Olia finner polakker

I dag var en bra dag. Jeg fikk hatt en travel dag på jobb, men rakk likevel å springe rundt Frøylandsvannet, bade to ganger og to steder i Figgjoelven og sykle rundt Bogafjell for å kjøpe fersk fisk på Helgø, før jeg kom hjem. Der satte jeg i gang med å lage den ferske fisken, sei, første gang jeg spiser den fersk, og lager den selv. Som tilbehør var nypoteter, friske tomater, rødløk og epler rett fra hagen. Maksimum.

Jeg var derfor i meget godt humør da jeg satte meg på terrassen for å lese avisen mens potetene kokte. Det skal ikke store solgløttet til før terrassen er attraktiv.

Etter en stund hørte jeg noen snakke russisk i nærheten. Det kom nede fra hagen. I stedet for å tenke at det er godt dette ikke var på 80-tallet, da jeg også levde, og bodde her, da ville det være et sjokk helt i overkant av det jeg nå opplevde. Det åtte være Olia. Men hvem snakket med? Og hvem var det hun dro opp i hagen vår.

Jeg har en kollega som også er fra Ukraina. Det ville være veldig underlig om Olia kom drassende med ham, og en til, hageveien. Det var heller ikke ham, det var to menn i arbeidsklær. Og de var verken fra Russland eller Ukraina, de var fra Polen.

Hun hadde funnet dem utenfor butikken. Og så hadde hun benyttet sjansen når den var der, gått like bort, prøvd norsk, engelsk og russisk, funnet felles språk i det siste, og dratt dem med hjem. Hvorfor hun hadde valgt å ta dem med hageveien, vet jeg ikke, det er slett ingen vei der. Men derfra kom de.

Og de var ivrige på å komme i gang med noe. Sage ned bjørka, for eksempel, vi har snakket om å få den fjernet. Dessverre virket ikke motorsaga. Den sloknet da jeg brukte den i fjor. De var på en kjapp liten omvisning i huset, så på feilene og hva som kan gjøres, hele tiden med Olia som underholdende instruktør, før de gikk igjen. Som foreløpig betaling fikk de en pose piroger fylt med epler. Nummeret er notert hvis vi skulle trenge mer hjelp, som vi nok vil trenge.

Huset faller sammen

Det var kjekt i fjor. Da kjøpte vi hus. Det var barndomshjemmet, det jeg vokste opp i og kjenner ut og inn, det eneste huset jeg har følelser for her i verden. Jeg er glad jeg bor her.

Men i den grad ens bolig er ens identitet, så ramler den litt sammen om dagen. Vi var sånn noenlunde optimistiske da vi reiste på sommerferie i år. Vi visste huset hadde sine feil, men vi følte vi hadde kontroll på dem, og kunne leve med dem. Vi strakk oss langt for å få kjøpt huset, og bør spare oss opp midlene til å fikse det.

Siden vi kom hjem fra ferie har vi oppdaget ytterligere problemer. Hagen vokser vilt når vi er fem uker borte. Det er greit nok, det tar tid og krefter å få i orden igjen. Denne sesongen vil det neppe være nok av noen av delene, men det er ikke kritisk, vi har god tid til å få dette i stand. Jeg lærer også litt om hvilke grep jeg må ta til hvilken tid av året. Det er bare gøy å streve litt med hagen.

Det er verre med huset. I to uker nå har terrassen vært det store prosjektet. Det er ikke all verdens til prosjekt, det er bare å beise den, eller male den, som vi nå er endt opp med å gjøre. Men det har kostet veldig mye tid, frustrasjon og krefter. Nå som vi endelig kom i gang, hadde vi ikke nok maling. Så vi må ut i butikken i morgen og kjøpe mer. Og på tirsdag kommer regnet.

Også dette er til  å leve med. Det er konkrete problemer vi nå har funnet ut hvordan vi skal løse. Og det koster ikke store summer å få gjort det.

