Sjakk, backgammon, trylling og husking

Denne posten følger opp den om trylling og Kims lek. Irina (3) og jeg (44) har utviklet noen nye triks.

Hun er det det vi komikere kaller et herlig publikum. Hun gir tilbake mer enn vi gir til henne. Med tryllingen, så er jeg forsiktig med å gjøre det for avansert, ikke å presse forventningene. Stort sett er det en backgammon-brikke som blir slått gjennom hånden. Maksimum er å få en hvit brikke sort på veien. Trikset er å ha en brikke i hver hånd. Noen ganger har det vært en bruskork i hånden jeg tryller til, noen ganger en sjakkbrikke. Dette er jeg som sagt forsiktig med.

En gang ba hun meg om å trylle før jeg hadde fått en brikke i den andre hånden. Jeg slo likevel, og viste den tomme hånden. – Den forsvant! ropte Irina på russisk, storfornøyd.

Kanskje enda mer sjarmerende er den varianten av Kims lek, som ikke har noe med Kims lek å gjøre, men derimot trekking av farger før man spiller sjakk. Alle sjakkspillere vet at det gjøres med å ha en hvit bonde i den ene hånden, og en svart bonde i den andre. Så får man den fargen man trekker.

Jeg gjorde det med Irina før vi skulle spille, en svart bonde i min ene lukkede hånd, en hvit bonde i den andre, og så ba jeg Irina om å velge hånd. Hun fikk svart, eller så var det hvit hun fikk. Uansett ville hun at jeg skulle trekker også. Hun tok imidlertid ikke en liten bonde i hver hånd, men kongen og dronningen. De små hendene hadde ingen sjanse til å skjule hvilken brikke som lå inni.

Det var heller ikke poenget, tydeligvis. Det morsomme var å velge. Etterpå ville Irina velge en gang til, og så var det min tur igjen. Denne gangen holdt hun for sikkerhets skyld de åpne hendene frem, med brikkene inni, – vil du ha denne, svart, eller vil du ha denne her, hvit?

Det er klart det blir gøy å spille sjakk på denne måten her.

Kleppeloen på søndagstur

I dag var planen å komme oss opp på en liten nut, eller noe, ha en litt skikkelig tur, men lille Irina var motvillig, så dermed ble det Kleppeloen. Der kan vi lokke med lekeplass. Bestemor var også med, min mor, og vi tre hadde en tur der alles ønsker ble oppfylt.

Jeg fikk med litt gåing i heia, i hvert fall gikk det an å innbille seg det, der i utmarka på oppsiden av gjerdet, mor fikk sin korte luftetur, og Irina fikk sin lekeplass. Alle fikk vi mye mer.

Irina var litt uvanlig motvillig da vi reiste ut til bestemor. Vi måtte lokke henne med sjokolade. Og da vi var der ute, ville hun heller leke med toget, enn å gå ut. Da hun skjønte hun måtte, gråt hun, og ville i alle fall til lekeplassen.

Så fikk vi modifisere oss. I stedet for å reise til Åslandsnuten, ble det Kleppeloen, eller Kleppelunden, som det heter på bokmål. Det er en sånn moderne tur jeg ikke synes så mye om, der alle går på stier laget av maskiner, og alt er så striglet du kan føle du er med i et liv andre har laget for deg. Men det er kort å gå, og det ender i en liten lekeplass der Irina liker seg. Hun teller mest.

Vi hadde ordentlig niste, og ordentlig sekk. Irina forbinder Kleppeloen med ski, og vi fortalte henne også at vi skulle reise dit vi gikk på ski, så hun måtte igjen og igjen fortelle at vi kan ikke gå på ski, for det var ikke snø. Det hadde hun rett i. Men vi hadde med et lite sittebrett, for jeg hadde lagt merke til det ennå var noen rester av snøflekker i skråninger og skygge. De kunne et lite barn kanskje renne på.

Da vi først kom ut av bilen og skulle ut å gå, var det full fart i Irina. Alle protester var glemt, sånn det pleier å være. Det gjelder bare å komme over kneika.

Ved første mulige anledningen gikk jeg rett av stien, over et gjerde, og ut i utmarka. Nå om vinteren er ikke dyrene der uansett, så nå er anledningen best. Der kunne vi gå i gang med turaktiviteter. Irina kunne knekke is, klatre opp på stein, og til og med prøve seg på å renne ned et snøflak. Alt er selvfølgelig gøy. Det var en liten bro vi kunne gå under, det var herlig jærterreng, slik jeg er vokst opp med, gress og stein.

En av disse steinene var ganske store. Den kunne nesten kalles et lite småfjell på et par meter, det var en gruppe av steiner, og det var virkelig laget sånn at det ble et slags fjell i miniatyr. Gress og planter på toppen, og alt. Dit måtte vi opp.

Det gikk an å gå rundt, der det er slakere. Og sannelig ville Irina prøve seg selv på å komme opp. Det var perfekt, steinen skrånet kraftig, gikk noen få meter, og var sånn at om hun falt, ville hun skli ned, ikke ramlet. Hun kom ikke opp på første forsøk, uten litt hjelp, men andre gang holdt det jeg viste hvor hun kunne sette føttene, og var litt symbolsk støtte. Før jeg sendte henne opp første gang, måtte jeg kontrollere at jeg ville komme opp selv. Jeg har erfaring med å sende opp en liten søster, for så selv å bli stående på nede.

