke en årsak, og så lenge de slipper unna med å forsøke å gi russerne skylden for alt, får de heller ikke ordnet opp i problemene.

Kanskje jeg skal sitere en reklameannonse for de forhatte russiske mediene før jeg gir meg: Missed a plane? Lost an election? – Blame us! (RT – tidligere Russian Today)

For ordens skyld: Russian Today, eller TR, er nevnt – over flere sider – i den offisielle rapporten om den angivelige rusiske innblandingen i det amerikanske valget, rapporten er offentlig tilgjengelig, flere burde lest den)

Det gjelder å bare skru av disse tingene. Lese andre typer nyheter, eller andre typer ting. Eller komme seg ut. I går var det også meldt dårlig vær, og det regnet godt da jeg forlot kaffestedet mitt for å gå hjem. Utenfor blokken ble jeg stående uten nøkkel, den hadde Olia fra i går, og uten nøkkel kommer man seg ikke engang inn i bygget. Ringeklokke finnes ikke. Så jeg måtte pent stå og vente til det kom noen og skulle ut, eller inn.

På et tidspunkt av dagen var det oppholdsvær, og vår lille Irina tok på seg de hvite skoene sine og sa på sin barnlige russisk at nå var det på tide å gå ut. Jeg ble med. Klokken var mellom ett og to, slik den pleier å være når vi går ut. Buss 118 lot vente lenge på seg, kanskje på grunn av omfattende veiarbeid i deler av hovedveiene inn mot området hvor vi bor. Det førte også til at vi måtte kjøre en omvei for å komme til Patona broen, og at trafikken langs denne omveien (opp mot botanisk hage, og ned, for de som er godt kjent) korket seg veldig. Det tok kort sagt så lang tid, at det var på tide å spise da vi kom frem.

Spisingen gjorde vi unna på Kvartal, den lille kaferestauranten som får være alene på promenaden her på høyre side av broen. Det var ennå businesslunsj, og Irina spiste flittig av suppen som ble servert til den. Jeg spiste salaten og den lille hovedretten, koteletter og sånne gryn som er så vanlige her nede. Irina drakk også rikelig med «osvar», eller «usvar», jeg vet ikke hvordan det skrives, eller hvordan jeg skal forklare hva det. Jeg gjetter på det er forskjellige greier som blir kokt i en stor gryte, og så blir vannet fra denne gryten «usvar». Det ser ut til å være en slags kompott. Uansett gjorde denne drikkingen at Irina måtte tisse. Det går fint nå om dagen, inn på toalettet, jeg lar henne tørke seg og vaske hendene etterpå – men jeg glemmer det viktigste: å trekke opp trusen, og legge ned skjørtet igjen. Irina går ublygt ut for å spise, før feilen blir oppdaget. Kanskje kan jeg kalle det en hevn, for at hun klarte å låse opp døren og lukke opp, mens jeg stod der inne og tisset, også? Moralen er at det skjer ting alle veie, alltid noe gøy å skrive om, alltid et eller annet uvanlig og interessant som dukker opp.

Den lille kvartalrestauranten har også den fordel at den ligger like ved siden av noen slags treningsstativer, som også kan brukes som klatrestativ og lek for barn. Familien her nede er alltid skremt, når Irina klatrer høyt opp i disse og andre apparater, mens jeg ser at hun har kontroll, og tar det med ro. På øverste trinn, med rompa ut, er balansen ivaretatt. Hun kommer ikke til å falle. Jeg kan spise i ro og mak. Men så finner hun plutselig på et nytt triks, hun slenger seg ut i en ring, og blir hengende der i én hånd. Få voksne klarer å henge etter noe i én hånd, det er vanskelig nok med to, bare prøv, men for barn er det annerledes. De kan holde seg lite grann, styrke og vekt er mer i samsvar, og det er også vanligere for dem å leke og trene seg, jevnt over er de bedre enn voksne til å henge, og til å bevege seg i stativ bare ved hjelp av armene. Selv ikke jeg klarer dette, vil jeg tro, enda så mye jeg trener og løfter meg selv opp og ned etter begge armene.

Nå er det frokost. Skrivingen blir naturlig avbrutt 🙂 Frokosten varte hele dagen, fortsatt smilefjes, først nå, søndag morgen, kan jeg skrive posten ferdig.

– Papa, pomogi, hørte jeg Irina si. Far, hjelp. Så jeg måtte bort, og lirke henne ned.  Om hun hadde falt eller sluppet seg selv, ville det ikke være mer enn 30-40 centimenter ned, men det er ikke greit å falle ned på bakken når man ikke vil. Det er skummelt å henge, og merke at det glipper. – Papa, pomogi, sa Irina, tillitsfullt. Og selvfølgelig fikk hun den hjelpen hun ba om.

Det gjorde også at jeg ikke fikk spist resten av maten min i fred. Hele tiden måtte jeg bort i lekeapparatet, og hjelpe Irina ned fra et eller annet hun hadde klatret opp i, og hang fra.

Etterpå var det bort for å bade. En utrygg regnværsdag som dete, var det ikke mange på stranden. Irina hadde med baderingen til Tasia, litt større enn den jeg hadde funnet i elven, og som var hennes. Jeg vet ikke om jeg tok den hendelsen med, i innlegget om dagen jeg tilbrakte alene, en unødvendig fridag. Da lå det og fløt en liten badering i elven, jeg plukket den opp, og Irina hadde mye glede av den, før vi glemte den, slik at den gikk videre til nye eiere. Også nå, med baderingen til Tasia, hadde Irina det så kjekt at vi nok må kjøpe én til henne vi også, også til å ha i Norge. I fjor fikk hun det ikke til, og likte det ikke, i år storkoser hun seg. Som hun gjør uansett, når hun er i vann, for øvrig.

En litt eldre jente kom bort, mens Irina satt i en liten og lunken pytt elven hadde laget til oppe på stranden. Eller det var nok noen folk som hadde laget til en liten grop, der det hadde samlet seg litt vann, og dette vannet var blitt lunkent av solen. Der satt Irina. En litt eldre jente kom bort, pen i ansiktet og hele seg, men med armbevegelser som gjorde at det kunne se ut som hun var litt hjerneskadet. Det samme kunne det tyde på, at hun ville leke med lille Irina helt på Irinas nivå. Hun hadde det samme ansiktsuttrykket som Irina har, når hun observerer jevnaldrende barn, og forsøker å finne ut av hva de holder på med, og hva de venter av henne, slik at hun også kan være med. Jenta var syv år, minst fire år eldre enn vår, så de burde ikke leke på likefot, noe de gjorde. Jenta snakket imidlertid helt rent, og med godt ordforråd, og hun kunne selvsagt langt flere triks hun ville vise ute i vannet, enn Irina kunne. Hun var litt av mysterium, kan man si. Foreldrene, eller bestemødrene, to litt eldre damer, satt på stranden og fulgte med, øyensynlig godt fornøyd med hvordan jeg lekte med henne og Irina i vannet, og skjøv dem av gårde og snurret dem rundt i baderingene sine.

Denne stranden har en liten ølkiosk jeg liker godt. Jeg har fått sympati for han som jobber der, kanskje på grunn av at han ligner på folk jeg kjenner i Norge? Lasse Grüber, av alle. Som for så mange andre her nede, er det vanskelig å se for seg hvordan han får livet sitt til å gå rundt. Han har denne bitte lille kiosken, der han selger øl og drikke fra fire kraner, i tillegg til annen drikke i et kjøleskap, og noen enkle hyller med chips og godteri. Så har han en fryseboks med is. Han har en enkel høytaler, hvorfra han spiller radio, radio Nostalgia, som det heter. Jeg ser sjelden andre enn jeg, kjøpe noe, og jeg kjøper øl til 25 griven, under 15 kroner. Denne gangen kjøpte jeg til sammen to øl til meg, og en øl til Irina. Annen omsetning så jeg ikke, den tiden jeg var der.

Utenfor boden hans er en gammel mann med grått skjegg og slitte klær, en sån en som hadde passet godt inn i en roman eller en film. Han snakker til meg, men jeg forstår ikke hva han sier. Jeg tenker at han kanskje er full, og snakker snøvlete, og tenker også et øyeblikk at jeg bør avbryte ham, og fortelle ham jeg er norsk. Til meg må man snakke tydelig. Jeg later imidlertid som jeg henger med, og venter til han er ferdig. En ung, flott mor kommer med et lite barn. Barnet smiler og håndhilser på ham, rart hvis han er en fyllik. Min lille Irina går ned på stranden, fra betongavsatsen boden er på, og den gamle forteller meg et eller annet om noen rør, der på stranden. Han ser nå at jeg ikke skjønner ham, og går ned på stranden for å vise meg disse rørene. Jeg ser rørene, de stikker så vidt opp fra overflaten, men hva han vil med dem, aner jeg ikke.

Til slutt skjønner jeg at han spør hva Irina heter, jeg sier hun heter Irina, og så gjentar han det med andre ord. Kanskje han snakker ukrainsk? Da han går, spør jeg verten i boden, om denne mannen som var her snakket russisk eller ukrainsk? Verten smiler, og sa det var ukrainsk, han er litterat, opptatt av ukrainsk litteratur. Jeg er også litterat, sa jeg, det er derfor jeg har lært russisk, men ukrainsk litteratur kjenner jeg ikke. Jeg forteller verten jeg er norsk, og at jeg ikke forstår noen ting på ukrainsk. Ofte når jeg hører ukrainsk, tenker jeg at min russisk er skikkelig dårlig, men så forstår jeg etter en stund at det er ukrainsk det blir snakket. – Jeg så på deg at du er skandinav, sa verten.

Irina og den lille jenta fra tidligere, leker litt til, som regel med Irina springende først, den andre etter, og så samler de mørke skyene seg mer overbevisende enn før. Det varsler regn, men det er bare smådrypp som kommer. Likevel reiser de fleste av de få som er her, hjem. Irina og jeg går foreløpig bare opp på den lille lekeplassen, like over. Jeg kjøper meg en kaffe, sjekker gloser på anki, kjøper Irina og meg en is. Tidligere har jeg kjøpt en liten slikkepinne, et at av ordene som har straks har festet seg hos Irina, men som ikke vil feste seg hos meg. Jeg kan det så dårlig at jeg ikke engang klarte å forklare verten ved boden på stranden, hva det var.