Det er inne det virkelig er vanskelig. Vi er egentlig nødt til å utsette noen av prosjektene. Vi vil gjerne ha pengene før vi bruker dem. Men det hoper seg opp med problemer som ikke godt lar seg utsette. Det er øyeblikkelige problemer som at lamper faller ned fra taket. Og den eneste egentlige holdbare løsningen på dette, er å skifte ut både taket og lampen.

De rommene som ikke har lamper som ramler ned, har større problem. På badet er det fuktskade som ikke lar seg ignorere. Der har lampen riktignok ikke ramlet ned, men den virker ikke. I stuen er det punktert et vindu, som også er sprukket. Og fra dette vinduet er det i vinter dannet kondens, som har gitt litt fuktskade i parketten under. Hele vinduet må skiftes ut, eller vindussystemet, det er 70-talls 3 vinduer og skyvedør til terrassen. Vi må også skifte belysningen i stuen.

Jeg er glad i huset og jeg er glad i meg selv. Huset faller sammen, men jeg er frisk og sunn som jeg aldri har vært. Olia blir rasende mange ganger, særlig for terrassen, men også for alle lampene som ramler ned, og for det elektriske anlegget som hun ikke stoler på. Jeg er så mye bedre til å skrive om slike problemer, enn å løse dem. Det er på tide jeg retter opp dette misforholdet. Olia gir meg klar beskjed om akkurat det.

Og jeg har virkelig lyst til å få det alt sammen ordnet. Men i dette er viljen langt fra nok. Man trenger evner og man trenger penger. Foreløpig har jeg litt for lite av begge.

De katastrofale elsertifkatene

Heidi Sørensen var statssekretær i miljøverndepartementet mens Erik Solheim var dobbeltstatsråd, både miljøvern- og utviklingsminister. Han brukte som alle som følger litt med vet, mye av tiden sin på reiser, gjerne slike som gav medieomtale og gjorde det mulig å bruke litt store ord. Det dagligdagse arbeidet hjemme i departementet var ikke noe for ham, det overlot han til Sørensen, som nok vel så mye var miljøvernminister, som Solheim var det. En kan si det si at Solheim gjorde den synlige jobben, Sørensen gjorde den viktigere, og usynlige. Hun har også vært leder av Natur og ungdom og av Naturvernforbundet. Hun er medlem av SV, selvsagt, og møter nå fast på Stortinget som vara for Kristin Halvorsen.

Hun skriver også en blogg. Jeg pleier vanligvis ikke henvise til andre blogger, og i hvert fall ikke til politikere, men jeg gjør denne gangen et unntak, for her er en person med høy miljøprofil som også går i mot de grønne elsertifikatene som er innført fra i år. Hun har skrevet et innlegg om det her (Det store bekkerøveriet), og et annet her (Ingen moralsk plikt til å ødelege natur) som et tilsvar til et angrep mot det første.

De grønne sertifikatene er en ordning som skal favorisere produksjon av fornybar energi. Det lyder jo ikke så dumt, så det er en ordning det var tverrpolitisk enighet om å innføre, men det er også en ordning som viser at vi her i Norge gjerne lar den gode hensikt gå foran den gode innsikt.

I Norge har vi ingenting annet enn fornybar energi. Det er en gave fra naturen, vi har fjell og vi har vann, begge deler rikelig, det er ingen land i verden som har bedre forutsetninger for å bygge ut lønnsom vannkraft. Det har vi også gjort. Slik sett er det hos oss ikke nødvendig å innføre grønne sertifikater eller andre triks for å stimulere den fornybare kraftutbyggingen. Den er der allerede.

Problemet er at vår evne til å produsere kraft varierer gjennom året. Om vinteren, da det er kaldt og vi trenger det mest, har vi minst, fordi vannet i fjellene da frosser til. Aller størst produksjonsevne har vi om våren, da snøsmeltingen gir store vannmengder. Da blir det også varme, og vi har ikke slikt behov for oppvarming i husene. Det er altså slik at vi har underskudd på elektrisk kraft da vi trenger det mest, overskudd da vi trenger det minst.