Oppe på toppen turte jeg ikke annet enn å holde Irina i hånden. På andre siden var det rett ned, et ordentlig, lite stup. Mor tok bilder, og jeg vinket. Ned igjen ville Irina komme selv. Hun satte seg på rompa, og skled ned steinen. Det var minst to meter, og veldig bratt, men det gikk helt fint. Dessverre fikk jeg ikke filmet eller fotografert. Jeg stod heller og passet på.

Neste gang vi var oppe, ville Irina ned en annen side. Der var det en smal utstikker hun måtte gå på, og en meter, halvannen ned til stein under. Så der måtte jeg passe på, og holde fast. I hvert fall stå på nedsiden, og ta i mot skulle hun falle. Da gråt lille Irina på tre sine modige tårer. Hun liker ikke å bli passet på og bli holdt, når hun føler hun har kontrollen selv. Det går skikkelig inn på henne, faktisk.

Kort etter falt hun rett ned i en myr. Hun lå der over et minutt før vi tok henne opp, vi visste jo ikke det var en myr. Hun hadde forsøkt å komme seg opp en bitte liten jordskråning, men jorden var glatt og gjørmete, så sa hadde hun sklidd ned noen desimeter, og bare lagt seg rett bakover. I myra.

Men det går fint. Kjeledressen hun har på er tykk og god, vannet kommer ikke til å trenge gjennom, selv om hun har ligget i bløt en god stund. I stedet løper vi til en ny stein å prøve oss på. Den første er for stor, jeg hadde klart å vippe henne opp, som hun ville, men det hadde vært farlig, for vi ville ikke hatt sjanse til å passe på på alle sider på en gang. I stedet fant vi en mindre stein, så en til. Der klatret Irina opp selv. Den var bare en meter, men toppen var spiss, og det kunne være vondt nok å dette ned. Bestemor likte ikke det, slik bestemødre ikke skal, men jeg er far, og jeg stod og filmet. Irina mistet balansen, fant den igjen, og kom seg ned selv, den vanskeligste veien. Det gjelder å teste, og utvide grensene.

Nå begynte det å haste å komme til lekeplassen. Mellom aktivitetene var ikke Irina alltid helt fornøyd, men det er enda mer uriktig å si hun var misfornøyd. Og aktiviteter var det mange av. Det var et nytt gjerde å klatre over, et steingjerde, på over en meter. Sannelig så greide hun det. Og så var det et grantre med avkuttede greiner. Alle interessert i tur vet at grantrær er vanskelig å klatre i, greinene er for tette og nålene for kvasse, men om greinene er kuttet, er det bare en fordel at de er så tett. Irina klarte i dette første ordentlige klatreforsøket sitt, i tre, å klatre høyere enn mitt hode. Og jeg er nesten to meter.

Der satt hun og vinket, holdt den ene hånden ut, slik hun har sett jeg gjøre, mens bestemor forsøkte å ta bilde. Det klarte hun ikke, for for bestemødre tar det tid å finne frem telefonen og riktig app. Men jeg rakk å ta bilde, bakfra. Det tror jeg kanskje jeg vil legge ut, her på bloggen.

Neste gjerde vi skulle over, ville bestemor ta på Irina luen. Det var nære på å gi henne hjelp, og da ble Irina fornærmet igjen. Da var det enda godt lekeplassen nå var like ved. Det var 20 meter til å gå, så var det mulig å se den, der nede. Vi kom veldig på oppsiden. Irina løp ned, og var ikke interessert i noe mat i det hele tatt. Hun var i lekeapparatene hele pausen. Kom det andre barn og familier, var hun straks med dem. Uansett alder og aktivitet.

Hjem igjen var det mer aktivitet i kategorien «klarer selv». Her gikk det galt. Hun skulle over en liten bekk, jeg stod på andre siden, og så falt hun ned en liten halvmeter, men uten kontroll, og sånn at det gjorde skikkelig vondt. Da var det å trøste. Bekymringen er alltid om noe har gått skikkelig galt, er hun skadet, men det var ikke noe blod, og heller ikke noe forstuet eller brukket. Alt var helt. Da går gråten over etter en stund.

Lille Irina hadde sågar et lite ekstranummer, ved å løpe over bekken et lettere sted, for så å komme seg tilbake til lekeplassen, der det var et nytt barn å leke med. Først etter å ha lekt med det, hadde hun lekt seg ferdig, der. Tilbake igjen var det over to bekker, og helst ville hun klare seg selv.

Kleppeloen har som så mange andre steder i Rogaland og sikkert i Norge, treningsappparater for eldre. Her fikk Irina svingt seg litt, og mer enn litt. Hun ville ikke videre. Du står der, jeg står her, sa hun igjen og igjen og igjen, igjen og igjen og igjen, på russisk, og pekte hvor jeg skulle stå, og hvor hun skulle stå. Apparatene er ikke lagte for treåringer, men Irina får det til. Da er det gøy.

Neste og siste aktivitet var reneste høydepunktet. Ved den andre hovedrasteplassen, den kanskje største, er det en akebakke like ved. Der var det snø. Den lå skygget til av trærne og haugen, den lave vintersolen kommer ikke til. Snøen var tynn, men hard og fast, og den dekket det aller meste. Det var bare å renne. Vi hadde bare med ett sittebrett, men Irina ville gjerne ha med meg også. Så vi vekslet på det. Irina var ellevill. Vi hadde aldri gått videre derfra, om det ikke var for at det begynte å bli sent på ettermiddagen, solen var nede, og bestemor begynte å bli ordentlig kald.