Himmelen blir stadig mørkere, og det begynner etter hvert å lyne og tordne. Sånn som dagen før. Irina synes det er veldig spennende, russerne har et kjekt ord for torden, grom, for Irina blir det «gjom». – Gjom! sier hun, nada bezjit v meto! – Vi må løpe til metroen. Koselig sier hun også metro, uten ‘r’. Nå er det ikke metro, men buss vi må ta hjem. Vi rekker ikke bort til den før regnet blir så kraftig at vi blir klisvåte, og det blir umulig å unngå dammene som samler seg på bakken. – Sjto ty delaesj? spør Irina irritert, der hun sitter på skuldrene mine. – Hva er det du gjør? Hun irriterer seg over at jeg går ut i regnet, slik at hun blir våt. Men det er noen hundre meter til bussholdeplassen, vi vil gjøre lurt i å komme bort til den, tenker jeg. Så kan vi heller vente der. Dessuten er vi jo nordmenn, vestlendinger. Litt regn – eller mye regn – skal ikke stanse oss.

Gårsdagen endte litt grettent, helt til slutt. Jeg har – ganske typisk meg – satt i gang et litt for ambisiøst glose- og læringsprogram i tysk, jeg skal liksom igjennom mine selvpålagte oppgaver hver dag, og i går holdt det hardt. Det er ingen hemmelighet hva jeg gjør, ingen skjulte triks, det er Ordnett.no sine sider, minigrammatikken der, jeg tenker jeg skal pugge den inn før sommeren er slutt. Og så er det et sett med eksempelsetninger, preposisjonsuttrykk, funnet i den tyske ordboken til Ordnett.no, som igjen tilsvarer kunnskapsforlagets blå ordbok. I går kveld ble jeg sittende, og lot meg forvirre av endelsene i de tyske adjektivene, slik at jeg bare ikke klarte å bli ferdig i rimelig tid, og roet meg ned til kvelden. Øl hadde jeg også drukket, lite grann, til kveldsmaten, og barna og de andre løp vanlig rundt og laget lyder, og bråkte. Det gikk litt for langt for lille Irina også, som ble det vi på norsk kaller overtrøtt, et uttrykk jeg ikke har hørt her nede, og en idé jeg ikke tror de har på sitt repertoar. I hvert fall gråt Irina også, og det var hva jeg vil kalle et lurveleven, før vi endelig fikk kommet oss inn på hvert vårt rom, og lagt oss til å sove.

Etter å ha roet oss ned og vært glade i hverandre, alle sammen, Ira, Olia og jeg, var det eventyrtid, og jeg hørte selv hvordan jeg i mitt eget eventyr om de tre bukkene bruse, endte med et eller annet om at nå kunne vi kjøpe brød. Hjernen hadde gått på sin egen vandring, slik den gjør når man sklir inn i drømmeland, bare at jeg fortalte hva jeg så, og selv i et siste, uvanlig øyeblikk koblet inn vanlig fornuft, og skjønte at dette ikke hang sammen.

I dag, da jeg så over de samme glosene og grammatikken på vei til og fra treningen, så satt de som et skudd. Det gjelder bare å klarne hodet. All grettenhet og uro fra kvelden før var også vekk, for alle i huset, som om den aldri hadde vært der. Noe den heller ikke trenger å ha vært.

Litt hverdagsliv i Kiev, litt politikk i Ukraina og en hund med et ødelagt ben

I dag morges da jeg trente i Hydropark hørte jeg plutselig en hund klynke noe inderlig. De fleste løshunder i Kiev er avlivet, jeg vet ikke om det er noen igjen i byen, verken i sentrum eller i utkanen, men her i Hydropark finnes det ennå noen. De tusler forskremte rundt på jakt etter noen som kan forbarme seg over dem, og gi dem en matbit. Det er et hardt liv, og noen vil kanskje argumentere med at det ikke er å forbarme seg over dem å gi dem mat, men tvert i mot å forlenge lidelsen med å la dem leve lenger. I den diskusjonen går ikke jeg, men klynkingen jeg hørte, det var fra en av disse hundene. Den holdt det ene benet opp, og la ørene tilbake, i et fortvilet forsøk på medynk og lindring. Andre hunder kom til for å se hva det var. Ikke vet jeg, men den haltet noen meter unna, uten å bruke den skadete foten, la seg ned, og begynte å slikke seg.

Det gjorde litt inntrykk på meg med denne hunden. Jeg tviler på den vil bli avlivet, eller vil få noen meningsfylt hjelp. Skaden i benet vil gro eller ikke, med naturens egen hjelp, og det er også naturen som vil bestemme om hunden vil klare seg. Livet er vanskelig nok for en løshund med alle fire bena i behold, mangler den bruken av det ene venter et liv i smerte og ulykke.

Denne dagen vet jeg ikke mer hvordan det gikk med hunden. Jeg fortsatte treningen min, og tok metroen hjem til en god og lang frokost. Dagen ble som mange av de andre dagene våre her, alle sammen reiste til stranden på venstre side av elven, der det forresten også finnes en løshund, skabbete og syk. Vi var lille Irina, Olia, Tasia, babusjka og jeg, Olia som vanlig med et ekstra ærende, slik at det var vi fire andre som satt utålmodige og ventet på buss nummer 118, etter at vi hadde sett den forrige gå fra oss akkurat i det vi kom. Men det at vi måtte ta denne andre, gjorde at vi kom i samme buss som konemor Olia allikevel, hun hadde kjøpt en sparkesykkel – samokat – til å bruke til og fra Datsjaen vår i Glivaka (tror ikke jeg skriver det riktig), eller til og fra busstoppen der og selve datasjen. Den gjorde stor lykke hos barna, og var sentrum for oppmerksomheten gjennom hele bussturen.

Sånt har jeg skrevet om mange ganger denne sommeren, den ene posten er den andre lik, slik den ene fine feriedagen vår ligner på den andre. Det bare små variasjoner hvor vi reiser, hva vi gjør, og hva vi opplever. Så jeg tenkte å sneie innom et tema jeg har latt ligge en god stund, den politiske situasjonen i Ukraina. Det er ikke så ofte vi blir minnet om den her nede, her er en og annen liten demonstrasjon, folk uttrykker frustrasjon og misnøye når de blir satt i gang, men folk flest vil som oss ikke bruke sommerdagene på noe som er negativt. Det blir som denne bloggen, fylt med sol og glede, men samtidig vel vitende at denne solen og gleden slett ikke er hele bildet.

Jeg kom over denne artikkelen i The Observer, tittelen er:

I Ukraina vinner pistol over loven – forræderi er overalt. Ingressen er kort og grei; Bare 1,9 % støtter president Petro Porosjenko.

Artikkelen, trykket under vignetten Opinon, er skrevet av en som heter Mikhail Klikushin. Han kan ellers se ut til å ha skrevet artikler som virker litt spekulative, men jeg kjenner ikke godt til ham, og i artikkelen jeg her skal gå gjennom, siterer han tall og kilder det går an å etterprøve.

De som er interesserte, kan lese artikkelen selv. Jeg skal bare parafrasere deler av den her, med noen små ekstra tillegg og kommentarer fra meg. Klikushin skriver om et ukrainsk ord for forræderi, Zrada, det er et ord jeg ikke kjenner, og jeg kan heller ikke bedømme at det er riktig at ukrainere ser zrada, forræderi, overalt rundt dem. Jeg vet de er dypt mistroiske til sine politikere, og til det politiske systemet, og at de har god grunn til å være det.

Da den gamle presidenten, Viktor Janukovitsj, drev og forhandlet med EU om en avtale, var et av kravene fra EU at han skulle frigi Julia Timosjenko. Det er hun damen med den lyse håret og fletten, hun ble et symbol på oransjerevolusjonen i 2004, og EU ville ikke la Janukovitsj få noen avtale, om ikke Timosjenko ble satt fri. De fleste som følger med vil huske dette, at det var mye snakk om Timosjenko, og at hun satt urettferdig innelåst. Som man kanskje husker, så var det til slutt Janukovitsj, og ikke EU, som takket nei til en avtale, Janukovitsj ville ikke underskrive, og det var det som utløste Maidan-protestene. Disse protestene var støttet av en samlet vestlig verden, EU- og NATO-landene, politikere og presse hånd i hånd, ingen kritiske røster, ganske samstemt. Protestene endte som kjent med at Janukovitsj ble jaget bort, Ukraina fikk et nytt styre, og Timosjenko ble sluppet fri fra fengselet. Nå fikk hun imidlertid ikke spille den rollen hun hadde tenkt seg, hun fikk ikke noen god mottagelse på Maidan, og måtte finne seg i en tilværelse i skyggen.

Nå er det snakk om å arrestere henne igjen. For den samme «forbrytelsen» Janukovitsj arresterte henne for, nemlig å underskive en dårlig gassavtale med Russland. Skal vi tippe den vestlige verden vil forholde seg taus, denne gang? Om Timosjenko blir arrestert på nytt?

Det er en ganske grell ironi i at det nye styret begår akkurat de samme politiske forbrytelsene som det gamle, utmerket illustrert i forfølgelsen av Timosjenko, og forsøket på å gjøre denne gassavtalen til en kriminalsak, og ikke en politisk sak. Ukraina har lang tradisjon i at de som kommer til makten arresterer sine forgjengere, og bruker loven mot sine politiske motstandere. Her er det veldig vanskelig å se noen forskjell mellom det nye styret, og det gamle. Som Klikushin skriver, Ernst and Young gjorde en rangering av 41 korrupte land, Ukraina kom på 41 plass.

Mange av politikerne som inntok scenen med brask og bram og store medieoverskrifter etter Maidan, er borte nå. Finansministeren, Natalie Jaresko, som jeg selv var så kritisk til, tenk å utnevne en utenlandsk finansminister? Et av landets viktigste ministerposter? Jaresko er fra USA, har amerikansk statsborgerskap, og har jobbet i den amerikanske statstjenesten. Hun fikk sitt ukrainske pass, samme dag som hun tiltrådte stillingen som finansminister, eller om det var dagen før. Hun beholdt sitt amerikanske statsborgerskap også, noe som vel var ganske påfallende, og nå har hun da også reist hjem til USA, der hun tjener godt over en halv million dollar i året på å føre tilsyn til finansene i Puerto Rico. Det er bare å lese artikkelen til Klikushin, om de andre som er forsvunnet.

Det gjør vondt å lese hvordan pensjoner og lønninger er falt. Pensjonen er nå på $60 i måneden, kanskje blir det $70, før Maidan var det $190. Gjennomsnittslønnen var $410, er nå $230. Prisen på leiligheter i Kiev faller med tosifrede prosent i året. Vi har tre eiendommer her i Kiev, i familiens eie, der prisene har falt med disse prosentene, men det er selvsagt ikke synd på oss, som klarer å holde på dem. Vi ringte gartneren vår, han vi har brukt litt på datsjaen, for å spe på lønnen hans for jobben i botanisk hage, men han jobbet ikke lenger i botanisk hage, og han var flyttet fra Kiev.