I Europa, som ellers i verden, har de ikke denne naturens gave i mengder som monner. Der må de produsere kraften gjennom ikke fornybare kilder som kull, gass og olje, eller så må de bruke atomkraftverk. Vind, vann og sol er helt marginalt. Kull, gass og olje produserer også store mengder CO2, som legger seg i atomsfæren og gjør planeten varmere. Det er derfor om å gjøre at bruken av denne energiformen blir redusert. Men på noen måter er denne kraftproduksjonen den fornybare overlegen, den kan nemlig produsere stabile mengder kraft hele året, uavhengig vær og vind. Vi i Norge må importere denne typen kraft når vi går i underskudd om vinteren. Til gjengjeld eksporterer vi av vårt fornybare overskudd om våren.

Med de grønne sertifikatene er det en tanke om at vi skal øke vår eksport av fornybar energi til Europa. Vi trenger den ikke selv, gjennom størstedelen av året har vi mer enn nok for eget bruk, og i alle fall for norske husholdninger og småbedrifter. Det skal altså være slik at vi bygger ut anlegg for fornybar energi, for å eksportere denne til Europa.

Dette kunne også vært vel og bra, om det skjedde uten omkostninger. Jeg tar de tre viktigste:

1. Å bygge ut betyr også å bygge ned. De nye anleggene går på bekostning av den norske naturen, om det er arealkrevende vindmølleparker, eller bygging av demninger og vann i rør. Kraften må også transporteres. Til det trengs kraftledninger, som den som nå nettopp ble bygget gjennom Hardanger. Naturen er det vakreste vi har. Om folk visste hva som skjedde, ville de kanskje ikke gå med på å gjøre store inngrep i vår vakre, uberørte, for å forsyne Europa med vår energi. Heidi Sørensen sa det også fint: «Jeg forstår ikke hvordan vi kan bevare naturen ved å ødelegge den».

2. Å importere og eksportere kraft er sløsning. Det er energikrevende å transportere kraft, det vil alltid gå endel tapt på veien, og over større avstander vil mer gå tapt. Slik vi holder på nå, med å transportere den ferdigproduserte kraften vår frem og tilbake til Europa, går 10-20 % tapt i rent svinn. Du kan dusje ganske lenge i godt og varmt vann for å komme opp i slike energimengder. I det hele tatt blir alle oppfordringer om å være sparsomme med strømmen litt merkelige mot denne bakgrunnen. Det skal veldig mye til før vanlige folks sparsomhet kan komme opp i energimengdene som går tapt i energitransporten.

3. Elsertifikatene koster penger. Noen må ta regningen, og noen får fortjenesten. Regningen går til oss vanlige folk. Strømregningen har allerede blitt lite grann dyrere på grunn av disse sertifikatene. Det har imidlertid ikke vært mye bråk om dette, for strømmen i Norge er uansett billig, særlig i forhold til inntektene våre. Men det skulle kanskje mer være et spørsmål om hva som er rett og rimelig, enn hva vi har råd til. Det er kanskje ikke rett og rimelig at vi skal finansiere strømforbruket i Europa. Og det er i hvert fall ikke riktig at vi skal betale for (altså ikke tjene penger på, som vi vitterlig gjorde da de første vannkraftverkene ble bygget, de var et gode for nasjonen) nedbyggingen av norsk natur.