Tilbake til bilen er det nå bare noen hundre meter. Det er en bakke, som er vanskelig nok på ski, om man er et lite barn på 3, men på føttene går det greit, selv når det er is på den. Denne bakken barn nok verre for bestemor, som måtte være forsiktig. Irina bare kjørte på. – Jeg datt, sa hun da hun datt. Ingen sak å dette når man står på føttene, og faller ned på flate bakken. Det er når man står oppe på noe, og faller ned ekstra, det kan være noe. Irina reiste seg opp selv, og gikk sammen med oss tilbake til bilen.

Det var dagens søndagstur.

Trylling og Kims lek med barn på 3

Lille Irina på 3 og jeg tilbringer kveldene med å spille sjakk og backgammon om dagen. Vi har spilt sjakk siden hun lærte å bevege hendene, og vi spiller etter reglene alt er lov. Nå har vi kommet så langt at jeg gjør lovlige trekk, hun gjør hva hun vil. Men brikkene er nokså korrekt oppstilt, på de bakerste radene, og med bøndene først, og det første trekket vi gjør er korrekt. Bonden frem. Så flyter det ut.

Med backgammon er det sjelden brikkene er oppstilt noe i nærheten av sånn det skal være, men jeg forsøker likevel å gjøre nokså korrekte trekk. Vi hiver hver vår tegning, og så flytter vi det øynene viser. Hun flytter i hytt og vær, men teller til korrekt antall. Og så snurrer hun seg rundt i glede, fingeren i være.

Vi avveksler med Kims lek, og trylling.

Alle fedre og mødre har vel prøvd å trylle med barna sine. Det er ikke noe nytt under solen at det er fantastisk. Tryllingen som har slått an hos oss, er at jeg tryller en backgammonbrikke fra den ene hånden til den andre. Trikset er at jeg har en slik brikke i hver hånd, men viser bare den ene. Den andre er lukket, med brikken inni. Så slår jeg neven med brikken hun har sett, over den lukkede hånden hun ikke har sett brikken inni. Deretter lukker jeg denne sakte opp foran henne, mens hånden som har slått flytter jeg tilbake og under bordet, der jeg legger brikken fra meg på kneet.

Irina blir rett og slett ellevill. Hun skjønner ingenting, men jubler av glede hver gang trikset lykkes. Og det gjør det jo hver gang. Det eneste er at jeg veksler litt med å trylle til hvite og sorte brikker, og til å forandre dem. Av og til later jeg som jeg skal trylle til en hvit, men så blir det en sort likevel, liksom at noe går galt. Og av og til går det akkurat som det skal.

Aller vidunderligst er det lille barnet mitt når hun skal prøve selv. Hun tar en brikke i den ene hånden, og slår så hardt hun bare kan i den andre. Men nei, brikken blir værende i den hånden den var. – Det gikk ikke, sier hun på russisk. Og prøver igjen. Igjen går det galt, samme hvor hardt hun slår. Prøv du, sier hun til meg. Og så gjør jeg trikset, en brikke i hver hånd, viser bare den ene, slår den over den andre, og viser den andre, med brikken inni. – Det gikk! roper hun på russisk, og ler høyt.

Og som alltid med barn, det må repeteres, igjen og igjen og igjen. Så lenge det er kjekt, er det bare på ny. Det lærte jeg på klovnekurs. For klovner og barn tar det aldri slutt, så lenge det er gøy, så fortsetter man. Så er det slutt, og da er det over til noe annet interessant.

Nesten enda mer morsom og sjarmerende enn tryllingen, er Kims lek. Den er med sjakkbrikkene. Irina vet og har lenge visst hva alle brikkene heter på russisk. Nå vil jeg teste henne litt, stiller brikkene opp, ber henne lukke øynene, og fjerner den ene. Kan hun se hvilken som er borte? – Irina tenker et lite øyeblikk, og skjønner dette har hun ikke sjans til. Hun ber meg åpne hånden. – Se nøye sier jeg, hvilken brikke er det bare én av, hvilken brikke mangler? – Åpne, sier hun. – Et tårn! roper hun, da jeg åpner og viser.

Dette var gøy. Hun tar selv en brikke, og bommer på rekkefølgen, – lukk øynene, sier hun, etterpå. Og for sikkerhets skyld lukker hun øynene selv også. Så åpner hun hånden og viser, og roper selv: En løper!

Sånn går vinteren hos oss. Ingen sak det er vinter da.

40 % lykke

I dag kom finværet. Solen går ennå lavt på himmelen, dagene er korte, men det viser seg snøklokker, og er antydning til vårlys og litt tak i solen.

Væromslaget falt sammen med at vinterferien er slutt. Ingen klager på det. Det er flott med sol, enten man må jobbe, eller har tid til å være ute i den.

Jeg reiste raskt hjem fra jobb, slengte raskt i meg et par skiver for å utsette middagen, og så var det ut med Irina.