Det står mye mer i artikkelen. Om at landet nå er neddynget i gjeld, den er økende, i en synkende økonomi. Det står om at tilliten til politikerne er forsvunnet, om den noen gang har vært til stede. Verdt å merke seg er at dagens politikere er atskillig mer upopulære og har betydelig mindre tillit, enn de som ble kastet med Maidan. Lovløse tilstander har det også blitt. Det har det vært før også, men det nye er, som en opposisjonspolitiker sier det, at nå kan man bare bli drept, og så marsjerer morderen vekk, som ingenting.

Og så står det om hvordan tilliten til politikerne svinner hen. Hvordan noen politikere snakker om «diktatur», andre om «de lange knivers natt», begge deler som «løsning» på problemene landet er inne i. Jeg legger mest vekt på de økonomiske problemene, det er de som merkes blant folk flest. 60 % lever nå under fattigdomsgrensen, bare 5 -10 % har råd til å benytte seg av den nye visa-frie muligheten for reiser til Europa. Disse få hadde nok muligheten til å få reist til Europa tidligere også.

Der vi er på stranden, ser vi det ene militærflyet etter det andre fly inn til en Kievs mindre flyplasser, ikke hovedflyplassen Borispol. På avstand kan vi ikke bedømme nasjonaliteten til flyene, de ser ut til å være transportfly av noen art. Det er vanskelig for oss å avgjøre. I alle fall minner det oss om at Ukraina er et land i krig. I tillegg til alle de andre problemene.

Olia og jeg liker ikke disse flyene, men hva kan vi vel gjøre? Disse tingene skjer langt over hodene på oss, på så mange måter. Vi reiser med bussen hjem, den nye, 118, og lar tingene være som hunden med det vonde benet. Smertene er til å holde ut, når de ikke er ens egne.

 

Druzjba naroda

Dette bildet viser Patonabroen og høydene med Lavra og skulpturen Rodina matj. Boulevard Druzjba naroda går rett til venstre, etter broen, slik vi ser det på dette bildet

Jeg har skrevet en del om busstoppet i Druzjba naroda, hvorfra man kan reise over til Dnjeprs venstre bredd og velge mellom en serie flotte elvestrender. Nå har jeg funnet ut at også veien disse busstoppene og metrostasjonen ligger i også heter Druzjba naroda, nærmere bestemt Boulevard Druzjba naroda. Jeg hørte det da Irina og jeg kjørte over med buss nummer 55 i dag. Og jeg bet meg merke i det av en meget ubehagelig grunn.

Det foregår en «derussifiseringsprosess» i Ukraina om dagen, eller en «antirussisk kampanje». Den politiske eliten som tok makten etter Maidan vil kvitte seg med det de kaller «Sovjetisk mentalitet», og måten de gjør det på er så sovjetisk som det kan få blitt. Også Sovjetkommunistene forsøkte å kjøre dampveivals over all tidligere kultur og historie, og trampe seg frem med navneendringer, riving av historiske byggverk og oppføring av nye. Sovjeterne gikk over i parodien med alle gatene oppkalt etter Lenin og Den røde armé, og dagens ukrainere vil øyensynlig ikke være noe dårligere. Ukrainerne gjør seg imidlertid ekstra flid med å provosere, og med det skyver de vår lille og ganske ubetydelige familie bort fra seg. Vi er ubetydelige for dem, men betyr ganske mye for oss selv, naturligvis. 

Druzjba naroda betyr «vennskap mellom folkene». Det er det russiske og ukrainske folket det er snakk om, og det er russerne som har funnet på navnet på gaten. Antagelig ble den bygget i Sovjettiden. For vår familie, som ikke synes det er noen særlig forskjell på russere og ukrainere, at det er brødrefolk som skulle være venner, så er det et fint navn. Min kones far var ukrainer, mens moren kommer fra en slekt sammensatt av litt russere og litt ukrainere og litt forskjellig. Nå går det ikke lenger av å si noe slikt, nå er det en sterk bølge av ukrainske nasjonalister som helt vil avvise den russiske arven, og med det ta bort plassen for min kone og hennes familie å kalle seg ukrainere.

En viktig dråpe for meg kom når det ukrainske parlamentet nå diskuterer om de skal skifte navn på denne vennskapsgaten vi liker så godt. Vennskap mellom folkene er ikke lenger akseptert, russerne skal være fiender. For å understreke dette velger de å kalle opp gaten etter en ukrainsk nasjonalister, han som kom opp med de «10 bud» om hva en sann ukrainer burde gjøre. Det er fra mellomkrigstiden, og går nazistene i næringen når det gjelder rasetenkning og førerdyrkelse. Dette et nazisme i ukrainsk variant, ordrett fra deres egen munn og penn. Russere, polakker, jøder, rumenere og magyarer (ungarsk) blir nevnt som fiender, «Ukraina for ukrainere» er bud 3, «ære lederne av fødelandet» bud 5, og bud 10 er at du ikke skal finne noen kone fra et annet folk.

De satte ideologien ut i live da nazistene fra Tyskland angrep. Jeg har alltid problemer med å huske forkortelsene til de forskjellige ukrainske militærorganisasjonene på forskjellige språk, det fantes flere, og de drepte, jaget og fordrev polakker, jøder og russere fra dagens vestre deler av Ukraina under andre verdenskrig. De drepte i titusenvis, hundretusener, det er vanskelig å vite hvilke drap som var fra ukrainere og hvilke fra tyskere og andre kollaboratører. Kvinner og barn ble ikke skånet, heller ikke gamle. De ukrainske nazistene var beryktet for sin grusomhet.

Det finnes bilder og filmer. Jeg anbefaler ingen å se dem.

Nå kaller dagens nasjonalistiske ukrainere opp gater etter lederne for disse militærorganisasjonene, og ideologene deres. Fordi de kjempet for ukrainsk frihet og selvstendighet. Og hensikten helliger middelet.

Ikke for oss. Vi kan ikke være med på det nasjonale prosjektet disse ukrainerne er i gang med. Skal det være slik, vil ikke vi være ukrainere, og vi vil heller ikke støtte dem. Jeg tror ikke noe på å bygge opp en sterk nasjon gjennom hat mot andre nasjoner og folkeslag, gjennom å utpeke seg fiender og forsøke å samle seg mot dem.

Så for oss vil det alltid være Druzjba naroda, vennskap mellom folkene. For oss er ukrainerne og russerne brødrefolk som hører sammen, og som skulle være venner med hverandre og samarbeide. Vi kommer til å bruke det gamle navnet på gaten vi er i så ofte og kjenner så godt, Druzjba naroda, vennskap mellom folkene.

 

Sykdomsbursdag

I dag er Olias bursdag. Hun benytter den til å reise ut til datsjaen vår for å innstallere vann og strøm der, eller for å gjøre klart for slike ting. Hun har kjøpt verktøy her nede, eller funnet verktøy, jeg har kjøpt det, som gave på kvinnedagen og på bursdagen hennes. Hun har også bestilt folk til å hjelpe seg, og de lot seg visst ikke avbestille. Synd, for her i leiligheten er det fullt i sykdom. Vår lille Irina er syk, mama Irina er syk, lille Tasja er heller ikke helt frisk, og i det hele tatt er det bare jeg igjen, frisk.

Det har vært litt problemer med mine daglige rusleturer her nede. Jeg er et naturmenneske, det er i fjell og skog jeg liker meg best, sånn er det, men jeg synes også det er veldig kjekt å gå rundt i europeiske og russiske byer og storbyer. Jeg kvier meg overhodet ikke for å ta Irina ut i vognen, det er bare kjekt. Raskt skjønte jeg imidlertid at det ikke er helt det samme i Kievs trafikk og storbyliv, som i rolige omgivelser rundt Ganddal og omegn. Her er mye å passe på, Irina kan ikke gå langt for seg selv, før det er et eller annet hun må passe seg for eller ikke må gjøre. Jeg må være like ved siden av hele tiden.

Et større problem er det at hun ikke vil sitte i vognen. Det er greit nok så lenge hun går selv, eller lar oss bære henne, det går sakte fremover, men vi har det i det minste trivelig. Verre er det når hun er trøtt og vil sove, og ikke vil i vognen, og ikke vil bæres, og ikke vil gå. Jeg hadde en sånn opplevelse i hjørnet av Marinskij-parken, like ved Arsenalnaja metrostasjon, rett ved parlamentet. Hun hylgråt, ville absolutt ikke i vognen, absolutt ikke bæres, og ikke hadde hun krefter til å gå selv. Vi var minst en halv time hjemmefra. Å ta buss er pinlig så mye hun gråt. Folk kommer og vil hjelpe, det er mye styr.

I denne situasjonen var jeg på nippet til å ringe Olia, og tilkalle hjelp fra hennes magiske bryst. Men jeg vet av erfaring at problemer gjerne løser seg før den tilkalte hjelpen rekker å nå frem. Så også denne gangen. Etter enda et forsøk på å legge henne i vognen, for å gå raskt hjem, snudde Irina seg for å klyve ut av, enda en gang, og i det hun snudde seg – sovnet hun. På magen.

Jeg tror kanskje det har å gjøre med at hun har fått en liten forstoppelse siden vi kom hit. Barn gjør gjerne det, har jeg lest, og Irina gjorde det i sommer også. Da tok det en liten uke før første bæsjebleien. Det samme har skjedd denne gangen. Kanskje er det stiv og tung mage som gjør at hun sover dårlig på ryggen. Også nå våknet hun og gråt, og sovnet igjen, i det hun snudde seg over på magen.

Irina får ennå morsmelk, og sovner vanligvis til brystet. Det gir en fin nærhet mellom mor og barn, og gjør at hun sovner lett og slapper godt av når mor er der. Men det gir desto større problem når mor er vekk, som nå. Jeg må medgi at jeg ba Olia droppe den der datsjareparsjonen, da Irina våknet i natt, kokvarm, og også mor til Olia er syk. Jeg så ikke for meg noen bra dag.