Fortjenesten går til investorer som investerer i fornybar energi. De er sikret lønnsomhet, sikret penger i lomma. Det er politisk vedtatte penger de får, og ikke noe de rettmessig tjener på fordi de har tenkt ut noe smart. En av dem som tjener gode penger på disse elsertifikatene er erkekapitalisten Øystein Stray Spetalen. Han tror ikke engang på klimaendringene. Men han tror på sikker fortjeneste, og han får ekstra glede når han har tjent pengene sine på skikkelig sleipt vis, særlig på bekostning av sosialistene, som han hater. Om noen er så idealistiske at de ikke har noe i mot å finansiere Europas energiforbruk, så vil de kanskje ha noe i mot å finansiere Stray Spetalens inntekter. Jeg har ingenting i mot en ærlig og gjennomført sleiping som ham, han står for det han er – en drittsekk, men jeg har ikke lyst til å betale overpris for strømmen jeg bruker, for at han skal bli rikere.

Det er alt sammen en del av det jeg etterlyser i den norske miljødebatten. Det er så mange som har så lyst til å gjøre noe, at det blir ikke lagt skikkelig arbeid i å finne ut av hva som virker. Mange gode nordmenn er oppriktig innstilt på å gjøre noe for verden og for klimaet, og er beredt for at det skal svi litt på pungen. Men i mye av det som blir vedtatt og gjennomført, ser det ut til at det skal være viktigere at det skal svi, enn at det skal virke.

Tilregnelig

Så fikk vår massemorder en fellende dom. Han ble ikke erklært utilregnelig, han må stå til ansvar for sine egne handlinger.

Det skulle  bare mangle. Det har vært en sann plage, selv for oss som forsøker å unngå saken, at mediene har vært så veldig opptatt av dette spørsmålet, og at alle de selvutnevnte ekspertene som kommenterer i avisene har vært så veldig klare på at «tvilen skal komme tiltalte til gode», og at han derfor blir utilregnelig om det er tvil om det.

Mediekommentatorene har vært direkte nedlatende i hvordan de har skrevet at dette «strider mot folks rettsoppfatning», som om vi folk er idioter som trenger veiledning fra kjølige kommentatorer som aldri lar følelsene ta overhånd. De har skrevet at det bare vil stå om «hvilket skilt han skal ha på døren».

Det er veldig rart at mediekommentatorene er så underdanige i forhold til jussen. De er jo temmelig kritiske mot alle andre vitenskaper, og alle andre maktgrupper i samfunnet. Det er veldig lett å huske setningen «tvilen skal komme tiltalte til gode», og kommentatorer og mediefolk synes gjerne det er gøy når det skjer litt, når folk blir litt provoserte. Den analytiske distansen er aldri vanskelig å ta ut for en kommentator.

Men i våre dager skulle det være slutt på en «vi vet best»-holdning. Om kommentatorene har skjønt noe så veldig mye bedre enn «folks rettsoppfatning», burde de kanskje ta en debatt om hvorfor kommentatorers rettsoppfatning er så mye bedre enn folks.

Det hadde blitt en pinlig situasjon om vår norske massemorder hadde blitt erklært strafferettslig utilregnelig fordi det ikke kan utelukkes at han var psykotisk i gjerningsøyeblikket, og i alle de årene han planla ugjerningen. Den lille tvilen ville ikke gjort ham utilregnelig i medisinsk forstand, der bør det være sannsynlighetsovervekt, så ingen friske folk blir tvunget inn i psykiatrisk behandling. Ingenting vil være verre enn det.

Det er en stor feil at tiltaltes utilregnelighet har fått så stor plass i rettssaken. Heldigvis var tingrettsdommerne bedre i stand til å skille teori og virkelighet enn mediekommentatorene var.  Jussen er ikke laget for at folk skal kjenne pensum og bestå eksamener, den er for å tjene samfunnet. Det gjør den ikke når vår histories verste massemorder kan gå fri fordi det var en viss sjanse for at han var syk på sinnet i det han utførte ugjerningen sin. Nå er ansvaret plassert der det hører hjemme.