Vi var ute hver dag i vinterferien også. Da var det fridager, men været bød oss litt motstand. I dag var det sol og deilig. Irina fant frem sparkesykkelen, og jeg styrte oss ned til den gamle forbrukshandelen her på Ganddal. På Facebook har jeg sett den er fra 1962, det ble delt et bilde nettopp, butikk fra en annen tid. Men akkurat denne er til å kjenne igjen, fra sånn den ser ut nå.

Vår familie er ikke rik. Vi liker å måle rikdom i lykke, da har vi nok. Kan vi dele den, får vi mer. Noe som gjør oss og særlig meg lykkelig, er å spise veldig godt, og veldig mye. Vår økonomi tillater ikke luksusmat, men den er romslig nok til at vi alltid kan kjøpe det vi har lyst på. Vi har slekt i Ukraina, og vet det finnes en annen verden.

I vår verden, her i Norge, er vi en av sikkert ganske få familier som ofte baserer sine middager på hva som er på tilbud til 40 % på grunn av at datomerkingen er i ferd med å gå ut. Særlig mandager er det muligheter, da er det ofte godt utvalg, og særlig ofte i nærbutikken vår, den som ble opprettet i 1962. Ganske ofte går vi ned dit mandager, og kjøper middagen vår for et par dager. Hva som er i ferd med å gå ut på dato, blir menyen.

Denne solskinnsdagen ble det så nær perfekt vi har lyst til å komme. Til den lille ble det pølser, god og mager, fra Prior, slike folk flest ikke kjøper, og som derfor går ut på dato. Vårt lille barn bryr seg midt i ingenting. Til den store ble det panert fisk, hvit fisk. Jeg ble skjelt ut for bare kjøpe en pakke, hun elsker hvit fisk, sier kona. Slik hun kan si hun elsker det meste av mat, så lenge den er på tilbud. Til meg ble det biff, pepperbiff, også en matrett det ofte er tilbud på. Til overmål var det tilbud på fløte, fordi også den var i ferd med å gå ut på dato. Og på poteter fra Frankrike, som liksom skal være bedre.

Glade og fornøyde gikk vi hjem, Irina på sparkesykkelen, jeg med to velfylte bæreposer i hånda. Min deilige kone hadde allerede stekt poteter i det fine været, på kjøkkenet. Så var det bare å fyre opp en stekepanne til, med sopp og løk, og så biff. Fløte over. Og så enda en, med fisk, panert, og pølser i samme pannen. Så veldig mange panner har vi ikke, men verken kona eller barnet er smålige på det. De spiser.

Så sånn satt vi lykkelige. Alle fikk sin favorittrett. Pølser, biff og panert fisk. Alt til 40 %. Alt på den fantastiske og vanlige forbruksbutikken som ble startet i 1962, og som befinner seg i samme bygning med samme utforming den dag i dag. I finværet, i februar, 2018, vinterferien slutt, men livet fortsetter, veldig bra.

Siste vinterferiedag 2018 – kort tur langs Figgjoelven

I dag kom vi ikke langt. Irina var vanskelig å lokke med, og når vi først var ute, ville hun bare hjem igjen. Men jeg brukte triksene som finnes, og holdt oss ute de par timene det skulle vare.

Trikset som hjalp i dag, var å ha med en ball. Det var det som fikk oss med ut, at vi skulle leke med den. Så var det å få henne i bilen, og den lille ballen med. Ute der vi skulle gå tur, hadde hun også med ballen. Irina er som jeg, erfaren, og vet at jeg av og til prøver å lure henne lenger enn hun vil. Så hun holdt seg nær bilen, og gikk alltid tilbake, om jeg sparket ballen litt langt.

Dermed ville det ikke bli noen rundtur i dag, skjønte jeg. I stedet satt vi oss i lyngen, og spiste litt sjokolade og annen niste vi hadde med. Kanskje var det det at hun var sulten?

Det ble ny lek med fotballen. Jeg sparket den opp i terrenget, og så skulle vi finne den. Igjen var Irina på vakt. Sparket jeg den to ganger opp, ville hun ikke med lenger, og løp tilbake til grusveien.

I våre dager går det ikke med tvang. Det er heller ikke min stil. Alt skal være frivillig. Turen skal være en glede.

Det løsnet da jeg foreslo å gå ned til elven. Det er Figgjoelven, en liten filleelv fra Ålgård til Sele, høydeforskjell på noen meter, og lengde på et par mil, eller så. Men i dag var det godt med vann i den, etter alt regnet, så den rant ganske godt. Å komme seg ned til den er bratt og ulendt for en treåring, men ikke mer enn 15 meter, så noen lengde er det ikke.

Og nede ved vannet kaster vi pinner i det. Det fosser forbi. Jeg tenker faller Irina ned der, så kan det være slutt. Strømmen er farlig. Hun vil opp på en stein, og jeg holder henne fast. Vi finner steder å kaste, der strømmen ikke er på sitt sterkeste. Her går tiden, her kan vi være lenge.

Irina klarer å forsere de fleste hindringer i terrenget, nå. Hun har treningen, og hun gir seg ikke. Jeg hjelper henne aldri straks, hun får prøve selv. Etter en seier over en myr med vann og kvister, tar Irina sats, og hopper med begge føttene ned fra et par steiner. Hun lander også i ulendt terreng, ikke laget for at små barn på tre skal hoppe. Vi trenger ingen sjokolade nå lenger, her er turen.