Men hvilken rett har vi til å klage? Jeg leser avisartikler og kommentarer om Ukraina. Jeg vet ikke om de skriver lenger om Ukraina i Norge, på BBC er det lite, men jeg kom over denne artikkelen på The guardian. Det kan vanskelig bli mer begredelig. Artikkelforfatteren argumenterer med at den sittende makten i Ukraina bruker konflikten med Russland til å klore seg fast til posisjonene sine. Han viser hvordan handelskrigen med Russland svir for ukrainske innbyggere, noe jeg også har skrevet mye om før, men ikke vil skrive mer om nå. Jeg orker ikke alle kommentarene og beskyldningene det fører med seg. Det får gå som det må, uten at jeg trenger å forsøke å overbevise noen om det først.

Vi snakker heller ikke politikk her nede, overhodet ikke, verken sammen i familien, eller når vi treffer folk vi kjenner. Det er i så fall bare de hverdagslige tingene, som at gassen ikke virker som den pleide, og at alt er blitt dyrere. Nesten litt vantro leser vi om priskrig i Norske dagligvareforretninger før påske, med priser på appelsiner ned til 2,50 kroner kiloen. Norske kroner og ukrainsk hryvna pleide å være lik valuta, nå er norske kroner verdt vel 3 ganger mer, uten at jeg har sjekket siden vi kom hit. Det er likevel et sjokk å se appelsiner her koste 70 hryvna, agurk 96, tomater over 80. Det er ville priser. Minstepensjonen er vel ikke stort mer enn 5-600 hryvnaer, vil jeg tippe, den pleide være 400, men skal være økt likt. Det er enkelt å se at dette ikke går rundt. Folk har ikke råd til mat. De må skaffe seg penger på annen måte, eller matauk,  på et vis.

Barack Obama har vært ute i Atlantic magazine og snakket om hvordan USA aldri helt kan hjelpe Ukraina, eller hvordan han formulerte det (mer om dette intervjuet i neste post). Ukraina var «ikke så viktig for USA», det var «viktig for Russland», derfor vil Russland «sette mer på spill». Skamvett har de ikke, der borte. De har en visepresident som har brukt noe sånt som tusen timer på telefon til statsminister Jatseniuk og president Porosjenko, som har talt i nasjonalforsamlingen, det er telefonopptak av hvordan de ønsket Jatseniuk som statsminister, under Maidan-revolusjonen, og Jatseniuk ble det. Finansministeren har de også fått satt inn, Jaresko, og nå går det sannelig harde rykter om at hun er på vei til å bli statsminister også, etter press fra USA. Ron Paul har publisert litt om henne, her (skrevet av Robert Parry, om noen lugubre pengeoperasjoner hun har gjort), og her (skrevet av Ron Paul selv, om hvordan hun skal være på vei til å bli statsminister).

Det er for meg vanskelig ikke å bli provosert over dette, men jeg ser det er ingen som bryr seg, og jeg gjør også mitt beste for ikke å bry meg lenger. Vi forsøker heller å lage gode dager for oss selv her nede, ha det godt mens vi er sammen. Mama Irina er utrolig, hun har i praksis ansvaret for lille Tasja, tantebarnet vårt, og hun gjør også mye av jobben med vår lille Irina, når vi er hjemme. Og hun lager all maten, enorme mengder til oss, særlig til meg. Det er frokost med speilegg og kylling, kjøtt og poteter, sirniki, russiske pannekaker, alltid noe skikkelig, og alltid mye av det. En gang fulgte straks en sopprett, sopp og oss, som et slags mellommåltid mellom frokost og lunsj. Lunsjen er også overdådig, suppe, og så gjerne plov, eller en annen kjøttrett. Jeg går omkring aldeles stappmett, som det alltid pleier være her nede.

I går fikk jeg også løpt til treningssenteret Katsjalka i Hydropark. Det var tidlig på morgenen, jeg følte det var som å løpe til jobb. Frem og tilbake ble det omtrent en mil, som er avstanden en vei til jobb, hjemme. På øret hadde jeg først et program om Shostakovitsj, så et om Nietzsche, særlig det om Nietzsche var interessant. Det er balsam for meg å ha litt sånn tid helt for meg selv. Jeg står gladelig opp klokken seks for å få de nødvendige timene. Jeg kom hjem igjen klokken ni, da hadde Ira nettopp våknet og stod i badekaret og fikk vasket seg. Jeg var mye friskere og mer opplagt enn de dagene jeg bruker morgentimene til et eller annet som har med internett å gjøre, skrive eller lese, og appetitten var helt førsteklasses. Den stod helt i stil med de overdådige måltidene vi ble servert i løpet av dagen.

Nå er klokken 1615 her nede. For et øyeblikk siden så Irina ut til å sove trygt og tungt, akkurat nå gav hun fra seg et lite klynk. Hun har det nok ikke helt bra i den lille, syke kroppen sin, lite grann feber, mye snue, og så ikke helt gang i fordøyelsen ennå. Men hun er ikke verre enn at hun løper rundt omkring når hun er våken, det har hun gjort i dag også, og hun har spist godt, noe også syke mama Irina har sørget for. Olia har bursdag, og kommer antagelig til å bruke hele dagen på oppussing på datsjaen. Hjelpemennene sa det var kun lørdager de hadde tid, og Olia ville komme i gang. Så slik ble det. En redusert bursdagsfeiring, men alt i alt, gode dager her nede.

Iskald vår

I dag kom snøen til Kiev. Det er så vidt en varmegrader ute, skyet, grått, trist. Ingen trær har blader på. Inne er det imidlertid så varmt at det er ubehagelig. Regimet har bestemt at det er på tide å fyre opp sentralvarmen, virkelig fyre opp, så vi må gå i t-skjorte og kortbukse, og lukke opp vinduer så godt vi kan. – Da det var iskaldt om vinteren, da hadde de varmen bare litt på, sa moren, – men nå som det egentlig er varmt, skal den opp til det maksimale.

Det er virkelig deprimerende tider. Innenriksministeren i Ukraina, Arsenal Avakov (Ja, det er han, han ble parlamentsmedlem samme år, og har dermed sluppet unna anklagene, ukrainsk stil, og ingenting forandret med Maidan), har uttalt at de bare burde ha sprengt bygningene i Donetsk og Lugansk, der opptøyene startet, sprengt dem bort, og separatistene med dem, og med det kvittet oss med problemet. Uttalelsen falt i et intervju på TV-kanalen 1 + 1, det er kanalen til Kolomoiskij, oligarken som har tjent mest på det som bare i hermetegn kan kalles «revolusjonen», og som har finansiert de mest voldelige bataljonene i krigen mot Donbass, og nylig tok med seg en del mann herfra for å forsøke å raide businesslokalet til Ukrnafta, her i Kiev. Vestlige medier skriver ikke om slikt, russiske gjør det, og vi i vest kan avfeie dette som «russisk propaganda».

Jeg føler for å legge til side min kulturelle oppdragelse, og si fuck off til all denne «russiske propaganda». Denne Avakov er innenriksminister i Ukraina, han er et svin, en ultranasjonalist, han skal være innenriksminister for hele landet, men behandler og omtaler folket i Donbass og andre russiskvennlige områder, som var de udyr. Det er langt, langt, langt verre enn noe Putin noensinne har sagt, eller gjort, så hvordan «det vennlige vesten» får Russland til å være trusselen, er meg en gåte.

Alltid aktive Simon Ostrovsky har vært og laget film igjen, for Vice news. Den stiller spørsmålet om Vesten skal forsyne Ukraina med våpen. Vesten er USA, Europa vil gudskjelov ikke være med på slik galskap, utenom England, da, og andre land godt i lommen på USA. Sannelig dukker ikke innenriksminister Avakov opp i denne filmen også. – De kan dra til Helvete, sier han, om innbyggerne sine i Donbass, som sier de ikke frykter amerikanske våpen, for de ender uansett i opprørernes hender, som så mye annet utstyr ukrainerne har sendt østover, for å krige. Ostrovsky intervjuer folk i en diger lagerhall, de reparerer tanks, angivelig alle sammen kapret fra ukrainsk side, ingenting fra Russland, sier de.

Men vi hører ikke på dem, vi hører heller på NATO-generalene, og haukene i den amerikanske kongressen, som sier det er Russland som har invadert Ukraina, at det er russisk mannskap og utstyr, akkurat som Irak hadde masseødeleggelsesvåpen i 2003. Det finnes en kjekk film på YouTube, fra The Chicago council of global affairs, det er en Friedman som snakker, og han sier litt av hvert om amerikansk politikk, til allmenn munterhet i forsamlingen, og det som burde være sjokk for resten av verden. Her er amerikansk utenrikspolitikk uten innpakning, her er den utilslørt, «vi dominerer havene, så vi kan angripe alle, ingen kan angripe oss, og det er fint», «vi finansierte både Irak og Iran så de kunne svekke hverandre, ikke moralsk riktig, men smart», «Russland og Tyskland sammen vil være en trussel mot oss, så det må vi unngå». Det siste var svar på spørsmål om IS og radikal islam, så det sier sitt.

For dem som ennå ikke vil tro at USA har geopolitiske interesser i Ukraina, for dem som ennå holder på den mening at NATO og EU respekterer og forholder seg til Ukrainas suverenitet og selvbestemmelsesrett, mens Russland og Putin kynisk bare vil ha Ukraina i sin interessesfære, så er tiden kanskje inne for å ta en titt på Wolfowitz-doktrinen, den som sier at USA skal være den ledende supermakten i verden, og at de ikke igjen skal tillate at det vokser opp en rival, som Sovjetunionen var. For USA er det mye viktigere å svekke Russland, enn å hjelpe Ukraina. Ukraina er bare en brikke i dette spillet. Og det gjør meg fly forbannet.

Derfor er det meget vanskelig for USA å akseptere en løsning i Ukraina, som Russland kommer styrket ut av. Derfor er ikke USA så veldig interesserte i den våpenhvilen som nå er avtalt, Merkel-stuff, kalte Victoria Nuland det, viseutenriksministeren som i sin berømte fuck EU samtale, fortalte ambassadør Pyatt at USA ønsket Jatseniuk ved makten i Kiev. Jatseniuk er noe av det mest Russlands-fiendtlige du kan finne, med ham kan du være helt sikker det aldri vil bli bygget bro mellom de ulike folkegruppene i Ukraina, med ham vil landet aldri, aldri, aldri kunne fungere.

Derfor sender også USA våpen, USA og England, etter at våpenhvilen trådte i kraft, en avtale som uttrykkelig sier at utenlandske våpen og soldater skal ut av Ukraina. Det er også oppsiktsvekkende at de hjelper nettopp med våpen, til verdens 9’de største våpeneksportør. Ukraina kan selv lage sine våpen. Så hvilken melding er det USA vil sende? En bønn om mer krig? Provosere russerne akkurat nok til at sanksjonene kan fortsette? Spesielt var det, å se president Porosjenko stå foran et fly merket US air force, og snakke om ukrainsk «selvstendighet».