Ros til ICA maxi

Når man kjøper en dårlig handel eller opplever dårlig kundebehandling kan man godt si fra om det på nettet, slik at dette blir kjent og folk får tenkt seg om før de prøver samme handel. Det samme gjelder i motsatt tilfelle. Butikkene fortjener ros når de strekker seg lenger enn ventet for å gjøre kundene fornøyde.

I vår ble supermarkedet ICA Maxi på Sandnes lagt ned. I den forbindelse hadde de 50 % utsalg på alle varer. Min kone og jeg benyttet oss storslått av tilbudet. Vi fylte flerfoldige bæreposer, og syklet frem og tilbake fra Ganddal til Sandnes med tilbudsvarer.

Blant varene vi kjøpte var en kjøkkengjenstand priset til omlag 500 kr, til halv pris ble det litt over 200 kr, en god pris for denne gjenstanden. Vi kjøpte den, selv om vi egentlig ikke hadde bruk for den.

Problemet var at på kassalappen stod ikke den prisen varen var annonsert for. Vi hadde betalt det dobbelte, altså opp mot 500 kr. For denne prisen var vi slett ikke interessert i denne varen. Men da vi oppdaget det, var ICA Maxi nedlagt.

Forbasket. Varen var jo annonsert feil, vi var lurt, og skulle ha rett til å omgjøre kjøpet. Vi kontaktet både Maxi storsenter og ICA-konsernet for å klage. Fra Maxi ble vi henvist til ICA, og hos ICA fikk vi medhold. Vi kunne gå til en annen ICA-butikk og returnere varen, eller få igjen mellomlegget.

Det var veldig flott, og egentlig rett og rimelig. Fra utenlandsferie takket vi for en god løsning, og sa vi skulle oppsøke dem når vi kom hjem fra ferie om noen uker.

Det var herfra ICA virkelig strakk seg lenger. Da vi kom hjem fra ferie var det sendt oss gavekort med romslig beregning av mellomlegget. Med det slapp vi hele styret med å finne frem varen og kvitteringen, og reise ens ærend til en ICA-butikk et stykke unna der vi beveger oss til vanlig, og hente pengene. Nå fikk vi dem i posten.

Og med det fikk vi et mye bedre inntrykk av ICA.

Pinlig av VG

I går krevde VG på førstesiden statsminister Jens Stoltenbergs avgang. Det er drøyt. Argumentene for å kreve det er enda drøyere. De mener det er «å ta ansvar» og at det vil gi «et signal». Når 77 mennesker er drept finnes viktigere ting enn signaler.

Hvis Jens Stoltenberg trekker seg betyr det at han innrømmer ansvar for bombeangrepet mot regjeringsbygget og massakren på Utøya. Det er veldig spesielt, særlig når gjerningsmannen ligger an til å bli erklært psykotisk, og dermed fritatt for ansvar. Jeg vet ikke om folkene i VG nedover i hjertene sine, og ikke bare som signal på forsiden, mener at Stoltenberg skal føle skyld for ugjerningene. Jeg lurer på om de vil stå for det, og ikke bare henvise til kommisjoner og prinsipper.

Den politiske redaktøren i VG sa på Dagsnytt 18 i går at et slikt ansvar ville enhver leder i enhver bedrift tatt, etter slik kritikk som kommer frem i kommisjpnsrapporten. I denne debatten kom redaktøren kjapt og med rette på defensiven. Den alvorlige forsiden og kravet virket rett og slett ikke helt gjennomtenkt. Selv en politisk redaktør i VG må gå med på at det er forskjell på lederen i en bedrift og statsministeren i Norge. Går statsministeren av, vil en ny nødvendigvis måtte komme. Denne vil umulig kunne være valgt av folket, om Stoltenberg går av nå. Og oppslutningen om Arbeiderpartiet økte voldsomt etter angrepet.

Det politiske motivet bak enmannsangrepet var å svekke regjeringspartiene og særlig Arbeiderpartiet. Det ville være en merkelig konsekvens om han faktisk lyktes med dette, og regjeringen gikk av.