Opp igjen går det tyngre for henne. Hun sier igjen og igjen at hun er liten, hun trenger hjelp. Til slutt hjelper jeg henne, og drar henne opp. Da har hun også valgt en litt uheldig vei, som er i bratteste laget. Det er også vått og glatt, og hun har allerede sklidd ned én gang. Med mine krefter er det ingen sak.

Kort etter er vi ved bilen. Jeg tenker at veien helt nede ved elven, der det ikke er noen vei, den kan vi prøve å gå. Hjemme er det jeg som lager middagen. Ørretfileter, sirlig innpakket i plast og aliminium, klar til å bli laget, slik det meste er i denne vår moderne verden.

Handletur og lekeplass

I dag var planen å reise tidlig ned til Mega, kjøpe ferskt brød og byggevarer der, og ta oss en liten luftetur på veien. Sånn gikk det bare sånn cirka.

Min herlige kone er flott på mange måter, men når det gjelder tid, er hun enda mer håpløs enn jeg. Jeg har i det minste en følelse for at måltidene må komme i en viss rekkefølge, og med riktig avstand i mellom. For Olia er tid noe ekte og naturlig, det er det som er til for at alt ikke skal skje samtidig.

Kort sagt: klokken var 1400 da vi omsider var nede med Mega. Vi skulle liksom kjøpe frokosten vår der. Jeg hadde vært forutseende nok til å spise lørdagsgrøten før frokost, til å bytte om på rekkefølgen, grøt klokken 1100. Så brød, etterpå.

Vår plan ble på alle måter forvansker av at Olia for tiden er uten mobiltelefon, og at hun for nåtiden, fortiden og fremtiden er uten førerkort. Så vi må avtale å treffes, sånn som folk gjorde det i gamle dager. Jeg kommer bort til deg, eller du bort til meg. Så møtes vi, fysisk. Ingen ringing, eller SMS, hun har ikke mobiltelefon.

På Mega har de butikkferskt brød. Jeg har med tursekk med pålegg, og kjøper ytterligere pålegg, i tillegg til juice. Te har vi med på tekannen. Siden vi har dette trøbbelet med mobiltelefon, må Irina og jeg spise lunsjen vår på en betongblokk utenfor butikken. Bilene og menneskene kjører rundt, som en hvilken som helst travel lørdag. Olia er inne i lageret, og sager lister vi skal ha langs veggene oppunder taket. Det ble verken lunsj eller frokost som jeg hadde tenkt meg, men å være gift er å tilpasse seg, og jeg elsker å være gift med Olia. Brødet er varmt, ferskt og godt, og skinken er nyåpnet, som alt annet er. Det er nødt til å være godt.

Så blir vi enige om at Irina og jeg går bort til lekeplassen ved Brueland barnehage. Vi er nødt til å være der, Olia skal møte oss. Hun skal bare sage ferdig, og få lagt listene i bilen. Hun får bilnøkkelen. Irina og jeg går bort, med tursekk og det hele.

Der borte er Irina i form. Lekeplassen er høydepunktet i hennes dag. Det kommer andre barn også, en søskenflokk på tre, med en far fra bygdene oppover Østlandet. De finner tonen, Irina blir med i søskenflokken hun også, alltid ivrig etter å leke. Irina har et lite handikap med språket, hun snakker så mye bedre russisk enn norsk, men lekens lyder og ansiktsuttrykk får hun til, og hjernen arbeider maksimalt for å tyde de andres språk og kroppsspråk.

Etter en god, god stund kommer også Olia, og vi er alle tre. Også hun får lunsj. Det blir mange barn på den store lekeplassen, fra forskjellige familier. Vi er der kanskje et par timer.

Så er det tilbake til bilen, og å kjøre hjem. Olia har glemt å låse bilen, og jeg hadde glemt å lukke garasjen. Alt temmelig håpløst, ulåst bil midt på parkeringsplassen, fullt av varer og penger og forskjellig. Garasjen åpen med alt vi har på utstilling. Godt vi ennå lever på et vennlig sted, folk stjeler ikke fra hverandre, det er noe av godene som kommer av å ha penger nok. I Ukraina forsvinner tingene, når de står fremme, og ingen passer på. Vi er glade i det landet også, og kan vanskelig klage over de tingene vi har mistet, i forhold til alle tingene vi har.

I alle fall ble det en ganske rolig dag, nå som vinterferien går mot slutten. Så veldig mange, lange og gode turer ble det ikke på oss, denne gangen. Vi har også hatt annet å gjøre. I morgen er en siste mulighet. Og så har vi jo nye muligheter søndager, fridager og ferier fremover. Alle årstider har sine gleder og muligheter.

Og så en tøysetur gjennom (deler av) Sandveparken…

Det er ikke rare turene vi får til denne vinterferien. Denne dagen gjorde vi knapt nok et forsøk. I stedet tok vi konemor Olia med i butikken, så hun fikk kjøpt det hun trengte til oppussingen, og deretter var det rett bort til nærmeste park, for å være ute i det minste lite grann.

Heller ikke i dag gjorde været det lett for oss. På ny var det like over null, men i dag var det ikke noe vind, og ikke noe regn. Så det var da noe.

Jeg gjorde ikke engang noe forsøk på å pakke sekk eller niste. Jeg la bare litt sjokolade i lommen. Olia gikk i butikklær, støvletter og fine bukser. På Irina fikk jeg lurt en værsterk bukse, med argumentet at hun blir våt uansett. Det ligger jo snøflekker på bakken. Det er umulig og galt å holde små barn unna dem.