Nicolai Petro har en kommentar i the Guardian, Hvordan løse et problem som Ukraina, og han sier ganske riktig og ganske betimelig at det er på tide å ta den ekstreme nasjonalismen landet er styrt av, på alvor. Regimet i Kiev er slett ikke pro vestlig, det er langt i fra liberalt, det er mest av alt kjennetegnet av å være ultraukrainsk, og antirussisk. Det er et meget, meget, meget stort problem når en meget stor del av landets befolkning er russere, og en enda større del identifiserer seg med Russland, dets språk, kultur og historie. 

Sensuren i Ukraina nærmer seg det absurde. Ikke bare er russiske medier forbudt, men alt som fremstiller Russland i et positivt lys, laget etter 1991. Det er ganske utrolig at et land kan bygge sin nasjon, på å være så fiendtlig mot sine egne røtter. Og det er enda mer utrolig at vi i Vesten støtter dette prosjektet.

Det er en iskald vår i Kiev. Nedover fra høydene med klosteret Lavra og tilhørende park, gikk jeg mot elven, for å krysse broen med metroen, og gå til Hydropark. Langs veien var reklameplakater, antirussiske, pro ukrainske, og det var et militaristisk Ukraina, med soldater i uniform og i militære kjøretøy. I treningsanlegget hørte jeg som vanlig utelukkende russisk språk. Det er et sykt land, og nå er det blitt gjort enda sykere. Den kalde våren og snøen, og den kunstig høye innetemperaturen, er betegnende for et land som ikke passer inn i bildet vi ønsker å ha av det, etter at vi i vest inviterte dem inn i vår interessesfære, og la press på for å få dem ut av Russlands.

Stasminister Jatseniuk trekker seg fra stillingen

Den siste tiden har jeg på ny fulgt intenst med på krisen i Ukraina. Det er noe med den som virkelig opprører meg, og det er at diskusjonen om den utelater opplagte og kjente fakta. Det gjelder i Russland, og det gjelder i Ukraina, der propagandaen er grusom, og graver dype grøfter mellom to folkeslag det ikke skulle være noe skille mellom. De deler kultur, religion og historie, språkene er nært beslektet, de er begge slavere, det er ingen av de etniske delelinjene som gjør så mange av de andre konfliktene i verden så vanskelige å løse. Nå lages det en slik etnisk konflikt. Russerne lærer at ukrainerne er fascister, i den offisielle propagandaen, sta, grådige og lite arbeidsomme, i omtalen dem i mellom. Ukrainerne lærer at russerne er overgripere, at de bare er interessert i å suge ut alle ressurser av Ukraina, at de oppfører seg som om landet er deres, at de mangler respekt. Jeg uttrykker meg mer språklig kulturelt, enn de gjør selv. De bruker kraftigere uttrykk.

At Russland og Ukraina i en tid med bitter konflikt, og med null tradisjon for frie medier, at de er harde med hverandre hører kanskje med til tingenes orden. Fremdeles er det nok mange både i Russland og Ukraina som mest ser på dette som en rar drøm, og venter på at alt skal vente tilbake til normalen. Hva som virkelig opprører meg, er at vi i vesten så åpenlyst underslår viktige fakta i saken. At vi også går inn i propagandakrigen. Vi har tradisjon for frie medier. Vi påberoper oss en stolt tradisjon av opplysning og ytringsfrihet. Vi vil at vanskelige spørsmål skal opp i dagen, skal diskuteres åpent i sin fulle bredde, for så å komme til en best mulig konklusjon.

Bare mellom søndag og mandag ble 44 mennesker drept i Lugansk, den ene av to byer kampene nå pågår. Jeg hørte dette på Newsroom, BBC, lastet ned på Podcast. Det er veldig vanskelig å finne denne nyheten andre steder. Det er 44 vanlige mennesker. De blir drept, fordi begge sider sender bomber rett inn i boligområder. Begge sider gjør det. Det er slett ikke slik, at de pro russiske rebellene er dyr – eller terrorister, som de kalles – og ukrainerne er de snille. Ukrainerne flyr med bombefly, og slipper ned over byer og landsbyer. Det gjelder fremdeles, rett etter den dypt tragiske flyulykken med MH17. To fly er skutt ned. – Provokasjon? undret en forvirret tvitrer. – Dette vil ytterligere svekke separatistenes sak, mente en annen. De fikk prompte svar at her var det nok mer snakk om å overleve, enn å tenke på hvordan saken sin ser ut for omverdenen. Det er rart med det, tenkte jeg. Når fiendtlige bombefly flyr over hodet ditt, oppstår raskt et sterkt ønske om å gjøre noe. Den britiske reporteren fra Newsroom meldte også at ukrainsk side ikke gjør noe for å hjelpe flyktninger fra området de bomber. Her skal jeg vokte meg vel for å skrive mer enn jeg har dekning for. Men min umiddelbare tanke er at de ukrainske styresmaktene vet at mange i disse områdene hater dem som pesten, og ikke vil flykte til dem for alt i verden. Flyktningstrømmen går over til grensen til Russland.

I forrige post skrev jeg at kommunistpartiet i Ukraina ble jaget ut av parlamentet. Jeg er overhodet ingen kommunist, og det kommunistiske partiet er ikke noe man bør stemme på. Best kan det vel kalles en levning fra Sovjettiden. Men det er likevel et parti i det som skal være et demokratisk system, man jager det selvfølelig ikke ut av parlamentet, det er ikke slik demokrati utøves. Ekstra pikant blir det når kommunistpartiet og partiet til formann i parlamentet, Turtsjenov, Fedrelandspartiet, de er bitre rivaler. Tross dette, var jeg likevel for forsiktig når jeg uttalte meg. Partiet ble ikke bortvist, det ble oppløst. Dissolved, er det engelske ordet som blir brukt. Og i dag fortalte min kjære kone, Olia, hva årsaken var. Hun hadde sett det på ukrainsk TV. Kommunistpartiet hadde gjort kjent at leder for Fedrelandspartiet, Julia Timosjenko – damen med fletten -, hadde tjent penger på å selge organer fra døde, ukrainske soldater til utlandet.

Det er vilt. Partiet sender landet i krig, og partilederen tjener penger på å selge organer fra de døde soldatene. Det er en historie å gripe fatt i, å undersøke. Den blir ikke engang nevnt. I ukrainsk politikk ble det enkelt og greit løst ved at partiet som gjorde denne stygge saken kjent, blir oppløst. Av formannen i parlamentet.

Med til historien, som interesserte kan lese her, og her, høres at verken parlamentet eller parlamentets formann hadde mandat til en slik oppløsning. Det ble raskt løst – i kjent stil – ved å lage og vedta en ny lov. Prosessen ble startet på tirsdag og oppløsningen skjedde i dag. 3 dager. Offisiell grunn er at kommunistpartiet har drevet «antikonstitusjonell» virksomhet, at de har støttet «separatistbevegelsen» og vært i mot krigen i øst. De har kalt den «krig mot eget folk». Noe som ikke er hårreisende langt unna sannheten. Partiet var en del av maktbasen til den avsatte presidenten, Janukovitsj, og samarbeidet med hans regionsparti.

Så kan de rekke opp hånden de som tror på noe godt demokrati i Ukraina.

Det er forferdelig langt frem. Mange av dem som demonstrerte mot Janukovitsj på uavhengighetsplassen i vinter ønsker seg nok et fungerende demokrati, og enda flere av dem som støtter dem. Men siden 1989 og fløyelsrevolusjonene i Øst-Europa er det vanskelig å finne eksempler på at slike folkelige opprør har før til noe fungerende demokrati. Siden 2010 er eksemplene overveldende på det motsatte. Uhyggelig mange av landene som tok del i den arabiske våren, har det verre nå, enn før. I Afghanistan og Indonesia er det rift om makten etter valgene, i Thailand gripes makten med vold og ikke med valg, i Tyrkia og Venezuela er det urovekkende demonstrasjoner. I Ukraina er det også skremmende mange tegn på at ting er ved det gamle, at det knapt nok er kosmetiske endringer. Den viktigste forskjellen er at landet nå har en øredøvende støtte fra Vesten. Kritikken mot landet har druknet. Oppmerksomheten mot problemene som er i landet forsvinner for problemene Russland gir landet.

I Russland er det også store problemer, selvsagt. Landet kan knapt nok kalles et demokrati, selv om valgene har gått noenlunde riktig for seg, og ingen har grepet eller holdt på makten ved hjelp av vold, kupp eller demonstrasjoner. Putin har strammet grepet gradvis, og på den måten gjort det mer og mer urealistisk at makten hans skal utfordres. Han har kontroll på en måte som lite skiller ham fra tradisjonelle diktatorer. Men han har brukt – og tøyd – demokratiske spilleregler for å komme dit. Den siste loven er fra 22 juli, der gjentatt deltakelse i gatedemonstrasjoner skal kunne straffes med fengsel i opp til fem år. Det er den siste i en lang rekke lover som gjør kritikk straffbart.

Jeg skriver lite om dette. Det er fordi jeg anser det lite nødvendig, da internett flommer over av informasjon om hva Russland og Putin gjør galt. Et enkelt søk på «Putin new law» gir tjukt av treff, hos meg helst fra amerikanske medier, og så godt som utelukkende negative, dårlige lover. Tilsvarende søk på «Ukraine new law» gir hos meg treff på den gamle loven til Janukovitsj rettet mot demonstrantene som hadde slått leir i sentrum av Kiev, på gaten og i offentlige bygninger, eller russiske lover vedtatt i forbindelse med konflikten, for eksempel for å gjøre det lettere å overta Krim. Siden jeg er i Ukraina, får jeg kanskje flere treff enn folk flest på russiske medier. De rapporterer utelukkende negative ukrainske lover, slik vi i vest rapporterer negative russiske.