Et tema for dem som følger veldig nøye med på bloggen er at jeg liker ikke så godt all utbyggingen de holder på med i området her. De tar marker og turområder, det som er tatt er tapt for alltid. Det går veldig, veldig fort, akkurat disse årene vi lever i.

I Sandveparken er det for galt. De har bygget «luksusboliger» like opp til jernbanen, og den trafikkerte bilveien over den. Turstien i Sandveparken ser det ut til at de vil beholde, men det er bare en smal, smal stripe med trær opp en bakke, før hus og utbygging begynner straks på andre siden. De som har fulgt med vet at dette er kontroversielt, det er ikke bare jeg som reagerer på prosessen og hestehandelen her.

Men alright, vi gikk opp og tok en titt på disse nye leilighetene, glade for at vi ikke bor der. Så gikk vi på baksiden, der jeg i min barndom bare veldig sjelden var, på jakt etter en liten bakke for Irina å renne i. Bakken fant vi, men det var så lite snø at det ble aldri noe fart.

Heretter tok turen seg uventet opp, og ble noe i retning av ekte tur, i den grad det er mulig i disse omgivelsene. I alle fall ble Olia veldig utålmodig og ville hjem, så utålmodig at hun måtte få nøkkelen til bilen. Det er et godt tegn.

Det er treningsapparatene de har lagt til som først fanget Irina. – En diger lekeplass! ropte hun på russisk, og løp bort. De har lignende apparater ved hovedstranden vår i Kiev, men der har hun alltid vært altfor liten til å kunne få noe ut av dem. Nå, i en alder av tre år, fikk hun det til på de aller fleste det var fysisk mulig for henne. På noen var selvsagt armene og bena for korte til å rekke bort til selve øvelsen.

Hun gav seg ikke, og prøvde apparatene igjen og igjen, og igjen og igjen. Hun ville ha Olia og meg med, også. Til å være tre år, har hun god balanse, og god kontroll. Hele livet har hun fått lov å prøve seg. Det merkes.

Så er det å kaste pinner i elven. Det er ingen elv, det er Storåna, et ord som er i ferd med å gå ut av språket, også i vår dialekt, der det er fullt av dem. Det vil si, i vårt område i Rogaland er det fullt av sånne små vassdrag som er for lite til å kalles elv, for stort til å kalles bekk. På bokmål hetet det å, på dialekt kan jeg det bare i bestemt form, i sammenheng med navnet, –ånå. Storåna, hos oss. Det er en å, sier jeg til Irina, av og til, men hører at det skurrer også for meg, når jeg sier det. – Elv, sa jeg i dag. Og for første gang gled det ordet inn. Kaste pinner i elven.

Vi holdt på med det helt skikkelig. Det er en bitte liten foss, men stor nok til at Olia som er fra Kiev, blir redd. Jeg måtte passe godt på Irina, når hun var nærme den, selv om fallet er på 20 cm og dybden i vannet under en halv meter, eller om det er omvendt. Ingen faller uti her, og ikke hadde det vært farlig om noen hadde gjort det.

Så er det en høy stubbe jeg løfter Irina oppi. Den er hul inni på toppen, så hun kan sitte der. Etterpå forsøker hun å klatre opp selv, og klarer det! Det er godt gjort, for stubben er høyere enn henne, og veldig glatt. Men når hun får hjelp av stubben ved siden av, fant hun en vei opp. Ved neste forsøk gikk det ikke, og hun blir hengende.

Da får Olia nok, og går til bilen.

Irina og jeg er ute en stund ennå. Det er et tre der, Irina vil opp i. Det er ingen greiner på det, men utvekster der greiner har vært, og på dem får hun tak. Overalt er det mose. Jeg løfter henne opp til en avsats på høyde med hodet mitt, og folk stopper opp og ser. De er nok ikke vant med å se barn på 3 år stå der. Men Irina er helt trygg. Jeg kan gå noen meter unna, og ta bilder. Jeg kan til og med snu henne, så hun får ansiktet ut. Hun føler overhodet ikke høyden. Har ingen skrekk eller uro. Står i denne høyden som om hun var 5 cm over bakken.

Vi går rolig langs elven, eller åen, som om vi var fri i naturen og i heia. Glemmer at bolighusene er 50 meter unna, sivilisasjonen omringer oss. Irina hiver kongler og pinner i vannet, pusler rundt og fanger opp ord. Vi går over broen, fordi Irina vil, og gjennom gjerdet, der de har stengt av for «byggearbeider». Det kan settes i hermetegn, for det har stått sånn i månedsvis. Hadde jeg hatt noen innflytelse med bloggen min, hadde jeg skrevet noe så de fikk farten opp. Det var byens beste lekeplass, og så har de bare stengt den av for vintermånedene.

Olia kommer ut av bilen, tilbake i godt humør. Vi kjører den lille turen hjem, alle er glade, alle har fått sitt. Olia fikk sin tur i butikken, attpåtil var det rabatt på 50 % på listene hun skulle kjøpe, Irina og jeg fikk turen vår. Sånn cirka.

Uværstur i Kleppeloen!

Det føles nesten som vi er på høyfjellet, dette her!

Det er klart, når hele runden er på et par kilometer føles det rart å snakke om å ta kort løype. Men det var den vi tok i dag, Olia, Ira og jeg.

Det er sjelden vi får mama Olia med på tur. Også i dag måtte vi hale og dra. Hun ville som vanlig i butikken, kjøpe ting og tang til oppussingen avhuset. Men Irina og jeg ville på ski. Her på sørvestlandet gjelder det å benytte muligheten når den er der.

Olia har vært inne hele dagen, og gikk til slutt med på å få frisk luft hun også. Jeg kommanderte henne til å kle seg godt. Det var et par grader over null, kraftig nedbør i form av våt snø, og i tillegg vind. Det er surt. Men i gode klær holder man et par timer. Og i dag ville jeg ikke at Olia skulle avslutte turen straks den bød på motstand.

Mens vi kjørte utover mot Klepp så selv jeg at dette var ikke noe vær å gå i. Til å begynne med kunne vi se det var noe som het sol bak skyene, man ante at den var der, før skyene lukket igjen for alvor. Det var tett snødrev, og gikk mot det som kalles «vanskelige kjøreforhold».

Straks vi var ute og skulle begynne å gå, fikk i alle fall jeg nye krefter. Det snødde og blåste skikkelig, men det er jo dette som vi er laget for. Jeg får fornyet energi av denne type vanskeligeter. Det skal aldri stå på meg, jeg vil gå, langt. Og skulle det stå på humøret, har jeg overskudd for flere.

Som familiefar for et lite barn på tre og en uvant kone på noen og tredve, må jeg imidlertid roe meg. Det viktigste er å holde motet oppe hos dem, og ikke presse på. Begge to var godt kledd, og ville holde seg tørre og varme en stund til. Jeg var tynnest kledd, med allværsjakke og allværsbukse, utenpå en vanlig, tykk innegenser.

Det virker til å være kunnskap som går tapt hos dagens nordmenn, det å være ute i barskt uvær. Jeg er ikke noe spesielt godt vant, selv, har aldri gjennomført noen virkelig harde turer i virkelig dårlig vær. Men jeg husker engang jeg kom opp på toppen av Ulriken i Bergen, ca. 700 meters høyde, da det var skikkelig vind og snø. Da sa instinktet mitt straks, at dette må jeg vekk fra. Dette ville være farlig.

På Ulriken var det bare 100 meter lenger ned, og å komme seg i le, som løste alle problemene. Men jeg fikk en aldri så liten føling med fjellets krefter. De er ikke til å spøke med. Her, i Kleppeloen, er det bare bagateller. Man er aldri mer enn et par hundre meter unna nærmeste hus, det er helt i lavlandet, og godt beskyttet at hauger og trær, det er ingenting. Derimot var uværet sånn at man kunne føle man var til fjells, med vind som pisket snøen mot ansiktet. Det sa jeg også til den første som gikk forbi oss, en av de få. De fleste holdt seg nok inne, denne dagen.

I den varmeste buksen jeg har, som hun selv har kjøpt til meg, og nå lånte, holdt Olia også humøret og hadde ingen problemer med å gå. Lille Irisjka spurtet fremover på skiene sine, det ser ut til å hjelpe at jeg også går på ski. Det var så lite snø at det var egentlig ikke forsvarlig at svære meg gikk, men når jeg først hadde skiene på, tok jeg dem ikke av igjen.

Målet var å komme seg bort til lekeplassen, i enden. Det målet så jeg ville holde hardt. Dermed rastet vi inn på rasteplassen halvveis. Det er altfor sivilisert etter min smak, slik det moderne Norge har blitt, laget til med tak over hodet, og benker og bord. For Olia var det imidlertid til hjelp, hun har aldri lært at dette er feil. Utenfor lavet snøen ned så tett at det tok sikten.

Hjemover igjen begynte også Irina å kjenne det, og tok av seg skiene. Men ikke før hun hadde demonstrert at hun også kan gå fiskebein. Helt utrolig. Mama Olia viste henne det på tulleturen i Smeaheia, den gang bare Irina hadde på seg ski, og nå et par dager etter, gikk hun helt som hun skal. Hun fikk ikke demonstrert at hun var i stand til å komme opp en hel bakke på denne måten, for mismotet tok overhånd, men hun fikk demonstrert at hun har teknikken inne.

På toppen av bakken tok vi skiene på igjen, så hun kunne renne ned det lille stykket inn til mål. Det er en slak bakke på noen meter, det er ingenting, men det skal gjøres. Det vanskeligste var å få skiene festet på i snøværet.

Turen vår hadde vart omtrent en time. Bilen var helt nedsnødd da vi kom tilbake, og lille Irina kunne ikke se ut vinduet hele turen hjem, snøen lå tjukk og fast på vinduet hennes. Men varmeapparatet fikk raskt sving på systemene igjen, om noen av oss skulle være kalde.

Og hjemme var det rett ned, og fyre opp i peisen. Det føles alltid bedre, når man først har vært ute.

Kald tur langs Frøylandsvannet

I dag var det nesten som vi jukset lite grann. Vi satte oss inn i bilen, kjørte en liten kilometer, fra Klepp stasjon til andre siden av Klepp stasjon, for å slippe å gå det første stykket langs vannet.