I dag ble det også kjent at Jatseniuk trekker seg fra stillingen som statsminister i Ukraina. Først var dette positive nyheter hos oss, for han har virkelig vært en ufordragelig type. Er det noen som noensinne har hørt ham si noe menneskelig? gitt uttrykk for genuine følelser? Han har siden han tiltrådte brukt stillingen sin til en endeløs serie kraftfulle, kompromissløse uttalelser, der det stort sett handler om at «nok er nok» – et uttrykk han nettopp brukte, og at «Russia has shoved it’s true intentions». Han har gått over grensen for det utrolige, for meg. Det er som om oppgaven hans har vært å skremme vettet av russiskvennlige i Ukraina. Å forene har i alle fall ikke vært noe mål. Store statsledere strekker hånden ut til motstanderne, etter å vunnet en opprivende konflikt. Som i praktisk talt alle land som sliter med skiftende regimer, politisk kaos og vaklende demokratier, er ikke dette en egenskap ved Jatseniuk og de andre ved makten i Ukraina, i det hele tatt. Porosjenko har ennå en mulighet til å motbevise dette, men det er lettere å være skeptisk, enn optimistisk.

At Jatseniuk var den USA ønsket – og fikk – inn i en ledende rolle i det ukrainske statsapparatet har ikke gjort det lettere å like ham, eller USA. Han befant seg ofte ned på Maidan under de store demonstrasjonene, men han var ikke akkurat folkets mann. Da, eller nå.

Men gleden over at Jatseniuk har trukket seg ble snart erstattet av uro over hvorfor han gjorde det. Det er ennå ikke helt klart, jeg får mye annenhånds, fra ukrainsk TV, der alt er på ukrainsk, som jeg ikke forstår. På meg virker det å være en del av det gode gamle spillet om makt i ukrainsk politikk, og økonomi. Fedrelandspartiet til Timosjenko, der Jatseniuk er med, dominerer parlamentet etter at Regionspartiet til Janukovitsj ligger med brukket rygg og avrevne lemmer, etter det siste halve årets hendelser. Men Fedrelandspartiet har ikke flertall alene. En av de viktigste samarbeidspartnerne er høyreekstreme Svoboda, partiet der en av parlamentsmedlemenene går  til sjefen for den nasjonale TV-kanalen, og truer ham til å trekke seg – fordi han har vist utdrag fra talen til Putin etter overtakelsen av Krim. Nå ser det ut til å være splittelse. Slik er ukrainsk politikk. Stadig skiftende allianser. Ingenting ser ut til å være endret.

Et annet poeng som blir fremhevet er at Ukraina går tom for penger. Jatseniuk vil ikke ta ansvaret lenger. Han har innsyn, og vet Ukraina står overfor en umulig oppgave. De var praktisk talt konkurs før jul. Siden har det gått bratt nedover. Ukraina er nå Europas fattigste land når det gjelder gjennomsnittlig inntekt. De gikk forbi Moldova på grunn av valutafallet. De har slett ikke råd til å være i krig. Olia er veldig opptatt av at soldatene blir sendt i krigen uten skikkelig fottøy, et kjent tema for dem som er inne i russisk og ukrainsk historie. De får heller ikke skikkelig lønn, som ingen gjør her i landet. Prisene på strøm og kommunale avgifter går opp. Europeiske løfter om at lønningene vil følge etter, er foreløpig nettopp det.

Ukraina har også full konfrontasjon med Russland. Det er lett å forstå ukrainernes følelse av provokasjon fra russernes side, og deres innbitte ønske om å ta igjen og vise dem. Men verden er nå en gang slik at Russland er et mye større og mektigere land. Ukraina har ikke råd til å ta opp kampen. De er nødt til å finne ut av det med dem, som alle andre land som grenser til Russland eller andre mektige naboer har gjort. I en handelskrig mellom Ukraina og Russland er Ukraina dømt til å tape. Og det vil gjøre dem veldig vondt. Det vil bli nye opptøyer og revolusjoner. Og det vil bli stadig vanskeligere å tro på dem. Selv for de eventyrlige optimistene i den vestlige verden, som tror demokrati og menneskerettigheter er en åpenbaring, og at alle vil ønske det og få det til, når de bare skjønner hva det er og hvordan man skal gjøre det.

Den vestlige verden med EU, NATO og særlig USA har uforbeholdent støttet Ukraina i alt de har gjort, alt som har skjedd. De har oppmuntret til krigen. Obama har kalt det en «passende reaksjon». Amerikanske spesialister bidrar med rådgiving. Ingen sier eller uttaler at det er hårreisende å fly militærfly og bombefly i nærheten av krasjområdet etter MH17. Ingen sier det er vanvittig å bombe og krige i Donetsk, når internasjonale eksperter er der for å etterforske ulykken, og få bekreftet hva som skjedde. Det er bare separatistene og terroristene, som de blir kalt, som blir kritisert, fordi de forsvarer seg. Russland blir kritisert, for å støtte dem.

Det er en ærlig sak. Man kan godt være kritisk og sterkt kritisk til russisk politikk i Ukraina. Men det hadde gjort seg om ukrainsk politikk i Ukraina i det minste ble kjent. Støtter man den, så støtter man krig. Man støtter et forsøk på å knuse opprøret med massiv militærmakt. Om opprøret er økonomisk og militært støttet av Russland, så vil ikke opprørerne gå tom for ressurser. Ukraina vil gjøre det, temmelig fort. Og verken Europa eller USA vil stå der og fylle på. Der nøyer man seg med symbolpolitikk, kraftige utsagn og sanksjoner.

Alternativet er å høre hva opprørerne virkelig vil, hva russerne vil og hva folket i Donbassenget vil. Mange Russlandskritikere mener veldig sterkt at man ikke skal ta hensyn til Russland. Men de klarer ikke like sterkt å vise hvordan man skal unngå å gjøre det.  Hensynet til Russland trenger ikke å være så urimelig, eller så umulig å leve med for Ukraina. Det holder å blokkere for NATO-medlemskap, ta bort paragrafen om at Georgia og Ukraina på sikt skal bli medlemmer, garantere at Ukraina alltid skal være nøytralt. Så må områdene i øst få sitt selvstyre, eller i det minste utvidet selvstyre. Sånn det er nå, får de ikke engang velge sin egen guvernør. Han blir utpekt i Kiev. For fred med Russland venter belønningen billigere gass, bedre handelsforbindelser og åpne grenser – for mennesker, ikke våpen.

Ultranasjonalistene i det ukrainske parlamentet vil ikke kunne leve med en slik ordning. Men det ukrainske folket vil kunne leve med det, og det er de vi bør ta hensyn til. Når det ukrainske parlamentet ikke har evne til å komme opp med en slik løsning selv, og  i stedet velger å kjøre landet i grøfta, så bør vi i vest presse dem til det. Vi bør i hvert fall diskutere det som en mulighet. Foreløpig har også den vestlige linjen i konflikten vært en katastrofe for alle parter, og vært med på å føre til hat mellom folk som tradisjonelt har vært venner, til at Russland er isolert fra Vest, til at Ukraina er nær fortapelsen, og at verden har blitt et mye, mye verre sted å leve i.

Ny grunnlov i Ukraina?

Den aktive – i betydningen driftig – russiske utenriksministeren, Sergej Lavrov, melder i dag på det russiske statsmediet, Russian Today, at det midlertidige regimet i Kiev planlegger å innføre en ny grunnlov. Det er ganske vanlig i Ukraina. Grunnloven pleier å bli endret hver gang en ny gruppe menn kommer til makten. Denne gangen er det vel et spørsmål om man skal se det positivt, at revolusjonen Ukraina forsøker krever en ny grunnlov, og ikke den som gjaldt under den kastede Janukovitsj. Eller man kan se det negativt, det er ikke bra at et midlertidig regime foretar seg noe så drastisk som å endre selveste grunnloven.

Uansett er det et tegn på at demokratiet i Ukraina ikke har kommet langt. De har ikke fått opparbeidet de institusjonene som skulle være urokkelige og hellige, som en grunnlov skal være, det skal sitte veldig langt inne å endre den. Se bare hvor sjelden og hvor lite omfattende den norske grunnloven er endret, hvilke mekanismer som er lagt inn for at det skal være vanskelig, og hvilke kamper som er kjempet for likevel å få det gjort, de gangene det har skjedd.

Den svake stillingen til den ukrainske grunnloven, svekker også Kievs argument om at folkeavstemningen på Krim var «grunnlovsstridig». Det er mange grunner for å kritisere folkeavstemningen på Krim. At den var «grunnlovsstridig» er ikke opplagt blant dem.

Ut i fra det Lavrov sier, kan det se ut som USA og Washington har hatt en tettere rolle i utarbeidelsen av denne grunnloven, enn Russland og Moskva har hatt. Dette kan være en antydning strategen Lavrov legger ut, han vet slike beskyldninger vekker støtte fra de som i utgangspunktet sympatiserer med Russland og følger russiske nyhetsmedier. Antagelig har ikke USA spilt noen tettere rolle, enn at de blir forelagt noen utkast eller det ferdige dokumentet.

Den nye grunnloven skal være klar 15 april. Da skal det også være møter mellom Ukraina, EU, Russland og USA. Russland har bedt Kiev – og Washington, merk enda en mulig strategisk finte, som insinuerer at USA har stått tett til utarbeidelsen av grunnloven, og kjenner den – om å få se utkastet før de blir forelagt den endelige versjonen under disse møtene. Det er et meget rimelig ønske, om USA og EU er forelagt disse utkastene.

Man kan si prinsipielt at Russland ikke har noe med hvilken konsitusjon et selvstendig land som Ukraina har. Men sånn er nok ikke virkeligheten. Ukraina er nødt til å forholde seg til sin nabo i øst, som de er avhengig av, har sterke bånd til, og som store enten man liker det eller ikke er en vesentlig del av ukrainsk politikk. De er også nødt til å forholde seg til sine nye støttespillere i vest, USA og EU. De kan ikke lenger vedta en grunnlov disse stormaktene ikke vil gå med på. Ukraina er ikke så selvstendige som de skriker opp om å være. Og de har på mange måter selv skylden, etter alle årene med vanstyre, som har gjort landet helt avhengig av andres hjelp.

Russland har også legitim bekymring for den nye grunnloven. Etter hva jeg kan se, er de de eneste som taler de russiskvennlige delene i det østlige og sørlige Ukraina sin sak. Både det nye regimet i Kiev og vestmaktene som påvirker dem hevder de er opptatt av å «forene Ukraina», men det er nå en gang slik at de følger ikke opp med handling.

Man kan si prinsipielt at Russland ikke har noe med hvilken konsitusjon et selvstendig land som Ukraina har. Men sånn er nok ikke virkeligheten. Ukraina er nødt til å forholde seg til sin nabo i øst, som de er avhengig av, har sterke bånd til, og som store enten man liker det eller ikke er en vesentlig del av ukrainsk politikk. De er også nødt til å forholde seg til sine nye støttespillere i vest, USA og EU. De kan ikke lenger vedta en grunnlov disse stormaktene ikke vil gå med på. Ukraina er ikke så selvstendige som de skriker opp om å være. Og de har på mange måter selv skylden, etter alle årene med vanstyre, som har gjort landet helt avhengig av andres hjelp.

Russland har også legitim bekymring for den nye grunnloven. Etter hva jeg kan se, er de de eneste som taler de russiskvennlige delene i det østlige og sørlige Ukraina sin sak. Både det nye regimet i Kiev og vestmaktene som påvirker dem hevder de er opptatt av å «forene Ukraina», men det er nå en gang slik at de følger ikke opp med handling. Det østlige Ukraina tok aldri del i demonstrasjonene mot Janukovitsj, og har foreløpig ingen sterke representanter verken i det nye regimet eller i det kommende presidentvalget. De er helt ignorert. Videre er den ukrainske loven slik at det er sentralmakten i Kiev som utpeker lokale, regionale ledere. Det har også skjedd nå. De tidligere lederne under Janukovitsj er skiftet ut. Pussig nok er det for en stor del søkkrike oligarker og minioligarker som har overtatt. Forskjellen er at de er Kiev-vennlige, for det nye og ikke det gamle regimet i Kiev.

Så det er ikke noe hårreisende ønske russerne har, om sterkere selvstyre i regionene. Den ukrainske sentralmakten må svekkes, Kiev må ha mindre kontroll. Folket i regionene må selv få velge sine ledere. Og disse må få stort handlingsrom i å styre som de vil. Det russiske ønsket om at Ukraina skal bli en konføderasjon kan være fornuftig. Ikke fordi det vil tjene Russland, som det nok vil gjøre, siden de har fremmet forslaget, men fordi det vil kunne tjene Ukraina. Slik det er nå, har Kiev stor formell kontroll, men lite reell kontroll i det østlige Ukraina. Store deler av befolkningen der aksepterer ikke sine nye ledere. Dette må regimet i Kiev ta hensyn til. En av måtene å gjøre det på, er å lytte til hva disse områdene selv ønsker. Større selvstyre er et tydelig og rimelig krav.

Alternativet for Kiev kan bli at de ikke lenger har noen områder i øst å lytte til.

;

Det koker i Kiev

Det er deprimerende nyheter vi får fra Kiev om dagen. Da min kone og jeg var der i julen, virket det som om revolusjonen var i ferd med å ebbe ut, og at det ikke skulle bil til noe. Denne uken er det rapportert om kraftige sammenstøt mellom demonstranter og politiet, det er meldt om dødsfall, og oppstanden sprer seg til andre byer enn Kiev.

I Norge er ryggmargsrefleksen å være mot styresmaktene og for demonstrantene i slike situasjoner. Mediene finner i hvert fall ikke frem til noen som er villige til å forsvare det Janukovitsj og hans valg, og heller ingen som vil kritisere demonstrantene. Det er opplagte mangler i demokrati og menneskerettigheter i Ukraina. Derfor tar vi det for gitt at de som demonstrerer mot det sittende regimet må være de gode, mens de som forvalter makten er de onde.

Det er alltid spesielt å følge med i en sak der man har litt mer informasjon enn mediene som rapporterer fra dem. Jeg er gift med en kone som kommer fra Ukraina, og som gjennom de siste måneders hendelser har fått større tiltro til president Janukovitsj. Hun er part i saken, men representant for et syn som kommer dårlig frem både i norske og internasjonale medier.

Jeg har tidligere skrevet om avtalen som forårsaket urolighetene. Da Olia hørte om at Janukovitsj ikke hadde underskrevet den, jublet hun. Og det er vel litt rart at vi i Norge, som er så raske å kritisere alle mulige andre avtaler EU forhandler frem, er så sikre på at denne avtalen må være bra for Ukraina. Kanskje kunne i det minste i hvert fall noen medier, også stille kritiske spørsmål til EU, for her å ha gjort dårlig politisk håndverk. På meg kan det se ut som de her prøvde seg på en avtale uten å ta hensyn til Russland, Ukrainas viktigste allierte og samarbeidspartner.

Mange i Ukraina er kraftig i mot Russland. Det samme gjelder mange i vesten, særlig nå som Russland får økt negativ oppmerksomhet med det kommende OL i Sotsji. Vi tar for gitt at Russland må være den onde skurken, som legger utilbørig press på lille Ukraina, den svake part. Men det er en selvfølge at Russland kan og vil forsvare egne interesser. Det er heller ikke åpenbart at Russland har lagt noe mer press på Ukraina, enn det EU har gjort. De har lokket med belønning og truet med straff, akkurat som EU har gjort. På meg kan det rett og slett se ut som Putin og Russland har spilt kortene sine bedre. De har fått Janukovitsj og Ukraina på lag, akkurat som EU ønsket å gjøre. Vi kan til og med mene at plagede Janukovitsj her har gjort det bra, siden den akutte pengekrisen i Ukraina er løst, og Ukraina nå har en bedre gassavtale med Russland enn de hadde før.

Dette er legitime syn som kommer dårlig frem i vestlige medier. De er fylt opp av synet til opposisjonen, som nå vil ha Janukovitsj vekk. Det er mange gode grunner til å ønske ham vekk, det er vondt for oss som er glade i Ukraina at folk som ham kan sitte ved makten, men jeg er ikke så sikker på at det er det som nå skjer som han er mest å kritisere for. Det å la være å skrive under på avtalen med EU var en legal beslutning, som det til og med går an å argumentere for var fornuftig. Kravene fra demonstrantene om at han må gå av på grunn av dette, virker vel bare akkurat litt mer rimelig enn at Janukovitsj mente Timosjenko måtte arresteres, fordi hun skrev under en avtale han ikke likte.

Det må ikke være slik, selv ikke i Ukraina, at sittende presidenter skal bli straffet for avgjørelser de tar i embeds medfør. Det gjelder til og med når avgjørelsene er feil. Vi som er så glade i demokratiet her i vesten, burde huske på det. Demonstrasjonene i Kiev er vel så antidemokratiske som alt det Janukovitsj har funnet på. De forsøker å velte en demokratisk valgt president, for en demokratisk, legitim beslutning han har gjort.

Et av hovedkravene til demonstrantene er at det skal skrives ut nyvalg. Det er merkelig at ikke en eneste vestlig journalist ser ut til å ha stilt det opplagte spørsmålet, om ikke dette er litt overilt, når neste ordinære valg skal være i januar neste år? Hvorfor kaste Ukraina ut i en konstitusjonell krise, bare for ett år? Det er ingen fremtid i et land, der det etablerer seg en tradisjon om at man kan gå ut i gatene og kaste regimet, om det gjør noe man er uenig i. Det er ikke dette som er demokrati.

Etter mitt syn er det helt utenkelig at Januovitsj går av. I Ukrainsk og russisk politikk står altfor mye på spill. Om du vinner, kan du forsyne deg av det meste. Taper du, kan det vente deg et liv i fengsel, eller det som verre er. Janukovitsj kjemper for sitt politiske og personlige liv.

Det siste jeg vil peke på, i mangel av at mediene våre gjør det, er hva slags folk den ukrainske opposisjonen egentlig består av. Den mest spiselige av dem er Vladimir Klitsjko, en forhenværende proffbokser, og derfor populær, men naturlig nok med lite politisk erfaring. Vår egen Petter Northug er nok tøff når han går på ski, men det ville ikke være et kompliment til det norske folk om han var ønsket som president med utvidede fullmakter i landet vårt.

De andre er det vanskelig å si så mye positivt om. Vi i vesten liker godt Julia Timosjenko, siden hun er lys jente i en mørk mannsverden, men hun har allerede hatt makten og ikke gjort noe godt med den. Hun tapte også valget mot Janukovitsj i 2010, om enn det var knepent. Videre er det meste godt ute til brunhøyre. Allerede Tjahnybok er nasjonalist som vi i lykkelige vesten ikke skulle tro var mulig, de voldelige «Right wing» er ultranasjonalister som mener Tjahnybok ikke går langt nok. Ingen av disse vil selvsagt ha noe med EU å gjøre. Hvordan Ukraina skal få bukt med problemene sine er de ikke engang i stand til å gi teoretiske svar på.

Janukovitsj får kritikk for å være for voldelig med demonstrantene. Det er alltid lett å kritisere, ikke så lett å forklare hva han skulle gjort i stedet. Da vi var der i julen, stod trafikken rett som det var i timevis, fordi den viktigste hovedgaten nede i sentrum var stengt. Det var også veldig synlig at det var et område der i sentrum, der regimet ikke hadde kontroll. Skal dette bare få fortsette i ukevis og månedsvis, eller skal styresmaktene forsøke å gjøre noen grep?

Spørsmålet er ikke så enkelt som det kan se ut i våre vestlige medier. Det er tragisk det som foregår i Ukraina, og det er å håpe at uroen ikke eskalerer. At det skal komme noe godt ut av disse demonstrasjonene er det veldig vanskelig å tro på.

Ukrainas politikk

Denne posten skal handle om ukrainsk politikk siden løsrivelsen fra Sovjetunionen, og særlig etter år 2000. Jeg begynte så vidt på den med første setning, der, da jeg var i Kiev julen 2013/14, og fulgte med på demonstrasjonene på Majdan Nezavisimosti (uavhengighetsplassen), som den gang fremdeles var rolige. Jeg fikk ikke skrevet den ferdig før februar blir mars i 2014, regimet til Janukovitsj er styrtet, en midlertidig regjering er dannet med folk fra Julia Timosjenkos Fedrelandsparti i de viktigste posisjonene, og det er brennende spørsmål om landet vil holdes samlet, om det vil unngå konkurs, og i det hele tatt hvordan dette vil komme til å gå. Denne posten skal likevel være den historiske posten den opprinnelig var ment som, en innføring  Ukrainas politikk etter løsrivelsen fra Sovjetunionen, med vekt på å vise at de politiske problemene i likhet med de økonomiske sitter veldig dypt i den unge staten.

*

Ukraina startet sin historie som selvstendig nasjon da Sovjetunionen ble oppløst i 1991. Den gang var Leonid Makarovitsj Kravtsjuk formann i Verkhovna rada, det høyeste råd, og med det den mektigste mannen i den ukrainske sovjetrepublikken. Det var naturlig at han overtok som president, slik det gikk i alle de 15 sovjetrepublikkene. Riktignok var det presidentvalg i Ukraina i desember 1991, da ennå Sovjetunionen formelt eksisterte, menUkraina i likhet med de andre republikkene for lengst hadde erklært sin selvstendighet (bortsett fra Russland og Kasakstan, som erklærte seg selvstendige henholdsvis 12. og 16. desember det året). 26. desember ble også Sovjetunionen formelt oppløst, den tidligere partisekretær Mikhail Gorbatsjov stod helt uten makt.