Det kommer aldri til å bli en vane. Men vi hadde lille Irina med. Og vi vet at om vi starter fra mor, så er det tøft å komme seg videre fra Gunnarsberget, og enda tøffere å komme seg hjem igjen. Om vi parkerer på parkeringsplassen vanlige folk bruker, de som ikke har slekt i området, så sparer vi en liten strekning. Den kan vi bruke til å gå over broen, og få gått litt i Njåskogen.

Det var surt og kaldt i dag også, bare enda verre enn de andre dagene. Vinden var sterkere, og det var som alltid litt over null. Lille Irina var kledd i tykk kjeledress, jeg i mitt standard turutstyr, men med ekstra Fleecejakke i sekken. Mor hadde også på tykke klær, dunjakke.

Irina satte av gårde, sprek og fin. Med barnets krefter ville hun ekstra opp skråningene langs siden. Hun kom til å hold lenge i dag.

Det var sterk motvind bortover langs vannet. Det gjaldt å komme seg bort til broen, i håp at det skulle være noe le over den, og i alle fall på veien videre inn i Njaaskogen.

Det ble ikke mer enn sånn halvveis. Alt var kaldt, alt var vind. Men Irina holdt godt, gikk av egne krefter, og trengte bare mild lokking. Av og til ble det litt ekstra tid til å klatre opp på en stein, kaste litt is. Det lønner seg å ha litt aktivitet, utover å bare gå.

I 2013 løp jeg 52 ganger den 17 km lange turen rundt Frøylandsvannet. Verken før eller siden har jeg løpt i det hele tatt, så å si. Det var noe spesielt med det året. Dog skal jeg sies jeg er litt kjent. Nede ved vannet fra Njaaskog-siden er det ganske fint, ganske ok. Landskapet er litt lite variert til å bli topp, det er litt flatt, og det er ikke noe annet vann enn dette ene store, det er få overraskelser. Men det er ok for en tur i dårlig vær.

Vi fant til slutt et sted å være, nede på et lite nes. Det var antydning til le, det gikk an å spise nisten og drikke kakaoen der. For Irina fant vi en liten hytte andre hadde laget, kvister og greiner lagt sammen, så det ble tak og vegger inntil noen trær. Topp blir det ikke, men greit blir det.

Så var det hjem igjen. Også på hjemveien gjaldt det å få inn noen pauser, kaste litt stein og snøballer i vannet, klatre litt på steiner, løfte noen pinner og småstammer. Irina må ikke føle det bare er å gå, og gå.

Det holdt kanskje litt hardt mot slutten, men ikke verre enn at hun gikk hele turen helt for egen maskin. Det eneste var at hun måtte holde litt i hånden det siste stykket, og måtte overtales til å reise seg opp etter å ha lagt seg ned. Det var jo litt juks, men det hjalp jo godt å ha bilen parkert en kilometer før vi var hjemme. Den siste kilometeren var det nå en gang godt å ta i bil.

På vei hjem stoppet vi også i butikken, så det ble middag med kjøttdeig og spaghetti, før vi reiste hjem.

(Svært) liten skitur til Melshei

Det ble ikke rare skituren, men vi fikk nå vært ute et par timer.

Det var som pakket sekken og kledde barnet. Far er jeg. Sekken ble pakket med sjokolade, sjokolademelk og noen brødskiver. Klærne fant mor frem, tykt og godt, og med kjeledress utenpå. Jeg smøg meg unna den doble strømpebuksen mor hadde tenkt ut, og droppet tjukke sokker. Så det ble litt kaldt.

Temperaturen var litt over null, sånn det er denne vinterferien. Det var vind og regn og sol i luften, sånn det er her på Vestlandet. På bakken lå noen snøflekker, nok for barnet til å gå på ski. Så bar det til Melshei.

Der var det å spenne skiene for, og legge av gårde. Langtur. Planen var å komme oss rundt lysløypa. Men i allerede i første sving hadde Irina fått nok. – Jeg er veldig kald. La oss reise hjem, sa hun på russisk. – Det kommer til å bli et forferdelig regn, la hun til. For sikkerhets skyld.

Nå gjaldt det å tenke ut noe kvikt. Vi hadde bare vært ute noen minutter, barnet trenger frisk luft, og mama Olia trenger oss ute av huset en tid. Det er nytteløst å tvinge barn med seg på turn og til å fullføre løypen, selv om man skulle lykkes denne gangen, vil det bli problemer senere. Folk flest vil gjerne unngå å gjøre ting de ikke vil. Så det gjaldt å få henne med frivillig, eller i det minste ønske å bli værende.

Det gjelder å finne på noe gøy. Tankene gikk raskt. Vi kan reise et annet sted, rett i nærheten, jeg kan lokke med ting vi kanskje finner, gi henne en sjokolade, finne på noe straks. Jeg prøvde alt.

Løsningen var å kaste en snøball i den lille bekken langs grøfta. Det ville hun være med på. Så vi kastet snøball i godt over en time. Minst. Det var dette som ble turen vår, skituren. 50 meter på ski. Så en time med å kaste snøball i gjørmevannet.

Ennå var turen vår i korteste laget. Tross gråtende protester fra Irina, fikk jeg henne med forbi parkeringsplassen og litt over til den andre siden, og speiderleiren der. Det er satt opp tau og stokker å klatre i, på ekte speidervis, og jeg tror de er fri benyttelse når speideren ikke bruker dem selv. I alle fall forlenget vi turen vår med en snau time der.

Det var det jeg fikk skrive, foreløpig.