Vi må kanskje ta med på veien at på veien mot sin selvstendighet, så var det demonstrasjoner og folk som samlet seg på uavhengighetsplassen, slik det også var med oransjerevolusjonen i 2004 og den som pågår nå. Ukraina var også den første republikken som erklærte sin selvstendighet, etter kuppforsøket i august 1991. Ukraina erklærte seg selvstendige 24. august, massivt støttet i en folkeavstemning i desember samme år, mens Hviterussland erklærte sin selvstendighet dagen etter. De baltiske statene erklærte seg selvstendige enten før kuppet, som Lithauen, eller mens det pågikk, som Estland og Latvia. Når vi først har vi slått inn på denne veien, kan vi også ta med at Ukraina kjempet hardt for sin selvstendighet også i forbindelse med og forlengelsen av begge verdenskrigene. Den gang var det imidlertid voldelig, og utkjempet i vest.

Som vi vet gikk ikke den videre historien særlig godt for noen av de tidligere republikkene (kanskje med et lite unntak for de baltiske statene). Det var svært mange problemer som hang igjen fra Sovjetperioden, politiske, økonomiske og territorielle. Kravtsjuk var nok ikke mannen til å stå opp for oppgavene som ventet ham. Et nytt politisk system skulle bygges opp fra grunnen av, med flerpartisystem og demokrati, tredeling av makten, konstitusjon, et nytt rettsvesen, alle de politiske institusjonene fra øverst til nederst. Samtidig skulle landet ta steget fra planøkonomi til markedsøkonomi. Det siste ledet til den største katastrofen. Som i Russland førte den økonomiske systemovergangen til at en liten gruppe utvalgte beriket seg på nasjonens bekostning. Vanlige folk slet med å skaffe seg mat å spise, folk med de riktige kontaktene ble styrtrike. Korrupsjon ble straks et mye større problem enn det hadde vært i Sovjettiden under Gorbatsjov, men ennå ikke så stort som det senere skulle bli i Ukraina. Derimot ble inflasjonen forferdelig, flere tusen prosent i året. Og det endte med at lån ble misligholdt, lønn uteble, og Kravtsjuk mistet presidentmakten i neste valg i 1994.

Etter min mening virker Kravtsjuk til å være en håpløs type, men ukrainere virker ikke til å være så sint på ham som sine senere ledere. Etter Sovjetunionens oppløsning var det så mange ting som gikk galt, alt kan ikke skyldes Kravtsjuk. Dessuten stjal ikke han så enormt fra budsjettene som statslederne på 2000-tallet. Vi kan kanskje ta med en detalj om at Kravtsjuk er fra de tidligere polske delene av Ukraina, og dermed ikke en del av klanene fra Don-bassenget, der så godt som hele den senere makteliten i Ukraina kommer fra.

I 1994 var det et valg Kravtsjuk var nokså dømt til å tape. Men han som skulle overta, Leonid Danilovitsj Kutsjma, skulle ikke vise seg bedre. På mange måter var han verre, for han var ikke bare udugelig, som Kravtsjuk, men også en som systematiserte korrupsjon, strengere sensur og også noen virkelig stygge saker med vold og mord.

Kutsjma kommer fra Chernihivprovinsen nordøst for Kiev på grensen opp mot Hviterussland. Han reiste til de østlige delene for å ta sin utdannelse ved universitetet i Dnepropetrovsk. Han ble siden boende der, og bygget opp sin maktbase i regionen, slik at han er en del av establismentet fra Don-bassenget. Han var statsminister under Kravtsjuk mellom 1992 og 1993, men sluttet for å kunne utfordre ham som president, noe han gjorde, og vant.

Kustsjma fikk orden på inflasjonen, han fikk gitt landet en konstitusjon i 1996, og han fikk undertegnet noen viktige avtaler med Russland, men sjokkprivatiseringen fortsatte i akselererende fart, og korrupsjonen økte i omfang. Journalister som våget å skrive om problemene, hadde det med å bli drept. Det var på denne tiden forfatteren, Andrej Kurkov, skrev sin berømte roman: «Døden og pingvinen», om han som får i oppdrag å skrive nekrologer om folk som ennå ikke er døde, slik at den er klar «når de nå snart dør». En uhyggelig beskrivelse av sånn det egentlig var på denne tiden (men boken er morsom, og anbefales varmt!).

At Ukraina allerede var langt ute å kjøre viser det faktum at Kutsjma ble gjenvalgt i 1999.

I denne tiden samarbeider han med Janukovitsj, som han i samarbeid med Russland skal ha inn som president i 2004. Slik går det altså ikke. Gjengen blir tatt i juks, både valgjuks, og forgiftning av rivalen Jusjtsjenko. Det blir holdt omvalg, og nå vinner Jusjenko. Man skulle tro Janukovitsj var ferdig for alltid, men det var han altså ikke. Allerede i 2006 kommer han inn som statsminister.

Og sånn har det vært alle årene. De utroligste konstellasjoner har vært. Julia Timosjenko var på parti med Kutsjma, som også hadde Jusjtsjenko som statsminister når han var president. De er alle styrtrike, og har alle nære forbindelser til businessmennene fra Don-bassenget.

Posten er ikke skrevet ferdig og skikkelig, men man skal ha en ide om hva det går i. Jeg skriver mer, får jeg tid.

Et statsbudsjett som rammer Olia og meg økonomisk

Det har vært spennende mandager de siste ukene, for oss som er litt interessert i politikk. Nå er ikke norsk politikk så veldig interessant å være interessert i. Det var spennende med valg, ganske spennende med regjeringsforhandlingene, og de forskjellige regjeringsplattformene, alt lansert eller avgjort mandager. Men det er jo egentlig litt grunn til å tro at det bare blir mer av det samme. Partiene er nokså like her i landet, og FRP klarer neppe sette større farge på Høyre, enn SV klarte på AP. De store lanseringene og dristige prosjektene, de har det med å koke ned til utredninger, komiteer og testsenter. Det blir liksom ikke noe av.

I dag var det statsbudsjettet. Det er jo egentlig spennende, særlig når det skal gå fra en regjering til en annen. Det er den siste hilsen fra den avgående, utøvende makt, her får de gjort sin siste maktutøvelse, og kanskje også laget det litt taktisk, med tanke på fremtidige valg. Det var jo kanskje litt påfallende at de nå, i det siste budsjettet, etter åtte år, endelig klarte å komme seg opp i at kulturen skulle ha 1 % av budsjettet. Etter åtte år. Så kan de si at de klarte det, når FRP og Høyre nå ganske sikkert komme til å kutte.

Men med våre vanvittige oljemilliarder er det liksom ikke noe å bråke over, uansett hva som skjer. Regjeringen kan bare pøse på med milliarder, uten at det går ut over handlingsregelen, siden det år for år kommer flere oljemilliarder inn, og alltid mer enn beregnet. Det er mer til alle, og mye mer til de fleste. Problemene i økonomien ligger mange år frem i tid.

Regjeringen med AP, SP og SV har vært veldig heldig med regjeringsperioden sin. De var der på toppen. Det vil komme problemer. Og problemene er at oljeinntektene nødvendigvis vil gå ned. Kanskje ikke så fort og så mye som man tidligere hadde forventet, men det er en økonomiens naturlov som gjør at prisene ikke kan fortsette å stige og stige, det er en naturens egen lov at vi kommer til å pumpe opp mindre olje, rett og slett fordi det vil finnes mindre av den. Vi har også problemene med fossilt brensel, som foreløpig utsettes til senere generasjoner. Det vil heller ikke kunne gjøres evig.

Samtidig som inntektene vil gå ned, vil utgiftene gå opp. Det er trygdeordningene som gjør det. Folk lever lenger, og er friskere mens de gjør det. Det er veldig gledelig, men det er også noe som koster penger. Og pengene må tas fra en plass. Selv folk som ikke liker matematikk skjønner at 30 år med pensjonsutbetalinger er dyrere enn 20. Det er forskjellen på 95 år og 85 år. Siden barnekullene heller ikke er så store lenger, blir det etter hvert en foruroligende stor andel av befolkningen som ikke jobber, og som må trekke veksler på tidligere oppsparte midler, eller skattepengene fra dem som gjør det. Regnskapet går ikke opp.

Derfor må regjeringen spare inn. Det har vist seg veldig vanskelig å røre sykelønnsordningen. Det er også svært, svært vanskelig å røre pensjonsordningene. De er jo en del av en slags kontrakt, vi jobber og arbeider nå, og betaler inn til vår pensjonskasse, og forventer å få igjen når vi en gang blir pensjonister. Hvis reglene vesentlig endres, sånn at vi får mindre enn vi er forespeilet, det er klart, dette er noe vi ikke lett vil gå med på. Siden mye av makten i samfunnet ligger hos menn og kvinner i femtiårene, akkurat i rette alder, så blir det ingen pensjonsreform som monner. Regningen utsettes.

De kunne imidlertid lett ta penger fra Olia og meg. Det gjør de ved å fjerne skatteklasse 2. Det rammer svake grupper som ikke har makt til å stå opp for seg selv. Kvinner som er hjemme er ikke fagorganiserte, det er ikke noe LO som kjemper for dem. Egentlig er det ingen som kjemper for dem. Det ligger i sakens natur at de ikke er godt representert rundt omkring, heller. De er jo hjemmeværende, eller har av ulike grunner lav inntekt.

Min kone Olia har lav inntekt fordi hun nokså nylig kom til landet. Hun har ikke rukket å få seg utdannelse, og god, ordentlig jobb. Så jeg må forsørge henne. Skattelettelsen ved å være i skatteklasse 2 kommer veldig godt med. Det kan være snakk om femsifrede beløp. Og alle som kjenner oss vet at vi slett ikke sitter godt i det. Femsifrede beløp merkes veldig godt hos oss. Hadde vi begge hatt stor og god inntekt, hadde det ikke vært noen stor sak. Men dette er jo nettopp pengene, vi har bare min inntekt, og den skal rekke for to, i et samfunn som nå er laget for doble inntekter.

Jeg spurte for øvrig Olia, om hva hun mente om denne loven. Hun var helt enig i den. Folk som ikke jobber, skal ikke ha penger, mener hun. Det er en annen kultur, der det ikke er om å gjøre å klage sin nød, men å gjøre noe med saken. Så nå studerer hun til ingeniør.